Advent i en tid med store prøvelser ADVENT ER VANLIGVIS PREGET av forsamling,
samvær, nærhet. I år må vi spres, søke adskilthet, oppleve fravær. Alle føler smerte ved dét. Men er det noe troen lærer oss, er det at smerte kan ha mening. Troen vaksinerer ikke mot det som gjør vondt. Men den lærer oss at all erfaring kan bli et middel til modning, omvendelse, og, jo, la oss våge å si det: til helliggjørelse. Hva kan vi så få ut av Covid-krisen? Vi kan tenke oss den som et slags eksil. Å være i eksil er å påtvinges oppbrudd hjemmefra. Kirken er, i mystisk og konkret forstand, vårt hjem. Å ikke kunne samles der som vi er vant til, kan ligne en fordrivelse. At opplevelsen fremkaller frustrasjon og sorg, til og med sinne, er ikke rart. Betrakter vi frelseshistorien, er vi imidlertid rustet for utfordringen. Guds kall uttrykte seg først som et kall til å bryte opp hjemmefra. Abram fikk høre: «Dra bort fra ditt land og din slekt og fra din fars hus» (1. Mos 12:1). Slik fikk han kjenne det lovede land. Guds løfte overgår vår forventning. Vi må legge det velkjente bak oss og vandre mot det ukjente og overraskende. Eksilet har en kateketisk funksjon. Det får oss til å spørre: «Herre, hva vil du? Hvor vil du føre oss?» Vårherre slutter ikke å være Emmanuel, Gud-med-oss, på grunn av et virus. Også denne tiden kan bli en vekkelse, en vending mot noe større.
slektens særpreg, gav lengsel etter samhold, enhet, identitet. Var det ikke for eksilet, hadde Abrahams avkom knapt kunnet motta paktens bud og løfter, som gjorde en flokk individer til et folk. Kallet til enhet er evig utfordrende. Hvis pandemien skjerper vår bevissthet om dét, bærer den en hensikt. Et tredje skjellsettende eksil, var det babylonske. I det sjette århundre før Kristus, brente babylonerne Jerusalem ned. Gudstjenesten opphørte. Israelittene ble bortført til traktene Abraham brøt opp fra. Ringen syntes sluttet. Guds løfter syntes tilintetgjort. I ettertid har det allikevel blitt sagt at katastrofen la nytt grunnlag for jødisk religion. Israels folk fant redskapene de trengte for å forbli trofaste, selv spredt for alle vinder. Hvordan? Først og fremst ved oppblomstring av trosliv i hjemmet. Fjernt fra tempelet, fikk hjemmet en vesentlig betydning som bærer av tro. Den fant liturgisk uttrykk i bønner morgen og kveld, og på sabbaten. Den fant etisk uttrykk i velgjørenhet mot trengende. Den fant mystisk uttrykk i streben etter enhet med Gud i indre bønn. Den skapte ansvarsfølelse, for det ble klart for hver Israels datter og sønn at de selv måtte formidle troens gave til sine barn; ellers stod den i fare for å mistes. Resultatet er jødedommens forunderlige, beundringsverdige motstandskraft gjennom utallige prøvelser, like fra Babylons eksil til i dag
AT ABRAHAMS ÆTT BLE TIL ISRAELS FOLK , var
en følge av eksil. Hungersnød tvang Jakobs sønner til å dra fra Palestina til Egypt. Mennesker som skattet sin frihet over alt, ble treller. «De sukket over sin trelldom og klaget; og deres rop over trelldommen steg opp til Gud» (2. Mos 2:23). Å være i overmakts vold, gav dem lengsel etter forløsning. Å berøves
4
ST. OLAV | 4–2020
DE FØRSTE KRISTNE UTVIKLET DET TE MØNSTER . I tider med forfølgelse, på steder uten til-
gang til sakramentene, fant man sammen når omstendigheter tillot; inntil videre var religionens sentrum hjemmet. Her holdt man flammen levende. De kristne bad morgen og kveld samt ved
