Klipp

strakte seg fra Blaise Pascals «Provinsialbrev» frem til at keiserinne Maria Therese vendte tommelen ned i 1773, noe som gjorde at paven ikke hadde noe annet valg enn å oppløse ordenen. Noen angrep jesuittene fordi de var tro mot paven, mens andre steder ble de anklaget for det motsatte. Det hele minner om en gedigen svertekampanje. Så når Grunnloven slo fast at jesuittene «ikke maa taales», så var det en gjenklang av hva som hadde vært hevdet rundt om i europeiske hovedsteder gjennom det meste av 1700-tallet.

RETTFERDIGHET OG INKULTURASJON Det siste kapitlet i boken er viet ordenens «nye begynnelse» etter Det annet Vatikankonsil. To stikkord preger fremstillingen. Det ene er ordenens nye apostolat «for sosial rettferdighet», det andre er «inkulturasjon». Nå utvides dette perspektivet, fra en måte å forkynne på, til selve det å leve troen, i dialog. Igjen skaper ordenen strid. På syttitallet griper pave Johannes Paul II inn i ordenens liv. Og i 2008 er forholdet mellom pavestol og jesuitter atter anstrengt. Pave Benedikt overveide å sette inn en pavelig administrator, slik Johannes Paul II hadde gjort. Men den personen som ble utpekt, satte seg i mot at man gikk til et slikt skritt; han het Jorge Bergoglio, og ble senere kjent under navnet pave Frans.

Er det et viktig poeng at pave Frans er jesuitt? For denne anmelder kaster Friedrichs bok lys over flere sider ved det nåværende papat. Verdien av de små symbolske skritt, bevisstheten i valg av retoriske grep, betydningen av non-verbal kommunikasjon, og endring av perspektiv: se seg selv utenfra. Alt for å sette Kirken fri fra selvopptatthet. Hvordan føres Evangeliets verdier videre, ikke bare gjennom forkynnelse, men gjennom et autentisk liv, i en kultur der Gud har gått i glemmeboken? I forlengelsen av Markus Friedrichs omfattende og spennende fremstilling spør man seg om ikke selve den «synodale vei» best kan forstås som forankret i jesuittisk teori og praksis. •

– Humanismen var en kristelig dyd, noe mange antireligiøse bevegelser synes å glemme i sin iver etter selv å annektere begrepet og fremstille det som en motsats til kristendommen.

YNGVE KVISTAD I VG

– Vil du kalle deg religiøs? – Jeg tror vel i hvert fall at det finnes noe. Jeg er en av dem som aldri meldte meg ut av statskirka. Jeg gikk på søndagsskole da jeg vokste opp. Jeg kan alle salmene. Og jeg hører på gudstjeneste i radio på søndager.

GERD-LIV VALLA I INTERVJU I KLASSEKAMPEN

«Da kristendommen kom til landet for tusen år siden, var dåpen selve revolusjonen. Norge hadde vært et ættesamfunn, der mennesker fikk sin verdi og plass i livet etter hvilken slekt de tilhørte, rik og mektig - eller fattig og utstøtt. Dåpen markerte en ny tidsregning med sitt totalt motsatte, humanistiske budskap: hvert enkelt barn, uavhengig av bakgrunn og ætt, skal være velkommen inn i felleskapet. Alle små mennesker har samme verdi og skal regnes som en av oss. En av flokken. Dåpens symbolikk gjelder fortsatt. Og kanskje er den viktigere enn noensinne, i et samfunn der mennesker stadig oftere synes å bli støtt ut i moralsk kulde av det store flertallet.»

PROGRAMLEDER TONJE STEINSLAND PÅ TV2S NETTSIDER