Leif Bull: Historien om Edvard Munch

Leif Bull

HISTOR IEN OM

EDVARD MUNCH

Innhold

En kunstner blir født En ivrig læregutt Syndere i sommersol En bortgjemt bryllupsgjest På kontinentet Dramatikk rundt kafébordene Skuddet i Åsgårdstrand Til kamp mot fienden Sammenbrudd og gjennombrudd Stille dager i Kragerø En ensom konge Mot døden Etterord

7 15 23 35 43 57 73 89 107 115 131 141 153

kapittel 1

En kunstner blir født

12. desember 1863. Engelaug gård, Hedmark. Presten blåste på hendene sine for å få varmen i dem igjen etter den kalde turen over til familien Munch.

Det var stille i den lille stuen. Den unge kvinnen som hadde åpnet for presten, hengte på plass hatten og frakken hans i gangen før hun presenterte seg.

Hun het Karen og var den nyfødte guttens tante.

Søsteren til moren hans. De var to av åtte søsken, ja 20 hvis man telte med halvsøsken. Faren hadde giftet seg på nytt etter at moren deres døde etter en vanskelig fødsel. Hun snakket fort og var tydelig nervøs der hun viste vei til soverommet.

Den lille gutten lå i morens armer, tullet inn i et hvitt klede. Han sov. Moren så utslitt ut, med utslått hår, men smilte forsiktig mot presten idet han steg inn. Faren gikk fra sengekanten og tok presten i hånden.

7

– Christian Munch. Takk for at De kunne komme på så kort varsel.

Presten ville ikke ha noen takk. Det hørte med til jobben. Ikke alle nyfødte var like sterke, og hvis et spedbarn sto i fare for å dø, gjaldt det å få døpt den lille så fort som mulig. Her var det ingen tid å miste.

– Hva skal gutten hete?

– Edvard.

# Den skrøpelige gutten overlevde heldigvis, ellers ville dette blitt en veldig kort bok. Men den lille familien var hele tiden truet av sykdom. Og det var ikke bare Edvard som ble plaget. Moren Laura hadde slitt med helsen siden hun selv var barn, og var ofte syk. Det var lungene. De kalde vintrene i Hedmark hjalp ikke, og militærlegen Christian søkte om å bli omplassert. Han hadde hellet med seg: Lille Edvard var bare seks måneder gammel da de flyttet til Kristiania, som Oslo het på den tiden. Alt i alt var dette en håpefull tid for familien Munch. Både Laura og Christian var dypt religiøse og så på flyttingen til Kristiania som en gave fra Gud. For i Kristiania kom våren tidligere og høsten senere, og det ble sjelden så sprengkaldt som på Løten. Kanskje ville det mildere klimaet hjelpe.

Uansett vær og vind trenger små barn mye hjelp, trøst og kjærlighet fra voksne. Dessuten 8

var Christian ofte bortreist med jobben, så tante Karen flyttet snart inn hos dem igjen. Hun var så god med barna, og det var alltid plass på fanget hennes. Edvard var en nydelig liten baby som snart ble en skikkelig villbasse. Han var stor og rund, høyt og lavt, og elsket den snille, tålmodige tanten sin. Samtidig ble familien stadig større: Christian og Laura fikk fem barn på syv år. Derfor måtte de flytte fra den første leiligheten i Øvre Slottsgate til en større i Pilestredet.

Det var et hyggelig nabolag hvor det bodde folk med gode jobber og rimelig god råd. Helt passende for en militærlege med familie. Utenfor bygården var det et bredt fortau hvor Edvard lekte med nabobarna. Det var her ute han forelsket seg for første gang, som syvåring, i en jente som het Emma. Sammen med søsteren Emilie hoppet hun og Edvard paradis på fortauet. Han syntes hun var så søt, med de store mørke øynene, det lure smilet, hatten som satt på snei. Likevel turte han ikke å snakke med henne på egen hånd, selv om hun alltid ville være nær ham når de lekte. Han visste ikke hva han skulle si. Da var det enklere å snakke med Emilie.

Helsen til moren Laura ble ikke bedre, og da julen sto for døren i 1868, skjønte de at hun kom til å dø. Edvard og storesøsteren Sophie var nå gamle nok til å høre sannheten. Laura sa til dem at hun måtte forlate dem snart, men at de ville møtes igjen i himmelen. Kom de til å bli fryktelig 9

lei seg? Sophie og Edvard gråt og gråt, men det var ingenting de kunne gjøre.

De rakk så vidt å feire jul sammen. På julaften var stuen pyntet og granen tent. Osen fra de mange, mange stearinlysene fylte luften. Moren satt stille i sofaen med alle fem barna rundt seg.

Den bleke huden ble enda blekere av den svarte silkekjolen, den svarte silkekjolen enda svartere av den bleke huden. Faren gikk frem og tilbake i stuen, satte seg ned, hvisket noen ord til moren.

Hun hvilte hodet mot skulderen hans, noen tårer rant fredelig nedover kinnet mens hun smilte. Hva med en sang? Glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul. Tonene fylte rommet.

Over Edvard var det som om taket åpnet seg, himmelen lå åpen og enorm over dem. Der oppe dalte englene ned som hvite snøflak og smilte i kjortlene. For en lykke det var.

# Laura Munch døde 29. desember, og det ble nå et stort, mørkt tomrom i familien der hun hadde vært. Faren, som alltid hadde vært ganske nervøs og grublende av seg, ble stadig tyngre til sinns. Han ble også enda mer religiøs enn før, og viet svært mye tid til bibellesning og bønn. Heldigvis hadde de tante Karen. Hun tok seg av barna, sydde klær til alle fem, handlet inn mat og ble snart som en mor for dem. Samtidig var faren mye borte. Som 10

korpslege i militæret var han ofte ute på oppdrag, men tante Karen beskyttet barna mot alle trusler, store og små.

Også tante Karen var dypt religiøs, og både hun og Christian skapte levende forestillinger i lille Edvards hode om livet etter døden, om engler som dalte ned i skjul og djevelen med horn og hale. Akkurat som moren og storesøsteren Sophie var Edvard mye syk og hadde problemer med lungene. Flere ganger i løpet av barndommen ble han så dårlig at de trodde han ikke ville overleve.

Da gjorde det selvfølgelig ekstra sterkt inntrykk å høre om hva som skjer med sjelen når man dør.

Bilder av evig liv i himmelen og evig pine i helvete konkurrerte om Edvards oppmerksomhet.

Slikt blir man engstelig av. Samtidig kunne det bli kjedelig for en liten gutt med all denne kristendommen. Det oppsto en dragkamp i Edvard allerede som barn: Han hadde et levende forhold til religionen, men lengtet også etter å løsrive seg fra de strenge reglene. Etter å leke ute med de andre barna i nabolaget i påskeferien, ikke bare høre på den alvorlige farens uendelige andakt om Jesus som døde på korset for menneskenes synder.

Tegning ble et lyspunkt i den stille hverdagen.

Både faren og tante Karen oppmuntret ham til å dyrke den nye interessen. Sophie var også flink til å tegne og male og ble et forbilde for Edvard.

Dessuten var det fint for den sykelige gutten å ha noe han kunne holde på med hjemme.

11

En dag var Edvard ute sammen med tante Karen, og byen var full av liv. Det var så mye fint å se på! Noen gikk i slitt arbeidstøy, andre gikk i stive dresser og pene kjoler. Hester trakk vogner fullastet med melkespann og striesekker. Hva kunne det være i dem, mon tro? Korn? Kaffe? Bladene på trærne blafret i brisen og kastet stadig skiftende, dansende skygger over de ujevne brosteinene.

Bevegelsene på bakken minnet om krusningene i vannet ute på Oslofjorden, han kunne føle bakken bølge under føttene.

– Kom så, Edvard.

Tante Karen klappet ham vennlig på skulderen for å få ham med seg. Han hadde stanset opp midt på fortauet igjen, fortapt i alt som var å se på, og de skulle videre.

Han hadde vært flink og gått ved siden av tante Karen uten å stoppe opp på flere hundre meter, minst, da han fikk øye på noen mennesker som gikk langsomt på rekke og rad på den andre siden av veien. Alle gikk med stokk og lente hodet litt bakover, som om de været etter noe i luften.

– Kom så, Edvard.

Et litt fastere klapp på skulderen denne gangen.

– Det er ikke pent å stirre, Edvard.

– Men hvorfor går de sånn?

– De er blinde. De kan ikke se.

Edvard så seg rundt. De kunne ikke se? Ikke i det hele tatt? Han lurte på hva som skjedde når de lukket øynene. Var det annerledes på noe vis?

12

Ante de dansende farger og former, sånn som han gjorde i sengen før han sovnet, eller var det bare svart? Han tenkte på de bølgende brosteinene, på alt som lå halvt i skjul i skyggene, og som først tittet frem hvis han så nøye etter.

Resten av turen sa han ingenting, men med det samme de kom hjem, tok han et stykke kull og la seg på stuegulvet. Han måtte tegne, og denne gangen holdt det ikke å bruke en blyant bakpå farens reseptblokk, som han pleide. Nei, nå tegnet han de blinde i kull, hele følget i full størrelse på gulvet, alle med stokk og hodet lent bakover, akkurat som han hadde sett dem.

Da tante Karen kom inn i stuen og så Edvard med kullstykket i hånden og de enorme kulltegningene på gulvet, ropte hun: – Edvard!

Han snudde seg mot henne. Ble hun sint, nå?

Det var kull overalt. Ikke bare på gulvet, men på hendene hans, på klærne.

– For en flott tegning!

Tante Karen så ikke et stuegulv fullt av kullstøv, men en gutt med et sjeldent talent.

(Du kan jo prøve å fortelle om denne episoden i Edvard Munchs liv neste gang du blir tatt på fersken i å lage noe søl, men det er ikke sikkert det er så lurt.)

13