8 minute read
Meninger
Ondskap er ikke matematikk
AV ISAK SLETTEBØ, AUG. 2022
Advertisement
Redaktør Hans Rossiné hevder pave Frans og Vatikanet har vært klare i sin fordømmelse av Russlands krigføring i Ukraina. Men pavens fordømmelse er så nedsyltet i forbehold at den blir veik og utydelig.
Elsk din neste som deg selv, sier Jesus, og paven har uttalt seg veldig skarpt når Vesten ikke har greid å leve opp til dette budet. Han har sammenliknet flyktningleirer i middelhavsområdet med konsentrasjonsleirene til Hitler og Stalin. Han er motstander av murer, og til amerikanske medier under presidentvalgkampen i 2016 sa han: «En person som bare tenker på å bygge murer, hvor enn de måtte være, og ikke broer, er ingen kristen.» De som bygger slike murer, ender som slaver innenfor de samme murene, skriver han i encyklikaen Fratelli tutti. Men når paven blir spurt om Russlands krig i Ukraina, leter han etter formildende omstendigheter, og unnskylder krigsforbryteren Putin som om han handlet i nødverge. «Det finnes ingen metafysisk
gode og onde her, på en abstrakt måte. Noe globalt kommer til syne, med elementer som er veldig sammenvevd,» sier paven. Han sier han ikke er på lag med Putin, men er bare imot «å redusere kompleksitet mellom god og ond, uten å tenke på årsaker og interesser, som er svært komplekse.» NATO har nemlig «bjeffet ved Russlands dør». Senere la paven til at dette med NATO ikke var hans ord, men noe han hadde fra en «veldig klok» statsleder. Historikere og politiske vismenn diskuterer disse årsakene opp og ned, og i framtiden kommer skoleelever til å drøfte bakgrunnen for Russlands overfall på Ukraina, slik vi lærer om andre kriger i dag. Men det kristne svaret på ondskap er ikke å forstå ondskapen, for det er umulig! Vi kan peke på forskjellige omstendigheter for ulykkene i historien, men det blir aldri et regnestykke som går opp. Versailles-traktaten, økonomiske kriser og en skadelig nasjonalisme bidro til å utløse andre verdenskrig. Men vår egen katekisme sier at det er kristentroen i sin helhet som til sammen svarer på det ondes problem, ikke årsaker og interesser.
NATO kan ha provosert Russland på ulike måter, ja vel. Men det er galt å redusere ondskap til et naturfenomen som blir forårsaket av noe. For hvis den blir forårsaket, kan den forstås, og hvis den kan forstås, hva er da en synd? Og hva skal vi da med Guds nåde? •
Vi er halte, blinde og blandede
AV WERA SÆTHER, JUNI 2022
Janne Haaland Matlary tror på Vesten. I sin kommentar i forrige St. Olav (2/2022) sammenligner hun Ukrainas modige president med en annen modig statsmann: Winston Churchill. Ja, hun antyder at Ukrainas modige president Volodymyr Zelensky er en helt som Winston Churchill. En må være eurosentrisk for å tenke at Winston Churchill på entydig vis var en helt.
For Winston Churchill var indere vesener som formerte seg som rotter og like gjerne kunne dø – om de ikke var så heldige å få dø for de allierte og kolonimakten i den Andre verdenskrigen. Totre milllioner bengalere bukket under i den bengalske hungersnøden1942-43, for de manglet tilgang til ris som ble oppbevart i depoter bortenfor de fattiges rekkevidde. Risen tilkom de bemidlede og soldatene. Hungersnøden ble regissert – og tålt – av Winston Churchills regjering. Jeg insinuerer ikke at Volodymyr Zelensky og hans folk har mørke i blikket. Men ingen er tvers igjennom seende. Janne Haaland Matlary påpeker at Pave Frans har vært altfor sent ute med å fordømme Putin og kalle ham ond. Jeg vet heller ikke hvem som har rett til å kalle en annen ond eller god. Vi er halte, blinde og blandede. At Putins gjerninger i 2022 er ondsinnede det er opplagt. Manges gjerninger kan sies å være det. Oljeselskapenes, ikke minst. Jeg har ingen grunn til å tenke at pave Frans har vært spesielt sent ute. Alle er alltid altfor sent ute i å skape fred. NATO er frekt fort ute når det gjelder å ruste opp, og noen tjener seg styrtrike på gruen som de fleste blir fattige og redde av. De som skulle skjønt fra alle himmelretninger, har profitert på å ikke skjønne. Vi skulle alle skjønt for et århundre siden at våpenindustrien er dødsens. Vi skulle, for minst femti år siden, skjønt at fossilindustrien er dødsens. Vi skulle skjønt at krig ødelegger alle levende veseners biologiske og – for menneskers vedkommende – deres etiske grunnlag. Pave Frans balanserer med visdommen intakt, skutt på fra mange kanter.
Vi skulle for lengst ha gjennomskuet, med kunnskap om CO2-grafene og våpenindustriens mørke lek, at vi går på farlige veier, og vi skulle vært lærere for de unge – som litt etter litt gir opp de voksne. For de/vi har ikke fred og fruktbarhet som rettesnor, men splittelse. Vi har gamle verdensbilder surrende i hjernen. Verden anno 2022 er en annen verden. Det er ikke slik at all verden følger USA. De fleste følger ingen. De aller fleste prøver å karre seg fast i et skrint jordsmonn. Vesten er ikke verdens herre. Dette er godt. Jeg følger en smule med på indiske beslutninger. India er ikke lydig mot vestlige ønsker, men vil i juni, da jeg skriver dette, fremdeles ha russisk olje og russiske våpenleveranser.
Janne Haaland Matlary og jeg har levd en stund. I forskjellige bevissthetssoner, med forskjellige kompass. Men vi har fått noen tiår på jorden. Vi har fått høre musikk, lese bøker, elske noen barn, se noen byer – og kanskje til og med fått del i hjertets mysterium. •
Biskoper som taper troverdighet
AV P. CLAES TANDE, AUG. 2022
At det blant over 5.400 katolske biskoper i verden statistisk sett vil være noe rusk og tankefeil, er vel så. Men her gjelder det ikke bare marginalene. For eksempel har kardinal Hollerich, som i høy grad vil påvirke den neste katolske bispesynode som dens relator, oppfordret til at homoseksuell aktivitet må erklæres som legitimt uttrykk for kristent liv. Begrunnelsen? Ikke evangeliet, men hans dom at «det sosiologiske og vitenskapelige grunnlag for [någjeldende] lære ikke lenger er korrekt.» Som om empiriske observasjoner av den falne menneskehet kan defiK atolikker flere steder i verden står overfor en stadig vanligere og foruroligende virkelighet: Biskoper som undergraver egen troverdighet. nere menneskers handlingers mening eller moral, og det i strid med Jesu lære. Kardinalen følger en strategi som nå er blitt mer vanlig. Evangeliets lære forlates ganske enkelt ved å hevde Biskoper som motsier eller unnlater å fremme evange- en ny lære basert på moderne sensibiliteter, uten å føre lisk lære om tro og moral, noen av dem mens de pres- teologiske resonnementer basert på apostolisk tradiser på med personlige vurderinger av en rekke timeli- sjon. Kanskje er mange slike biskoper genuint uvitenge og åndelige spørsmål. For eksempel mener noen at de om egen avhengighet av sekulære trender i stedet «samvittigheten» trumfer utvalgte brudd mot kristne for Kirkens tro. Skjønt andre villfarne biskoper kan absannheter, som katekismens lære om seksualitet og li- solutt ikke være helt uvitende om dissonansen mellom vets hellighet. Mens de summarisk avfeier samvittig- katekisme og de sosiale markedskrefter. Kardinalene hetsdrevne innvendinger mot egne anvisninger som Cupich og Marx bekjenner samvittighetens forrang på stanser hevdvunnen fromhet og liturgisk skikk. en så forvrengt måte at de dermed gjør sine egne prester
Ved utroskap mot Jesu lære blir de bok- og nonner til eksterne krefter som må setstavelig talt selv utrolige (dvs. ikke trover- tes på plass. dige) og etterlater katolikker berøvet deres Biskopene er ikke Men lederskapskrisen som slik opplederskap midt i de kriser de står i. kirkebyråkrater eller står, og som først og fremst treffer legfol-
For å være tydelige om bispeembetet: funksjonærer som ket hardt, skyldes ikke bare utroskap mot Biskopene er ikke kirkebyråkrater eller funksjonærer som rettmessig kan overlate eget læreansvar til andre. De er Kristi vikarer, betrodd en apostolisk tjeneste de ikke rettmessig kan overlate eget læreansvar til andre. De er Kristi vikarer, lære, og misforståtte sekulære prioriteringer, men at den store flokk av rettroende biskoper ikke makter til å utøve sin apostoliske plikt til å våke over Kirken utenkan fristille seg fra. Den ligger til grunn for betrodd en apostolisk for egen teig. deres øvrige kanoniske oppdrag. tjeneste de ikke kan Det er da gledelig, det de katolske bisko-
Den krever at de har blikk for hele fristille seg fra.. per i de fem skandinaviske land, foretok Kirkens vel. seg i mars. Da de rettet en felles broderlig
Når en biskop lærer og formaner, for- korreks til de tyske biskopers «synodale ventes det at prester og legfolk som er betrodd ham som vei», holdt de seg ikke bak gardinene. Det ble gjort i all deres overhyrde er beredvillig lydhøre. Hans lære om offentlighet. Den pågående «Synodaler Weg» er et protro og moral må formodes å opprettholde det apostolis- sjekt som ikke bare styrer målrettet mot alle de ovenke evangelium. Også rent pastorale veiledninger i time- nevnte eksempler, men også mot en rekke ekklesiololige og åndelige spørsmål bør man grunne på i respekt giske omkalfatringer. Man skal selvsagt ikke forsømme og bønn. Man må få legge til grunn at de utspringer fra den diskré tomannshånds kritikk og dialog som Bibelen biskopens forsvarlige og informerte dømmekraft og er beskriver. Men sett at dette ikke fører frem. Det kan tuftet på Kirkens overleverte lære. komme det punkt der hyrden må rope varsko om na-
På de to siste bispesynoder i Roma har bispekollegiet boteigenes hyrder, av kjærlighet til deres undergivne. kollektivt unnlatt å bekrefte katekismens lære om ekte- Da irettesetter de slik at det blir til manges advarsel (1 skapet, og om at seksuell aktivitet utenfor enheten mann Matt 18,17), tro og trøst. og kone er krenkelse av menneskeverdet, Guds kjærlig- Nå har Jesus aldri lovet at vi skulle unngå slike prohet og Jesu eget legeme (se 1 Kor 6,15). blemer. Faktisk advarte han om splittelse, falske lærere
Og så er det biskoper her og der som tilskynder at og frafall. Mange katolikker har ennå ikke erkjent dette folk i ugyldige ekteskap mottar eukaristien. Eller fore- faktum og kan ha et for rosenrødt syn på kirkens mottar eller fremmer velsignelser av ikke-ekteskapelige el- standskraft i rent menneskelig forstand. ler homofile forhold. Eller går inn for gudstjenester der Katolikker, som de fleste kristne, ønsker å ikke leve «størst av dem er kjærligheten» stolt og vrangt formid- i slike tider. Likevel er dette våre tider, tider hvor Gud let med fane og forkynnelse så det klør gudstjenestebe- fortsetter å sørge for alt til vårt beste. For vår del må vi stillerne i øret, i retning av Cole Porters «Anything Goes». stole på Ham, våke med tente lamper, lide, vitne og be. •
