Fire høner
Om noe går hardt inn på meg, la oss si at Solrunn er rasende – det har skjedd – så føler jeg minst like mye som andre. Det heter seg at menn ikke snakker om følelser, at vi klarer oss med noen bokser øl og en fotballkamp, men det er en myte. Nok om det. Når jeg har forsvart meg, eventuelt beklaget og synes alt må ha en ende, da kan jeg gå ut og stable ved. Slik masserer jeg følelsene. Det er terapi i praktisk handling. Etter hvert som stablene reiser seg, bekrefter de mestring. Jeg kan stable ved, om ikke annet. Det er ikke mange som slår meg der, ikke her i gata, i hvert fall. Tunge tanker løser seg opp mens jeg stabler på paller, slik at veden skal få god tørk også på undersiden, der det er fjorten centimeter klaring mot bakken. Jeg bruker nærmere førti centimeter lange vedskier, så to i bredden fyller greit ut en europall. Stablene skal være halvannen meter høye, og de skal være selvbærende. Jeg bruker med andre ord ingen remedier for å holde veden på plass. For at de ikke skal rause ut, stabler jeg vedskiene lagvis i nitti graders vinkel på hverandre ved enden av pallen, og slik lager jeg loddrette vegger. Da ligger veden stødig. Henry David Thoreau, en dugelig vedstabler og 17
