I garasjen

Det står ei rød bøtte i garasjen, innenfor vedstabelen. Den er halvfull, og det er på tide å anvende innholdet. Om sommeren trengs det over alt. Jeg blander det med vann og tømmer over unge, lovende gulrøtter og squash i hagen. Urin er en uovertruffen nitrogenkilde, og det er toskeskap å la den fare i klosettet – en forurensende ulykke. Folk som sender urinen i kloakken og så kjører elbil til et hagesenter etter gjødsel, er et bilde på samfunnet som satser hardt på et «grønt skifte». Vi tror vi er lure.

Det er ettervinter. Urinen hjelper til med å få fart i komposten på denne tida av året. Skaperverket er en dugnad utført av biologiske organismer. Vi mennesker har en rolle i dette menasjeriet som vi ikke skjøtter vel, for i stedet for å legge til rette for liv utsletter vi andre levende vesener. Vi utrydder dem som ikke åpenbart tjener oss, og utvikler en monokultur av Homo sapiens. Livet skal være antiseptisk.

I sivil ulydighet yter jeg mine mikrober og har små gleder av det.

Jeg står ved bøtta og merker brått at det faller en skygge inn i garasjen. Jeg snur meg og ser to menn i hvit skjorte og svart slips

I Hamsuns kalosjer

i døråpningen. Håret er kortklippet og ansiktene bleike. De tenker sitt, og den ene snur seg tvert og går ut mot porten uten å si noe. Den andre står der forsteinet som ei saltstøtte i Sodoma. «Mormonere eller forsikringsselgere?» tenker jeg, drar opp glidelåsen og hilser tilforlatelig.

Solrunn og jeg bor i et hus øverst i Dickaunsvingen i Trondheim. Her er ingen golfbaneplen, og det foregår ingen prydklipping av hekker. Langt ifra. Folk som går forbi, tar oss for feilplasserte hillbillyer, for strøket er sobert, men inne hos oss er det «picnic med døden». Et gammelt badekar står ved et hushjørne, jeg har planer for det, og utover eiendommen er plankestabler, avglemt redskap og et rikholdig utvalg av påbegynte prosjekter spredd uten videre symmetri. Vi mangler bare en fyr med banjo og uheldig tannstilling.

Det hele kan virke lite planmessig, og det er det det er. Jeg liker å ha løse ender å gripe til når virkelysten overmanner meg. Tre store bjørkerøtter skriker med armene mot himmelen. De vitner om at jaggu klarte vi å få dem opp! Anton, vår yngste sønn, og jeg holdt på i tre dager, og hadde vi ikke fått låne kjettingtalja av Torgeir, så hadde vi holdt på ennå. Men nå ligger røttene der med stive fingre. Jeg kunne ha leid en gravemaskin. Den ville fjernet utyskene på en time, men det var ikke den erfaringa jeg var ute etter. Nå har jeg glede av at hver gang blikket sveiper forbi, minnes jeg at vi overmannet dem, Anton og jeg. Han fikk kjenne på kreftene i slike røtter, og hadde omgang med hakke, øks og kjetting.

Hvorfor måtte røttene opp? Jeg kunne latt dem være, men de sto der og terget meg, uproduktive etter at jeg felte trærne for noen år siden fordi de kastet skygge i et område som trenger sol.

Da vi fjernet røttene, fikk bakken åpne sår. Humusoverflata var skrellet bort, og leirjorda stirret humørløst mot meg. Og da er vi tilbake ved urinen. I den grad jeg har en plan for hagen,

I garasjen

går den ut på jordforbedring. Å drive fram dyrkbar jord er å ta ansvar overfor kommende generasjoner. Til sist er det i jord og hav alt begynner og slutter.

Jordforbedringa foregår ved at jeg graver opp bed i den stinne leira rundt om på tomta. Stubbebrytinga var et bidrag til det arbeidet. Når jorda er åpnet, spar jeg kvist jeg har kappet opp med kompostkvern og kompostert, sammen med leira. Med tålmodighet og kompost omdanner jeg leirjord til en vennlig masse som gir gaver tilbake.

Leirjorda er næringsrik og holder på fuktighet, men den er uvillig med mindre jeg bruker noen år på å blidgjøre den. Hver gang jeg har spadd opp ei ny rute og brukt mine knep, setter jeg poteter. Poteter er arbeidshester som bryter ned gjenstridig leire til en løfterik, porøs masse full av bitte små liv. Men skal de klare seg, vekstene jeg planter – poteter først og senere dristige biologiske krumspring som artisjokker eller purreløk – må de ha nitrogen. Med andre ord urin. En god skvett utblandet med vann får de, gjentatte ganger i løpet av våren og sommeren. Jeg lar ikke nyrene få fred så lenge plantene er i god vekst.

Avsky mot praktisk anvendelse av urin er blitt normalen. Vi har fart vill hva angår reint og ureint, og det hindrer videreføring av finstilte innsikter. Norge var en gang en urin-stormakt med nestoren professor Søren Bloch Laache i spissen. Hans Klinisk urin-analyse fra 1893 er nå sjelden omtalt, men var folkelesning og bør studeres av enhver hageøkolog. Jeg har et eksemplar fra tredje opplag, hvor jeg leser: «Urinens Smag er lidt bitter, saltagtig, ved Diabetes svagt sød. Dette er det simpleste, om end ikke det mest æstetiske Diagnosikum paa Diabetes.»1

Jaha. Jeg har ikke hatt behov for å ta den testen. Jeg lagrer ikke urin til innvortes bruk, men væsken har rike tradisjoner som medisin. Mot innvollsorm kunne en «drikke Mandepis tre Gange, hver Gang tre Skeer fuld. Saa kryber han ud igjen»2 , og

I Hamsuns kalosjer

i Hardanger holdt de på mannepiss mot dårlige nerver. «Drikk mig, gut, so vert du god.»3 Utvortes anvendelse er mer utbredt, og i dag mer enn noensinne. Urea er en vesentlig bestanddel i fuktighetskremer, for eksempel brukt mot psoriasis. Fiskere og tømmerhuggere visste nok hva de gjorde når de brukte urin til å lege såre hender.

Jeg ser ikke bort fra at dagens forbeholdne innstilling til urin kan ha gode sider, men alt i alt ville vi ha godt av å slappe mer av. Det er noe angstfylt over vår renslighet. Mange av oss har det ennå slik at vi foretrekker gammeldagse hytter framfor komforten i moderne fritidsboliger. Men de gamle utedoene, de er blitt uhygieniske og er på vei ut av bruk. Inn kommer «forbrenningstoaletter». De er teknologitunge maskiner som brenner opp bæsj og tiss med tusen hissige varmegrader, slik at det kun blir aske igjen. Toalettene drar to kilowatt med strøm, så om dette er måten vi skal gjøre det på i framtida, da trenger vi opplagt vindmøller på hver en knaus. Er dette bærekraft? Spør deg selv om det før du legger tredve tusen i en ny dass som vil være ute av drift når strømmen går, og som trenger service av en fagmann med blå gummihansker hver gang avgasser fra urin forstyrrer elektronikken. Du kan komme til å savne avlukket med bilde av Sonja og Harald som kronprinspar.