Rytmen mellom oss

Gunn Karoline Fugle

Gunn Karoline Fugle Rytmen mellom oss

Bruk av musikk i arbeid med barn og unge

SKALD

Rytmen mellom oss er skriven for pedagogar, andre fagpersonar og foreldre som ynskjer å la seg inspirere til å bruke musikk i arbeid og samvær med barn og unge. Musikk og rytme er kjenslespråket vårt, og boka viser korleis og kvifor musikksamspel er førebyggande og utviklande for barn og unge.

Boka viser at alle, uavhengig av om ein har musikkutdanning eller ikkje, kan bruke musikk til å skape gledesopplevingar og gylne augeblinkar. Målet er å gje inspirasjon til å synge, danse og leike med barn, og gje idear til korleis du kan bruke det du allereie kan på nye måtar.

Gunn Karoline Fugle (f.1961) er utdanna musikkterapeut med hovudfag i musikk frå Universitetet i Oslo. Ho har spesialistutdanning i barne- og ungdomspsykiatri, klinisk pedagogikk, og utdanning i kroppsdynamisk psykoterapi. Har jobba både med psykoseproblematikk, og barn og vaksne med utviklingshemming.

Fugle har undervist og skrive artiklar om bruk av musikk i arbeid med barn og unge, og vore oppteken av å formidle kunnskap slik at pedagogar, terapeutar, foreldre og andre utan musikkfagleg bakgrunn kan nytte musikken sitt leike- og samspelpotensiale i kvardagen med barn.

Ho har også vore kurshaldar i Guided Imagery Music (reseptiv musikkterapi).

Fugle arbeider no som musikkterapeut og klinisk pedagog ved BUP Førde (Psykisk helsevern for barn og unge). Ho arbeider der med barn med psykiske vanskar og er spesielt oppteken av at vi medverkar til leik og musikkaktivitet ved å støtte barnet si leikeutvikling og symbolisering. Fugle driv «Musikk og helse» der ho gjev kurs og rettleiing i bruk av musikk i arbeid med barn og unge.

SKALD

Rytmen mellom oss

Til Caroline, Ivar og Reidar

Søkarorganisasjon: Norsk Forbund for utviklingshemmede

Grafisk form: Trude Antonie Øvrebøe / Egsetviketrykk AS Boka er sett med: Adobe Caslon Pro / Agenda Trykk: Spindulys, Kaunas © Foto: Oddleiv Apneseth © SKALD AS 2012 Tlf. 57 65 41 55 www.skald.no ISBN 978-82-7959-167-2

Føreord Musikk og rytme er kjenslespråket vårt og kan gjere oss årvåkne, bevisste og håpefulle i møtet med andre menneske. Det kan vere nettopp i musikken at møtet mellom oss skjer. Musikken kan nå tak i deler av oss sjølve og andre som vi elles kan ha vanskar med å komme i kontakt med. Musikk brukast i alle samanhengar der det skal feirast og trøystast. Tonane og rytmane kan skape rørsle og komme inn til oss, bære oss ut og føre oss vidare. Musikk har eit uttrykkspotensiale som er kjenslenært og helsebringande.

Sjå for deg to 14-årige gutar som over tid har streva med å uttrykke kjenslene sine og har utagert frustrasjonar i klassen. No jobbar dei intenst og djupt konsentrert i musikkgruppa med akkordar på gitar for å skape stem­ ninga dei er ute etter. Musikken er deira uttrykk, den viser skaparkrafta deira og spenner frå mot og sinne til vare kjensler i tonar og rytmer. Dei skal framføre låten for klassekameratane når den er ferdig.

Ei jente på åtte år med nedsett funksjonsevne strevar med å kjenne seg inkludert i klassen. Men i musikkgruppa opplever ho at medelevane ser, høyrer og inkluderer henne. Dei konkurrerer om å delta i musikktimane som er bygde opp rundt nettopp henne.

Eller tenk på fireåringen som ruslar på stranda, saknar mamma og lagar bip-blopp-rytme til glasmanetene han plukkar. Lydane hans minner om den roande rytmen i eit voggevers. Alt i mors liv utvikla han eit forhold til musikk som vil vare livet igjennom.

Og mange kan ha opplevd ei bestemor på dei godt åtti som har slutta å snakke, men framleis syng alle strofene på «Blåmann, blåmann bukken min».

Songen gjenopprettar den samkjensla og gleda som ho ikkje lengre får gjennom det verbale språket.

Ny utviklings- og nevropsykologisk kunnskap om den rolla samspel har i barn si utvikling, viser korleis kreativ aktivitet kan gi tilgang til «kjenslerom» i oss (Susan Hart 2009). Den viser og korleis musikken kan setje i gang leik og kreative prosessar barn imellom, eller mellom barn og vaksne. Musikken skaper rom for samspel og utvikling når dette elles kan stoppe opp. Målet

Innhald

Innleiing

Del 1 Musikken, barnet, du og organisasjonen

Musikken Rytmen mellom oss Musikk som utvikling Barnet Utvikling gjennom musikksamspel Milepælar i utviklinga Utviklingsvanskar Du Eiga historie og introspeksjon Rollene våre Samarbeid i organisasjonen Paralellprosessar, emosjonell læring og gledesopplevingar Hjelp til hjelparen Ansvar

Del 2 Det musiske møtet

Rytme, utvikling og relasjon Støtte til barn si utvikling Møte og relasjon Songen og stemma vår Rammer og leiing Leiing Organisering av musikkøkt i gruppe Inkludering

s.

12

s. 19

s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s.

20 21 30 56 57 58 66 73 75 77 81

s. s. s.

82 83 84

s. 89

s. 90 s.

91 s. 97 s. 102 s. 105 s. 113 s. 116 s. 120

Del 3 Metodikk

Rytme- og trommesamspel Rytme- og trommesamspel med dei minste Rytme- og trommesamspel med litt større barn Trommesamspel Rytmeleikar utan trommer Hei og velkomen Rørsleleikar Symbolleik Rytmisk skuggespel Fantasireiser og musikklytting Rytmisk forteljing Musikklytting Klara Kokas metode Terapeutiske historier Avslutning Takk Litteraturliste

s. 125

s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s s.

126 127 130 137 146 154 160 163 166 170 170 174 175 176 178 181 186

56 | Rytmen mellom oss

DEL 1

Barnet Kva er viktig for barn på ulike alderssteg? Når dei er 4, 10, eller 15? Barn treng å leike og få til samspel med andre, og kunne halde på med det dei er interesserte i. Vi må finne ut kva behov barnet har, individuelt og sosialt, og kva interesser det har, så det utviklar ein identitet. Men identiteten må ikkje vere knytt til vanskar barnet kan ha. Det er bra om Arne, som strevar på skulen, kan seie: «Eg er ti år og likar å spele gitar og fotball.»

Vi må og vere opptatt av at barnet treng oss for å få oppfylt «draumen om normalitet», draumen om å vere eit vanleg barn (Ruud 2011). Vi må gjere alt vi kan for at ho eller han skal ha ein identitet knytt til å ha vener, like å leike og vere aktiv.

Vi må difor spørje oss kva vi vil at Arne skal tenkje om seg sjølv, og korleis vi kan støtte beskyttelsesfaktorar og dempe sårbarheitsfaktorar. «Sårbarheit» blir brukt om det som skaper risiko for feilutvikling. Ein beskyttelsesfaktor for barn kan vere at barnet kan få utvikle leik med andre, vere kreativ og kunne uttrykke seg, og ha fokus på sine interesser. Ein sårbarheitsfaktor kan vere einsemd og belastande livssituasjon.

Kvart barn er unikt, og har sine spesielle føresetnader for utvikling. Det er dei spesielle føresetnadene for samspel og utvikling vi må vere opptatt av. Ei viktig oppgåve for oss som oppdragarar er å leggje til rette for, oppmuntre og inspirere barnet til leik og samspel. Vaksne rundt eit barn må bekrefte opp­ levingane til barnet, veremåte og interesser, og hjelpe det til å uttrykke seg og finne vegar til utvikling.

Eit positivt sjølvbilde er avhengig av eit godt samspel med omgjevnadene.

Vi som er rundt barnet, må speile og anerkjenne det barnet får til. For at barn skal utvikle evna til å reflektere kring eigne og andre sine kjensler og tankar, treng dei vaksne som merkar kjenslene deira og set ord på dei. At barn slik er avhengige av omgjevnadene, gjer dei sårbare. For mindre barn er det vanskeleg å tenke abstrakt og forstå ulike perspektiv. Til gjengjeld kan den spontane måten å uttrykke kjensler på vere ein styrke hos nokre av desse barna. Vygotsky (1978) seier at «barn er eit hovud høgare enn seg sjølv i leiken». Det han meiner, er at barn er «flinkare» med kjensler enn å setje ord på tankar.

Musikken, bar net, du og organisasjonen | 57

Som tidlegare peika på, er menneske fødde musikalske og sosiale, og barn må bli inviterte til å delta i ein samspelkultur frå spedbarnsalder av (Hart 2009).

Vi har og sett at barnet sitt nervesystem er avhengig av sosial erfaring for å utvikle seg nok. Viktige hjernefunksjonar organiserer seg i relasjonen barnet har til andre. Nervesystemet til barn regulerer seg og utviklar seg gjennom samspelet med omgjevnadene. Slik blir ulike funksjonar stadig meir sjølvregulerande gjennom aktiv læring i samspelsituasjonar.

Til dømes lærer barnet gjennom vaksenstyrt gjensidig leik å regulere «arousalnivå» eller spennings-/aktiveringsnivå. Denne emosjonsreguleringa, som barn ikkje kan utvikle sjølve, men berre ved hjelp av trygge vaksne, blir internalisert og omdanna til sjølvregulerande ferdigheiter. På denne måten kan barnet på eit tidspunkt regulere seg sjølv. Barnet har eit medfødd grunnlag for sjølvregulering, og reguleringa går altså frå å skje i gjensidig kontakt til å vere individuell. Målet med sjølvreguleringa er både å vere seg sjølv og i kontakt med ein annan. Det er og føresetnaden for seinare utvikla empatievne. Rela­ sjonen til viktige vaksne pregar barnet si evne til å etablere tilknyting til andre. Den er med på å utvikle identiteten og modne nervesystemet til å kunne inngå i mentaliserande åtferd. Det er denne kapasiteten Peter Fonagy kallar «mentaliseringsevne» (Fonagy 2006), som kan beskrivast som: «Eg merkar at du merkar at eg merkar» (Lyons-Ruth 1998). Mentalisering vil seie å kunne reflektere over eigne og andre sine tankar, kjensler og livshendingar, og vite at det finst ulike perspektiv på desse. Empatievna er ein del av denne evna. Den handlar om å fornemme og forstå andre sine kjensler, og kunne gjere seg opp ei meining om kva som skjer på kjenslefeltet mellom menneske.

Ei hending med ei sju år gammal jente i ein musikktime kan illustrere dette. Ho viste evne til innleving og medkjensle. Ein kollega hadde lovd å ta med ein ny song, ein ny musikkaktivitet, til neste time. Med det same jenta kom inn i rommet spurde ho ivrig og forventningsfull musikkterapeuten: «Har du med ny song?» «Å nei, det har eg gløymt. Uff, nei, det har eg ikkje», måtte musikkterapeuten vedgå. Barna såg leie seg ut, men såg og at musikk­ terapeuten tykte det var skikkeleg ille å ha gløymt dette. Jenta skunda seg å seie «Jammen du, det går heilt bra».

Om dette er eit barn som er for «samarbeidsvillig» og ofte tilpassar seg og tar ansvar overfor vaksne, treng det hjelp frå vaksne på dette området. Men ser vi her eit barn som forstår at vaksne av og til gløymer, kan leve seg inn i korleis dei då har det, og godta at det derfor måtte vente lenge på ny song, har det tatt

DEL 1

Utvikling gjennom musikksamspel

58 | Rytmen mellom oss

i bruk lært mentaliseringsevne. Mentaliseringsevne blir utvikla ved at vaksne viser at dei merkar barnet sine kjensler, anerkjenner desse og undrar seg over kva dei tyder. «Samleik» mellom barn og vaksne er ein vel eigna arena for å undre seg over årsaker til at ting skjer og leike seg med dei kjenslene som oppstår.

Det er viktig at skuffelsen til jenta ovanfor, som ikkje fekk songen ho gledde seg til, blir spegla og bekrefta. Den vaksne må ikkje gå i den fella å bli så opptatt av eigen utilstrekkelegheit at ho gløymer å bekrefte vonbrotet hos barnet. Ho kan kjenne på forgløymelsen, men så må ho møte barnet, t.d. på denne måten: «Den nye songen har eg nok gløymt. Det var dumt. Eg skjønar at de har gledd dykk veldig, og det er lenge å vente ei heil veke til».

Mange delar av hjernen består av plastiske område som kan utvikle koblingar og nettverk livet gjennom. Den grunnleggande personlegdomsdanning som går føre seg tidleg i barns liv, er viktige for vidare personlegdomsutvikling.

Sjølv om nervesystemet i tidleg barndom er meir plastisk enn seinare, utviklar personlegdomen seg livet igjennom, den modnast, forfinast og balanserast i samspel med andre barn, og andre vaksne.

Nokre barn krev meir regulert samspel og meir kjenslevar avstemming av tilhøvet til nære vaksne, som lærarar og personale i barnehagen. Og desse viktige personane kan påverke relasjonane mellom barnet og andre barn.

DEL 1

Milepælar i utviklinga

Den musiske utviklinga til barnet går parallelt med språkutvikling og motorisk utvikling. Det er nyttig å ha kunnskap om den musiske utviklinga, i alle fall milepælane, i grove trekk. I dei første leveåra skjer utviklinga med stormskritt. Erfaringane barnet då gjer, har mykje å seie for seinare utvikling. Denne kunnskapen hjelp oss å legge til rette ut frå der barnet er i si utvikling.

Det er viktig å tenkje på barna sine utviklingstrin når vi vil gjere noko saman med dei. Vi kan av og til tru at barna på visse områder kan makte meir enn dei reint faktisk kan, mens vi på andre områder overser kva dei kan.

For å få ei oversikt kan vi ordne musisk utvikling etter alder. Men då må vi på same tid ha klart for oss at milepælar ikkje for alle barn heng saman med levealder. Spesiellt om barnet har nedsett funksjsonsevne, eller har opplevd vanskelege livskår, kan alder og utvikling stemme dårleg ut frå «skjemaet» vårt eller kategoriseringa vi gjer. Barnet går heller ikkje frå ei fase med ei spesifikk utviklings­ oppgåve til den neste, men bevegar seg både vidare og tilbake og ofte inn og ut av utviklingsfasene. Og det kan barnet godt gjere uavhengig av spesifikke ut-

Musikken, bar net, du og organisasjonen | 59

Barnet sitt første leveår Utviklinga i barnet sitt første leveår har vi alt sagt ein del om. Barnet rører på armar og bein når det høyrer mor si stemme, eller musikk. Rørslene er ikkje synkrone med musikken, men kjem i små sekvensar. Dei motoriske reaksjonane på musikk blir sterkare og tydlegare i løpet av første leveåret. Barnet øver på å gripe etter ting som har spennande lydar eller sterke fargar. Det vesle barnet lærer med munnen og kroppen, det kravlar og kryp, slepper leiketøy i golvet for å bli kjent med lyden. Spedbarn har ikkje opplevingar, dei er dei.

Barnet gjentar mor sine tonehøgder frå omkring fire-månaders alder. Lydane har ofte fallande tone. Så vert lydane også oppadgåande etter kvart. Den første toneavstanden er på ca. tre tonar, også kalt ein ters, som betyr tre. Men det er ikkje ein presis toneavstand barnet gjentar. Tersen blir kalla ur-ters, og barnet brukar den ofte fallande. Det er dette intervallet vi kjenner frå erting som større barn gjer på melodi eller intervall, med ord som «adabædabluse». Mange barnesongar startar på dette intervallet, eller har det i seg, som til dømes starten på «Kjerringa med staven», der fyrste seks tonane i nettopp tekstlinja «kjerringa med staven» rører seg opp og ned i ur-tersar.

Spedbarnet si stemme har ein utruleg styrke i forhold til den vesle kroppen. Barnet er i stand til å uttrykke sterke kjensler på ein nyansert måte, fordi det brukar pusten og heile kroppen på ein samanhengande, organisk måte. Vi kan ut frå stemmeuttrykket tolke om barnet er djupt ulykkeleg, rasande, begeistra eller tilfreds. Alle disse kjensleuttrykka (ekspressive uttrykk) er del av all musikk (jfr. vitalitetsaffekter side 36). Dei gjer musikken til eit kjenslespråk utan ord. Det er nettopp ved hjelp av slike uttrykk den vaksne og barnet kan forstå kvarandre og vere i dialog.

Barnet kan altså bruke stemma til å dele kjenslene sine med omverda. Vi blir født med ein sansande kropp som kan aktivere stemma. Barnet kan og kommunisere med omverda medan det utviklar seg i samvære og samspel med andre. Og omverda forstår barnet på måtar som Daniel Stern skildrar med musikalske element som til dømes intensitet, dynamikk og form.

Mot slutten av det første leveåret vender barnet seg vakent mot lyden, og lyttar. Kanskje kan det no skilje musikklydar frå andre lydar. Det reagerer på

DEL 1

viklingsvanskar eller ikkje. Skildringa som følgjer, er altså meint som ein oversikt over trinna i utviklinga, og kva utviklingstrin som ofte fyl etter kvarandre, for at vi kan meistre tilrettelegginga, ikkje for at vi skal kategorisere barn si utvikling.

I den følgjande delen er den viktigaste kjelda mi Hammershøj (2005).

90 | Rytmen mellom oss

DEL 2

Rytme, utvikling og relasjon Del I i denne boka handlar om kvifor det rytmiske og musiske er viktig i våre liv og i barn si utvikling. Del II tar opp korleis vi får til det musiske møtet med barn og korleis vi brukar oss sjølve til å støtte utvikling og skape gode relasjonar. Det gjeld å holde tråden frå del I og veve kunnskapen om rytmen og barnet saman med dei trådane som handlar om korleis skape og støtte musikksamspel, og skape rammer for samspel. Det vi kan om barn sine behov og utvikling, leier fram mot korleis vi kan støtte samspel, og korleis vi kan få til god relasjon til barna og barna imellom. Målet er at alle trådane i veven spring saman til slutt, slik at musikkaktivitetane og metodikken som kjem i del III, gjer veven fullendt.

Dette er tråden min no: Rytme, utvikling og relasjon høyrer saman. Og spørsmålet blir korleis vi kan finne rytmen mellom oss, i bokstavleg forstand, og derifrå skape gledesfylt samspel mellom oss og barna, og mellom dei?

Kva krev det av oss? Det er alt nemnt i del 1: sensitivitet, kreativitet, timing, inn­toning og lyst på samspel. Her må vi ta i bruk vår leikeevne, erfaring, og kunnskap om barn og samspel.

Dei konkrete spørsmåla kring korleis finne rytmen i arbeidet vårt med barn, må ikkje hindre oss i å holde fast på det vi opplever som gode møter og samspel mellom oss og barna, sjølv om det ikkje nødvendigvis er så lett å beskrive eller analysere kva vi faktisk gjer. Det er ikkje alltid lett å setje ord på

Det musiske møtet | 91

opplevingar. Den akademiske øving det er å analysere og skrive ned lure og viktige tankar, må aldri komme i vegen for utføring av det praktiske arbeidet som vi opplever fungerer.

Vi vaksne har ei viktig oppgåve i å oppmuntre og inspirere barn til å leike med stemme og kropp. Det viktigaste når vi snakkar om musikk og barn, er at songar, songleikar, rytmiske leikar og anna leik kan integrerast i dagleglivet i ein barnehage, skule eller heim, slik at vi syng, musiserer og leikar med barna når barna eller ulike situasjonar inviterer til det, eller vi vaksne inviterer til det. Det er ikkje sikkert at vi kjenner at vi «er der» eller kan gå inn i leik og musikksamspel på ein heil og «inspirert» måte til eikvar tid, men det er bra om vi seier ja når situasjonen eller barnet inviterer oss, og at vi tar initiativ overfor barna. Vi øver oss opp eller venner oss til å synge og vere aktive i musikksamspel ved å ta utfordringar og gå inn i musikkaktivitetane og -leikane når det byr seg sjansar til det.

I samspel med dei aller minste er det foreldre og omsorgspersonar som er nær barnet som er sentrale. I tillegg kan ein delta i organiserte foreldrebarn-musikkgrupper eller syskengrupper der foreldre og fleire barn er med.

Barnehage og skule, der det pedagogiske tilbodet til ein elev er spesielt tilrettelagt, er fine rammer og arenaer å integrere musikksamspel på. Med større barn og i ungdomsskulen kan det vere snakk om meir planlagde grupper eller at ein kan ha pause i ein time med rytmeleik og song.

Den gjensidige tilpassinga og påverknaden mellom barna og den vaksne i musikksamspelet er viktig. Denne tilpassinga kan også komme inn under omgrepet improvisasjon. Improvisasjon kan vere ein viktig veg til gode musikalske samspel, fordi den handlar om spontant å uttrykke, utveksle og prøve idear saman, og merke resonansen frå ulike stemningar. Slik kan det som skjer, vere klangbotn for eigne opplevingar, som igjen kan uttrykkast i relasjonane mellom oss. For å få dette til må den vaksne leggje ein struktur og la den vere ramma for improvisasjon og musikkuttrykk. Samspel er «å gjere noko saman».

Om samspelet «berre» er strukturert, som ein song eller songleik, er det likevel samspel, og gir på same tid rom for improvisasjon.

Det er gjennom nære menneskelege relasjonar at barnet får oppfylt behovet for tryggleik, trøyst og forståing, og får utvikla evnene sine, inkludert evna til å bearbeide vanskelege opplevingar. Potensialet for sunn utvikling ligg med få

DEL 2

Støtte til barn si utvikling

126 | Rytmen mellom oss

DEL 3

Rytme- og trommesamspel Den rytmiske og melodiske metodikken som blir presentert her er «råmateriale» og må sjåast på som nettopp det. Aktivitetane må tilpassast dei barna vi musi­ serer saman med. Enten du som skal bruke rytmeleikane og songane er tilsett i barnehage, førskule eller skule, er pedagog, musikklærar, musikkterapeut eller forelder, er målet at det rytmiske samspelet blir tilpassa deg sjølv og barna.

Tilpassinga blir til i både planlegginga og samspelprosessen. Det handlar om at vi jobbar med metodikkideane, lærer oss aktivitetane, og så gjennomfører på våre måtar.

Ein del av musikkaktivitetane som vert presenterte her er komponerte og sett saman for bestemte instrument som er valt for ei bestemt gruppe barn i ei bestemt musikkstund. Dette er altså forslag eller idear som kan bytast ut med andre melodi- eller rytmeinstrument du, barna eller eleven din har lyst til å spele på. Det same gjeld for eventuelt akkompagnement. Kanskje passar det ikkje i si noverande form – det kan forandrast og forenklast. Også stemmeleie og tempo er ulikt frå person til person, og ikkje berre kan, men må verte til i den situasjonen og stemninga vi er i.

I del I og II er det peika på at det er viktig å synge songar vi kan og likar, til og saman med barn. Om vi gløder for ein song, vil gleda over å synge eller spele den smitte over på barna. I dette kapitlet blir det presentert songar og metodikk som kan vere eit supplement til det vi kan frå før av songar, og som ikkje er meint å vere i staden for den naturlege og gledesfylte sangen til og med barn.

For deg som vil lære aktivitetar for å ha dei integrert til det spontane og leikande samspelet med barn og unge, og ikkje nødvendigvis det planlagde gruppemusikksamspelet, er det berre å plukke ut dei aktivitetane som du har lyst til å lære deg for å prøve ut med barn.

Metodikk | 127

Om det er planlegging av ei musikkstund du jobbar med, er det viktig å lage ei ramme der velkommen og avslutning markerast. Det har med høve til å markere og kunne seie velkommen eller takk for no å gjere, til oppleving av at det er samanheng og struktur, og det er glimrande å gjere det med rytme og song. Ei musikkstund kan elles godt startast med rytmiske aktivitetar utan andre instrument enn stemma og kroppen. Det kan vere ein enkel rytmeaktivitet. Ein god start er også avhengig av alder, antal barn og kva du likar og meistrar for aktivitet sjølv. Etter velkommen-«aktivitet» kan ein gjerne dele inn musikkøkta i bolkar som trommesamspel, rørsle- og rytmeleik, og sangar og regler. Her vert foreslått aktivitetar til desse bolkane, og forslag til «overgangsaktivitetar», som er meint å vere det som ligg i ordlyden, aktivitetar som skaper smidige overgangar.

Etter velkommenaktivitet kan det vere eit poeng å finne aktivitetar som fortsatt hjelper meg som leiar å inntone meg på barna. Det vil seie sangar som til dømes er namn til barna i, slik at ein også syng til ein og ein. Dette kan vere songar som ikkje berre set gruppa barn, men og enkeltbarnet i fokus. Det kan vere eit poeng å bygge ned intensiteten gradvis før avslutningssong slik at vi førebur og hjelper barnet til gradvis avslutning.

For nokre barn er det ei ny erfaring å kunne dele opplevingar og merke at dei kan påverke sine omgjevnader gjennom det dei tar føre seg eller uttrykker på musikkinstrument, eller i sangen. I symbolleik, som nokre av aktivitetane inneber, til dømes der barnet skal forestille seg og synge kva som kan vere skjult under teppet, ut frå sin eigen fantasi og indre liv, er det ikkje minst viktig med trygge rammer for barna. Den vaksne må framstå som ein tydeleg og trygg karavaneleiar som rommar det som skjer.

Rytme- og trommesamspel med dei minste

DEL 3

Ei ramme for trommesamspel med dei minste kan vere så liten som på neste side: «No spelar Torbjørn». Dømet kan vere eit utgangspunkt for ein instrumental improvisasjon på trommer. Det er mange slags trommer som kan brukast, og barna kan spele med hendene eller kølle alt etter kva som gjev lydresultat som dei er fornøgde med sjølve.

132 | Rytmen mellom oss

som bom og pa for den enkelte lyden vi skal lage, for lettare å hugse kvar på tromma vi spelar og kva rytmen inneheld.

Har du ei lita tromme blir det sjølvsagt ikkje skilnad på slaga, men to slag med høgre hand.

œ

œ

bom

pa

x bom

x pa

På denne måten får ein starta «øvinga» på ein enkel rytme som ein kan bruke i ulike tempo og med ulik «snert» alt etter kva song eller dans den skal akkompagnere. Akkompagner deg sjølv med å synge ein song du likar til denne rytmen.

Etter kvart kan vi ta med venstre hand. «Bom pa» skal gå som før, og i tillegg «ta» som er eit slag med venstre hand på kanten av venstre sida av tromma.

2œ 4 bom

œ

œ

œ

œ

œ

pa

ta

bom

pa

ta

x

DEL 3

bom

x

x

ta

pa

Dette er ein anvendeleg «bruksrytme» som kan brukast til ulike sangar i ulike tempo. Den kan fungere som den basisen du treng om du vil lære deg fleire rytmer på trommer. Rytmen passar enten sangane går sakte eller raskt, og den kan tilpassast til ulike taktartar. Det vil seie at den kan passe både til «Mikkel Rev» og «Don’t worry, be happy». Det er du sjølv som finn tempo til sangen og tilpassar djemberytmen til dette tempoet. Rytmefiguren kan ha fin effekt som akkompagnement til eigen song eller som ein baserytme barna kan improvisere oppå.

Når du spelar saman med barna, når dei også spelar på si tromme, er det altså lurt å starte med berre bom pa med høgra hand fyrst, slik at ein sikrar at alle får det til når dei har fått si tromme. I tillegg er dette på vegen til neste utfordring, rytme der venstre hand kjem med i det tredje slaget på ta i rytmen bom pa-ta.

Metodikk | 133

en elefant kom marsjerende

Til «En elefant kom marsjerende» blir det slik:

&

#4

4

œ

œ

en

e - le - fant

4œ 4 bom # & œ bort

œ bom

œ

œ

œ œ

œ

kom

mar

œ

œ

œ

pa - ta

œ

œ

œ

bom

œ

œ

sje

œ

ed - der - kop - pens

fi

œ

œ

œ

pa - ta

œ

bom

œ

pa - ta

œ

pa - ta

Ϫ

ov - er

œ

œ

bom

-

œ

bom

Œ

ren - de,

-

œ

pa - ta

œ

j œ œ

Ϫ -

trad.

œ bom

œ J

œ

ne

spinn.

œ

œ

pa - ta

œ

bom

œ

pa - ta

Œ œ

œ

pa - ta

Prøv deg fram til korleis den passar til andre songar du kan, til dømes «Månemannen» av Vamp, «Don’t Worry, be happy» av Bobby McFerrin eller ein Abba-melodi.

Går vi eit steg vidare, kan vi øve inn denne rytmen: Bom pa-ta-pa, bom pa-ta-pa.

2 Ϫ 4 bom

œ

œ

œ

Ϫ

œ

œ

œ

pa

ta

pa

bom

pa

ta

pa

° ¢

2 œ™ 4 bom 2œ 4 bom

œ

œ

œ

Ϫ

œ

œ

œ

pa

ta

pa

bom

pa

ta

pa

œ

œ

œ

œ

œ

pa

ta

bom

pa

ta

DEL 3

Og kombinere denne med bom pa-ta. Desse to rytmane annakvar gong:

166 | Rytmen mellom oss

Rytmisk skuggespel

Aldersgruppe: Skulealder, og kanskje dei største i barnehagen.

Dette kan både vere ein fin gruppeaktivitet, og leik for to og to barn/unge. Aktiviteten går føre seg bak eit kvitt lerret, der barna eller dei unge er mellom lyskjelda og lerretet. Lerretet kan med fordel vere så stort at fleire barn kan vere bak det utan å synast, og der dei har litt fysisk handlerom. Det bør vere plass til både dei som spelar på rytmeinstrument og dei som lagar figurane på lerretet.

Barna i ei gruppe kan sjølve finne ut av kva roller dei skal ha. Ei gruppe former rørsler og ei akkompagnerer med rytmeinstrument. Om vi har tilgjengeleg ei form for enkel «scene» i papp eller liknande i tillegg, kan denne setjast framfor lerretet igjen slik at det også kan verte meir som ei framsyning for andre barn eller unge, eller vaksne.

Prosessen går ut på at barna først vert fortrulege med dei ulike mulegheitene, og kjende med at dei kan bruke objekt, hender og kropp for å forme bilder og uttrykk bak lerretet.

Deretter kan barna få leike seg med rytmer og samspel, og prøve seg fram med samspel mellom rytmeseksjon og skuggemakarar. Dette vert ein improvisasjon med hender og kropp, der historier blir til inspirert av musikken.

Rørslene og musikken skaper og fortel ei historie.

Rytmeakkompagnementet kan inspirere, vekke kjensler, gjere fantasien til barna tilgjengeleg, og kan starte spontane rørsler. Dette blir ein måte å uttrykke kjensler på som er annleis enn det mange av barna er vant til.

Metodikk | 167

Barna kan få doble kjensler kring skuggeleiken: «Kvar er eg, og kven er eg?»

«Det er meg, det er ikkje meg.»

Det kan vere aktuelt å avtale på førehand at ein tar opp skuggespelet på video slik at barna/dei unge kan sjå uttrykket sitt etterpå, viss dei vil det. Set uansett av god tid til samtaler og eventuelt videogjennomgang etterpå.

Leiar kan og velje, på intuisjon eller som eit nøye gjennomtenkt bevisst val, korte musikkstykke frå popmusikk, klassisk musikk, folkemusikk eller jazz, som skuggane kan lagast til. Edvard Grieg, Harald Sæverud, Igor Stravinskij, Bela Bartok, Saint Saens og Benjamin Britten er dømer på komponistar som har laga små klassiske musikkstykke som kan eigne seg. Det same har til dømes jazzpianisten Chick Corea, songaren og kontrabassisten Esperanza Spalding, treblåsaren Jan Garbarek og bandet Brazz Broz.

Gunn Karoline Fugle

Gunn Karoline Fugle Rytmen mellom oss

Bruk av musikk i arbeid med barn og unge

SKALD

Rytmen mellom oss er skriven for pedagogar, andre fagpersonar og foreldre som ynskjer å la seg inspirere til å bruke musikk i arbeid og samvær med barn og unge. Musikk og rytme er kjenslespråket vårt, og boka viser korleis og kvifor musikksamspel er førebyggande og utviklande for barn og unge.

Boka viser at alle, uavhengig av om ein har musikkutdanning eller ikkje, kan bruke musikk til å skape gledesopplevingar og gylne augeblinkar. Målet er å gje inspirasjon til å synge, danse og leike med barn, og gje idear til korleis du kan bruke det du allereie kan på nye måtar.

Gunn Karoline Fugle (f.1961) er utdanna musikkterapeut med hovudfag i musikk frå Universitetet i Oslo. Ho har spesialistutdanning i barne- og ungdomspsykiatri, klinisk pedagogikk, og utdanning i kroppsdynamisk psykoterapi. Har jobba både med psykoseproblematikk, og barn og vaksne med utviklingshemming.

Fugle har undervist og skrive artiklar om bruk av musikk i arbeid med barn og unge, og vore oppteken av å formidle kunnskap slik at pedagogar, terapeutar, foreldre og andre utan musikkfagleg bakgrunn kan nytte musikken sitt leike- og samspelpotensiale i kvardagen med barn.

Ho har også vore kurshaldar i Guided Imagery Music (reseptiv musikkterapi).

Fugle arbeider no som musikkterapeut og klinisk pedagog ved BUP Førde (Psykisk helsevern for barn og unge). Ho arbeider der med barn med psykiske vanskar og er spesielt oppteken av at vi medverkar til leik og musikkaktivitet ved å støtte barnet si leikeutvikling og symbolisering. Fugle driv «Musikk og helse» der ho gjev kurs og rettleiing i bruk av musikk i arbeid med barn og unge.

SKALD

Rytmen mellom oss