EN FARLIG MANN Om bygdesladder, vennskap og drap i Indre Østfold

En farlig mann

jan

EN FARLIG MANN

Om bygdesladder, vennskap og

drap i Indre Østfold

En farlig mann. Om bygdesladder, vennskap og drap i Indre Østfold

© Spartacus Forlag AS, 2023

Skrevet med støtte fra Det faglitterære fond og Institusjonen Fritt Ord.

Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen, Wisuell design

Omslagsfoto: Bjørn Langsem, Dagbladet

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Garamond Premier Pro 12/15

Papir: Munken Print Cream 100 g

Trykk: Scandbook

Printed in EU

ISBN 978-82-430-1484-8

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS

Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

13. mars 2006 –

Indre Østfolds 9/11

Det sies at alle husker hvor de var da Kennedy ble skutt. Eller da Elvis døde. Og da Oddvar Brå brakk staven. Og 11. september 2001. Selv husker jeg Brå og 9/11. Jeg har også et tredje 9/11-øyeblikk. Det var våren 2006. Jeg var i Askim for å passe huset til foreldrene mine, som besøkte venner med timeshare i Spania. Mandag 13. mars slo jeg på Dagsrevyen. Jeg kom midt inn i en direkte nyhetssending fra nabobyen Mysen.

Noen hadde skutt ned en fyr på åpen gate. Han var på vei ut fra tingretten da det skjedde. Det var en regelrett henrettelse, sa reporterne. I reneste mafiastil. Jeg hadde flyttet til Oslo flere år tidligere, og hva som skjedde i Indre Østfold, interesserte meg bare sånn passe. Dette var likevel noe utenom det vanlige. Moren min kom dessuten fra Eidsberg kommune, der drapet hadde funnet sted. Så jeg ringte foreldrene mine i Spania.

Siden fikk jeg vite at drapsofferet het Lennart Faugli. Drapsmannen het Jan Ivar Ringstad. Vi var omtrent jevngamle, men jeg kjente dem ikke. Etter noen dager med store overskrifter forsvant

saken fra mediene. Den dukket opp igjen da Ringstad ble stilt for retten. Så ble det stille. Unntatt et og annet medieoppslag om at lokalbefolkningen i Indre Østfold fortsatt havnet i slagsmål på grunn av den gamle drapssaken.

Mange år senere satt jeg innesnødd på en bondegård i Vesterålen. Jeg jobbet som krimreporter i lokalavisen, men det var pandemi, hjemmekontor og den verste vinteren på 60 år. Og jeg bodde et par mil fra nærmeste tettbebyggelse, så jeg hadde mye tid for meg selv.

På den tiden frilanset jeg også for Vi menn og var på jakt etter passende stoff. Da kom jeg til å tenke på den gamle drapssaken fra hjemdistriktet mitt. Jeg hadde flere ganger vurdert å skrive om drapet. Den riktige anledningen hadde aldri budt seg, men kanskje dette var muligheten. Saken inneholdt både dop, drap og MC-gjenger og var sånn sett perfekt for Vi menn.

Da jeg begynte å lese meg opp, fikk jeg følelsen av at avisartiklene fra den gang bare fortalte deler av sannheten. Det var stort sett drapsmannens historie som ble fortalt. Som om han var det egentlige offeret. Jan Ivar Ringstad måtte drepe Lennart Faugli, hvis ikke hadde han selv blitt drept. Lennart Faugli var dessuten så farlig at det var best for distriktet å bli kvitt ham. Etter hvert skjønte jeg at dette var for stort og komplekst for én artikkel. Dette var noe mer enn bare en tøff krimsak. Det kunne og burde bli en bok.

Drapet på Mysen fikk naturlig nok ikke samme konsekvenser som 9/11. Eller staven til Oddvar Brå. Så ingen spurte om hvorfor drapet ble begått. Og hvorfor i Indre Østfold? Hvorfor ble dette uanselige distriktet noen få mil fra Oslo på nytt rammet av en brutal voldshendelse? Slik det hadde skjedd flere ganger tidligere.

For de involverte var drapet 13. mars 2006 like opprivende og traumatisk som 9/11, og adskillig verre enn en ødelagt skistav. Det splittet Indre Østfold: mellom de som mente Lennart

Faugli ble regelrett henrettet eller lynsjet, og de som mente Jan Ivar Ringstad gjorde lokalsamfunnet en tjeneste da han fjernet det noen kalte «en verkebyll».

Sårene er fortsatt åpne i Indre Østfold, det har jeg merket under arbeidet med denne boken. Mange har takket meg for at noen omsider forteller denne historien; andre har gitt klart uttrykk for at jeg ikke bør rote i den. Jeg tolket begge deler som tegn på at jeg var på riktig vei.

Jan Ingar Thon

Indre Østfold, juni 2023

14 skudd foran tinghuset

Den ettermiddagen hadde Line en drøm. I drømmen gikk hun gjennom Mysen sentrum. Så stanset hun foran en murbygning med et lite, firkantet vindu med gitter. Under vinduet stod en bruskasse. Line klatret opp på kassen og kikket gjennom vinduet. Der inne så hun kjæresten Lennart. Han hadde på seg en lys, stripete genser. Det var rart, tenke Line, for vanligvis gikk de i svarte klær. Lennart snudde seg, smilte og vinket til henne. Idet Line skulle vinke tilbake, kom en liten mann og rev henne ned fra bruskassen, dyttet henne inn i veggen og ropte: «Du skal aldri, aldri, aldri mer se Lennart igjen!»

I samme øyeblikk hørte Line tre skudd. Hun rev seg løs fra den lille mannen og hoppet opp på bruskassen. Gjennom vinduet så hun hvordan Lennart ble skutt. Line bråvåknet av drømmen og skrek: «Jeg får ikke puste! Jeg får ikke puste! Jeg drømte at Lennart var blitt skutt!»

Det satt tre mennesker i rommet. De så mot sofaen der Line forsøkte å reise seg opp. Line syntes de så helt hvite ut i ansiktet.

«Line, vi tror Lennart har blitt skutt. Det var på nyhetene.» *

Om morgenen mandag 13. mars 2006 førte to politibetjenter Lennart Faugli inn i Heggen og Frøland tingrett på Mysen. Det skulle bli en lang dag i retten. Og det var bare den første av mange. Tiltalebeslutningen mot Lennart Faugli var på 11 sider.

Et par dager før hadde politibetjentene Hanne og Gro fått vite at de skulle eskortere Lennart fra Ullersmo fengsel til tingretten på Mysen. De fire erfarne betjentene som skulle gjort jobben, var byttet ut. Selv var Hanne og Gro ganske uvant med slike oppdrag. Og ingen av dem var bevæpnet.

Lennart hadde vært i retten mange ganger, men han hadde aldri vært så forsvarlig sikret som denne dagen. Først satte betjentene Hanne og Gro på ham håndjern, deretter festet de dem i transportbeltet Lennart hadde om livet. Dermed måtte han gå fremoverbøyd, og det var vanskelig å bevege seg. Det var også hensikten.

Like før ni om morgenen var de fremme på Mysen. Det lå en parkeringsgarasje i kjelleren under Heggen og Frøland tingrett. Politiet brukte ofte denne garasjen under høyrisikosaker, som den mot Lennart. Da slapp de å paradere siktede gjennom gatene til og fra rettssalen. Mysen sentrum er ikke stort, og det var ingen vits å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. Men denne dagen brukte ikke politiet garasjen i kjelleren. I stedet parkerte Hanne og Gro på parkeringsplassen like ved jernbanestasjonen. Fra parkeringsplassen førte en gangbru over jernbanesporet til tingretten.

Da de kom frem, utspilte det seg en liten scene utenfor rettssalen. Jan Ivar Ringstad hadde ankommet da tingretten åpnet dørene. Han spurte om han kunne være til stede under rettssaken

mot Lennart, men fikk nei. Ringstad skulle vitne mot Lennart, dessuten skulle han snart for retten selv. Han stod tiltalt for en grov voldsepisode mot Lennart et par år tidligere. Ringstad forlot tingretten og satte seg i bilen sin på parkeringsplassen ved jernbanestasjonen. I bilen hadde Ringstad en skuddsikker vest, en avsaget hagle og en 9mm pistol.

I pausen i rettssaken kom søsteren til Lennart, Mariann, til tingretten. Hun skulle vitne noen dager senere og fikk ikke være tilskuer under rettssaken. Det var heller ikke derfor Mariann hadde kommet; hun ville bare hilse på og ønske lykke til. Mariann og Lennart vekslet noen få ord før hun måtte gå. Rettssaken skulle begynne igjen. Før Mariann gikk, klemte søsknene hverandre. Lennart så etter henne og sa: – Husk å si noe pent om meg i retten, da! Det var siste gang Mariann så storebroren sin.

Omkring klokken halv fire var første dag av rettssaken mot Lennart Faugli over. Igjen ble Lennart forsvarlig lenket med håndjern som deretter ble festet til beltet. Det var like vanskelig å bevege seg nå som det hadde vært om morgenen, men politibilen stod bare noen hundre meter unna.

De to betjentene førte Lennart ut av rettssalen, over gangbrua og ned på parkeringsplassen. Stemningen dem imellom var fortsatt god. De tre pratet og lo mens de gikk mot bilen. Hanne og Gro spurte Lennart hvordan den første dagen hadde gått. På vei mot politibilen passerte de en parkert bil. Der ventet Jan Ivar Ringstad.

Gro skulle til å låse opp bilen med fjernkontrollen da hun hørte et rop bak seg.

«Legg dere ned!»

Samtidig hørte hun kollegaen rope: «Nei! Nei!» Gro snudde seg og så rett i en pistolmunning.

«For meg ble den munningen veldig stor», husket hun senere.

Jan Ivar Ringstad så på Gro, men hun fikk ikke kontakt. Hun syntes han virket dypt konsentrert og fokusert. Nærmest som om han var i transe.

Gro tenkte at hun måtte stoppe Ringstad. Men hun hadde bare en batong. Hun forsøkte, men kom ikke i posisjon til å slå. Imens snudde Ringstad seg mot Lennart Faugli og begynte å skyte.

Lennart hadde ingen sjanse til å flykte. Hendene var fortsatt lenket og festet i beltet. Det hadde dessuten snødd mye den siste tiden, og høye brøytekanter gjorde det umulig å komme seg ut av parkeringsplassen eller søke dekning bak de parkerte bilene. Likevel forsøkte Lennart å komme seg unna. Han klarte det ikke. Ringstad skjøt 14 skudd mot Faugli. Elleve av dem traff. Det siste og dødelige skuddet plasserte Ringstad i Fauglis hode. Den ene politibetjenten forklarte senere: «Spesielt det siste skuddet tok han seg skikkelig god tid på. Det tolket jeg som et slags henrettelsesskudd.»

Til sist rettet Ringstad pistolen først mot politibetjentene, deretter seg selv. I siste øyeblikk ombestemte han seg. I stedet overga Jan Ivar Ringstad seg til politiet.

Hanne og Gro la ham i jern. Deretter forsøkte de å hjelpe Lennart, men det var ingen ting de kunne gjøre. Lennart var helt gjennomhullet, fortalte Gro senere:

«Han hadde så mange hull i kroppen at vi ikke visste hva vi skulle gjøre. Han lå nærmest i stabilt sideleie, og han pustet. Det surklet i brystet hans. Det kom blod ut av nese og munn. Han var i live, men vi fikk ikke kontakt med ham.»

I Sarpsborg fire mil unna var Monica Faugli i ferd med å avslutte arbeidsdagen. Da telefonen ringte, trodde hun det var sønnen Lennart. Hun visste han var i retten, og var spent på hvordan det hadde gått. Lennart hadde snakket om å erklære seg skyldig i de fleste tiltalepunktene, sone straffen sin og flytte fra Indre Østfold med kjæresten Line. De to hadde sett på et hus i Solør-traktene, der familien til Monica kom fra. Lennart og Line ville også ha barn sammen. Hvis det ble en datter, hadde de allerede bestemt navnet: Emma Mercedes.

Det var ikke Lennart som ringte, det var Mariann. Monica forstod først ikke hva datteren sa. Så hylte Mariann i telefonen: «Lennart er død! De har skutt ham!»

Nettavisene begynte å rapportere om saken bare minutter etter drapet. Både VG og Dagbladet poengtere at drapsofferet hadde kriminell bakgrunn og var medlem i Bandidos MC. Dagbladet hadde overskriften: «Tiltalt skutt i hodet. Tilstanden til 31-åringen skal være kritisk.» VG fulgte opp med: «Drapsdømt skutt på kloss hold på vei ut av retten».

Et par timer senere ble saken oppdatert. VG fortalte at alt var over: «Skutt og drept på åpen gate. 31-åringen som i ettermiddag ble skutt på åpen gate i Mysen sentrum, er død av skadene.» Det samme gjorde Dagbladet: «Drept utenfor retten. 31-åringen som ble skutt i hodet i Mysen er død.»

Monica Faugli husker denne dagen som et eneste kaos. Hun forstod først ingen ting. Lennart var i retten! Der måtte han jo være trygg. Kollegene hennes ved ISS, der Monica var avdelingsleder, spurte om hun trengte hjelp, om de kunne kjøre henne noe sted. Monica svarte nei. I stedet kjørte hun selv til søsteren sin.

Om kvelden møttes familien ved Shell-stasjonen på Mysen: Monica, Mariann og flere andre slektninger, blant dem den lille niesen til Monica. Med ett stoppet en bil, og sjåføren sveivet ned ruta. Da han fikk se jentungen, spurte han: «Hva skjer her, da? Er det kidnapping av unger, eller?»

Mariann svarte at de nettopp hadde fått vite at sønnen og broren deres var skutt og drept.

«Var det Lennart?»

«Ja.»

«Det var jaggu bra!»

Så kjørte bilen av gårde.

To år tidligere husket Mariann at Jan Ivar Ringstad nesten hadde slått i hjel Lennart. Da hadde noen heist et hjemmelaget banner like ved stedet der de stod nå: «RINGSTAD – BYGDAS HELT».

Siden den gang hadde bygdefolket fått en ny arena for følelsene sine: kommentarfeltene til nettavisene. De våknet for alvor til live da det ble kjent at Lennart var død. «B Klorin» forklarte på VG Debatt: «Han som er død nå har et drap og 10 år med vold og trusler bak seg. Mange i Indre Østfold som trekker et lettelsens sukk i kveld.»

«Zambrotta» var helt enig: «B Klorin har helt rett. Lokalsamfunnet i Mysen og skattebetalerne er i dag kvitt en verkebyll.»

En av de få med en annen mening var «ghac», som skrev: «Feig fyr som skyter en mann med håndjern. Feeeeeigt!»

Men ghac ble overdøvet av kommentatorer som «meg0911», som forsikret: «Vi er mange her i lokalsamfunnet som vil verne om siktede, og ikke gi han en kald skulder den dagen han kommer ut. Så får vi håpe han ikke får så mange år innenfor murene.»

«Joedho» oppsummerte: «Tragisk å si det men her har skytteren gjort samfunnet en tjeneste […] Han hadde ikke noen plass

ute i samfunnet, så lenge som han spredte så mye frykt og vondt som han gjorde.»

NRK hadde drapet som en av toppsakene i Dagsrevyen den kvelden. Journalist Rune Fredriksen rapporterte fra den snøkledde parkeringsplassen utenfor Heggen og Frøland tingrett. Bak ham syntes røde og hvite politibånd, høye brøytekanter og en parkert bil.

Fredriksen fortalte om en langvarig feide mellom drapsofferet og drapsmannen: «Det er et faktum at den avdøde og et visst miljø i Askim har hatt en ganske kraftig feide gående ganske lenge. Den avdøde er altså tidligere drapsdømt og har også tidligere nesten blitt tatt livet av […] Etter det vi har hatt fått høre, er siktede dørvakt på denne Station Pub i Askim og har også vært med i denne feiden, som har pågått over ganske lang tid.»

Nå lå ikke Station Pub i Askim, men på Mysen. Omtrent 100 meter fra stedet der NRKs utsendte stod. Ellers var det meste riktig.

Innslaget inneholdt også et intervju med Fauglis advokat Jan Kildahl. Kildahl fortalte at klienten hans i tiden før rettssaken hadde blitt truet på livet: «Det er rett og slett noen som har planlagt å ta livet av ham, og de opplysningene har han fått gjennom hele denne perioden. Politiet har åpenbart ikke tatt disse truslene på alvor.»

Intervjuet var gjort om formiddagen 13. mars. Flere timer før Faugli ble skutt og drept.

Senere samme kveld refererte Aftenposten fra en pressekonferanse med politiadvokat Knut-Inge Stavang ved Follo politidistrikt. Artikkelen hadde tittelen «Drept etter år med trusler». Likevel uttalte politiadvokat Stavang: «Trusselbildet i forbindelse med dagens fremstilling var ikke spesielt høyt etter vår vurdering.»

To dager etter drapet ble ordfører i Eidsberg, Knut Herland, intervjuet i Dagbladet under overskriften «Mysen er blitt rene science fiction-filmen». Ordføreren fortalte at han hadde mottatt en rekke telefoner og e-poster fra takknemlige innbyggere som var lettet over at konfliktene nå var over. Ordføreren understreket at han ikke var noen tilhenger av selvjustis. Likevel valgte han å lese opp en av e-postene for Dagbladets utsendte: «Nå vil Mysen bli et tryggere sted. Med det rettsvesenet vi har i Norge må vi forvente at vanlige folk tar saken i egne hender. Det er synd en mann må sone lang fengselsstraff fordi rettsvesenet ikke klarer å beskytte sine innbyggere. Dette er min mening, og jeg er helt sikkert ikke alene.»

Dessverre var det nok slik mange følte det på Mysen, fortsatte Herland. Ordføreren syntes naturligvis det var tragisk at det endte med drap, men han hadde fryktet det lenge, og det hadde nærmest vært uunngåelig: «Jeg håpet det ikke skulle skje, og at rettsvesenet skulle ta hånd om saken, men jeg er dessverre ikke veldig overrasket. Det er et knallhardt miljø i Indre Østfold bestående av gjenger med få mennesker. Dette er en politisak, men jeg håper kommunen kan lære av dette.»

Midt oppi tragedien valgte likevel ordføreren å se fremover. At drapet på Lennart Faugli tross alt ville føre til noe godt. Artikkelen bleavsluttet med et håp om at «det blir fredelig i Mysen fremover». Og hele Mysen og Eidsberg hadde virkelig noe å se frem til, mente ordfører Knut Herland: «Til uka kommer kronprinsen og skal snakke om solidaritet på Eidsberg ungdomsskole. Det blir hyggelig for byen.»