Biskop Erik har ordet

Advent i en tid med store prøvelser

ADVENT ER VANLIGVIS PREGET av forsamling, samvær, nærhet. I år må vi spres, søke adskilthet, oppleve fravær. Alle føler smerte ved dét. Men er det noe troen lærer oss, er det at smerte kan ha mening. Troen vaksinerer ikke mot det som gjør vondt. Men den lærer oss at all erfaring kan bli et middel til modning, omvendelse, og, jo, la oss våge å si det: til helliggjørelse. Hva kan vi så få ut av Covid-krisen?

Vi kan tenke oss den som et slags eksil. Å være i eksil er å påtvinges oppbrudd hjemmefra. Kirken er, i mystisk og konkret forstand, vårt hjem. Å ikke kunne samles der som vi er vant til, kan ligne en fordrivelse. At opplevelsen fremkaller frustrasjon og sorg, til og med sinne, er ikke rart. Betrakter vi frelseshistorien, er vi imidlertid rustet for utfordringen.

Guds kall uttrykte seg først som et kall til å bryte opp hjemmefra. Abram fikk høre: «Dra bort fra ditt land og din slekt og fra din fars hus» (1. Mos 12:1). Slik fikk han kjenne det lovede land. Guds løfte overgår vår forventning. Vi må legge det velkjente bak oss og vandre mot det ukjente og overraskende. Eksilet har en kateketisk funksjon. Det får oss til å spørre: «Herre, hva vil du? Hvor vil du føre oss?» Vårherre slutter ikke å være Emmanuel, Gud-med-oss, på grunn av et virus. Også denne tiden kan bli en vekkelse, en vending mot noe større.

AT ABRAHAMS ÆTT BLE TIL ISRAELS FOLK, var en følge av eksil. Hungersnød tvang Jakobs sønner til å dra fra Palestina til Egypt. Mennesker som skattet sin frihet over alt, ble treller. «De sukket over sin trelldom og klaget; og deres rop over trelldommen steg opp til Gud» (2. Mos 2:23). Å være i overmakts vold, gav dem lengsel etter forløsning. Å berøves slektens særpreg, gav lengsel etter samhold, enhet, identitet. Var det ikke for eksilet, hadde Abrahams avkom knapt kunnet motta paktens bud og løfter, som gjorde en flokk individer til et folk. Kallet til enhet er evig utfordrende. Hvis pandemien skjerper vår bevissthet om dét, bærer den en hensikt.

Et tredje skjellsettende eksil, var det babylonske. I det sjette århundre før Kristus, brente babylonerne Jerusalem ned. Gudstjenesten opphørte. Israelittene ble bortført til traktene Abraham brøt opp fra. Ringen syntes sluttet. Guds løfter syntes tilintetgjort. I ettertid har det allikevel blitt sagt at katastrofen la nytt grunnlag for jødisk religion. Israels folk fant redskapene de trengte for å forbli trofaste, selv spredt for alle vinder. Hvordan?

Først og fremst ved oppblomstring av trosliv i hjemmet. Fjernt fra tempelet, fikk hjemmet en vesentlig betydning som bærer av tro. Den fant liturgisk uttrykk i bønner morgen og kveld, og på sabbaten. Den fant etisk uttrykk i velgjørenhet mot trengende. Den fant mystisk uttrykk i streben etter enhet med Gud i indre bønn. Den skapte ansvarsfølelse, for det ble klart for hver Israels datter og sønn at de selv måtte formidle troens gave til sine barn; ellers stod den i fare for å mistes. Resultatet er jødedommens forunderlige, beundringsverdige motstandskraft gjennom utallige prøvelser, like fra Babylons eksil til i dag

DE FØRSTE KRISTNE UTVIKLET DETTE MØNSTER. I tider med forfølgelse, på steder uten tilgang til sakramentene, fant man sammen når omstendigheter tillot; inntil videre var religionens sentrum hjemmet. Her holdt man flammen levende. De kristne bad morgen og kveld samt ved

BISKOPEN HAR ORDET

CORAM FRATRIBUS INTELLEXI

måltidene. De holdt søndagen hellig. De leste Guds ord og holdt fast ved Kirkens lære. De prøvde etter evne å følge Kristi bud ved å hjelpe de fattige, de fremmede og dem i nød. Kirken satte spor i antikken og middelalderen ikke minst ved uselvisk barmhjertighet, nødhjelp og almisser.

ALLE DISSE MIDLER STÅR TIL RÅDIGHET IDAG. Vi kan utøve dem fritt selv under strikt smittevern. Tilgang til messen er for tiden begrenset. Det er trist! Vi håper alle at vi snart på nytt kan sette døren på vidt gap. Eukaristien er kristenlivets kilde og høydepunkt. Men en kilde og en fjelltopp forutsetter landskapet omkring. Her får vi ennå til mye ved å gjødsle jordsmonnet og gjøre det fruktbart. Kan vi ikke utfolde oss i bredden, så la oss gå i dybden. Og derved legge grunnlag for sterkere fellesskap etterpå. Får jeg komme med noen forslag?

Guds Ord er «levende og kraftig» (Heb 4:12). Gjør deg kjent med det. Hva med å lese et kapittel av evangeliet daglig? Det er noe enhver kan finne tid til. Tidebønnene er en storartet ressurs. Prester og ordensfolk forpliktes til å be dem, men holder ikke noe monopol. Å be tidebønner daglig, er å logge seg inn, så å si, i Kirkens bønn, å forbindes med et kraftsentrum. Rosenkransen er en kontemplativ bønn av stor verdi. Regelmessig bruk kan forvandle et liv. I tillegg har vi Bønneboken, et skattkammer. Utforsk den.

MANGE LIDER AV ENSOMHET. Tenk på din krets av bekjente, slektninger og naboer. Rekk hånden ut, kanskje helt enkelt ved å ta en telefon: nestekjærligheten finner kreative uttrykk, også smittefrie. Bruk tid til å styrke samholdet i familier og fellesskap. Bygg dem opp i Jesu navn. Han lovet, «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt iblant dem» (Matt 18:20). Løftet bærer, også i disse tider. Og hvorfor ikke studere et aspekt av troen? Katekismen er en utmerket ressurs; og våre katolske bokhandler har brede utvalg av nærende litteratur.

Ved slik å la Kristi evangelium trenge dypere inn i daglig liv, kan prøvelsenes tid bli til velsignelse, for oss og for dem Guds forsyn plasserer på vår vei. I en krise, er det ofte fåfengt å spørre, «Hvordan kunne dette skje?» eller «Når skal det ende?» Men det er livgivende å spørre, «Hva kan dette bety?» og «Hva er min, vår, oppgave nå?» Gud er trofast. Han forlater oss ikke. Men han lar oss iblant gå gjennom tunge tak for at vi mer resolutt holder fast ved ham og sammen med hverandre. La oss da bruke tiden godt, tillitsfullt og oppmerksomt. Signet advent!

+fr Erik Varden OCSO