Carlo Rovelli: Tid

carlo rovelli

Tid

CARLO ROVELLI

TID Oversatt fra italiensk av Birgit Owe Svihus

Originalens tittel: L’ordine del tempo © Adelphi edizioni S.P.A. Milano, 2017 Norsk utgave: © Spartacus Forlag AS, 2018 Utgitt med støtte til oversettelsen fra Det italienske utenriks- og bistandsdepartementet. Questo libro è stato tradotto grazie ad un contributo alla traduzione assegnato dal Ministero degli Affari Esteri e della Cooperazione Internazionale italiano.

Omslagsdesign: Penguin Press Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro 11/14 Papir: Munken premium cream 100g Trykk: Scandbook Printed in Sweden ISBN 978-82-430-1153-3

Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR. SPARTACUS FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no

Til Ernesto, Bilo og Edoardo

Innhold DET ALLER STØRSTE MYSTERIET ER KANSKJE TIDEN

11

FØRSTE DEL

TIDEN GÅR I OPPLØSNING

1. DET FINNES IKKE LENGER BARE ÉN TID 2. DET FINNES IKKE LENGER NOEN RETNING 3. NÅTIDEN TAR SLUTT 4. TIDEN ER IKKE LENGER UAVHENGIG 5. TIDSKVANTER

19 28 45 63 84

ANDRE DEL

VERDEN UTEN TID

6. VERDEN BESTÅR AV HENDELSER, IKKE AV TING 7. GRAMMATIKKENS UTILSTREKKELIGHET 8. DYNAMIKK SOM RELASJONER

97 106 116

TREDJE DEL

TIDENS kilder

9. TID ER UVITENHET 10. STÅSTED 11. HVA EN BESYNDERLIGHET KAN FØRE TIL 12. DUFTEN AV MADELEINEKAKEN 13. TIDENS OPPRINNELSE

131 143 157 169 189

SØVNENS BROR

199

Noter Bilderettigheter personREGISTER

207 228 229

Verselinjene i begynnelsen av kapitlene er hentet fra Horats’ Oder, her i en oversettelse av Giulio Galettos italienske gjendiktning, i en fortryllende liten bok med tittelen In questo breve cerchio, Dette korte livet (Edizioni del Paniere, Verona 1980).

DET ALLER STØRSTE MYSTERIET ER KANSKJE TIDEN Også de ordene vi uttaler nå har tiden i sin flukt allerede tatt med seg, og ingen ting vender tilbake (I, 11)

Jeg stanser opp og gjør ingenting. Det skjer ingenting.

Jeg tenker ingenting. Jeg lytter til tiden som går.

Det er dette som er tiden. Velkjent og nær. Den farer av gårde og tar oss med. Alle sekundene, timene og årene slynger oss ut i livet, deretter dras vi mot intet …

Vi lever i tiden, slik fisken lever i vannet. Vår væren er å være i tiden. Tidens monotone sang gir oss næring, den åpner verden for oss, den forstyrrer oss, skremmer oss, vugger oss. Universet brer seg utover, dratt av tiden, og finnes som en følge av tidens beskaffenhet.

I hinduistisk mytologi illustreres den kosmiske elven med bildet av den dansende guden Shiva: Shivas 11

tid

dans styrer universets gang, tidens flukt. Finnes det noe mer universelt og mer åpenbart enn dette at tiden går?

Men fullt så enkelt er det allikevel ikke. Virkeligheten er ikke bestandig slik den synes: Jorden ser flat ut, men egentlig er den rund; solen ser ut som den dreier rundt på himmelen, men egentlig er det vi som går rundt. Heller ikke tiden er bygd opp slik man skulle tro: Den er ikke denne ensformige universelle strømmen. Det oppdaget jeg i fysikkbøkene mine da jeg gikk på universitetet, til min store overraskelse. Tiden fungerer annerledes enn vi tror.

I de samme bøkene oppdaget jeg også at vi fremdeles ikke vet hvordan tiden egentlig fungerer. Tidens natur forblir et mysterium, kanskje det største av dem alle. Merkelige tråder knytter den til de andre store uløste mysteriene: menneskesinnets natur, universets tilblivelse, skjebnen til sorte hull, hva liv egentlig er for noe. Det er noe fundamentalt som hele tiden fører tilbake til tidens natur.

Undringen er det som driver oss til å ville vite ting1, og idet vi oppdager at tiden ikke er slik vi trodde, dukker det opp tusen spørsmål. Tidens beskaffenhet har stått sentralt i min forskning innen teoretisk fysikk hele mitt liv. På de følgende sidene skal jeg gi en oversikt over hva vi til nå har forstått om tid, over hvilken kurs vi følger for å forsøke å forstå bedre det vi fortsatt ikke forstår, og det vi etter min mening så vidt begynner å skimte.

12

DET ALLER STØRSTE MYSTERIET ER KANSKJE TIDEN

Hvorfor husker vi fortiden og ikke fremtiden? Er det vi som finnes i tiden, eller er det tiden som finnes i oss? Hva betyr det egentlig at tiden «går»? Hva er det som knytter tiden til vår natur som enkeltindivider?

Hva er det jeg hører, når jeg hører at tiden går?

Boken er inndelt i tre ulike deler. I den første delen oppsummerer jeg det moderne fysikk har forstått om tid.

Det er som å holde et snøfnugg i hendene: Mens vi stirrer på det, smelter det litt etter litt mellom fingrene våre og blir til slutt borte. Vanligvis tenker vi på tiden som noe enkelt, noe grunnleggende, som går og går jevnt og trutt, uavhengig av alt annet, fra fortiden mot fremtiden, og som kan måles ved hjelp av klokker. I tidens løp inntreffer hendelsene i universet én etter én: fortidige, nåtidige, fremtidige; fortiden er fastlagt, fremtiden er åpen … Nåvel, alt dette har vist seg ikke å stemme.

Ett etter ett har de karakteristiske aspektene ved tiden vist seg ikke å være annet enn tilnærmelser, feiltakelser som skyldes ståstedet vårt, akkurat som ideen om at jorden er flat eller at solen går rundt jorden. Etter hvert som vi har fått mer kunnskap, er vår forestilling om tid gått langsomt, men sikkert i oppløsning. Det vi kaller «tid», er en kompleks samling av strukturer, av lag.2 Etter hvert som vi har tatt saken nærmere i øyesyn, har tiden mistet disse lagene, det ene etter det andre, bit for bit. Bokens første del er fortellingen om hvordan tiden er gått i oppløsning.

13

tid

Den andre delen beskriver det vi sitter igjen med til slutt. Et tomt og forblåst landskap som nærmest synes å ha mistet ethvert spor av tid. En underlig, fremmed verden; men den er vår verden. Det er som å komme opp på høyfjellet, der det ikke finnes annet enn snø, stein og himmel. Eller slik det må ha vært for Armstrong og Aldrin idet de begir seg ut i det ubevegelige landskapet på månen. En avkledd, fundamental verden som stråler med en gold, klar og foruroligende skjønnhet. Den fysikken jeg beskjeftiger meg med, kvantegravitasjon, handler om å sette alle krefter inn på å forstå og gi en sammenhengende forklaring på dette ekstreme og uhyre vakre landskapet: verden uten tid.

Bokens tredje del er den vanskeligste, men også den mest levende og den som i sterkest grad berører oss mennesker. I en verden uten tid må det uansett finnes noe som kan si oss hvor tiden, slik vi kjenner den, kommer fra, en tid med en retning, der fortiden er forskjellig fra fremtiden, den rolige strømmen. Denne tiden som vi fornemmer, må på en eller annen måte vise seg for oss, i våre omgivelser, i vår skala.3 Den tredje delen er hjemreisen, tilbake til den tiden som gikk tapt i bokens første del, mens vi lette etter verdens grunnleggende grammatikk. Som i en kriminalroman skal vi nå jakte på den skyldige, den som har forårsaket tiden. Én etter én skal vi finne igjen de enkelte bestanddelene av den tiden vi kjenner til, nå 14

DET ALLER STØRSTE MYSTERIET ER KANSKJE TIDEN

ikke som virkelighetens grunnleggende strukturer, men som hensiktsmessige tilnærminger for disse ubehjelpelige, klossete skapningene vi mennesker er, som aspekter ved vårt ståsted, og kanskje også som aspekter – avgjørende aspekter – ved det vi er. For til syvende og sist angår tidens mysterium – kanskje – i større grad det vi er, enn det angår kosmos. Kanskje er det akkurat som i den første og største av alle kriminalfortellinger, Sofokles’ Kong Oidipus, der det viste seg at detektiven var den skyldige.

Her blir boken som glødende magma, full av ideer, noen av dem er lysende, andre mer uklare. Dersom dere fortsatt vil følge med, skal jeg ta dere med så langt jeg tror vår nåværende kunnskap om tiden er kommet, helt ut til det store nattsvarte og stjernebeslåtte verdenshavet av det vi ennå ikke vet.

15