MYNDIR
TRYKK_KUNST_OMSLAG.indd 1
16.08.12 12:49
Arne Bakke Studie til Konstruksjoner no. 3, 2012. Installasjon, variabel størrelse.
21
Aud Marit Skarrebo Holmen STED, 2009. Installasjon, ca. 200 x 600 cm. 23
Finn Egil Eide Finn Egil, 2012. Beskoren og m책la treplate, 59,5 x 39,5 cm. 29
Oddleiv Apneseth 20 kokkar (Florø, februar 2012), 2012, fotografi, 90 x 270 cm.
31
Kunsten og stedet a v S o l veig Lønmo
Velkommen til et her og nå! Utstillingen KUNSTsf2012 gir muligheter for innblikk
kunsthistorikar og kurator
i hva kunstnerne i Sogn og Fjordane jobber med idet fylket får sitt nye kunst
for utstillinga KUNSTsf2012
museum. Alle de organiserte billedkunstnerne og kunsthåndverkerne i fylket har blitt invitert til å delta – som i en stor, inkluderende salon de démocratie – og gjennom utvalgte arbeider presenterer utstillingen både smådykk inn i 52 individuelle kunstnerskap og en samlet statusrapport. Utvalget av arbeider er gjort på bakgrunn av både kvalitet og aktualitet; når verkene er eldre enn fra 2012 er de likevel representative for kunstnerens nåværende modus. Utstillingens rapporterende funksjon muliggjør dermed et samtidsdokument, som i tillegg blir en feiring av grunnen til at man nå får et nytt kunstmuseum: nemlig kunsten og kunstnerne. I utstillingen har jeg villet blande kunsthåndverket og billedkunsten. Selv om de tar utgangspunkt i to forskjellige estetiske og filosofiske tradisjoner, mener jeg man kan fremheve et arbeids kvaliteter ved å plassere det i uvante eller utfordrende konstellasjoner. Keramikkvasen kan spille på nye strenger sidestilt en videoinstallasjon – og omvendt. Dette er noe vi kan tillate oss i dag, uten å ha som agenda å skulle viske ut grenser eller forkludre tradisjoner. Hvert verk kan kommunisere selvstendig, uavhengig av disiplin, og slik faktisk styrke sin materialitet og bedre kommentere sin prosess. Det konseptuelle, eller idébaserte, er ingen motsetning til håndverk eller materialitet. Utstillingen er derfor ikke material- eller medieinndelt, men forsøkt organisert slik at hvert arbeid har sin egen stemme i helheten. Den faktiske kunsten har fått bestemme utvelgelse, sammensetning og utstillingsresultat; det har ikke vært noe forhåndsbestemt, overordnet tema eller prosjekt fra kuratorens eller kunstmuseets side. Og prosjektet byr – naturlig nok – på et mangfold, som absolutt er karakteristisk for vår samtid. Vår isme er pluralismen. Mangfoldet i KUNSTsf2012 viser seg likevel å kunne bindes sammen av tematiske, formale og tekniske dialoger, mellom arbeider som på et eller annet vis «snakker sammen». I utstillingen er dialogene i blant basert på slektskap, i blant på kontrast. Og lytter du godt, hører du kanskje hvisking og tisking arbeidene imellom som de har arrangert helt på egen hånd. Når kunstnerne først er samlet på denne måten, er det spennende å forsøke å peke på tendenser og samlende trekk i dokumentet KUNSTsf2012. I denne
33
teksten vil jeg trekke frem noen av utstillingens kunstverk for å kunne si noe om helheten. Selv om det er nettopp 52 ulike utgangspunkt, deler de tid og sted. Har fylkets kunstnere noe til felles, enn så ulike kunstneriske uttrykk det gir? Og er det i så fall noe som skiller Sogn og Fjordane fra andre deler av landet, noe som gjør disse kunstnerne annerledes enn «de andre»?
D e t n y e st e d e t
For å kunne nærme oss anslag til svar på slike spørsmål, må vi begynne lokalt; så lokalt som i nettopp det nye kunstmuseet. I KUNST sf2012 kan vi nemlig finne flere arbeider som direkte eller indirekte kommenterer det nye stedet. En bokstavelig artikulasjon finnes i Aud Marit Skarrebo Holmens sitteskulptur formet som ordet S T E D. Denne, sammen med de arbeidene i utstillingen som er utført stedsspesifikt i gallerirommene, aktiverer museet som åsted for alt som fra nå av skal skje. Magne Vangsnes’ glassinstallasjon vitner eksempelvis om en aksjon som har funnet sted. Tilbake ligger haugen med knust glass, pulserende lyssatt. Skulpturens form er planlagt tilfeldig, og forteller om kunstnerens forhold til det å slippe kontrollen. Verket kan sees i relasjon til museumseksteriørets glass og lys, som om det mimer «rester» fra byggingen. Men også mange av arbeidene som henter sitt utgangspunkt langt fra museet, kan i åpningsutstillingen tolkes som en hyllest til situasjonen; for eksempel til den ekspressive bygningen, som med sin krystallinske form skal symbolisere en isblokk som har løsrevet seg fra en isbre. Karina Siegmund henter sitt materiale nettopp fra isbreen. Hennes «Into the Blue» er en multi medial vevinstallasjon, der veven etterligner isens farger og mønstre mens projisert lys og et lydopptak fra Jostedalsbreen tilfører billedveven eksterne effekter. Den utradisjonelle blandingen av teknikker gir arbeidet en suggererende karakter som inviterer betrakteren inn i en opplevd stemning av noe eventyrlig og autentisk. En mer eksplisitt kommentar til bygningen sees i Jens Hauges fotoserie. Han har dokumentert byggeprosessen fra bussvinduet, og fanget konstruksjonsøyeblikk, detaljer av arkitekturen som nå er skjult bak hvitt fasadeglass, og arbeidere i oransje dresser. Omgivelsene på den andre siden av veien, så vel som inne i bussen, er også inkludert gjennom speilingen i bussvinduet, og slik blander fotografiene det vesentlige og uvesentlige, motiv og «ikke-motiv». Ved å bringe tilfeldige deler av byggeprosessen inn i de endelige rommene, kommenterer Hauge samtidig at kunsten er en del av hverdag, samfunn, folk og all slags vær. «Her i området kan man flytte fjell uten at noen legger merke til det», bemerket Geir Hjetland da jeg var på kuratorbesøk i Kvamsøy. Jeg tror han siktet til alt fra nasjonal presse og kunstmiljøene i hovedstaden til sviktende lokal interesse
34
Aud Marit Skarrebo Holmen STED, 2009. Magne Vangsnes Modell til I D O, 2012. Karina Siegmund Foto som utangspunkt for Into the Blue, 2012. Jens Hauge Utan tittel, 2012.
for kunst. Det behøver ikke tolkes utelukkende negativt; her kan man holde på med det man vil uten at det må passe inn i et trendbilde eller en smal diskurs. Jobben med nettverksbygging stjeler ikke fokus fra arbeidet med kunsten. Sogn og Fjordane markerer seg som et fornyet sted for kunst med åpningen av det nye kunstmuseet; hvordan vil det vises på det store kartet? Et uaffektert forhold til trend hos mange av kunstnerne i fylket gjør KUNSTsf2012 til et sted for snedige overraskelser, med kunstverk som likevel ville forsvart sin plass i en hvilken som helst urban biennale.
F o kus p å l an d skap
Et tydelig fellestrekk for en stor del av fylkets kunstnere er en orientering mot landskap. Mer enn en tredjedel av arbeidene i KUNST sf2012 må sies å dreie seg om landskap i en eller annen form. Det betyr på ingen måte at de «ligner» hver andre; her er det et stort spenn i tilnærming til emnet. Men hvorfor landskap? I Trøndelag (regionen jeg kjenner best) finner jeg lite landskap i samtidskunsten, der er man (svært) forenklet sett rasjonalister, og holder på med tall og tørre fakta. Påvirkningen fra det teknologiske universitetsmiljøet er, særlig i Trondheim, å finne også i flere kulturuttrykk. I Sogn og Fjordane har jeg derimot lyst til å peke på en romantisk tendens. Den er ikke jålete og svermende, men oppriktig og engasjert. Man lar seg påvirke av de fysiske omgivelsene. Jeg innrømmer også at jeg føler meg sprell levende langs Sognefjorden. Det finnes mye fjorder og annet vann hos kunstnerne her, men det gis særegne tolkninger og arbeidene blir selvstendige og altså vidt forskjellige. I det storslåtte og hyllende finnes også rom for samfunnskritikk, og i det lavmælte og poetiske kan man lese kraftige utsagn. I Oddleiv Apneseths fotoverk «20 kokkar» er stemningen mildt sagt underlig: 20 små hvitkledde personer står oppstilt i et enormt rørlandskap. Situasjonen er åpenbart og overdrevet iscenesatt. Tåka gjør sikten ut mot fjorden, der oljetankbåten ligger, grå og utydelig. På én side kan man trekke linjer til romantiske motiver som Caspar David Friedrichs «Munk ved havet» (1808-10) der det lille mennesket overveldes av sublim natur, på den annen side er Apneseths nøkterne bilde absurd humoristisk som en scene i en film av Roy Andersson (for eksempel «Du levande», 2007). Enda viktigere er kanskje dets mangetydige kommentar til oljeindustriens omfattende sysselsetting og sterke preging av vår tids Norge. Gjennom sin monokrome og nonfigurative identitet, skriver May Elin Eikaas Bjercks «Site Monokrom» seg inn i en modernistisk maleritradisjon, der flaten er Oddleiv Apneseth 20 kokkar, utsnitt, 2012. May Elin Eikaas Bjerck Site Monokrom, 2003.
maleriets viktigste egenskap. Det tredelte bildet, arbeidet frem med oljemaling, sand og rake, påberoper seg likevel en skulpturell (i kraft av nærmest å være relieff) og romlig rolle i forhold til betrakteren, som opplever den ruglete overflaten som et slags abstrakt landskap.1 Som en site inntar det også en stedlig posisjon,
35
Art and the concept of place Welcome to the here and now! The exhibition KUNST sf2012 will let us see what
by S o l veig Lønmo
artists in Sogn og Fjordane are working with now that the county’s new art museum
Art historian and curator for
is becoming a reality. All fine and applied artists in the county who are members
the exhibition KUNSTsf2012
of artists’ organisations were invited to participate, as in a large, inclusive salon de démocratie. The exhibition comprises a selection of works giving us insight into the artistry of 52 individuals as well as a status report. The selection of artworks was made on the basis of both quality and relevance. Some pre-2012 works were included when they were representative of the artist’s current production. The exhibition thus functions as a commentary documenting the contemporary scene, as well as a celebration of the reason for building a new art museum: the art and the artists. No distinction is made between fine and applied art in the exhibition. Although their points of departure are found in two different aesthetic and philosophical traditions, I believe that the qualities of a work can be accentuated by placing it in unusual or challenging constellations. A ceramic vase can reveal new facets when juxtaposed with a video installation, and vice versa. Today we can allow ourselves to do this without espousing an agenda that seeks to dissolve borders or demolish traditions. Each artwork can communicate independently, regardless of discipline, and as a result its materiality is enhanced and it becomes more capable of commenting on the very process through which it was created. The conceptual, or idea-based, aspect does not conflict with the craft or materiality. The exhibition is therefore not categorised by material or media, but an attempt has been made to organise it so that each artwork preserves its own voice while becoming a part of an integrated whole. The actual art has been the decisive factor in the selection, combination and result of the exhibition. There was no predetermined, overarching theme or blueprint on the part of the curator or the art museum. And, naturally, the project presents a degree of diversity that is typical of contemporary society. Today’s “ism” is pluralism. The varied nature of KUNST sf2012 is, nevertheless, unified through thematic, formal and technical dialogues between works that in one way or another “speak to each other”. The dialogue in the exhibition is based sometimes on similarities, sometimes on contrasts. If you listen carefully you might also be able to hear the whispered conversations that the artworks have organised among themselves all on their own.
40
Now that the artists have been gathered together in this way, it is intriguing to try to define trends and common features in KUNSTsf2012. In this article I will focus on some of the artworks in the exhibition as a means of examining the whole. Although there are 52 different starting points, they share a time and a place. Do the county’s artists have anything in common despite their wide range of idioms? And if so, is there anything that distinguishes Sogn og Fjordane from other parts of the country – something that makes these artists different from “the others”?
T h e n e w v e nu e
In order to begin to address such questions we must begin locally – as locally as the new art museum itself. In KUNSTsf2012 we can, in fact, find several artworks that comment, directly or indirectly, on the new venue. A literal expression is found in Aud Marit Skarrebo Holmen’s furniture sculpture in the shape of the word STED (PLACE). This, along with those works in the exhibition that were created as site-specific art in the gallery spaces, activates the museum as the setting for everything that will follow. Magne Vangsnes’s glass installation, for example, bears witness to an action that has taken place. What remains is a pile of shattered glass, illuminated with a pulsating light. The shape of the sculpture is deliberately random, illustrating the artist’s attitude towards releasing control. The work can be seen in relation to the glass and light of the museum’s exterior, as though it is mimicking “remains” of the building process. However, many of the works that take their point of departure far from the museum could, in this opening exhibition, be interpreted as paying homage to the situation, for example to the expressive building, whose crystalline shape is meant to symbolise a block of ice that has broken off from a glacier. Karina Siegmund takes her materials, in fact, from a glacier. Her “Into the Blue” is a multimedia textile installation, in which a tapestry imitates the colours and patterns of ice while a light projection and sounds from the Jostedalsbreen glacier imparts external elements to the tapestry. The untraditional combination of techniques imbues the work with an evocative character that invites the viewer to participate in the artist’s own adventurous and authentic experience. A more explicit commentary on the building can be seen in Jens Hauge’s photographic series. He has documented the building process through a bus window, and has captured specific moments in the course of construction, details of the architecture that are now concealed behind the white glass of the façade, and workers in orange boiler suits. The surroundings on the other side of the street, as well as inside the bus, are also included in the form of reflections in the bus window, and the photographs thus combine the significant and the insignificant, the motif and the “non-motif”. In bringing random portions of the construction process
41
62
63
Janne Nes Orange, 2008. Silkeorgansa i elleve lag, 100 x 200 x 200 cm.
64
s. 62–63 Magne Vangsnes Modell til I D O, 2012. Installasjon av knust glass og lys.
MYNDIR
TRYKK_KUNST_OMSLAG.indd 1
16.08.12 12:49