Det fullkomne bedrag by Forente Forlag

Det fullkomne bedrag kaster lys over et av krigens glemte kapitler og trekker linjer mellom de store og de små aktørene. Var motstandsfolkene i nord kun brikker i de alliertes spill? fredrik horn akselsen er filmskaper og forfatter, og står bak flere dokumentarfilmer og bøker fra andre verdenskrig. Hans siste film Nordlands Jeanne d’Arc (2021) tar for seg historien om Birger Sjøbergs kone, Liv Grannes. Horn Akselsen er fra Tønsberg.

ISBN 9788243010567

isbn 978-82-430-1056-7

fo r fat t e rfo t o : kri s toffe r sa n dv e n o m s l ag : øys t ei n v i dn e s

den-falske-kapteinen-9788243011632-justert2.indd 1-5

788243 010567

www.spartacus.no 2021

DET FULLKOMNE BEDRAG

Først i 1973 kom det fram at Birger Sjøberg egentlig var Nils Berdahl – en svindeltiltalt nordmann som før krigen flyktet til Sverige og utga seg for å være svensk. Men det visste ingen da han i 1943 giftet seg med motstandskvinnen Liv Grannes, som senere skulle bli Jens Chr. Hauges kone. Den mektige Milorg-lederen og arbeiderpartipolitikeren var en av flere som dysset ned Sjøbergs forhistorie.

TORMOD HALLERAKER & FREDRIK HORN AKSELSEN

tormod halleraker er kultur- og featurejournalist med bakgrunn fra blant annet VG og Dagbladet. Det fullkomne bedrag er hans andre bok i samarbeid med Fredrik Horn Akselsen, etter Gulosten – kjeltring, motstandsmann og kongevenn (2015). Halleraker er fra Bømlo og bor i Oslo.

birger sjøberg ledet en av britenes dristigste operasjoner i Norge under andre verdenskrig. Med livet som innsats smuglet Sjøbergs folk inn titalls tonn våpen til Helgelandskysten. Målet var å forberede en alliert landgang i nord, men Winston Churchills storstilte invasjonsplan utviklet seg snart til et narrespill. Prisen måtte lokale motstandsfolk betale. 23 helgelendinger var blant dem som ble henrettet i Majavatn-tragedien.

DET FULLKOMNE BEDRAG

«I en krigssituasjon byr det på klare fordeler å framstå som en annen enn den man er: Skulle Sjøberg blitt arrestert, trengte han ikke å frykte represalier mot familien. En fiktiv figur har ingen familie. Han var snartenkt og en mester i å lyve med troverdighet. Dette ga ham også et psykologisk overtak. På mange måter var han den perfekte hemmelige agent.»

Birger Sjøberg og spillet om Nord-Norge TORM OD H A L L ERA K ER & F RED RIK HO RN A KS E LS E N

28.01.2021 15:27

Det fullkomne bedrag

Tormod Halleraker og Fredrik Horn Akselsen

DET FULLKOMNE BEDRAG BIRGER SJØBERG OG SPILLET OM NORD-NORGE

Det fullkomne bedrag. Birger Sjøberg og spillet om Nord-Norge Spartacus Forlag AS, 2021 Omslagsdesign: Øystein Vidnes Omslagsfoto: Helgeland Museum / privat Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamon Premier Pro 11 / 14 pt Papir: Holmen Book Cream 80 g Trykk: Scandbook Printed in EU Utgivelsen er støttet av Fritt Ord Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond ISBN 978-82-430-1056-7 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Spartacus Forlag AS Pb. 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no

Innhold Prolog

Den hemmelighetsfulle svensken Churchills besettelse Operasjon Jupiter Urent trav Under angrep Opptrapping i nord Den perfekte agent Steile fronter Britenes narrespill Liv Grannes Et farlig bekjentskap Skuddene ved Majavatn Tysk hevn Svart vinter Bryllup og oppvask Tro og tvil Operasjon Bärenfang Ubesvarte spørsmål En svenske blir gravlagt Krigens sår En bombe i VG Sannheten

9 19 31 43 51 63 69 77 81 87 101 115 127 153 175 193 205 219 229 235 249 265

Etterord Takk Om kildebruken Noter Kilder Litteratur

277 279 279 281 289 291

Prolog

Da Winston Churchill våknet i Moskva en grytidlig augustmorgen 1942, var det med et ekko av hodepine. Ettersmaken av store mengder kaukasisk rødvin hang igjen i munnen. Han som dagen før hadde latt seg overtale til et siste møte med Stalin, etter at stemningen mellom dem hadde surnet, var blitt dratt med på en helaften i den sovjetiske lederens private gemakker. Tonen hadde blitt mer og mer gemyttlig, ikke minst var statslederne helt på bølgelengde når det gjaldt ønsket om en alliert invasjon i Nord-Norge. Idet han gjorde seg klar til avreise, så Churchill for seg hvordan det forsmedelige norske nederlaget i 1940 kunne revansjeres. Var tiden endelig moden for en av hans yndlingsplaner? Samtidig befant Birger Sjøberg seg i en bortgjemt hytte på Helgeland. Uten tobakk og kaffe ventet han rastløst på nye forsyninger til geriljastyrken han var i ferd med å bygge opp. Med

opp mot 40 tonn våpen og 14 mann fra Kompani Linge var han sendt inn av britene for å forberede en alliert landgang. Sjøberg hadde en underlig evne til å skape håp og forventning. Han klarte å overbevise lokale motstandsfolk om at invasjonen virkelig var på trappene. Men da Linge-karene få uker senere havnet i skuddveksling ved Majavatn, utløste det en bølge av tyske arrestasjoner, tortur og henrettelser. Ansvaret lå på skuldrene til Birger Sjøberg. En mann som ikke engang fantes.

Kapittel 1

Den hemmelighetsfulle svensken Forfatter Birger Sjøberg. Slik presenterte han seg da han en vårdag 1937 ankom til bygda Stalon nord for Vilhelmina i Västerbotten. Med grense til Hattfjelldal i nordvest er avstanden fra Vilhelmina til Norge kort. Men noe knutepunkt var stedet definitivt ikke, snarere bar det mot slutten av 30-årene preg av nedgangstider og fraflytting. Utenfor kommunesenteret var bebyggelsen spredd. De få husene som fantes, var omgitt av innsjøer, skoger, myrlandskap og svært lite annet. Ville man stikke seg bort, var Stalon et åpenbart valg. Kanskje det var slike tanker som fikk Sjøberg til å slå seg ned akkurat her. Han hadde krysset grensen til Sverige som etterlyst flyktning. Enten det var med anger, vemod eller lettelse, var det ingen slagen mann som vendte ryggen til sitt gamle liv. Det lå en underlig forløsning i å kunne begynne på ny. Under den lysegrå vinterfrakken var han pent kledd. Bevegelsene var elegante, nesten feminine for en såpass senesterk mann. Med høy panne, rett nese og brune øyne under de markante brynene hadde han et ansikt som ble lagt merke til. Hele den høyreiste framtoningen vitnet om selvsikkerhet.

Og jo lenger nordover i Sverige han kom, jo tryggere kunne han føle seg. Forfatter Birger Sjøberg. Kanskje gjentok han det for seg selv mens han smilte under den bredbremmede hatten. Nøyaktig hva som brakte ham til Stalon, er vanskelig å vite. Han kan ha latt tilfeldighetene styre. Satt fingeren på kartet eller lest en avisartikkel som pekte retning. Han var 31 år, men likevel et ubeskrevet blad. Sjøberg oppsøkte forretningen til Seth. Persson, som var omdreiningspunktet i det lille lokalsamfunnet. Til kjøpmannen fortalte han at han behøvde et sted der han kunne skrive bøkene sine i fred og ro, og at han dessuten var ute etter forefallende arbeid.1 I en tid med økende arbeidsledighet var det ikke uvanlig at folk flyttet rundt for å finne noe å gjøre. Selv om denne Sjøberg ble lagt merke til med sin skrivemaskin og sine Stockholms-manerer, fant han seg raskt til rette. Ryktene rundt ham var ikke verre enn det fremmede i små lokalsamfunn måtte forvente. Først var han innlosjert hos Seth. Persson. Så fikk han via kjøpmannen tilbud om å bo i et gammelt hus i Bångnäs, et stykke utenfor Stalon. Det hadde lenge stått tomt og trengte noen som kunne snu forfallet. Dermed flyttet Sjøberg inn i den trekkfulle rønna. I Arnt O. Åsvangs Kapteinen (1998) kommer det fram at han livnærte seg med småjobber. Tømmerfløting, malearbeid og snekring. Han kom dessuten godt overens med skogvokter David Primus Vilhelm Hultmark, som i lange perioder ferierte i en villa like ved. Hultmarks dagbøker refererer flere ganger til Sjøberg, som blant annet fikk i oppdrag å legge linoleum og male villaen både utvendig og innvendig. Skogvokterens datter Elsa ble umiddelbart fascinert av den hemmelighetsfulle nykommeren da hun i august 1937 kom hjem fra studier i Oxford.

Ansiktet hans var dekket av et svart, velstelt skjegg. Han var sjarmerende, hadde et flott utseende og en framtreden som vakte oppsikt. Elsa syntes han virket spesiell, samtidig som han var hjelpsom, omgjengelig og omsorgsfull. Men uansett hvor tilstedeværende han var, holdt han omgivelsene på armlengdes avstand. En gåtefull mann.2 Til skogvokteren fortalte Sjøberg at han ikke hadde hatt det så enkelt. Han var uekte sønn, moren var svensk og av fintfolk. Et barn utenfor ekteskap brakte skam over familien, og han ble satt bort. Sjøberg hadde derfor vokst opp i Norge. Om noen lurte på dette, eller hvordan det kunne ha seg at en forfatter fra hovedstaden aldri fikk post, ble det likevel lite sladder i bygdesamfunnet. Sjøberg menget seg ikke med folk, han gikk nesten aldri på besøk eller fest. Den eneste utskeielsen var kortspill, der kunne han holde det gående til langt på natt. Gjennom sommeren og høsten ble kontakten med Hultmark-familien stadig tettere. Sjøberg dro på fjellturer med skogvokterens sønn Nils, og han spurte og grov om Elsas opphold i Oxford. Da villaen skulle forlates for vinteren, fikk Sjøberg tilbud om å flytte inn. Skogvokteren ville ikke at han skulle overvintre i et trekkfullt, falleferdig hus mens deres egen villa stod tom. Sjøberg takket ja. I ensomhet vandret han gjennom de store rommene mens den kalde årstiden laget isroser på vinduene. Da våren kom, var han blitt fast inventar. Med sitt eget soverom i andre etasje ble han tatt inn i den gjestfrie familien. Værelset hos skogvokteren var alltid låst når han forlot det. Reaksjonen var voldsom da datteren i huset en gang kom inn uten å banke på. Sjøberg sprang opp og sa klart ifra at hun ikke kunne brase inn på den måten. Han satt med flere kart og store papirer foran seg. Før Elsa rakk å feste seg ved detaljene, ble alt

rasket sammen og dekket til. Det var tydelig at Sjøberg ville holde hemmelig hva han syslet med. Han forklarte at det var planer for et hotell han hadde lyst til å få bygget, men at Elsa måtte holde dette for seg selv. Elsa la merke til hvordan Sjøberg holdt seg tilbake, men også kunne slippe seg løs. En augustdag 1938 var familien invitert på ball i sportsfiskerklubben, som hadde en liten hytte ved vannet. Birger ble betraktet som et medlem av familien og fikk ofte tilbud om å være med dem. For en gangs skyld sa han ja. Birger smakte aldri alkohol, men på ballet danset han og moret seg. Du verden så flink han er til å danse, tenkte Elsa der hun fulgte ham med blikket.3 Den fremmede fant seg stadig bedre til rette i sin nye ham. Hans opprinnelige jeg havnet i skyggen av mannen han hadde blitt. Det forsvant mellom de høye trærne, blåste bort med høststormene, gikk i vinterdvale under tunge snøskavler. Tilbake stod en ny mann som senere skulle kjempe mot nazistene i Norge. Etter å ha bodd et år hos Hultmark-familien ordnet Sjøberg seg en hyttetomt på sørsiden av Bielitesjøen, i nærheten av Saxnäs. Han var selv med på å hogge tømmeret til hytta og fikk hjelp av lokale skogsarbeidere til å sage det opp. Så ble materialene fraktet over innsjøen på en flåte Sjøberg laget til formålet. Hytta lå ved strandkanten. Den var ikke stor, men solid bygget, isolert med sagspon og tapetsert med avispapir innvendig. Et eget hjem med det nødvendigste. En seng, et skrivebord, en kamin. Det var ingen veiforbindelse og heller ingen andre som bodde på den siden av Bielitesjøen der hytta ble reist. Bortsett fra når sjøen lå islagt, var man avhengig av båt for å komme over. Kosten bestod stort sett av fisk og det han sanket i naturens spiskammer. Snarefangst var en viktig del av dette, ryper og storfugl ble også levert til kjøpmann Persson som avdrag på gjeld.

Sjøberg levde et helt annet liv enn han tidligere hadde gjort, det var som han hadde gjennomgått en forvandling. Bevegelsene var ikke dem man forbandt med en jeger og håndverker; det stive kroppsspråket stemte bedre overens med forfatterrollen. Han hadde en evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet uten å måtte foreta seg stort. Det var noe ubestemmelig, forlokkende ved ham. Sjøberg trivdes med friheten den selvpålagte isolasjonen ga. Dessuten var det betryggende å vite at han slapp å risikere uanmeldt besøk. Bak de grove plankeveggene kunne han være akkurat den han ville. I 1939 hadde han et sommereventyr med en ung jente ved navn Ingrid. Hun var på ferie i Stalon da de to møttes. Men hun var ikke den eneste som falt for Birgers sjarm. For ham var det bare å velge og vrake. Slik erindret Ingrid det mange år senere: «Vi trodde så mye forskjellig om ham. Ryktene gikk om hverandre i alle retninger. Hvem kunne denne fremmede egentlig være? ‘Forfatteren’ ble han kalt. Han var på alle måter fascinerende, og vi ungpikene drømte om å få kontakt med ham.»4 Sjøberg fortalte at han skrev på en bok som han ville gjøre seg ferdig med, og at han ute i villmarken kunne jobbe i fred uten at noen jaget på ham. Til sommerkjæresten la han også ut om reiser i Norge og England. Han forklarte den norske aksenten med de mange oppholdene i Norge. Birger – den gåtefulle personen – skulle bety mye for meg de korte sommerukene. Bak hans manndom og min unge nyfikenhet fikk vi lov til å dele tiden sammen, gjemt i Lapplands villmark. På alle måter viste han meg stor oppmerksomhet, og han gjorde det ytterste for å underholde meg – ja, for å gjøre meg lykkelig.5

Om dagen badet de nakne i Bielitesjøen. De tørket seg i sommerbrisen på stranda. De henga seg til forelskelsens bekymringsløse rus. Innsjøen var rik på fisk; innover det myrlendte landskapet modnet multene. Det var en sommer ingen av dem ønsket skulle ta slutt. Men da høsten kom, måtte Ingrid reise. Sjøberg ble igjen alene i «kojan». Uten krav og forventninger kunne han sette livet på vent. Kanskje så han det som en mellomstasjon, et sted der han enn så lenge var trygg. Under nazistenes frammarsj begynte framtidsfrykten å bre seg. Også Sjøberg uttrykte sin bekymring: «Blir det krig, så blir ikke jeg her. Blir det fortsatt fred i verden, er her godt å være.»6 30. november 1939 skjedde det som rykket ham ut av isolasjonen. Sovjetunionen gikk til angrep på Finland, og den finske vinterkrigen var i gang. En stillingskrig i bitende kulde mot en tallmessig overlegen fiende. Det var dette Sjøberg sa ja til da han 21. januar 1940 meldte seg som frivillig soldat og i februar satte kursen mot fronten, bare noen mil fra de trygge svenske skogene. Det er lett å kalle det galskap, men valget sier mye om hva slags type Sjøberg var. Uansett motivasjon krever det en uvanlig viljestyrke å gå fra trygghet til fare. En sydende idealisme toppet med dødsforakt. Dessuten var det noe mer som lå bak. Et større prosjekt som besto i å ta et oppgjør med fortiden. Vinterkrigen var en anledning for Sjøberg til å omdefinere seg selv. Han hadde noe å bevise overfor både seg selv og omverdenen da han fylte ut skjemaet der han under yrke noterte: författare. Han oppgav dessuten at han var våpentrent i Norge og hadde utdannelse fra infanteriet.

I vinterpelsen: Bildet er sannsynligvis tatt i Sverige før Sjøberg vervet seg til den finske vinterkrigen. Foto: Privat / Jørgen Hauge.

Krigen gikk mot slutten da de finske troppene i nord ble sendt til Det karelske nes. Svenska frivilligkåren med sine 8700 soldater overtok ansvaret for Salla-fronten. Frontlinjen lå ved en myr der avstanden var en drøy fotballbane mellom de russiske og de finske stillingene. Det var denne bunnfrosne pølen Sjøberg skulle være med å forsvare. Fra 27. februar til 13. mars tjenestegjorde han i Märkäjärvi vest for Salla. I disse siste ukene av krigen var den største påkjenningen vissheten om at det når som helst kunne komme et angrep. Dessuten var langt fra alle de svenske og de norske frivillige like godt forberedt på vinteren som sine finske brødre.

Bare det å være ute i 30 kuldegrader var et sjokk for mange. Støvlene frøs fast på beina, mer enn 100 av de frivillige måtte amputere. Men Sjøberg dro pelslua godt ned over ørene og spente på seg skiene. Nå kjempet han for noe større enn seg selv. Da soldater fra Anders Grafströms jegerkompani, som Sjøberg inngikk i, var på spaningsoppdrag, havnet de i en voldsom strid med russiske styrker. Omringet på en skogsholme klarte kompaniet etter flere timers skuddveksling å komme seg løs. 10 svensker og rundt 200 russere skal ha mistet livet. Hvorvidt Sjøberg var med i denne gruppen, er usikkert, men svensk presse framstilte kompaniet som helter. Til sammen 33 fra Svenska frivilligkåren stupte i krigens sluttfase. Sjøberg kom fra det uskadd. Etter dimittering returnerte han til Sverige i midten av april 1940. Med seg hadde han det første offisielle papiret med Sjøberg-navnet på. Et lite, men betydningsfullt stykke identitet. Oppholdet i Stalon ble kort. Sjøberg ville bare hente noen eiendeler fra hytta ved Bielitesjøen og overlate dem i sin tidligere husverts varetekt. Det var ikke mange han tok farvel med før han dro. Tre år etter at han slo seg ned i Stalon, forlot Sjøberg stedet like uventet som han kom. Denne gangen var det Norge han skulle kjempe for. Han var ferdig med å gjemme seg. Da Sjøberg gikk over grensen, ble han én av rundt hundre svensker som vervet seg på norsk side. Drivkraften deres var en salig blanding av idealisme og eventyrlyst. Dessuten var et forsvar av Norge indirekte et forsvar av Sverige. I en større sammenheng var det vel så viktig hva de kjempet mot. For Sjøberg var saken klar: Han måtte ta opp kampen mot nazistene. Bare uker etter vinterkrigen kastet han seg ut i en ny krig der oddsene var dårlige.

Med tiden skulle han bli kaptein i Kompani Linge. Leder for britenes aksjoner i Nordland og en viktig brikke i et større spill. Et spill der innsatsen var svimlende og fallhøyden stor. Skal vi forstå betydningen av Sjøbergs rolle, må vi imidlertid også forstå hva som samtidig foregikk på den andre siden av Nordsjøen.

Kapittel 2

Churchills besettelse

Da Winston Churchill inntok plassen i Underhuset 7. mai 1940, var det med et visst ubehag. Som marineminister var han forberedt på at han og statsminister Neville Chamberlain ville bli skyteskiver i debatten om Norge. Det var vanskelig å vri seg unna at britene gikk mot et sviende nederlag på norsk jord. Dessuten hadde misnøyen med Chamberlains unnfallenhet overfor Hitler gradvis bygget seg opp. Likevel ante ingen av dem hvor massiv kritikken kom til å bli. Det eskalerte til et punkt der pekefingeren ble rettet mot Chamberlain: «I Guds navn, gå av!»7 Og da debatten fortsatte neste dag, hang regjeringen i en stadig tynnere tråd. At Churchill huskes som en stor taler, skyldes hans evne til å finne de rette ordene snarere enn evnen til å framføre dem. Churchill var nervøs, lespet og fryktet å miste tråden. Før den avsluttende talen vandret han hvileløst rundt i røykerommet mens han brakk fyrstikker i småbiter og strødde dem utover gulvet. Dilemmaet han stod overfor, krevde en hårfin balansegang. I dagene før hadde Churchill desperat forberedt et angrep på Narvik. Tanken var at en seier i nord kunne snu stemningen.

Men angrepet ble stoppet i siste liten. Nå måtte Churchill i stedet forsvare seg mot angrep fra opposisjonen. Han var nødt til å være lojal overfor Chamberlain, men unngå å binde seg for hardt til masten. Churchill visste at det var krefter i sving for at han skulle ta over roret. Talen endte i en storm av avbrytelser. Det massive presset tvang Chamberlain til å trekke seg. Mannen som hadde vært fanebærer for britenes katastrofale norske kampanje, ble utpekt som hans etterfølger. I lys av alle tabbene er det oppsiktsvekkende at Churchill var i stand til å erobre statsministerposten. Også for hovedpersonen selv var det vanskelig å fatte: «Det var et mirakel at jeg overlevde og klarte å fastholde posisjonen og aktelsen blant folk.»8 Churchill var ingen opplagt kandidat. Men i det turbulente politiske landskapet var han den eneste med tilstrekkelig støtte. På dette tidspunktet var Churchill en korpulent herre på 65 år. Før han i 1911 debuterte som marineminister for de liberale, hadde han vært offiser i hæren. Etter det katastrofale slaget ved Gallipoli i 1915–1916 måtte han gå av. Men Churchill var en politisk tungvekter da han i sin andre runde som marineminister – denne gangen for det konservative partiet – fikk tyskernes invasjon av Norge i fanget. Britene kom skjevt ut fra begynnelsen av. Churchill hadde i månedsvis presset på for å strupe Hitlers tilgang til jernmalm fra Nord-Sverige via Narvik. Planen var å minelegge norskekysten innenfor den norske tremilsgrensen for å presse de tyske malmskipene ut i rom sjø. Der ville de være sårbare for angrep fra den britiske marinen. Men mineleggingen ble iverksatt for sent til å bremse Hitlers invasjon 9. april. De allierte ble fullstendig tatt på sengen. Ikke

nok med det, de strevde med å komme seg ut av sengen og få på seg passende klær. Som krigskabinettets formann hadde Churchill ansvar for å lede det britiske motangrepet. Riktignok hadde Churchill advart mot tyskernes flyvåpen i fem år – uten å få gehør. Men da det kom til stykket, gjorde han en rekke feil: • Han endret flere ganger mening om hvorvidt støtet skulle settes inn i Trondheim eller Narvik. • Tropper ble beordret av og på skip, ofte uten å få med seg nødvendig utstyr. • De britiske soldatene var ikke utrustet til vinterkrigføring. • Dyrebar tid ble kastet bort på diskusjoner og formaliteter. Churchill rev seg i håret over tungrodde beslutningsprosesser, samtidig som han vinglet i egne avgjørelser. Krigskabinettet, som bestod av regjeringsmedlemmer og militære ledere, var dannet for å kunne manøvrere effektivt i krig. Men det som utspant seg, var snarere en pinefull tautrekking. Frustrasjonen gikk ut over alle i Churchills umiddelbare nærhet. Ifølge en av admiralene brukte han «overtalelseskunst, reelt eller simulert sinne, hån, fornærmelser, raserianfall, latterliggjøring, utskjelling og tårer» for å få viljen sin.9 Fiaskoen i Norge skyldtes først og fremst at britene var fullstendig uforberedt på møtet med en topptrimmet krigsmakt. Churchills strategiske bommerter gjorde ikke saken bedre.

Mens Churchills politiske drama utspant seg i London, kjempet Sjøberg i snøtunge nordnorske fjell. I seks uker deltok han i kampene om Mo i Rana. Selv om Sjøberg var menig soldat, tjenestegjorde han på grunn av befalmangel som sersjant. Han inngikk i en gruppe finner, svensker og nordmenn ledet av løytnant Edward Meyer.10 Under trefninger på Mofjellet og Saltfjellet stod skandinaver og briter sammen mot en tysk fallskjermtropp. Ulik uniformering skapte usikkerhet, kommunikasjonen var krevende, det smalt fra alle kanter. I dette kaoset ga Sjøbergs krigserfaring ham et viktig fortrinn. Han opptrådte kaldt og beregnende i møte med fienden. De topptrente soldatene i Scots Guards var derimot dårlig forberedt på vinterkrig. Ski var en mangelvare, utrustningen uvant og bekledningen egnet for helt andre forhold enn isnende kulde. Da tyskerne presset dem til retrett, ble skottene avskåret fra hovedtroppen. En sprengt bro gjorde det umulig å trekke seg tilbake. Datoen var 17. mai 1940. Men i stedet for å vaie med det norske flagget på nasjonaldagen, måtte Sjøberg kjempe for livet i et terreng der det var vanskelig å skille venn fra fiende. Løytnant Meyer tok ansvar for å berge ut det skotske kompaniet som var havnet på avveie. To av Sjøbergs svenske medsoldater falt før de kom skottene til unnsetning. Utslitt og uten kart var kompaniet nødt til å ta den ene retrettmuligheten som åpnet seg, over to fjellrygger i retning Mo. Ildkraften ble avgjørende da de gikk på en tysk skipatrulje. Tunge mitraljøser trumfet tyskernes maskingeværer, og 40 minutter senere var skuddvekslingen over. Etter tre strabasiøse dager kunne kompaniet gjenforenes med resten av styrkene. I mellomtiden hadde tyskerne okkupert Mo i Rana. Det norske forsvaret kjempet innbitt, flere steder presset de

nazistene tilbake. Men selv med hjelp fra briter, franskmenn og polakker var slaget tapt. Hitlers invasjon av Nederland, Belgia og Frankrike tvang fram kapitulasjonen. De allierte kunne ikke lenger prioritere Norge. Under tilbaketrekkingen fra Mo i Rana beslagla Sjøbergs avdeling hvalfangstskuta «Jarlsøy». Turen gikk fra Rognan via Bodø og videre til Tromsø. Underveis rasket de med seg alt fra mitraljøser til store mengder meierismør. Rådvillheten spredte seg blant soldatene om bord. Som de fleste andre ville Sjøberg inn i de norske styrkene i Storbritannia, men det tok tid å samle en besetning som var i stand til å føre skuta over Nordsjøen. Først etter et par uker kunne «Jarlsøy» legge fra kai med kurs for De britiske øyer. Birger Sjøberg stod ved et veiskille. Hans gamle liv var trengt ytterligere inn i bevissthetens avkroker. I horisonten ulmet et nytt kapittel, faretruende og forlokkende på samme tid. Sjøberg hadde knapt kommet i land på Færøyene før han fortsatte til Skottland og meldte seg til tjeneste i Den norske hæren. Rundt 900 nordmenn i Hæren, Marinen og Flyvåpenet mistet livet innen kapitulasjonen 10. juni. Av de allierte var det britene som led størst tap. De mistet 4400 mann, hvorav 1500 da hangarskipet HMS «Glorious» og hennes to jagere gikk ned. Prisen for egne feilgrep tynget Churchill. Også følelsen av å ha sviktet det norske folk hang igjen. Det har blitt sagt om Churchill at han hadde ti ideer om dagen, problemet var å vite hvilken som var god. Men ideen om å jage tyskerne ut av Norge var langt fra noe flyktig innfall. Selv om det forsmedelige nederlaget førte ham til makten, lå ønsket om å rette opp feilene der og murret. Revansjelyst, såret stolthet og strategiske hensyn ga næring til drømmen om en alliert landgang i Norge.

Via ulike innfallsvinkler søkte Churchill støtte for en invasjon. Men i hans egne rekker hadde man det sviende norske nederlaget friskt i minne, og motstanden var stor. Dessuten var britenes militære kapasitet svekket. Winston Churchill skulle likevel bli den store pådriveren for en alliert invasjon i Norge. En invasjon Birger Sjøberg fikk i oppgave å forberede. På omslaget til Sjøbergs mappe i National Archives i London står det: Birger Ewald Sjøberg (dekknavn Johan Rostdal) Journalist og forfatter, født 29.10.05 i Stockholm.

I skjemaet der pårørende skal oppføres med navn og adresse, er feltene for mor og far blanke. Det samme gjelder alle de andre feltene – unntatt ett. Som eneste pårørende oppgir Sjøberg en Dagny Stabell ved Trondheim kommunale husmorskole. Ingen nær familie. I et skriv datert 12.9.41 er «nasjonalitet: norsk» overstrøket og rettet til svensk. Ifølge papirene har han hele sin skolegang fra Stockholm. Der ble også opptaksprøven til universitetet avlagt, før han i januar 1940 vervet seg i Svenska frivilligkåren og kjempet i den finske vinterkrigen.11 Av disse opplysningene er det kun fødselsdatoen og deltagelsen i vinterkrigen som stemmer. Mannen som uten videre ble tatt opp i Den norske hæren, var en annen enn han ga seg ut for å være. Manglende id-papirer ved ankomst til Skottland var ikke så uvanlig. Når Sjøberg likevel ikke ble gått etter i sømmene,

skyldtes det at ingen fant grunn til å tvile på identiteten hans. En forespørsel via den norske legasjonen i Stockholm kunne lett ha avslørt løgnene. Men Sjøberg hadde beviselig kjempet som svensk frivillig både i Norge og i den finske vinterkrigen. Han var tilsynelatende en vaskeekte svenske, selv om navnet var skrevet med ø og ikke ö. Andre som ankom til Skottland samtidig med Sjøberg, har bekreftet inntrykket av overfladiske avhør. I juni 1940 var det få kritiske spørsmål som ble stilt. Senere i krigen måtte alle gjennom en grundigere sjekk før opptak i militæret, men da var Sjøbergs fiktive bakgrunn allerede en etablert sannhet. Tidspunktet for ankomst og Sjøbergs krigsdeltakelse ga ham altså anledning til å dikte opp sin egen forhistorie. Og så lenge Sjøberg kunne iføre seg uniformen, var han innstilt på å holde fortidens skjeletter i skapet.

Stram soldat: Bak den stive masken skjulte Sjøberg sitt andre jeg. Foto: Helgeland Hjemmefrontmuseum.