K U LT U R S T O F F
klimamas når sitt klimaks Hvordan leve 100 prosent klimavennlig. Okei, kanskje 38 prosent da, løst gjenfortalt.
Tekst Inga Myrene Nørstebø Foto Benedikte Bergevik Avisoverskriften fanger blikket ditt: «Er du en av dem som driter i klima?». Skyldfølelsen over ditt vanlige forbruk bruser innvendig. Med en blanding av kvalme og håpløshet, reiser du deg med en kraft som du ikke har kjent på lenge. Du kommer deg bort til kaffetrakteren, og nyter lyden av vannet som pipler gjennom filteret. Nå skal hverdagen endres, men hva skal man gi slipp på? Samvittigheten skal nok få kjørt seg. Eller, du lever jo faktisk ganske klimabevisst. Spiser lite kjøtt, tar alltid tog fremfor fly (egentlig takket være en skrekk for sikkerhetskontroller på flyplasser, men likevel), du har et kjært forhold til loppemarkeder og hater kjøpesentre. Du trekker på smilebåndene, det kan da ikke være så vanskelig. Fiendtlig frokost Du lander på knekkebrød med ost og drar ostehøvelen grådig over blokken. Vent, kan du spise ost? Hjernen surrer. Ost er laget av melk, norsk melk. Den er kortreist, iallefall innenriks! Et lettelsens sukk går gjennom brystet ditt. Du bestemmer deg for at ost er lov å spise, og danderer knekkebrødene med osteskivene og noen pene paprikaringer på toppen. Du går inn for en stor bit. Det er friskt, for en uslåelig kombinasjon. Men så stivner blikket, for hvor er paprikaen fra? Ikke si at den er fra Sør-Amerika. Det er store mengder CO2-utslipp for å få den hit, isåfall. Det hadde vært litt bedre hvis den var fra Polen? Plis, si Norden. Kan paprika vokse fint her i Norge? Blikket vandrer innover og du fantaserer om
en økologisk paprikagård. Morgenkaffen er klar. Du lar en god slurk renne nedover halsen din, før kaffen gir bismak, og du spytter den ut igjen. Paprikaen kan være fra Europa, men kaffen er garantert fra langtvekkistan, og du vet at arbeidsforholdene på store kaffeplantasjer ikke er til å skryte av. Flott. Du spiser resten av knekkebrødet i ren aggresjon. Man skal jo ikke kaste mat heller. Ekte hater Du drar nettet over skulderen, vrir nøkkelen i døra og setter kurs mot lesesalen. Du stirrer stygt på de handlepose-bærende fremmede du møter nedover Torgallmenningen. En rød H&M-logo minner deg på at du er en del av et ekkelt forbrukersamfunn. Du har lyst til å løfte steinen de åpenbart lever under. Rasjonelle tanker kommer inn: Det kan være nye nødvendige truser som gjemmer seg i posene. Oppslukt i aggresjonen bestemmer du deg for at alt er unødvendig ræl. Tankerekken avbrytes av en intens plinging og du blir nesten påkjørt. Av en EL-SPARKESYKKEL. Batteriet der? Litium! Ryde or die, Voi voi in the Wind til en Tier, nevnte du Bird? Levetiden deres er som døgnfluer. Du flirer hånlig mot de to jentene som har klistra seg sammen på en Voi, og suser bortover Torgallmenningen. Æsj, tenker du. El-sparkesykler høres jo nesten miljøvennlig ut, men er det egentlig det når man bruker dem på avstander man fint kunne gått? Det ser iallefall dust ut. Forhåpentligvis får de den nyinnførte to-på-én-sparkesykkel-boten på
3000 kroner. Du finner en ledig pult, og drar opp macen. Pulsen har roet seg, det hjalp å tenke stygt om andre. Tja, hvordan er denne dingsen produsert da? Du ser nøye på eplelogoen som stirrer lattermildt tilbake på deg. Dette ble litt vel dobbeltmoralsk, og du hvisker «unnskyld» til de to jentene, som nå sikkert har voiet seg opp til Ulriken. Det tikker inn en mail, et finn. no-varsel om at Turid selger skap. Dette får du daglig selv om det er måneder siden du selv var på skapjakt. Du har også fått fra Arne, Mohammad, Sigrid og Geir. Av ren latskap har du ikke vært inne og skrudd av varslene. Det slår deg at noen nevnte at mail har et stort klimaavtrykk, det sliter du med å skjønne hvordan går an. Men hallo, du skal jo være klimavennlig. Her kan det gjøres grep! Tallet 2809 lyser opp i innboksen. Det var såpass ja, jeg er et miljøsvin. Den gule diamant Du stopper innom din lokale matbutikk på vei hjem. Skyvedørene tar imot deg og ditt blå og hvite munnbind som du har festet bak ørene på uglamorøst vis. Tenk at du kaster flere av dem daglig, det er pinlig. Romkameraten din har en symaskin, og du skjønner at du må ta et oppgjør med sytraumene fra barneskolen, og sy gjenbrukbare munnbind når du kommer hjem. Men nå er det mat på agendaen, og klimabrillene leder vei. Du går rundt i labyrinten, og blikket vandrer over hyllene
«DETTE BLE LITT VEL DOBBELTMORALSK OG DU HVISKER “ UNNSKYLD “, TIL DE TO JENTENE SOM NÅ SIKKERT HAR VOIET SEG OPP TIL ULRIKEN.»
STOFF 32
JUNI 2021
