Ville dere bare høre hans røst i dag!

Det er fremdeles mørkt ute når lyden av skritt fyller klostergangene på vei til kapellet. Dagens første oppgave overfor Gud og Kirken venter.

TEKST: PATER, DR. THEOL. HALLVARD THOMAS HOLE, OFM, ST. ANTONIUS AV PADOVA KLOSTER, FALCONARA MARITTIMA, ITALIA

Idet bønnen lyder i kirker og kapeller, sover du kanskje fremdeles, eller du har stått opp og er på vei til å ta fatt på dagens gjøremål. Dine brødre og søstre i troen som har viet seg til dette formål, å være Kirken i bønn, er nå samlet til morgenlovsangen. De ber Gud om å åpne deres lepper for at lovsangen skal strømme; Kristus er det sanne lys og solrenningen fra det høye som møter Kirken ved dagens begynnelse.

GUD INVITERER OSS HVER DAG TIL ET VALG. Det er denne erkjennelse som fyller kirkerommet når leppene har fått korset tegnet over seg og forsamlingen ledes inn i bønn ved invitatoriet – oppfordringen til lovsang. Det er som regel salme 95 som da lyder: «Kom, la oss juble for Herren, hylle vår frelses klippe!» Salmeresitasjonen avløses mellom hver strofe av et felles refreng, et enstemmig tilsvar. I denne vekselsangen og i selve salmens oppbygning gjenkjenner vi konturene av Det gamle testamentets grunnleggende tanker om Gud og hans pakt med folket: «Velg i dag hvem du vil tjene» (Jos 24,15). Det er i bunn og grunn det første buds alvor og forpliktelse vi hører et ekko av, og det gamle Israels trosbekjennelse. Det er den troen folket skulle ha i sine hjerter og på leppene, når de la seg og når de stod opp: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6,4). Derfor er salmens midte også dens tematiske midtpunkt og paradigmatiske kjerne: «Ville dere bare høre hans røst i dag!»

FRA DETTE SENTRALE ORDET strekker salmens lyriske betraktning seg i to retninger. Fra begynnelsen mot midten, og derfra mot slutten. Første del grunner på Guds godhet og velsignelse over dem som virkelig hører hans røst og tar til seg hans ord. I andre del blir det dramatiske i menneskets fall og villfarelse synliggjort i Guds vrede. Gjennom poesiens virkemidler uttrykkes behovet for at Israel stadig på nytt velger Gud. Samtidig gir salmen klangbunn for at dette svaret skal kunne lyde unisont fra hele folket. Mennesket må høre Guds røst og velge å tjene ham. Det gamle testamentet er fullt av eksempler: «velg i dag», «velsignelse eller forbannelse», «liv eller død».

NÅR KIRKEN, KRISTI KROPP, BER DENNE SALMEN om morgenen, innleder den dagen for alle som tror. Selv om søvnen fremdeles ikke har forlatt øynene hos noen, og mange foreldre står midt i bleieskift på barna, er det ekkoet av hele denne troshistorien som resonerer mellom kirkeveggene – i Kroppens lunger – og når ut til alle kroppens lemmer. Alt kan skje fyllest etter Herrens ord for den som åpner hjerte og sinn for Herrens røst. Slik blir hjertet fylt av takknemlighet og jubelsang. Men hvis livets ord ikke får strømme gjennom kroppen og lemmene, kan årene bli forkalket og hjertet forherdet. Da vil ikke Herrens livgivende Ånd få tilløp og utløp.

SALMISTENS ADVARSEL ER KLAR OG TYDELIG. Uten å legge noe imellom sier han: «Gjør ikke hjertet hardt som ved Meriba, som den dagen ved Massa i ørkenen.» Ved disse stedene hadde folket kranglet med Moses og satt Gud på prøve da de ikke hadde vann. Når Kirken ber denne salmen om morgenen, er den klar over at enhver konflikt, enten i hele Kirken, i et klosterfellesskap eller i en hvilken som helst familie, også setter Gud på prøve. Det harde og lukkede hjerte, som ikke lytter til Guds røst, utfordrer Gud og alt han har gitt oss; ikke minst frister det kallet. I Kirkens morgenbønn minnes vi på denne advarselen hver dag, samt hvilke konsekvenser det har for mennesket ikke å søke Gud og hans vilje.

BILDET AV LYKKE som tegnes opp i første del av salmen, er likevel så sterkt og klart at den troende rent ut vil lengte etter Guds velsignelse. I motsetning til det harde hjerte, lukket som det er for alt og alle, vil Guds tjeners hjerte forbli åpent. Første del av salmen viser hvordan mennesket kan føle seg udelt og helt i Herrens fylde. I en verselinje illustrerer salmisten denne fylden gjennom billedlige ytterpunkter, og sammen danner de en helhet som rommer hele tilværelsen: «Han har jordens dyp i sin hånd, fjelltoppene tilhører ham. Havet er hans, han har skapt det, hendene hans har formet det faste landet.» Disse polene understreker Guds fylde og helheten av det skapte, ikke én, men to ganger. Salmisten tegner en vertikal linje fra dypene til toppene og en horisontal linje fra hav til land. En dyp følelse av helhet og harmoni velter innover det velsignede og salige menneske; alle ting taler om Guds godhet.

DET ER IKKE TILFELDIG at Kirken ber denne salmen ved morgengry. Ved inngangen til den nye dagen viser den oss to utganger. Alt avhenger av menneskets frie tilsvar til ordene: «Ville dere bare høre hans røst i dag!» Tonen lyder og ordet byder hver dag, fra hjerter og lepper i Kirkens kor. •