Égoïste

Som barn var jeg hyppig offer for min natur. En stivfrossen februardag fikk jeg trang til å stikke tunga ut mot den rimete låsen på ytterdøra hjemme. Jeg skulle holde avstand, var tanken, men da tunga var utstrakt, fikk jeg lyst til å kjenne på rimet, ørlite, ytterst – umulig å stå imot. Tunga limte seg fast momentant, raskere enn noen kunne forutsett, så det var egentlig ikke min skyld. Jeg kunne ikke rope på mor uten tunge, bare ule. Hun var i vaskekjelleren og hørte ingen ting. Jeg hadde ei hustrig stund i dørgløtten, før mor endelig kom opp trappa med ei balje full av klær. Hun løp til og hjalp meg med lunkent vann, men skinnet på tungetippen ble uansett sittende igjen på låsen. Jeg husker den hvite filla på metallet og blodet på mors lommetørkle. Vi ble enige om at tildragelsen skulle bli mellom oss, for jeg var strengt tatt for stor til slike uhell. Det svir ennå.

Vi bor fremdeles sammen, mor og jeg. Jeg flyttet hjemmefra, men etter en stund kom mor etter. Det passet slik, så nå bor hun i samme hus som Solrunn og meg. Vi går bare mellom etasjene når vi skal besøke hverandre.

Mor, som er nittiseks år og ellers husker alt som har skjedd i årenes løp, har glemt hele greia med dørlåsen. Vi var fem søsken

I Hamsuns kalosjer

med hver våre uhell, så ei skinnfille på en rimet lås satte ikke avtrykk i hennes hukommelse, sier hun. Men det kan også være av hensyn til meg at hun ikke husker noe. Hun har skånsomhetens nådegave.

Mangelen på karakter til å stå imot innfall ble en trofast følgesvenn. Det er som om jeg ikke lar meg kultivere til noe forstandig. Jeg gir etter for det som presser på innenfra, følelser eller hva det nå er, og tenker mer med hjertet enn med hodet. Når jeg legger fram planer, blir Solrunn stille. Taushet er et fryktelig argument. Ingenting styrker autoriteten som taushet. «Ideer er ikke din sterkeste side», kan hun si, etter en stund.

Når jeg følger hjertet og ikke hodet, er jeg i takt med tida. Hva hjertet forteller oss, veier tungt i en kultur som dyrker frihet. Og følelser angår ikke ene og alene oss selv lenger, de er blitt retningsgivende for hva som er rett og galt i samfunnet. Hva jeg føler, gir meg rettigheter.

Tidligere var følelser vurdert som irrasjonelle og måtte vike for både fornuften og intellektet om en skulle klare seg i livet. Nå er følelser blitt til argumenter. Den enkeltes opplevde virkelighet er autentisk og dermed ukritiserbar. Den er natur.

Det er klokt å ha kontakt med egne følelser, men de kan få vel stor plass. Like viktig som å kjenne etter, innover, er det å se seg selv i sammenheng. Ta inn utenfra og anerkjenne at vi har skapt kultur i naturen – og at det er en grunn til det. Alle har følelser, det er en demokratisk størrelse, jevnt fordelt. Kunnskaper om verden, om hvordan mennesker, dyr og insekter skaffer seg liv og får alt til å virke, det må vi vise interesse for andre enn oss selv for å oppnå.

Nå hviler hagen under snø med skispor i. Det er Louisa, barnebarnet vårt, som lager dem. Hun er seks år og datteren til Isak,

Égoïste

eldstesønnen vår, og Giovanna. I huset vårt bor fire generasjoner i tre atskilte boenheter. Vi er mye sammen, gjerne i hagen, hvor Louisa snurrer spor rundt epletrær og lurer på ting. Hun kan leke alene i snøen, men hun vil helst ha opplevelser sammen med noen. Hun vil at bestefar eller oldemor skal se på når hun ramler i dumpa. Fellesskapet kan utgjøre forskjellen på om en erfaring utløser tårer eller latter.

At mennesker har nytte av fellesskap, er godt etablert viten. Vi utvikler oss i familier, stammer og samfunn. Vi trenger hverandres omsorg. Å utvikle medfølelse er like nødvendig som å pleie egne behov, om livet skal smile.

Likevel inspirerer tida til avsondring. Vi skal rette oppmerksomheten mot egne muligheter og være flinkere enn før. Begrensninger som følger av at vi må ta hensyn til andre enn oss selv, er blitt unaturlig.

Da kosmetikkprodusenten Chanel i 1990 lanserte en parfyme for den nye tidas mann, traff de trendene ved å kalle den Égoïste. Salget overgikk alle forventninger. Ikke siden den legendariske Chanel No. 5 fra 1921 hadde selskapet satset så hardt på et nytt produkt. I dag selger de parfymen slik: «Égoïste er den foretrukne parfymen for menn hvis forførende egenskaper ligger i […] en kompromissløs personlighet.»

Kompromissløs personlighet, der har vi det. Liker vi kompromissløse personligheter? Er kulturen slik at vi står i fare for å utmagre evnen til å handle kollektivt fordi selvopptatthet er blitt fornuft? Kan vi miste av syne det viktigste som gjelder mellom mennesker, at vi er fellesskap som fungerer best om vi gjør godt mot andre?

Egenkjærligheten, hvor kom den fra? Jeg lurer, for selv om jeg kan forledes av impulser som kommer innenfra et sted, er jeg overbevist om at jeg er roligere i sjelen jo mindre jeg tenker på meg selv. Det er når jeg interesserer meg for noe bortenfor selvet, at jeg får ett og annet tilbake.

I Hamsuns kalosjer

Når egenkjærlighet styrer oss, mister kunnskap og argumenter kraft til å overbevise. Dovregubben forklarer Peer Gynt at forskjellen på troll og mennesker er at mennesker er seg selv, mens troll er seg selv nok. Peer går med på å bli som troll for å få arve kongeriket.

Vi bør være forsiktige. Stivsinnet egennytte kan føre til at vi blir sittende fast med tunga. Og da spørs det hvor lang tid det tar før mor kommer opp fra vaskekjelleren.

Naturen er en venn som sørger for at jeg umaker meg med gjøremål. Med sin sirkulære påståelighet produserer den tid og gir påminnelser om forgjengelighet. Den holder meg travel så jeg ikke blir tjukk. Men den kan ikke brukes til alt. Oppå naturen har menneskene lagt et lag med kultur for at vi skal kunne omgås med smidighet, for at vi skal ha omsut for annet liv og ikke være oss selv nok. Det laget må odles – hvis ikke blir vi troll.