Bertha von Suttner

1905 – Fred n vakker junidag i 1843 ble det født en liten jente i et rikt hjem i E

Praha, som på denne tiden hørte til det store keiserdømmet Østerrike-Ungarn. Jenta fikk navnet Bertha Sophie Felicitas samt tittelen grevinne Kinsky von Wchinitz und Tettau. Bertha fikk aldri noen søsken. Og siden faren, som var høyt oppe i den østerrikske hæren, døde før hun ble født, vokste

Bertha opp sammen med sin mor. Hennes eneste venn var kusinen Elvira, som heller ikke hadde noen far. Mødrene deres var bestevenner, og de dro ofte til det sjarmerende kurstedet Weisbaden, der de spilte bort familiens penger på kasino.

Da Bertha fylte tretti år, var det ikke så mye igjen av arven fra faren.

Men siden hun hadde vokst opp i en fin familie, hadde hun hatt musikktimer og lært seg flere språk. Derfor kunne hun jobbe som guvernante hos rike familier for å forsørge seg. Hennes første jobb var som lærer for familien von Suttners fire døtre, og her ble hun også nær venn med sønnen

Arthur. Med tiden ble de mer enn bare venner, og da foreldrene oppdaget dette, fikk Bertha umiddelbart sparken og måtte flytte. Hun var nemlig syv år eldre enn Arthur, og i fine familier ble det betraktet som en skandale hvis en kvinne var eldre enn sin mann – for ikke å snakke om hvilken skam det var at sønnen i huset var blitt sammen med en fattig ansatt! For å slippe all sladderen, både for seg selv og for familien von Suttner, reiste Bertha så langt bort hun kunne, til Paris. I den franske hovedstaden fikk Bertha jobb som sekretær hos selveste

Alfred Nobel. Akkurat den Alfred Nobel som senere skulle stå bak nobelprisen, men da (i 1876) var han fremdeles bare en vanlig vitenskapsmann som hadde funnet opp dynamitten.

Formålet med å reise til Paris var at Bertha skulle komme over kjærligheten til Arthur, men etter bare en uke fikk hun et telegram fra ham, der han skrev: «Jeg kan ikke leve uten deg!» Bertha solgte da sin siste verdifulle eiendel, et gullkors med diamanter, for å kunne reise tilbake. Bertha og Arthur bestemte seg for å gifte seg. Foreldrene hans ble ikke akkurat så fornøyd, så det nygifte paret måtte forlate landet for å få leve sammen. Det som begynte som en romantisk bryllupsreise, endte med et flere år langt opphold i Kaukasus. Der forsørget Bertha og Arthur seg som lærere og ved å skrive artikler til ulike aviser.

Etter ni år i eksil fikk paret komme hjem til familien i Østerrike. Slutten av 1800-tallet var på mange måter en urolig tid her, og nasjonalistiske tanker – ideen om at hvert folk skulle ha sitt eget land – hadde ført til krig flere steder i verden. I løpet av årene utenlands hadde Bertha opplevd konfliktene i Sentral-Europa og grenseområdene mot Russland på kloss hold, og hun hadde blitt mer stadig engasjert i fredsbevegelsen. Derfor begynte hun å arbeide for at det skulle opprettes en internasjonal domstol som kunne megle i konflikter, slik at det kunne bli færre kriger.

I 1889 skrev Bertha den kontroversielle boken Ned med våpnene!, som skulle få mye oppmerksomhet verden over. Boken handler om en ung jente som først deler samfunnets syn på at våpen er den eneste løsningen på en konflikt, men som etter hvert innser at krig ikke er svaret. Boken ble raskt oversatt til flere ulike språk, og da Alfred Nobel fikk høre om den, og innså at det var hans gamle sekretær som var forfatteren, tok han umiddelbart kontakt med Bertha. Han var veldig imponert og skal ha sagt til henne: «Informer meg, overbevis meg, så skal jeg gjøre noe for bevegelsen din.»

Det var et løfte han holdt, for etter at han gikk bort i 1896, og nobelprisen ble innført til hans minne, ble Bertha von Suttner i 1905 den første

kvinnen som fikk Nobels fredspris. I sitt testamente skal Alfred Nobel uttrykkelig ha skrevet at prisen skulle gis til nettopp henne. Og det sier en hel del om engasjementet hennes for freden: Hun klarte å overbevise en mann som hadde blitt millionær på sprengstoff.

Bertha von Suttner døde i sin hjemby Wien i 1914, midt under forberedelsene til den 21. fredskongressen. Siden første verdenskrig brøt ut bare en måned senere, måtte kongressen utsettes. Men da den ble arrangert i Haag året etter, ble grunnlaget lagt for det som senere skulle bli Det internasjonale kvinneforbundet for fred og frihet (KIFF). Siden den gang har Nobels fredspris gått til medlemmer av denne organisasjonen tre ganger: Jane Addams (1931), Emily Greene Balch (1946) og Alva Myrdal (1982). KIFF samarbeider i dag også med organisasjonen International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN), som fikk Nobels fredspris i 2017.

Selv i dag flyr altså fredens hvite due over Bertha von Suttners minne, og mye av det fredsarbeidet som gjøres rundt om i verden, kan vi takke hennes klokhet, mot, entusiasme og brennende medmenneskelighet for.