Vestlandet. En tidsreise

PÅ L H E R M A N S E N

Vestlandet

EN TIDSREISE

I N N HOL D

Forord 4 Innledning 10

Landskapsfotografi 18

I

II

IV

VOSSEBANEN

NORDFJORDEN

109

197

Bergen Voss Eksingedalen Modalen Tvinnefossen Nærøydalen

Jølster Gloppen Olden Lodalen

HARDANGERFJORDEN 49 Haugesund Maurangsfjorden Steinsdalsfossen Utne Agatunet Odda Buarbreen Låtefossen Ulvik Vøringsfossen

V

III

STORFJORDEN

SOGNEFJORDEN

229

143 Vadheim Balestrand Fjærland Nærøyfjorden Flåm Jostedalen Urnes Vindhella Borgund Skjolden

Hellesylt Norangsdalen Geiranger Geirangervegen

Fotografbiografier 264 Litteratur 270 Foto 270

38

Knuten, Geirangervegen

Brekkhusfjellet, Eksingedalen

s. 40–41 Lodalen s. 42–43 Fjærland

s. 44–45 Fjærland s. 46–47 Nærøyfjorden

39

42

43

Eidfjord

98

Axel Lindahl 1880–1890

99

Vøringsfossen

102

Axel Lindahl 1880–1890

103

II

Vossebanen

Nesheim, Eksingedalen

Dype daler og høye fjell skilte vestlandsbygdene fra hverandre. Fjordene bandt dem sammen, men bare om sommeren. Veiene var få og skrøpelige. Men så kom jernbanen. Fra 1883 skysset Vossebanens prustende lokomotiver folk og varer mellom byen og landet raskt og effektivt – vinter som sommer. Turistene kunne nå reise bekvemt til de indre bygdene og Sognefjorden i nord. Spesielt populær ble ruten Voss–Gudvangen, som gikk forbi Tvinnefossen og over Stalheimskleiva.

1 —— BERGEN 2 —— VOSS 3 —— EKSINGEDALEN 4 —— MODALEN 5 —— TVINNEFOSSEN 6 —— NÆRØYDALEN

110

4 3 5

6

2 1

111

Sivlefossen, Stalheimskleiva

138

Axel Lindahl 1880–1890

139

Stalheim hotel

140

Axel Lindahl

Øverst: 1880–1890

Nederst: 1902

141

212

Knud Knudsen 1889–1893

Briksdalsbreen

213

Briksdalsbreen

214

Anders Beer Wilse 1906

215

OLDEN

D

et var ingen gourmetkokker å oppspore i det gamle Norge. Graut, surmelk, flatbrød og sild, slik var stort sett menyen for den norske allmuen gjennom hundrevis av år. Fra 1700-tallet kom poteten inn i bildet, og den ble en viktig redningsplanke i kostholdet i de kalde periodene fra 1740-årene og utover på 1800-tallet – år hvor kornet knapt modnet. Riktignok hadde folk kyr og småfe som kunne gi kjøtt, men slik mat hadde de sjelden råd til å spise selv. Det aller meste av husdyrproduktene ble byttet i korn og andre nødvendighetsartikler på handelsstedene. At kostholdet ikke var optimalt, viste seg i både befolkningens helsetilstand og gjennomsnittshøyde. Det er ikke lett for dagens mennesker å sove komfortabelt i to hundre år gamle senger!

De turistene som inntok Norge på 1800-tallet, var såpass godt vant hjemmefra at de neppe ville ha funnet seg i å bli servert den norske folkekosten. Det skjønte også eierne av dampskipene og de nybygde turisthotellene. Siden turistsesongen var konsentrert til sommeren, var det naturlig at turistene heller ble servert sommerens festmat, dyrebar laks og jordbær. Problemet var at det ofte ikke bare var en del av menyen, det var oftest hele menyen. Det er derfor ikke til å undre seg over at det nå og da kunne spores visse mishagsytringer over matstellet blant de kondisjonerte engelskmennene når de var på lengre turer.

Laks var på denne tiden ikke det samme som dagens plantefôrede, trengselsoppvokste og kunstig fargede fileter. Det var ekte vare som selv hadde funnet inn i fjordene, på vei opp i elvene. Sprek, fast og giftfri fisk. Likevel, det kan noen ganger bli for mye av det gode.

Når dampskipet la til kai innerst i Nordfjord, i Olden, må vi formode at lakseskivene raskt inntok porselenet, for Oldenelva har alltid vært en av de aller beste lakseelvene på Vestlandet. Lokalbefolkningen hentet fisken på gode plasser i fjorden, ved elveinnløpet, med en faststående not. I tidlige tider var det laksevarp som gjaldt, en litt primitiv not-type som måtte betjenes manuelt, men fra midten av 1800-tallet tok den skotske kilenoten over, og den var mye lettere å håndtere. Det er ingen tilfeldighet at noten kom nettopp fra Skottland. Skottland og England var nemlig arnestedet for det moderne laksefisket, og etter hvert ble også fiske med stang og flue en sofistikert aktivitet for overklassen.

Norge ble fort oppdaget av disse britiske sportsfiskerne.

Allerede fra 1830-årene kom de første laksefiskerne til Vestlandet, og fra midten av hundreåret leide britiske lakselorder elver på åremål; dessuten hyret de medfølgende roere, kleppere og kokkejenter og bygde seg fine sommervillaer. De drev med elvekultivering og bygde laksetrapper. For de fattige

220

bygdene som var så heldige å ha en lakseelv i sin nærhet, var det derfor svært attraktivt å tiltrekke seg en lakselord som hvert år kunne tilføre stedet betydelige summer. Dessuten var det spennende for de lokale å få ny kunnskap. De pengesterke følte ofte også et sosialt ansvar og bidro til å bygge både broer, skoler og gamlehjem. Dessuten ble det arrangert fester og andre tilstelninger, der bygdefolket fikk et fascinerende innblikk i en verden av velluktende velstand som var svært fjern fra deres hverdag.

Den første lakselorden i Olden var Edmund Byron, som kom hit i 1871. Han bygde seg et sommerhus her og var på stedet regelmessig hver sommer til langt ut i 1890-årene. Han sto som et ikon ute i elva, med tweed-dress, skyggelue og snadde. I et intervju med forfatteren av fiskeboka Fishing fra 1870-årene forteller han at han foretrekker fluen Jock Scott, men at også Dusty Miller og Lady Gray duger bra. De største laksene hans har vært på 15–20 kg.

Keiser Wilhelm II var ofte i Olden og prøvde fiskelykken sammen med lorden. Allerede på sin første rundtur i 1889 fant keiseren tonen med Byron, og lorden tilbød seg å gi keiseren en innføring i laksefiskets kunst. Wilhelm ble svært ivrig og likte seg godt ute i elva. Den første dagen mistet de en stor fisk, men dagen etter fikk de i land en laks på fire kilo.

Hølen hvor de sto, ble etter det kalt «Keisarhølen». Også den svensk-norske kong Oscar II kom hit ved en anledning.

I dag er fisket i Oldenelva lite, sammenlignet med fangsten på 1800-tallet. Men siden den er blitt et av de 52 nasjonale laksevassdragene, er den beskyttet mot utbygging og andre inngrep. Stopp av laksefangst i sjøen har hjulpet på mengden laks i elvene, men samtidig utgjør oppdrettsnæringen en økende trussel. Også i dag drives det et visst fiske, men det gjøres stadig oftere på «fang-og-slipp-basis», slik at fiskene kommer tilbake i elva og kan føre slekten videre.

Men Olden er ikke bare laks. Innerst i dalen har ismassene i Briksdalsbreen vært det store turistmessige trekkplasteret.

Keiser Wilhelm II var her oppe flere ganger, etter først å ha blitt rodd over Oldenvatnet med karjolen om bord på båten. Helt fram til midten av 2004 ble turistene fraktet med fjordinger opp til breen, men etter en tragisk ulykke har nå moderne farkoster overtatt. Først prøvde man elektriske biler, men i dag bringes turistene til breen i små doninger som drives av det som må være noen av markedets minst støydempede dieselmotorer.

Her på nordsiden av Jostedalsbreen har bretungene smeltet ekstra mye, og i dag ligger Briksdalsbreen og svetter som en liten vårslapp ispinne øverst på fjellkanten. Etter 1990 har isen rent bort i stadig høyere hastighet, og bare siden da har den gått tilbake med 800 meter.

LODALEN

A

llerede for 60–70 millioner år siden begynte det Vestlandet vi kjenner i dag, å hamres ut – perioder med vann og is avløste hverandre og formet urgammel berggrunn. Da den siste istiden sakte begynte å renne bort i utkanten av Jostedalsbreen for 10 800 år siden, hadde allerede tykke isfingre ligget og gnukket og finpusset på den harde gneisen i 60 000 år. Så snudde Golfstømmen på seg, smeltingen stoppet, og det ble enda 1300 år med istid. Men, endelig, for 9500 år siden, kom varmen tilbake, og isen forsvant med rekordfart.

Her og der var det svake soner i fjellet, og på disse stedene hadde isen og vannet fått ekstra tak til å forme skulpturer. Et sinnrikt system av buede, finpolerte hoveddaler og hengende sidedaler høyt oppe i dalsidene ble avslørt under smeltingen.

Store grusmasser ble skjøvet foran isen ut mot fjorden. Havet trakk inn i dalgangene mot breen, men sakte steg landet, 10–12 cm i året, til det var 50–100 meter høyere enn fjorden.

Gropene i den tidligere fjordbunnen ble fylt med ferskvann, som etter hvert dannet en 10 km lang, 1,4 km bred og 130 meter dyp innsjø mellom fjelltårnene.

Så kom menneskene til. Avsetninger fra fjordbunnen og grus og sand fra elvene hadde blitt dandert til flate og fruktbare områder. Der kunne bronsealderens og jernalderens mennesker dyrke sin jord og finne livsgrunnlag for dyra.

Stedet var populært, og menneskene flokket seg sammen i dalen til befolkningen hadde nådd naturens bæreevne. Slik levde de i en balanse med omgivelsene, helt til svartedauden brutalt visket dem ut i 1349. Da ble det stille i fjellkatedralen i minst 150 år, før det igjen hørtes ekko av rautende kyr, brekende sauer og mekrende geiter.

Folketallet kom tilbake til et balansepunkt, og livet gikk igjen sin gang, generasjon etter generasjon. Men det var et liv med stadige prøvelser. Det var langt fra risikofritt å bygge og bo under lutende fjell som årlig rister av seg snø, stein og buldrende vannmasser på uregjerlige måter. Kreftene virket ikke alltid på den måten menneskene tenkte når hus ble bygd. Det hørte derfor mer til regelen enn til unntaket at noen av gårdene mistet en løe eller et fjøs i et snøras, eller at et steinsprang ødela noe av den hardt tiltrengte dyrkbare jorda, men stort sett gikk det bra og menneskeliv ble spart.

Men så – den 15. januar 1905 fant nær en million tonn stein det for godt å falle fra Ramnefjellet og ned i det dype badekarvannet mellom fjellene. Denne gangen kunne det ikke gå bra. Vannet skvulpet over som om en diger kropp slengte seg opp i karet. En flodbølge på 40 meter skylte over 60 gårder i Ytre Nesdal og Bødal. Katastrofe, sorg og forferdelse. 61 av 122 mennesker døde. Så ble husene bygd opp igjen, litt lenger unna. Noe slikt kunne jo ikke skje igjen. Men det gjorde det,

og det til gagns. Natt til 13. september 1936 var raset enda større, og ødeleggelsene og dødstallene enda verre. Steinmassene nærmest dyttet alt vannet ut av Lovatnet og sendte det høyt opp langs fjellsidene. En 74 meter høy bølge slukte alt den kom over i et monstrøst gap. Antall døde: 73. Det ble krisestemning i landet, et stort oppbud av presse, hjelpere og offisielle personer, blant andre kronprins Olav.

Etter det siste raset ble ikke husene bygd opp igjen. Det vil si bortsett fra ett, huset til en standhaftig familie som ville tilbake til sine røtter og plasserte boligen trygt oppe i dalsiden.

Og det var bra, for i 1950 raste det igjen fra det samme fjellet, nå til og med med tre ganger så mye stein. Men siden vannet allerede i stor grad var fylt opp etter de andre rasene, og det ikke var noen hus som kunne bli tatt av flommen, ble heldigvis ikke dette et nytt år med avsnitt i historiebøkene.

Da det første hotellet i Loen ble åpnet for å ta unna for den økende turisttrafikken med dampskip, i rasåret 1884, var alle lykkelig uvitende om katastrofene som senere skulle inntreffe. Etter noen få år med fomlende drift og en konkurs spøkende i kulissene ble det lille Loens hotell med 20 senger utvidet.

I 1892 ble det omdøpt til Hotel Alexandra. Engelske turister foreslo nemlig at hotellet skulle navngis etter deres danskfødte prinsesse, som var gift med prins Edvard, den senere kong Edvard VII og keiser Wilhelm IIs nevø.

Det er ikke rart at turistene søkte inn hit. De ville inn til fjellene, og de ville også berøre de blåskimrende bretungene som fløt nedover bergsidene. Bødalsbreen og Kjenndalsbreen, som begge reiste seg opp der inne i slutningen mot Jostedalsbreen, var viktige trekkplastre. Hotelleier Markus Loen var driftig og visste å lose dampskipene inn til kaia og så skysse turistene med fjording og båt inn til breene. Hotelleieren hadde også kontroll over en strategisk plassert restaurant i Kjenndalen, et naturlig stoppested for karjolene med turister.

I dag ligger Lovatnet der som prototypen på fred og fordragelighet. Fjellene og skyene og hele universet speiler seg som Narcissus i den glinsende blågrå vannflaten nattestid. Ikke annet enn et litt røft sår borte på Ramnefjellet hvisker svakt om de tidligere katastrofene. Dampskipene på Nordfjorden er erstattet av hundretalls cruiseskip i året, og turistene fraktes med bil, buss og motorbåt. Ellers er ting i stor grad som før.

Det vil si, breene har blitt betraktelig mindre. Og én spenstig attraksjon har kommet til, nemlig en himmelstrebende kabelbane som sveiver folk tusen meter nærmere sola i løpet av fem minutter. Her oppe på fjellet Hoven venter den nye tids restaurantopplevelse, akkompagnert av en utsikt over fjord og fjell som i seg selv er så sterk kost at du nærmest må sitte med ryggen til for å kunne nyte et kulinarisk måltid i fred.

221

Djupvasshytta, Geiranger

248

Ralph Wilson 1922

249

Knuten, Geirangervegen

250

Paul E. Ritter ukjent årstall

251

Til fots og med båt, hest og jernbane fant britiske lakselorder, keisere, forskere og fjellklatrere veien til små bygder og urørt natur. I denne boka inviterer Pål Hermansen oss med på en tidsreise langs de gamle reiserutene for å

EN TIDSREISE

første turistene til Vestlandet i andre halvdel av 1800-tallet.

PÅ L H E R M A N S E N

Bratte fjell, dype fjordarmer og glitrende isbreer lokket de

oppdage Vestlandet på nytt. Vi ser gamle fotografier opp mot nye og legger merke til hvordan stedene forandrer seg i ulikt tempo– og sammen danner de et nytt bilde av en landsdel

EN TIDSREISE

PÅ L H E R M A N S E N

Vestlandet

97 8- 8 2 -7 9 5 9 -3 1 8 - 8

SKALD

Vestlandet

som fremdeles er et av Norges viktigste reisemål.