Torgeir E. Sæveraas: I skyggen mellom trærne

Lenge var det alt jeg visste. Så, nesten 70 år seinere, leste jeg i en avisartikkel at min grandonkel hadde ledet Statspolitiets avdeling i Stavanger og vært ansvarlig for jødeaksjonen der høsten 1942. I alt ble 773 norske jøder deportert til tyske konsentrasjonsleirer i løpet av okkupasjonstida.

Med ett var ikke historien lenger noe avsluttet, men noe åpent, mørkt og levende. Denne boka er et forsøk på å undersøke og forstå det som skjedde.»

Torgeir E. Sæveraas

isbn 978-82-43-01167-0

www.spartacus.no

2018

I SKYGGEN MELLOM TRÆRNE

Torgeir E. Sæveraas (f. 1976) er utdannet historiker, og disputerte på en avhandling om okkupasjonshistorie ved NTNU i januar 2017. Foruten en rekke faglige arbeider om blant annet krigs- og militærhistorie har han tidligere også publisert en skjønnlitterær roman (Stridsrasjoner, Aschehoug 2009). Han arbeider for tida som forsker ved Forsvarets høgskole.

TORGEIR E. SÆVERAAS

Forfatterportrett: Ruben Solér.

«Krigen kom til min familie i form av dype drønn fra Drøbaksundet.

Kort tid etterpå satte min bestefar seg på sykkelen og forlot slektsgården i Ås for å dra i krigen. Hans yngre bror ble igjen på gården. Seinere meldte han seg inn i Nasjonal Samling, og ble en overbevist nazist. I årene rett etter krigen skal ikke de to brødrene ha vekslet et ord, selv om de bodde under samme tak.

TORGEIR E. SÆVERAAS

I SKYGGEN MELLOM TRÆRNE OM KRIG OG ANSVAR

«Mitt hovedmål har vært å forsøke å finne ut hva som skjedde, og forsøke å forstå det. Avisartikkelen jeg hadde lest, ga meg ikke noe annet valg. […] Det underliggende spørsmålet jeg har søkt å finne svar på, er hvordan en mann som ikke hadde så ulik bakgrunn fra meg selv, kunne ende opp med å gjøre det han gjorde.»

i skyggen mellom tr ĂŚrne

Torgeir E. SĂŚveraas

I skyggen mellom trĂŚrne Om krig og ansvar

I skyggen mellom trærne © Spartacus Forlag AS 2018 Omslagsdesign: Kåre Martens/Handverk Omslagsfoto: Shutterstock, og id-kort Riksarkivet Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro 11/14 Papir: Ensolux 70g Trykk: Scandbook Printed in Sweden ISBN 978-82-430-1167-0 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord. Boken er gitt ut med støtte fra Fritt Ord.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR .

SPARTACUS FORLAG AS

P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innhold

Rådhusbryggene, Oslo, 13. mai 2015/1945 Skudd i natten Kampen begynner Under hælen På vrangsida Avgjørelsen I tjeneste for fremmed makt Oppgjør Jernnevens fløyelshanske Søken etter en forklaring Sluttord Takk Kilder Litteratur Noter

7 12 29 44 62 104 132 165 199 234 252 264 268 276 293

Rådhusbryggene, Oslo, 13. mai 2015/1945

En bjørkeallé leder opp til slektsgården vår i Ås. Du følger Gamle Mossevei nesten helt til grensa mot Vestby, og etter å ha tatt av grusveien inn til venstre og kommet opp bakken, står du snart på et gårdstun som domineres av et svært lønnetre. Her har det bodd folk i tusenvis av år. Gården, som bærer navnet Støkken Nordre, ligger på en av de mange moreneryggene i det bølgende landskapet broren min kaller «Nordens Toscana», et område som trolig inspirerte Knut Hamsun til å skrive hans kanskje fineste roman, Victoria.1 De slakt skrånende jordene utgjør et frodig landskap, og jordenes helling gir god og naturlig drenering. Av den grunn har grøden blitt høstet og sådd her lenge, i hvert fall siden folkevandringstida.

Ifølge stednavnsgranskeren Oluf Rygh stammer navnet Støkken, eller Stykkin, som det ble skrevet på middelalderske dokumenter, fra nettopp denne perioden. Videre hevder han at navnet er sammensatt av leddene «stokkr m., Stok» og «–vin»; betydningen av det første leddet er ifølge Rygh uklar, men siste

7

I skyggen mellom tr ærne

ledd betyr åpen gresslette.2 Skal vi tro Rygh, var disse naturlige åpningene i oldtidas skogslandsskaper noen av de første nordmannen tok i bruk da han begynte sitt indre landnåm lenge før vikingtida, og gårdsnavnene som ender på -vin, hører til blant de eldste i Norge.3 Det er lett å forstå nordmannen, der han tuslet omkring på utkikk etter et sted å slå seg ned. Støkken ligger på et naturlig høydedrag, lett å forsvare, med jorder som sammenlignet med andre steder i Norge, blir fruktbare uten altfor mye arbeidsinnsats. Det er min onkel som driver Støkken nå, og han driver den godt. Før ham drev min bestefar gården, og før ham foreldrene hans igjen, mine oldeforeldre. Lenger har riktignok ikke gården vært i familiens eie, min oldefar kjøpte den først i 1904.

Det er likevel mer enn lenge nok for meg. Støkken har skiftet eier flere ganger, og de første gangene gården er nevnt i skriftlige dokumenter, gjelder det nettopp eiendomsoverdragelser.

Torsdagen etter Martinsmesse i Håkon Vs 18. regjeringsår (18. november 1316) solgte Eirik Narvessøn og hans hustru Rønnaug en andel i gården «Stykkini» til herrene Gudbrand Mylsan og Eirik Logge,4 og tre år seinere (6. mai 1319) ser Gudbrand Mylsan ut til ytterligere å ha utvidet sin eierandel.5 Eneeier ble han nok ikke, for kort tid etterpå, i 1321, solgte en Thorgeir Simonssøn og hans hustru Sigrid Bjørnsdatter en del av gården for «firir fiorar mærkr ok tyttugho peninga»,6 og deretter hører vi ikke mer om gården og navnet før etter Svartedauden.

For nøyaktig 70 år siden, den 13. mai 1945, trolig tidlig om morgenen, kjørte min bestefar ned den bjørkealleen han selv hadde plantet litt over 20 år tidligere, i 1924, det året faren hans døde. Min mormor fulgte ham, og sammen dro de langs Gamle Mossevei forbi Ås og videre inn til byen. De sto på kaia da kronprins Olav kom tilbake, fortalte mormor meg en gang med et selvfølgelig uttrykk i ansiktet, som om det hun fortalte

8

R ådhusbryggene, Oslo, 13. mai 2015/1945

var det mest naturlige i verden. Men det var det jo ikke; det var en begivenhet.

Fredag 11. mai hadde kronprinsen, som også fungerte som forsvarssjef, sammen med ministerne Oscar Torp, Terje Wold og Sven Nielsen gått om bord i mineleggeren HMS Apollo i flåtebyen Rosyth i Skottland, og satt kurs for Norge. Eskadren ble ledet av krysseren HMS Devonshire, og besto foruten Apollos søsterskip HMS Ariadne av de britiske jagerne HMS Campbell, Iroquois og Savage. Det var imidlertid det eneste norske skipet i eskadren, jageren KNM Arendal, som fikk æren av å gå først inn Oslofjorden.7 Overfarten var langt fra ufarlig, både på grunn av minelagte farvann og fordi situasjonen til de tyske styrkene i Norge var uavklart. Det ble imidlertid snart tydelig at de tyske avdelingene ikke var interessert i å kjempe. Våpen og kommandolinjer var fortsatt intakte, men den strenge tyske militære disiplinen ble nå benyttet til å unngå konfrontasjoner og sikre at avvæpningen av troppene foregikk i ordnede former.8 Til tross for at det fortsatt fantes nøyaktig 351 100 tyskere i Norge,9 kunne dermed skipene som brakte kronprins Olav tilbake, trygt stevne innover mot Oslo. Været var praktfullt og en armada av småbåter møtte eskadren. Folk kastet blomster over i de allierte krigsskipene, norske flagg vaiet fra hvert hus og hver hytte på land, og overalt lød ropet «Kronprins! Kronprins!».

Rørt til tårer sto den nesten 42 år gamle kronprinsen på dekk iført britisk uniform og mottok hyllesten.

Vel i land ble han mottatt av ordfører, fylkesmann og andre dignitærer, samt ikke minst et folkehav som fylte hele Oslo sentrum. Folk ble beskrevet som «simpelthen gale», og ingen lot seg affisere av at det fortsatt var bevæpnede tyske soldater i gatene eller at både de allierte soldatene og mennene fra Hjemmefronten også bar våpen.10 Særlig er det bildet av de to

9

I skyggen mellom tr ærne

jentene som overrekker kronprinsen blomster der han sitter i åpen bil mens maskinpistolen til Max Manus peker mot himmelen, som er blitt overlatt til ettertida.

Kanskje var det et lignende bilde min mormor så for seg da hun fortalte at hun hadde deltatt på denne begivenheten, kanskje var det minnet om kronprins Olavs stemme som et par timer etterpå ropte følgende ord inn i en improvisert mikrofon på slottsbalkongen: «Det er kjærligheten til fedrelandet som har båret oss gjennom de tunge årene. Vi samler oss derfor bak de gamle ordene: Gud bevare kongen og fedrelandet!»11 70 år etter ligger Rådhusbryggene, der Olav steg i land etter nesten fem år i utlendighet, badet i solskinn. Kirsebærtrærne blomstrer. Det er lite folk, og ingen markering så langt jeg kan se. Det er da heller ikke så rart, både 9. april og 8. mai er nettopp behørig markert, og i Oslo denne våryre maidagen er det i det hele tatt ytterst lite som minner om krig. Selv Akershus, som jo tross alt er en festning, utstråler ikke annet enn fred. Det slår meg at det kanskje ikke finnes et bedre tidspunkt på året å avslutte en krig på enn akkurat nå, i mai. Der jeg sitter i vårsola, har jeg ingen problemer med å se for meg den uvirkelige gledesfølelsen frigjøringen må ha brakt med seg, da fem års innestengte følelser endelig fikk utløp. Et av resultatene var en babyboom av enorme dimensjoner, og sjelden har fødselstallene i den vestlige verden vært så store som i 1946.12 Bølgene fra Oslofjorden duver inn mot kaia, og der jeg rusler rolig rundt på den nærmest folketomme plassen, tar jeg meg selv i å lure på hvor mine besteforeldre befant seg i folkemengden den gangen for 70 år siden. Sannsynligvis sto de på akershussida, kanskje litt opp i bakken mot Kvadraturen, men jeg vet ikke, selv om det er dit det er lettest å komme til når man kjører inn med bil, eller hest og kjerre kanskje, fra Ås til Oslo og Rådhusbryggene søndag den 13. mai 1945.

10

R ådhusbryggene, Oslo, 13. mai 2015/1945

Men de var nå i hvert fall her. De to og minst 80 000 andre.

Jeg kjenner meg sikker på at de som var til stede, må ha følt det som at hele landet var samlet på havna nedenfor Akershus festning.

Slik var det jo selvsagt ikke. Min bestefars yngste bror var ikke der, blant annet.

Det kan jeg i hvert fall aldri tenke meg.