NEDENOM OG HJEM I BEIRUT Libanon i krig, fred og kriser

nedenom og hjem i beirut

bendik sørvig

NEDENOM OG HJEM I BEIRUT

libanon i krig, fred og kriser

Nedenom og hjem i Beirut. Libanon i krig, fred og kriser © Spartacus Forlag AS, 2022

Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design

For- og baksats: Kåre Martens / Handverk

Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro 11/14

Papir: Munken Print Cream 100 g

Trykk: Scandbook Printed in EU ISBN 978-82-430-1411-4

Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Til Nour Petra og Jo Hakim

Om Libanon ikke eksisterte, så er det vår plikt å skape det.

Nizar Qabbani

Å skape et land er én ting, å skape en nasjonalitet noe annet.

Kamal Salibi

Vi venter på heisen i trappoppgangen utenfor leiligheten vår, datteren min, hennes kjæreste og jeg. Nour og broren skal flytte tilbake til Oslo etter tre år i Beirut, og vi har pakket de siste koffertene. Flyet går om tolv timer.

Samtidig som vi oppdager at heisen står, i seg selv ikke så uvanlig, hører vi rumling utenfra og dører som slamrer i leiligheten. «Jordskjelv», sier Nours kjæreste. Jeg rekker så vidt å tenke at det høres ut som en rimelig forklaring, før et øredøvende brak sender oss ned på gulvet. Lufttrykket slår inn gjennom åpningene i trappoppgangen.

Var det et israelsk jagerfly som brøt lydmuren på nært hold? Et bombeangrep, eller et attentat? Jeg løper ned de åtte etasjene etter sønnen min som gikk i forveien, mens jeg roper til Nour og kjæresten at de må komme etter. For hver avsats blir det vanskeligere å skyve vekk tanken om at eksplosjonen kan ha funnet sted rett utenfor bygget.

Jeg finner Jo Hakim i god behold på parkeringsplassen utenfor, sammen med sin mor, min ekskone Rana. Naboer stimler til, både voksne og barn. Foran oss, i retning Downtown, vokser en enorm røyksøyle seg større for hvert sekund – en gigantsky av rosa og oransje, mot den dypblå sommerhimmelen.

Jeg når min kone på WhatsApp. Mona svinger ut i handlegaten Rue Verdun, mens glassfasadene raser ned på fortauene bak henne. Hun er i bilen på vei ned mot havnen. Reporterinstinktet hennes trekker henne dit. Det er bare å lukke øynene, så er jeg der igjen, tirsdag 4. august 2020 klokken 18.08.

* * *

De første rapportene om eksplosjonen spredde seg i sosiale medier nesten umiddelbart. Den fant sted i havneområdet, et steinkast fra bykjernen. Bildene viste en detonasjon av nærmest uvirkelige

nedenom og hjem i beirut

dimensjoner, som en kjernefysisk eksplosjon eller spektakulære effekter fra en katastrofefilm.

Jeg hadde vært i nærheten av eksplosjoner tidligere, både i Beirut og andre steder, men aldri sett lignende. Det mest plausible var et enormt israelsk angrep myntet på Hizbollahs våpen. Det virket i det minste mer sannsynlig enn ryktet som summet på parkeringsplassen, om et fyrverkerilager som hadde gått i luften.

Den voldsomme trykkbølgen feide gjennom hele byen, rev ned bygningsfasader, slo inn glass og karmer. I løpet av sekunder drev den gjennom gatene, inn og ut av bygninger og portrom, blåste omkull inventar og sendte en skur av dødelige splinter mot byens innbyggere – i hjemmene deres, på jobben og ute i gatene. Tilfeldigheter avgjorde hvem som ble skjermet og hvem som ble rammet.

De vestvendte fasadene av kornsiloene nede ved havnen sto frem deles. De beskyttet den delen av byen hvor vi befant oss, fra trykket som la store deler av østsiden i ruiner.

Jeg tok sjøpromenaden vestover, en lang omvei for å unngå kaoset i bykjernen da jeg kjørte barna opp til deres mormor i åsene øst for byen. I bilen begynte det å gå opp for oss, kraften i eksplosjonen. Langs Mazraa-veien, fem kilometer fra eksplosjonsstedet, var vinduer blåst ut.

Beiruts innbyggere hadde opplevd eksplosjoner tidligere, også de som vokste opp etter borgerkrigsepoken. Krig og ødeleggelser er vevd inn i byens historie, men knapt noe som liknet dette. Aldri var det så mange døde og sårede, raserte hjem og forretninger i løpet av et og samme sekund. Beirut befant seg i et kollektivt granatsjokk.

På vei ned mot byen igjen litt senere på kvelden kjørte jeg gjen nom Ashrafiyeh, høyden over havnen, som danner et slags sentrum i den hovedsakelig kristne, østlige delen av hovedstaden. På fortauet utenfor sykehuset Hotel Dieu sto sårede og pårørende i kø i mørket for å slippe inn. Fasadene på noen av de eldre husene hadde kollapset, høyspentkabler lå i gatene og innbyggerne var i villrede: Hvor skulle man begynne i dette kaoset? Knust glass knaste under bildekkene hele veien. Det store utelivsområdet i Gemmayzeh og nabobydelen Mar Mikhael var smadret.

Alle mine venner i den østlige delen av byen hadde fått sine hjem mer eller mindre rasert. Vinduer og dører var blåst inn, møbler og inventar ødelagt. Heldigvis slapp de fleste av dem uskadd fra eksplosjonen. For noen av dem var det imidlertid nære på.

Det var et lager med opptil 2700 tonn ammoniumnitrat som gikk i luften nede ved havnen denne tirsdagskvelden i august. En av de største ikke-kjernefysiske eksplosjonene i verdenshistorien, målt til 3.5 på Richters skala, og som kunne høres på Kypros, tjue mil unna. 218 mennesker døde, og mer enn 6000 var skadde. 77 000 hjem og forretninger var rasert. Til tross for at både presidenten og statsministerens kontor flere ganger ble advart om sikkerhetsrisikoen ved havnen, senest få uker før det smalt, hadde den dødelige lasten ligget som en tikkende bombe i over seks år. Eksplosjonen var en apokalyptisk manifestasjon av det libanesiske vanstyret.

Det var med blandete følelser vi forlot Beirut som planlagt, morgenen etter eksplosjonen. Mest av alt var det godt å flytte barna fra deres andre hjemland, til tryggere og roligere omgivelser i Norge. Det føltes på tide etter et år utenom det vanlige, selv i libanesisk målestokk, med masseprotester, dyp polisk uro, covid-19, nedstenging og økonomisk kollaps. Og nå eksplosjonen. Et nakkeskudd på en by allerede nede for telling.

Eksplosjonen fant sted bare fire uker før Libanon kunne markere hundre år som egen stat, utskilt fra det syriske omlandet av den fran ske mandatmakten. Det var ingen selvstendig republikk, vel å merke – ikke ennå. Høsten 1920 var de franske og britiske seierherrene fra første verdenskrig godt i gang med å konstruere et nytt Midtøsten i sitt eget bilde, på ruinene av Det osmanske riket.

Grunnen var beredt for det moderne Libanon, men samtidig også for en bitter konflikt mellom de som ønsket statsdannelsen velkommen, og de som følte seg fremmede innenfor de nye grensene som ble trukket opp. En konflikt som i forskjellige avskygninger skulle komme til å prege det lille landet de neste hundre årene, og som på veien trakk inn nabolandene, regionale og globale stormakter, og et utall andre aktører.

nedenom og hjem i beirut

Få libanesere så noen grunn til å feire det nasjonale hundreårsjubileet 1. september 2020. I Beirut var folk fremdeles opptatt med å komme seg etter eksplosjonen.

For min del var det tid for å reflektere over mitt eget forhold til landet som jeg med tiden har kommet til å betrakte som mitt andre hjemland, og de store endringene som har funnet sted siden jeg først landet i Beirut en februardag i 1996. Israel okkuperte fremdeles deler av Sør-Libanon den gangen, og syriske tropper var utplassert i byen. Samtidig sto landet i gjenoppbyggingens tegn, preget av fremtids optimisme etter mange års borgerkrig.

Tjuefem år senere er de fremmede styrkene ute av landet, mens optimismen er erstattet av en kollektiv følelse av å bli trukket ned i avgrunnen.

Jeg har aldri helt klart å forklare fascinasjonen min for Libanon. Det har tidvis vært vanskelig å gi et klart svar uten å henfalle til nostalgiske klisjeer, ikke ulikt de falmede postkortene fra landets gullalder som fremdeles er å finne i en og annen turistbutikk. Det har heller ikke vært lett å gi noe entydig svar på hva det var som gikk galt, eller snarere, hvordan det kunne gå så galt igjen. Å sette Libanon under lupen er som å se i et kaleidoskop av omskiftelige motsetninger, interesser og drivkrefter. Et sted hvor ulike virkeligheter lever side om side, hvor sannheten er like fragmentert som landet selv. Svarene man finner, avhenger av hvor man leter og hvem man spør.

Denne boken er ingen fullstendig redegjørelse for hva som bragte Libanon tilbake til kanten av stupet. Den er snarere en oppsummering av min egen søken etter forståelse av et samfunn det aldri har vært lett å bli klok på. I prosessen har jeg oppsøkt historiene til et knippe mennesker og ideer som har formet det moderne Libanon. De rep resenterer hver sine epoker og politisk-religiøse identiteter. Noen av dem var ledere med store ambisjoner, som til slutt led en voldelig død. Andre satte livet på spill for ledernes visjoner. Og noen av dem skulle endre kurs underveis. En av historiene tilhører min eks-svigerfar, mine barns morfar. En annen tilhører en kvinne som sto på den andre siden, med de kristne, under borgerkrigen. Og det er Ali, en sjiamuslim som

ble oppdratt blant de kristne, før han lot seg verve til sjiabevegelsen Hizbollah. De har alle gitt meg sitt samtykke til at jeg gjengir det de har fortalt meg. Deler av historien utspiller seg flere tiår før min egen tid i Libanon, men fra rundt årtusenskiftet og frem til i dag trekker jeg veksler på egne erfaringer, og på artikler jeg har skrevet underveis. Jeg har forsøkt å bryne egne tilvante forestillinger om Libanon på levende og skriftlige kilder.

Libaneserne: En introduksjon

Hvem er egentlig libaneserne? Det enkle, åpenbare svaret er naturligvis å henvise til de med libanesisk statsborgerskap. Rundt fem millio ner av dem er å finne i de drøye ti tusen kvadratkilometerne som utgjør Libanon, et areal knapt større enn Rogaland fylke. Men i et land med atten offisielle trosretninger og enda flere ideer om hva Libanon er, eller bør være, er det mer kompliser enn som så. Anslagene på hvor mange libanesere som befinner seg utenlands, og ikke nødvendigvis som første generasjon utvandrere eller statsborgere, ligger på over det dobbelte. I mer enn hundre og femti år har libanesere utvandret i stort monn, og de fortsetter å gjøre det. Vanskelige kår og uro hjemme har skjøvet dem ut, og karriereutsikter og familieforbindelser ute har lokket dem til USA, Canada, Frankrike, Tyskland, Australia, VestAfrika og Latin-Amerika, og, i nyere tid, til gulflandene, for å nevne de viktigste destinasjonene. I Brasil alene bor det anslagsvis flere av libanesisk herkomst enn i moderlandet. Libanon fortsetter å produsere et overskudd av høyt utdannede kvinner og menn med begrensede karriereutsikter hjemme og kløktige forretningsfolk med erfaringene som skal til for å lykkes med investeringer i usikre markeder. Det er ikke uten grunn at man finner libanesere i de mest urolige hjørnene av verden. Mange har lært hva som skal til for å gjøre gull av gråstein

nedenom og hjem i beirut

under like ustabile forhold i hjemlandet. Diasporaen har også båret frem fremstående politikere, akademikere og samfunnstopper, som den tidligere amerikanske uavhengige presidentkandidaten Ralph Nader, sønn av libanesiske immigranter. Brasil, Colombia, Paraguay og Ecuador har alle hatt presidenter av libanesisk herkomst. Skue spilleren Selma Hayek og popstjernen Shakira er begge av libanesisk opphav. Den tidligere toppsjefen for Nissan, Carlos Ghosn, er tilbake i hjemmet sitt i herskapelige Rue Liban i det østlige Beirut, etter at han lot seg smugle ut fra Japan i et kontrabassetui, for å unngå tiltale for finansielle misligheter i Japan. Libaneser, han også.

Libaneserne er ressurssterke. De har lav tiltro til staten, med god grunn, og sjelden har de kunnet sette sin lit til fred og stabilitet i hjemlandet. Det gjør noe med et folk. Storfamilie, lokalsamfunn og trosbakgrunn er viktige elementer i den libanesiske samfunnslimen. Samtidig har den ustabile hverdagen som har omgitt flere generasjoner, for lengst lært dem at man er sin egen lykkes smed.

I skrivende stund, i det Libanon befinner seg i sin dypeste krise si den borgerkrigen, er lykken for mange å følge etter de som allerede har forlatt landet. Om det kan være en trøst for de som blir værende, er det svært mange av de som reiser ut, som pleier nære bånd til gamlelandet. De reiser på besøk, investerer og vil ikke helt gi slipp, selv etter flere generasjoner ute. Noe av forklaringen ligger i at mange aldri ønsket å dra derifra i utgangspunktet. Libanon var deres paradis, paradokset er bare at de må slite utenlands i årevis, gjerne hele livet, for å legge seg opp det som skal til for å kunne nyte det til fulle. Men de som drar ut tar også med seg hjem igjen det de har lært og latt seg inspirere av. Den mangefasetterte migrasjonshistorien har gjort Beirut til en kosmopol, en by av verdensborgere. I Libanonfjellene finner du hele landsbyer –de fleste av dem kristne – som har endt opp i Venezuela eller Brasil. Men de gamle steinvillaene renoveres og brukes som sommerhus. Og det bygges nytt, som i det overveiende sjiamuslimske Sør-Libanon, hvor palassene troner på mange av høydene i det kuperte terrenget, bygget med overskuddet fra flere generasjoners forretningsvirksomhet i Vest-Afrika. Jeg kjenner knapt en familie som ikke har eller har hatt

En introduksjon

noen av sine kjære utenfor landets grenser. Mange kjernefamilier er spredt over flere kontinenter.

Hvor enn skakkjørt Libanon er, lever en bedre versjon av landet i nostalgien og i folks drømmer. Libaneserne tar med seg det beste fra gamlelandet ut, som de tette familiebåndene og entreprenørånden. Og maten. Smårettene som går under samlebetegnelsen mezeh, har for lengst plassert Libanon på det kulinariske verdenskartet. De elsker hummus, tabouleh, grillspyd eller fritert middelhavsfisk, smaken av timian, koriander, hvitløk, granateple eller mynte. Smaken av Libanon. Det hender jeg tenker at maten er det eneste som samler alle libanesere, på tvers av trosbakgrunn, stedstilhørighet og klasse. Men slik er det na turligvis ikke. Skillelinjene kommer ofte til uttrykk i symbolverdenen, i politikken, og gjennom de materielle kårene folk lever under. Men i dagliglivets omgangsformer, i butikken eller i en begravelse, for eksem pel, er det samtidig påfallende hvor mye de har til felles med hverandre. Det er mer som binder dem sammen enn hva som skiller dem.

Interaksjonen med omverdenen begynte flere tusen år før den store utvandringen skjøt fart i siste halvdel av 1800-tallet. Befolkningen i de små kystbyene langs det østlige Middelhavet etablerte handelsforbindelser langs sjøveien allerede i det tredje årtusenet før vår tids regning. Med tiden skulle kyststripen som strakk seg langs og forbi dagens Libanon, bli kjent som Fønikia, det mektigste handelsimperiet i Middelhavet ved inngangen til antikken. Råvarer, i første rekke tre virke, utgjorde en stor del av den tidlige eksportvirksom heten, som blant annet forsynte papyrusindustrien i faraoenes Egypt. Etter hvert ble lokale industriprodukter av glass, metall og tekstiler viktige i en eksportnæring som bragte rikdom til de fønikiske bystatene, og til kulturen som skulle frembringe skriftsystemet som la grunnlaget for det greske og derigjennom også det latinske alfabetet.

Fønikerne regnes gjerne som kanaanitter, det semittiske folkeslaget som dominerte Levanten da handelsimperiet langs kysten begynte å ta form. Eller i det minste som nære slektninger. Slikt er ikke alltid godt å si fire–fem tusen år senere.

nedenom og hjem i beirut

I 2017 publiserte en gruppe forskere en studie basert på DNAfunn fra fire tusen år gamle levninger fra byen Saida, som konkluderte med at nitti prosent av dagens libanesere står i genetisk slektskap med kanaanittene. Men det er langt fra noen rett arvelinje fra dagens li banesere til oldtidens fønikere. Området som i dag utgjør Libanon, ble i tur og orden invadert av assyrerne, babylonerne og perserne, før makedoneren Aleksander den store underla seg bystatene langs den østlige Middelhavskysten på 330-tallet f.Kr., i det som for alvor skulle markere begynnelsen på slutten for den fønikiske sivilisasjonen. Et ter Aleksander den stores død få år senere ble det enorme riket hans splittet opp mellom hans hellenske generaler. Den levantiske kysten ble gjenstand for krigføring mellom imperiets arvtakere, og endte opp som en del av Selevkideriket, oppkalt etter en av generalene.

Ifølge historikere gjennomgikk de kanaanittiske og jødiske befolk ningene i området en tidvis hardhendt helleniseringsprosess under selevkidenes tre hundre år lange regime; det var den greske kulturens og ideenes tid. Så kom general Pompeius den eldre, som i år 63 f.Kr. gjorde det historiske Stor-Syria til en romersk provins.

I det påfølgende århundret begynte den nye, kristne religionen å bre seg i den romerske provinsen. Setter vi vår lit til Bibelen, krysset Jesus selv slettene i Galilea og gjorde vann om til vin i Qana, en landsby helt sør i dagens Libanon. Her begynner også historien om et sammensatt trosfellesskap som den dag i dag er en uatskillelig del av Libanons identitet.

Tolv av Libanons atten offisielle trosretninger er kristne. Vi kan ramse dem opp først som sist: maronitter, gresk-ortodokse, greskkatolske (eller melkitter), armensk-ortodokse, armensk-katolske, syrisk- ortodokse, syrisk-katolske, kaldeere, assyrisk-kaldeere, ro mersk-katolske, koptere og protestanter. Til sammen utgjør disse trosretningene oppunder førti prosent av den libanesiske befolknin gen, med de katolske maronittene som det desidert største samfunnet.

Noe av det kristne mangfoldet kan spores tilbake til det store skismaet, splittelsen mellom øst- og vestkirken i år 1054, som produserte nye teologiske avskallinger så sent som på 1700-tallet. Folk i traktene

har med andre ord hatt god tid på seg til å klekke ut teologiske uoverensstemmelser. Når det er sagt, fant mange av de religiøse splittelsene sted langt unna, før misjonsvirksomhet og migrasjonsbølger bragte flere av de nyere kirkene tilbake til det opprinnelige bibelbeltet.

Det tidlige Romerriket ble etterhvert avløst av Det østromerske riket, også kjent som Bysants. De kristne fikk råde grunnen mer eller mindre alene, sammen med de jødiske samfunnene i området, inntil muslimske hærstyrker feide gjennom den arabiske halvøya og nådde Levanten kort tid etter profeten Muhammads død i år 634 (eller år 12 etter al-hijra , den islamske tidsregningen).

Vi vet lite om hvordan den islamske erobringen av den levantiske kysten artet seg, og en av grunnene til det er kanskje at området nå ble en avsidesliggende utkant i det islamske kalifatet, som tre tiår etter profeten Mohammads død tok sitt hovedsete i Damaskus, og senere i Bagdad. Arabiske kilder forteller imidlertid at kristne og jødiske byer ble spart under erobringen, og at innbyggerne fikk beholde sin reli giøse identitet i bytte mot skattlegging. De fikk status som dhimmi, ikke-muslimer under kalifatets beskyttelse.

Den tidlige islamske, og arabiske, koloniseringen av området inne bar etablering av store militærgarnisoner og innflyttere som gradvis blandet seg med lokalbefolkningen, og som med tiden endret den demografiske sammensetningen. Men så sent som på 1500-tallet, da Levanten var innlemmet i Det osmanske riket med sitt hovedsete i Istanbul, var det antakelig fremdeles et flertall kristne i området.

Gjennom århundrene fortrengte arabisk andre semittiske språk, også i dagligtalen, noe som i moderne tid – i nasjonalismens tidsalder – la til rette for en felles arabisk identitet på tvers av de religiøse skillelinjene. Vektleggingen av det arabiske opphavet var naturlig og ukontroversiell blant muslimene, og ble også omfavnet av mange blant minoritetene i det sammensatte Levanten. Den arabiske nasjonalismen som begynte å ta form mot slutten av 1800-tallet, ga trosminoritetene en utsikt til politisk likeverd i et samfunn som i over tusen år hadde vært underlagt ulike islamske dynastier og regimer, med unntak av korsfarerkoloniene fra slutten av 1000-tallet og frem til utgangen på 1200-tallet.

nedenom og hjem i beirut

I likhet med de kristne fikk muslimene tidlig sine splittelser, som brøt opp det opprinnelige fellesskapet og la grunnlaget for nye tros samfunn og distinkte identiteter. Det grunnleggende bruddet begynte som en uoverensstemmelse om arverekkefølgen i det tidlige islamske riket, mellom flertallet av Muhammads følgesvenner og et mindretall som insisterte på at makten skulle følge profetens slekt. Mindretallet skulle bli kjent som sjiamuslimer, og utgjør i dag rundt tretti prosent av Libanons befolkning, omtrent like mye som den sunni muslimske hovedretningen. Sjiamuslimene produserte imidlertid flere avskallin ger, og noen av dem er også å finne i Libanon, som drusere, ismailiere og alawitter.

Den siste av Libanons atten offisielle trosretninger er den eldste og samtidig den minste. De fleste av Libanons jøder forlot landet og begynte nye liv i Israel i det bitre politiske klimaet etter det arabiske nederlaget for den jødiske staten under seksdagerskrigen i 1967. I dag teller den jødiske menigheten i Libanon bare noen få hundre personer. Synagogen i Beirut ble ødelagt under krigsårene, men ble restaurert og gjenåpnet i 2014. Men det gamle jødiske kvartalet Wadi Abu Jamil i utkanten av Downtown-distriktet er forandret til det ugjenkjennelige etter borgerkrigens herjinger og den påfølgende gjenoppbyggingen.

Dagens libanesiske samfunn er resultatet av rikers vekst og fall, folkevandringer, religiøs misjon og konverteringer, utenlandske intervensjoner og indre stridigheter. Libanon er et skjebnefellesskap av et samfunn, formet av historiens lange linjer og av brå, dramatiske brudd.

De kristnes ve og vel var påskuddet for å skille Libanon ut fra det øvrige Syria etter at Frankrike tok kontrollen over territoriet i kjøl vannet av første verdenskrig og Det osmanske rikets sammenbrudd. Da den første franske militære kontingenten paraderte Beiruts gater 10. oktober 1918, tre dager etter at de ankom sjøveien, ble soldatene møtt med jubel av skuelystne kristne. Kristne ledere drev aktivt på virkningsarbeid for en geografisk utvidet libanesisk stat med fransk beskyttelse, som vern mot panarabiske ambisjoner. Den maronittiske patriarken Elias Hoayek ledet selv en av delegasjonene som dro til fredskonferansen i Versailles i 1919.1 Høsten 1920 erklærte den franske

militære høykommissæren for Syria, general Henri Gouraud, opprettelsen av Den storlibanesiske staten. Riktignok under fortsatt fransk administrasjon, men tre år senere også med mandat fra FNs forløper, Folkeforbundet. Beirut, som hadde vært gjenstand for spektakulær vekst og utvikling utover 1800-tallet, var den selvskrevne hovedstaden i den nye staten.

De fleste kristne, og maronittene især, omfavnet utskillelsen av Libanon fra det arabiske omlandet. Statsdannelsen ga dem et land hvor de da utgjorde et knapt flertall, i hvert fall om man skal feste lit til den eneste offisielle folketellingen i landets historie, fra 1932. For dem var Libanon en moderne videreføring, og en naturlig utvidelse, av den relative autonomien de hadde vernet om i fjellene i uminnelige tider. Muslimer flest, og noen kristne med dem, betraktet imidlertid statsdannelsen som et kolonialt overtramp, en amputasjon av det ara biske fellesskapet. Det skulle gå lang tid før den politiske motstanden mot det unge statskonseptet dempet seg, og underveis gikk det ved flere anledninger voldelig for seg.

Libanon og Syria gikk i hver sin retning etter adskillelsen. Syrias endelige løsrivelse fra Frankrike i 1946 ble fulgt av en lang ustabil periode med militærkupp frem til Baath-partiet tok makten i 1963. Det panarabiske sosialistpartiet innførte et autoritært regime med planøkonomi og hard undertrykking av dissens. Den sterke, allestedsnærværende syriske staten sto i kontrast til Libanon, som hanglet seg gjennom uavhengigheten; et skjørt demokrati hjemsøkt av politiske kriser, men også en åpen økonomi som genererte investeringer og stor velstand. Det liberale ytringsklimaet i Libanon lokket dissidenter og intellektuelle fra hele Midtøsten. Beirut var et intellektuelt veksthus, og en frihavn for folk som raskt ville endt opp i en mørk fengselscelle i Damaskus. Men libaneserne fikk også lære seg å leve med et Syria som aldri anerkjente deres suverenitet til fulle, en storebror som alltid søkte å utøve innflytelse.

Hovedgaten inn fra Beiruts Downtown til den østlige bydelen Gemmayzeh er oppkalt etter general Gouraud, den franske høykom missæren. Med litt velvilje kan man forestille seg at man er i Frankrike

nedenom og hjem i beirut

her. Den franske kulturelle påvirkningen verken begynte eller sluttet med den over tjue år lange mandatperioden, og det er i første rekke de kristne som har holdt den i hevd. Mange i denne delen av byen er vel så komfortable med det franske språket som de er med arabisk, noe som gjenspeiler seg både i dagligtale, butikkskilt og på restaurantenes menyer, selv i dag, hvor mange like gjerne slår over til engelsk. En tur gjennom Gemmayzeh og bydelene rundt er en påminnelse om at Beirut på mange måter er vel så mye en europeisk som arabisk by. Libanesere flest sosialiseres inn i sine respektive trossamfunn fra fødselen av, gjennom familie og nærmiljø, før brorparten av dem – de med familier som har råd til det – ender opp i private skoler, ofte drevet av religiøse institusjoner. For mange går veien til en jobb via wasta –forbindelse(r) – gjerne forankret i nærmiljøet, og med politisk avtrykk. Ansettelser i offentlig sektor eller statseide bedrifter er ofte gjenstand for kvotering, formelt og uformelt. Og selv om det finnes mange unntak, er regelen at man gifter seg med noen fra sitt eget trossamfunn, i tråd med rådende forventninger, både i og utenfor familien. Ifølge en studie fra 2017 var femten prosent av offisielt registrerte ekteskap i Libanon mellom ektefeller fra ulike trossamfunn, med en klar overvekt av ek teskap på tvers av de kristne retningene. Av de blandete ekteskapene var det kun seks prosent som ble inngått mellom kristne og muslimer.2

Det finnes ingen felles libanesisk familierett. Når du gifter deg, skiller deg, eller står overfor et arveoppgjør, er det de ulike trossam funnenes retningslinjer som gjelder. Bakgrunnen din følger deg fra vugge til grav, og det er sterke interesser i at det forblir slik. Gjentatte forsøk på å introdusere borgerlig vielse har blitt effektivt parkert av de ulike religiøse institusjonene siden slutten av 1990-tallet.

Folk forholder seg til de komplekse omgivelsene på mange for skjellige måter, man finner sine egne måter å manøvrere seg rundt på. På jobb eller i sosiale sammenhenger inntar de forskjellige roller, avhengig av hvem de forholder seg til. Selv om krigen og de hyppige krisene kanskje antyder noe annet, er libanesere gode til å tilpasse seg hverandre, enten det er fordi de genuint ønsker å heve seg over skille linjene, eller rett og slett i visse sammenhenger bare må.

Så må det legges til at libanesernes konflikter ikke bare er deres eget verk. Det er Libanons geografiske skjebne å bli klemt inn mellom Syria og Israel, i frontlinjen for ulike regionale og internasjonale maktkamper. Libanon har gjennom historien fungert som arena for omverde nens uoverensstemmelser. Syria, Iran, USA, Frankrike, Saudi-Arabia og Israel har alle hatt sine planer for Libanon, om vi begrenser oss til de siste tiårene. Og alle har hatt sine libanesiske grupper å spille på.

På øverste myndighetsnivå er de ulike trossamfunnenes representasjon definert med utgangspunkt i den såkalte Nasjonalpakten, som ble inngått mellom de politiske elitene idet Libanon formelt ble selvstendig i 1943. Den uskrevne avtalen var en formel for sameksis tens mellom Libanons folkegrupper, og for den nye statens forhold til omverdenen, spesielt overfor den tidligere mandatmakten Frankrike og det arabiske Syria.

Kompromisset var at Libanon ble definert som en «uavhengig, arabisk» stat; de kristne fikk sin libanesiske suverenitet, mens muslimene fikk nasjonens identitet forankret i den arabiske kulturen. Et slags minste felles multiplum mellom tilsynelatende uforenelige nasjonale ambisjoner. Hva folk betraktet seg selv som ble ikke dermed nød vendigvis endret. En del kristne, maronitter især, definerer seg ut av den arabiske identiteten den dag i dag. De er libanesere, ikke arabere, kan de fortelle deg, gjerne med henvisning til det urgamle fønikiske opphavet. På den andre siden har etterkommerne til de som i sin tid motsatte seg utskillelsen av Libanon for lengst omfavnet nasjonen. De er libanesere så gode som noen, uten at de dermed ser noe behov for å tone ned sin arabiske identitet.

I henhold til Nasjonalpakten skal landets president være maronittisk kristen, statsministeren sunnimuslim, og parlamentsformannen sjia. Visepostene for de to sistnevnte stillingene tilhører de gresk-ortodokse kristne. Frem til slutten av borgerkrigen var fordelingen mellom kristne og muslimer i det folkevalgte parlamentet 6/5 i de kristnes favør. Dagens fordeling på 50/50 var ett av kompromissene som ble nedfelt i en ny avtale inngått i den saudiarabiske byen Taif høsten 1989, og som markerte begynnelsen på slutten av borgerkrigsepoken

nedenom og hjem i beirut

fra 1975 til 1990. Sedvanen er at kristne og muslimer også skal være likt representert i regjeringen.

Det libanesiske maktfordelingssystemet har sørget for at nær sagt alle befolkningsgrupper er representert i styringen av landet. Men det innebærer samtidig en evig tautrekking der hvor avtalen kommer til kort, ofte om hvem som skal ha hvilke ministerposter, kontroll over offentlig forvaltning, om mandatet som følger de ulike posisjonene i politikken og embetsverket. Bare for å nevne noe. Maktfordelingssystemet sørger dermed for å opprettholde både identitetspolitisk bevissthet og konstant rivalisering.

Sekterisk rivalisering preger også andre deler av det organiserte samfunnslivet, fra fagforbund og profesjonelle syndikater, til student foreningene. Det er ikke bare de politiske elitene som holder systemet oppe, men også tusenvis av sympatisører og klienter; de som lar seg mobilisere i gatene når situasjonen tilspisser seg, og alle som sørger for at de gamle partiene blir gjenvalgt, gang etter gang, noen ganger mot betaling eller gjenytelser.

Det finnes riktignok mange smutthull, pusterom for de som vil unnslippe den identitetspolitiske tvangstrøyen. Libanon har for eksempel et rikt kulturliv hvor kritiske blikk på sekterismen er et tilbakevennende tema. Når libanesiske kunstnere, akademikere og mediefolk står friere til å uttrykke seg enn kolleger i mange andre land i Midtøsten, handler det både om toleransen som det flerkulturelle samfunnet har frembragt, og et relativt stort ytringsrom i et politisk system som ingen enkeltaktør alene kunne underlegge seg.

Folk med ulik bakgrunn omgås hele tiden i det daglige. Det skal godt gjøres å skille en muslim fra en kristen i Beiruts uteliv og mange andre sosiale sammenhenger. I nabolagsbaren min jobber en sjia muslim fra sør sammen med en kristen fra fjellene, en sunnimuslim fra nord og en armener. Jeg vet det bare fordi jeg har snakket nok med hver og en av dem. Jeg kan ikke se det på dem, og jeg vet bedre enn å spørre dem direkte. Det blir gjerne oppfattet som uhøflig. I det multi kulturelle Libanon er man likevel opptatt av slikt, av ren nysgjerrighet, eller fordi det kan ha noe å si for hvordan man forholder seg til den andre, hva

man kan si og hva man bør styre unna. Siden det altså gjerne oppfattes som upassende å spørre direkte, går man rundt grøten. Med mindre bakgrunnen allerede er åpenbar, for eksempel i form av et skaut, et kors rundt halsen eller en ring med stein på lillefingeren til en mann.

Dialekter og sosiolekter er ofte nyttige identitetsmarkører. Sjansen for at den du snakker med er kristen, for eksempel, stiger omtrent proporsjonalt med innslaget av franske låneord. Og i Beirut holder mange fremdeles på den brede sørlige aksenten som angir sjiamuslimsk bakgrunn.

Navn er ellers ofte en god indikator, men like gjerne ikke. Man kan for eksempel trygt anta at Georges og Charbel er kristne, og sannsynligvis Joyce og Mireille også. Eller at Abbas, Zeinab og Ali er sjiamuslimer, og Omar er sunni. Og Makram er mest sannsynlig druser. Men Karim, Ziad, Nour eller Mona, for eksempel, er umulig å plassere. Og Jihad kan like gjerne være kristen som muslim. Det samme gjelder etternavn. Flere av dem gir tydelige assosiasjoner, men opp gjennom historien har mange gamle familienavn fått grener utenfor trossamfunnet hvor de opprinnelig oppsto.

Så får de nysgjerrige heller spørre om hvor man kommer fra, begi seg inn på geografien, grave litt mer i familiebakgrunnen og så videre. Område- og landsbybakgrunn gir ofte en pekepinn så godt som noe. Ofte er det fort gjort, men det er fullt mulig å trå feil her også, selv med flere sammenfallende indikatorer for hånden. I det kosmopolitiske Beirut kommer stereotypene ofte til kort.

I dag vegrer libaneserne seg for å bruke betegnelsene Øst- og Vest-Beirut, sharqiyeh og gharbiyeh. Inndelingen forbindes med kri gens dikotomi mellom kristne og muslimer, oss og dem. Det er en god del skam knyttet til tiden da naboer gikk til krig mot hverandre, delte byen og la den i ruiner. Men øst er fremdeles øst, også i demografisk forstand, som hjem for de aller fleste av Beiruts kristne. Slik muslimer flest bor i den vestlige delen, selv om det alltid var flere kristne der enn det var muslimer i øst.

Den vestlige sentrumsbydelen Hamra, hvor jeg selv har bodd i flere år, er antakelig fremdeles det mest sammensatte området i hele

nedenom og hjem i beirut

Libanon. Samtidig kjenner jeg flere muslimer som i nyere tid har flyttet til de gentrifiserte sentrumsområdene i øst. Demografien er i end ring, slik den alltid har vært. Men folk flest flytter helst i fellesskap, bosetter seg der andre allerede har etablert et brohode. Libanon er, for å ty til klisjeen, en mosaikk. Alle byene har innslag av andre tros samfunn enn det som utgjør flertallet, og det finnes mange blandete landsbyer. Libanesere flest bor likevel blant sine egne, selv i de blandete områdene, og de har sine grunner for å fortsette å gjøre det, utover det som har å gjøre med oppvekst eller nærhet til familie. For hva om en ny krig skulle bryte ut?

Det finnes mange forsøk opp gjennom historien på å overprøve den sekteriske politikken og etablere alternativer som favner om det liba nesiske mangfoldet, fra Det libanesiske kommunistpartiet, til floraen av sosialistiske og panarabiske bevegelser som hadde sine glansdager for flere tiår siden. Disse gamle sekulære partiene hadde som mål å bygge nye fellesskap basert på klasse eller et utvidet nasjonsbegrep. Men tiden har løpt fra både sosialistiske dogmer og panarabiske visjoner, uten at nyere forsøk på å bygge politiske allianser på tvers av skillelinjene har tatt helt av.

Like fullt har mange libanesere lenge vært frustrerte over det de kaller «det sekteriske systemet», og ikke minst den omfattende korrupsjonen som følger med. Den evinnelige, ofte farsepregete kranglingen mellom de politiske elitene var nå én ting, den evnet uansett knapt å engasjere andre enn de mest iherdige tilhengerne. Men utover på 2010-tallet begynte problemene for alvor å tårne seg i Libanon. Kri gen i Syria medførte alvorlige ringvirkninger for libanesisk økonomi og ga samtidig landet over en million nye flyktninger å hanskes med. Utenlandsinvesteringene var på vei ned, mens arbeidsledigheten og prisnivået gikk opp. Med nullvekst i bruttonasjonalproduktet i 2019 ble det klart at utsiktene til å betjene Libanons massive utenlands gjeld, et av verdens høyeste gjeldsnivå per capita, var svært dårlige. Dollar-reservene minket raskt, og varsellampene blinket rødt for den nasjonale valutaen, den libanesiske liraen. Økonomien var på vei inn i en krise som flere observatører lenge hadde varslet ville komme, og

En introduksjon

det mens landets politiske elite brukte hele ni måneder på å fremforhandle en ny regjering.

Nesten alle de toneangivende partiene var representerte i den nasjonale samlingsregjeringen som til slutt så dagens lys i slutten av ja nuar 2019, uten at det gjorde den mer styringsdyktig enn forgjengerne. Det var knapt noen som så en vei ut av uføret. Systemet var som det var, og politikerne var mer eller mindre de samme som hadde styrt siden borgerkrigens dager. Det hele virket umulig å endre. Inntil en kveld i oktober.