Geir Stian Ulstein/Øyvind Torp: Selvforsvar mot kreft

Boka er skrevet sammen med løpekamerat Geir Stian Ulstein, som tidligere har utgitt bl.a.

Piggtrådroser (Gyldendal 2007) og Tysklandsbrigaden (Spartacus 2018). Våren 2019 gir de også ut Mensen Ernst – drømmen om å løp e. isbn 978-82-430-1215-8

Forfatterportrett: Tor Simen Ulstein Omslagsdesign: Wisuell Design

9

788243 012158

www.spartacus.no

2019

MOT KREFT TI GREP DU SELV KAN TA Av lege Øyvind Torp Kos thold

Mental styrke

Øyvind Torp

I denne boka gir han praktiske tips og råd til deg som er kreftsyk eller ønsker å gjøre det du kan for å holde deg frisk.

TI GREP DU SELV K AN TA

Øyvind Torp, f.1977, ble uteksaminert ved Universitetet i Oslo i 2006 og har jobbet som fastlege i over 10 år. Han er spesialist i allmennmedisin med sideutdanning i psykiatri og videreutdanning i kognitiv terapi. Spesielle interesseområder er kosthold og fysisk aktivitet.

Etter operasjoner og undersøkelser, smerte og morfin våkner kroppen sakte til liv, og viljen til å kjempe tilbake vokser. I forskningen finner han en rekke små og store tiltak som hver for seg og tilsammen kan ha effekt mot kreft, i tillegg til den medisinske behandlingen han mottar. Et år etter operasjonene løper han over startstreken i Berlin maraton. Det er glede og lettelse i hvert steg.

SELVFORSVAR MOT KREFT

Sommeren 2016 sitter fastlegen Øyvind Torp på kontoret og ser på sitt eget MR-bilde. Ute på gangen venter nye pasienter, men han klarer ikke samle tankene. MR-bildet viser kreftsvulster.

Med ett blir legen pasient. Overlevelsesinstinktet våkner: Finnes det noe han kan gjøre for å bedre sjansene sine når uflaksen først har rammet?

SELVFORSVAR

Trening

Hver dag våknet jeg opp med en vond følelse i magen. Hadde det bare vært et mareritt? Men virkeligheten slo ned som et lyn, hver eneste morgen.

Et nytt kapittel i livet hadde tatt til, med undersøkelser, uendelig med katastrofetanker og stadig nye leger.

Plutselig satt jeg på den andre siden av bordet. Lege var blitt pasient.

selvforsvar mot kreft

øyvind torp og geir stian ulstein

Selvforsvar mot kreft 10 grep du selv kan ta

Selvforsvar mot kreft © Spartacus Forlag AS, 2019 Omslagsdesign: Punktum forlagstjenester og Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Sats: Punktum forlagstjenester Trykk: Printed in ISBN 978-82-430-1215-8

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR .

SPARTACUS FOR LAG AS

P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innhold

Forord Drømmen om å løpe Diagnose: fra frisk til pasient

Del 1: Hva er kreft?

Kreft – en epidemi?

Hvorfor akkurat meg?

Hvorfor er ikke kreft kurert?

Hvorfor oppstår kreft?

En fånyttes jakt på supermedisinen Kreft, har det noe med energiomdanningen i cellen å gjøre?

10 fellestrekk ved kreftsykdom Kampen starter Angrep fra flere kanter – nøkkelen til suksess?

Kombinasjonsbehandling og kreft

Del 2: 10 effektive strategier du selv kan bruke for å bedre din egen prognose

7 10 13 17 19 29 30 32 34 39 42 44 46

Strategi 1: Spis mat som ødelegger kreftcellenes blodforsyning 53 Strategi 2: Unngå – og rensk ut – skadelige stoffer 57 Strategi 3: Reduser stress 62 Strategi 4: Redusere forhøyede hormonnivåer og fedme 66

Strategi 5: Demp betennelse i kroppen Strategi 6: Effektiviser immunforsvaret Strategi 7: Hver eneste treningsøkt teller Strategi 8: Hemme evnen til spredning Strategi 9: Å drepe kreftceller Strategi 10: Kutt forsyningene av sukker Mer om ketogen kost Virker det?

Drømmen blir virkelighet

Del 3: Håndbok i anti-krefttiltak

73 78 86 93 100 104 111 121 123

Mat mot kreft 10 steg mot en bedre prognose Hvordan kan en dag med antikrefttiltak se ut?

Handleliste La oss alle få kjempe!

Epilog

127 129 133 162 165 167

Videre lesetips Til mine legekolleger Noter Stikkordsliste

169 172 175 187

Forord

Jeg fikk kreftdiagnosen i juni 2016. Beskjeden rystet hele min verden ved grunnvollene. Fremtiden var plutselig helt uviss.

Spørsmålene tårnet seg opp. De var bitre og hadde ingen svar: Hvorfor meg? Hva har jeg gjort galt? Hvordan ender dette?

Heldigvis dukket også ett viktig spørsmål opp: Hva kan jeg gjøre for å bedre min prognose? Åpenbart måtte jeg følge legenes råd og ta imot den behandlingen og oppfølgingen som ble tilbudt meg. Det var snakk om kirurgi, cellegift eller stråling.

Jeg var takknemlig for at disse mulighetene fantes, men hva kunne jeg bidra med i periodene mellom de viktige medisinske behandlingene?

I mitt livs kamp ville jeg naturligvis delta selv, men kreftlegene ristet på hodet: «Så lenge du ikke røyker og kan slutte med det, har vi ikke noe å anbefale.»

Det ga meg en maktesløs følelse.

7

Tankene kvernet videre. Hvorfor skulle en ellers sprek 39 år gammel mann få kreft? Ren uflaks?

Som lege hadde jeg grunnleggende kunnskap om kreftsykdom. Jeg visste at over 90 prosent av krefttilfeller skyldes miljøfaktorer, for eksempel tobakksrøyking, fedme, overdrevent alkoholbruk, stråling, usunt kosthold, lite fysisk aktivitet, med mer. Likevel visste jeg ikke hva det egentlig betydde, ikke i praksis. Det skulle jeg snart finne ut. Å få kreft er uflaks, men hadde jeg selv gjort noe for at uflaksen kunne inntreffe?

Jeg undret meg altså over hva som hadde ført til sykdom i mitt tilfelle.

Kunne det være kostholdet? Jeg røkte jo ikke, drakk med måte og var ikke overvektig. Jeg trengte ikke å vite svaret på dette for å straffe meg selv, men om det var noe som gjorde at sannsynligheten for å få kreft økte, ville ikke det da hjelpe å slutte med dette «noe»? Jeg klarte med andre ord ikke å forsone meg med at det ikke nyttet å gjøre noe selv. Tankene tok det et steg videre: Hvorfor skulle ikke tiltak som anbefales for forebygging av kreftsykdom være like viktige å gjennomføre om man først får sykdommen?

Jeg begynte å lese litteratur om temaet. Der fant jeg en mengde tiltak som kunne bremse og bekjempe kreftsykdom i samarbeid med kirurgi, cellegift eller stråling. Det fantes et uutnyttet potensial som jeg kunne bruke for å bedre mine egne odds. Midt i en tid med katastrofetenkning, frykt og nedstemthet, trengte jeg et prosjekt. Jeg trengte å delta i kampen for mitt eget liv.

Strategiene jeg lagde meg jaget vekk de altoppslukende negative tankene i ventetiden mellom nye undersøkelser og operasjoner.

Fokuset mit ble mer styrt mot hvordan jeg selv kunne bedre egne

8

sjanser enn mot de tilsynelatende dystre fremtidsutsiktene. Jeg følte meg stadig bedre, både fysisk og psykisk.

Det å ta del i – og bidra positivt til – egen behandling og dermed bære ansvaret for egen skjebne, gir mening, håp og lettelse.

Dette er også grunnideen med denne boken.

Jeg håper at du inspireres til å starte ditt eget prosjekt der du tar virkningsfulle steg på veien mot bedre helse.

Boken er delt inn i tre hoveddeler. Første del beskriver kreftens egenskaper og teorier om årsakene.

Andre del handler om at kreften også har svake punkter, som du kan utnytte.

Tredje og siste del gir praktiske råd om hvordan du kan gjennomføre et angrep på kreftsykdommen best mulig, blant annet med ti steg i økende vanskelighetsgrad. Det er ikke gitt at du har motivasjon eller energi til å gjennomføre alle rådene, men vit at hvert enkelt steg har effekt.

Du kan klare dette! Øyvind Torp 1000 dager etter kreftdiagnosen.

9

Drømmen om å løpe

Det knirker i hjulene på stativet der jeg beveger meg nedover gangen. Jeg er på Rikshospitalet, på vei mot kafeteriaen. En pose med morfinblanding henger på stativets metallhank. Jeg trenger bare å trykke på knappen på smertepumpen for at en dose av posens innhold skal fraktes ned gjennom slangen og inn i ryggmargen. Nervene bedøves. En dose morfin er hva jeg behøver for å gjennomføre ekspedisjonen fra avdelingen jeg er innlagt på og ned til kaffemaskinen.

Dette er kveldens store mål.

Rikshospitalet har en egen ro over seg på kveldstid. Den store takhøyden i bygget absorberer lyden. Fra hovedinngangen strekker en sammenhengende gate seg i hele byggets lengde. Rikshospitalets bygg utgjør en vakker helhet. Det er en landsbygate med gatelykter og brostein, hvor «husene» står tett i tett, med varierte fasader og søyler. Til og med terrasser er bygd inn, selv om man aldri ser noen benytte seg av dem. I gaten er det grønne 10

trær og planter, trapper å sitte på og piazzaer å møtes ved, hver med sin karakteristiske skulptur. Det kunne nesten like gjerne ha vært en trivelig, bedagelig italiensk gate. Isteden går folk her for livet.

Jeg husker da en tydelig stolt Kong Harald offisielt åpnet Rikshospitalet. Det var den 22. september 2000. Selv sto jeg oppstilt i mannskoret som underholdt. Jeg var helt fersk medisinerstudent. Det var en stor dag. I årene som student vandret jeg mye i disse korridorene, besøkte avdelinger og pasienter. Det var ikke i mine tanker at jeg i nær fremtid selv skulle være pasient her.

Jeg drar med meg stativet videre, min følgesvenn for øyeblikket. Jeg må være påpasselig for ikke å vikle ledningen til morfinposen inn i de små hjulene. Foran meg har jeg en tur på hundre meter.

14 dager tidligere – to dager før operasjonen – hadde jeg gjennomført en triatlon. Jeg hadde følt meg i knallform. Jeg husker hvordan jeg kunne presse på i vannet før jeg kastet meg opp på sykkelsetet og fortsatte. I tankene kan jeg se meg selv og sykkelen danse oppover de bratte bakkene med høy tråkkfrekvens, for så å kaste meg utfor og fryktløst opparbeide høy fart. Jeg husker også blodsmaken i munnen fra den avsluttende løpedelen, jeg husker hvordan jeg maktet å balansere kroppen akkurat rundt punktet der melkesyren holder på å ta overhånd, men ikke gjør det. Jeg husker jeg krysset mållinja. Og så, etterpå, den herlige mestringsfølelsen og den tilfredse, godslitne kroppen. Det var fjorten dager siden.

Det var i et annet liv.

I øyeblikket føles denne korte gåturen på Riksen umenneskelig.

Jeg når endelig frem til Narvesen. Hundre meter tilbakelagt.

11

Det virker som en større prestasjon enn triatlon, men jeg er for plaget til å glede meg over det.

Jeg innser at veien tilbake til den gamle, trente kroppen er lang. Men det kunne vært verre. I det minste virker det som om veien dit eksisterer. Det finnes kanskje en tynn, liten bro, en strime av håp, som kan ta meg tilbake dit. Jeg trenger noe å drømme om, jobbe mot, noe som tar tankene vekk fra den nåværende jammerdalen.

Den natten drømte jeg om å løpe Berlin-maraton.

12

Diagnose: fra frisk til pasient

Det var forsommer i 2016. Legekontoret var litt for varmt, og jeg småsvettet under legefrakken. Jeg maktet ikke å samle tankene.

Det var som om jeg hadde fått en kanonkule i magen.

Ute på gangen satt to pasienter og ventet. Jeg burde tatt dem inn for lenge siden, men var fullstendig satt ut av spill.

Lett skjelvende hvilte hendene mine mot tastaturet. På skjermen lyste svarte bokstaver mot meg. Jeg så på teksten igjen. Kunne budskapet være et annet denne gangen? Nei, beskjeden fra radiologen etterlot ingen tvil.

Det var mitt eget MR-bilde som lå ferdig beskrevet i innboksen. Jeg hadde åpnet beskjeden før jeg fikk tenkt meg om, ikke forventet at katastrofen skulle lyse mot meg.

«Svulster i bukspyttkjertel. Utbredte forstørrede lymfeknuter i buken. Svulst i et ribben.»

Kvalmen steg opp i meg. Jeg burde ha dratt hjem, men det var også vanskelig å avvise de ventende pasientene. Den aller siste 13

led av depresjon. Jeg kalte henne inn på kontoret. Det var godt å konsentrere seg om pasienten, å føle jeg var til hjelp.

Som ung medisinstudent var sykdom av akademisk interesse.

Det var teori, det var fag, det gjaldt ikke meg personlig. Mange pasienter rørte meg likevel, og særlig kreftpasientene gjorde stort inntrykk på en ung student. Det var en så dyster skjebne, for meg sto det på den tiden som dødsdom, selv om vi også så at behandlingen kunne virke. Jeg tror egentlig jeg ble så skremt av denne sykdommen som student, at jeg senere gjorde mitt beste for å fornekte symptomene som kom snikende over noen år.

Man skulle tro at en lege er særlig godt forberedt når sykdom rammer, men sannheten er vel heller at jeg gjennom årene distanserte meg fra tanken. Når man jobber med – og opplever – så mye sykdom og så mange triste skjebner, er det kanskje naturlig å fortrenge og beskytte seg mot slike tanker. Det sies at noen leger har vært så gode på fortrengning at når alvorlig sykdom blir oppdaget på dem selv, har det gått så langt at de ikke lenger kan reddes. Var jeg en av dem?

Og hvorfor får så mange mennesker kreft?

14

Del 1: Hva er kreft?

Kreft – en epidemi?

I USA nærmer kreft seg å bli den hyppigste dødsårsaken. Én av to menn og én av tre kvinner i USA forventes å bli rammet i løpet av livet.

Norske tall er heller ikke oppløftende.

36 prosent av alle menn og 30 prosent av alle kvinner blir sannsynligvis rammet av kreft innen fylte 75 år.1 I alle vestlige land har antall krefttilfeller økt etter 1940, og særlig etter 1975, spesielt blant den yngre delen av befolkningen.

For kvinner under 45 år økte i USA tilfellene med 1,6 prosent årlig og 1,8 prosent for menn i samme aldergruppe. I løpet av perioden 1970–1999 økte samlet antall krefttilfeller med 1,0 prosent per år for barn og med 1,5 prosent per år for ungdom.2 I Frankrike økte totalt antall krefttilfeller med 60 prosent fra 1977–2000.3 Ofte forklares den totale økningen i antall krefttilfeller med at befolkningen blir eldre og dermed mer utsatt. Men barn og ungdom er blant de befolkningsgruppene der krefttilfellene har 17

økt mest siden 1970-tallet. Det er altså en økning i alle aldersgrupper. Det kan heller ikke forklares med at diagnostiseringen er blitt bedre, for økningen i krefttyper som det ikke screenes for (lunge-, hjerne-, testikkel-, bukspyttkjertel-, lymfekreft) er minst like høy som for de typene vi har blitt flinke på å diagnostisere tidlig. Hva ligger bak denne skremmende økningen?

18