Heidi Helene Sveen: Det var ikke voldtekt. Ti menn forsvarer seg i retten

ÂŤdet var ikke voldtektÂť

Heidi Helene Sveen

ÂŤDet var ikke voldtektÂť Ti menn forsvarer seg i retten

«Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten © Spartacus Forlag AS, 2019 omslag: Øystein Vidnes sats: Punktum forlagstjenester trykk: Nørhaven Printed in Denmark ISBN 978-82-430-1293-6 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Institusjonen Fritt Ord. Institusjonen Fritt Ord har støttet utgivelsen av boka.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR .

Spartacus Forlag AS Pb. 6673 St. Olavs plass 0129 OSLO www.spartacus.no

Til Petter

Når en pike som er jomfru, er trolovet med en mann, og en annen mann treffer henne i byen og ligger hos henne, så skal I føre dem begge ut til byens port og stene dem til døde, piken fordi hun ikke skrek om hjelp i byen, og mannen fordi han krenket sin næstes hustru; således skal du rydde det onde bort av din midte.

5 Mosebok 22:23–24

Innhold

Forord

11

Angrep er det beste forsvar

17

Nora, jenta som ikke kunne si nei

52

Det lå en jente der

94

Søvngjengeren

116

Bare et dumt påfunn

140

«Gjorde ikke anskrik»

161

Kunne sagt nei hvis hun ikke ville

187

Ville bare ha kjærlighet

220

Slik ble boka til

259

Noter

263

Litteratur

267

Forord

Da jeg nærmet meg slutten av arbeidet med mitt forrige bokprosjekt, Såpass må du tåle, bestemte jeg meg for å gå i en rettssak om voldtekt. Temaet jeg arbeidet med den gangen, var hvordan den brede offentligheten snakket om seksuelle krenkelser. Men selv om rettssaker kan sies å være en del av denne offentligheten, hadde jeg i utgangspunktet ingen planer om å rapportere utførlig derfra. Det som drev meg, var ren nysgjerrighet. Hvordan foregår en rettssak om voldtekt? Hva blir sagt der?

Jeg troppet opp i Oslo tingrett til det som viste seg å være den avsluttende prosedyren holdt av forsvarerne til serieovergriperen Julio Kopseng. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte. Hadde de hentet argumentene fra et kvinnefiendtlig kommentarfelt i sosiale medier? Finnes det ingen grenser for hvordan en forsvarsadvokat kan 11

omtale kvinner som har anmeldt voldtekt? Var akkurat denne rettssaken et unntak, eller regelen?

Den endelige beslutningen om å skrive boken ble tatt da jeg i mai 2016 leste et intervju med en 16 år gammel jente om hennes voldtektserfaring.1 Hun hadde nettopp fått vite at de tre guttene som to år tidligere ble siktet for gjengvoldtekt, var funnet skyldige. Men ikke for voldtekt. Hverken Oslo statsadvokatembeter eller Riksadvokaten mente bevisene holdt til en voldtektsdom. De tre ble derfor tiltalt – og dømt – for å ha hatt sex med en mindreårig. Hun var 14 år da overgrepene skjedde. Til NRK fremsatte jenta et budskap til alle som skriver om eller diskuterer voldtekt i media: «Så mye handler om hvordan jenter oppfører seg og kler seg, om jenta var ruset, og hvor overgriperne er fra. Men det som er viktig, er jo hva som faktisk skjedde. Hvorfor skrives det ikke mer om det?»

Jeg vet hvor skjørt rettssystemet kan være, jeg har erfart det fra innsiden. I forbindelse med en rettssak om sovevoldtekt, der jeg var en av fem som var innkalt for å gjøre min samfunnsplikt som legdommer, kom de fordomsfulle mytene som perler på en snor fra to av meddommerne: «De var like ille begge to», «Hvis det var voldtekt, hvorfor stoppet hun ham ikke med en gang?», «Hva slags jenter reiser til Oslo uten å ha et sted å sove?». Til tross for at det fantes bevis i form av en SMS den tiltalte hadde sendt til fornærmede, der han mer eller mindre tilstod ugjerningen, ville ikke disse to 12

legdommerne dømme ham for voldtekt. For her hadde jo den fornærmede først drukket seg full, og deretter frivillig overnattet i samme hotellseng som den tiltalte.

De var fra samme bygd, og hadde kjent hverandre hele livet, han var bestevennen til hennes storebror.

Det hadde vært lettere å dømme skyldig dersom det var snakk om en overfallsvoldtekt, mente den ene legdommeren, ettersom slike voldtekter er «direkte overgrep». Den fornærmede i saken innfridde dermed ikke kravene til å være et ekte voldtektsoffer. Det hjalp ikke at den tiltalte hadde informert retten om at det ikke var noen forutgående flørt mellom de to. Da han tilbød henne å dele hotellrom, var det av praktiske årsaker, en vennlig gest. Han innrømte også at hun muligens sov da han utpå morgenkvisten gjorde fremstøt.

Gjennom voldtektsdebatter i aviser og sosiale medier blir vi eksponert for utallige myter og stereotyper om voldtekt og seksualitet.2 Det bør ikke overraske noen at voldtektsmytene også finner veien inn gjennom de tunge dørene til rettssalene. Da jeg i en pause spurte den ene legdommeren om hun var klar over at det finnes flere forskjellige normale måter å reagere på under en voldtekt, alt fra kraftig motstand til handlingslammelse, svarte hun at nei, det kjente hun ikke til. Hun antok bare at det å yte motstand umiddelbart er den normale reaksjonen, så hvis motstanden uteblir, er det legitimt å tvile på at den fornærmede snakker sant. Rettens formann, den ene av de to erfarne fagdommerne, 13

var derimot uten rimelig tvil, han mente voldtekten var bevist «med god margin». Men de to kvinnene holdt på sitt, de relevante bevisene fikk ikke følger for konklusjonen. Den tiltalte var dermed én stemme unna å gå fri.

Forsvarere i straffesaker med alvorlige tiltaler har utvilsomt en viktig oppgave. De skal forsvare sin klient mot staten, som ofte har store ressurser i ryggen. To personer mot røkla. I det norske rettssystemet gjelder prinsippet om at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt. Den tiltalte er beskyttet av selvinkrimineringsvernet, og kan dermed ikke tvinges til å bidra til egen domfellelse.3 Det innebærer at en tiltalt kan lyve i retten uten at det får rettslige konsekvenser. Forsvareren er sin klients ombudsmann, og skal ikke bevise sin klients uskyld: Beviskravet ligger ene og alene på aktors side. «Forsvarerens oppgave er ikke å presentere den objektive sannhet eller å fremstille saken på en balansert og nyansert måte», opplyser generalsekretær i Den Norske Advokatforening.4 Forsvarere har med andre ord ingen plikt til å bidra til å oppklare forbrytelser.

Innebærer dette at en forsvarsadvokat kan villede retten ved å lene seg på voldtektsmyter?

Rettssakene jeg tar for meg i denne boken, kan tyde på det. Her gjør jeg rede for åtte rettsaker, fra begynnelse til slutt. Med ett unntak har jeg funnet at de følger et gjennomgående mønster der de fornærmede fremstilles som upålitelige fortellere, noen ganger som regelrette løgnere.

14

Det å sitte i en rettssal og høre voldtektshendelser beskrevet i detalj har vært en rystende erfaring. Jeg har forsøkt å gjengi historiene så skånsomt jeg kan, men samtidig så sant som mulig. Enkelte deler av denne boka kan derfor være krevende å lese. Arbeidsmetoden er redegjort for i bokens siste kapittel. De tiltaltes fortellinger utgjør minst halve historien, og det er like mye deres fremtid som den fornærmedes som står på spill. Mange av sakene er komplekse og flertydige. En rettskraftig dom blir stående som fasiten. Hvem valgte retten å tro på?

15