Égoïste
Som barn var jeg hyppig offer for min natur. En stivfrossen februardag fikk jeg trang til å stikke tunga ut mot den rimete låsen på ytterdøra hjemme. Jeg skulle holde avstand, var tanken, men da tunga var utstrakt, fikk jeg lyst til å kjenne på rimet, ørlite, ytterst – umulig å stå imot. Tunga limte seg fast momentant, raskere enn noen kunne forutsett, så det var egentlig ikke min skyld. Jeg kunne ikke rope på mor uten tunge, bare ule. Hun var i vaskekjelleren og hørte ingen ting. Jeg hadde ei hustrig stund i dørgløtten, før mor endelig kom opp trappa med ei balje full av klær. Hun løp til og hjalp meg med lunkent vann, men skinnet på tungetippen ble uansett sittende igjen på låsen. Jeg husker den hvite filla på metallet og blodet på mors lommetørkle. Vi ble enige om at tildragelsen skulle bli mellom oss, for jeg var strengt tatt for stor til slike uhell. Det svir ennå. Vi bor fremdeles sammen, mor og jeg. Jeg flyttet hjemmefra, men etter en stund kom mor etter. Det passet slik, så nå bor hun i samme hus som Solrunn og meg. Vi går bare mellom etasjene når vi skal besøke hverandre. Mor, som er nittiseks år og ellers husker alt som har skjedd i årenes løp, har glemt hele greia med dørlåsen. Vi var fem søsken 13
