Trolldomsprosessene i Finnmark

INNHOLD

9 11 13 25

Forord Takk Innledning Forkortelser Trolldomssaker 1620–1627 Trolldomssaker 1627–1633 Trolldomssaker 1634 Trolldomssaker 1651–1654 Trolldomssak 1654 Trolldomssaker 1654–1663 Rettssak 1666 Trolldomssaker 1671–1672 Trolldomssak 1678 Trolldomssak 1679 Trolldomssak 1685 Trolldomssak 1688 Trolldomssaker 1689–1690 Trolldomssak 1692

27 43 57 71 93 99 171 191 201 211 219 225 231 239

kapittel 1 kapittel 2 kapittel 3 kapittel 4 kapittel 5 kapittel 6 kapittel 7 kapittel 8 kapittel 9 kapittel 10 kapittel 11 kapittel 12 kapittel 13 kapittel 14

257 271 275 277 279 283

Noter Ordforklaringer Liste over anklagede personer Liste over figurer Kilder og litteratur Indeks

INNLEDNING

I Denne boken inneholder kildene til trolldomsprosessene i Finnmark, som fant sted i perioden 1600–1692. Trolldomsprosessene var kriminalsaker der personer som var anklaget for å ha utført trolldom, ble ført for retten. Det er rettsreferatene fra disse sakene som i dag gir oss den viktigste kunnskap om hva som skjedde under denne forfølgelsen. Opprinnelig ble referatene fra rettssakene skrevet ned på dansk. Ortografien i de originale kildene er uten standardisering av stavemåte, noe som betyr at ett og samme ord kan skrives på ulike måter. For første gang blir disse historiske kildene nå publisert i modernisert norsk språklig utgave, noe som gjør at en stor lesergruppe kan sette seg inn i hva som skjedde under forfølgelsen av trolldomsmistenkte i Europas nordligste strøk for fire århundrer siden. Disse kildene er tidligere utgitt i ren transkribert form samt i engelsk utgave.1 Tingbøkene for Finnmark har tidligere vært publisert i transkribert form for perioden 1620–1633.2 Finnmark ble utsatt for alvorlig trolldomsforfølgelse, en forfølgelse som var del av et europeisk fenomen. I løpet av prosessene i Finnmark ble 135 personer rettsforfulgt, anklaget for trolldomsutøvelse.3 Av disse ble 91 henrettet. Rettsreferatene viser hele saksgangen; hva som skjedde med en anklaget person fra vedkommende ble ført inn i rettslokalet til dom var avsagt. Dokumentene inneholder opplysninger om dato og sted for en rettssak, navn på rettens embetsmenn og navn på medlemmene av juryen.

Denne bestod av pålitelige menn valgt fra de lokale samfunn. I tillegg inkluderer hvert rettsreferat informasjon om den anklagede personens navn og bosted, vitnenes forklaringer, forhøret, den anklagede personens bekjennelse samt rettens kjennelse og dom.

Rettsreferatene fra Finnmark er svært verdifulle kilder til trolldomsprosesser fordi hver enkelt sak er skrevet ned fra begynnelse til slutt. I sin detaljrikhet og fyldighet utgjør disse dokumentene et stort potensial for fortolkning av trolldomsprosessene, særlig med hensyn til de anklagede personenes tilståelser. Visse biografiske opplysninger og informasjon om levemåten til allmuen forekommer også i rettsreferatene.

Dette er av stor interesse, siden vi forholder oss til en historisk periode der den vanlige mann og kvinne i varierende grad kommer til syne i historiske beretninger.

i n n ledn i ng

»

13

Vi har grundig kjennskap til trolldomsprosessene i Finnmark fordi de originale rettsreferatene fra de lokale ting er meget godt bevart. Referatene er ført inn i rettsprotokoller, også kalt tingbøker. Protokollene som inneholder kildene til trolldomsprosessene i Finnmark, befinner seg i Statsarkivet i Tromsø, i Sorenskriveren i Finnmarks arkiv. Dette kildematerialet utgjør den viktigste dokumentasjon av trolldomsprosessene i Finnmark som er tilgjengelig i dag. Serien av rettsprotokoller går fra 1620 og videre ut 1600-tallet, med en lakune for perioden 1633–1647. Rettsreferater for perioden før 1620 er gått tapt for Finnmark. I landssammenheng varierer det sterkt fra fylke til fylke hvorvidt rettsprotokollene fra 1600-tallet har overlevd.4 Rettsreferatene ble hovedsakelig skrevet av sorenskriveren. De fleste sorenskriverne i Norge på 1600-tallet var danske, og utdannet i Danmark.5 Danmark-Norge var på denne tiden i en union. Til å begynne med var tittelen sorenskriver betegnelsen på en rettsreferent, en stilling etablert i 1591 som følge av en forordning fra foregående år som la betraktelige nye administrative og rettslige byrder på de lokale ting. I en revidert lov av 1634 ble sorenskriveren gitt utvidet ansvar siden han nå skulle dømme sammen med en jury, og i en ny lov av 1687 erstattet han juryen i alle mindre saker.

Rettsprotokollene i Sorenskriveren i Finnmarks arkiv er hovedsakelig av folio størrelse (20 x 30 cm).6 Referatene er ført ut fra grundige notater, og skrevet med gotisk skrift. Ord med latinsk opprinnelse forekommer, eksempelvis månedsnavn, og disse er uthevet i skriftbildet ved at det benyttes latinske bokstaver som er større enn den gotiske skriften og med en litt annen helning enn resten av skriften. Skriftutformingen varierer fra en sorenskriver til en annen, men gjennomgående er skriftkvaliteten meget god. I sin helhet er skriften klar og tydelig og lett å fortolke. Papirkvaliteten er god, og blekket har holdt seg svært godt gjennom århundrene. Rettsprotokollene er gitt ny innbinding én gang.7 Fordi det mangler rettsprotokoller fra de lokale ting i Finnmark fra før 1620, må andre kilder benyttes for å dokumentere trolldomssaker i perioden fra 1600 til 1619.

Det samme er tilfellet for perioden med lakune fra 1633 til 1647. Noen få kilder gir belegg for trolldomssaker i disse periodene. For det første skaffer lensregnskapene for Vardøhus informasjon om trolldomsprosesser for begge de omtalte perioder.8 Lensregnskapene viser statens utgifter i forbindelse med brenning av dømte personer og statens inntekter relatert til anklagede personers eiendom. Imidlertid inneholder disse kildene svært sparsom informasjon om selve rettssakene. Opplysninger fra lensregnskapene er i denne boken inkludert som del av min presentasjon av trolldomsprosessene i Finnmark generelt. For det andre er en tilleggskilde til rettsreferatene et dokument skrevet av Hans H. Lilienskiold, som var amtmann på Vardøhus fra 1684 til 1701. Dette manuskriptet, som har en rekke rettsreferater gjengitt i forkortet form, oppbevares i Håndskriftavdelingen i Det Kongelige Bibliotek, Nasjonalbiblioteket i Danmark.9 Lilienskiolds avskrifter er fragmentert sammenlignet med de originale

14

»

i n n ledn i ng

rettsreferatene, men gir verdifulle opplysninger om rettssaker fra de to periodene der referater fra de lokale ting er gått tapt.10 For det tredje inneholder en bok av Hulda Rutberg redigerte avskrifter av et antall rettsreferater fra trolldomsprosessene i Finnmark.11 Rutbergs bok er særlig verdifull for saken mot Karen Mogensdatter i 1626 fordi hoveddelen av det originale rettsreferatet fra denne saken er gått tapt.

Totalt sett er de komplementære kildene til rettsreferatene verdifulle når det gjelder å gi et fullstendig bilde av trolldomsprosessene i Finnmark.

I denne boken finnes i begynnelsen av hvert kapittel en note med nøyaktig referanse til originalkilden. I slutten av boken er det inkludert en liste over anklagede, som inneholder navnene på samtlige personer som ble anklaget for trolldom i Finnmark, og her er referanser til alle typer originalkilder inkludert.

II Sakene inkludert i denne boken er blitt valgt ut ved først å lese igjennom alle referater fra rettssaker ved de lokale ting i Finnmark fra 1620 til slutten av hundreåret. Deretter er trolldomssakene plukket ut fra dette større materialet. Andre saker som ble ført lokalt, dreide seg hovedsakelig om mord, tyveri, vold og usedelighet. Samtlige trolldomssaker fra perioden 1600–1692 er dokumentert i rettsprotokollene for Finnmark. Lakunen i serien i sorenskriverens arkiv 1633–1647 er delvis fylt av domsutskrifter fra Amtmannen i Finnmarks arkiv. Disse dokumentene er oppbevart som enkeltark, folio størrelse.

Rettsreferater fra lagtinget, som ble holdt av lagmannen for Finnmark og Nordland, utfyller rettsreferatene fra de lokale ting.12 Lagmannen for Finnmark og Nordland, som bodde i Steigen i Nordland, kom seilende nord til Finnmark hvert tredje år og holdt rettsmøter langs hele kysten, fra øst til vest.13 Lagtinget var antatt å føre saker i andre instans. Imidlertid finnes det flere eksempler i materialet fra Finnmark som viser at lagtinget opptrådte som en første rettsinstans.14 I denne boken er informasjon om det utfall trolldomssakene fikk på lagtinget, innfelt som utgivers kommentar i den løpende teksten.

Denne utgaven av rettsreferatene er i modernisert språklig utgave. Det betyr at dansk språk brukt av sorenskriveren på 1600-tallet er overført til moderne norsk språk. Enkeltord av latinsk opphav er kursivert og kommentert i noter.15 Også forklaringer av lite brukte ord og av ord som ikke lenger er i bruk, er gitt i noter. Disse ordene er forklart i noteapparatet kun første gang de forekommer, men i tillegg ført opp i Ordforklaringer bakerst i boken, slik at leseren kan slå dem opp der. Relevante historiske opplysninger finnes også i noteapparatet samt i ordforklaringene.

Noter, ordforklaringer, liste over anklagede personer, liste over figurer, kilder og litteratur samt indeks finnes i slutten av boken. Når det gjelder egennavn, er en viss standardisering foretatt i den løpende teksten. I listen over anklagede personer og i

i n n ledn i ng

»

15

k a pittel 1

1620–1627

Anno 1620 den 13. mai ble det holdt lagting i Omgang. Lagrettemenn var:3 Mattias Olsen, underfogd, Morten Nilsen, Willum Jempt, Jacob Skott, Rasmus Jonsen, Knud Halvorsen, Ingebret Halvorsen, Gulbrand Mathisen, Aslak Jonsen, Anders Tostensen. De som svor sin lagrettes ed, var Gabriel Gjødersen, Anders Rasmussen, Anders Jacobsen.

Søren Nielsen, Kongelig Majestets fogd over Øst-Finnmark, stod opp og kalte frem for retten en kvinne ved navn Karen Edisdatter, som hadde ligget i løsaktighet med en ung kar ved navn Johannes Olsen, og de sies å skulle ha hverandre til ektefeller. Da hun kom frem, ble hun beskyldt på atskillige måter, som her følger; Først kom Jacob N., som tjente // i Hop, frem og beklaget seg over at hun [Karen Edisdatter] hadde sagt til ham i Willum Jempts stue at han hadde et forhold til4 Ingeborg, tjenestejente hos Abraham,5 og Johannes skulle ha fått skylden for det [farskapet]. Men han skulle få skam for sin umak, og etter det ble hans rygg ødelagt, som synlig er, og han mistenker henne for det.

Anders Rasmussen i Omgang beklaget seg over at hans kone hadde sydd to halstørklær for førnevnte Karen, og da hun skulle hente dem og ikke hadde noe å betale arbeidslønnen med, fikk hun dem ikke. Da sa hun [Karen], «Noe, noe, det skader ikke, du kan godt beholde dem.» Og straks deretter fikk hun [Anders Rasmussens kone] vondt og gikk med stav i lang tid. Da gikk han ned til førnevnte Karen og sa, «Dersom du ikke tar bort det vonde som du har pålagt min hustru, skal du få vite av det.» Da sa hun, «Kunne jeg gjøre noe, da skulle jeg gjøre det først med deg. Be din hustru komme til meg.» Og da hun [Anders Rasmussens kone] kom til henne [Karen], ble hun [Anders Rasmussnes kone] straks bedre, og hun gikk stavløs hjem igjen. Nils Steffensen her fra stedet6 bekjente at han hadde hørt samme ord av førnevnte Karen.

Anders Jacobsen bekjente at Abraham i Hop sa til Johannes Olsen, «Siden du har gjort min tjenestejente med barn, da skaff henne noe til // kost.»

k a pitt el 1 1620–1627

10b1

11a

11b

»

29

12a

12b

30

»

Han sa, «Kan jeg få noe, vil jeg sende 7 henne det.» Dette ergret 8 Abraham, og han ville slå Johannes på munnen. Da sa Finn-Kari,9 «Slår du ham, blir Fanden løs.» Dette tilstod førnevnte Johannes for retten. Like etter var førnevnte Johannes og flere med Junkers10 båt i fløtning11 til Makkaur. På denne turen omkom12 Abraham; han falt i havet fra en båt i Båtsfjord da de var på hjemreisen. Da den første båten kom tilbake til Omgang, spurte førnevnte Finn-Kari, «Hvor er den andre båten?» Han svarte, «Den ble tilbake i Båtsfjord etter oss.» Da sukket hun og sa, «Akk, akk.» Han spurte, «Hva er det som er galt?» Hun tidde stille. Andre dagen kom den andre båten hjem, og det ble fortalt at Abraham hadde druknet. Hun svarte, «Det visste jeg vel fra før av.»13 Ragnhild Jonsdatter bekjente at førnevnte Finn-Kari tidligere hadde sagt, «Var det ikke for de andre godtfolks skyld, var det liten skade om Abraham kom hjem igjen eller ikke.» Og Johannes Olsen bekjente dessuten at hun hadde sagt til ham, «Får ikke jeg deg, da skal du ikke få noen i Finnmarken.» Derfor torde han ikke gjøre henne imot, for han fryktet at hun ville gjøre ham ondt. Og han svor ved sin salighets ed at han ville dø på at hun kunne trolldomskunst.

Etter angitt beskyldning // ble hun prøvd på sjøen14 og kunne ikke synke, men fløt som en dupp.15 Siden bekjente hun i godtfolks nærvær at hun var alt for mye forbundet med den onde djevel, og hun sa at hadde ikke Mester16 Mogens skubbet henne inn gjennom døren, så hadde djevelen fått henne i sjøen igjen, så folk ikke skulle få vite hvor hun tok veien.

Og hun sa at første gang hun kom i forbindelse med djevelen, var da hun var tjenestejente17 og gjette fe uti marken. Da falt det en tyngsel18 over henne ved en haug19, og en stor, hodeløs20 mann kom til henne og spurte henne om hun sov. Hun svarte, «Jeg verken sover eller våker.» Han hadde et stort knippe nøkler i den ene hånden som han bød henne, «Dersom du vil ta imot disse nøklene, så skal alt det du ønsker i denne verden, gå for seg.»

Da ble hun vár et vakkert bånd han hadde og sa, «Gi meg det båndet, jeg kan ikke omgås med nøklene.» Så fikk hun båndet. Og da hun kom hjem, ble hun helt forstyrret.21 Dertil bekjente hun at djevelen alltid var i hennes selskap når presten ikke var hos henne. Og nå, i presten Herr Mogens’ nærværelse, den tid han beredte henne, bekjente hun at hun var skyldig i førnevnte Abraham Nilsens død, // for førnevnte Johannes’ skyld, som før er omtalt.22 I tillegg bekjente hun at når hun ikke ville gjøre folk vondt, så plaget djevelen henne så hun ynket seg, og strekte hennes lemmer23 slik at det gikk blod ut av nese og munn på henne, og hun ble halvveis avsindig.

Derfor måtte hun utrette noe for ham.

k a pitt el 1 1620–1627

Deretter bekjente hun at hun også var skyldig i salig24 Henrik i Gangviks død. Etter at de lenge hadde vært uvenner25 og var blitt venner igjen mens de bodde i Hop, ville hun flytte derfra til Omgang. Hun bad ham om å låne seg en liten gryte, men han sa «Nei». Hun sa, «Vil du ikke, så kan det være.» Dette skjedde om lørdagen. Så dro hun derfra til Omgang, og om mandagen ble han selvtredje.26 Og hun bekjente at hun var skyldig i alle de omkomnes død, for så snart hun ble sint på noen og sa, «Gi Den Onde Mann tar deg!» eller ønsket dem vondt, så var Den Onde straks til stede.

Og nå, på sitt ytterste, ropte hun og sa at Lisebet i Omgang, Rasmus Jonsens hustru, og Anne i Langefjord, Morten Nilsens hustru,27 var begge likeså vel som hun skyldig i trolldom. Etter det ovennevnte passerte og egen bekjennelse er hun dømt til å straffes til ild og bål. // [Anno 1621] Den 26. april holdtes igjen ting på Vardøhus, som Søren Nielsen, Hans Kongelige Majestets fogd, sorenskriver28 Niels Jensen og etternevnte lagrettemenn holdt i velbårne Hans Kønings [John Cunninghams] egen nærværelse.29 Lagrettemenn var: Jon Davidsen, underfogd, Christopher Nilsen, Johan Aschenbekk, Henrik Fransen, Eilif Olsen, Anders Rasmussen, Henrik Skarv, Claus Skredder, Sten Rasmussen, Clemet Arnesen, Gregorius Klausen, Anders Pedersen, Lauge Simonsen.

Da ble ført for retten en kvinne ved navn Kirsten Sørensdatter, hustru til Anders Johansen fra Kiberg. Kongelig Majestets fogd, Søren Nielsen, spurte henne hva årsaken var til at så mange trollkvinner hadde utlagt30 henne for å kunne omgås med trolldomskunst. Dersom det var slik at hun nå godvillig ville tilstå, skulle hun ikke bli pint.31 Hun benektet kraftig at hun kunne slik kunst, og sa at de hadde løyet skammelig på henne. Da, ettersom syv trollkvinner hadde utlagt henne for å kunne trolldomskunst – bekjennelser hun selv hadde hørt på – og ut fra innholdet i dommene over dem, som ble lest for henne, at hun var mester og admiral for dem og selv hadde lært en del av dem, ble hun pålagt å prøves på sjøen. Da hun hørte det, // at hun skulle prøves på sjøen, sa hun at hun godvillig ville bekjenne hva henne vitterlig var. Først, da hun var omtrent 16 år gammel, kom hun til Helsingør, til en gammel kvinne hvis navn hun ikke kunne huske. Så, en dag hun skulle gå ut på marken og hente hjem noen gjess for samme kvinne, kom Satan til henne som en hund og sa, «Vil du lære trolldomskunst, da skal det lykkes for deg alt hva du slår på32 i denne verden.» Hun måtte da forsverge Gud og den pakt med ham som var gjort i dåpen. Han fulgte henne inn i huset til den gamle kvinnen, og hun leste for henne og lærte henne. Så prøvde33 hun samme kunst med et nøste garn på vann. Nøstet løp

k a pitt el 1 1620–1627

27a

27b

»

31

154

»

k a pitt el 1 1620–1627

k a pitt el 1 1620–1627

»

155

156

»

k a pitt el 1 1620–1627

k a pitt el 1 1620–1627

»

157

k a pittel 7

1666

[Anne Fredrichsdatter Rhodius, som var gift med Ambrosius Rhodius og fengslet på Vardøhus, var involvert i trolldomssakene 1662–1663. Rettsreferatene nedenfor kaster lys over hennes virksomhet, jf. Ordforklaringer, Rhodius.]

Anno 1666, den 8. oktober, holdt Kongelig Majestets fogd over Finnmarken i Vardøhus amt, ærlig og velaktet mann Niels Sørensen Fiil, ting på Vardøhus.

Til stede var Amtmann Monsieur Schiørt2 og etterskrevne edsvorne lagrettemenn: Peder Hansen, kirkeombudsmann, Peder Olsen, Halvor Thorsen, Peder Einersen, Baltser Wastensen, Erik Olsen, Robert Robertsen, Jens Erlandsen, Oluf Steffensen, Johannes Thorsen, Nils Eidisen. //

96b1

Dernest fremla Herr Amtmann etternevnte skriftlige befaling som skulle oppleses, lydende ord for ord som følger: Jeg, underskrevne, befaler på min allernådigste arveherre og konges vegne at alle og enhver som Magister Rhodius lar spørre og forelese at de dertil svarer sin sannhet, som de for Gud Allermektigste vil forsvare og også ved behov // bekrefte med sin ed. I like måte befaler jeg fogdene og skriveren og menighetens allmue at de her for retten fremsier alt det de har å si på Magister Rhodius og hans hustru, som i tingboken skal innskrives og tingsvitne deretter gis.

Vardøhus, den 8. oktober anno 1666 Frederich Schiørt

99a

99b

Etter ovenmeldte befaling bad Herr Amtmann for retten at dersom noen kunne ha noe å beklage over benevnte Magister Ambrosius Rhodius eller hans hustru, at de da ville fremsi det for retten, hvortil fogden samt menige allmue svarte at de aldeles intet har med dem å bestille, og at de ellers ønsket å nyte og ha fredsommelighet3 og ro for deres [Ekteparet Rhodius’] urolige tiltale eller angivende. Ettersom de er et fattig og enfoldig

k a pitt el 7 1666

»

173

100a

100b

174

»

folk og ikke utstår å føre noen trette og klammeri, ønsker de gjerne å måtte nyte fred.

Dernest fremkom Magister Rhodius og overleverte etterfølgende skriftlige spørsmålsposter med begjæring om at disse skulle leses opp.

Disse lyder ord for ord som følger: Edle høyærede Herr Amtmand, min underdanigste bønn og begjæring er at allmuen og benevnte personer ved Gud og sin samvittighet må spørres for retten som følger: // 1 Om det ikke er kjent for allmuen at min hustru måtte gå fra den ene trollkvinne til den andre.

2 Om min hustru er innskrevet i protokollen i velbårne Junker Ornings tid, ber jeg om en kopi fra sorenskriverens hånd.

3 Om ikke Helvig og Magdelene jordmor, hver sin gang med bruk av nøkkelen, er kommet inn i vår fangestue til min hustru for at hun skulle gå med dem for å besiktige Søren i Krokens hustru.

4 Om begge jordmødrene kan benekte at de med bruk av nøkkelen er kommet inn i vår fangestue og ville ha min hustru med seg for å besiktige de siste fanger, og hun unnskyldte seg da og ville ikke.

5 Om Helvig kan benekte at min hustru sammen med henne måtte følge Margrette, en trollkvinne, til sin fangestue.

6 Om begge jordmødrene kan benekte at min hustru var i samme trollkvinne Margrettes barnsnød.4 7 Om allmuen kan benekte at min hustru ble kalt til ting av en dømt drapsmann,5 Oluf Lauritsen.

8 Om allmuen kan benekte at min hustru måtte stå for tinget, midt blant trollkvinnene.

9 Om allmuen kan eller vil med en god samvittighet benekte at min hustru ønsket av velbårne Junker Christopher Orning, fogden Niels Sørensen, dommere og domsmenn på tinget at hun måtte få spørre Barbra, en trollkvinne, og lille Maren,6 Søren Christensen i Krokens datter, om hun noen gang har bedt dem om å lyve på seg eller andre. // Hvorpå alle tre svarte for retten at min hustru ikke hadde befalt dem å lyve, men bedt dem om at de skulle si sannheten.

10 Om lagretten kan benekte at der er holdt ting i vår fangestue.

11 Om fogden Niels Sørensen kan benekte at der er holdt ting i vår fangestue og om han kan benekte at han selv løste handjernene7 av Barbras, en trollkvinnes, hånd i vår fengselsstue da hun var kommet fra retten.

12 Om fogden Niels Sørensen ikke har begjært i velbårne Junker Christopher Ornings navn at Søren Christensen i Krokens hustru måtte være i vår fangestue, der inne som presten var.

k a pitt el 7 1666

13 Om fogden Niels Sørensen ikke er kjent med at Peder Olsens datter ble vist til vår fangestue og lå der om natten, og om ikke velbårne Junker Christopher Orning, presten Herr Hans og fogden Niels Sørensen spurte8 henne ut der.

14 Om fogden Niels Sørensen kan benekte at min hustru bad både velbårne Christopher Orning og ham om at de ikke måtte samtykke til at hun bak sin rygg9 skulle innskrives som Hans Kongelige Majestets fange i deres protokoller og dommer, for hun mente at de begikk majestetsforbrytelse.10 15 Om fogden Niels Sørensen kan benekte at han derpå forbød henne å gå over dørstolpen. // 16 Om lagretten ikke er kjent med at velbårne Christopher Orning benektet på lagtinget for lagmannen at han hadde befalt min hustru å gå til trollkvinnene.

17 Om lagrettemennene kan benekte at min hustru derpå ble innskrevet bak sin rygg i deres protokoll på lagtinget.

18 Om fogden Niels Sørensen kan benekte at velbårne Christopher Orning tok en bok som var skrevet til Hans Kongelige Majestet.

19 Om skriveren og Abraham Lockert kan benekte at de beseglet en eske med brev, som nå er brutt.

20 Om fogden Niels Sørensen kan benekte at Hans Kongelige Majestets ordre om oss er lest på alle prekestoler og ting i Finnmarken.

21 Om allmuen kan benekte at prosten Herr Jacob, i velbårne Christopher Ornings fraværelse, i Abraham Lockerts og Jens Bangs navn, fra prekestolen leste opp at ingen skulle befatte seg med Kongens fanger.

22 Om Abraham Lockert kan benekte at han befalte meg i Hans Kongelige Majestets navn å late opp mitt skrin.

23 Om fogden Niels Sørensen kan benekte at han tok ut av skrinet sin egen Junkers brev samt brev til kommissær Nicolaus Poulsen, postmesteren i København og en svensk prest, i tillegg til noe som var skrevet i Christiania av min hustru. // 24 Om Peder Olsen og Halvor Thorsen kan benekte at fogden Niels Sørensen sendte dem til oss for å forby oss å gå over gården.

25 Om allmuen ikke er kjent med at vi anno 1664 var innestengt i 8 ukers tid og anno 1666 med lås og stokk i 8 uker og 3 dager, den beste sommers tid.

26 Om Henrik, Johan Hansens fiskerdreng, og Gammel Johan kan benekte at jeg og min hustru på Herr Engebrigts begravelsesdag sendte bud til Jens Bang og Malene [Magdelene] og lot dem vite at Herr Engebrigt Madsen hadde klaget sin død på dem.

27 Om Peder Hansen, Simen Hansen og Halvor Thorsen kan benekte

k a pitt el 7 1666

101a

101b

»

175

liv helene willumsen er professor i historie ved Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

Hennes ekspertområde er trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark i tidlig nytid. Hun har doktorgrad i historie (2008) fra University of Edinburgh om dette emnet og har publisert en rekke artikler og bøker innen feltet, blant andre Trollkvinne i nord (1994) og Dømt til ild og bål (2013). Willumsen har skrevet utstillingstekstene til Steilneset Minnested i Vardø, minnested over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark, som ble åpnet i 2011.

Hun har også doktorgrad i litteratur, med fokus på diskursanalyse og narrative strukturer. De senere års forskning har innbefattet utdanningshistorie og tidlig misjon i Finnmark.

Hjemmeside: www.livhelenewillumsen.no

utgitt med støtte av Arkivverket, Statsarkivet i Tromsø Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet Norsk kulturfond Letterstedtska föreningen

grafisk form: Aud Gloppen 7 Blæst font: Lexicon No 2 papir: 120 g Munken Lynx trykk og innbinding: Livonia Print © skald 2017 www.skald.no isbn 978-82-7959-259-4

9 788279 592594