Gabriela Mistral

1945 – Litteratur

et var ikke før i 1945 en person fra Sør-Amerika fikk en nobelpris, og D den første var faktisk en kvinne. Gabriela Mistral het egentlig Lucila de María del Perpertuo Socorro

Godoy Alcayaga og ble født 7. april 1889 i den lille fjellandsbyen Vicuña i Chile. Faren var lærer, og moren sydde klær til folk i området. Allerede da

Gabriela var 15 år gammel, begynte hun å jobbe som lærer. Faren arbeidet på den lille skolen i landsbyen der de bodde, og Gabriela var ofte vikar for ham. Da hun ble eldre, utdannet hun seg til lærer og arbeidet som det i flere år før hun ble så berømt for diktene sine at hun kunne leve av å skrive. I 1914 skrev Gabriela en samling dikt som hun ga navnet Dødens sonetter. Som navnet antyder var det her ikke noen glade dikt akkurat, men det er en forklaring på det: Da Gabriela var 17 år gammel, ble hun forelsket i en mann som het Romeo Ureta. Han jobbet ved jernbanen og var Gabrielas store kjærlighet. Men etter at de hadde vært sammen noen år, tok han livet av seg, og Gabriela tok det veldig tungt. Romeos død slapp aldri tak i henne og skulle påvirke det hun skrev så lenge hun levde, og det er blant annet dette den første diktsamlingen hennes handler om. Gabriela sendte inn diktsamlingen til en poesikonkurranse i Santiago – og vant! Først var det ingen som visste at det var hun som hadde skrevet de vakre diktene, for hun hadde sendt dem inn under et annet navn. I stedet for å skrive sitt eget navn på boken, brukte hun pseudonymet Gabriela

Mistral. Navnet hadde hun tatt fra sine to yndlingsforfattere – den italienske forfatteren Gabriele D'Annunzio og forfatteren som fikk nobelprisen i litteratur i 1904, Frédéric Mistral (som også skrev under et annet navn, men det er en annen historie).

Selv om det var Dødens sonetter som gjorde at Gabriela slo gjennom som forfatter, er det ikke disse diktene hun er mest kjent for, men for diktene hun skrev for barn. Gjennom hele livet var Gabriela veldig engasjert i barns rettigheter i samfunnet. Hennes andre kjente diktsamling, Ømhet fra 1924, er for eksempel en samling vuggeviser, barneregler og tekster til ulike ringdanser som barna i Chile pleide å leke på denne tiden. " Du skal ikke skape skjønnhet for å vekke sansene, men for å gi Men aller mest kjent er hun for teksten Lesninger for kvinner, som handler om skolegang og hvordan man oppdrar jenter. Da den kom ut, bodde Gabriela i Mexico. Hun ble da spurt om hun ville være med på å utforme en ny skolereform for landet, og det ville hun selvfølgelig gjerne. For det var ikke noe hun brant like mye for som det at skolen skulle være til for både jenter og gutter. Da sjelen liv. Gabriela var ung lærer, hadde hun lest en del tekster skrevet av en annen kjent kvinne, som også kjempet for jenters rett til utdanning. Kan du gjette hvem? Det var Selma Lagerlöf. Gabriela var veldig imponert over det Selma hadde skrevet, og takket henne til og med i forordet. Boken ble raskt populær i flere land, og Gabriela ble nå et stort navn i mange intellektuelle kretser. Blant annet ble hun venn med den kjente kunstneren Frida Kahlo. Gabriela elsket barn, men fikk aldri noen selv, og det var en stor sorg hun bar med seg hele livet. Likevel var det mange som så henne som hele Chiles mor. Da hun i 1945 ble tildelt nobelprisen i litteratur, sa hun: «Kanskje var det fordi jeg var kvinnenes og barnas kandidat.» Selv om hun aldri fikk egne barn, brukte hun hele livet sitt på skolen og alle barns rett til helse, styrke og glede. I tillegg til å skrive dikt og politiske artikler til aviser verden over, var hun i flere år også ambassadør for Chile. Derfor bodde hun store deler av livet utenlands og hadde venner i mange land. Tross Gabrielas store hjerte, og selv om hun var elsket av mange, giftet hun seg aldri. Noen mener det var fordi hun aldri kom seg over

Romeos død, andre at hun bare ble forelsket en gang til, og da i en mann som allerede var gift. I 1953 flyttet hun til sin venn Doris Dana i USA, der hun noen år senere døde etter en lang tids sykdom. I dag hviler Gabriela Mistral på kirkegården i Montegrande, ikke langt fra sin gamle barndomslandsby Vicuña.

I tillegg til flere fine dikt etterlot Gabriela Mistral seg noe om mulig enda finere enn poesi: I 1946 fikk hun nemlig i oppdrag av FN å skape en stiftelse for å hjelpe barn i fattige land. Stiftelsen finnes fortsatt og kalles i dag UNICEF. Og som om det ikke var nok, bestemte hun at alle pengene som hun tjente på bøkene sine i Sør-Amerika, skulle gå til skolebarna i hennes gamle hjemtrakter – og det gjør de faktisk fremdeles.

Mest kjente bøker:

• Dødens sonetter (1914) • Ødeleggelse (1922) • Lesninger for kvinner (1923) • Ømhet (1924) • Innhøsting (1938)