Dronning Elizabeth II: En stillferdig støttespiller for den kristne tro

Foto: Buckingham Palace

Dronning Elizabeth II

- en stillferdig støttespiller for den kristne tro

Ved dronning Elizabeth IIs død har kristendommen i Storbritannia mistet sin kanskje viktigste stemme. Dronningens stillferdige kristne vitnesbyrd i juletalene, som ble stadig klarere med årene, hadde nok dypere og bredere virkning enn mange prekener fra prester og biskoper. Hun sa i en av talene sine fra senere år at «Gud sendte hverken en filosof eller en general inn i verden, men en frelser med kraft til å tilgi».

TEKST: TORBJØRN HOLT

BEGRAVELSE: Dronning Elisabeth II sitter alene under bisettelsen til sin mann Prins Philip i april 2021, mens Storbritannia hadde strenge koronarestriksjoner. Foto: Jonathan Brady/Pool via AP

Dronning Elizabeth II døde om ettermiddagen torsdag 8. september omgitt av noen av sine nærmeste på Balmoral Castle i Skottland, hennes kjæreste feriested. Dødsfallet kom nokså brått, og selv om hun hadde vært fysisk redusert en tid, ble hun avbildet bare et par dager før sin død da hun utnevnte landets nye statsminister Liz Truss, den femtende i rekken i hennes lange regjeringstid. Dronningen tilbrakte sine siste uker i Skottland på familiestedet Balmoral, i det skotske høylandet vest for Aberdeen. Sommerferien ble alltid tilbrakt der, og det var et sted med mange minner for henne.

Det er beregnet at bortimot halvparten av verdens befolkning fulgte begravelsen hennes som ble direktesendt i all verdens TV-kanaler. For meg som har tilbrakt godt over 20 år i Storbritannia, var det rart å følge britenes kollektive sorg på avstand. Millioner av mennesker som aldri hadde møtt dronningen, viste sin sorg offentlig på ulike måter. Statsbegravelsen som var den første siden Winston Churchills på 60-tallet, var en gedigen manifestasjon av alt det britene kan mobilisere av spektakulære militærparader, gripende gudstjenster med fantastisk musikk og gode taler, folkelig sorg og arkaiske seremonier som formidlet mening på skjulte og tydelige måter.

BRITENES STATSOVERHODE VAR 96 ÅR GAMMEL da hun døde, og hun hadde da vært regjerende dronning i over 70 år, den lengste regjeringstid i britenes mer enn tusenårige kongelige historie. De første engelske kongene kjempet mot skandinaviske, hedenske vikinger, og forbindelsen mellom kongehus og kirke har vært nær i hele monarkiets historie. Da Elizabeth ble dronning, var hun en ung kvinne i 20-årene. Da hun døde, var det bare rundt 150 000 av landets 67 millioner innbyggere som var eldre enn henne.

DE LANGE LINJENE er en nøkkel til å forstå dronning Elizabeth og hennes rolle i og påvirkning av samfunnet. 15 statsministre rapporterte til henne som dronning. Den legendariske Winston Churchill var hennes første. Hennes siste embetsgjerning i begynnelsen av september var å utnevne sin 15. statsminister, Liz Truss. I et konstitusjonelt monarki er statsoverhodets direkte makt meget begrenset. Hun stod likevel for en «soft power» gjennom sitt eksepsjonelt lange virke, enorme nettverk, stillferdig samlende uttalelser, utholdenhet, tjenestevillighet og dypt forankrede kristne kallsbevissthet.

DRONNING ELIZABETHS REGJERINGSTID strakte seg fra etterkrigsårene hvor landet på tross av seieren i krigen, var sterkt svekket. Storbritannia reiste seg igjen, men tiden som

imperium og verdensomspennende kolonimakt var over. En hjertesak for henne var det britiske samveldet, som består av 56 uavhengige stater. For dem var hun fortsatt det samlende midtpunktet. Dronningen var ved sin død fortsatt statsoverhode for 15 uavhengige stater, blant dem Canada, Australia og New Zealand. Kong Charles III arver disse rollene. Storbritannia med sine fire nasjoner – England, Skottland, Wales og Nord-Irland – knaker i sammenføyningene nå, og dronningen var nok en av de viktigste sammenbindende faktorene. Det er en sterk politisk bevegelse i Skottland som arbeider for skotsk uavhengighet, og den skotske førsteministeren representerer de skotske nasjonalistene. Det var derfor spesielt at dronningen døde nettopp i Skottland. Mye tyder nok på at de skotske nasjonalistene ikke har særlige problemer med dem som bor i Buckingham Palace; det er de som bor i Downing Street som er problemet for dem. I tiden etter brexit, med krig i Europa, energikrise, dyrtid og voksende fattigdom, står landet overfor store utfordringer. Landet leter etter et nytt fotfeste nasjonalt og internasjonalt, og problemene står i kø for landets politiske og kongelige ledelse. Kong Charles III har store sko å fylle.

JEG ARBEIDET SOM SJØMANNSPREST i Storbritannia i 23 taler på skoler, fabrikker, helseinstitusjoner, kirker og møte med vanlige folk overalt i Storbritannia og i Samveldet. Det er beregnet at hun trolig håndhilste på 750 000 mennesker. «Is that nothing?», spør Burton. Han beskriver hennes mange taler, som ofte var enkle. Men under det enkle budskapet i talene, skriver han, var det en «kosmisk sakramental visjon, og en kvinnes eksempel på hvordan Guds kjærlighet kan bli en realitet i andre menneskers liv. Julens budskap er at Gud ble et lite barn født i en fattig familie på et obskurt sted for å frelse oss. Det som var lite, er ikke «nesten ingenting», det som er lite, er «nesten alt». I det som er lite, finner du Gud.»

«Intetheten», i den grad denne beskrivelsen er dekkende, betydde at dronningen, fordi hun ikke opererte som politisk aktør og gav uttrykk for politiske oppfatninger, kunne være en samlende skikkelse. Hennes taushet i mange spørsmål gav andre plass til å gi uttrykk for sine oppfatninger.

Dronningen møtte mer eller mindre alt som kunne krype og gå av verdensledere fra 2.verdenskrig og frem til krigen i Ukraina. Den lange serien av politiske ledere som hun så komme og gå, og det britiske imperiet som forvitret under hennes ledelse, reflekterer Burton, kan bety at hun så hvor forgjengelig alle store ting kan være.

år, og hadde gleden av å møte dronningen ved et par anledninger. Første gang, i 2005, var hun kledd i brodert silkekjole og tiara, og i en slik situasjon er det ikke så lett å oppdage mennesket bak monarken de minuttene vi snakket sammen. Det jeg fornemmet, var en varme, en verdighet og en trofasthet som gjennomlyste henne. Dronningens liv var næret og styrket av et dypt kristent kall. Det dreide seg ikke om berømmelse og celebritet, selv om hun trolig var verdens mest berømte kvinne. For henne dreide dronninggjerningen seg om tjeneste og et konstant stillferdig vitnesbyrd om hennes tro på Jesus Kristus. Hun underskrev et brev til folket i forbindelse med 70-årsjubileet som dronning dette året, med «your servant Elizabeth». HUN VAR PÅ MANGE MÅTER EN GÅTE. På tross av sin berømmelse, var det forholdsvis lite vi visste om henne som person. Hun voktet nøye over sitt privatliv, og selv om en serie av familieskandaler har sørget for at britenes monarki har vært i medienes søkelys hele tiden, holdt hun sine personlige synspunkter godt skjult. Hun gav aldri intervjuer, og de talene hun holdt, var nøye gjennomarbeidet. Gjennom den populære TV-serien «The Crown» er det mange som tror at de vet hvordan dronningen faktisk var. Den enormt påkostede serien var nok på mange måter korrekt når det gjaldt ytre historiske og politiske hendelser, men det som foregikk bak lukkede dører, var oppdiktet. Den britiske Guardianjournalisten og republikaneren Polly Toynbee beskrev i en kritisk artikkel dronningen som et eksempel på «nothingness», «intethet». Den engelsk-kanadiske presten Anthony Burton kommenterer dette i en nekrolog han skrev om dronningen. Han beskriver hennes 70 år med snorkutting, korte

DRONNINGENS PARADOKSALE TITTEL «Defender of the Faith» er en rolle som i dag nærmest må forstås som beskytter av Church of England. Tittelen ble i sin tid tildelt kong Henrik VIII fra paven på bakgrunn av kongens teologisk begrunnede motstand mot den lutherske reformasjonen. I vår mer økumeniske tid har dronningen i stigende grad blitt oppfattet som en stillferdig støttespiller for all kristen tro, og den dype respekt som ble vist henne også fra ka-

Thorbjørn Holt tolsk hold, er et vitnesbyrd om det. Tidligere sjømannsprest i Den norske kirke, fra 2005 til 2020 i London. Tatt opp KRONINGEN I 1953 tror jeg er en nøkkel til å forstå hvordan dronning Elizabeth så sin i Den katolske kirke januar egen tjeneste. Kroningsritualet er en eld2020 og er nå katolsk gammel kirkelig liturgi, hvor salvingen av prestekandidat. monarken er vel så grunnleggende som kroningen. Kongesalvingen går langt tilbake i gammeltestamentlig tid, og gir kongeverdigheten en særlig forankring i kristen teologi, tro og tradisjon. Dronningen oppfattet seg som kalt og salvet til gjerningen sin. Det vil være å håpe at de i media som skal kommentere neste års kroning av kong Charles III, evner å forstå og formidle noe av hva som faktisk foregår. Hun døde etter å ha utført et langt og trofast livsverk, og vi ber nå om at hun må tas imot i sin Herres glede. Eternal rest, grant to her O Lord, and let Perpetual light shine upon her. May she rest in peace. May her soul, and the souls of all the faithful departed, through the mercy of God, rest in peace. Amen