FANTASIROMMET

ROM FOR ENSOMHET

Et fantasirom for fantasivenner.

Tekst Oskar Haltbrekken Tveitdal

«Vil du være med hjem til meg?»

«Kanskje.» Trekker litt på det.

«Jeg har det kuleste rommet du kan tenke deg!»

«Mhm?»

«Ja, men hør da!

Rommet har hvit farge og er litt høyere under taket enn hva som er standard, også er det kvadratisk. Det første du får øye på når du går inn er en maskin. Den er til forveksling lik en Spinning Jenny, men er mye mindre og ottere utbrodert. Det er en Patentgenererer 2000WRY. Den jobber, som navnet kanskje hentyder, med å klekke ut og lansere nye patenter som det er et ennå ukjent behov for. I forrige uke lanserte den stå-konsert-sko. Sko som tilpasser brukerens høyde etter hvor de måtte be nne seg i konsertlokalet. De nærmest scenen forblir lave, mens høyden på skoene øker, proporsjonalt, desto lengre bak du står. Den seneste oppdateringa var kul, skal jeg si deg. Nå er den koblet opp mot det øverste patentstyret i samtlige land. Den klarer å regne ut i hvor stor skala noe bør produseres, hvor stort påfølgende klimaavtrykk blir, og om det så imøtegår kortsiktig og langsiktig samfunnsnytte.

Ved siden av står det en jukebox. Det er bare å trykke på play, så spiller’n musikk til øyeblikkets sinnsstemning. Kanskje er det stemning for de nå gamle hvite mennene som en gang sang om fred og rettferdighet. Eller hva med hard rap?

Også er det et skrivebord der. Sånn vintage i mahogni, som du får på Finn til 4 000 kr. Eller billigere hvis du er heldig.

Det har tre skuffer. Den øverste er fylt med snus, og går aldri tom. Den andre skuffen er fylt med røde skgodterier. Går aldri tom den heller. Den tredje skuffen er fylt til randen med lapper påskrevet gode ideer. Men den går tom, etterhvert. Dette skal visstnok hjelpe med å gjennomføre, heller enn å bale i vei med en ny idé idet man mister troa på den første. Det blir fort for mye baling.

Hvis du blir med kan vi jo fortsette på den gode ideen jeg trakk i går, som var å lage en parodi på Cezinando.

Begynte så vidt på første vers i går: (les med halvveis desperat stemme og sørgmodige synth-lyder i bakgrunnen) For jæ ær blitt vant til min tilværelse, det ær liksom blitt håp til besværelse. Nå står jeg øverst i trappa, med den sangen jeg rappa.

Eller vi kan trekke en annen hvis du heller vil det.

«Ja, så vil du være med?»

«Nei, må hjem å lage middag egentlig.»

Da får man gå hjem aleine da. Men det går bra da. Har et så nt rom. Liksom. Er jo bare jug selvsagt. Har et ganske tåpelig rom egentlig. Ikke vindu en gang. Der jeg bodde før var det vindu på rommet. Pleide å sitte der å se ut. På bilene som stod parkert i oppoverbakke og så ut til å anstrenge seg for å ikke trille ned. Og på de opplyste vinduene i blokka ovenfor, mens jeg fantaserte om hvordan det ville være om jeg ble kjent med en av dem, han eller hun som bodde der. Ikke sånn på ordentlig, men som en sånn vindusvenn. Vi skulle aldri møtes på gata eller andre steder, bare stående eller sittende i hvert vårt vindu. Som vindusvenner. Noen dager kunne jeg smilt til vedkommende, sånn for å tilkjennegi at jeg har en god dag. Vedkommende kunne da gitt meg et lite vink eller smil, sånn for å oppmuntre meg og vise at det var da på tide. Andre dager kunne jeg være den som nikka oppløftende for å vise at jo, den nyinnkjøpte genseren som ble prøvd på passa utmerket, og mye bedre enn den prikkete skjorta som først ble vurdert. Det ville på en måte blitt en fantasivenn, men ikke helt, for vi kjenner jo hverandre. Men ikke ordentlig, og det er jo egentlig ganske digg. For skulle det skje, at vi ble venner på ordentlig, måtte jeg fortalt om det kule rommet mitt.