I Hamsuns kalosjer

I Hamsuns kalosjer

Dag Hoel

I HAMSUNS KALOSJER ET ØKODR AMA MED MOR, FIR E HØNER OG EN R EV

I Hamsuns kalosjer. Et økodrama med mor, fire høner og en rev © Spartacus Forlag AS, 2021 Omslagsdesign: Lukas Lehner, Punktum forlagstjenester Omslagsillustrasjon: Shutterstock Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro 11/14 Papir: Munken Print Cream 80 g Trykk: Scandbook Printed in EU ISBN 978-82-430-1395-7 Boken er skrevet med støtte fra Det faglitterære fond og Institusjonen Fritt Ord. Boken er trykket med støtte fra Institusjonen Fritt Ord. Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innhold Prolog I garasjen Égoïste Fire høner Vedkubbens psykologi Rød Boble på E6 Frihet med hammer og gitar Frihet med perleøredobb En dytt Å sprenge fram virkelighet med dynamitt Begjær i mars, mord i mai Fortellinger i bålvarme I Hamsuns kalosjer Sannheter på billigsalg Husqvarna Zen – og kunsten å fyre med ved Nåde Russe-Stefanus og Helge Lund Væromslag Rottefangeren fra Dickaunsvingen

7 9 13 17 23 27 33 37 43 47 53 57 63 71 77 81 85 89 95 105

Waldorf Astoria Kaldskratt i jobbetida Under bergfall Elektrosjokk Revolusjonen kom aldri til Storbukta Biologisk landskapsarkitektur Et annet sted Haisommer Pfaff mot Singer USSR Lagspill Grevlingfelle Vægavokter’n Sur kro Gunnar på Mo i dameselskap Øks var alt som skulle til Dagsnytt 18 Døden på dansegulvet Machiavelli og oldefar Haugmann og salvie Itte dætta verset nå!

Mor rister støvet av føttene Hønsefrikassé på nilsmesse Takk Noter

113 119 125 133 137 143 151 155 159 167 173 179 183 187 193 199 203 209 215 219 223 229 233 237 239

Prolog

Jeg later som ingenting mens hjertet dundrer så jeg kjenner det i knærne. I stålet på børsa står det gravert inn USSR, så russerne har helt sikkert skutt kapitalister med den. Nå er våpenet i mine handlekraftige hender, for familien er under angrep, slik jeg ser det. Jeg sitter ved loftsglugga med blikket festet ned mellom kjerrene i hagen. Ingenting rører seg, men han er der et sted, og han er ute etter oss.

Mens jeg venter, iført lusekofte og ørevarmere, vandrer tankene. Hvor langt kan en gå i forsvar av sine før naboene løfter øyenbrynene? Hvordan har det seg at livet har trengt meg opp på loftet, med børse? Er det nyliberalismen?

Jeg gjør med denne fortellinga greie for uutgrunnelige dyp og sjelens høydeskrekk. Mor har en rolle i det hele. Det har også Margaret Thatcher, Hamsuns kalosjer, egenprodusert nitrogen og noen høner.

En morder er løs, og sannhetens øyeblikk vil snart inntreffe.

Men er det sannhet vi mennesker vil ha?

7

I garasjen

Det står ei rød bøtte i garasjen, innenfor vedstabelen. Den er halvfull, og det er på tide å anvende innholdet. Om sommeren trengs det over alt. Jeg blander det med vann og tømmer over unge, lovende gulrøtter og squash i hagen. Urin er en uovertruffen nitrogenkilde, og det er toskeskap å la den fare i klosettet – en forurensende ulykke. Folk som sender urinen i kloakken og så kjører elbil til et hagesenter etter gjødsel, er et bilde på samfunnet som satser hardt på et «grønt skifte». Vi tror vi er lure.

Det er ettervinter. Urinen hjelper til med å få fart i komposten på denne tida av året. Skaperverket er en dugnad utført av biologiske organismer. Vi mennesker har en rolle i dette menasjeriet som vi ikke skjøtter vel, for i stedet for å legge til rette for liv utsletter vi andre levende vesener. Vi utrydder dem som ikke åpenbart tjener oss, og utvikler en monokultur av Homo sapiens.

Livet skal være antiseptisk.

I sivil ulydighet yter jeg mine mikrober og har små gleder av det.

Jeg står ved bøtta og merker brått at det faller en skygge inn i garasjen. Jeg snur meg og ser to menn i hvit skjorte og svart slips 9

I Hamsuns kalosjer

i døråpningen. Håret er kortklippet og ansiktene bleike. De tenker sitt, og den ene snur seg tvert og går ut mot porten uten å si noe. Den andre står der forsteinet som ei saltstøtte i Sodoma.

«Mormonere eller forsikringsselgere?» tenker jeg, drar opp glidelåsen og hilser tilforlatelig.

Solrunn og jeg bor i et hus øverst i Dickaunsvingen i Trondheim. Her er ingen golfbaneplen, og det foregår ingen prydklipping av hekker. Langt ifra. Folk som går forbi, tar oss for feilplasserte hillbillyer, for strøket er sobert, men inne hos oss er det «picnic med døden». Et gammelt badekar står ved et hushjørne, jeg har planer for det, og utover eiendommen er plankestabler, avglemt redskap og et rikholdig utvalg av påbegynte prosjekter spredd uten videre symmetri. Vi mangler bare en fyr med banjo og uheldig tannstilling.

Det hele kan virke lite planmessig, og det er det det er. Jeg liker å ha løse ender å gripe til når virkelysten overmanner meg.

Tre store bjørkerøtter skriker med armene mot himmelen. De vitner om at jaggu klarte vi å få dem opp! Anton, vår yngste sønn, og jeg holdt på i tre dager, og hadde vi ikke fått låne kjettingtalja av Torgeir, så hadde vi holdt på ennå. Men nå ligger røttene der med stive fingre. Jeg kunne ha leid en gravemaskin. Den ville fjernet utyskene på en time, men det var ikke den erfaringa jeg var ute etter. Nå har jeg glede av at hver gang blikket sveiper forbi, minnes jeg at vi overmannet dem, Anton og jeg. Han fikk kjenne på kreftene i slike røtter, og hadde omgang med hakke, øks og kjetting.

Hvorfor måtte røttene opp? Jeg kunne latt dem være, men de sto der og terget meg, uproduktive etter at jeg felte trærne for noen år siden fordi de kastet skygge i et område som trenger sol.

Da vi fjernet røttene, fikk bakken åpne sår. Humusoverflata var skrellet bort, og leirjorda stirret humørløst mot meg. Og da er vi tilbake ved urinen. I den grad jeg har en plan for hagen, 10

I garasjen

går den ut på jordforbedring. Å drive fram dyrkbar jord er å ta ansvar overfor kommende generasjoner. Til sist er det i jord og hav alt begynner og slutter.

Jordforbedringa foregår ved at jeg graver opp bed i den stinne leira rundt om på tomta. Stubbebrytinga var et bidrag til det arbeidet. Når jorda er åpnet, spar jeg kvist jeg har kappet opp med kompostkvern og kompostert, sammen med leira. Med tålmodighet og kompost omdanner jeg leirjord til en vennlig masse som gir gaver tilbake.

Leirjorda er næringsrik og holder på fuktighet, men den er uvillig med mindre jeg bruker noen år på å blidgjøre den. Hver gang jeg har spadd opp ei ny rute og brukt mine knep, setter jeg poteter. Poteter er arbeidshester som bryter ned gjenstridig leire til en løfterik, porøs masse full av bitte små liv. Men skal de klare seg, vekstene jeg planter – poteter først og senere dristige biologiske krumspring som artisjokker eller purreløk – må de ha nitrogen. Med andre ord urin. En god skvett utblandet med vann får de, gjentatte ganger i løpet av våren og sommeren. Jeg lar ikke nyrene få fred så lenge plantene er i god vekst.

Avsky mot praktisk anvendelse av urin er blitt normalen. Vi har fart vill hva angår reint og ureint, og det hindrer videreføring av finstilte innsikter. Norge var en gang en urin-stormakt med nestoren professor Søren Bloch Laache i spissen. Hans Klinisk urin-analyse fra 1893 er nå sjelden omtalt, men var folkelesning og bør studeres av enhver hageøkolog. Jeg har et eksemplar fra tredje opplag, hvor jeg leser: «Urinens Smag er lidt bitter, saltagtig, ved Diabetes svagt sød. Dette er det simpleste, om end ikke det mest æstetiske Diagnosikum paa Diabetes.»1 Jaha. Jeg har ikke hatt behov for å ta den testen. Jeg lagrer ikke urin til innvortes bruk, men væsken har rike tradisjoner som medisin. Mot innvollsorm kunne en «drikke Mandepis tre Gange, hver Gang tre Skeer fuld. Saa kryber han ud igjen»2, og 11

I Hamsuns kalosjer

i Hardanger holdt de på mannepiss mot dårlige nerver. «Drikk mig, gut, so vert du god.»3 Utvortes anvendelse er mer utbredt, og i dag mer enn noensinne. Urea er en vesentlig bestanddel i fuktighetskremer, for eksempel brukt mot psoriasis. Fiskere og tømmerhuggere visste nok hva de gjorde når de brukte urin til å lege såre hender.

Jeg ser ikke bort fra at dagens forbeholdne innstilling til urin kan ha gode sider, men alt i alt ville vi ha godt av å slappe mer av.

Det er noe angstfylt over vår renslighet. Mange av oss har det ennå slik at vi foretrekker gammeldagse hytter framfor komforten i moderne fritidsboliger. Men de gamle utedoene, de er blitt uhygieniske og er på vei ut av bruk. Inn kommer «forbrenningstoaletter». De er teknologitunge maskiner som brenner opp bæsj og tiss med tusen hissige varmegrader, slik at det kun blir aske igjen. Toalettene drar to kilowatt med strøm, så om dette er måten vi skal gjøre det på i framtida, da trenger vi opplagt vindmøller på hver en knaus. Er dette bærekraft? Spør deg selv om det før du legger tredve tusen i en ny dass som vil være ute av drift når strømmen går, og som trenger service av en fagmann med blå gummihansker hver gang avgasser fra urin forstyrrer elektronikken. Du kan komme til å savne avlukket med bilde av Sonja og Harald som kronprinspar.

12

Égoïste

Som barn var jeg hyppig offer for min natur. En stivfrossen februardag fikk jeg trang til å stikke tunga ut mot den rimete låsen på ytterdøra hjemme. Jeg skulle holde avstand, var tanken, men da tunga var utstrakt, fikk jeg lyst til å kjenne på rimet, ørlite, ytterst – umulig å stå imot. Tunga limte seg fast momentant, raskere enn noen kunne forutsett, så det var egentlig ikke min skyld. Jeg kunne ikke rope på mor uten tunge, bare ule. Hun var i vaskekjelleren og hørte ingen ting. Jeg hadde ei hustrig stund i dørgløtten, før mor endelig kom opp trappa med ei balje full av klær. Hun løp til og hjalp meg med lunkent vann, men skinnet på tungetippen ble uansett sittende igjen på låsen. Jeg husker den hvite filla på metallet og blodet på mors lommetørkle. Vi ble enige om at tildragelsen skulle bli mellom oss, for jeg var strengt tatt for stor til slike uhell. Det svir ennå.

Vi bor fremdeles sammen, mor og jeg. Jeg flyttet hjemmefra, men etter en stund kom mor etter. Det passet slik, så nå bor hun i samme hus som Solrunn og meg. Vi går bare mellom etasjene når vi skal besøke hverandre.

Mor, som er nittiseks år og ellers husker alt som har skjedd i årenes løp, har glemt hele greia med dørlåsen. Vi var fem søsken 13

I Hamsuns kalosjer

med hver våre uhell, så ei skinnfille på en rimet lås satte ikke avtrykk i hennes hukommelse, sier hun. Men det kan også være av hensyn til meg at hun ikke husker noe. Hun har skånsomhetens nådegave.

Mangelen på karakter til å stå imot innfall ble en trofast følgesvenn. Det er som om jeg ikke lar meg kultivere til noe forstandig. Jeg gir etter for det som presser på innenfra, følelser eller hva det nå er, og tenker mer med hjertet enn med hodet. Når jeg legger fram planer, blir Solrunn stille. Taushet er et fryktelig argument. Ingenting styrker autoriteten som taushet. «Ideer er ikke din sterkeste side», kan hun si, etter en stund.

Når jeg følger hjertet og ikke hodet, er jeg i takt med tida. Hva hjertet forteller oss, veier tungt i en kultur som dyrker frihet.

Og følelser angår ikke ene og alene oss selv lenger, de er blitt retningsgivende for hva som er rett og galt i samfunnet. Hva jeg føler, gir meg rettigheter.

Tidligere var følelser vurdert som irrasjonelle og måtte vike for både fornuften og intellektet om en skulle klare seg i livet. Nå er følelser blitt til argumenter. Den enkeltes opplevde virkelighet er autentisk og dermed ukritiserbar. Den er natur.

Det er klokt å ha kontakt med egne følelser, men de kan få vel stor plass. Like viktig som å kjenne etter, innover, er det å se seg selv i sammenheng. Ta inn utenfra og anerkjenne at vi har skapt kultur i naturen – og at det er en grunn til det. Alle har følelser, det er en demokratisk størrelse, jevnt fordelt. Kunnskaper om verden, om hvordan mennesker, dyr og insekter skaffer seg liv og får alt til å virke, det må vi vise interesse for andre enn oss selv for å oppnå.

Nå hviler hagen under snø med skispor i. Det er Louisa, barnebarnet vårt, som lager dem. Hun er seks år og datteren til Isak, 14

Égoïste

eldstesønnen vår, og Giovanna. I huset vårt bor fire generasjoner i tre atskilte boenheter. Vi er mye sammen, gjerne i hagen, hvor Louisa snurrer spor rundt epletrær og lurer på ting. Hun kan leke alene i snøen, men hun vil helst ha opplevelser sammen med noen. Hun vil at bestefar eller oldemor skal se på når hun ramler i dumpa. Fellesskapet kan utgjøre forskjellen på om en erfaring utløser tårer eller latter.

At mennesker har nytte av fellesskap, er godt etablert viten.

Vi utvikler oss i familier, stammer og samfunn. Vi trenger hverandres omsorg. Å utvikle medfølelse er like nødvendig som å pleie egne behov, om livet skal smile.

Likevel inspirerer tida til avsondring. Vi skal rette oppmerksomheten mot egne muligheter og være flinkere enn før. Begrensninger som følger av at vi må ta hensyn til andre enn oss selv, er blitt unaturlig.

Da kosmetikkprodusenten Chanel i 1990 lanserte en parfyme for den nye tidas mann, traff de trendene ved å kalle den Égoïste.

Salget overgikk alle forventninger. Ikke siden den legendariske Chanel No. 5 fra 1921 hadde selskapet satset så hardt på et nytt produkt. I dag selger de parfymen slik: «Égoïste er den foretrukne parfymen for menn hvis forførende egenskaper ligger i […] en kompromissløs personlighet.»

Kompromissløs personlighet, der har vi det. Liker vi kompromissløse personligheter? Er kulturen slik at vi står i fare for å utmagre evnen til å handle kollektivt fordi selvopptatthet er blitt fornuft?

Kan vi miste av syne det viktigste som gjelder mellom mennesker, at vi er fellesskap som fungerer best om vi gjør godt mot andre?

Egenkjærligheten, hvor kom den fra? Jeg lurer, for selv om jeg kan forledes av impulser som kommer innenfra et sted, er jeg overbevist om at jeg er roligere i sjelen jo mindre jeg tenker på meg selv. Det er når jeg interesserer meg for noe bortenfor selvet, at jeg får ett og annet tilbake.

15

I Hamsuns kalosjer

Når egenkjærlighet styrer oss, mister kunnskap og argumenter kraft til å overbevise. Dovregubben forklarer Peer Gynt at forskjellen på troll og mennesker er at mennesker er seg selv, mens troll er seg selv nok. Peer går med på å bli som troll for å få arve kongeriket.

Vi bør være forsiktige. Stivsinnet egennytte kan føre til at vi blir sittende fast med tunga. Og da spørs det hvor lang tid det tar før mor kommer opp fra vaskekjelleren.

Naturen er en venn som sørger for at jeg umaker meg med gjøremål. Med sin sirkulære påståelighet produserer den tid og gir påminnelser om forgjengelighet. Den holder meg travel så jeg ikke blir tjukk. Men den kan ikke brukes til alt. Oppå naturen har menneskene lagt et lag med kultur for at vi skal kunne omgås med smidighet, for at vi skal ha omsut for annet liv og ikke være oss selv nok. Det laget må odles – hvis ikke blir vi troll.

16

Fire høner

Om noe går hardt inn på meg, la oss si at Solrunn er rasende – det har skjedd – så føler jeg minst like mye som andre. Det heter seg at menn ikke snakker om følelser, at vi klarer oss med noen bokser øl og en fotballkamp, men det er en myte. Nok om det.

Når jeg har forsvart meg, eventuelt beklaget og synes alt må ha en ende, da kan jeg gå ut og stable ved. Slik masserer jeg følelsene.

Det er terapi i praktisk handling.

Etter hvert som stablene reiser seg, bekrefter de mestring.

Jeg kan stable ved, om ikke annet. Det er ikke mange som slår meg der, ikke her i gata, i hvert fall. Tunge tanker løser seg opp mens jeg stabler på paller, slik at veden skal få god tørk også på undersiden, der det er fjorten centimeter klaring mot bakken. Jeg bruker nærmere førti centimeter lange vedskier, så to i bredden fyller greit ut en europall. Stablene skal være halvannen meter høye, og de skal være selvbærende. Jeg bruker med andre ord ingen remedier for å holde veden på plass. For at de ikke skal rause ut, stabler jeg vedskiene lagvis i nitti graders vinkel på hverandre ved enden av pallen, og slik lager jeg loddrette vegger. Da ligger veden stødig. Henry David Thoreau, en dugelig vedstabler og 17

I Hamsuns kalosjer

autoritet på området, mente at ingen mennesker går uberørt forbi en stabel.4 Det er noe i den påstanden. Mens jeg arbeider konsentrert med veden, observerer jeg fra øyekroken at damene som er ute og lufter hunden på kveldstid, hviler blikket på stablene mine mens de later som de tar opp en hundebæsj.

I fjor vår snekret jeg et hønsehus som står ved siden av vedstabelen. Jeg skrudde det sammen med skruer jeg har samlet fra diverse forehavender i tredve år. Det må ha vært tjue ulike dimensjoner for flatjern, stjerne og torx, og det var en lettelse endelig å få bruk for dem.

Så skaffet jeg til veie fire høner, som jeg kalte opp etter tantene mine, Inger, Else, Karin og Tulla. Jeg fortalte alle som spurte, at fjærkreet var for Louisa, at hun skulle ha noe å more seg med, men det var løgn. Jeg gjorde det for min egen del. Jeg mente noen høner kanskje ville friske opp i hverdagene, og det gjorde de.

De la ett hvitt, ett brunt, ett blått og ett grønt egg hver dag, og de hadde hvert sitt temperament og forskjellige tilbøyeligheter, forsto vi etter hvert. Louisa lekte med hønene hele sommeren.

Hun sprang rundt i hagen og gjette som en border collie skjøtter en saueflokk. Hønene, på sin side, hadde stor frihetstrang og stakk seg stadig unna for å legge egg på de hemmeligste steder.

Når det er godt vær, liker oldemor å sitte ute i skyggen. Vi oppdaget at hønene, som holdt småredd avstand til oss andre, gikk til oldemor når hun satt ute i stolen sin med solhatten på snei. Der la de seg ned rundt beina hennes og gjorde det behagelig for seg selv mens oldemor holdt på med strikketøyet og småpratet med dem. De ble hverandres fortrolige.

Etter noen uker var jeg lei av oppsparkede bed og høner i entreen. Jeg lånte staur av Morten nede i gata og lagde en innhegning.

Tre høner var heretter under kontroll, men Inger, den svarte, viste seg å være en utbryterhøne. Hun fikk ikke til å legge egget sitt i den blå kjølebagen jeg hadde skåret hull i og plassert i hønsehuset, 18

Fire høner

og hvor de andre hønene verpet. Ei tid forsto jeg ikke hvor det ble av eggene hennes. Så begynte jeg å spionere for å finne ut hva hun gjorde. Jeg tilbrakte formiddagene, når eggleggingen foregår, i skjul bak buskfurua; derfra har en oversikt over innhegninga og gårdsplassen. Fra skjulestedet kunne jeg etter en tid avsløre at når hun ble «trøngan», som de sier på disse kanter, så flakset hun over gjerdet og forsvant inn i garasjen, ikke ulikt en annen person i familien. Der hadde hun ei pappeske med noen gamle aviser som hun hadde karva opp. Oppi der la hun eggene sine, en hel dunge, da jeg endelig fant stedet. Høna var konsekvent gjennom sommeren.

Inger ble aldri helt tam. Hun for som hun ville. En dag ringte det på døra. Det var Heidi fra over gata. Hun sto der med oppspilte øyne og svart frakk som blåste i vinden, og foran seg holdt hun en feiekost på strake armer. Den var til å verge seg med. Heidi var redd høner, og nå hadde Inger vært borte hos henne og spredd frykt med hakking og aggressiv atferd. Hun gjorde gata utrygg.

Jeg måtte få kontroll på hønene mine, var beskjeden.

Slike tildragelser bidro til å fylle dagene med innhold vi kunne glede oss over. Alt var i tråd med forventningene jeg hadde da jeg snekret hønsehuset på vårparten. Men ett forhold hadde jeg ikke forutsett: Det var ikke bare familien og de nærmeste naboene som fikk forfrisket livsinnhold av fuglene. Ungene som gikk forbi på vei til skolen, gjorde opphold og kom for seint til undervisningen på morgenen. Om ettermiddagene kunne de gi seg til på samme vis. De fant løvetann og kløver til hønene og skvaldret og lekte seg, helst flokkvis. Også ektepar på spasertur behersket hønespråk og gikk til pludrende anvendelse av det før de ruslet videre. Noen kom med gammelt brød vi kunne fôre med.

Vi ble kjent med folk vi hadde sett, men aldri hilst på tidligere.

Enkelte kom forbi flere kvelder i uka.

De jeg kom i prat med, tilsto hver eneste en at de ønsket at 19

I Hamsuns kalosjer

dagene skal gå langsommere og inneholde flere vafler. Og det var nettopp en slik kjærlig hverdag vi fikk, uforvarende, med hønene.

De åpnet for godmodige samtaler med fremmede mennesker.

De skapte trivsel for en større offentlighet i Dickaunsvingen, lokket flokkdyret fram i oss og fikk oss til å skrasle over historier delt i tillit.

Alle var glad i høner, bortsett fra Heidi – men de var glad i henne. Det var noen episoder, men merkelig nok overlevde alle hønene sommeren. Hverken hunder eller grevlinger slapp til.

Og så kom høsten. Huset jeg hadde snekret, var utelukkende til sommerbruk, og hønenes skjebne var med det beseglet. Solrunn prøvde å redde tantene mine ved å gi dem bort, men ingen ville ha dem. Oldemor, som er en kjenner av naturens gang, gikk og mumlet morskt i gangene og ville ikke møte blikket mitt. Hun hadde fått nye venner i løpet av sommeren, og det skjer ikke så ofte i hennes alder.

Det var en dyster stemning i huset, og den var rettet mot meg. En lørdag i oktober, da jeg var alene hjemme, gjorde jeg det som måtte gjøres, og som innebærer øks og huggestabbe bak huset. Jeg bestemte meg for aldri å kalle opp høner etter familiemedlemmer igjen.

Jeg har et visst håndlag med dette arbeidet. Jeg var skarpretter om somrene hos familien min i Storbukta i Balsfjorden når besetningen på femten høner skulle skiftes ut. Der ble jeg drillet i avrettingsmetodikk. En sommer ga onkel Guttemann beskjed om at jeg skulle bruke en ny, «human» metode. Han hadde lest i fagblader at øks ikke lenger var ansett som god kutyme ved slike anliggender. Heretter skulle høner avlives ved at en knep hodet mellom pekefinger og langfinger, og så skulle en knekke nakken brått med en vridning i håndleddet, samtidig som en dro i halsen.

Med nye instrukser samlet jeg flokken og gikk til gjerningen.

Greip ei høne, fikk kontroll over desperat flaksing, knekte nakken, 20

Fire høner

slengte den fra meg og tok etter neste. Dette gjorde jeg metodisk; jeg ville få arbeidet unna. Da jeg etter den siste høna rettet ryggen og tok et overblikk, så jeg fjorten høner springe rundt på det nyslåtte jordet med hodet slengende rundt halsen. Den femtende hadde jeg vært uheldig og slitt hodet helt av i den humanitære operasjonen, og den lå i ro.

Det var et salig styr å få tak i fuglene, men da oppgaven var fullbrakt, avskrev jeg humanitær praksis som modernitet på avveie og gikk tilbake til eldgamle avlivingsteknikker. Siden har jeg vært stoisk i mitt forsvar av øks.

For den som har interesse for den siste fasen av hønsehold, kan det være av interesse at jeg ikke ribber slaktet. Jeg henger fuglene opp i ei renneløkke som jeg fester i en spiker i passelig arbeidshøyde, og flår skinnet av dem. Det er enkelt og renslig.

Alt foregår på ett sted, og så bærer det i fryseren med skrottene.

Så får jeg heller leve med kritikk fra puritanere som insisterer på å ta vare på verdifullt fett i hønseskinnet.

Noen dager etter avlivingen av de fire hønene serverte jeg hønsefrikassé med purreløk og gulrøtter som hadde vokst sammen med blomkarse i bedet som var nytt av året opp mot Auneveien.

Motviljen mot meg var forduftet. Alle var glade, så nær som Louisa. Hun hadde vært skjermet fra samtalene om hønenes endelikt, men hun fornemmet likevel noe og kunne ikke spise frikassé. Hun var bleik, fikk brekninger ved middagsbordet og ville legge seg i sofaen, med teppe.

21