Fire høner

Om noe går hardt inn på meg, la oss si at Solrunn er rasende – det har skjedd – så føler jeg minst like mye som andre. Det heter seg at menn ikke snakker om følelser, at vi klarer oss med noen bokser øl og en fotballkamp, men det er en myte. Nok om det. Når jeg har forsvart meg, eventuelt beklaget og synes alt må ha en ende, da kan jeg gå ut og stable ved. Slik masserer jeg følelsene. Det er terapi i praktisk handling.

Etter hvert som stablene reiser seg, bekrefter de mestring. Jeg kan stable ved, om ikke annet. Det er ikke mange som slår meg der, ikke her i gata, i hvert fall. Tunge tanker løser seg opp mens jeg stabler på paller, slik at veden skal få god tørk også på undersiden, der det er fjorten centimeter klaring mot bakken. Jeg bruker nærmere førti centimeter lange vedskier, så to i bredden fyller greit ut en europall. Stablene skal være halvannen meter høye, og de skal være selvbærende. Jeg bruker med andre ord ingen remedier for å holde veden på plass. For at de ikke skal rause ut, stabler jeg vedskiene lagvis i nitti graders vinkel på hverandre ved enden av pallen, og slik lager jeg loddrette vegger. Da ligger veden stødig. Henry David Thoreau, en dugelig vedstabler og

I Hamsuns kalosjer

autoritet på området, mente at ingen mennesker går uberørt forbi en stabel.4 Det er noe i den påstanden. Mens jeg arbeider konsentrert med veden, observerer jeg fra øyekroken at damene som er ute og lufter hunden på kveldstid, hviler blikket på stablene mine mens de later som de tar opp en hundebæsj.

I fjor vår snekret jeg et hønsehus som står ved siden av vedstabelen. Jeg skrudde det sammen med skruer jeg har samlet fra diverse forehavender i tredve år. Det må ha vært tjue ulike dimensjoner for flatjern, stjerne og torx, og det var en lettelse endelig å få bruk for dem.

Så skaffet jeg til veie fire høner, som jeg kalte opp etter tantene mine, Inger, Else, Karin og Tulla. Jeg fortalte alle som spurte, at fjærkreet var for Louisa, at hun skulle ha noe å more seg med, men det var løgn. Jeg gjorde det for min egen del. Jeg mente noen høner kanskje ville friske opp i hverdagene, og det gjorde de. De la ett hvitt, ett brunt, ett blått og ett grønt egg hver dag, og de hadde hvert sitt temperament og forskjellige tilbøyeligheter, forsto vi etter hvert. Louisa lekte med hønene hele sommeren. Hun sprang rundt i hagen og gjette som en border collie skjøtter en saueflokk. Hønene, på sin side, hadde stor frihetstrang og stakk seg stadig unna for å legge egg på de hemmeligste steder.

Når det er godt vær, liker oldemor å sitte ute i skyggen. Vi oppdaget at hønene, som holdt småredd avstand til oss andre, gikk til oldemor når hun satt ute i stolen sin med solhatten på snei. Der la de seg ned rundt beina hennes og gjorde det behagelig for seg selv mens oldemor holdt på med strikketøyet og småpratet med dem. De ble hverandres fortrolige.

Etter noen uker var jeg lei av oppsparkede bed og høner i entreen. Jeg lånte staur av Morten nede i gata og lagde en innhegning. Tre høner var heretter under kontroll, men Inger, den svarte, viste seg å være en utbryterhøne. Hun fikk ikke til å legge egget sitt i den blå kjølebagen jeg hadde skåret hull i og plassert i hønsehuset,

Fire høner

og hvor de andre hønene verpet. Ei tid forsto jeg ikke hvor det ble av eggene hennes. Så begynte jeg å spionere for å finne ut hva hun gjorde. Jeg tilbrakte formiddagene, når eggleggingen foregår, i skjul bak buskfurua; derfra har en oversikt over innhegninga og gårdsplassen. Fra skjulestedet kunne jeg etter en tid avsløre at når hun ble «trøngan», som de sier på disse kanter, så flakset hun over gjerdet og forsvant inn i garasjen, ikke ulikt en annen person i familien. Der hadde hun ei pappeske med noen gamle aviser som hun hadde karva opp. Oppi der la hun eggene sine, en hel dunge, da jeg endelig fant stedet. Høna var konsekvent gjennom sommeren.

Inger ble aldri helt tam. Hun for som hun ville. En dag ringte det på døra. Det var Heidi fra over gata. Hun sto der med oppspilte øyne og svart frakk som blåste i vinden, og foran seg holdt hun en feiekost på strake armer. Den var til å verge seg med. Heidi var redd høner, og nå hadde Inger vært borte hos henne og spredd frykt med hakking og aggressiv atferd. Hun gjorde gata utrygg. Jeg måtte få kontroll på hønene mine, var beskjeden.

Slike tildragelser bidro til å fylle dagene med innhold vi kunne glede oss over. Alt var i tråd med forventningene jeg hadde da jeg snekret hønsehuset på vårparten. Men ett forhold hadde jeg ikke forutsett: Det var ikke bare familien og de nærmeste naboene som fikk forfrisket livsinnhold av fuglene. Ungene som gikk forbi på vei til skolen, gjorde opphold og kom for seint til undervisningen på morgenen. Om ettermiddagene kunne de gi seg til på samme vis. De fant løvetann og kløver til hønene og skvaldret og lekte seg, helst flokkvis. Også ektepar på spasertur behersket hønespråk og gikk til pludrende anvendelse av det før de ruslet videre. Noen kom med gammelt brød vi kunne fôre med. Vi ble kjent med folk vi hadde sett, men aldri hilst på tidligere. Enkelte kom forbi flere kvelder i uka.

De jeg kom i prat med, tilsto hver eneste en at de ønsket at

I Hamsuns kalosjer

dagene skal gå langsommere og inneholde flere vafler. Og det var nettopp en slik kjærlig hverdag vi fikk, uforvarende, med hønene. De åpnet for godmodige samtaler med fremmede mennesker. De skapte trivsel for en større offentlighet i Dickaunsvingen, lokket flokkdyret fram i oss og fikk oss til å skrasle over historier delt i tillit.

Alle var glad i høner, bortsett fra Heidi – men de var glad i henne. Det var noen episoder, men merkelig nok overlevde alle hønene sommeren. Hverken hunder eller grevlinger slapp til. Og så kom høsten. Huset jeg hadde snekret, var utelukkende til sommerbruk, og hønenes skjebne var med det beseglet. Solrunn prøvde å redde tantene mine ved å gi dem bort, men ingen ville ha dem. Oldemor, som er en kjenner av naturens gang, gikk og mumlet morskt i gangene og ville ikke møte blikket mitt. Hun hadde fått nye venner i løpet av sommeren, og det skjer ikke så ofte i hennes alder.

Det var en dyster stemning i huset, og den var rettet mot meg. En lørdag i oktober, da jeg var alene hjemme, gjorde jeg det som måtte gjøres, og som innebærer øks og huggestabbe bak huset. Jeg bestemte meg for aldri å kalle opp høner etter familiemedlemmer igjen.

Jeg har et visst håndlag med dette arbeidet. Jeg var skarpretter om somrene hos familien min i Storbukta i Balsfjorden når besetningen på femten høner skulle skiftes ut. Der ble jeg drillet i avrettingsmetodikk. En sommer ga onkel Guttemann beskjed om at jeg skulle bruke en ny, «human» metode. Han hadde lest i fagblader at øks ikke lenger var ansett som god kutyme ved slike anliggender. Heretter skulle høner avlives ved at en knep hodet mellom pekefinger og langfinger, og så skulle en knekke nakken brått med en vridning i håndleddet, samtidig som en dro i halsen.

Med nye instrukser samlet jeg flokken og gikk til gjerningen. Greip ei høne, fikk kontroll over desperat flaksing, knekte nakken,

Fire høner

slengte den fra meg og tok etter neste. Dette gjorde jeg metodisk; jeg ville få arbeidet unna. Da jeg etter den siste høna rettet ryggen og tok et overblikk, så jeg fjorten høner springe rundt på det nyslåtte jordet med hodet slengende rundt halsen. Den femtende hadde jeg vært uheldig og slitt hodet helt av i den humanitære operasjonen, og den lå i ro.

Det var et salig styr å få tak i fuglene, men da oppgaven var fullbrakt, avskrev jeg humanitær praksis som modernitet på avveie og gikk tilbake til eldgamle avlivingsteknikker. Siden har jeg vært stoisk i mitt forsvar av øks.

For den som har interesse for den siste fasen av hønsehold, kan det være av interesse at jeg ikke ribber slaktet. Jeg henger fuglene opp i ei renneløkke som jeg fester i en spiker i passelig arbeidshøyde, og flår skinnet av dem. Det er enkelt og renslig. Alt foregår på ett sted, og så bærer det i fryseren med skrottene. Så får jeg heller leve med kritikk fra puritanere som insisterer på å ta vare på verdifullt fett i hønseskinnet.

Noen dager etter avlivingen av de fire hønene serverte jeg hønsefrikassé med purreløk og gulrøtter som hadde vokst sammen med blomkarse i bedet som var nytt av året opp mot Auneveien. Motviljen mot meg var forduftet. Alle var glade, så nær som Louisa. Hun hadde vært skjermet fra samtalene om hønenes endelikt, men hun fornemmet likevel noe og kunne ikke spise frikassé. Hun var bleik, fikk brekninger ved middagsbordet og ville legge seg i sofaen, med teppe.