INTIMITETSTYRANNI

DEN PRIVATE SAMTALEN I DET OFFENTLIGE ROM

For min del kan du gjerne snakke om hemoroidene dine på bussen. Men kom ikke her og si at jeg har lange ører.

Tekst Anniken Philipps Illustrasjon Mariane Guldager

Det første smellet kom i 2004. Jeg var syv, og hadde vært stolt eier av en discman i noen måneder. Den var grønn, med klistremerker på, og fra dagen jeg pakket den opp lovet jeg meg selv å nne en CD like perfekt som den. Og det gjorde jeg. Coveret var grønt, akkurat som spilleren, med tittelen Mellow skrevet i voksenskrift. Jeg knuste sparegrisen min, kjøpte CD-en og ble mariamena sert fra første, sarte tone. Som enhver annen nyforelsket kis nektet jeg å være uten henne, og hver kveld sovnet jeg til Maria Menas hviskende stemme i øret.

Idyllen ble imidlertid kortvarig. Discmanen, som hadde vært på jobb 24/7 de siste 6 månedene, streiket, og jeg satt igjen med en ødelagt volumknapp, fastlåst på et hørselsskadelig nivå. Som ung, dum og nyforelsket ga jeg faen i dette, og kveldsritualet fortsatte som normalt. Mens Maria proklamerte sin kjærlighet for meg ved å synge de velkjente ordene «you are the only one who knows exactly what I mean, yeah», sa det pang. Ørene mine eksploderte, og en hær av sekkepipespillende gresshopper brøt seg inn i øregangen min. Forskrekket, ropte jeg på mamma. Hun trøstet meg, sa at smerten ville gå over. Det gjorde den også. De påfølgende dagene fortsatte jeg likevel å skrike. Ikke fordi jeg hadde vondt, men fordi det musikalske traumet jeg var blitt utsatt for gjorde det vanskeligere å høre meg selv. Lite visste jeg at den midlertidig nedsatte hørselen skulle bli springbrettet til en av mine viktigste livslærdommer.

Dagen etter det hjerteskjærende bruddet med Maria, tok mamma meg med på kafé for å muntre meg opp. På vei hjem med bussen kk jeg øye på en dame med det lengste og blåeste håret jeg noensinne hadde sett. Mamma satt med nesen i mobilen, og var derfor i ferd med å gå glipp av tidenes anime-versjon av Rapunsel, som nå hadde trykket på stoppknappen. Som ung, dum og midlertidig hørselsskadet utbrøt jeg: «Mamma, se så blått og rart håret til damen er», i et leie jeg trodde var innestemme, men som åpenbart ikke var det. Da folk snudde seg, gispet mamma, tok meg hardt i armen og hvisket ordene som senere skulle bli et mantra: «Enkelte, private tanker holder du for deg selv til du er hjemme. Der kan du snakke så fritt og høyt du bare vil.» Til slutt ba hun meg om å si unnskyld til damen, som var i ferd med å gå av bussen. Jeg sprang bort og beklaget for at jeg ikke hadde ventet med å snakke om henne til jeg kom hjem.

Selv om en massiv Mena-eksplosjon var det som måtte til, er jeg glad jeg brukte utestemmen på bussen den dagen. Ja, jeg kk tilsnakk av mamma for å fornærme en dame med kult hår, men jeg lærte likevel en lekse: At man ikke kan forvente at en samtale forblir privat når den nner sted i det offentlige rom. Misforstå meg rett: jeg elsker gossip. Faktisk er jeg av typen som kan skru av lyden på hodetelefonene, men fortsatt beholde dem på, bare for å tyvlytte til samtalen din på bussen. For meg ligger altså ikke problemet i at Trude (42) forteller høylytt om hemoroidene sine over telefon på bybanen. Det som imidlertid gjør det problematisk, er når Trude blir overrasket, eller fornærmet, over at jeg hører på. Og merkelig nok nnes det mange som Trude. Faktisk møtte jeg en som henne forleden dag.

Det var ettermiddagsrush på bussen og jeg hadde karret meg til et sete på en av rerne. I håp om å stenge verden ute, tok jeg på meg øretelefoner og skrudde volumet på fullt, denne gangen frivillig. Etter bare noen sekunder ble Susanne Sundfør overdøvet av en betydelig mindre behagelig stemme, tilhørende damen på setet overfor meg. Bruddstykker om graviditet, psoriasis og gamle penger brøt seg inn i ørene mine, og til slutt ble jeg så nysgjerrig at jeg tok av headsettet, helt åpenlyst. Kvinnen så ikke ut til å bli

sjenert av dette, og fortsatte å kakle i telefonen. Hun klaget over at hun var blitt gravid med den ekle kjæresten sin, som hun åpenbart bare var sammen med fordi han var rik. Nå var det imidlertid for sent å ta abort, og tanken på å bære frem et barn som var 50 prosent ham, og som derfor ville få psoriasis, var uutholdelig. Jeg syns imidlertid samtalen begynte å bli i overkant uutholdelig, og følte det var på tide å minne henne på at hun faktisk satt på bussen, midt i rushen. Uten noe mer betenkningstid, sparket jeg henne forsiktig i foten og sa: «Gratulerer!» Hun skvatt til, plasserte hånden over høyttaleren og svarte forferdet: «Unnskyld, men jeg er faktisk i en privat samtale her, slutt å ha så lange ører.» Deretter gikk hun tilbake til samtalen sin, helt uanfektet.

Jeg, derimot, var i sjokk. Her var jeg en barmhjertig samaritan som simpelthen minnet henne på at alle kunne høre henne, så ble jeg anklaget for å ha lange ører? Unnskyld meg, Trude. Spør du meg, nnes ikke begrepet «lange ører» i det offentlige rom. Det du deler høylytt på bussen, bybanen, toget, yet, kjøpesenteret, treningssenteret, matbutikken, klesbutikken, dyrebutikken og den blå steinen, er felleseie. Og jeg angrer bittert på at jeg ikke lot Trude høre det. Jeg skulle ha grepet henne hardt i armen og hvisket ordene mamma hvisket til meg, den skjebnesvangre bussturen i 2004: «Enkelte, private tanker holder du for deg selv til du er hjemme. Der kan du snakke så fritt og høyt du bare vil.»

... til og med om frykten for å få et barn med psoriasis.