Mer ondskap og politikk

AV GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN

Iforrige nummer av St. Olav, nr. 4 2022, kommenterer Trond Bakkevig min artikkel om «Ondskap og politikk» i nr. 3 2022. Det foranlediger noen bemerkninger fra min side.

Avslutningsvis oppfordrer Bakkevig kirkemedlemmer til «å snakke godt om hverandre» og ikke gjenta «gamle fordommer». Han antyder altså at jeg har snakket «vondt» om ham. Kjære Trond Bakkevig, jeg har markert uenighet med deg etter intervjuet du ga i Vårt Land og selvsagt ikke talt nedsettende om deg. Det er nok å lese min artikkel påny. Alle saklighetsnormer er ivaretatt. For øvrig har jeg ikke «gjentatt fordommer». Min smule analyse av utviklingstrekk i folkekirken dreier seg om den nyere tid og har intet å gjøre med gamle motsetninger mellom våre ulike konfesjoner. Jeg er faktisk bekymret for denne utviklingen, som jeg beskrev nærmere i St. Olav nr. 2 2022, med utgangspunkt i en biskoppelig tiltredelsespreken som berørte en rekke aktuelle politiske spørsmål.

Bakkevig mener at jeg polemiserer mot noe han «angivelig skulle mene» og viser til at intervjuet han ga til Vårt Land var «kortfattet». Bakkevig har rik erfaring med media. Hans uttalelser til avisen, slik de er gjengitt, har han ikke nyansert i ettertid. Kanskje har han ikke bedt journalisten om å lese gjennom intervjuet før det ble trykket. Det må han i så fall ta konsekvensen av. Vi som er kritiske til det han sier, har ikke annet å holde oss til enn de gjengitte uttalelser og må gå ut fra at de uttrykker hans mening.

I sitt tilsvar skriver Bakkevig: «Uten noe grunnlag påstår Rieber-Mohn at jeg mener at politikk og ondskap ikke har noe med hverandre å gjøre». Hadde han lest min artikkel nøyere, ville han klart ha sett at det påstår jeg slett ikke. Jeg skrev at Bakkevig i intervjuet «resonnerer som om politikk og ondskap er to størrelser som ikke bør koples…», og i den påfølgende setning heter det: «Han er naturligvis klar over at gjennom historien har politikk og ondskap vært uløselig forbundet».

Jeg undrer meg ellers over at Bakkevig i intervjuet uttrykker skepsis til at Jens Stoltenberg brukte uttrykket

«ondskap» i 2011, mens han i tilsvaret til meg viser til at han selv hadde en referanse til ondskap i sin egen preken på minnedagen 21. august samme år. Ut fra et kristent menneskesyn burde vi nikke anerkjennende til Stoltenbergs uttrykksmåte.

Bakkevig har for øvrig noen uklare bemerkninger om utilregnelighet og skyld. Han hevder at den tvil som foreligger om tilregneligheten til drapene på Kongsberg i 2021 og i forkant av Pride-dagen i juni i fjor ikke utelukker «skyld»: «De er skyldige, ganske enkelt fordi de er mennesker. Utilregnelighet må avspeiles i dommen – ikke i anklagen». Han er neppe klar over at han med disse uttalelser snur et grunnleggende rettsprinsipp på hodet: At alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Denne uskyldspresumsjonen er nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Bakkevig og jeg er utvilsomt enige om at terrorisme med et politisk-ideologisk grunnlag skal analyseres og debatteres. Det er nødvendig i et forebyggende perspektiv. De meningsforskjeller som kommer til uttrykk i denne saken, har kanskje å gjøre med en underliggende og viktigere uenighet om hva forkynnelse og prekener i kirkerommet særlig bør konsentrere seg om. For meg er det grunnleggende at forkynnelsen søker den åndelige grobunn som finnes i ethvert menneske, kaller frem og stimulerer gudslengselen i oss, gir håp til fortvilte liv og er grunnleggende eskatologisk: Livet er ikke slutt med den jordiske død, vår skaper elsker oss og venter på oss i det hinsidige. Det er dette kirkegjengere forventer og vil høre, faktisk uavhengig av om de er troende eller ei. De er ikke kommet til kirken for å høre prestens politisk korrekte synspunkter på homofilt samliv, identitetspolitikk, flyktningesituasjonen, klimautfordringen osv. Media er fulle av den slags temaer – nærmest døgnet rundt. Politiske resonnementer forflater gudstjenesten, rent bortsett fra at svært få prester har forutsetninger for å si noe originalt og viktig om slike spørsmål. Jeg tror ikke Bakkevig er prinsipielt uenig i dette, men at han har en langt lavere terskel for å akseptere politiske tanker i kirkerommet enn jeg har. •