Utgitt med støtte fra Bergens Riksmålsforening, Bryggens Venner, De Historiske, Voss Sparebank, Mobilmegleren, AS Wara, Åsta Otteren Ellingsen, Trond Mohn og Frederik W. Mowinckel.
Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond (NFFO).
Grafisk form: Modest [Rune Døli]
Font: Genath (Optimo.ch)
Papir: 120 g Munken Pure Rough
Repro: JK Morris Production, Sverige Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
© Skald 2025
www.skald.no
ISBN 978-82-7959-393-5
Det er stille sensommer i Balestrand. Året er 1958, og på plenen foran Villa Strandheim er det stor tilstrømning av mennesker. Her er bygdefolk og bergensere, ja det går sågar rykter om tilreisende fra Østlandet og utlendinger. Alle er der i samme ærend: De håper å sikre seg deler av boet under auksjonen etter maleren og professoren Hans Dahl.
På den samme plenen svinget keiser Wilhelm II og hans marineoffiserer seg under de sagnomsuste hageballene før første verdenskrig. Her har kongen av Thailand vært, det samme har kong Haakon og dronning Maud og en rekke andre notabiliteter.
Men det er lenge siden nå. Auksjonarius Knudtzon og lensmann Steine holder styr på protokollen mens den ene gjenstand etter den andre klubbes.
Sognefjorden klukker taust mot fjæresteinene. Fru Dahls legendarisk vakre rosebusker legger et lett sentimentalt slør over det hele. En gang lød de taktfaste toner fra keiserskipet Hohenzollerns orkester her. Nå er det slagene fra auksjonshammeren som lager musikken.
Tegninger, foto, møbler og krystallgjenstander får nye eiere. «Dette burde ha vært museum», sier noen. Dahls etterkommere bor alle i utlandet og de makter ikke lenger å ta vare på den svære eiendommen. «Vi har prøvd å finne løsninger for å lage dette til et museum, men kommunens økonomi tillater ikke noe slikt», sier lensmannen til Aftenposten.
Det klubbes og protokollføres. Kostbart meissenporselen, en venetiansk lysekrone, spisestuestoler med keiserørnen på og en rekke unike foto selges unna. Slik holder de på i fire dager, og enda er på langt nær alt solgt.
Det må avholdes flere auksjoner. Særlig de store maleriene viser seg å være vanskelig omsettelige. Stabler med skissebøker ligger igjen, og i kriker og kroker er det halvferdige malerier, vevstykker, lysestaker og møbler. Eiendeler som på hver sin måte var en del av Hans Dahls lange og mangslungne liv og kunstnerskap, spres for alle vinder.
Tilbake står villaen tom, og nye eiere tar over. Sporene viskes ut, og verden går videre.
Hvem var han egentlig, professor Hans Dahl?
Ved Granvinsvatnet i Hardanger, like ved den pittoreske lille kirken, ligger det en vakker gammel gård et stykke oppi bakkene. Den heter Store Graven. Det var her kaptein i den bergenske brigade, Hans Andreas Dahl, og hans kone, Eline Jacobine Wallendahl, var bosatt da de fikk en liten gutt den 19. februar 1849.
Gutten fikk navnet Hans Dahl.
I 1853 flyttet de til Bergen, en by som på denne tiden hadde i underkant av 30 000 innbyggere. Dahl-familien bosatte seg på Store Sandviken Gaard, som hørte under Neevengaarden. Dette var en standsmessig eiendom, og det er ingen overdrivelse å si at Hans Dahl vokste opp i meget gode kår. Sandviken på 1850-tallet var mer eller mindre «på landet», og lå et godt stykke fra selve bykjernen i Bergen, og adkomsten dit var i hovedsak via sjøen.
Familiens overhode, Hans Andreas, kom fra gården Naustdal i Nordfjord, opphavet til navnet Dahl. Konen, Eline Jacobine (1826−1882), kom fra den gamle kjøpmannsfamilien Wallendahl i Bergen. Hun var også tante til Benny Wallendahl (1861−1910), som senere giftet seg med statsminister Christian Michelsen.
Den unge Hans Dahl begynte sin skolegang på Tanks skole høsten 1856, og halvannet år senere får vi en forsmak på den militære retning han skulle gå etter sin far. På selveste 17. mai 1857 står han oppført i protokollene som medstifter av Sandvikens buekorps: «Hans Dahl: Ca. 8 ½ aar. Bueskytter.» Sandviken
Det var Düsseldorf Hans Dahl søkte seg til, og vi skal ikke se bort fra at årsaken til det kan ha vært at byen hadde et betalingsvillig publikum. Dette henger igjen sammen med Wienerkongressen i 1814−15. Da ble provinsen Rheinland-Westfalen, hvor Düsseldorf ligger, underlagt Preussen. Det ble pøst inn penger for å skape et kunstliv blant befolkningen. Düsseldorf ble en voksende industriby med mye kapital. En by med driv. Det var få aristokrater der, men snarere et publikum som nok kan karakteriseres som parvenyer. Samtidig kunne disse betale for seg, noe som slett ikke var noen ulempe når man skulle livnære seg av kunsten.
Som kontrast til dette står Dresden, byen hvor norsk malerkunsts far, J.C. Dahl, ble professor ved kunstakademiet i 1824. Dresden, som er hovedstad i Sachsen, var allerede da en gammel kunstby med lang historie av fyrster og aristokrater som hadde dannelse og smak innenfor kunst. Det var hit den første generasjonen av norske malere kom, og blant J.C. Dahls elever kan nevnes Knud Baade, Thomas Fearnley og Peder Balke.
Den neste generasjonen, senere kjent som «düsseldorferne», oppstod etter at Adolph Tidemand flyttet for å studere i 1837. Siden fulgte en strøm av penselførende nordmenn, og foruten Tidemand og Gude kom malere som August Cappelen, Anders Askevold, Nils Bergslien, Adelsteen Normann, Ludvig Munthe, Gunnar Berg og Hans Dahl – bare for å nevne noen få. «Düsseldorferne» ble et begrep – med både positiv og negativ ladning, alt etter hvordan man så det.
kjøp av keiseren: «Dette glædelige Faktum er atter et talende Bevis for den stigende Anerkjendelse og Berømmelse, som Hans Dahls Talent og Dygtighed vinder overalt i Udlandet.»31
Inntrykket av anerkjennelse forsterkes når vi leser mer av det pressen skriver i 1879. Maleriet «Bølgeleg» (Spiel der Wellen) vekker oppsikt under utstillinger, blant annet i Düsseldorf 32 og München.33 Motivet viser et skipbrudd i solnedgang, og en ung dame har greid å klamre seg fast til den hvelvede båten ved hjelp av tollekniver som er slått inn i kjølen.
Avisen Düsseldorfer Zeitung skriver (i Aftenpostens oversettelse): «Ugens begivenhed er det hos Schulte udstillede store Maleri af Hans Dahl: ‘Bølgeleg’. Paa det aabne Hav driver en kantret Baad omkring. Den er halvt overskyllet af Bølgerne, og ved siden av den ser man en Pige, som med begge Hænder klamrer sig fast til den iveiretvendte Kjøl (…).» Anmelderen hevder så at «[d] et er et uimodstaaligt gribende Sujet, som Hans Dahl her har valgt, og han har ogsaa gjennemført det med beundringsværdig Natursandhed og Mesterskab af teknisk Dyktighed».
«Bølgeleg» ble i 1880 videresendt til en utstilling i Breslau etter anmodning derfra. Avisen Breslauer Morgenzeitung skrev følgende om maleriet: «Blandt Fremstillinger fra den frie kunstneriske Fantasi maa vi, saavel hvad Sujet som Udførelse angaar, strax tilkjende Düsseldorferen Hans Dahls Billede, betitlet ‘Bølgeleg’, den første Plads.»34
Et noe annet syn på saken presenterer Morgenbladets anmelder etter å ha sett maleriet i München. Han mener at bildet imponerer ved første øyekast, men når man har studerte det nærmere, preges det av effektjageri: «En Kvinde, som ligger paa et Hvælv i aaben Sø, indtager neppe en saa elegant Stilling (…)», mener anmelderen, og skriver at en sådan positur og et sådant uttrykk hadde gjort seg bedre dersom «den smukke Model» hadde ligget på en sofa i et værelse».35
Det finnes flere beslektede motiv, men det har ikke latt seg gjøre å lokalisere de faktiske oljemaleriene. Vi har derimot både blyantskisser og studier av skip som synker på havet, og båter som kommer de forulykkede til unnsetning. Blant annet fikk en reproduksjon av et slikt motiv pryde framsiden av et tysk familiemagasin i 1881.36
Det å få sine malerier gjengitt i slike blader var en svært effektiv måte å markedsføre seg på som kunstner til et stort publikum. De fleste hadde ikke
Fasanenstrasse 17, Charlottenburg bei Berlin, 16. April 95
Kjære Tomine! Det glæder mig at De kan komme til os igjen i Sommer. Jeg skriver nu til Dem, for at medele Dem at vi reiser herifra den 7 de Mai eller den 10 Mai, det ankommer paa Dampskibene hvad Tid de gaar fra Hamburg. Sikkert er vi i Bergen den 13de Mai, der bliver vi nogle Dage da jeg ønsker at lære at være der som jeg endnu ikke kan, men jeg tænker at vi kan komme derifra den 20 eller 22 Mai saa at vi omtrent den Tiden er paa Balholm. Jeg, ja vi alle glæder os meget at komme til Strandheim igjen, hvor vi forhaabentlig vil tilbringe en behagelig Sommer. — Nu vil det være bra, kjære Tomine, om De kunde komme lidt tidligere og saaledes gjør alting rigtig (…) til vi kommer igjen; Ligeledes vaske Gardinerne fra Soveværelsene undtagen hos os i Værelse og Hanses som er jo rene, men de Gardiner med Blomstrene i, og ligeledes i Spisestuen. Saa vilde jeg gjerne om De med Trulses Anna eller en anden Pige som kan hjælpe Dem, kare den Ulden op som ligger i Hanses Værelse, det vilde være bra hvis det gik an. Vore Madrasser er ogsaa temlig nedlagt, kanske kunde de ogsaa opkares og sættes lidt mer Uld til, Magrete er saa snild at hjelpe Dem til det, hun stoppede de før ogsaa. Forresten ved De vist hvad er godt som kan gjøres og overlader det til Dem, De kan tage en til Hjælp. Med Maden bliver det kanske lidt værrer i den Tiden De er der før, men der er altid lidt fra før ogsaa. Resten kan De faa fra Kvikne og Poteter fra Truls eller Aslak, nu det ved du vel. Jeg skal nu skrive fra Bergen af, hvor De ogsaa kan skrive mig til, under Adressen Smith-Hald Parkveien. De er saa snild at indrette Dem efter dette Brev, jeg skriver nu ikke mere herifra Berlin, og saa reiser De til Strandheim, naar De tænker De maa være der, for at Ordne. Med mange Hilsener og glædelig Gjensyn fra os Alle. Fru Hans Dahl. Brev til Tomine (…) fra Helene Dahl. Privat eie.
til å male pur geografi når han er opptatt av å lage kunstverk etter sin egen smak?
Hans kjærlige og maleriske sannhetssøken gjør dermed at landskapet fremstår akkurat slik han ser det uansett hvor han går.»
Selv om sannhet må vike for sannsynlighet i hans kunst, er han «den akkrediterte eksponenten for solrik naturskjønnhet, for det som gjør ham så kjær blant alle de som fortsatt er så gammeldagse at de foretrekker den lyse siden av tilværelsen fremfor den mørke. Klart, ubrutt, jevnt fordelt lys er mediet Hans Dahl ser ting gjennom», og de tunge lysmassene tilskrives hans lærer i Karlsruhe, Wilhelm Riefstahl, og fra Hans Gude har de «glitrende og skinnende lysflater [blitt] til en rolig storm som omslutter landskap og staffasje, og lar tonene stå milde og stille ved siden av hverandre». Dette gjør i sum at «hele fargespekteret i hans bilder, særlig hudtonene er nesten transparente av rødlig, pulserende liv».
Så forteller Hans Dahl litt fra sin studietid i Düsseldorf og om de rådende forhold der to tiår tidligere. Han hadde malt en jente som lå utstrakt på en eng, noe som «framprovoserte allmenn forferdelse fordi han brøt den grønne engen med fargerike, naturtro blomster. For ti år siden var dette så naturalistisk at allmenn hoderisting ikke var til å unngå.»
Når det gjelder kvinnene som dukker opp i Dahls motiv, skal dette ha vært en påvirkning han fikk fra sin lærer i Düsseldorf, Wilhelm Sohn. Det var nemlig her «forkjærligheten for det evig kvinnelige og for kvinnens ynde» stammet fra. Dahl ble jo ofte bebreidet for sine kvinneskikkelser, men ifølge Sohn var det ikke så nøye å male figurene sannferdig. Derfor videreførte Dahl det idealiserte, istedenfor å fremheve det karakteristiske i individet. Dette er en kritikk Lorentz Dietrichson også hadde vært inne på: Tendensen til at de samme figurene går igjen og igjen i Dahls bilder. Artikkelforfatteren spør da om det virkelig er en så stor ulykke når en kunstner med alle krefter forsøker å bryte ut av slike dogmer?
Det lå en stor jobb bak noe slikt, «og den som noen gang har bladd gjennom Dahls utallige skissebøker vet at han bruker mer tid, forkastelig mye tid, enn noen andre naturalister, impresjonister osv. bare kan drømme om. Den norske genremaler har ikke gått forgjeves i mester [Eduard von] Gebhardts strenge skole». Avslutningsvis får han en vakkert formulert attest hvor det står at «det fineste med Dahls bilder er at man fornemmer en handling i dem. Hans smilende jenter vet hvorfor de smiler, og overfører treffsikkert sin eksistensglede til betrakteren. Den som vil se en gruppe fornøyde mennesker, trenger bare å iaktta noen som ser på et Dahl-bilde. På de fleste utstillinger blir man nedtyngende stirret på av ‘livets klager’. Da er det fint å bli minnet på at ‘det hellige smilet’ enda ikke er gått tapt i den klagende trengsel». 204
Berlin W. 30. Münchenerstrasse 2 23. Januar 1911
Kjære Miss Abbott! (…) Jeg har det som vanligt meget travelt med mange Ting, med Malingen og med Apparatet. Jeg skal nu komme ud med det paa Markedet, jeg faar nu i disse Dage Prospecterne trykket. (…) Jeg staar i Forbindelse med Folk i New York forat sælge de amerikanske Patenter med Retten til Amerika og Canada ogsaa Syd-Amerika med. Nu man faar se. (…) Jeg tager det med Ro og glæder mig med Livet. Min Kone og jeg lever meget vel og har det hyggeligt sammen, vi gaar meget ud og ser Kinematograferne, som nu er meget gode her i Berlin. Kageopsatsen, som vi fik fra Dem og Deres Moder er ligesom alle de vakkre Sager, som vi før har faaet hos Eder, meget vakker og praktisk, den har ofte været i Brug hernede og vil i Sommer komme i Brug paa Strandheim. Min Kone beder saameget at hilse Dem og Deres Moder, ligesaa hilses I begge paa det Hjerteligste fra Eders hengivne Hans Dahl
Brev til Miss Gertrude Abbott fra Hans Dahl. Privat eie.
I 1904 hadde Dahl fylt 55 år. Han knyttet stadig nye kontakter og gjorde navnet sitt kjent som kunstner, oppfinner og selskapsmann. Sommeren dette året hadde han også flere innlegg i Morgenbladet med stemningsrapporter fra Nord-Norge: «Midnatssolen hyldes», skriver han, og forteller livlig om hvordan 145 turister ankret opp på Nordkapp etter en ferd med dampcruiseskipet «Prinzessin Victoria Luise», et av skipene til Hamburg-Amerikalinjen: «Da de var komne paa Land, blev Veiret riktig vakkert, endskjønt der var nok en og anden, som (…) behøvede at holde Blavotter for Snydeskaftet, endskjønt Solen gjorde sit bedste for at tø op de forfrosne Tyskere.»
Det ble sunget norske og tyske sanger om en annen og holdt taler for keiser, konge og fedreland, før årstidens magi åpenbarte seg for dem: «Stemningen steg dog til Høidepunktet, da en Turist, der havde været lur nok til at titte paa Klokken engang imellem, satte i med sine Lungers fulde Kraft: ‘Die Mitternachtssonne!!!’.»248 Det ble sendt 2500 postkort, de opplevde snøstorm og hvalfangere, og Dahl skriver avslutningsvis at de snart ventet årets første norske båt med turister.
Om Dahl var til stede som en slags reiseleder, sier ikke kildene noe om, men hans kontakter tatt i betraktning er dette slett ikke utenkelig. Sommeren 1905 feiret Hans Dahl og Helene sølvbryllup på Strandheim, og på denne tid ser vi en rekke spor som antyder kunstdebattens polarisering.
Her hjemme ble det i år 1900 gitt ut et tobinds praktverk som het Norge i det nittende aarhundrede. Dette var en nasjonal tour de force: Et forsøk på å vise alt det Norge hadde å skryte av. Den nye nasjonen, på vei mot sin selvstendighet, skulle vise seg selv og verden hvem den var. Verket ble gitt ut på Alb. Cammermeyers forlag, og man sparte ikke på noe. Våre beste innen vitenskap og kunst ble mobilisert, deriblant geolog Waldemar C. Brøgger, Norges første riksadvokat Bernhard Getz, Moltke Moe, rettsviter Bredo Morgenstierne, Gerhard Munthe, Fridtjof Nansen, Ernst Sars, Eilif Peterssen, Nordahl Rolfsen og Erik Werenskiold. I tillegg til disse er det gjengitt kunstverk av blant andre J.C. Dahl, Knud Baade, Amaldus Nielsen, Johann Fr. Eckersberg, Hans Gude, Anders Askevold, Christian Krohg, Hans Heyerdahl, Kitty Kielland, Christian Skredsvig, Harriet Backer, Lars Jorde, Eyolf Soot, Frits Thaulow, Gustav Wentzel, Theodor Kittelsen og Fredrik Collett.
Men hvor var så Hans Dahl? Navnet hans utelates – nesten. I artikkelen om norsk kunst skriver Andreas Aubert at i forhold til de ovennevnte malere får menn som Sophus Jacobsen, Rasmussen, Normann og Hans Dahl en mindre fremtredende plass i Norges kunsthistorie: «Enten har Tyskland efterhaanden helt tat dem», eller så er deres skildringer av Norge preget av et fremmed marked
27. februar 1919
Deiligt Solskind idag, vakkert gaar Bølgerne mot Stranden, med varme funklende Guldglanslys paa de blaanende Bølger, der topper sig med hvidt, sprudlende Skum, forsvindende langt indover i rig, mangfoldighed og det veldige svære Dyb, langt bort til de blaanende Fjelde i duftig Tone med Sne på Tinderne og de lette Skyene seilende i Ætherens uendelige blaa. Som Mennesket en stakket Stund sprudler op i evighedens Hav, saa dukker den ene Bølge op efter den anden, sender sin sprudlende hvide Hilsen op mot Himlen og forgaar og slutter sit kortvarige Liv, den dør i Skjønhed.
Fra journal etter Hans Dahl. Privat eie.
1919 markerte slutten på en æra for Hans Dahl. Etter nesten 50 års tilhold i Tyskland, først gjennom studietid og senere sine vinteropphold i Düsseldorf og Berlin, flyttet han nå hjem til Norge og sitt kjære Strandheim i Balestrand for godt. Den siste adressen Dahl hadde i Berlin, var Brandenburgische Strasse 38. Her hadde han en svær leilighet i øverste etasje med balkong og store vinduer, midt i et av byens aller fornemste strøk.
Det må ha kostet å holde en slik bopel samtidig som han hadde sitt sommerparadis i Balestrand. Tilbake i 1914 betalte han 4035 kroner for brannforsikring av Strandheim til Vesta i Bergen. Øvrige forsikringer kostet 16 000, løsøre 6800, og maleriene var forsikret for 9000 kroner.300 Om dette også inkluderte forsikring av leiligheten i Berlin, er ikke oppgitt. Han og konen hadde også hushjelp, og deres livsførsel med reising og selskaper var ressurskrevende. Når da i tillegg det skandinaviske miljøet han hadde vært en nestor i, ble så redusert, er det ikke overraskende at han trakk seg tilbake til Balestrand permanent.
På Strandheim gikk dagliglivet sin gang, og ved siden av å male var Hans Dahl en mester i å leke med ord. Han trillet stadig ut små vers og livsmotto, hvor han med glimt i øyet og en fin blanding av humor, glede, alvor og gudstro formidlet sitt syn på livet.
«Da jeg vaagnede imorges faldt følgende Strofer mig ind», skriver Dahl en februarmorgen i 1919:
Forhåndsomtaler så vel som anmeldelser var langt mer vennligsinnede i hans gamle hjemby, og en av dem fastslår at det stadig har stått strid om Hans Dahls navn. «Med en urnorsk og seig vilje forfegter han sin anskuelse og sit selvstændige kunstneriske syn, og med en usvigelig kraft har han reist sig mot det som han mente rev ned og forfeilet norsk kunst.»
Etter at Hans Dahl i Oslo ble forsøkt nedsablet av Jappe Nilssens «nonsens og flab», ble Nilssen kraftig imøtegått av forfatteren Kristen Gundelach, som så betimelig påpekte følgende: «Romantiken er ikke en bestemt tidsperiode, romantiken er fra evighet til evighet og er naturlig tilstede i alle sunde menneskesind, og det er taapelig at benegte dette faktum.»
Noe av grunnen til at utstillingen var mer velkommen i Bergen, kan dreie seg om Dahls motivmessige forankring. Dahl malte romantisk, ja, men han malte også en verden som en del mennesker fortsatt kunne minnes. «Hvem av de ældre bergensere kan huske Triangelen med de tidige madammer og smaatøser som prutet paa fisken i aaret 1877 — alle de forskjellige baattyper paa Vaagen og strilene — dette eiendommelige folkefærd som snart har mistet præg og originalitet. I Kunstforeningen gaar de igjen. Avlæg den et besøk.»397
De nevnte scener fra Vågen er de samme som Amalie Skram (1846–1905) skildrer i Hellemyrsfolket, selv om de hos henne ikke er spesielt solskinnsbelyst, ei heller har de Dahls glimt i øyet.
Før Dahl åpnet utstillingen i kunstforeningen, holdt han foredrag på biblioteket i Bergen med tittelen «Sundt blod og livsglæde». Etter oppfordring fra maleren selv ble foreningen Det sunde blod konstituert,398 et eget styre ble nedsatt, og foreningen skulle arbeide med å fremme folkehelse.
Når det gjelder selve utstillingen, virker det som Dahl har holdt flere foredrag i tilknytning til den. Avisen Sogningens utsendte korrespondent overvar både foredrag og utstilling og påpeker sammenhengen mellom Dahls liv, filosofi og kunst: «Dahl sitt kunstnarauga gled seg mest yver det livsfriske og blømande. Ein kunde gjerne kalla honom kunstmålaren for den gode helsa. Sognafjorden med sine rike skiftningar av ljos og skugge og fjelli ein ser frå Balestrand er emne som han hev nytta mykje til sine bilæte.»399 Videre legger han blant annet til: «Det er sjølvsagt at ikkje alt er like godt. Men både eg og mange med meg vart glade i Dahl som kunstmålar etter denne framsyningi.»400 Kanskje var en grunn til denne nyoppdagelsen av Dahl at mange ikke hadde sett så mange av kunstverkene hans? I alle fall ikke i det volum det var snakk om her. Ifølge Sogningens skribent var det i Bergen utstilt totalt 182 arbeider, altså betydelig flere enn hos Blomqvist.
Publikum hadde sett reproduksjoner tidligere, samt ett og annet utstilt
forsøk på dyr allerede ved århundreskiftet. I tillegg frontet han et vegetarisk kosthold, noe som også understreker dyrevelferdsaspektet i dette.
I mellomkrigstiden var antisemittiske teorier oppe i offentligheten, og de økte i omfang. I Ståle Dingstads bok om Knut Hamsun nevnes det at Hans Dahl fryktet at en økt jødisk innflytelse var en trussel mot vår frihet. Terje Emberland skriver om denne epoken at den nordiske rasen ikke bare ble «tildelt attributter som renhet og naturlighet, men også mangel på tilpasningsevne til det moderne industrisamfunn». Her ble jødene sett på som en motsetning, grunnet deres angivelige evne til å tilpasse seg det moderne samfunn, og dermed skade den sårbare nordiske renhet. 474
Spørsmålet er, når alt kommer til alt, hvor viktige jødespørsmål faktisk var i Hans Dahls liv og virke. I etterlatt skriftlig materiale nevner han ikke jødekritikk en eneste gang, og hans pamfletter nevner det heller ikke. For Dahls prosjekt, personlighet og liv var derimot lys og glede det sentrale. Ikke hat. Når han engasjerte seg i folkehelsespørsmål og oppfordret folk til å spise sunt og kle seg i ull, så framsnakket han urfolk i Afrika og inuitter fordi de brukte solide klær fra dyreriket som pustet.
Dahls foreninger, som skulle arbeide for folkehelsen, ser ikke ut til å ha blitt noen folkebevegelse. Likevel levde arven videre, blant annet laget bakeriet i Balestrand Professor Dahls helsebrød basert på oppskrifter fra ham.
Når det gjelder Hans Dahl som kunstner, fant han sin motivkrets tidlig og holdt seg til den. Han videreførte en folkelivsskildrerlinje med røtter hos Tidemand og Gude i 1840-årene, og han var levende opptatt av norske bunader, gamle båter, kystkultur og dagligliv. Han skildret idyllene fra sitt hjemland i tiår etter tiår og gjorde alvor av oppfordringen han kommer med i pamfletten «Malerne og Publikum»: En kunstner bør «øse av den rike, hjemlige kilde».475
Med sine solfylte skildringer av fjorder, fjell og folkeliv vant maleren Hans Dahl (1849–1937) et internasjonalt publikum, men møtte stor motstand fra den norske kunsteliten.
Denne rikt illustrerte biografien gir et sjeldent innblikk i Dahls fascinerende liv – fra oppvekst i Bergen til studietid i Düsseldorf, hans vennskap med keiser Wilhelm II og årene i Balestrand ved Sognefjorden. Med et unikt bildemateriale, inkludert ukjente verk og en rekke private fotografier, kaster boken nytt lys over hans liv og kunstnerskap.
Frode Skag Storheim (f. 1988) er musiker og kulturformidler, utdannet ved Griegakademiet i Bergen. Han er en etterspurt pianist og foredragsholder, har gjestet en rekke av landets store klassiske festivaler og museer, og vært solist med flere symfoniorkestre. Han er også fast programskribent for Bergen Filharmoniske Orkester.
www.skald.no
ISBN 978-82-7959-393-5