Signert av Olav Rune Bastrup: Forrådt av kirken

OLAV RUNE BASTRUP er forfatter, journalist og organist. Han har bl.a. vært domkantor i St. Olav domkirke i Oslo og i en periode organist ved Peterskirken i Roma. Bastrup har arbeidet med, og skrevet om, overgrepssaker i institusjonsmiljøer.

Forrådt av kirken

va er det med den katolske kir«H ke?» spurte en perifer bekjent meg. Han ventet ikke på svar, det hadde han selv: Den katolske kirke er en lyssky, kriminell organisasjon, der prester forgriper seg på barn, som så selges som slaver (Spania under Franco) og benyttes til medisinske eksperimenter (Irland). Deretter drepes barna og legges i massegraver. veien. Med noen unntak er overgrepssakene offentligheten har fått innblikk i, godt dokumentert. Med den viten jeg har om overgrepskulturer i andre sammenhenger enn katolske, er de også troverdige. Lignende ting har skjedd i norske institusjoner, i mindre skala riktignok. Ved norske spesialinstitusjoner for barn og unge var seksuelle overgrep mange steder mer regel enn unntak.

DET ER KREVENDE å forsvare seg mot slike vrangforestillinger. Det etterlater inntrykk av man ikke tar innover seg alvoret i det som er dramatisk nok: de mange overgrepssaker som er blitt avdekket i kirken. Det er nemlig fliker av sannhet i påstandene ovenfor. Under Francos regime i Spania er det beregnet at 300 000 barn i katolske barnehjem ble tatt fra sine mødre og adoptert bort. Barnas mødre var enten ugifte og ble sett på som moralsk mindreverdige, eller de ble tatt fra familier som stod på feil side under borgerkrigen. I katolske institusjoner ble barna indoktrinert i katolsk moral og regimets ideologi før de mot et gebyr ble gitt til ektepar med uplettet rykte som gode katolikker og regimetilhengere.

Noe lignende skjedde i Irland. Rundt 9000 barn ble tatt fra ugifte mødre på katolske mødrehjem. Spedbarnsdødeligheten på institusjonene var ekstremt høy, gjennomsnittlig 15 prosent, på det meste så høy som 78 prosent. Døde barn ble lagt i umerkede massegraver. Behandlingen mødre og barn fikk, var grotesk og nedverdigende. Påstander om at barn ble brukt i ulovlige medisinske eksperimenter ble spesielt etterforsket og er dokumentert i syv tilfeller. I tillegg kommer i land etter land rapporter om seksuelle overgrep begått av prester, sist i Frankrike, der det er anslått mer enn 300 000 overgrepssaker siden 1950. Rapporten var bestilt av den franske katolske kirke selv.

Det er lett å bli henført av sensasjonalisme rundt alt som er kommet frem, men det er også fristende å verge seg mot ubehaget og se på avsløringene som et konspirativt angrep fra antikatolske krefter. At slike krefter finnes, er sikkert. Det gis likevel ingen fluktrute denne

VEL VITENDE OM ALVORET kan jeg derfor ikke bebreide min venn når han spør: Hva er det med den katolske kirke? Jeg må svare som sant er: Her er intet å forsvare. Katolikker over hele verden har grunn til å føle seg forrådt av sine kirkelige foresatte. Men mye må også nyanseres. Eksempelvis er antallet illegale adopsjoner i Spania høyst usikkert. Blant annet er det ikke gjort rede for det betydelige antall barn som ble foreldreløse under borgerkrigen. Det gjør ikke saken veldig mye bedre, men det er likevel viktig å vite. «Det utålelige er de mange overgrep som Det er heller ikke et godt poeng å påpeke at katolske prester ikke scorer spesielt høyt på statistikker over yrkesgrupper pågikk over år, fordi med høy forekomst av overgripere. Det overgriperen var som er avdekket, er ille nok. Likevel er beskyttet av kirkens det viktig å vite. Til foreldre som er redinstitusjonelle de for å sende sine barn på katolsk leir, strukturer.» er mitt svar at da ville jeg vært mye reddere for å sende dem på skolen, i speideren eller på tur med fotballtreneren. Jeg spør meg også hvor langt det er nødvendig å gå i forsøkene på å forstå. I noen tilfeller holder det å konstatere at det vi står overfor, er ren ondskap. Ondskap skal forsakes, forstå den fullt ut kan vi ikke. Likeså holder det i andre tilfeller å konstatere at det vi står overfor, ikke er annet enn utslag av menneskelig svakhet. Variasjonen i alvorlighetsgrad er svært stor, den omfatter alt fra uheldige enkeltepisoder til hensynsløs utnyttelse av sårbare mennesker over lang tid. I mange saker kan man spørre om bannet den angivelige overgriper påføres, står i rimelig forhold til skaden. I en flyktig situasjon er ikke grensen mellom ønsket og uønsket adferd nødvendigvis entydig. For den anklagede prest er tragedien uansett den samme. Verre er det at medieoppslagene også drar med seg urettmessige anklager

uten at det for utenforstående er mulig å vite hva som er sannhet og løgn. Det har rammet mange uskyldige prester hardt, i verste fall har det resultert i selvmord.

DET SOM DERIMOT KREVER å bli gransket og forstått, er den institusjonaliserte ondskapen – det institusjonelle hykleriet, håndteringen av overgrepssakene og den klerikale likegyldighet overfor den krenkede part. Menneskelig karakterbrist kan vi aldri helt verge oss mot. Det utålelige er de mange overgrep som pågikk over år, fordi overgriperen var beskyttet av kirkens institusjonelle strukturer. Spørsmålet som krever å bli besvart, er om strukturelle forhold i kirken har vært med på å fremme en overgrepskultur. Mitt svar er et utvetydig ja. Dermed får også spørsmålet fra min sekulære venn relevans: Er det noe spesielt ved den katolske kirke som har gitt grobunn for dette? Til det er mitt svar er et like utvetydig nei. Overgrepsmønstrene er de samme både i og utenfor kirken.

Mitt grunnlag for å si noe om dette er den kunnskap jeg har om spesialinstitusjoner for barn og unge, det være seg skolehjem eller institusjoner for psykisk syke og lettere evneveike, og som jeg har publisert en del om. De var som regel plassert på isolerte steder, på øyer eller i skogbryn fjernt fra bebodde områder. De utgjorde lukkede samfunn med egne regler for menneskelig samhandling som i liten grad lot seg påvirke av utviklingen i samfunnet etter hvert som normer og holdninger endret seg. En grunnleggende observasjon jeg gjorde, er det jeg har beskrevet som systemers selvbrutalisering. Systemer fungerer ikke som summen av enkeltmenneskers gode hensikter, men i kraft av sitt iboende behov for selvbevaring. Når et lukket system infiseres av et onde som står i konflikt med dets etiske standarder utad, vil dets første impuls være å beskytte seg mot det som truer dets selvoppholdelse utenfra. Det vil søke å benekte, minimalisere eller bortforklare så langt det går, og når det ikke går lenger, er man kommet så vidt at beklagelsen som til slutt må komme, ikke er mye verd. For i løpet av prosessen er systemet selv blitt brutalisert. Unnlatelsen av å ta ondet ved roten har fremmet en fortielseskultur der hver enkelt i systemet ikke lenger overskuer sin rolle i helheten, og der sluttproduktet i den diabolske ringdansen er at det opprinnelige ondet har fått vokse og formere seg.

Jeg tror det er denne dynamikken som har utspilt seg i kirkens håndtering av overgrepssakene. Den katolske kirke utgjør i seg selv en altomsluttende institusjonskultur med interne normer og regler som bare måtelig korresponderer med dem som gjelder i sivilsamfunnet. Dette er ikke nytt. Gjennom sin historie har kirken med varierende grader av dramatikk alltid stått i et spenningsforhold til sivilsamfunnet. På mange måter er kirken programmert til selvforsvar. På tvers av landegrenser kan vi observere det samme: Kirkens første impuls i møte med overgrepssaker har vært å beskytte seg selv, ikke ofrene. Men sannheten er som vann, den søker det dypeste punkt, og finner det til slutt. Alltid. Det er der vi står nå, ved det dypeste punkt.

DET JEG HER BESKRIVER, er en allmenn dynamikk. Det er med andre ord ikke noe ved den katolske kirke som gjør den mer utsatt enn andre. Men kirken har gjort seg selv ekstra utsatt. Når ideal og virkelighet kolliderer, blir fallhøyden ekstrem. Tausheten som råder høyt og lavt i kirken, og ikke minst fraværet av en demokratisk kultur, fører til at bomben man holder mellom hendene, er uten sikring. Idet den går av, er skaden uopprettelig.

Dermed er ikke sagt at kirken har unnlatt å ta opp overgrepsproblemene internt. Måten det har vært gjort på, har til og med vært tidsriktig. Terapeutisk tilnærming til menneskelige brister slo tidlig igjennom i den katolske kirke. Overgrepsprester er i stort antall blitt sendt i terapi i katolske institusjoner, og man har trodd det var tilstrekkelig. Prester er blitt utskrevet som «friske» og blitt befordret til nye sogn, der overgrepene har fortsatt. Både i og utenfor kirken var terapi lenge den herskende metode i tilnærmingen til overgrepsproblematikk.

Først i de senere år har vi erkjent de katastrofale virkningene av denne tilnærmingen. For ofrene og for samfunnet er seksuelle overgrep ikke først og fremst et moralsk eller psykologisk problem, men et kriminalitetsproblem. Først sekundært er det et moralsk og psykologisk problem for dem det gjelder. Ved å unndra overgrepene rettslig forfølging og henvise oppfølgingen til terapirommet, har kirken gått i de gamle sekstiåtternes fallgruve og gitt forbryteren omsorg mens offeret ble glemt. Ingen ville det slik, men det ble slik fordi anslaget var grunnleggende feil i utgangspunktet. Beskyttet av terapirommets fortrolighet fikk problemet vokse og formere seg.

DET MODERNE SAMFUNNS KRAV til åpenhet og transparens er et udiskutabelt sivilisatorisk gode. Jeg ser da bort fra at det også gir seg mange eksessaktige utslag, som at moderne massemedier har etablert seg som en ny inkvisisjon, der vi alle risikerer å få kniven mot strupen om vi trår feil. Moderne medier krever offer og purgatorium, men har ingen nådeflod å øse av. Nei, de slår deg flat mens de strutter av moralsk retthaveri. I kirken er tilgivelsens kraft stor, helbredelsens mulighet er alltid for hånden. Ingen kjenner menneskenaturen bedre enn kirken. I skriftestolen har prester hørt alt og stirret ned i bunnløse dyp av fortvilelse. Gjennom århundrene har det nedfelt seg som en kollektiv kunnskap om menneskets kår og om nåden som livsbetingelse. Det er slik vi har møtt kirken på sitt beste. Som medlidende og tålmodig med våre brister. Det sitter i dens vegger, det styrer dens blikk. Og det drar oss til den, igjen og igjen.

Olav Rune Bastrup

Dette er en kommentar. Meningene i artikkelen står for artikkelforfatterens regning.