F LY V E Ø G L E R O G
HAVMONSTRE
JOHAN EGERKR ANS O v e r s a t t a v Ø y v i n d Ly s e b o E ke l u n d
FLYVEØGLER, FISKEØGLER OG MIDT IMELLOM
For 100 millioner år siden, i æraen som kalles mesozoikum, hersket reptilene på jorden. De mest kjente dyrene fra denne tiden er utvilsomt dinosaurene, men de delte planeten med mengder av andre minst like interessante og fantasieggende vesener. I luften seilte pterosaurene, en av de rareste og mest oppsiktsvekkende dyregruppene som noensinne har eksistert. Hav, elver og sjøer vrimlet av ulike vannlevende reptiler, som de delfinliknende ichthyosaurene, de storkjeftede mosasaurene og de langhalsede plesiosaurene. Noen ble enorme og kan ikke beskrives som annet enn lys levende havmonstre. Dinosaurene er uten tvil de utdødde dyrenes superstjerner. De har fått en så sentral plass i folks bevissthet at nesten hvert eneste fossilt dyr med noe vagt øgleaktig over seg ofte må finne seg i å settes i bås med dinosaurene – uansett om dyret det handler om, er i familie med dem eller ikke. Et godt eksempel er flyveøgler, som ofte feilaktig presenteres som «flyvende dinosaurer» i bøker og filmer.
2
Det som forener dyrene i denne boken, er at alle er en form for reptiler, men ikke dinosaurer. De første reptilene dukket opp i løpet av tidsperioden karbon for omtrent 310 millioner år siden, og skilte seg fra amfibiene de hadde utviklet seg fra, ved at de var bedre tilpasset et liv på land. De hadde vanntett, ofte skjellete hud som gjorde at de kunne leve i tørre miljøer uten å tørke ut, og de la egg med skall. Nålevende reptiler er øgler og ormer, skilpadder, broøgler, krokodiller og, litt avhengig av hvordan vi velger å dele inn saker og ting, fugler. Men tar vi med de utdødde, er antallet grupper mange, mange flere.
3
MESOZOIKUM Jordens historie pleier å splittes opp i geologiske tidsperioder, fra da planeten vår ble formet for ufattelige fire og en halv milliarder år siden, fram til vår tid (vi mennesker lever for øvrig i tidsalderen kvartær). Tidsperiodene sorteres i sin tur i større blokker som kalles æraer. Denne boken handler om de dyrene som levde under æraen mesozoikum, som betyr omtrent «midtfauna». Den begynte for 252 millioner år siden og sluttet for 66 millioner år siden, og spenner altså over totalt 186 millioner år. Mesozoikum deles videre inn i tre tidsperioder: trias, jura og kritt. Mot slutten av perm, perioden før trias, skjedde den største masseutryddelsen i jordens historie. Mer enn 90 prosent av alle arter døde ut, deriblant de fleste av synapsidene – de pattedyrliknende reptilene som hadde vært de dominerende landdyrene. Det gjorde at andre vesener kunne overta. I luften flakset tidlige pterosaurer. Crurotarsier, en sprikende gruppe dyr som blant annet inkluderte krokodillene, spredte seg på land. I sjøer og vassdrag lurte store kjøttetende amfibier. For 230 millioner år siden, i sentrias, dukket de første flyveøglene og dinosaurene opp. Like etter dem kom de første ordentlige pattedyrene.
Gorgonops – en synapsid (pattedyrliknende krypdyr) fra senperm.
JORDEN I TRIA S
252–201 M I LL IONE R Å R SI DE N
I triasperioden var alle kontinentene forent i en eneste gigantisk landmasse som strakk seg fra pol til pol – superkontinentet Pangea. Pangea ble omgitt av det verdensomspennende havet Panthalassa og omsluttet i sin tur det runde Tethyshavet. Klimaet i trias var varmt og tørt. Mange steder bredte store ørkener seg ut, men der det var fuktigere, vokste det skoger. Siden det var så varmt, var ikke noe av vannet bundet opp i polaris, så havoverflaten var langt høyere enn i dag. Det var i løpet av trias at flere av reptilgruppene som kom til å dominere mesozoikum – som dinosaurer, flyveøgler, fiskeøgler og plesiosaurer – inntok scenen.
JORDEN I JUR A
201–1 45 M I LL IONE R Å R SI DE N
I jura begynte superkontinentet Pangea å brytes i stykker og ble delt i Laurasia i nord og Gondwana i sør. Klimaet var varmt og fuktig og store skoger bredte seg ut. På land fantes dinosaurene overalt, og noen av dem – sauropodene – utviklet seg til de største landdyrene som har eksistert. Pterosaurene blomstret og tok stadig mer oppsiktsvekkende former, men fikk på slutten av jura selskap i luften av de første fuglene, som hadde utviklet seg fra små fjærkledde rovdinosaurer. I havene svømte ichthyosaurer, plesiosaurer og andre marine reptiler. En del av dem ble like store som kjempedinosaurene.
JORDEN I KRIT TID
1 45 – 66 M I LL IONE R Å R SI DE N
I krittperioden begynte verden slik den ser ut i dag, å ta form. Havoverflaten var imidlertid fortsatt høyere, og store deler av kontinentene lå under vann. I de grunne, varme havene blomstret livet. Vidstrakte korallrev var hjem til en mengde fisker og bløtdyr. De ble jaktet av haier, plesiosaurer, kjempeskilpadder og den merkelige havfuglen Hesperornis, som i likhet med vår tids pingviner hadde mistet flyvevnen. Siden konkurransen fra fuglene ble stadig tøffere, var flyveøglene på tilbakegang, men de var samtidig aldri så store som i kritt. Azhdarchidene [ass-darr-kidene] var de største flyvende dyrene som har eksistert, med vingespenn på over 10 meter. På slutten av kritt, for 65 millioner år siden, døde plutselig flyveøglene og de marine reptilene ut. Et gigantisk meteorittnedslag ødela livsmiljøet deres og gjorde også kål på alle dinosaurene som ikke var fugler.
5
PTEROSAURER
Eudimorphodon var en tidlig flyveøgle.
Pterosaurer [terro-saur] – eller flyveøgler, som de ofte kalles – var de første flyvende virveldyrene. 100 millioner år før fuglene utviklet seg fra rovdinosaurer med vinger, og lenge, lenge før en gjeng uanselige insektetende pattedyr lærte seg å fly og ble flaggermus, dominerte pterosaurene lufthavene. De var en svært vellykket dyregruppe, og herredømmet deres varte i over 150 millioner år – fra midten av trias for 230 millioner år siden til slutten av kritt. Pterosaurene varierte enormt i størrelse, utseende og oppførsel – fra små raske insektetere til kjøttetende kjemper med vingespenn på 10 meter eller mer.
Pterosaur er gresk og betyr «bevinget øgle». Men selv om pterosaurene var reptiler, var de på ingen måte øgler, men arkosaurer – medlemmer av den gruppen som også krokodiller, dinosaurer og dinosaurenes etterkommere fuglene tilhører. Selv om de var dinosaurenes søskenbarn, dannet flyveøgler en helt egen gruppe dyr som ikke likner noen nålevende vesener. Når de dukker opp i filmer og dataspill, portretteres de ofte som skranglete øglemonstre med læraktige flaggermusvinger og sylskarpe tenner som angriper alt og alle. Men i levende live så de helt annerledes ut.
Anurognathus jaktet insekter.
Nyctosaurus hadde en enorm kam på hodet.
Vingene til pterosaurene besto av en hudmembran som ble spent ut mellom bakbeina og en veldig forlenget finger. Disse membranene var ikke bare løse hudfliker – et komplisert nettverk av muskelfibre og luftsekker støttet opp vingene slik at de var mer som stive, men fleksible planker. Pterosaurenes skjelett var perfekt tilpasset et liv i luften, og i likhet med fuglene inneholdt beina deres en mengde luftlommer som gjorde dem både lette og sterke. Hodet var uforholdsmessig stort – iblant flere ganger lengre enn selve kroppen – og ble hos mange arter prydet av iøynefallende kammer. Flyveøglene hadde verken skjell eller fjær, men ble dekket av en slags pels som dels hjalp dem med å holde varmen og dels reduserte luftmotstanden når de fløy. Når de ikke suste omkring i luften, kunne de trekke inn vingene og forflytte seg overraskende smidig på alle fire. Arambourgiania var en kjempeazhdarchid og en av de aller største flyveøglene.
SCLEROMOCHLUS [SKLE-RO-MOKK-LUSS]
«Hardt støttepunkt» T Y PE A R T: Scleromochlus taylori NÅ R : Sentrias, for 230 millioner år siden H VOR : Storbritannia
B E T Y DN I NG :
L E NG DE :
18 centimeter
I
ngen vet akkurat hvordan pterosaurene ble luftbårne. Forskerne har enn så lenge ikke lykkes i å finne noe bevart fossil av en «missing link» – en mellomform med trekk av både flyveøgler og deres jordbundne forfedre. Imidlertid må det ha funnes en slik, for på en eller annen måtte lyktes jo pterosaurene i å forvandle armene sine til vinger og komme seg opp i luften.
Et dyr som ofte nevnes når man diskuterer tidlige forgjengere til både pterosaurer og dinosaurer, er Scleromochlus. Den var en liten arkosaur som humpet omkring i Skottland på jakt etter insekter for sånn omtrent 230 millioner år siden. Scleromochlus så antagelig litt ut som en blanding mellom en babykrokodille og en kengururotte. Den hadde en lang og smal, øgleaktig kropp, et trekantet hode med store øyne og lang hale. Frambeina var tynne med små labber, men bakbeina var ekstremt lange. Den hoppet antagelig rundt på disse senete bakbeina omtrent som en kenguru. Det var en effektiv måte å forflytte seg på i ørkenlandskapet der den levde – trias var en tørr periode og store deler av landarealet var dekket av ørkener. En del tror at Scleromochlus’ etterkommere – eller i det minste dyr som liknet veldig – hoppet opp i trærne der de etter hvert utviklet hudfliker som de kunne glidefly med. Smått om sen ble hudflikene til ordentlige vinger, og de første pterosaurene så dagens lys.
9
DIMORPHODON [DI-MORF-O-DON]
«Toformstann» T Y PE A R T: Dimorphodon macronyx NÅ R : Tidlig jura, for 185 millioner år siden H VOR : Storbritannia, Mexico B E T Y DN I NG :
V I NG E S PE N N:
1,5 meter
D
imorphodon var en av de første pterosaurene som ble beskrevet av vitenskapen, og ble oppdaget i 1828 i Dorset av den berømte fossiljegeren Mary Anning. Navnet Dimorphodon macronyx betyr «toformstannet storklo», og spiller på at den har to distinkt ulike typer tenner i kjevene (som er uvanlig blant reptiler) og på fingrenes kraftige klør. Dimorphodon var en relativt primitiv pterosaur. Vingene var veldig små i forhold til kroppen, så den var neppe noe flyveress. Antagelig fløy den lille flyveøglen kun i nødstilfeller, enten for å komme seg til steder den ikke kunne nå ellers, eller for å komme seg unna sultne dinosaurer og andre trusler. I luften måtte Dimorphodon flakse frenetisk for å holde seg oppe. Med en matchvekt på 1,5 kilo var det et tungt dyr sammenliknet med andre pterosaurer på samme størrelse, og hvis den sluttet å slå med vingene, dumpet den straks i bakken. Dimorphodon må ha vært en middelmådig flyver, men på bakken kom den lille flyveøglen til sin rett. Den kunne springe overraskende raskt, og de spesialtilpassede hendene og føttene gjorde den også til en utmerket klatrer. Tidligere trodde man at Dimorphodon spiste fisk (de fleste pterosaurer har blitt påstått å være fiskeetere på et eller annet tidspunkt), men i senere tid har man endret oppfatning om dette. Det mest sannsynlige er at den i stedet løp rundt på jorden og i trekroner på jakt etter insekter, øgler og andre smådyr.
11
DORYGNATHUS [DO-RI-GNA-TUSS ]
«Spydkjeve» T Y PE A R T: Dorygnathus banthensis NÅ R : Tidlig jura, for 180 millioner år siden H VOR : Europa
B E T Y DN I NG :
V I NG E S PE N N:
1,5 meter
D
orygnathus var en relativt liten fiskeetende pterosaur med et kraftig hode og lang hale. Det mest iøynefallende var kjeften med sine uproporsjonert store sylskarpe fortenner som virket å stritte i alle retninger og kanter. Den må ha sett ut litt som en storhodet måke som har forsøkt å svelge en neve spiker. Lengre bak i munnen ble tennene mindre. Som navnet antyder, brukte Dorygnathus de merkelige fortennene sine til å spidde bytter, mens baktennene var perfekt tilpasset for å holde fast glatte fiskekropper. Og fisk fantes det nok av, for da Dorygnathus levde, var Europa i stor grad dekket av et grunt hav der en rekke havdyr trivdes. Dorygnathus tilhørte rhamphor hynchidene [ram-fo-ryn-kidene], en gruppe pterosaurer som var vanlige i juraperioden og spredte seg ut i verden fra Europa. Dorygnathus er en av de første flyveøglene som ble beskrevet av vitenskapen. Den ble oppdaget i Bayern tidlig på 1800-tallet, og siden den tid har flere godt bevarte fossiler dukket opp i både Tyskland og Frankrike. Et av de fineste eksemplarene kan betraktes på Evolutionsmuseet i Uppsala.
13
ANUROGNATHUS [A-NURO-GNA-TUSS]
«Haleløs kjeve» T Y PE A R T: Anurognathus ammoni NÅ R : Senjura, for 150 millioner år siden H VOR : Tyskland
B E T Y DN I NG :
V I NG E S PE N N:
50 centimeter
A
nurognathus var en liten, rufsete flyveøgle med et storkjeftet froskeansikt som var dominert av to gigantiske øyne. Med sine spesialtilpassede vinger, sin korte hale og unike hodeform er det litt uklart akkurat hvor i flyveøglenes slektstre den passer inn. Til forskjell fra alle andre pterosaurer var kraniet til Anurognathus flatt, hesteskoformet og langt bredere enn det var langt. Det var dessuten både lett og skjørt, så sannsynligvis levde den av insekter – siden større bytter som stritter imot, lett hadde kunnet knekke de skrøpelige hodeskallene. Anurognathus var en dyktig luftakrobat med vinger som var designet for å gjøre raske vendinger og plutselige stupdykk. Få andre pterosaurer kom i det hele tatt i nærheten av en liknende manøvreringsevne i luften. Vingene var dessuten dekt med korte hår som kan ha fungert som lyddempere og gjort de små hårballenes flukt like lydløs som en ugles. Alt peker på at Anurognathus var en nattaktiv insektsjeger som jafset i seg de små dyrene i flukten. Man kan si at den var pterosaurenes svar på flaggermus, men til forskjell fra dagens flaksende pattedyr fant de ikke byttene sine ved hjelp av ekkolokalisering (en slags radar), men stolte i stedet helt på det gode synet sitt.
15
ORNITHOCHEIRUS [ORR-NITTO-KAI-RUSS]
«Fuglehånd» T Y PE A R T: Ornithocheirus simus NÅ R : Tidlig kritt, for 110 millioner år siden H VOR : England, Brasil B E T Y DN I NG :