16 minute read
VETLE OG MERETE SCHIE BJERVA: Konkurrerte mot Klæbo, nå kjører han skiløyper i Lunde
Advertisement
Vetle (22) vokste opp i pulk ute i villmarka sammen med 12 Alaska huskyer, konkurrerte mot Johannes Høsflot Klæbo, og kjører nå skiløyper i Lunde.
Tekst: Hans Kristian Lahus
// Foto: Ulefoss Kameraklubb
– Hadde det ikke vært for far, så hadde ikke barna hatt hverken mat eller rene klær, smiler Merete Schie Bjerva (53). Ikke bare er hun mor til Vetle og hans søsken Tiril (18) og Ole Alexander (11), men mange beskriver henne også som mor til skigruppa i Skade. Og en skal lete lenge i bygdas kriker og kroker for å finne noen som har lagt ned flere dugnadstimer i lokalsamfunnet enn den engasjerte ildsjelen fra Lunde.
Mor og sønn – Vi er her inne, roper Merete når journalist og fotograf ankommer det koselige tunet på gårdsbruket på Kjeldal. I havna går tre hester og lengter etter neste ridetur, en leken hund kommer løpende, og i vinduet i eldhuset stikker Merete hodet ut. Smilende, som hun alltid er. – Jeg tenkte det var koselig å sitte her inne jeg. Vi har fyrt i peisen altså, sier hun.
Samtidig kommer Vetle dundrende inn på tunet med en diger traktor, og
bremser ikke før han absolutt må. Han senker snøfresen og lasteapparatet forsiktig ned til bakken, stopper traktoren, og hopper ut av døren. Det er lett å se at dette for bare kort tid siden var en topptrent idrettsutøver. Kattemykt lander han på den knitrende snøen, og strekker frem handa. – Vetle her, bli med inn da, smiler han.
Den eldste bygningen på tunet er fra 1771. Om menneskene var kortere da, er usikkert, men dørene var i hvert fall lavere. Vetle bøyer seg ned for ikke å stange hodet i dørbjelken mens han går inn i eldhuset. Lukten av bjørkeved og alle stearinlysene lager en slik ramme som du bare finner i gamle trehus. På langbordet står ferske boller og nykokt kaffe.
Merete er den typen menneske som alltid gjør det lille ekstra. Selv bare smiler hun og ler når vi påpeker at hun ikke hadde behøvd å stelle i stand alt dette. – Å nei, dette var bare noe jeg smalt sammen i full fart. Håper kaffen er varm. Jeg tok den på en sånn ekstra tykk termos, så den skal holde seg varm og fin under hele praten, sier hun. Så hvordan havnet du tilbake i Lunde? – Jo, nå skal du høre. Da jeg studerte på
integrere seg i lokalsamfunnet den gangen. Etter ferdig skolegang på Ulefoss flyttet hun til Oslo, og startet yrkeskarrieren i et av storbyens reklamebyråer. – Det var et spesielt liv altså. Vi drakk vin til lunch liksom. Det var ikke noe for meg, ler Merete når hun mimrer tilbake til reklamebransjen i hovedstaden.
Flørtet med Petter Northug En annen gang Merete gjorde det lille ekstra var i forkant av Kanalrennet – rulleskikonkurransen som hver sommer arrangeres i Lunde. Merete og et par til hadde ansvar for å dele ut startnummer til løperne. Hver løper fikk en konvolutt som inneholdt startnummer, sikkerhetsnåler og litt informasjon. På konvolutten til Petter Northug tegnet Merete et lite hjerte, sånn at han skulle føle seg ekstra velkommen til Nome. – Ja, det stemmer vel det, innrømmer Merete, og rødmer litt. Før hun legger til: – Men det må du ikke si til pappa, Vetle.
Ble kjærester på Bagdad Merete vokste opp på Nesodden. Etter videregående skole fikk hun sitt første møte med Telemark, da hun flyttet til Ulefoss for å studere grafisk formgiving. Her ble hun i to år. Overgangen fra Nesodden til Ringsevja var stor, og byjenta syntes det var vanskelig å Bagdad var navnet på et utested i Lunde på den tiden. Det lå i lokalene der vi i dag finner Asiarestauranten. I bygget til gamle Bratsberg teglverk.
MERETE SCHIE BJERVA
Ulefoss så ble jeg kjent med noen jenter fra Lunde, som jeg holdt kontakten med. En helg inviterte de meg tilbake for en jenteweekend. Det endte med at vi reiste på utestedet «Bagdad», ler Merete, og rødmer litt igjen.
– Og det var på Bagdad denne kvelden at jeg møtte Svein Åge, smiler Merete.
Svein Åge og Merete ble raskt et par, og den uunngåelige diskusjonen om hvor de skulle etablere seg dukket raskt opp. I 1991 ble Merete Lundehering for godt. – Jeg hadde jo ikke sjans til å flytte Svein Åge til Oslo, så da sa jeg opp jobben, pakket sakene mine, og satte kursen tilbake til Nome, forteller Merete, som har bodd her siden.
Ildsjelen I starten arbeidet Merete i barnehage, samtidig som hun tok etterutdanning som lærer, og gikk over i det yrket etter ferdig utdannelse.
Da hun for andre gang ble innbygger i Nome, tenkte hun at nå må jeg virkelig ta i et tak, og skaffe meg venner og nettverk. – Det er jo rart med det da. Når du ikke har vokst opp her, så har du jo ingen barndomsvenner eller andre som du automatisk kjenner. Og jeg kunne jo heller ikke flytte til en bygd, og forvente at bygda kom til meg. Så du kan gjerne si at jeg tok det ansvaret selv, og var bevisst på at jeg aktivt søkte et nettverk å bli en del av, forteller Merete.
Og aktiv ble hun. Kommunestyrerepresentant for Tverrpolitisk liste, økonomiansvarlig i fotballgruppa og styremedlem i håndballgruppa var bare noen av vervene Merete raskt tok på seg. – Jeg er nok litt arvelig belastet, og syns det er fryktelig gøy å engasjere seg i frivillig arbeid. Det er nok her jeg også har mye av mitt sosiale nettverk, sier Merete.
Et hundeliv Men det som tok aller mest av Merete og Svein Åge sin oppmerksomhet på 90-tallet var 12 store hunder av typen Alaska Husky. – Vi hadde hvert vårt hundespann. Seks hunder hver. For en tid det var, mimrer Merete, og forteller videre. – Vi brukte all vår ledige tid på de hundene. Kjørte lange turer med slede innover heiene i Landsmarka og mot Drangedal. Samtidig hadde vi hytte på Sjusjøen, så vi hadde jo snø å kjøre på fra oktober til mai.
Konkurrerte dere også? – Ja, faktisk. Vi kjørte noen konkurranser. For det meste konkurranser som gikk over én dag.
I 1997, da hundeinteressen var på sitt største, kom Vetle til verden. Da ble den lille familien utvidet til et turfølge på tre. – Vetle ble med på tur. Vi satte pulken i sleden, og dro avgårde. Bleiene skiftet vi ute i naturen. Jeg er sikker på at Vetle har skiftet flere bleier på reinsdyrskinn enn på stellebordet, ler Merete. – Stakkars Vetle, sier hun og ser kjærlig bort på sønnen, som nettopp har startet på bolle nummer fem.
– Stakkars meg?, protesterer Vetle.
– Jeg hadde det jo helt topp. Mange av mine første minner har jeg sammen med hundene. De var jo lekekameratene mine, sier han og smiler.
– Det verste er at det er jo helt bokstavelig også, forteller Merete. – Siden vi bodde litt avsides, så hadde ikke Vetle nabobarn å leke med. Derfor var det hundene som ble hans beste venner.
Vetle blir ivrig nå. Minnene strømmer på, og bollene på tallerkenen må vente litt. – Mamma, husker du Fant og Sargo? Det var de jeg var aller mest sammen med, sier han.
Skiløperen Fra pulken og hundesleden var veien kort til skiene for Vetle. Allerede som 3-åring gikk han sitt første barneskirenn. Vetle var et sånt barn som alltid var i aktivitet. Høyt og lavt hele tiden. Aktivitet med hunder, snø og ski passet derfor perfekt for den lille gutten til Merete og Svein Åge. – Det er vel lov å si at du var over gjennomsnittlig aktiv da du var barn, sier Merete, før hun fortsetter.
– Eller forresten, det er du vel fortsatt, ler hun.
Vetle spilte som barn flest også fotball, men det var langrenn som var aller mest gøy. Og da vinter ble til sommer ville han heller på sommerskiskole enn på fotballcup. – Jeg gjorde noen gjesteopptredener på fotballbanen da laget behøvde noen med god kondis, smiler Vetle.
Den treningsglade gutten hevdet seg raskt i skisporet, og den lille familien som nå hadde blitt til fire etter at Vetle fikk lillesøster Tiril, hadde nå avsluttet hundeholdet. Helgene gikk med til å følge Vetle på skirenn. Pappa Svein Åge var skismører, og mor Merete var etter eget utsagn klesstativ. Men engasjementet hennes stoppet ikke der. Hun engasjerte seg selvsagt i skigruppa i Skade, og var innom samtlige verv i styret. – Jeg følte at jeg på mange måter var hjemme i skigruppa. Det er skiidretten som både lå, og ligger, mitt hjerte nærmest, utdyper Merete.
Heidi Steinhaug fra Ulefoss var ikke engasjert som trener i idrettslagene, men trente Vetle og de andre skiløperne fra området på eget initiativ, og var med dem over alt. – Det var Heidi som fikk meg til å ha det så gøy med idretten. Faktisk var det hun som var treneren min helt til jeg var 15 år, forteller Vetle.
Satset alt Etter ungdomsskolen stod den talentfulle skiløperen foran et vanskelig valg. Hvor skulle han begynne på videregående skole? For han var det kanskje mest naturlig å velge en yrkesrettet utdanning, men samtidig var han fristet av toppidrettsgymnas for å satse 100 prosent på langrennskarrieren. Og det manglet ikke på tilbud. Skoler fra både Telemark og andre steder i landet hadde bitt seg merke i talentet fra Lunde, og forsøkte å overtale han til å velge dem. Til slutt falt valget på Hovden skigymnas øverst i Setesdalen i Aust-Agder. – Jeg var virkelig motivert for å se hvor god jeg kunne bli, og var redd for å angre dersom jeg ikke ga karrieren et skikkelig forsøk, sier Vetle.
Merete så det på gutten sin. Nå hadde han bestemt seg. Han skulle se hvor god han kunne bli.
Starten på Hovden var akkurat så god som Vetle hadde håpet. Han trivdes på skolen, trente hardt, var seriøs, og hevdet seg godt på resultatlistene. Hadde Lunde en ny landslagsløper på gang med ski på beina? Var det Vetle som skulle ta opp arven etter Atle Skårdal?
Det andre året på Hovden ble vanskelig for 17-åringen. Han trøblet med sykdom nesten hele vinteren, og fikk hverken trent eller konkurrert slik han ønsket. På vårparten løsnet det derimot, og etter en sommer med mye god trening startet Vetle sitt tredje år på Hovden med et solid treningsgrunnlag. Nå skulle karrieren skyte fart igjen. Høsten gikk strålende, Vetle var i god form, og gledet seg til konkurransene etter nyttår.
Drømmen som brast Så kom et nytt slag i ansiktet. Et slag som skulle vise seg å bli skjebnesvangert for karrieren.
– Jeg fikk kyssesyken i julegave, sier Vetle, og får et trist drag over ansiktet. For en langrennsløper er det kanskje det verste som kan skje, og det er ikke få karrierer som har blitt stoppet av den lumske sykdommen. Slik ble det også for karrieren til Vetle. Han fikk ikke trent i det hele tatt, konkurrentene seilte ifra, og luften forsvant helt ut av han det siste semesteret på skolen. Og bare 19 år gammel la den talentfulle Lundegutten skiene på hyllen sommeren 2016.
For Vetle var det en slags sorgprosess. Langrenn hadde betydd så mye, og drømmene om å bli like god som hans jevnaldrende konkurrenter Johannes Høsflot Klæbo og Even Northug måtte han vinke farvel til.
Den sommeren var han i villrede. Hva skulle han finne på nå? Han som alltid hadde vært så ambisiøs og målrettet måtte nå finne en ny arena han kunne bruke engasjementet og energien sin på.
– Jeg forsøkte meg på opptaket som fallskjermjeger i Forsvaret, men kom ikke inn der, forteller Vetle.
Idrettsgleden Så dukket en mulighet opp. De siste månedene på Hovden, mens kyssesyken gjorde at han ikke kunne trene, hadde han arbeidet litt ved siden av skolen. Kjørt traktor og gravemaskin for en lokal entreprenør. Sammen med foreldrene Merete og Svein Åge fikk de til en avtale med en maskinentreprenør i Bø om at Vetle kunne gå inn som lærling i virksomheten.
– For meg ble dette helt perfekt. Jeg fant ut at jeg hadde valgt riktig hylle, tok etter hvert fagbrev, og arbeider i dag som maskinfører hos en lokal entreprenør her i Nome, forteller Vetle.
Hva savner du mest fra langrennskarrieren? – Å, jeg savner alt. Treningen, vennene, spenningen, reisingen. Aller mest savner jeg kanskje konkurransene. Det var liksom høydepunktene, sier Vetle.
Vetle lyser opp når han forteller om barndommen i skigruppa. Merete også. Det er tydelig at denne delen av livet betydde noe ekstra for dem begge. Og kanskje var de to ekstra nærme hverandre disse årene. Sammen skapte de et unikt miljø som det fremdeles snakkes om i Skade. – Det var ren og ekte idrettsglede, forteller Vetle. – Vi hadde et miljø preget av vennskap og lek. Vi hadde det så gøy sammen. Både når vi gikk på ski, og etter treningene da vi veltet trær, rullet steiner ned skråninger, eller hadde snøballkrig. Det var plass til alle, og vi var en gjeng som var drevet av glede fremfor press fra foreldre eller trenere. For en hyperaktiv gutt som meg var dette et perfekt miljø, utdyper han, og ser bort på Merete.
– Og mamma var hele tiden den som la til rette.
Sjokket Det blir stille.
Vetle og Merete ser på hverandre. De tenker det samme. Den siste tiden har vært krevende for hele familien.
Det var ikke gitt at vi skulle få til dette intervjuet. Sist høst fikk Merete den
MERETE SCHIE BJERVA
nedslående beskjeden om at hun hadde fått kreft. Den livsglade og alltid sprudlende læreren skulle bare på en enkel kontroll. Ikke i sin villeste fantasi hadde hun forestilt seg diagnosen som kom.
– Jeg var jo som de fleste sikkert er da. Naiv, hadde ikke engang tenkt på at dette skulle ramme meg. Men er det ikke det alle sier? Og så står du der da. Med sjokket. Jeg husker det var som at kroppen gikk ut av legekontoret, men hodet og tankene fulgte ikke med. Sånn føltes det, for det var liksom ikke meg dette gjaldt, forteller Merete.
Behandlingene startet raskt. Tøffe runder. Sterke doser.
Livet ble satt på vent. Det ble en annerledes jul denne gangen.
Båndet i familien er sterkt. Merete og Vetle. Mor og sønn. Det har liksom alltid vært de to som har hatt prosjekter sammen. For Vetle var det ekstra tungt da beskjeden om kreften kom. - En har jo hørt det ordet mange ganger. Men aldri i samme setning som mammaen min.
Mor og sønn ser på hverandre igjen.
– Vi skal klare dette, mamma, sier Vetle lavt.
Merete svelger litt ekstra, ser ned, før hun løfter blikket og smiler sitt karakteristiske og smittende smil. – Ja, Vetle, det skal gå bra.
– Vi har bestemt oss for at 2020 blir parantesåret. Og det har vi innfunnet oss med, forteller Merete.
Den engasjerte trebarnsmoren som alltid har satt andre foran seg selv, har måttet ta en pause. Nå bruker hun all sin energi på å vinne en kamp tøffere enn noe annet. Årene med friluftsliv, idrett, turer og fysisk aktivitet kommer nå til nytte. Merete går daglig lange turer. Sjelden alene. Familie og venner er ofte med. Og den som alltid er med er hunden, Theo. Den som tok imot oss da vi kom. – Fysisk aktivitet er mitt kraftigste våpen, forteller Merete. – Jeg elsker jo systemer, så jeg har laget meg et kart, og skriver ned hva jeg gjør og hvor jeg går. Hver dag. Det er jo dager der tåka ligger på plenen, og jeg tenker at det blir ikke tristere enn dette. Men jeg har alltid gått ut likevel. For plutselig står du der. I soloppgangen på Husefjell. Med fuglekvitter. Du tenker ikke på kreft da, vet du.
Jeg elsker alt som durer og har hydraulikk.
VETLE SCHIE BJERVA
– Og vet du hva som er rart, spør hun. – Hunden. Theo. Turkameraten min. Alaska Husky selvsagt. Han har oppført seg så annerledes etter at jeg ble syk. Nå slipper han meg aldri av syne. Det er uaktuelt for han å være i hundegården. Det nekter han. Så nå er han med meg når jeg kjører bil, og han er med på butikken og handler.
– Theo har betydd mye for meg. Og når vi er alene bare han og jeg, så går jeg og snakker med han. Og da sier jeg takk. Takk for at du passer på meg, forteller Merete, og smiler forsiktig.
Idrettsmammaen har satt seg et klart mål. – Jeg skal gå Norge på tvers. Når jeg er ferdig med det her, så skal jeg gå Norge på tvers. Sommeren 2021. Jeg skal samle venninnene mine, og sammen skal vi gå den turen.
Kurven på trappa Merete smiler igjen. Tappert. Øynene blir blanke. – Jeg må fortelle noe, sier hun. – Da jeg kom hjem fra en gåtur en dag før jul, så lå det en kurv på trappa. I kurven lå det julebakst. Det stod ikke hvem det var fra, men det lå en lapp oppi. Der stod det: «Tenkte kanskje det var greit med litt hjelp med baksten akkurat denne julen». En tåre triller forsiktig nedover kinnet. – Jeg ble så glad. Tenk å ha sånne mennesker rundt seg da. Den varmen. Omtanken.
Vetle, som har sittet stille og hørt på, bryter forsiktig inn. – Jeg tror egentlig du har gjort deg fortjent til den kurven, mamma.
– Elsker alt som durer Vetle tok ikke lang pause fra idretten sin etter karriereslutten i 2016. Etter å ha flyttet hjem til Lunde, og startet som lærling, ble han samme høst langrennstrener for barna og ungdommene i Skade. Og i takt med at interessen for store maskiner økte, så har han de siste vintrene vært løypekjører.
– Jeg elsker alt som durer og har hydraulikk. Og så er det jo perfekt at det kommer skiløyper ut av det i tillegg, ler Vetle.
– For å være litt mer seriøs, så mener jeg jo at jeg har et ansvar da. Skiløypene og ildsjelene i idrettslaget gjorde jo barndommen min bedre. Jeg kunne til og med drive med lidenskapen min helt til jeg ble voksen. Følge drømmen. Så nå er det min tur til å legge til rette for neste generasjon. Dessuten tror jeg at løypene jeg kjører blir ekstra fine. Jeg vet jo akkurat hvordan jeg selv ville hatt dem, smiler han.
Løypemaskiner fra Stiftelsen Og det mangler ikke på barn som nyter godt av løypene som Vetle kjører. På barneskirennene gjennom vinteren er det langt over hundre barn som deltar. Og på fine helgedager er det tett mellom familier, mosjonister og aktive skiløpere som bruker løypenettet i Lunde og omegn.
Vetle og de andre løypekjørerne bruker rundt åtte timer på å kjøre opp hele runden, og anslår at det årlig går med opp mot 2000 liter diesel. Løypemaskinen, som Sparebankstiftelsen i 2014 bidro med 750.000 kroner til, runder straks 1000 timer. I 2015 fikk løypelaget på Ulefoss samme gave. De tre store idrettslagene i kommunen mottok i 2019 også Sparebankstiftelsens julegave på til sammen 250.000 kroner.
– Vi kjører stort sett kvelder og netter. Alle har jo en vanlig jobb på dagtid, så da må det bli sånn, sier Vetle, og legger til. – Du skulle bare visst hvor mange av mammas boller jeg har spist opp inne i den løypemaskinen.
