Mirakelet i Sant’Andrea delle Fratte

I bydelen Colonna i Roma, omtrent midt mellom Fontana di Trevi og den spanske trapp, ligger kirken Sant’Andrea delle Fratte, med den ene langsiden ut mot Via Capo le Case.

Om man kommer til kirken nordfra og går nedover denne gaten, ser man det iøynefallende klokketårnet på lang avstand. Det er laget i skinnende hvit marmor og ser litt ut som en elegant bryllupskake i flere etasjer. Bakenfor kneiser en polygonal kuppel, bygget i lysebrun teglstein, som danner en effektfull kontrast til marmoren i klokketårnet. Har man en smule erfaring med romersk barokkarkitektur, vil man, når man kommer nærmere, gjenkjenne Francesco Borrominis brutte linjer og lekne veksling mellom konvekse og konkave kurver i både kuppel og klokketårn. I denne gaten kan man derfor gjerne støte på arkitektstudenter som glaner opp mot tårnet mens deres professor peker og legger ut om Borromini, denne romerske arkitekten som alltid sto i skyggen av sin selvbevisste kollega Bernini, og først ble genierklært etter sin død.

Med R Tter I Middelalderen

Men Sant’Andrea delle Fratte har røtter lenger tilbake enn barokken. Den ble først bygget på 1100-tallet eller enda tidligere, den gang strøket var lite utbygd, og kirken ble liggende i et skogholt mellom vinmarker og frukthager. Derfor fikk den sitt navn, som betyr noe slikt som «St. Andreas i villniset». Siden 1585 har den tilhørt hellige Frans av Paolas orden, minstebrødrene (Ordo Minimorum), som fortsatt har sitt sete her. Dette er en fattig orden, og det er nok karakteristisk at da brødrene midt på 1600-tallet ville modernisere kirken i tråd med motreformasjonens arkitekturidealer, var prosjektet underfinansiert og tok svært lang tid. Flere arkitekter var i sving gjennom to århundrer, de fleste av langt mindre format enn den innovative Borromini. Den lysebrune og ikke særlig minneverdige teglfasaden, for eksempel, ble først fullført i 1826 (ill. 1). Men denne kirken har mer å by på enn arkitektur.

Går man inn, kommer den ene overraskelsen etter den andre.

BERØMTE MARMORENGLER

Innvendig likner Sant’Andrea delle Fratte mange andre av Romas barokk-kirker: det hvelvede skipet har grunne kapeller på hver side, mens koret er stort og åpent og kulminerer i kuppelen over korsmidten (ill. 3).

Kirkens kunsthistoriske stolthet er de to store marmorenglene i bølgende gevanter som står på hver side av hovedalteret. Den venstre holder Kristi tornekrone, mens den høyre holder skiltet Pilatus fikk satt over Jesu kors (ill. 4&5).

Alle som har gått over broen ved Castel Sant’Angelo vil synes at de har sett disse englene før. Og det har de også – i kopi. Gianlorenzo Berninis berømte engleskulpturer ble nemlig opprinnelig laget til denne broen på oppdrag av pave Clemens IX (1667-9). Men Berninis berømmelse og skulpturenes kvalitet gjorde at de ble ansett som for verdifulle til å stå ute i all slags vær. Derfor ble det laget kopier til broen. De originale skulpturene ble skjenket til minstebrødrenes kirke i 1731 av den berømte kunstnerens nevø.

SIDEKAPELL TAR OPPMERKSOMHETEN

I Sant’ Andrea delle Fratte er kirkerommets flater kledt med paneler av stein i mangfoldige farger, om de ikke er dekket av bilder av folksomme scener der figurene har himmelvendte blikk og inntar dramatiske positurer. Denne estetikken appellerer kanskje ikke lenger like effektivt til vår hengivenhet i dag som den antakelig gjorde for de troende under motreformasjonen. Og i akkurat denne barokk-kirken trer 1600-tallets dramatiske gester og ekstravagante materialbruk dessuten i bakgrunnen for det egentlige fokuspunktet i rommet, som forteller en historie fra 1800-tallet. Her er all oppmerksomhet og all energi konsentrert om det midterste av skipets tre små sidekapell på venstre side, og mot all arkitektonisk logikk står de fleste av kirkebenkene dreid slik at de vender mot dette kapellet istedenfor mot høyalteret. Kapellet, som er opplyst og alltid overdådig utsmykket med friske blomster, har et moderne, frittstående alter og et tabernakel, fordi det brukes som sakramentsalter – det er nemlig her de fleste messene feires i denne kirken (ill. 6). Hvorfor er akkurat dette sidealteret blitt kirkerommets nye midtpunkt? Altertavlen viser Jomfru Maria med lys strømmende fra hendene, slik hun er avbildet på den mirakuløse medaljongen som den hellige Catherine Labouré fikk instrukser om å sette i produksjon, da Vår Frue åpenbarte seg for henne i Rue du Bac i Paris i 1830. Og hva er så forbindelsen mellom Rue du Bac og Sant’Andrea delle Fratte?

EN MARIA-VISJON

Svaret står skrevet over åpningen til kapellet: «Qui apparve la Madonna del miracolo», her viste Vår Frue av Mirakelet seg. For det gjorde hun nemlig, 20. januar 1842, da den ateistiske og anti-katolske unge juristen Alphonse Ratisbonne fra Strasbourg kom inn i kirken, med den mirakuløse medaljongen om halsen. Ratisbonne, som kom fra en ikke-praktiserende jødisk familie, hadde under sitt besøk i Roma, dels for spøk, dels for å være hyggelig, latt seg overtale til å bære medaljongen av sitt vertskap, som var svært hengivne katolikker. Han fortalte selv at da han gikk inn i kirken for å vente på en av disse katolske vennene som hadde et ærend hos minstebrødrene, ble han plutselig blendet av et strålende lys. Lyset kom fra dette sidekapellet, som den gang var viet erkeengelen Mikael. Med ett så han den hellige Jomfru Maria stå på alteret der, «stor og majestetisk, vakker og full av barmhjertighet». Da vennen kom tilbake fra sitt ærend, fant han Alphonse på kne, idet han gråtende og helt målløs kysset den mirakuløse medaljongen. Visjonen hadde endret livet hans fullstendig og kastet om på alle planer. Han konverterte til kristendommen og ble etter hvert presteviet.

Viktig Valfartssted

Maria-åpenbaringen gjorde Sant’Andrea delle Fratte til et viktig valfartssted, kalt «et romersk Lourdes». Det har tydeligvis vært til stor inspirasjon for Romas troende, og er det fortsatt. Veggene omkring kapellet er behengt med tallrike votivgaver, og i kirkens åpningstid er det alltid folk i bønn foran alteret. Kirkerommet forteller også om hvordan Vår frues nærvær har hatt betydning for helgener i moderne tid. Fransiskaneren og martyren Maximilian Maria Kolbe (1894-1941), som hadde en dyp hengivenhet til Maria Immacolata, ble presteviet nettopp her i 1918 og feiret sin første messe i kapellet der hun hadde vist seg for Alphonse Ratisbonne 76 år tidligere. En byste av den hellige Maximilian minner om denne hendelsen (ill. 7). Fortellingen fortsetter inn i vårt eget århundre. 20. januar i år, på dagen for mirakelet i Sant’Andrea delle Fratte, ble minstebrødrene overrakt et portrettmaleri av Carlo Acutis, den saligkårede gutten som døde femten år gammel i 2006 (ill. 8). Også han hadde, i løpet av sitt korte liv, en dyp hengivenhet til Vår frue av miraklet. •

Professor Kristin B. Aavitsland er kunsthistoriker og middelalderforsker, og for tiden ansatt av Universitetet i Oslo som leder for Det norske institutt i Roma. I dette og følgende numre av St.Olav tar hun oss med til kirker i Roma hun synes er verd et besøk.