BERGENS BESTE BENKER

BERGENS BENKER: EN GUIDE FOR DEN SOM VIL SE SPIRITUELL UT

Hvor vil du finne deg selv?

Tekst Hermann Stange Jenssen Foto Terkel Eikemo

Benker er som små templer, utstasjonert rundt om i byen for å hvile knoklene våre på. Grønne, grå, av tre eller stein – de er der alltid for deg, slik at du kan utnytte melankolien du (jeg) elsker så mye å dyrke, maks. Samtidig kan de også brukes for å dyrke spiritualiteten din. For aldri før har det vært så viktig å komme i kontakt med sitt indre liv som nå, og vise dette fram. Og da er Bergens benker nettopp stedet å begynne. Om du elsker å stirre ut i luften og late som om du er i dype tanker, selv om alt du hører er «pust, pust, pust» eller en repetisjon av et «ord, ord, ord», og lurer på om det vakre mennesket som sitter ved siden av deg tenker at du er woke nok, er denne guiden midt i blinken for deg.

Lille Lungegårdsvann

Vi starter ferden vår ved Lille Lungegårdsvann. Her er det et mylder av identiske benker å velge mellom, i hvert fall en regndag. Den åpenbare kvalen her, siden benkene er så like, er i hvilken himmelretning du skal velge å sitte. Dette er helt opp til en hvers preferanse, og hvor man henter energien sin fra, men selv liker jeg å holde snuten vendt mot Angkor Wat-tempelet i Kambodsja. Setter du deg rett bak Grinegutten, får du en nesten bein vinkel på dette hellige stedet. Da er det bare å sette tappepluggen i og la livets harpiks komme til deg. Ellers er dette ofte en rimelig tett befolket plass, med alle slags mulige samtaler å overhøre. Det kan hende at du opplever dette som forstyrrende for chakraene dine, eller at det gir deg en eksistensiell kjedsomhet å høre om hvor mye en eller annen vedkommende drakk i går, hvor jævlig lættis det var, og at dette faktisk konstituerer brorparten av samtalen de har. Men fortvil ikke. Ta det til deg som en gave. Virkeligheten deres er en hellighet. Lytt til dem, alle har sin historie. Fordel: Mange mennesker (som kan se at du er mindful) og mye liv. Mangfold av benker (slik at du kan justere deg fram til din foretrukne himmelretning). Folks fantastiske historier.

Ulempe: Mange mennesker og mye liv. Vanskeligheten av å nne din himmelretning. Folks fantastiske historier.

Skansedammen

Videre kan vi dra kroppene våre bortover mot bunnen av Fløyen, for å så kave oss opp til Skansedammen. Her kan du velge mellom ere nivåer av stillhet jo lengre du ytter deg bak og forbi den lille dammen, men det på bekostning av det yrende livet du nner ved trappene lengst mot byen. For ved siden av den boblende kjelen Torgallmenningen, er Skansedammen et kulturelt og språklig samlingspunkt i vestlandshovedstaden. Her er det også bare å trekke ut, i dette tilfellet væremåten og frasene. Selv om du gjerne skulle vært tidligere ute med å bli en kultivert verdenskjenner, lært deg å spille på gitaren du kjøpte spontant for noen år siden, eller faktisk inneha en eller annen ferdighet, er det aldri for sent å starte på nytt, som de gamle mesterne sier.

Ved Skansedammen har du alltid sjansen til å komme tilbake til øyeblikket. Er du heldig pumper det vann ut av dammen, og det hvite støyet reduserer tankene dine til en vakker, ommende transe av empati for mangfoldet. Du kan også være uheldig og kjenne på en dyp frustrasjon over buekorpsets taktmarsjering.

Fordel: Tidvis en kulturell smeltedigel, der du kan bli inspirert av mennesker som reiser hele verden rundt, og som ikke tar Fløybanen, for å nyte utsikten.

Ulempe: Turismens enerverende sider. Buekorps på litt for nært hold.

Ørneredet i Fjellveien

En eller annen astrofysiker – jeg husker ikke hvem – poengterte at det er et uendelig antall veier du kan velge for å komme fra ett punkt til et annet. Men slik jeg forstår det, tar denne astrofysikeren fullstendig feil. For det er i all hovedsak bare to veier til det neste stedet jeg skal ta deg til - veien nordfra og sørfra. Dette er gitt at du allerede har kommet deg opp i Fjellveien, naturligvis. Kommer du sørfra, slik jeg alltid gjør, ligger benken 200 meter bort fra der du entrer Fjellveien, om du følger stien fra Skansedammen rett oppover. Når du ankommer kan du sette deg i ekkoene av byens larm, og titte utover blant annet Sandvikens vakre tak. Herfra ser samlingen av takene ut som et sammensatt kunstverk, en bricolage, i ørten ulike bruntoner, der hvert tak popper ut etter hvert som netthinnen blir lei av å fokusere på det forrige. Litt som oss mennesker i grunn – oppdelt, men hele, for evig søkende, men fort kjedet av det vi innbilte oss var vakkert. Det gir mening når du sitter der alene.

Går blikket lei av utsikten, nner du en rekke mosegrodde kjemper stående rundt deg, som aldri vil kunne avvise kjærligheten du har for dem, men dessverre heller ikke bekrefte den. Bare for noen uker siden så de ut som krystalliserte fyrverkeri, mens de i dag er blitt strippet for alt av frukter, og ser nakne ut. Om det speiler hvordan du føler deg i øyeblikket, kan jeg roe deg ned med at de ikke bryr seg om deg. Ikke de andre som går forbi heller. Men er ikke det litt deilig? Hviler du blikket lenger nedover fra hustakene og trærne, og forsøker å se innover, kan det hende at du nner stupet rett foran deg. Dette kan være uheldig for roen, slik jeg

«SELV OM DU GJERNE SKULLE VÆRT TIDLIGERE UTE MED Å BLI EN KULTIVERT VERDENSKJENNER, LÆRT DEG Å SPILLE PÅ GITAREN DU KJØPTE SPONTANT FOR NOEN ÅR SIDEN, ELLER FAKTISK INNEHA EN ELLER ANNEN FERDIGHET, ER DET ALDRI FOR SENT Å STARTE PÅ NYTT, SOM DE GAMLE MESTERNE SIER.» «HERFRA SER SAMLINGEN AV TAKENE UT SOM ET SAMMENSATT KUNSTVERK, EN BRICOLAGE, I ØRTEN ULIKE BRUNTONER, DER HVERT TAK POPPER UT ETTER HVERT SOM NETTHINNEN BLIR LEI AV Å FOKUSERE PÅ DET FORRIGE.»

erfarte det. Siden angsten, som kan komme fra erkjennelsen om at noe i deg kan ta rennafart og hoppe, kan bli påfallende og ta deg ut av øyeblikket. Heldigvis nnes det en rekke podcaster du kan spille av for å undertrykke denne impulsen. Mads Hansen er i det henseende et levende lokk, og en reddende engel for mange. Fordel: Ekstra elevasjon, både for utsiktens og innsiktens skyld. Ulempe: Lavere sjanse for at noen ser deg i woke tilstand.

«HER KAN DU SITTE OG OBSERVERE I FRED, ELLER VENDE BLIKKET UTOVER FOR Å SE DE KAOTISKE BYFJORDSBØLGENE.»

Ved tuppen av Bergen

Siste benk – vi er ankommet tuppen av det nordligste neset byen kan skilte med. Her kan du sitte og observere i fred, eller vende blikket utover for å se de kaotiske byfjordsbølgene. Dersom det bølger for mye inni deg, kan du forsøke å komme nærmere i kontakt med det underbevisste føleleslivet ditt, og meditere omkring følgende: Hva misunner jeg havet? Du kan også ramme inn spørsmålet annerledes, for å utforske en annen entitet: Hva med havet er jeg takknemlig for at jeg ikke har? Ja, du må gjerne kjenne på dette selv nå som du sitter og leser.

Her kan du altså komme i kontakt med de dypeste tonene, og treffer du riktig kan det være en særdeles tårevåt opplevelse. Om det ikke dukker opp noe, kan du bruke mine tanker som et eksempel (husk at du er på tuppen av Nordnes nå, se det for deg – vær der): Jeg misunner havet fordi uansett hvor stormfullt det er, så blir det alltid stille når uværet forsvinner, og nner roen. Eller en mer optimistisk en, i forbindelse med det andre spørsmålet over: Jeg er takknemlig for jeg ikke blir surere og surere for hvert år som går, men at den indre gladlaksen i meg stadig blir mer vitalisert.

Fordel: Byfjordsbølgene. Havmetaforer og tilgang til det ubevisste.

Ulempe: Tanken om at havet stadig blir surere.