STOFF #57

VÆRE

redaktør Endre Holm Vassenden

Jørgen Sjeggestad

Borghild Rangnes Homlong

Thea Victoria Mendez Okkelmo

Joakim Holmen Egenæs

Marie Haugen

director Søkes!

ansvarlig Joakim Holmen Egenæs Simen Tomren Grip

Astri Nyaas, Fay Arentz-Hansen, Hallvard Hegland Øvstebø, Hauk Fevang, Hermann Stange Jenssen, Jonas Vedeler Gudmundson, Jose ne Gjerde, Julie Strand Klausen, Jørgen Sjeggestad, Kjartan Gjerde, Mats Vederhus, Nike Söderström Sager, Oskar Haltbrekken Tveitdal, Sander Kleppe, Simen Tomren Grip, Thora Selsøvold, Tollef Yttri Solsrud

foto Ada Harboe, Aksel Persen, Daniel Jin Hegge lund, Terkel Eikemo, Jonas Johannessen Eian

/ illustrasjon Kristine Sundsdal, Mariane Guldager, Marie Reike, Nadja Asghar, Oline Løseth, Rian Adam Sadiq, Nahid Daneshvar, Haruna Inagaki

Mjølhus

Thuestad

Langeland

ET BUDSJETT FOR FORTIDEN

Da nansminister Trygve Slagsvold Vedum la frem for slag til statsbudsjettet den 6. oktober, var det lite for stu dentene å juble over. Som forventet, ja, men like fullt skuffende.

Det mest skremmende: Regjeringen foreslår nå å inn føre skolepenger for internasjonale studenter fra land utenfor EU/EØS og Sveits. Dette er en skandale av ere grunner.

Det mest innlysende er at det bryter med grunnprinsip pet i norsk utdanning: Gratisprinsippet. I Norge skal høyere utdanning være gratis for alle, uavhengig av hvem du er, hvor du kommer fra, og hvilke økonomiske forutsetninger du har. Det gjelder også for internasjonale studenter, slik det ble presisert i Hurdalsplattformen for bare et drøyt år siden. Det tok altså regjeringen knapt et år å skrote det viktigste prinsippet i norsk høyere ut danning. Endringene gjør at vi beveger oss nærmere en amerikansk modell, med et utdanningssystem hvor de rikeste får gjøre som de vil, mens de økonomisk vans keligstilte slenges under bussen.

Regjeringen ser åpenbart ikke verdien de internasjon ale studentene tilfører oss. For det første bidrar inter nasjonale studenter til verdifull kulturutveksling og til mangfold i norske studentbyer. For det andre vil det å tilby gratis høyere utdanning til de internasjonale stu dentene tross alt være en investering i kunnskap. Og vi vil vel at de inkeste kandidatene skal ta sin utdanning her i landet, heller enn de rikeste? Evner og ferdigheter er jevnt fordelt blant verdens befolkning, så innføringen av skolepenger kan faktisk på sikt lede til dårligere aka demiske resultater. I tillegg vil kravet om skolepenger gjøre Norge, som allerede er kjent for innadrettede stu dentmiljøer, langt mindre attraktivt for aspirerende in ternasjonale studenter.

Statsbudsjettet legges opp slik at det blir vanskeligere å være student det kommende året enn det har vært tidligere. Khrono kunne i september melde at NTNU, med ere andre universiteter hakk i hæl, hadde senket innetemperaturen fra 21 til 19 grader. De måtte senke strømkostnader, som kompensasjon for manglende strømstøtte i statsbudsjettet. Ja ja, det er bare å slenge på seg dunjakken før du går inn på lesesalen! Med dette tiltaket sparer riktignok universitetene en håndfull mil lioner kroner, og det har også blitt tatt i bruk i de este offentlige bygg, så den jevne student skal ikke ta på seg offerhatten ene og alene på grunn av dette.

Men statsbudsjettet er i det store og hele fryktelig trau rig lesning for studenter, med røde tall så langt øyet kan se. Økningen i studiestøtten på 3600 kroner høres kan skje riktig så ott ut, men det er ikke snakk om en økn ing per måned. Det er per år som gjelder. Økningen er da ikke i nærheten av stor nok til å dempe støyten fra de økte kostnadene vi nå står overfor: NSO mener det i realiteten gjør at studenter ikke får mer å rutte med i året som kommer. Drømmen om livet som heltidsstu dent er og blir en drøm.

Det er til å bli forbanna av.

Men hallo, vi får i alle fall oppdatert systemene til Samordna opptak!

Endre Holm Vassenden ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

Illustrasjon: Elina Ulén

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE

Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Embla Karidotter

Musiker

Foto: Hakan Foss

Husker du da det var pandemi og vi ikke kunne gjøre det vi ville? Gjør det nå.

Hvem vet når det blir pandemi igjen? Eller om vi går inn i en krig? Jeg prøver ikke å være pessimistisk, men realistisk. Klem de du er glad i. Møt nye folk. Gå på konsert. Gå på Cinemateket. Spis og drikk på de stedene du vil skal være der. Besøk folk. Dra til steder du aldri har vært før. Få stueskifte istedenfor å holde deg hjemme.

Eller gjør mer av det pandemien lærte oss: Reis mer innenlands, vær hygienisk, ta hen syn til medmennesker (og dyr), bli veganer, sett pris på det du har og nøy deg med at du ikke kan gjøre alt du vil, kjed deg (da tvinges kreativiteten frem), få deg en ny hobby, ta vare på helsen din (både fysisk og psykisk. Alle kan bli psykisk syke – dette må bli all mennkunnskap), les bøker, se lmer, gi hun den din mer oppmerksomhet, tross dårlig vær og gå ut hver dag, spis godt, gjør hverdagen din så n som du vil ha den. Lær deg å trives i eget selskap.

Slapp av. Da får du overskudd til andre ting. Engasjer deg. Finn ut hvilket parti du bør stemme på. Jeg vil i alle fall ha et nytt politisk system hvor kvinnene og de fattigste ikke ta per. Hvor vi har seks timers arbeidsdag, så vi får mer tid til oss selv og hverandre, og alt vi har lyst til å gjøre. Hva vil du?

Einar «Engelen» Engelstad Pensjonist, konsertanmelder, bar- og platebutikkmedarbeider

Foto: Privat

«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» Torbjørn Egners Kardemommelov fra 1955 er kanskje ikke den dummeste rettesnoren å leve etter. Dessverre ikke alltid like lett i en digital tidsalder. Livet er kanskje blitt litt enklere med internett og mobiltele fon. Men er det blitt bedre?

Jeg har etter hvert 70 innholdsrike år med opplevelser bak meg. Kan ikke skryte av at alt jeg har gjort nødvendigvis var like mye i pakt med samtidens syn på et fornuftig lev evis. Men moro har det vært, og jeg ville gjort det igjen.

Gi blanke i karakterjaget. Alt annet enn å sitte på en lesesal med nesen i en bok. Eller dataskjerm, som i dag.

Det er nemlig alt det andre du får nytte av resten av livet. Være aktiv i alle slags organ isasjoner. Musikk. Reise verden rundt på bil ligste måte. Leve et sosialt liv etter innfalls metoden.

Jeg og min avdøde kjæreste kk over 40 lykkelige år sammen. Valgte bevisst å være barnløse. Men dersom vi hadde hatt unger, hadde de nok ikke fått lov å leve slik som oss. Det er nemlig ikke alltid samsvar mellom liv og lære.

Michelle Ullestad Musiker Foto: Irene Ulveseth

Ingenting betyr noe.

Ikke ta livet så seriøst. Til syvende og sist skal vi alle dø, og ingenting betyr noe. Fikk du dårlig karakter på den innleveringen? Samma det. Sa du noe teit på fylla til en du er litt keen på? Drit i det, kanskje de husker deg bedre.

Bruk tiden din med dem som får deg til å le høyt, jobb når du må og slapp av når du kan. Og ta bilder! Når du blar gjennom fotoalbum på gamlehjem, hvilken følelse vil du sitte igjen med? Jeg vil være stolt av alt jeg turte frem for å angre på alt jeg ikke gjorde. Jeg vil se bilder av meg sammen med venner og familie, antrekk jeg ikke kan tro jeg hadde på meg, mennesker jeg hadde glemt at fantes.

Og når vi først er inne på dette med retros pekt: Jeg husker at jeg ofte følte meg stygg som barn. Men når jeg ser bilder av meg selv som liten, var jeg faktisk veldig søt.

Så når du ser deg selv i speilet og hører strenge stemmer i hodet. Når du er 80 år og tenker på tiden du ikke hadde rynker, tiden du ikke visste noen ting, samtidig som du vis ste alt. Vedder på at du ikke er like streng som stemmene da.

Vi har på ekte sykt liten tid på denne plan eten, og enda mindre tid som ung og fri. Gjør ditt beste, det er alltid godt nok.

Ingenting betyr noe, og ingenting varer evig.

(M)ENINGSMANGFOLD

Ytringsrommet ditt er rotete, og jeg er ikke moren din. Med andre ord har jeg ikke tenkt å rydde opp, men jeg tar meg friheten til å utfordre deg angående kaoset.

Har du merket vesenet? Usynlig i form og farge, sitter det midt blant deg og vennene dine når dere dis kuterer politikk. Det er ingen, men samtidig er det alle. Du har kanskje kjent på hastigheten det jobber ved. På et vors med stø kurs slenger du ut et motargument lånt fra høyresida. Hele selskapet jibber så hardt at de tre i sofaen velter fremover, og du som eneste stående meies ned av bommen.

Vi fremmer mangfold for alle penga, men hvor har meningsmangfoldet blitt av? Det er i hvert fall vanskelig å nne på studentbarene i Bergen. I distriktene hadde jeg i alle fall fun net noen som mener noe annet, men jeg tviler likevel på at det er der mangfoldet oppholder seg. Skyldes dette sosialpsykologi i den digitale samtida? Eller er det et produkt av meningsinnskrenkende politikk ført av tåspissene frempå «sandalen» ytre venstre?

Jeg snakker om det å sensurere, å ltrere egne meninger i frykt for hvordan mottakeren stempler det du kommer med. «Jeg vet ikke hva som kan skje hvis jeg deler den ideen. Dermed lar jeg være». Det er tryggere å mene noe man allerede har hørt fra andre.

Uten variasjon i tankesett vil dis kusjoner, både blant venner og på samfunnsnivå, sjeldnere komme frem til optimale løsninger. Det er ikke alle meninger som har like mye belegg, og dette avklares av en bred debatt. Ikke av at de du er uenig med tier.

fått noen virkelige åpenbaringer. Få høre om dine dårlige intensjoner, og jeg skal lytte, stille. Det er fris tende å gjøre etterpåklokskap til en pardans, eller noe man gjør på an dres vegne. La etterpåklokskap være en individuell idrett. Det kan være som breakdance.

nesten ikke skriver om annet enn kanselleringskultur?

Kanselleringskultur og scenenekt er nyttige redskaper for minoriteter i kampen mot majoriteten. Dessverre har kansellering blitt like tilgjengelig for offentligheten som Twilightlmene på Deichmanske.

Dette kan lede til misbruk. Å kan sellere er å ta tydelig avstand fra noe. Før man vet hva man mener, vet man hva man ikke mener, og til dette øn sker man avstand. Er det dette som gir behovet for å rette ngre? Er du derimot trygg på det du mener, tåler du å høre motpartens tanker.

Vi lever i en tid der mottakeren avgjør betydningen av det man ytrer, med et utfall som ikke er lett å forutsi. Jeg vil ikke at omgangskret sen min skal stemple meg som «noe annet enn det jeg egentlig er». De offentlige personene som får gjen nomgå i media har stort sett fortjent det, men selv for oss småspillere er tanken på å bli arrestert i «nabola get» internett, fryktinngytende.

Jeg vil høre fra de som driter seg skikkelig ut. Jeg vil høre fra de som har endret mening. De må ha

La oss ikke akklimatisere polari sering. Caps lock og sjokkfaktor er viltvoksende ugress i hagen av nyanser. Hvor nner jeg in u encerne som har funnet «balansen i det»? Kløft og kompromiss. Hva skjer med at Natt&Dag har en ironisk tone til alt? Hva mener de egentlig?

Hvordan er det mulig at Stoff had de temautgave om ytringsfrihet, men ikke skrev om kansellering skultur? Hva skjer med at Subjekt

Hva skjer med at folk som stem mer FrP blir anklaget for å være «onde»? Dette er et symptom på en smal ytringskorridor. Toleranse er å tåle det du ikke liker, det du er uenig i. Hvis anklagelser om «ondskap» eller et «Du burde skamme deg!» blandes inn i den politiske debatten er det moralisme. Dette er grep blant andre prester har brukt tidligere, men som nå er adoptert av enkelte av våre moderne opinionsledere, i debatter som egentlig skal domi neres av fakta.

Hva skjer med at etnisitet- og kjønnsdebatten er så betent at jeg

Tekst Hauk Fevang Foto Ada Harboe Illustrasjon Marie Haugen

« HVA SKJER MED AT FOLK SOM STEMMER FRP BLIR ANKLAGET FOR Å VÆRE ONDE ?»

vegrer meg for å problematisere den?

Hva skjer med at voksne som himler med øynene når barna skriker for klima, ikke tar seg tid til å lese FNs klimarapporter?

Jeg ser en reportasje om kroppsposi tivisme, og det virker som det eneste som diskuteres er de mentale ring virkningene av fedme. Videre virker det som deltakerne er der først og fremst i kraft av å være eksperter på egne erfaringer. Da er det ikke rart det blir stor uenighet. Motpartens argumenter blir forsøk på å delegi timere dine vonde opplevelser.

Trenger man egentlig mene det man sier? Hva skal man med integritet, når det uansett er menneskene rundt en som fyller livet med mening? Hvis jeg ikke kan veksle integritet inn for noe med reell verdi er det vel i min beste interesse å følge okken. Kan du mene noe uten å ha lest deg opp om det? Har du en artikkel til å underbygge argumentene dine på vors? Eller har du akkurat én i baklomma, for å beskytte deg mot kverulante jævler som meg? Image og holdninger er en sukker holdig saft med blandingsforhold 9:1. Hvordan kan kompisen min

være hippie og likevel ville på strip peklubb? Har han glemt å tenke på hvordan han fremstår? Selv forklar er han at han bare er nysgjerrig på nye opplevelser. Denne nysgjerri gheten avløser ham tydeligvis fra arbeidet med å være selvbevisst. Lyttet foreldregenerasjonen vår til sin foreldregenerasjon? Er jeg bare et talerør for min fars meninger?

Hva skjer med at ungdom slakter foreldrene sine politisk ved midd agsbordet, mens de eldre kun prøver å nyte veggisburgerne sine? Uten tyggemotstand.

Kan jeg stille disse spørsmålene uten å bli sett på som konservativ? Samma hva jeg egentlig står for. Jeg mener dagens ytringsrom er for lite. Det bør være mer rom for å lufte utfordrende ideer og alter native tanker. En smal diskusjon frarøver den enkelte muligheten til å teste bærebjelkene i egen tankeg ang, og gjør det mindre sannsynlig at fellesskapet når ideelle løsninger.

I BERGEN ER JEG IKKE

REDD FOR BRENNMANETER

Min første dag i Bergen, og ukene som fulgte etterpå.

Tekst Thora Selsøvold Illustrasjon Marie Haugen

Jeg trodde Bryggen var større. Ja, slik er det. Og jeg forestilte meg ikke en tungt tra kkert vei rett ved siden av, som blokkerer utsikten til havet. Dette var forventninger jeg hadde basert på den kaotiske, politiske situasjonen som forslag om bybane langs Bryggen har forårsaket. Det hele forvirrer meg nå. Jeg har aldri besøkt Bergen tidligere, og det er skyfri himmel. Bryggen er liten, og rett ved siden av tuter en tungt tra kkert vei.

Jeg tok bybanen til Bryggen, det vil si, så langt den i dag rekker. Bybanen går frem og tilbake langs den samme strekningen, og likevel gikk jeg først av på feil stopp og måtte krabbe ombord igjen. Bybanens latterlige underdimensjonering snøt meg for sitteplass, og jeg måtte motvillig sniffe parfyme fra skulderen til en av mine med passasjerer. Allerede her ble jeg altså integrert i Bergens mest omstridte debatt. Vi var godt over halvveis fra yplassen før jeg skjønte at hvert stopp på bybanen har sin egen melodi (noe som også er litt merkelig).

Nå har jeg bodd i Bergen i snart to måneder. Det er en øvelse i å nne seg til rette. Jeg etterstreber å legge ting på plass i samme bevegelse som jeg henter dem. Altså, jeg henter tannbørsten for å pusse tennene. Og i samme bevegelse som jeg tar på tannpasta, lukker jeg korken og setter tuben tilbake i skapet. Den som ikke roter, rydder ikke. I august yttet jeg fra Oslo til Bergen. Jeg legger Oslo på plass i samme bevegelse som jeg plukker opp Bergen. Sømløst. Jeg må være rask, ellers går jeg glipp av innledningsfasen.

Jeg tripper etter å komme i gang. Selv om jeg leter etter mindre de nerte tidsopplevelser, føles tiden mest som en begrenset substans jeg burde stappe full av så mange gode opplevelser som mulig. De siste ukene har jeg ført en detaljert kalender med klokkeslett for arrangementer som tidvis har overlappet hverandre. Problemet er at jeg ikke vil kunne se alt jeg ikke har fått gjort fordi jeg gjør noe annet. Eller kanskje det er en god ting? Uansett handler det om å ha historier å fortelle når jeg kommer hjem dit jeg vokste opp.

Den første dagen min i Bergen ble jeg solbrent i hodebunnen. Samtidig observerte jeg at taket på holdeplassen nærmest overlappet med dørene til bybanen. Jeg tenker det taler for seg selv. Det er gjentakelser overalt og det blir merkelig om jeg ikke nevner dem. Men jeg hadde altså en n dag i Bergen: Spiste en overpriset skekake (uten til behør), tittet bak duken som dekker delene av Bryggen (under reparasjon), lette (forgjeves) etter offentlige toaletter. Ja, ingen kunne skille meg fra andre turister. Heller ikke i ukene som fulgte.

Jeg har testet ulike omveier fra universitetet til bybanen. I ere dager lette jeg etter en bok på biblioteket som ikke sto der den skulle stå. Tilbake neste dag, opp trappen og til riktig hylle, men ingen bok. Noen hadde altså plassert den på gal hylle, og vi kunne ikke annet enn å vente på at den skulle dukke opp, sukket bibliotekaren. Biblioteket i Bergen har for korte åpningstider (sukker jeg).

Kanelboller fra re ulike bakerier har jeg testet, og jeg har funnet min favoritt som jeg trofast vil holde ved. Også jeg skulle ønske jeg nå kunne dele en skjult perle av et bakeri. Men noen ganger dukker ting opp der jeg ikke forventer dem. I dette tilfellet kanelboller fra en internasjonal bakerikjede, stuet inn på et klamt kjøpesenter. Et par ganger har jeg forsøkt å diskutere med bergensere hvorfor kanelboller ikke kalles kanel boller i Bergen, men med lite respons. I et svakt øyeblikk hørte jeg også meg selv snakke med bergensk tonefall.

Nå forsøker jeg å arbeide en selvfølgelighet inn i hverdagen min. Jeg vil unngå å se ut som om jeg gjør ting for første gang når jeg egentlig gjør helt vanlige ting. Men jeg kan ikke unngå å la meg oppsluke av stemningen. For eksempel, i Bergen er vi ikke redde for brennmaneter. Dette er noe jeg forstår ut fra de selvsikre svømmetakene jeg observerer. Jeg, en tro kopi, kaster meg ut i vannet med bevegelser som ligner de jeg ser rundt meg. Slik blir det til at jeg og den badeglade gjengen svømmer rundt, litt på måfå, i sirkellignende for masjon. Uredde.

Jeg forsøker likevel å holde meg mest mulig på over aten, jeg spreller som en gal, redd for å falle nedover i vannet. Plutselig ser det ut som om jeg aldri har badet i havet før. Lik en hund krymper jeg meg sammen og padler i retning land. Dersom noen hadde kastet meg en livbøye, hadde jeg gledelig latt meg dra trygt i havn. Muligens er jeg fremdeles litt redd for brennmaneter.

MUSIKK FOR MANGFOLD

Bookingkollektivet Femme Brutal har siden 2011 jobba for mer mangfold på og bak scenen. Nå gjør de et forsøk på å slå seg opp og frem her i Bergen.

Stoffs utsendte møter Femme Brutals utsendte, Maria Refsland, på Cafe Opera for en prat om femi nisme, musikkens politiske kraft og planene for Bergen.

– Hva går konseptet deres ut på?

– Vel, vi er et feministisk booking kollektiv som prøver å få bukt med representasjonsproblemet i norsk musikkbransje. Gjennom å sette opp konserter og klubbkvelder med underrepresenterte grupper som skeive, kvinner og ikke-binære på og bak scenen tror vi at vi at kan gjøre en forskjell.

– Hva er det dere booker?

– Vi har vel egentlig ikke noen mal på hva vi booker inn, men det har blitt mest undergrunnsmusikk og litt mer eksperimentelle ting. Også pleier vi av og til å arrangere work shops og samtaler der vi tar opp ulike feministiske problemstillinger og artigheter.

– Hvorfor er det viktig med kjønns balanse og mangfold på og bak scenen?

– Først og fremst så handler det om rettferdighet. Det har vært en mannsdominert scene og bak scene og det har vært vanskelig for

kvinner og ikke-binære og komme seg med. Får vi disse på scenen ten ker vi at vi viser hva som er mulig, og at dette vil inspirere folk til å sat se på musikken selv. Og så får man

bestående av både kvinner og menn ligger andelen på 34 prosent. Og ifølge SSBs undersøkelser i 2020 var bare 31 prosent av de sysselsatte i musikkbransjen kvinner.

« DEN HVITE , STREITE MANNEN HAR VÆRT DEN SOM HAR STYRT SKUTA .

VI ANDRE HAR VÆRT KUA .»

jo mer musikk! Og da får man jo mer variert musikk, og dermed blir det større sjanse for at ere nner musikken de digger.

– Det er som kjent ikke slik at hvite, hetero le menn fra naturens side skulle være noe inkere på gitar el ler mer kreative enn andre. Da er det viktig å slippe «alle gode krefter til» som Trine Skei Grande pleide å si.

Og tallenes tale er tydelig, om noen skulle være i tvil. Etter en gjennom gang av plakater til 20 av landets største festivaler kunne Vårt Land i mai i år konkludere med følgende: kvinnelige soloartister eller band bestående utelukkende av kvin ner utgjorde bare 27 prosent av de oppførte. Inkluderer man band

– Hva tror du er grunnen til at det ikke er god nok representasjon?

– Historien vår er nok grunnen til det. Den hvite, streite mannen har vært den som har styrt skuta. Vi andre har vært kua. Det å være rockestjerne er kanskje den største motsetningen til å være kua. Også det å følge drømmer, og gå mot strømmen. Det har vært et do mene for dem som er fri. Så med frigjøringen følger mangfoldige rockestjerner!

– På hvilken måte kan musikk bidra til politisk endring, tenker du?

– Alle som er med har stor tro på musikken og kunstens politiske kraft. All kunst er politisk potent.

Opp igjennom har kunsten vært brukt for å subtilt uttrykke menin ger som det kunne være risikofylt å åpent mene noe om.

– Også tror jeg kunsten engasjerer på en annen en måte enn for ek sempel kommentarer i avisa. Alt er viktig, men det bidrar liksom på hver sin måte.

– Dere kaller dere queerfeminister, hva er det?

– De siste årene har man hatt en splittelse i kvinnekampen. Der noen har ekskludert transkvinner fra kvinnebegrepet, mens andre som oss, såklart inkluderer dem og øn sker å utvide kampens nedslagsfelt. Queerfeminisme er en slik utvidelse, der man går bort fra det binære syn et på kjønn. Det er mange ere enn cis-kvinner som har enormt mye å vinne på feminismens fremgang!

– Hva er planene for Bergen?

– To av oss fra bookingkollektivet har ytta til Bergen fra Oslo nå, og vi syns det vi har i Oslo mangler litt her. Vi er jo i oppstartsfasen, så det kan jo hende vi tar feil, men forelø pig plan er å sette opp noe en gang i måneden, eller kanskje annenhver. Så får vi håpe på bra oppmøte. Da fortsetter vi!

Tekst Oskar H. Tveitdal Foto Ada Harboe

– Har representasjonen bedret seg noe med årene siden dere starta?

– Absolutt! Men det mangler kanskje ennå litt kvinnelige in strumentalister. Man har mange kvinnelige front gurer, men frem deles tror jeg det er en overvekt av mannlige instrumentalister. Også

har man jo fått ere kvinner som har gjort det bra i musikkbransjen kommersielt. Det er bra, men vi er opptatt av representasjon i alle lag. For å ta et litt banalt eksempel tror jeg det er en overvekt av mannligehobbymusikere. Hadde liksom vært kult hvis våre 50 år gamle mødre spilte opp til dans på lokalet!

ARVESYND UTEN

HÅP OM FRELSE

TO TVILLINGBRØDRE, FØDT MED FÅ MINUTTERS MELLOMROM. BEGGE

DE VEKK

LIVET. DEN ENE FANTASERER

ANDRE HÅPER HAN ER VERDIG FRELSE

I sin debutroman forteller Leander Djønne historien om en liten familie fra en øde gård på Vestlandet. Moren, Faren, Sønnen og Broren forblir alle navnløse. Hvem de er betyr ikke noe, bare hvem de er for hverandre. De kan være hvem som helst i en endeløs generasjon av dysfunksjonelle famili er uten evne til å lege hverandres sår.

Gjennom hele boken lurer jeg på hva tittelen skal bety. Hva er en oskespi ral? En syklus av ødeleggelse? En naturlov som lover undergang, eller et løfte om at noen skal kunne reise seg igjen som en føniks fra asken?

Forfatteren holder dette mysteriet levende gjennom hele boken, men det er også det eneste leseren får tid til fundere på. En av bokens tydelige svakheter er forfatterens manglende tiltro til at leseren evner å forstå ting på egenhånd. Språket begrenser hans åpenbare kreativitet og idérikdom. Den svært interessante fortellingen Djønne prøver å fortelle, ødelegges til tider av irritasjon over dårlige skildringer eller unødvendige gjentakelser.

Men det er ingen tvil om at debu tanten Djønne har noe å fortelle. Han skildrer en hensynsløs far som hverken evner å begrense volden han utsetter sin kone og barn for, eller eget alkoholforbruk. Allerede i bo kens første sider ender farens sinne og rå ondskap i et brutalt mord på sin egen kone. Han drar henne gjen nom ura, over stein og ulendt terreng, river av henne håret og kaster henne

i fjorden. Med en rå og blodig start, fortsetter boken å male et stadig mer grotesk bilde av oppveksten hjemme på gården. Gjennom tvungen kon takt for første gang på mange år, begynner brødrene å grave frem gamle minner. På vei ut av anstalten som har vært Sønnens hjem i nesten et tiår, og som ga ham rammer og trygghet for første gang i livet, kom mer minnene tilbake.

Man kan ikke noe annet enn å få sympati for Sønnen. Det er vanskelig å ikke unnskylde hans alltid tilst edeværende angst, apetitt for alkohol og voldsomme aggresjon når mer og mer av hans oppvekst avdekkes. At han har begått så alvorlige lovbrudd at han må sitte inne i et tiår, faller i skyggen av medfølelsen som vekkes for denne uskyldige gutten fanget i en voksen manns kropp, ute av stand til å få ro og som mest av alt lengter ut av dette livet.

Slik løfter forfatteren et interessant dilemma: Hvor lenge bærer man med seg barndommen? Og kanskje enda viktigere: Hvor lenge kan man dytte en grusom barndom foran seg før man selv har forårsaket så mye vondt at man ikke lenger kan håpe på tilgivelse og frelse?

På en usedvanlig kreativ måte skaper Djønne et skille mellom den navn løse Faren og Sønnen, hvor den ene får vår sympati gjennom å gi oss en forståelse av hvem han er og hva han har opplevd, mens den andre består som en reinkarnasjon av ren ond skap og hensynsløshet fordi han aldri

Tekst Josefine Gjerde, litteraturspaltist i Stoff Foto Thea Victoria Mendez Okkelmo Illustrasjon Marie Haugen

får forklart seg. Navnløse forblir de begge låst i sin relasjon til hverandre, og rollen de skal fylle: Mishandlet sønn og voldelig far.

Broren har, i motsetning til Sønnen, tilsynelatende alt på stell. Som dresskledd mellomleder, anerkjent forkynner i sin lokale menighet og med kone og barn er han tilsynela tende et løvetannbarn. Den som klarte seg på tross av vold, alkohol og mangel på rammer. Men Djønne forsøker å vise at det ikke er så lett. Også Broren bærer store arr, dog ikke like synlige som Sønnen sine. Dessverre er portrettet av Broren mindre troverdig og gjennomført. Fra Brorens perspektiv mister boka den gode yten, og beskrivelsene av hans behov for kontroll blir for åpenbare. Kontrasten til den ka otiske broren blir for påtatt. Det er ingenting leseren selv får oppdage på egenhånd. Man sitter litt for ofte igjen med en følelse av å ha blitt forklart sannheten heller enn tolke, grunne og nne sammenhenger selv. Det gjør deler av boken uintressant og lesingen hakkete.

Likevel, til tross for at den virker noe tilgjort, er Brorens gudstro en viktig del av boken. Mens han leter

etter frelse, for både seg selv, Faren og Broren, blir leseren kjent med de krefter som egentlig styrer naturen og menneskene. Djønne utforsker sjelens liv etter døden, og losoferer over hvordan vi alle er knyttet sam men gjennom energibaner og lys – og hvordan families handlingsmøns tre ikke beveger seg lineært, men i spiraler.

Om du lengter etter en bok å lese i høst som virkelig lar høstmør ket utenfor vinduet sive inn i stuen og sinnet, er dette boken for deg. Djønne har fanget det tungsinnede Vestlandet og den våte naturen på en vakker måte. Det er tragisk, det er vått, men man beholder håpet hele veien ut. Som leser vet jeg ikke helt hva jeg håper på. Om det er hevn, om det er frelse eller bare å gi disse uskyldige guttene fanget i frustrerte, feilbarlige voksne menns kropper sjelefred.

«Oskespiralen» er en strålende, men ikke ufeilbarlig debut. Litt for ofte faller boken ut av rytmen, og forfatteren har en tendens til å un dervurdere hva leseren kan forstå av seg selv. Men Djønne har åpenbart mye på hjertet. Jeg håper ikke dette blir hans siste bok.

«Navnløse forblir de begge låst i sin relasjon til hverandre, og rollen de skal fylle: Mishandlet sønn og voldelig far. »

Josefine Gjerde, litteraturspaltist i Stoff

APROPOS KVINNEHELSE

Jeg og flere kvinner opplever å bli tatt useriøst av helsevesenet. Det er jeg jævlig lei av.

Tekst Fay Arentz-Hansen Illustrasjon Oline Løseth

Jeg bor i verdens mest likestilte land, men i møte med helsetjenestene har jeg stadig opplevd at vi ikke er så likestilte likevel. Det hjalp ikke å få diagnosen vaginisme, en av de obskure lidelsene som går under kvinnehelse. Til tross for obskur iteten har mange, mange kvinner

vaginisme, selv om du kanskje ikke har hørt om det. Norsk helseinfor matikk, NHI, forteller at 1 prosent av befolkningen har blitt diagnosert med vaginisme, men at mellom 3-18 prosent av den kvinnelige befolk ningen rapporterer om smertefullt samleie. Enkelt sagt fører vaginisme

til at det gjør vondt ved penetrering i skjeden. Altså smertefull samleie Graden av smerte varierer fra ube hagelig, til ubeskrivelig smertefullt. Min er den sistnevnte, og oppsto etter fjerning av spiralen for noen måneder siden.

Etter to uker med å ikke kunne ha sex, bruke stramme bukser eller sitte med bena i kors, begynte jeg, som mange andre med symptomer, å søke opp symptomene mine. Diagnosen fra dr. Google var klar: Det var vaginisme, og jeg ble sterkt oppfordret til å dra til legen så raskt som mulig. Dersom man venter for lenge, kan lidelsen nemlig bli kroni sk. Jeg tok dette på alvor, valset opp til legekontoret første dag hjemme fra ferie, listet opp symptomene mine, og nevnte at jeg hadde sett at disse samsvarte med diagnosen vaginisme. Legen min, som jeg i denne sammenhengen ser relevant å påpeke at er mann, trodde ikke på meg. Faktisk avfeide han vaginisme som en reell diagnose. Ikke ville han foreta en gynekologisk undersøkelse heller. Han satte meg på en to uk ers antibiotikakur i stedet, og sa at hvis den ikke fungerte kunne han vurdere å henvise meg til gynekolog.

For de som nå lurer: Ja, vagi nisme er ekte. Diagnosen deles inn i sekundær- og primærvaginisme, der sistnevnte betyr at man alltid har hatt det, og førstnevnte- be tyr at det har oppstått plutselig. Sekundærvaginisme kommer gjerne

etter et traume, det kan være både en psykisk og en fysisk hendelse. For mange oppstår det etter en ube hagelig seksuell opplevelse. Hos enda ere oppstår det etter en ubehagelig gynekologisk undersøkelse, slik som da jeg fjernet spiralen min. Dette er kjempevanlig. Likevel vet få om det. Om vi ser for oss at det var menn som plutselig kk underlivsproble mer som gjorde samleie umulig, da hadde nok skaren av leger og me disinforskere vært på ballen. Vent, det har skjedd: impotens! Og selv om det ikke er smertefullt, nnes det et hav av piller og forklaringer for å behandle dette. Impotens er jo tross alt et mannlig nok problem til å tas seriøst, og mannlig nok til at det er kjent av alle i samfunnet.

Tilbake til min vaginismehistorie: To uker med antibiotika gått, vagi nismen er der fortsatt, og jeg kk henvisning til gynekolog. Hurra. Bare ett problem, gynekologtimen var fem måneder frem i tid. Fem måneder. Da ville jeg ha hatt vagi nisme i over ett halvt år. Heldigvis er en av fordelene med studentlivet tilgang til eksterne leger, og en solid studentsamskipnad i ryggen. Der kk jeg en gynekologisk under søkelse av en hyggelig kvinnelig lege som på to sekunder konstaterte det jeg og dr. Google visste: «Ja, du har vaginisme».

Snipp, snapp, snute så var både even tyret og vaginismen ute. Nei. For her kommer det egentlige problemet

Foto Anna Jakobsen

DET LIGNENDE

MEN MYE MINDRE

OG KAN FIKSES MED

RESEPTFRI PILLE PÅ APOTEKET

mitt; jeg må nå få et dilatorsett for å kunne behandle vaginismen min. Et dilatorsett er kort forklart et sett med forskjellige typer dildoer i forskjellige størrelser som skal hjelpe muskulaturen i skjeden med å slappe av. Men for å få dette dila torsettet må den mannlige fastlegen min underskrive papirer som sier at jeg har behov for dette. Det vil han ikke. Igjen må jeg runder med ek sterne folk for å få behandling. Godt at en annen fordel med studentlivet er eksible timeplaner.

Det virkelige, egentlige problemet er sexisme i medisinen. Det er jo det kvinnehelse betyr, en rekke sykdom mer og lidelser som i størst grad forekommer hos kvinner og som vi ikke har noe særlig forskingsgrunn lag eller nansiering til å behandle. Vaginisme er en utrolig vanlig lidelse som veldig lett kan bli kronisk, men den blir av mange leger ikke tatt seriøst. Og det er jo vanskelig å be handle lidelsen når legen ikke vil hjelpe.

Mange kvinner er avhengig av kvin nelige leger for å kunne bli behandlet riktig, ikke fordi mannlige leger ikke er kompetente, men fordi de kan være sexistiske. Med det mener jeg åpenbar sexisme i den forstand at de ikke tar kvinnelige pasienter seriøst og ikke tror på deres symptomer og grad av smerter. Men også sexismen i medisinen som innebærer at de ikke velger å forske på medisinske lidelser hos kvinner.

Okei, jeg innrømmer at det er et drøyt utsagn. Jeg får prøve å være mer nyansert: Jeg har erfart at mange leger mangler opplæring i hvordan de spesi kt kan møte kvin ner i helsesystemet. Dette har jeg og ere jeg kjenner erfart med både mannlige og kvinnelige leger, men vi har i større grad erfart at kvinnelige leger er mer kompetente i møte med oss kvinner. Jeg tror at den man glende opplæringen gjør at mannlige leger ikke har samme grunnlag for å stole på kvinnelige pasienter sine symptomer og opplevelser som det.

Vaginisme er et relativt mildt problem i forhold til mange andre alvorlige problemer som kvinner sliter med (som blant annet bryst kreft, endometriose og livmorkreft), men det er påfallende at et problem som såpass mange kvinner sliter med er så lite allment kjent. Mens det lignende, men mye mindre smertefulle, problemet impotens er en milliardindustri og kan kses med en reseptfri pille på apoteket. Man skulle kanskje tro at dette er på grunn av manglende kompetanse,

men den manglende kompetansen er et resultat av sexisme og en lang historie med å kalle en kvinne med smerte for hysterisk, heller enn å ta henne seriøst.

Så nei, jeg synes vel ikke det er et så fryktelig stort problem at det ut dannes ere kvinnelige enn mannlige leger. Hurra, tenker nå jeg. Kanskje kan de kvinnelige barnebarna våre endelig få riktig behandling av legen, med en gang. For det skal sies: Det gjør vi ikke nå.

MED ØYE FOR ØYEBLIKK

Tekst Ada Harboe Foto Marthe Hagelien

Marthe Hagelien er 24 år og fra Oslo. Hun har tidligere studert TV-produksjon og studerer nå journalistikk i Bergen. Hun kk sitt første kamera da hun var 7 år, og beskriver selv hvor gøy hun synes det har vært å ta bilder fra ung alder.

– Jeg tok jo bilder av alt. Alle mulige bursdager, klassefester og fotballeirer – jeg har bilder av alt.

Fotografen varierer mellom ulike typer kameraer, digitalt eller analogt kamera, men også mobil. Instagram har blitt en slags foto-dagbok, som igjen viser Hageliens allsidighet mellom både ren dokumentarisk stil, men også med stor forståelse av utsnitt og hvordan hun vil fremstille dem hun tar bilde av.

– Det jeg synes er det aller gøyeste er å ta bilder av vennene mine, de jeg kjenner og de som er nærest.

Hagelien trekker frem tilstedeværelse som essensielt for foto graferingen sin. Til tross for at hun påpeker at hun verken er en perfeksjonist eller en som planlegger, er det tydelig at Hagelien har en stor forståelse for rommet hun tar bilde i. Bildene viser nettopp hvordan hun klarer å fange stemningen og følelsene i rom met. Hun peker på hvordan hver enkelt person på bildet forteller sin egen historie, med forskjellige ansiktsuttrykk i det eksakte øyeblikket. Bildene som er valgt er en blanding av ulike situas joner, venner og fremmede Hagelien har møtt opp gjennom årene.

Instagram: @hagelien_

FRA BROSTEIN TIL BUCURESTI

På gulvet spres malerier utover. Simen Langeland tar oss med inn i et univers der mytologiske, flytende motiver møter brostein og bergenstyper.

i hvert fall. Jeg håper Langeland kan utvide horisonten min. Den lille, nordnesianske leiligheten er farger ik og spekket med maleutstyr. Det ser ut som det forventes skal av en maler.

Simen Langeland (f. 1988) er utdan net illustratør ved Kunsthøgskolen i Bergen. Han er født og oppvokst på Nesttun, men har siden bodd rundt omkring i hele byen. Det var i Sandviken han meldte seg på male kurs, så seg lei psykologistudiet, og begynte på Kunsthøgskolen.

På gulvet spres det ut med malerier. Fargepalettene spruter utover par ketten, og de mytologiske, ytende motivene møter malerier av betong veggen til gamle Garage.

Gode, gamle Bergen Garage, nå Stereo, er en av Bergens institusjoner som er fanget i Lange lands univers. Mange blir kjent med verkene hans gjennom portret tene av Bergen. Her skildres byens stolte institusjoner, med Langelands egen penn. En penn som står litt utenfor begivenhetens sentrum, og

Jeg er på vei ut mot Nordnes. Adressen jeg har fått via en Instagram-DM virker korrekt, men langs veien er det ikke lett å se hvor leiligheten jeg skal besøke ligger. Tors hammer dundrer over meg, og skyene strammer seg til. På fortauet nner jeg en mørkkledd mann som myser betenkt mot himmelen.

Simen Langeland bryter betenksom heten med et håndtrykk og et smil. Vi geleides inn i leiligheten hans på Nordnes, som for tiden fungerer som arbeidsstudio. Etter at jeg i et ivrig øyeblikk kk ordnet intervjuet med Langeland, kjente jeg kon sekvensene på kroppen. Jeg kan jo ingenting om kunst. Eller, svært lite,

Tekst Jonas Vedeler Gudmundson Foto Ada Harboe

som samler alle slags karakterer en ser rundt omkring i byen, i ett og samme bilde. Det er en slags opp summering av alle typene Bergen bærer. Utenfor Café Opera, Garage, Apollon, Hulen og Nordnes sjøbad.

– Arketyper som går igjen, forklarer han.

I det siste har det vært stor interesse for Langelands verk blant byens stu denter. Derfor har han også utvidet sitt repertoar med malerier av steder som Sydneshaugen og Verftet.

– Mange studenter kjøper det som et minne av byen, smiler Langeland.

Undertegnede prøver seg (og jeg gjentar, uten særlig peiling) på en parallell til Christopher Nielsen, den tegnende lillebroren til rockog Oslolegende Joakim «Jokke» Nielsen. Det er noe lignende i streken, tenker jeg.

– Jeg har ikke noe særlig forhold til hverken ham eller den musikken. Men det er kanskje noe i uttrykket som ligner, spør han seg hø ig.

Nei, lite der altså. Kanskje kunstøy et mitt må til optiker.

– Jeg er jo bergenser, så det er mye bergensband. John Olav Nilsen, Hjerteslag og sånt, sier Langeland.

Jeg ser hverken diamanter eller kirsebær i noen av maleriene, men våger meg ikke utpå en gang til. Det jeg dog ser, er verdien i å portrettere sin egen by på en slik måte. Å fange essensen, det underliggende i bybil det, nettopp slik Langeland gjør.

Langeland er ikke alene om å por trettere bybildet gjennom kunst. Musikkgruppen Romskip har i ere år fanget selve følelsen av Bergen, og i så måte er det et nstilt samar beid vi snart får bevitne. Langeland har nemlig laget coveret til bandets nyeste singler og kommende album. Men samarbeidene er ikke begrenset til kjærlighetserklæringer til hjem byen. Langeland har også utvidet radiusen sin, og laget albumcover for det oslobaserte synthpop-bandet Svømmebasseng. Slike samarbeid på tvers av kunsten er noe han setter pris på.

◀Donald Trump står med den røde telefonen, en direktelinje til djevelen. Inspirert av teleskriv erlinjen mellom Washington og Moskva under den kalde krigen. Kommersielle stormakter har vind i seilene. Store CO2-kanoner dan ner tregrensen og forurenser den rødlige himmelen.

Politikk, prosess og flyt Et av Langelands største verk er Emigration-serien. Den inneholder re store bilder, hvor seeren følger en strøm av yktninger gjennom ulike fantasilandskap. Inspirasjonen fant han i yktningkrisen som nådde sitt klimaks på midten av 2010-tal let. Bildene henger sammen som A,

B, C og D, og tar seerne gjennom en begivenhetsrik, fantasistyrt verden, dog med tydelige assosiasjoner til vår egen. De politiske aspektene ved kunsten er ikke noe Langeland skyr, men han er samtidig ikke særlig pratsom når vi beveger oss innom temaet. Likevel får det en symbol tung plass i kunsten hans.

« DONALD TRUMP STÅR MED DEN RØDE TELEFONEN , EN DIREKTELINJE

TIL DJEVELEN »

Det er streken, gjort med blyant i første omgang, som gjør maleriene så særegne. Langeland har en gan ske tydelig prosess.

– Jeg har ofte noen ting jeg har lyst til å visualisere, noen konsepter.

Videre skisserer han med blyant el ler kulepenn. Når ideen er skissert ut, overfører han den til selve arket, og skisser på ny. Denne skissen fylles med blekk og penn.

Siste fase er fargeleggingen, og gjøres gjerne med akvarell. Langeland har eksperimentert med andre typer maling, men de gjør at streken forsvinner litt, sier han selv. Han påpeker at illustratørutdannelsen påvirker nettopp sketchingen og papirformatet.

– Det var et kveldskurs i maling, bak Bryggen, som jeg meldte meg på.

Han påstår at han «ikke var særlig god» til å male før dette kurset, men fant seg vel til rette. Da droppet han like gjerne ut av psykologistudiet, og søkte seg til Kunsthøgskolen. Langeland fant pennen sin mellom brosteinene i Sandviken, og tilførte den Bergens regnfulle yt. Nå henger streken hans i Bucuresti.

Moss, Fredrikstad og Bucuresti

Ja, dette er tre byer du kanskje ikke trodde du skulle få servert på re kke og rad. Langeland peker bort mot bordet. Der ligger halvferdige malerier og skisser til nye verk. Noen er bestillingsverk, og noen skal på utstilling. Han forteller om veggmalerier han har gjort i Moss og Fredrikstad.

– Det handler om innbyggermed virkning gjennom kunst. Hva innbyggere tenker om sitt eget by rom. Gjennom prosjektet «In search of Democracy 3.0» har vanlige folk fortalt sine historier til kunst nere, som deretter har tegnet deres historier.

– Alt samles i en kunstinstallasjon

som stilles ut på torg og ellers i det offentlige rom, forklares det videre.

Å bidra til demokratiet gjennom kunst må være stort, tenker jeg for meg selv.

Videre forteller han at han un der koronapandemien var en del av et prosjekt som ønsket å belyse

livene til HIV-rammede mennesker i Romania. Gjennom Zoom-intervju ble han kjent med en rumener som er rammet av HIV.

– Det var ganske intenst, og veldig rart å snakke med folk så langt borte om noe så nært. Det er spennende å jobbe relasjonelt, forteller han.

Resultatet ble en gruppeutstilling i Bucuresti. Den inneholder blant an net malerier, tegninger, fotokunst og skulpturer.

– Jeg opplever det som veldig inter essant. Det får en bredere mening. Langelands strek henger altså i

Bucuresti – for en god sak. Fotografen knipser noen siste bilder, før vi takker for oss.

Jeg havner ut på fortauet igjen med et vandrende sinn. Kanskje har jeg lært litt om kunst. Eller er det fort satt så ytende som jeg trodde det var?

Himmelen åpner seg, og regnet gir en oppkvikker. Jeg er ikke mindre betenkt nå enn da jeg kom, si. Men jeg har bevitnet hvordan kunst har en påvirkningskraft på verden rundt meg. Og det er stor lærdom å få, fra en liten leilighet på Nordnes.

EN OPPVÅKNING

Et sjeldent øyeblikks klarhet i den eviggående og forvirrende tankestrøm men, forsøksvis beskrevet.

Det var som om jeg våknet her om dagen, på en måte jeg aldri har gjort før. Revet ut av intet og inn i en strøm av tanker. Likevel hadde jeg sittet der en stund, på en eller annen benk, lys våken, med et hvilende blikk rettet mot de sørlige byfjellene. Høsten hadde kommet med sin første lovnad, en forhastet sol som ikke lenger ville gi oss den oppmerksomheten vi fortjener – rø dere, og skamfull over at den snart ville streve med å heve våre kinn fra de tidvise problemer. Daglige, ukentlige, halvårlige problemer med deres bevegelser – opp og ned, inn og ut, av våre bittesmå bobler. Vi drukner i dem, for de er fylt med vårt eget blod, og klamrer oss til over aten. Som en ung Philip Manshaus fortalte meg en gang lenge før han druknet for godt: «Det er så mye under». Og kanskje blir jeg aldri helt ytende, men akkurat der i solsteiken fantes plutselig in gen av lastene jeg hadde drasset med meg det siste halvåret. Kinnene mine hadde hevet seg, og tankene sunket til bånn av et stille tjern.

Øyeblikket før jeg hadde denne op pvåkningen kan jeg ikke gjøre rede for. Det kan kanskje bare forklares som et glimt av intet. Som om rotet ble ryddet vekk for det som skulle

falle inn, vise seg, og gradvis drive vekk som røde løvblad i vinden. Da det skjedde tok tankene all plass, til den grad at det ikke var noe annet å oppfatte – hverken byfjellene, hori sonten, eller solas varme kinn. De var ikke bestilt eller ettersøkt i øyeb likket, allikevel hadde jeg truffet på disse tankene før, bare ikke hver av dem til samme tid. Jeg hadde blitt løpende i ring, jagende etter hver en kelt tanke uten å fange noen av dem.

det foregående halvåret – prob lemene, dissonansen, stagnasjonen. Jeg så mål jeg hadde satt meg, gyldne prospekter som hadde blitt reist som statuer for massene. Jeg så en svaiende identitet på en vinglende plattform. Jeg så venner, familie og fremmede jeg var redd skulle se meg som noe mindre enn mitt idealet ønske om at de skulle se alt jeg skjulte, og det paradoksale i det. Jeg så en driftende hykler, en sjøsyk san

« FRA VAKUUMET BLE JEG SUGD GJENNOM ET PULSERENDE ORME HULL , OG SKIMTET DET FOREGÅENDE HALVÅRET »

De som en gang hadde svertet og pint meg for min utilstrekkelighet, gjort meg fjern og kynisk mot men neskene jeg elsket så mye. Tanker som hadde feid over meg og gjort meg like så føyelig. Nå skulle de stå rundt meg igjen, sammen med gode venner, og en annen intensjon.

Fra vakuumet ble jeg sugd gjennom et pulserende ormehull, og skimtet

nhet på et ubundet hav. En person som gledelig kastet råd rundt seg, men kun hadde prøvd å dra seg selv til land. Jeg så et dyptliggende øn ske om å gjøre godt, at det var der hele tiden. Jeg så at jeg hadde vært der hele tiden, hele meg, alt dette kondensert ned i en liten sky bak blå øyne. Hadde du trykket like mange ingredienser inn i hverandre på kjøkkenet, er jeg sikker på at du

hadde fått brunost. Her hadde hver entitet sin respektive plass, stilt som likemenn til ære for meg. De sto der og viste seg, vinket og falmet sakte inn i sola, skyene og kinnene. De ga ingen videre føringer, heller ingen konklusjon. De ga meg kanskje et overblikk, en stille re eksjon. Jeg kan ikke vite for sikkert, jeg bare tror, at tanken var selve løsningen.

Jeg reiste meg opp fra benken, fo rundret over det hele. Så det var dette jeg hadde tenkt på det siste halvåret. Så mye jeg hadde lært, tenkte jeg. På veien hjem tuslet jeg med fred i sinnet, dyttet smil på dem jeg gikk forbi og tenkte det beste jeg kunne om dem. Ikke langt hjemmefra støtte jeg på en bekjent. Slo naturligvis av en kort prat. Jeg tror han prøvde å fortelle meg noe, for det strømmet ord ut av munnen hans. Jeg kan bare ikke huske å ha hørt noen. Det var noe hakkete ved samtalen, jeg avbrøt ham på uhel dig vis et par ganger. Til slutt tok leppene hans et siste pust, øynene stilnet, og jeg forsto at jeg i øyeblik ket ikke klarte å se noen andre enn meg selv. Alle disse forløsende tank ene, tydeligvis ga de meg lite klarhet. Jeg gikk videre ned mot leiligheten, stirret forbi asfalten og tenkte på feilene mine.

Tekst Hermann Stange Jenssen Illustrasjon Kristine Sundsdal

JAKTEN PÅ DEN PERFEKTE RADLER

Hva er egentlig greia med denne radleren som i stadig større grad dukker opp rundt omkring i landet vårt? Og er radler noe godt? Vi har testet 6 for skjellige hjemmelagde radlere, og kåret en uforventet vinner.

Tekst Simen Tomren Grip Foto Borghild Rangnes Homlong

I 2020 skjedde det noe spesielt. Sånn, utover hele greia med pan demi, hjemmekontor og Tiger King. Tenker en over det, var det en del spesielle ting som skjedde det året.

Uansett: Det vi skal fram til her er at Hansa lanserte en drikke som forandret (lett)ølmarkedet slik vi kjenner det, nemlig Hansa Radler Grapefrukt.

Ølet man kan kjøpe hele døgnet, drikke lovlig hvor man vil, og som heller ikke smaker så aller verst. «Men vent litt!» tenker du kanskje. «Lettøl har vi jo alltid hatt – ja, faktisk kjenner jeg en tulling med mange gamle Moldejazz-t-skjorter fra 90-tallet, og de er dekket av lettølreklamer!» Joda, ølklasse B har vi hatt lenge, og det har tidligere blitt utnyttet til reklameformål. Men en radler er ikke bare et lettøl. Der lettølet er en slags blek kopi av noe hellig, pilsen, prøver ikke radleren å være noe den ikke er. Å drikke lettøl er gjerne noe man gjør i desperas jon ved mangel av ekte øl. Litt som da utesteder holdt åpent for å ser vere lettøl til hjelpeløse bargjengere. Radler, derimot, minner mer om den alkoholglade studentens brus.

Radlerens opphav

En radler er en 50/50-blanding av øl og lemonade, eller annen leskedrikk. Den jevne radlernyteren kjenner nok godt til historien bak den, etter som fortellingen står på boksen til Hansa-radlere: I løpet av 1920-tal let hadde den bayerske gjestgiveren Franz Xavier Kugler brukt landets sykkelmani til sin fordel, ved å lage en sykkelvei som gikk fra München og rett til hans nærliggende bier garten i Deisenhofen. Sykkelveien viste seg å bli svært populær, og en junidag i 1922 endte hele 13 000 tørste syklister opp i Deisenhofen ute etter en øl. I mangel på øl til alle, kk Kugler den geniale ideen å blande det ølet han hadde med si tronbrus. Og sånn ble radleren, tysk for «syklist», født.

« NÅR ENESTE BEGRENSNING ER

FANTASIEN , KAN MAN DRA DIT INGEN ØLDRIKKER TIDLIGERE HAR VÆRT .»

Når radleren smaker best

Radlerens lave alkoholprosent gjør at den slipper unna deler av de forhatte alkoholreguleringene i Norge, og som nevnt kan man kjøpe den etter at ølsalget har stengt. Dermed er væsken ypperlig om du trenger drikke til nach. Men det er ikke den eneste grunnen til å prøve seg på en radler!

Det å spre alkoholinnholdet utover ere halvlitere kan også være nyttig. Kanskje man har tenkt å sitte i solen hele dagen, men ikke har lyst til å drikke opp sekser’n sin i løpet av de første timene. Eller kanskje du har endt opp på et BI-vors der folk in sisterer på å leke Børst i 3 timer uten pause, og du ikke deler det samme engasjementet for å bli dritings.

Det er heller ikke alltid ølet smaker like godt! Kanskje fordi det er for varmt, at gårsdagen hjemsøker deg, eller fordi man simpelthen aldri har sett det store i øl. I slike situas joner kan en skvett sitronbrus gjøre underverker.

Stoff tester: Radler

Vi nordmenn kjenner nok best til de radlerne vi nner i den uavkjølte lettølseksjonen i butikken, men egentlig er det fritt fram å blande det man vil! Derfor besluttet vi å teste 6 forskjellige hjemmeblandede ra dlere, fra de åpenbare til de obskure.

« EN RADLER ER IKKE BARE ET LETTØL . DER LETTØLET ER EN SLAGS BLEK KOPI AV NOE HELLIG , PILSEN , PRØVER IKKE RADLEREN Å VÆRE NOE DEN IKKE ER .»

Testpanelet bestod av 8 ølglade redaksjonsmedlemmer, og ølet vi brukte for anledningen var Tuborg Grønn. Generelle reaksjoner var blant andre: «Jeg lurer på om jeg hadde likt en helt vanlig øl bedre», «jeg får litt sukkersjokk av å drik ke så mye radler» og «Det smaker bare brus». Undertegnede tenkte: «Bare vent til det blir sommer dere, da kommer dere til å elske ra dlerene mine!» Inntil da, her er testresultatene:

Urge

Urge var denne testens soleklare joker, men stakk overraskende nok av med førsteplassen. Brusen som assosieres med svette gamere og dårlig tannhelse illustrerer poenget vi var ute etter å bevise med denne testen: At en radler kan bli til noe større enn summen av dens deler. For å forstå hvorfor, må man først tenke over hva Urge egentlig smak er: sitrus! Ølen balanserer den litt for søte smaken til Urge og nner fram noter av grapefrukt, mandarin og en Strepsilsaktig sitronsmak – på en god måte.

Schweppes Lemon

Det er en grunn til at dette er klassikeren! Den originale radleren med sitronsmak leverer bra. Perfekt både for radler-noobs og for de som ikke liker øl. Radleren har en mild sitronsmak, som minner litt om en Kronenbourg 1664 Blanc, bare søtere.

Dahls ingefærøl

Den klassiske shandyen med in gefærøl var god, men ble noe blek sammenlignet med vanlig in gefærøl med alkohol. Med fare for å fornærme alle trøndere der ute var nok store deler av problemet net topp Dahls ingefærøls manglende ingefærsmak. Likevel var det en god drikke, og kan anbefales til in gefærøltilhengerne der ute.

Tonic

Trolig den mest polariserende ra dleren vi testet. Flere i panelet mente den hadde en voksen smak – ra dleren for den tenkende kvinne kan man si. Andre følte at komboen av bitter tonic og bitter øl minnet mer om batterisyre. Ølet kk fram et slags sitruspreg fra tonicen, men hvis du ikke liker gin & tonic kommer du nok ikke til å like denne heller.

Coca Cola

Ifølge en tilfeldig innsender i fa cebookgruppen «Mat-guilty pleasures» serveres det cola og øl i tyske barnebursdager. Om dette stemmer eller ikke vet vi ingenting om, men vi tenker at vanlig cola trolig uansett funker bedre, rent smaksmessig. Colaradleren minnet dels om en litt slapp dispenserbrus, eller en veldig mild gløgg. Den var ikke direkte vond, og kan muligens være en god kur mot bakfylla, men i hovedsak var den ikke like artig som vi hadde håpet.

Red Bull

Noen må jo ha prøvd dette tidligere, uten at de prøvde igjen. Med god grunn. Den gikk jo ned, det var ikke det, men der andre radlere klarte å skape noe nytt i møtet mellom brus og øl ble dette et minusprosjekt. Det hadde smakt mye bedre å drikke Red Bullen og ølet hver for seg. Den hadde en sur smak, og minnet om Go’morgen-yoghurts skogsbærvari ant, av en eller annen grunn.

KOLLEKTIVT PETER PAN - SYNDROM

Da jeg var 13 år ble jeg ufrivil lig vitne til at min far besvimte på tannlegekontoret. I bilen på vei hjem mumlet han noe om å være trau matisert av skoletannlegen. Jeg var også traumatisert, men av helt andre årsaker. Pappa hadde blitt med som en trygg voksen. Han skulle gi meg en klem med to klapp på ryggen når jeg følte meg redd. Så skulle han dra hjem og kse oppvaskmaskinen og alle livets små og store problemer. Var det ikke meningen at voksne skulle ha kontroll?

Fra tidlig alder ble jeg nødt til å innse at voksenlivet er litt som kryp to og styringsrenten. Jeg fatter ikke egentlig hva det innebærer.

Da jeg pitchet ideen om denne tek sten på redaksjonsmøtet, mente redaktøren at det var en perfekt fem-på-gata-sak. “Løp ut og nn noen voksne da! Spør dem hva greia er!” Det burde jo være enkelt nok. Folk hadde imidlertid liten el ler ingen tid til å snakke med unge journalistspirer om kvasi loso ske spørsmål denne dagen. «Jeg vil helst være anonym på gata jeg», kk jeg streng beskjed om fra en eldre dame. En annen fyr mente at å være voksen innebærer å betale mobil regningene selv. Utover det hadde han ingen kommentar. Kanskje er det likevel slik dét er å være voksen. Man blir en i mengden, med kon troll på personlig økonomi og liten tid til re eksjon.

I en podcast jeg hørte på en dag, var det en losof som snakket om at «voksne» bare er et slags eventyr man forteller til barn for å betrygge dem om at ting kommer til å ordne seg. Det er en illusjon man skaper for at de små skal føle seg trygge når de gråter og livet suger. I realiteten nnes det ikke noe magisk «vok senland» der ute. Ingen har egentlig helt kontroll. Vi blir eldre, og innser at vi aldri når et punkt der vi vir kelig føler at vi er voksne. Dette er kanskje åpenbart når man tenker over det. Men har det alltid vært slik? Kanskje det fantes voksne før i tiden?

Rollene «barn» og «voksen», og forholdet mellom disse, blir tross alt formet av historiske og sam funnsmessige endringer. For rundt 70 år siden var det enkelt nok. Flertallet av 14-åringene gikk ut i arbeidslivet etter fullført folkeskole. Voksenrollen var knyttet til å bli integrert i samfunnet gjennom lønnsarbeid. Den voksne formidlet tradisjoner, verdier, lokal kultur og kunnskap til neste generasjon. Enda tidligere markerte også ritualer som kon rmasjon en tydelig overgang fra barndom til voksenliv. Det ga viktig statusendring og mulighet for å inngå ekteskap.

Med tiden har ting blitt mer kom plisert. I dag blir mange av oss ikke etablert med arbeid og familie før vi er bortimot 30 år. Senere bryter

mange med den samme familien, og yrke og arbeidssted varierer i mye større grad. I våre moderne sam funn er tradisjonene og verdiene også mer ytende. Dette gjør at det er vanskeligere å peke ut bestemte overganger mellom barne- og vok senlivet. Voksenrollen har rett og slett ikke den samme stabiliteten som tidligere.

Så blir det heller ikke noe lettere av at vi skyver voksenlivet foran oss til fordel for en stadig utvidet «un gdomstid». Før vi kan bli voksne skal vi individualiseres, realiseres og selvutvikles. Helst ere ganger. Økt velstand og målrettet markedsføring gir oss uendelige muligheter til å velge hva vi skal gjøre med (voksen)

slags kollektivt Peter Pan-syndrom.

Voksenrollen har altså blitt mindre tydelig med årene. Samtidig har vi en stadig større forventning om hva det vil si å være ung. Der man tidligere søkte seg mot trygghet og stabilitet, er det nå frihet og uforut sigbarhet som gjelder. Vi bytter ut folkevogn med forbrukslån, og rek kehus med bakrus. Det er bedre å ta opp fag enn å ta fagbrev. For i mot setning til våre besteforeldre har vi heldigvis funnet ut at vi bare lever én gang.

Kanskje er det lettere å forstå vok senrollen om vi rede nerer begrepet litt til å passe inn i tiden. Personlig skal jeg betrakte meg som voksen

« FRA TIDLIG ALDER BLE JEG NØDT

TIL Å INNSE AT VOKSENLIVET ER LITT SOM KRYPTO OG STYRINGSRENTEN

FATTER IKKE EGENTLIG HVA DET INNEBÆRER

livet. X antall medier og påvirkere gir oss et evig sammenlignings grunnlag. Arbeid og ekteskap er ikke lenger det øverste målet. Etter folkeskole drar vi på folkehøgskole. Før vi nner ut av voksenlivet må vi nne oss selv. Og slikt tar jo tid. Så vi utsetter det helst så lenge vi kan. Et

den dagen Lånekassen er tom og jeg legger ut et bilde av ryggsekken min i Nicaragua. Det er ikke sikkert min far blir så stolt, men det får heller være. Jeg kan heller ta tannlegereg ningen selv fremover.

er greia med voksenlivet egentlig?

MIRAKELKUR ELLER

HUMBUG ?

Tekst Mats Vederhus Illustrasjon Nadja Asghar

Jeg trener mye. 1-3 timer, 4-5 ganger i uken. Noen ganger går det, iron isk nok, på helsen løs. På grunn av tunge løft har jeg vært nødt til å lære meg å leve med større eller mindre smerter i rygg, skuldre og knær. I perioder er de tilstedeværende over lang tid.

Inspirasjon fra Tom Stoltman, ver dens sterkeste mann i 2021 og 2022, kk meg til å vurdere en ny type smertelindring: Cannabidiol, bedre kjent som CBD. Det er et ekstrakt fra cannabisplanten som i utgang spunktet ikke inneholder THC, plantens mest potente psykoaktive virkestoff. Det kan riktignok likevel nnes spor av THC i ekstraktet om man ikke får det fra seriøse forhan dlere. Stoltman påstod selv at det gav ham bedre restitusjon, mindre smerter i ledd, og at det hjalp ham med å sove bedre om natten. Kunne dette være et alternativ for meg? Det hørtes jo ganske lovende ut!

Men som den kritisk tenkende jour nalisten jeg er, kunne jeg ikke fri meg fra tanken om at virkningene folk beskrev kanskje kunne bære preg av placebo-effekten. Jeg har tross alt to søsken som har studert medisin, og bestemte meg derfor for å gjøre et aldri så lite dypdykk i CBD-forskningens verden.

Mange historier Mer enn hundre cannabinoider (cannabislignende stoffer) har blitt ekstrahert fra cannabisplanten, og

de mest kjente er allerede nevnte CBD og THC. CBD ble for første gang isolert fra planten i 1940, og strukturen ble først rappor tert i 1963. Men fordi CBD ikke er psykoaktivt, ble det ignorert til fordel for THC.

Seniorforsker ved Avdeling for rusmidler og tobakk hos Folkehelseinstituttet (FHI), Jørgen Bramness, blir ofte kontaktet av ulike pasienter som spør om både lovgivning og effekt vedrørende cannabinoider.

– Det er mange gode enkelthistorier med tanke på effekten av cannabi noider, men når det gjelder effekt er det i mange henseende for liten evi dens, sier Bramness.

Bramness sier at forskning gir godt nok grunnlag for å si at CBD kan være lindrende for mennesker med visse typer epilepsi, og at det er grunn til å tro at særlig høye doser også kan ha antipsykotisk effekt.

For søvnproblemer, angst og andre «lettere» symptomer eller psykiske lidelser er imidlertid evidensen for svak til at CBD kan anbefales, me ner Bramness.

– Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke har en effekt, men det kan bety at det ikke er godt nok forsket på.

En av studiene som taler for me disinsk bruk av CBD mot smerte, angst og depresjon, ble publisert i

2021 av klinikken Santé Cannabis i Montreal. Studien fant at CBD har positiv virkning på pasienter med moderate til alvorlige symptomer, men ingen effekt på pasienter med milde symptomer.

Få bivirkninger Bramness mener cannabinoider ikke har mange bivirkninger.

– Men fordi nesten alle CBD-ekstrakter kommer fra can nabisplanten, vil det kunne være spor av THC i produktet. Det har

den bivirkningen at det kan gi rus påvirkning og det kan gi utslag på urinprøver. Dette er jo bakgrunnen for at det har vært vanskelig å få det på markedet i Norge.

Andre bivirkninger og langtids virkninger er også momenter som ikke er godt nok utforsket, påpeker Bramness. Han viser til at vi både har ikke-medikamentelle og medi kamentelle behandlingsalternativ, som kan fungere overfor de este lidelsene cannabidiol brukes mot.

– Men, som med medisiner generelt, virker ikke alt for alle, alltid. Også ved bruk av disse medisinene er det bivirkninger av ulik grad.

Tidligere i år publiserte forskere fra USA, Tyskland og Canada en gjen nomgang av studier knyttet til CBDs virkninger i tidsskriftet Current Rheumatology Reports. Den fant at CBD har potensiale for lindring av smerter, søvnproblemer og humørsv ingninger hos pasienter med muskel- og skjelettplager. Likevel påpekes det i gjennomgangen at

gode, kliniske bevis mangler. Den nner også at dosering for å oppnå smertelindring ennå ikke er fastsatt. CBD ser med andre ord ut til fort satt å være litt av et mysterium i forskningsverdenen.

Selv om det nnes mye god forskn ing, er altså ere av CBDs virkninger ikke kartlagt ennå. Det nnes ere eksempler på enkeltmennesker som selv mener at stoffet har hjulpet mot akkurat deres plager. Men hvorvidt det kan fungere for alle, er ikke bevist.

DU MED PÅ

QUEEN, SLAY!

KULTURELL

FØRSTEHJELP

Årets tristeste tid har ankommet! Været er våtere og trærne har fått en slapp, gul farge. Hjelp, vi trenger kulturell førstehjelp!

Finn frem ullsokker – for nå er det ikke lenger lys i enden av tun nelen: Sola takker for seg. På tide med noen morsomheter for å unngå at vi isolerer oss i en haug av ulltepper og trist melankolsk Joni Mitchell-musikk.

Men fortvil ikke! Onsdag 19. okto ber klokken 21 har Stoff slippfest på Cornerteateret. Dette er måned ens høydepunkt, og med DJ-sett og dansegulv blir det like illegal stemn ing som på Boris’ partygate.

Selv om vi må skru klokka tilbake til vintertid, tilbyr høsten kanskje årets morsomste høytid, nemlig Halloween. På tide å danse for de døde og trekke et laken over ho det, for Bergen skuffer ikke når det gjelder Halloweenfester. 29.okto ber arrangerer Realistforeningen Halloween Hel(l)hus på Kvarteret. Der blir det alt fra silent disco, kåringer og konsert med Beharie. Men er du mer opptatt av kostymer, arrangerer også Hulen både fest og kostymekonkurranse dagen i for veien. Eller kanskje du heller har lyst til å holde deg unna det ekle og nifse? Da arrangerer Spin Kitty HALLOQUEEN på årets nye sn akkisbar, Rommet, 29. oktober. Her skal kvinnelig DJ-talenter i søkelyset, og du kan danse til Sojuprincess, Maddemoiselle og Studio Stine, så vær klar for å make it rain girl, make it rain.

Er du ikke ferdig med DJer og elek tronisk musikk etter dette, begynner EKKO-festivalen den 2. november og varer til 6. november. Festivalen byr på eksperimentell, elektronisk musikk, som er like gøy å danse til som DJ-navnene på setlisten. Hvem vil vel ikke danse til Dj Scotch Egg, helt fra Japan?

Men om usammenhengende, da tagenererte lyder ikke er helt for deg, holder Bergen Jazzforum jubi

3. - 5.november. Vi får med andre ord oppleve lm, musikk og dans fra alle verdens hjørner.

Nok om festivaler og mas, hva skjer til sjøs? I forbindelse med Skeivt Kulturår inviterer Bergens Sjørfartmuseum til deres nye utstill ing: Skeive Sjøfolk, den 28. oktober. Utstillingen utforsker skeive som jobbet med utenriksfart på 1960og 70-tallet. Hvordan levde de, og hva slags muligheter og motgang

« SELV OM VI MÅ SKRU KLOKKA TILBAKE

TIL VINTERTID , TILBYR HØSTEN KANSKJE ÅRETS MORSOMSTE HØYTID , NEMLIG

HALLOWEEN !»

leumsfestival fra 28. oktober til 4. november. Her er det jazzkonserter å få med seg rundt omkring på by ens scener. De feirer 50 år. Hurra!

Jeg vet ikke hva som har skjedd, men Bergen har blitt verdens nav le. Ikke bare arrangeres Bergen International Film Festival 19.-27. oktober, vi har også gleden av å op pleve Oktoberdans; International Dancefestival 20. - 29. oktober, og Bergen International Music Festival

møtte de på? Til åpningen kan man oppleve livemusikk og kåseri om skeive sjøfolk i britisk cruisefart.

Fra seksualitet til sex: la oss snakke om sex, baby. Eller rettere sagt sex på TV. Sex, porno eller underholdn ing i beste sendetid? Tilsynelatende har det norske samfunnet blitt mer og mer liberale rundt holdninger til sex og nakenhet. Er det dermed sagt at sex har en naturlig plass på TV? 27. oktober holder Samfunnet

debatten Sex i Beste sendetid, om hvor grensene går for sex på TV, og om det i hele tatt nnes en grense? Innlederne i panelet er Tuva Fellmann, radiovert hos P3 og pro gramleder i programmet Naked Attraction, og Aurora Gude, tvpersonlighet, in uenser og vinner av Paradise Hotel i 2014.

Om du vil ta det helt ned viser Bergens offentlige bibliotek grat is lmer hver mandag i auditoriet. Først ut er lmen Hemmeligheter og Løgner 24. oktober. Filmen handler om en svart kvinne som prøver å nne sin biologiske mor, et ter at adoptivmoren dør. Men plot twist: den biologiske moren er hvit. Denne rørende lmen om kompli serte forhold og fortrengte minner vant også Gullpalmen i Cannes, tre BAFTA-priser og en Golden Globe. Og så, på selve Halloween, 31. okto ber, vises Night of the Living Dead Hjelp, de døde har våknet og sulter etter de levendes kjøtt! En liten gruppe klarer å søke til ukt, men oppdager fort at den største trusse len mot deres overlevelse allerede er blant dem.

Så blås ut stearinlyset og få av deg ullsokkene, for til tross for tunge høstmåneder kan Bergen by på sex, lm, klubb og generelt god stemn ing. Dette vil garantert gjøre opp for tapt D-vitamin og vekke de døde til live.

Tekst Nike Söderström Sager Illustrasjon Kari Orvik Olsson

KNASK ELLER KVISS

Lettskremt? Da er ikke denne kvissen noe for deg.

Tekst Julie Strand Klausen Illustrasjon Haruna Inagaki

02

01Hva heter karakteren til Nick Castle i filmen Halloween fra 1978?

Hva er det man minnes på allehelgensaften?

03

04

Hvor mange dollar i året bruker den gjennomsnittlige amerikaner på halloween pynt og godteri hver? a) 100 dollar b) 350 dollar c) 900 dollar

Høsten har kommet for fullt. Hvilket nummer er høsten i rekken av Vivaldis fire årstider?

08

09

La oss holde oss til kelterne. Hvilket høstlig plagg har fått navnet sitt fra dem?

Det er som kjent spøkelsessesong: Hva heter den skumle bokserien for barn og unge skrevet av R.L. Stine? Både norsk og engelsk godtas.

10

11

05

På engelsk kaller man gjerne høst for autumn eller fall. Hvem har skrevet boken “The Fall” fra 1956?

06Starbucks har patentert sin mangeårige, verdenskjente høstdelikatesse, «PSL», eller Pumpkin Spice Latte. Hvilken dag ble denne sesongdrikken solgt for første gang i år?

12

I noen fiktive univers er det alltid høst. Hva heter bostedet til hovedpersonene i a) Twilight b) Sabrina the Teenage Witch c) Skrik (1996)

13

Hva heter kokken i barnetv-serien Uhu, og hvilken kake skal han lage?

Henry David Thoreau skrev en gang: «I would rather sit on a pumpkin and have it all to myself, than be crowded on a velvet cushion.» Hvor mange kilo veide det som var verdens største gresskar? 50 kg slingringsmonn.

Det finnes mye å være redd for her i verden. Hva er du redd for om du har: a) Achluofobi b) Xylofobi c) Felinofobi (Ett poeng for hvert riktig svar)

07

Det var riktignok noe annet enn gresskar som originalt var forbundet med Halloween. Hvilken grønnsak var det kelterne brukte til å skjære ut lykter av?

POENGSCORE

0-4 poeng: Det som er mest skremmende her er dine kunnskapshull.

5-8 poeng: Du er ikke så fan av høst og spøkelser. Det er greit det også.

14

Hva er gjennomsnittstemperaturen i Bergen i oktober? Slingringsmonn på 0,5 grader.

9-11 poeng: Du kan jo en del, men… kanskje du har fokusert på studiene i det siste? 11-14 poeng: Du har tatt en del bilder av trærne med oransje blader i det siste, ikke sant? 15+poeng: Perfeksjonisme. Du har kostymet klart til halloween, og du pakket frem høst garderoben 1. september. Du trives best i skumle, forlatte hus. Kos deg, dette er jo din versjon av hot girl summer!

Fasit:1.MichaelMyers.2.Dedødessjeler,ogdaspesielthelgenerssjeler.Feiringenstammerfraenkatolsktradisjonogmarkeres1.november.3. 100dollar,ifølgeInvestopedia.4.Nummer3irekken:Vår,sommer,høstogvinter.5.AlbertCamus.6.30.august.7.Kålrot.8.Kilten.Kiltelleråkilte betyr(omtrentlig)åpakkeinn.9.GrøsserneellerGoosebumps.10.a)Forksb)Greendalec)Woodsboro.11.Napoleon,oghanskallageverdensbeste sjokoladekake.12.1190kg.13.a)Mørketb)Trærc)Katter.14.7,1grader.

FÔR : Shakshouka

Denne retten er noe av det beste NordAfrika har å by på. Frokostretten, som funker minst like godt til lunsj og middag, er like enkel som den er god. Personlig pleier jeg å bruke rester jeg har liggende, men basen er stort sett det samme:

Stek løk og hvitløk. Når den er myk tilsetter du hakkede tomater og noe gammelt tacokrydder eller annet krydder du liker, og la det putre i noen minutter. Lag to groper i tomatsausen, og knus to egg oppi. Strø fetaost over, og legg et lokk på. La småkoke til egg ene er hvite og faste på toppen. Topp med salt og pepper, og gjerne fersk persille om du har liggende.

I tillegg pleier jeg å tilsette ting jeg har liggende i kjøleskapet. Mine favoritter så langt er spinat, chorizo, paprika, og oliven, men det er veldig mye som egner seg til denne retten. Her er det kun dine preferanser som setter grensene.

DRIKKE :

Grans Cola X-tra

Til digg mat trengs smud drikke. For mange er dette en helt vanlig Colakopi. De kunne ikke ha vært lenger fra sannheten — dette er verdens beste brus. Grans Cola X-tra har i ere år vært fast inventar på alle mine tacotirs dager, -onsdager, og -torsdager, og det med god grunn. Brusutviklerne i Grans sparte ikke på noen ting i utviklingen av denne godbiten. Grans Cola X-tra smaker det Pepsi Max Lime hadde smakt om Willy Wonka hadde satt alle sine dyktigste umpa-lumpaer på opp draget. Altså ligger brusen smaksmessig milevis foran konkurrenter som Pmax og Rød-Cola, og prismessig er det ingen som kan måle seg. Det gjør Grans Cola X-tra til studentens beste venn.

Det nnes ingen gode grunner til å ikke plukke med seg en sånn neste gang man handler inn til festligheter.

«Maid» (Netflix)

«Maid» gikk meg hus forbi da den kom for et års tid siden, men da jeg kom over denne serien på Net ix tok det ikke mange minuttene før jeg satt med en klump i magen. Glitrende skuespillerprestasjoner og et velskrevet manus gjør serien svært overbevisende. Få andre serier har fått meg i til å vrenge meg i fortvilelse, føle på intens gledesrus, og presset frem tårer i samme grad som «Maid». I serien følger vi Alex og datteren på ukt fra en misbrukende far. I ekte The Pursuit of Happyness-stil følger vi Alex i opp- og nedturer gjennom kamp mot arbeidsgivere, sosialkontor, og rettsvesen for å gi datteren den oppveksten hun selv aldri kk.

MORGENRITUALE : Politisk kvarter

For oss som tenker at morgenstund aldri har hatt gull i munn gjelder det å nne måter å håndtere denne fryktelige tiden av dagen på. For meg har løsningen blitt å krype sammen med en skål yoghurt og se Politisk kvarter, som sendes hver dag kl 07.45 på NRK1. Fordelene med dette er mange: Du slipper å prate med de andre i kollektivet ditt, du vet når du har brukt nøyaktig 15 minutter på frokosten, og du får et samtaletema å slå i lunsjbordet med. Perfekt for deg.

PODCAST :

The Other Latif

Dette er min soleklare favorittpodcast serie. Gjennom seks episoder følger vi reporteren Latif Nasser, som hele livet har tenkt han er den eneste i verden med sitt navn. Ved en tilfeldighet oppdager han at han har en navnebror som også går under et annet navn: Innsatt 244 i Guantanamo Bay. Latif Nasser ble i utgangspunktet løslatt i 2016. Likevel var han i 2020, året serien kom, fortsatt fanget på Guantanamo Bay. Gjennom en rekke sjokkerende undersøkelser tar podcasten oss med til Marokko, Sudan, Afghanistan, og Guantanamo Bay i jakten på sannheten om reporterens navnebror. Denne pod castgaven er historien om Al-qaida, to amerikanske presidenter, Pentagon, og solsikkebønder i Sudan, er på toppen av det hele pakket inn i det beste drama turgiske gavepapiret som er å oppdrive.

Tekst Kjartan Kaatee Gjerde Foto Jonas Johannessen Eian Illustrasjon Mariane Guldager

S I D E N S I S T

Alle disse nyheter som kom og gikk

Sjakk matt

Presidentjuks, intriger og analkule konspirasjoner: Sjakkverdenen byr på seg selv for tiden! De støvete brettspillerne har klart å hoste opp drama av bedre underholdningsver di enn selv den beste reality-deltager. Hvem skulle trodd?

Den ene juksemakeren etter den andre anklages og avsløres. Oslo Schakselskap (ja, de heter faktisk det, har sjekket) er i harnisk. Til og med presidenten i Norges sjakk forbund har innrømmet juks, og fratrådt sitt embete. Sjakk matt! Men hvordan jukser man egentlig i sjakk? Det kan virke som om det er ere enn meg som lurer på akku rat dette. Man rekker bare å skrive «hvordan j..» i Googles søkefelt, før det kommer opp som forslag. Rett over «hvordan jobbe med seg selv» og «hvordan jogge riktig», men det skyldes kanskje bare undertegnedes egne algoritmer.

TV2 kk mye py for å hyre inn David Toska som sjakkommentator i vinter. Men er det egentlig så dumt å få en pensjonert raner til å kommen tere brettspillseansene til en gjeng med pengevinnende juksemakere? Kanskje de bør hyre inn Waleed

Ahmed eller Tindersvindleren ved en senere anledning?

Hai – en fantastisk matfisk «Vi bør spise mer sk», er jo noe en til stadighet hører. Men nå bør vi altså også spise mer hai. Javel? Det internasjonale havforskningsrådet anbefaler åpning for ske av pigghå i Nordøst-Atlanteren. Den halvannen meter lange haien er i storform, og bestanden er på oppadgående kurve.

Det har tatt lang tid etter at den nesten ble sket i hjel på 60-, 70- og 80- tallet, blant annet fordi britene digget å putte den i sh and chips.

Den lille haien er nemlig en «fantas tisk mat sk» ifølge matentusiast og forfatter Terje Dørumsgaard. Det er bare å glede seg.

Nye fugler til danskene Ellers har Ian, Fiona og Julia herjet ganske greit de siste ukene. De er ikke en ny bande, men tre orkaner som stort sett har operert solo. Ian har utmerket seg som en versting, og nå har små canadiske fugler begynt å dukke opp i Danmark. Gulsangeren har aldri før blitt ob servert i Skandinavia. Nå har den blitt en severdighet blant lokale

fugleinteresserte, og eksperter me ner det er orkanen som har blåst den over Atlanterhavet. Ellers kunne også NRK melde at «Alligatorer “løper” rundt og vanskeliggjør op prydningen etter orkanen» i Florida. Til tross for dette noe komiske bil det, har ekstremværet ikke bare skapt kaos i dyreriket, men også blant mennesker. Orkanene har ført til høye dødsfall og store materielle ødeleggelser. La oss håpe at de ram mede områdene får den krisehjelpen de trenger.

Bli hjemme

Et nytt statsbudsjett er fores lått, og studenter fra land utenfor Sveits og EØS-området må kan skje betale studieavgift for å gå på norske universiteter. Norske mas tergradsstudenter i utlandet må på sin side muligens nøye seg med 40 istedenfor 70 prosent stipend støtte til skolepenger. Det er med andre ord billigst og best hvis folk bare holder seg hjemme. Hva skal vi med kulturutveksling uansett? En tur til Granca, for eksempel, er mye rimeligere. Eller som Siv Jensen sa det over paraplydrinken på en palmeomkranset instasel e:

«Deilig med høstferie tross kjipt statsbudsjett».

Uforsonende diktlesning

Det er opptøyer i Iran. En ung kvinne døde av skadene hun ble påført et ter pågripelse av statens moralpoliti, for feil bruk av religiøst hodeplagg. Mange har fulgt saken og erklært sin støtte til demonstrantene. Vi har lært at konseptet «moralpoliti» har en helt annen betydning i Iran, og noen av oss har kanskje også spurt seg selv hvem som egentlig har lært det iranske regimet krisehåndtering. Det holder ikke å drepe over 150 sivile, demonstrantene skal også sammenlignes med uer, helst i lyr isk format. Presidenten tok turen til universitetet Alzahra for å lese dikt for sinte studiner. Der kk han run gende beskjed om å holde kjeft. Det skulle bare mangle.

Tekst Astri Nyaas Illustrasjon Kais Chaouch

ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.

stoffmagasin.no