DRONNING INGERIDS LAND

Dronning Ingerids land

Mona Ringvej

DRONNING INGERIDS LAND

Dronning Ingerids land

© Spartacus Forlag AS, 2022

Omslagsdesign: Øystein Vidnes

Omslagsillustrasjon: Omslaget inneholder elementer fra kart over Søndre Trondhjems amt (1658) og Det Sydlige Norge (1785) og to illustrasjoner av Wilhelm Wetlesen til Magnus Erlingssons saga (1899).

Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro Papir: Munken Premium Cream 100 g

Trykk: Scandbook Printed in EU ISBN 978-82-430-1397-1

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, Institusjonen Fritt ord og Kulturrådet. Boken er utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord (NB! Logo).

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR .

SPARTACUS FORLAG AS P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innhold

Prolog

DEL 1: Krig og fred Født til storhet 15 Margareta Fredkollas arv 29 Amor fati 47 Brudeferden til Bergen 79

DEL 2: Et kongerike for et mord Dronning Ingerids sønn 111 Ingerid griper makten 127 En høyst vellykket allianse

Fred, kirkefred 159 Idyllen sprekker

Ingerid, kardinalen og den ektefødte

Kongens lys, brødrenes mørke

Rådsnare helter

DEL 3: Kronen på verket

Tronfølgelov 235

Frillesønnen fra vest 253

Fallet 265

Kildenes gjemsel og historiens glemsel 281

Takk 285

Litteratur og kilder 287

Noter 300

Navneregister 315

Prolog

språket er en snedig bedrager. Det forvrenger når det skal for enkle, skjuler når det skal avdekke – for eksempel i møte med frem mede forhold. Fortiden, for eksempel. Den er annerledes. Fremmed, men må likevel beskrives i kjent språk – forsvinner noe da? Når fortidens folk blir hentet inn av ettertidens språk, blir de da noe annet enn skygger av vår virkelighet – ikke deres? Deres bilder er annerledes enn våre, skjuler andre hemmeligheter, dyrker andre symboler.

«Fyrsten farga sverd i blodet», står det i kvadet.1

Hva befinner seg bak slike språklige bilder? Fyrsten er bare to år gammel. Han har ikke farget noe sverd. Men kvadet vil fortelle noe – det vil alltid fortelle noe. Annet vil det tie om. Kildene gir kryptiske og knappe bilder av fortiden. Glimt av langskip på havets bølger, for eksempel, dette bildet har reist gjennom tid og rom. Seil glidende mot horisonten, som skygger for sola.

De skygger for noe mer.

Fortellinger fra middelalderen viser krigere som hopper i land og løfter våpnene under hyl og skrammel. De viser seil bli heist, men lar seilets egen historie være i fred, sammen med skipets historie: kyndige menn i skogene, på jakt etter furu og eik til skipsbord, etter

treværk som kan sno seg unna havets harde støt når bølgene slår og vinden dytter. Øksehuggene, treet som faller med et brak i bakken. Ingen bilder av han som hadde formet jernet i øksa, av de som hadde gravd i myrene etter malm, de som skaffet brenselet. Timene det tok å passe ilden, mase ut jernet, slå, hoste, hamre, svette, tråkke, forme.

Båtbyggerne som hamret de hundretusener av naglene som ble slått inn i skipsbordene, hvor er de? Hvor er bildene av vadmel som sakte vokser ut av veven, der armer arbeidet konsentrert, hender som spinner garn i jevn takt. Arbeidets sang og nynning?

Hvem løp opp på toppene og tente vardene, varslet samling ved stranden og alle mann i båtene. Hvem løftet luren da samlingstimen nærmet seg, satte den til munnen, trakk pusten dypt og lot det ljome utover dalen?

Lite ble fortalt om de som samlet seg på stranden til avskjed. Men jo: Innimellom legger kildene igjen øyeblikksbilder der hoved motivet følges – av de andres blikk. Som disse kvinnene i Nidaros som strømmer ned til odde og nes for å se skipene ta av sted: Kvadet synger stolt om hærføreren som styrer skipet, skeiden, ut av fjorden, men også om tilskuerne til ferden:

Lørdag slenger hærføreren det lange tjeldet av seg der hvor fagre kvinner ser ormens bordgang ut av byen.

Den unge hersker valgte å styre skeiden vestover ut fra Nid, og mennenes årer kommer med kraft i sjøen.2

Kildene forteller om det storslagne. Ikke så mye om det som omslut tet bragder og dramatikk, bortsett fra i små glimt, sånn en passant. I forbifarten. Slik kvinnene ved Nidelvens utløp dukker opp som

tilskuere til skipenes utfart, som glir ut på fjorden, der hvor fagre kvinner ser. Og årenes taktfaste slag i vannet. Disse kvinnene dukker ofte opp som tilskuere, når man først er blitt oppmerksom på dem – ja, det er ofte for dem skaldene synger, som i kvadet om det berømte sjøslaget ved Nesjar, der kong Olav Haraldsson vant en grusom seier over trønderhæren. Hånlig synger Olavs skald til tapernes kvinner, de fagre møyer i Trøndelag, som venter forgjeves på mennenes hjemkomst:

Inn-Trøndelags fagre møyar ikkje det verket kan spotte som vi dette året fekk fullført, enda kongens flokk var den minste.3

Skam og skjensel over trønderhæren, som tapte selv om den var størst, fortsetter kvadet. De skal får høre det, trønderkvinnene skal få bite i seg all spott de hadde tiltenkt trøndernes motstander, Olav. Seierherren.

Om jenta nokon vil håne, ho heller får håne dei andre, som i stormlaupet stupte på skjegget. Rundt skjera vart sjøen raudsprengd.4

Snorre siterer skaldeverset og dikter videre om likene i sjøen og de blodstenkte skjærene. Og ettertiden har lyttet og latt seg inspirere. Til å minnes fortiden slik, i store slag. Nå står det et gigantisk sverd i havnen i Helgeroa, til minne om kampen. Trøndermøyenes hån eller sorg er ikke til stede der – i minnesmerket. De fortalte ikke om kvinnene, sagafortellerne. Det gjorde ikke kvadene heller, men de forteller ofte til kvinnene. Kvadene henvender seg til dem: «Høyrt har eg, edle kvinne […].»5

Åretak i sjøen får vi se, men ikke lyden av kvernstein som surrer og knuser kornet til mel. Eller tekstiler som klasker i bekker og

sildrende vann. De andres aktiviteter, de som ikke dro sverdet i store slag, deres aktiviteter må fantasi og forskning frembringe. Hvem for teller om tiden og konsentrasjonen som lå bak tilblivelsen av et seil på hundre kvadratmeter? Ingen som vi vet om. Men matematikk kan fortelle noe: Det må ha tatt omtrent fire årsverk. Og ull fra 150 sauer. 6 Seilene på alle Skandinavias skip utgjorde tidvis en million kvadratmeter vadmel. Det vil si omtrent 50 000 årsverk og ull fra to millioner sauer.7

Dette arbeidet var allestedsnærværende – også for sagaskrivernes blikk, men ikke for deres penn. Der ble de et usynlig bakteppe for alt som foregikk. Men verdien av arbeidet snek seg inn i kildene –vadmel ble betalingsmiddel, valuta. Det var en vare som beskyttet middelaldermenneskene fra fødsel til død, og da sølvet som var blitt plyndret på vikingtokt etter hvert tørket ut, inntok vadmel plassen som betalingsmiddel enkelte steder. Målt i lengder, i alen, lengden på en manns underarm, omtrent. Så og så mange alen vadmel måtte man betale for den og den forbrytelsen, 26 alen vadmel i bot for drap, for eksempel.8

Det var mange drap på denne tiden, da en svensk enke fra Danmark kom seilende til Bergen for å stifte nytt bo og bygge allianser. Hun var gift med den norske kongen. Hun kom fra et land i krig til et land i krig – borgerkrig.9 Det var en tid der de tre skandinaviske landene hadde viklet seg inn i en dødelig stollek rundt tronen. I en nærmest rituell dans, der aktørene var bevæpnet med svik og våpen i kampen for å få satt seg i tronstolen, bare for å bli drept ikke lenge etterpå.

Ingenting annet enn å få sitte på den stolen ser ut til å ha betydd noe.

Eller ved siden av den.

Noen syntes det var viktigere å sitte i nærheten av denne tronen. Organisere makten rundt kongestolen. Bruke den til noe. Til å bygge kirker og klostre, dyrke kunst, betale diktere, skape musikk, samle prekener, igangsette historieskriving, styrke lovene. Slike aktiviteter

pågikk i skyggene av sagaenes stålgnister. Diskusjoner om trebygningenes forfall, forslag til reparasjoner, avstivninger av skjeve vegger, overveielser av større investeringer – bygge i stein i stedet? Vurdering av steintyper, frakt, kompetanse, ingeniørkunst og arkitektur. Tilkalling av arbeidslag, vurdering av håndverkere. Reising av bygg hytter, rivning av stillaser.

Slike aktiviteter forekom også. De ble igangsatt i kongens kretser, men ikke nødvendigvis av kongen selv. Kongenes egen makt kunne være begrenset. De befant seg i sirkler av mektige allianser som gjerne ville bruke kongemakten, uten å innta kongerollen selv. Én slik krets har fått navnet lendmannskretsen, en mektig gruppe på stadig ferd rundt i landet for å sikre allianser og utkjempe slag. En aristokratisk gjeng fra de beste slekter, de største gårder.

Kunne denne mektige kretsen av mektige lendmenn også inkludere en Ingerid Ragnvaldsdatter – enken fra Danmark?

Vi snakker ikke om det, sier kildene. De fleste av dem. Vi snakker ikke om henne, ikke som mektig, i alle fall. Det var likevel et underlig mønster i denne kretsens sammensetning – et stadig tilsig av menn som hadde én ting felles. De var hennes menn. Hennes ektemenn, hennes sønner og svigersønner, hennes barnebarn. Stadig dukker de opp, alle med en plass i kretsen i og rundt kongens stol. Men vi snakker ikke om henne, sier kildene. Til nød kan hun gis rollen som den som hisser menn til kamp, et velbrukt litterært bilde. Men det finnes sprekker av uenighet. I én av sagaene er det en detalj i språket, en detalj som hinter om at Ingerid – datter av en ubestemmelig svensk kongssønn, Ragnvald – kan ha vært noe mer enn en skygge i lendmennenes krets.

Morkinskinna omtaler Ingerid som drotning.

Det er merkelig: Ingerid var bare dronning i Norge i to år av sitt forholdsvis lange liv, de to årene hun var gift med kong Harald Gille, inntil han fikk et stykke skarpt stål igjennom brystet en de sembernatt i 1136, mens han sov i sin frilles seng i et hus i Bergen

by. Morkinskinna bryr seg ikke om at Ingerids status som dronning burde ha opphørt i dette øyeblikket, da Harald Gille døde. Morkinskinnas forfatter fortsetter å kalle kongens enke for dronning. Ja, det er i dette øyeblikk Ingerid trer inn i sagaene som aktør. Samme morgen som kongen ligger død i sin frilles seng, bestemmer Ingerid Ragnvaldsdatter seg for å reise fra Bergen til Østlandet, over fjellene selv om det var midtvinter. Hun reiste til Viken, der hennes ett og et halvt år gamle sønn, kongssønn, var til oppfostring. Sønnen skulle velges til konge, før andre grep makten. Hvem styrte landet heretter? Kongen, så klart, sier kildene. In gerids sønn, han som «farga sverd i blodet», skal ha styrt sammen med sin tre år gamle halvbror. Lendmennene, sier historikerne. Svært få spør seg hvorfor Ingerid fortsetter å dukke opp i kildene, der makten rår og diskresjonen består. Heller ikke Morkinskinna vil si alt. Men dette ene ordet, drotning, kaster ut en ledetråd. Til en fortelling om Ingerid, og om alt hva det var de kjempet for, disse tilsynelatende destruktive kongemordere.

DEL 1

Krig og fred

Født til storhet

Hun kom østfra. Ingerid Ragnvaldsdatter var barne barn av kong Inge Stenkilsson, han som hadde samlet gøtene og svearne i ett svensk rike. Inges kongerike besto av tre områder som ikke så lett lot seg forene, Vest-Götaland, Øst-Götaland og Svealand. Vest-Götaland omsluttet den enorme innsjøen Vänern og grenset mot Norge i vest. Lenger øst for Vänern lå innsjøen Vättern, og derfra bredte det rike Øst-Göta land seg ut over store jordbrukssletter, helt mot Østersjøen. Her var slettene store og jordene rike, særlig ved vannet Roxen, litt mindre enn de to innsjøene lenger vest, men med bølger som reiste seg høyt så snart vinden blåste over slettene og det grunne vannet. Ved dette vannets vestlige strand, der elven rant stille og vadefuglene skrek, hadde Inges slekt en kongsgård. Kungsbro. På dette stedet ville han leve, og her ville han dø.

Kort tid før Ingerid ble født, var området fullt av steinhuggere og arkitekter, snekkere og kirkemenn. Oppe på en høyde i det flate landskapet av åker og eng ble det bygget en kirke med et særegent gravkapell. Arbeidere føk hit og dit, og kanskje med en viss skep sis har de utført sine plikter – riv ned de gamle gravene, hadde de fått beskjed om. Steinene skal gjenbrukes, hadde Inges byggherrer

bestemt. Bruk dem som gulvheller i stedet. Her skal alt bli nytt. Kirken skal bygges i stein.

Her skulle Inges slekt ligge. Kirken ble kalt Vreta klosters kirke, og det var her Inge så for seg fremtiden – en fremtid der han kan ha trodd at sønnen Ragnvald skulle ta over det store riket Inge hadde samlet og kristnet.

Velstanden i Kungsbro

Kildene er uenige om hvor kong Inge kom fra, om han kom fra Vest-Götaland, Øst-Götaland eller Svealand, noen ganger kalt Svitjod. Kildene forteller så lite om disse svenske kongefamiliene, om hvor de satte barna bort til fostring, om hvor de holdt til. Men stedet der han bygget klosteret Vreta hadde en helt spesiell posisjon i slek ten. I dette klosteret, sier arkeologene, der ligger Inge begravet, sam men med sin hustru Helena og deres sønn, Ragnvald, Ingerids far.10

Klosteret i Vreta må være det stedet der Ingerid Ragnvaldsdatter ble født. Det står skrevet i klosterets stein, i gravenes knokler, at dette stedet hadde en spesiell plass i den stenkilske ætten. Her begravde de sine døde, her donerte de sine gaver til kirke og kloster, også lenge etter at Inge døde.11 Kongens gård i Vreta må ha ligget på en av høydene ved siden av, ikke helt nede ved elven, der Kungsbro i dag ligger. Nede ved elveløpet kunne fiender raskt springe ut av skogens mørke, overdøvet av vadefuglenes skrål nede ved Roxens bredder.12

Kongefamilien må ha bodd på en av høydene over åkrene der flittige kropper var i jevnt arbeid. Trygt, rikt og litt spektakulært, med klosterkirkens tårn som skulle reise seg høyt over slettene. Et stolt sted å vokse opp, et sted med utsyn over de uendelige fruktbare jordene som bredte seg mot sør og vest, uten en fjellknaus eller ås i sikte.

Nord for høydene rundt klosterkirken rant elven Motala og markerte en slags grense mot en mørk vegg av skog i nord. Én gang

Født til storhet

hadde Inge måttet ri tvers igjennom skogene for å underkue svearne i nord, brenne tempelet deres i Uppsala og tvinge dem til kristen dom. I Uppsala var det blitt blotet og ofret til Tor og Odin til langt utpå 1000-tallet, mens fortvilte misjonærer rapporterte tilbake til erkebispesetet i Hamburg-Bremen om disse barbarene i nord. Stadig vekk hadde svearne falt tilbake til hedendommen i og rundt sitt gylne tempel. Ryktene om alt som foregikk her, nådde langt, for eksempel til den forskrekkede tyske presten Adam fra Bremen. Han var overbevist om at i Uppsala, der samlet folk seg fra hele Sveariket ved vårjevndøgn hvert niende år for å bedrive menneskeofring, at de halshugget ofrene og hengte likene opp i en hellig lund, sammen med kadavre av hester og hunder. Var man så uheldig å forville seg inn i denne lunden, ville man se et titalls lik henge fra trærne, både mennesker og dyr.13

Heller ikke Snorre Sturlason, som skrev sine kongesagaer omtrent 150 år etter at Adam spredte ryktene om dette nordiske barbariet, lot sjansen gå fra seg til å fortelle om Uppsalas bloting, om Tor og Odin og Frøy som hadde regjert der lenger enn noen andre steder; om alle gudene og kongene som var begravet der; om menneskeofringer og hvordan svearne forsøkte å blidgjøre gudene i sulteperioder ved å blote folk.

Kongen der hadde engang blotet flere av sine sønner, slik gikk ryktene. Det skal ha vært den 60 år gamle kong Aun som hadde begått disse beryktede handlingene. Han var nemlig blitt lovet å leve i 60 år til om han ofret en av sønnene sine til Odin. Aun slo til, og levde lykkelig videre i 60 år. Hvorfor ikke ofre enda en sønn, og leve enda litt lengre, tenkte Aun, og ofret en til. Så ble han lovet evig liv –om han klarte å fremskaffe én ny sønn til ofring hvert tiende år. Aun lot seg friste. Livet var godt. Enn så lenge.

Etter noen tiår ble det likevel traurig å være så gammel, for al dringsprosessen gikk sin skjeve gang, og på et tidspunkt var han blitt så svak til beins at han ikke lenger klarte å gå. Deretter fikk han ikke til å sitte. Så maktet han ikke lenger å ta til seg næring, men måtte sutte på et horn, som et barn.

Nei, det måtte bli slutt på at Aun blotet sønnene sine, mente svearne da. Denne kongen var det ikke mye tak i lenger, og de nek tet å la ham blote sin tiende sønn. Da døde han. Endelig. Aun ble hauglagt i Uppsala, sammen med alle de andre kongene og gudene i dette mektige tempelområdet der sveakongene søkte seg makt og styring.14

Adam av Bremen og Snorres fortellinger handlet om gamle dager, men svearne skal ha blotet i Uppsala også etter at Ingerids farfar Inge den eldre hadde erstattet gulltempelet med en kirke. Han hadde fått smake på den gamle troens motstand nord for skogene og ble på et tidspunkt jaget ut av Sveariket. Han fikk nøye seg med å være konge i Götaland. Svearne tok i stedet hans svoger, Svein, til konge og tvang ham til å blote – hvorpå han er gått inn i historien under navnet Blot-Svein.

Men Inge Stenkilsson kom tilbake, red gjennom skogene, krist net Uppsala atter en gang og ble den kongen som både kristnet og samlet Sverige til ett kongerike – for en stund.

Alt var i ro nå, og skogens mørke ved Kungsbro var det bare de mest innbitte ryttere som ville finne på å trenge inn i. En ung In gerid kan ha oppsøkt stier der i spent eventyrlyst, eller fryktet det grønne mørket som tilholdssted for ville vetter og rovdyr. Kanskje ble fantasien egget av skremselshistorier på kveldstid, rundt ildst edet. Mens musikanter stemte strengeinstrumenter og varmet opp stemmen, hadde kanskje kong Inge fortalt historier om likene i lun den i Uppsala. Noen ville ha grøsset og ment at det var helt sant, det med menneskeofringen, andre ville ristet på hodet av slike ville rykter og en og annen ville kanskje smilt lurt over hvor stor glede de alle hadde av å fantasere om hvor ille det hadde vært, der nord for skogene. For ikke så altfor lenge siden.

Men blotingen var ikke noe man fryktet lenger. Magien hadde forlatt den gamle Odin og flyttet inn hos skogenes underjordiske, mens bygdene fikk sine gudshus, der Kristus, Maria og diverse hel gener holdt til.

Videre østover

I Mälardalen nord for skogene, hadde Uppsala dominert så lenge Odin var den man trodde på. Så hadde en kristen by vokst frem ved den store sjøen Mälaren – Sigtuna. Her fikk Inge bygget en kirke til ære for Olav den hellige fra Nidaros. I Sigtuna fant man laftede tømmerhus etter russisk skikk, plassert etter mønster fra byrommet i Kyiv. Sigtuna var som et hellig byrom, er det blitt sagt, en by man reiste igjennom på vei østover, mot Gardarike.15

Fra Mälardalens fjordhavner kunne man sette ut i Østersjøen, riktignok måtte man nå forsere området rundt det som senere ble Stockholm etter at landhevning hadde stengt igjen denne passasjen og gjort Mälaren om fra fjord til innsjø. Når man vel hadde kommet ut i Østersjøen ville man finne elven Neva ved sjøens østre side, der St. Petersburg ligger i dag. Den veien hadde mange av Inges slektninger tatt. Men det var langt dit, like langt i luftlinje som om man hadde dratt rett vest, til Bergen. Men i og med at havet var den raskeste veien, var det sjelden aktuelt å reise rett vest, over skoger, innsjøer, knauser, fjell og stup, til den norske vestkysten. Svearnes reiser hadde heller gått østover, over sjøen og videre innover Neva, som renner i østlig retning mot sjøen Ladoga, i det som i dag heter Russland, og som Snorre noen ganger kalte Store Svitjod, andre ganger Gardarike. Fra Ladoga reiste de sjøfarende svearne sørover på elven Volkhov. Brutale lykkejegere fra det norske kongeriket hadde også funnet vei en hit, som den trønderske jarl Eirik. Han dro gjerne gjennom skogene til svearnes rike, satte seil derfra og ut i Østersjøen, til Ladoga og nedover elven. Gikk så i land, brant borgen i Aldeigjuborg, nå Staraja Ladoga, plyndret og drepte, herjet og la landet øde.16 Slik er sagastilen, kort og konsis, og med få begrunnelser for volden. Eirik skal likevel ha hatt et motiv for å reise så langt for å plyndre og herje – han skulle ha hevn over Kyiv-fyrsten Vladimir den første, som hadde fostret Olav Tryggvason som barn. Olav hadde nemlig tatt plassen til Eiriks far, Håkon jarl, da han kom tilbake fra Gardarike og tok kongemakt i Norge.17

Som svearne hadde også Eirik jarl og Olav Tryggvason forbindelser i Gardarike, men det var først og fremst folket i Sveariket som i lange tider hadde pleiet omgang med fyrstene der, med Vladimir og hans etterkommere. Svearnes båter smøg seg videre langs den brede elven, eller også ble de båret over land, slik man gjorde den gangen. De dro forbi Novgorod, som de kalte Holmgard, og videre enda lenger sørover, til Kyiv. Her hadde Ingerid Ragnvaldsdatter mye slekt, i både Kyiv og Novgorod. Hennes fars søster Kristina ble giftet bort med Kyiv-fyrstens sønn, i et svært fruktbart ekteskap. Ingerid fikk etter hvert ti fettere og kusiner her i øst.

I lange tider hadde fyrsteslektene i øst mottatt gjester fra kongeslekter i Sveariket, inngått ekteskap og allianser, drevet handel og plyndring, solgt slaver. Fra Kyiv hadde de langveisfarende noen ganger reist enda lenger sør, ned til Svartehavet og videre til Miklagard, Konstantinopel. Ja, vikingene fra Sveariket var om seg, så om seg at flere arkeologer og historikere anser dem som viktige ak tører i å etablere et eget rike rundt Kyiv, Rus’. Det er Nestorkrøniken som hevder dette. Den ble skrevet ned i Kyiv omtrent på den tiden da Ingerid Ragnvaldsdatter ble født. Nestors krønike forteller at folket der hadde havnet i en kaotisk tilstand en gang på 800-tallet, etter at slaviske stammer lenge hadde ligget i strid med hverandre. Striden endte med at de tilkalte hjelp utenfra, fra dette folket som kaltes rus’, og ba dem ta styringen over Kyiv.18 Disse er ofte forstått som svenske vikinger, men svaret på hvem disse var, er umulig å undersøke videre nå, da Kyivs historie er blitt en krigsskueplass. Sikkert er det likevel at Kyiv-fyrstene og svears og gøters konger ble flettet inn i hverandre med familiebånd for lang tid fremover – som da Inge giftet bort sin eldste datter Kristina med fyrstesønnen Mstislav, som slo seg ned med kone og etter hvert ti barn i Novgorod.

Men selv om kong Inges makt var bestrødd med østlige impulser, ble den herskermakt han vant, velsignet av kirken i vest – av paven i Roma.19 Inge hadde mottatt pavens takk for sin innsats som

kristningskonge. «Ingo gloriosus Suetonum Rex», hadde paven kalt ham – Inge, svearnes ærerike konge.

Ingerid kom fra en slekt der den kristne kongemaktens inntreden i Sverige må ha vært et omfattende prosjekt, utad mot verden, innad i familien. Alle Inges døtre hadde fått kristne navn – Margareta, Katarina, Kristina. Sønnens navn, Ragnvald, må ha hatt sin opprinnelse i slektens dunkle, men ærverdige fortid. I sin tidlige barndom må Ingerid ha vokst opp i en selvbevisst slekt, et herrefolk, der kirke bygg og salmesang har gitt tyngde til familiens makt. Hennes familie tilhørte den nye tid – da konger hersket ved Guds nåde, Rex Dei Gratia.

Men herskerfamilien må ha omgitt seg med fromme tekster –psaltere for eksempel. Innbundne bøker med Davids salmer, der Da vid skildres som en konge av Guds nåde – i stadig kamp med seg selv og sine menneskelige svakheter. Mektig, men likevel underkastet Herren i himmelen. Slik var den kristendommen og den kongemak ten Inge hadde kjempet så seierrikt for i Sverige. Det var en makt bygget på bokens religion, der kongenes katedraler, kirker og klostre ble bygget rundt Guds skrevne ord. Men skriften var også fysiske objekter. Særlig psaltere var dyrebare gjenstander. Innbundne bøker utsmykket både utenpå og inni – der salmenes rike språk ble fulgt av fargesterke bilder i gull, blått og rødt – illuminasjoner. Psalterne var kunstverk, fysiske objekter som var gjenstand for både fromt begjær og et statusobjekt. Ingen vanlige mennesker hadde råd til utsmykkete psaltere, men de dukker ofte opp i kongsdøtres eie.20

Skriftens fysiske fremtoning var en luksus for de få, men det var mange måter å formidle Guds ord på. Eller andre historier. I Inges festhaller må de ha fortalt historier, for eksempel om de store katedralene i Rus' – de to katedralene som var viet til visdom, St. Sofia. I en av dem lå en svensk kongsdatter begravet. Kanskje hadde også Inge vært østpå. Kanskje var det der han hadde funnet sin dronning, Helena. Ingen vet hvor hun kom fra, om hun var fra Kyivriket eller fra Svealand, eller kanskje fra Polen.

Det ble nok fortalt helgenhistorier også, om den hellige Olav

Født

storhet

i Nidaros, for eksempel. Eller om den gangen da han ennå levde, som Olav Haraldsson, og ville gifte seg med sveakongen Olufs datter Ingegjerd. Olav Haraldsson hadde da spent seilene full av forventning for å møte sin svenske utkårede i grensebyen Konghelle. De to var selv blitt enige om ekteskap, og bøndene på tinget i Uppsala had de sluttet seg til. Brudens far var imidlertid av en annen oppfatning, holdt datteren tilbake og giftet henne bort til en sønn av Vladimir i stedet. Så forsvant Ingegjerd til Kyiv og ble fyrstinne der i stedet for dronning i Norge.

Ingegjerds forsmådde trolovede i Konghelle ble en helgen etter sin død, og i Sigtuna sto det nå en kirke til ham, trolig reist av Inge. Hellig Olav hadde klart å feste et grep om folk langt utenfor Trøndelags grenser. Så langt som til erkebispesetet i Hamburg-Bremen snakket man om Olav og alle miraklene som fant sted i Kristkirken i Nidaros. Kanskje var det slik i kongsgården Kungsbro som det var i det norske riket, at man projiserte bildet av den lidende Kristus inn i den hellige Olavs skikkelse. Nordens folk foretrakk å se Guds egen sønn som en seirende konge, ikke som en lidende martyr. Den lidende rollen ga de til Olav den hellige i stedet, han som ble for rådt og drept av sitt folk på Stiklestad omtrent åtti år før Ingerid ble født.21

I Sigtuna var det også en kirke viet til St. Nikolas. Fortalte Inge om ham til sin sønnedatter? Om Nikolas som ga alt han eide til de fattige, som hjalp sjøfarende, handelsreisende, byer – og barn! Nikolas, som var den viktigste skytshelgenen i hele Kyivriket – nest etter Maria selv.22

Fortellingene spredte seg vidt og bredt, også til en stormannsdat ter – via bøker, bilder, dekorerte tepper i de store hallene, skulpturer i kirkene, sanger i gjestebud eller salmesang i kirken og over bøkene. Pergamentets skrift og kirkens sanger var ett og det samme – ordet psalter – salmer – var navnet på den greske harpen som opprinnelig skal ha akkompagnert Davids salmer, som ble sunget før de ble samlet i bok.

Men det fantes også andre sanger. Slavenes sanger.

Kvernkvinnenes sang

Det var mange folk i arbeid rundt Ingerid, som det var rundt alle. Ved Vreta ville man høre slagene fra steinbruddet mellom kirken og elven, snekring oppe på høyden, vognlass der hjulene knirket seg langs humpete veier, roping – og sang. Å synge til arbeidet lettet kjedsommelighet og strev. Kunne Ingerid høre slavenes sang? Den malende, trege kvernsangen, for eksempel – den som hjalp kvern kvinnen med å dreie det tunge hjulet rundt og rundt, i timesvis. «Mal, du kära, lilla kvarnsten. Goda kvarnblock, bullra duktigt.»23

Noen sang om arbeidets kjedsommelighet. Andre sang om lengsel og kjærlighet, noen så vakkert at det var rent forførende. Trubadurer sang ballader om kvernkvinners kraft til å lede konger inn i fristelse, et eldgammelt motiv i europeisk litteratur – slaven som forfører med sin skjønnhet.24

Kvernkvinnen var en slave. Det var også hun som melket kuene. Hun som bar vann. Han som bar ved. Han som gravde grøfter. De som stelte dyra. De benevnes som oftest under mer tvetydige be tegnelser som trell, eller ambatt, seta, deigja. 25 Slavene var på store gårder, og på mindre. Frostatingsloven i Norge fastsatte at en normalgård hadde tolv kyr, to hester og tre slaver.26 Men i Øst-Götalands rike sletter var det ikke mange slike normalgårder der småbønder eide egen jord. I Øst-Götaland ble jordbruket drevet av store gårder, jorden ble bearbeidet stort sett av slaver.27

Slavenes historie er det ikke mange som har fortalt, men de var overalt, menn som ble solgt til jordbruk, kvinner som ble solgt til håndverksproduksjon.28 Hvem hadde vevd en million kvadratmeter med seil som holdt den skandinaviske flåten på vannet? Hvem sto for de førti tusen timene med arbeid som lå bak et langskip på 30 meter?29

Nordens folk kunne vise en brutal holdning til slavene, noe den mye siterte arabiske kilden ibn Fadlan fra 900-tallet kan fortelle. Han

beskriver en vikingbegravelse øst for Kyiv-riket, ved elven Volga, der den døde herren får selskap av sin kvinnelige slave i dødsriket. Når en mektig mann dør, sier ibn Fadlan, spør familien hans hvem av hans slaver som vil dø med ham – og en av dem må melde seg, en slavegutt eller slavepike. Som oftest er det slavepikene som melder seg, forteller han videre, og forberedelser foregår over flere dager, hvor slavepiken blant annet skal ligge med utvalgte menn før hun føres opp på båten der den døde herren ligger blant ofrede dyr og våpen – og her får hun et tau rundt halsen holdt i hver ende av to menn som kveler henne, mens en kvinne hugger en dolk inn i brys tet hennes gjentatte ganger til hun er død.30 Den svenske religions historikeren Lennart Nordenstam presiserer at slike begravelser ikke var et rituelt offer, men et uttrykk for slavens status som ren eiendom. Kvinnen ble betraktet som en del av utstyret som fulgte herren inn i dødsriket.31

Men hva med slave og frue? Kan Osebergdronningens skipsgrav, med de to kvinnenes skjeletter, ha vært en husfrue som fikk med seg slaven til dødsriket? Kanskje, men begge skjelettene viser spor av de rikes kosthold, de har til og med begge brukt tannpirkere. Ikke alle slaver levde nederst på samfunnets rang stige. Slavene utførte både lette og tunge oppgaver – å passe kongens sko, tenne lysene i høv dingenes haller, være påklederske for husfruene, selskapsdame for dronningene. Enkelte slaver kan ha levd i et gyllent bur med både godt kosthold og tilgang til tannpirkere for alt hva vi vet.32

Men de kunne altså ofres, som en ting. I Mälardalen har man funnet to slaver begravet sammen med sin herre, og det har ikke vært noe gyllent ved deres tilværelse, i alle fall ikke deres siste timer. To menn, den ene i slutten av tenårene, den andre kanskje opp mot 40 år gammel, ble funnet henrettet i sin herres grav. Med bundne føtter er de blitt halshugget oppe på selve graven, så har de falt fre mover, hvorpå hodet er blitt plassert oppå ryggen deres før de ble tildekket.

Slik begravet man trolig bare slaver.33

Men dette hendte flere hundre år før Ingerids tid. De norrøne kildene kaster imidlertid ut hint om hvordan slaver også senere ble tatt til fange, som i et kvad om Harald Hardrådes kvinnerov i Danmark på 1000-tallet. Her fortelles det om «de fagre droser» Harald tok med seg som fanger.

Daner som etter levde, livet ved rømning berga.

Da vart dei fagre droser fanga og førte til skipa.

På vegen blanke lekkjer beit i kvinnekroppar.34

Blanke lenker beit i kvinnekroppene, står det i kvadet. Korthugd og innforstått, men kvadet vil ikke si noe om de fangne slavenes opp levelse av å miste sin frihet. Man må til andre kulturer for å finne litterær interesse for slavers vilkår. For eksempel den greske verden mer enn tusen år tidligere. Også dette var en høvdingverden, der konger i krig stakk av med hærtatte kvinner og menn og holdt dem som slaver.

Men grekerne hadde en uutgrunnelig fascinasjon for å pirke i disse slavenes skjebner, studere deres fall fra fri til ufri, granske i dvelende poesi den tragedien de hærtatte opplevde. I tragedien Trojanerinnene, for eksempel, skildres kvinnenes paniske frykt. «Hva kommer de til å gjøre? Drepe oss straks?», «Rive oss bort fra vår jord, føre oss med over havet?», «Jeg vet bare én ting, det verste vil skje. Slave.»35

Tragediedikteren Euripides og hans dikterkollegaer var konsekvent opptatt av å utforske perspektivene til de andre, de som ikke var athenere, ikke var grekere, ikke krigere. Fra de andres perspek tiv kunne de athenske dikterne til og med forestille seg de hærtatte kvinnenes oppfatning av dikternes elskede Hellas – som et helvete på jord: «Rykket opp med roten, revet bort fra Asia, må jeg leve og dø i Europa. Det vil si: i Helvete.»36 Og hva besto dette helvete av,

annet enn slavearbeid, slik det også forekom i Norden: «Kanskje må jeg bære vann.»37

Slavens arbeid var det samme i antikkens Hellas som i den norrøne verden. Hos Euripides får vi også bildet av slaveriets gylne bur, som en drøm, tross alt: «Bare skjebnen kunne peke meg ut, til tjenestepike i Attika, eller på den fruktbare jord ved Pinios, ved foten av Olympen! Det sies at livet er godt der borte, selv for en slave.»38

Innlevelse i den andres fortvilelse finnes det lite av i kvad og saga. Ingen medlidenhet med skjebner der lykken snur, liv blir til død, og en dronning blir til en slave som må «stå ved [sin] vev for en kvinne i Argos og bære vann […] tvunget av nøden den hårde», som det står i Iliadens episke fortelling.39 Slike genretrekk holdt man seg ikke med i den norrøne kulturen. Men nye genre dukket opp, som beretnin gene om den hellige Olavs mirakler. Her finnes snev av medlidenhet i skildringer av slavene: «En væring hadde en gang kjøpt en slave i Russland […]. Etter at den unge mannen over lang tid var blitt solgt til ulike herrer […] kom han til slutt til en kjøpmann som av barm hjertighet satte ham fri fra slaveriet.»40

Barmhjertighet? Det var noe nytt, sammen med blikket for den andres tragedie når slaven fikk «den friheten som han lenge hadde savnet […].»41

En fyrstedatters hverdag var full av mennesker som sto til tje neste. Også i Vreta. Ikke bare de som bar vann og ved. De skandinaviske landene hadde slaver på alle trinn i samfunnsstigen. Også kon gens nære krets var omgitt av hjelpere som kan karakteriseres som slaver, alle hans sveiner, for eksempel. Hans skosvein, hans lursvein, hans kjertesvein, til og med hans skutilsvein. «Svein» betydde noe i nærheten av «gutt», som i «boy», en vanlig måte å omtale slave på.42 Slavene utgjorde ikke en økonomisk klasse på bunnen av samfunnet. De var overalt.43

Ufrihet var en livsbetingelse for mange – kanskje for alle. De fleste ble født inn i ulike avhengighetsforhold til hverandre. Noen

Født til storhet

avhengighetsforhold kunne smykkes med høy status, som tilhørighet til en slekt eller på en storgård. Kanskje var ikke slavenes største tragedie deres ufrihet, men deres utenforskap, løsrevet fra sin slekt og sine venner, hensatt i eksistensiell ensomhet.44

Også Ingerid var i andres eie.

På et eller annet tidspunkt var hun, i all sin selvbevisste tilhørighet til herrefolket, blitt klar over at også hun skulle behandles som et redskap. Et redskap i familiens grep om makt i Skandina via. At hun hadde en viktig oppgave foran seg ved å la seg gifte bort til rett ektemann, som brikke i et politisk spill – og at det ikke var opp til henne å bestemme hvem denne ektemannen skulle bli. Hun kjente nok godt til historien om ekteskapet til sin fars søster, faster Margaretas første ekteskap, som ble inngått etter et møte mellom tre fyrster i Konghelle.