KOMMENTAR: Dette er hjemstedet deres

Året er 1985. Den amerikanske musikkartisten Bruce Springsteen er på høyden av sin karriere. Med albumet «Born in the USA» topper han hitlistene verden rundt. Også i Norge.

Og også på Svenseid, der den syv år gamle utgaven av meg selv ofte er på besøk hos kameraten min. Hans tre år eldre storebror hører på tøff rockemusikk hele tiden. Bruce Springsteen.

Denne høsten, 1985, drar vi som alltid til Seljord. På Dyrsku’n. Som tidlig krøket odelsgutt er jeg mest opptatt av landbruksmaskinene. Men på søndag ettermiddag, like før portene stenger, lar jeg traktorer være traktorer.

Med egne lommepenger, tjent på steinplukking et halvt år i forveien, går jeg bestemt mot en av de mange bodene som selger kassetter. Jeg peker på den med bilde av en mann stående foran det amerikanske flagget. Med olabukse og hvit T-skjorte på seg. Og med capsen i baklomma. For første gang i mitt korte liv kjøper jeg min egen kassett.

Den samme kvelden er det feige lag i stuen hjemme på Norheim. Felespiller Knut Buen og salmesanger Sondre Bratland er sjanseløse i møte med Bruce Springsteen, klodens største rockestjerne. The Boss. Sjefen. Selv den lystige kristengruppa Børudgjengen ryker på hodet ut av kasettspilleren.

35 år, 15 konserter, og en komplett platesamling senere, er fortsatt Springsteen sjef når jeg styrer musikken. Og «Born in the USA» er albumet jeg alltid vender tilbake til. En av sangene der heter «My Hometown».

Oversatt til norsk betyr det «Hjemstedet mitt». I sangen følger vi en 8 år gammel gutt som vokser opp i et lokalsamfunn. I en liten amerikansk by. Han har en lykkelig barndom der han på pappas fang får lov til å styre bilen mens de kjører gjennom gatene på vei til nærbutikken for å kjøpe avisen.

Hans far rufser han kjærlig i håret, mens han sier: Se deg godt rundt, gutten min. Dette er hjemstedet ditt.

Så blir gutten eldre, og gjennom en ungdoms briller ser han nye sider ved lokalsamfunnet. Fabrikken som legges ned, arbeidsplasser som forsvinner, barndomskamerater som flytter, fremmedfrykt som splitter samfunnet, og kriminaliteten som gjør sitt inntog. Han blir usikker. Er det her han skal bo? Er det her han skal stifte familie og etablere seg? Sammen med kjæresten, som heter Kate, drømmer han om å pakke sakene, flytte, og søke lykken andre steder.

Kan vi kjenne oss igjen i den amerikanske mannens opplevelse? Vi som bor i Nome. Barndommens idyll. Voksenlivets tiltagende bekymringer. Hva er vi egentlig? Vi som utgjør Nome. Hva er det som binder oss sammen? Vi som bor her. I Nome. Hva er det som utgjør det vi kaller hjemstedet vårt?

Naboen? Barnehagen? SYKEHJEMMET? Skolen? Idrettslaget? Korpset? Jaktlaget? RÅDHUSET?

Langrennsløperen Even Northug, lillebroren til Petter, reiser gjennom sitt yrke verden rundt og møter mange kulturer og ulike samfunn. I en artikkel i dette magasinet blir Northug spurt om hva som har overrasket han mest med Nome. – Menneskene, svarer han. Menneskene.

Det unge paret i Springsteens sang blir voksne. Båndene til hjemstedet har holdt dem tilbake. De har blitt værende. Nå har de selv blitt foreldre. Til en gutt. En dag kjører sangens hovedperson, han som nå har blitt voksen, og hans lille sønn gjennom gatene. Far tar gutten på fanget. Lar han styre bilen. Ser på han, før han sier: Gutten min, se deg godt rundt. Dette er hjemstedet ditt.

Hjemsted. Røtter. Bånd. Hva består det egentlig av?

Det har vært vårt ønske i arbeidet med denne utgivelsen å løfte frem det som gjør Nome til Nome.

For Nome består av hverdagen. Av oss som bor her. Av alle våre gode sider. Og alle våre gode mangler. Akkurat som det lille tettstedet i Springsteens sang. Vi har vår historie. Gammel og ny.

Vi har våre bekymringsløse barn, og våre bekymringsfulle foreldre. Våre fabrikker som legges ned, og våre kloke hoder som åpner nye. Samhold og vennskap møter fremmedfrykt og kriminalitet. Feiltrinn møter forståelse. Nye muligheter blir gitt. Våre ungdommer flytter ut, og våre unge voksne flytter hjem.

Til Helgen, Fen, Romnes, Flåbygd, Svenseid, Kleppe. Og alle andre grender. Nome. Dette er oss. Menneskene. Vi som bor her.

Det er vårt ønske at magasinet dere nå leser har tatt dere på fanget, og forsiktig hvisket:

Folkens, se dere godt rundt. Dette er hjemstedet deres.

Hans Kristian Lahus Prosjektleder

Ulefoss Kameraklubb har tatt bildene til flere av reportasjene i dette magasinet. Sparebankstiftelsen takker for et godt samarbeid.

Ønsker du å bli medlem i fotoklubben, ta kontakt med Trine Dahl på tlf. 454 28 631 Ulefoss Kameraklubb