21 minute read
Større avkastning enn oljefondetHISTORIEN OM STIFTELSEN
Større avkastning enn oljefondet
Dette er historien om hvordan lokalsamfunnet i Nome fikk Norges største pengebinge. Fortalt av dem som var der da det skjedde.
Tekst: Hans Kristian Lahus // Foto: Ulefoss Kameraklubb
På Lundås sitter to menn og skuer utover bygda. Dampen fra kaffekoppene de holder i hver sin hånd stiger langsomt til værs, der den blander seg med røyken fra bålet. De har nettopp åpnet en pakke med lefser som de deler broderlig, mens de mimrer om hvordan det egentlig gikk til at Sparebankstiftelsen i Nome ble landets rikeste – i hvert fall målt i kroner pr innbygger.
Per Richard Johansen (73) og Roar Snippen (57) er arkitektene bak Stiftelsen. De var henholdsvis styreleder og banksjef i Holla og Lunde Sparebank under fusjonen med Sparebanken Telemark i 2012.
Allerede delt ut 40 millioner – Det har blitt tilført mye mer penger til Stiftelsen enn jeg trodde var mulig. Det har fullstendig overgått hva jeg forutså at det skulle gi av verdier, sier Per Richard.
Stiftelsen har siden oppstarten økt pengebingen med til sammen rundt 300 millioner kroner. Av dette har 40 millioner allerede blitt delt ut som gaver til ulike lag, organisasjoner og prosjekter i Nome.
– Dette betyr faktisk at Sparebankstiftelsen har hatt større avkastning enn oljefondet, konkluderer Roar, og fortsetter.
– Og i tillegg har ikke Stiftelsen noen handlingsregel, så den står friere til å bruke verdiene slik den ønsker, smiler han.
Kunne sett annerledes ut Roar legger en vedkubbe på bålet, som øyeblikkelig svarer med å sende gnister opp mot den krystallklare himmelen. De koser seg nå. De har blitt kalt «The Founding Fathers» av Sparebankstiftelsen, og det er tydelig at de er stolte av den syv år gamle babyen. Men historien kunne fort sett annerledes ut. Det var en krevende prosess som ledet frem til at fusjonen ble en realitet, og at Sparebankstiftelsen ble opprettet slik den ser ut i dag. Den tidligere styrelederen og banksjefen blir alvorlige når de snakker om turbulensen som var en del av sammenslåingen.
– Seierherren skriver alltid historien. Derfor er det viktig for oss å være tydelige på at den motstanden som var mot fusjonen, var både ryddig og forståelig. Og kanskje var også situasjonen litt urettferdig. Vi hadde finansanalytikere og rådgivere som arbeidet med dette fra vår side, mens de som var uenige ikke hadde det samme grunnlaget å bygge sin argumentasjon på, forteller Roar.
– Så er det jo også slik at det engasjementet som ble synliggjort med all tydelighet viste hvor mye banken betydde for innbyggerne i Nome. Spesielt i Lunde var «banken kåns» mye mer enn bare et slagord. Den var et symbol for hele bygda, og noe som en var veldig redd for å miste. Forståelig nok. Og for oss som arbeidet med dette, ble det et bakteppe som bidro til at vi måtte gjøre en enda grundigere og bedre jobb. Nettopp for å sikre at lokalsamfunnet skulle komme positivt ut av en slik sammenslåing, forklarer Per Richard.
Vi skal komme nærmere tilbake til denne støyen, og de krevende utfordringene som fulgte i de dramatiske månedene for snart ti år siden.
Tungvekteren Det er to erfarne menn som sitter rundt bålet på Lundås denne formiddagen i februar. Utsikten rekker over store deler av Lundesamfunnet. Telemarkskanalen kommer glidende stille gjennom bygda, og møter Østeråa, før de tar felles vei videre mot Nomevann. Mellom elvene ligger skolen. Akkurat nå er det friminutt. Noen spiller fotball i snøen, andre aker. I bakgrunnen ser en hvor stort teglverket egentlig er. Eller var. Nå står det tomt. I horisonten står Vardefjell og Hantofjell som to majestetiske tårn. – Vi er heldige som bor her, sier Per Richard. – Ja, bortsett fra at jeg ikke gjør det da, svarer Bøheringen Roar, og ler godt.
Per Richard ble født i Oslo en vårdag 1946, og er en markant stemme i norsk finansliv. Han er utdannet samfunnsøkonom, og har blant annet arbeidet i Finansdepartementet, som sjefsøkonom i DNB, og som forsknings
ROAR SNIPPEN
leder i Statistisk sentralbyrå. I 1992 møtte han sin fremtidige kone, som var fra Lunde, og som faktisk arbeidet i Lunde Sparebank. De flyttet sammen på Ajersida, og Per Richard pendlet til Oslo der han arbeidet i flere år, før han avsluttet yrkeskarrieren som sjefsøkonom i KS. Innimellom var han også høgskolelektor på Høgskolen i Telemark – som nå har blitt universitet.
Det er ikke tilfeldig at Per Richard og Roar tar oss med til Lundås. De er begge ivrige og flittige brukere av de mulighetene naturen i regionen byr på. Men der Per Richard er mest glad i å gå rolige turer, liker Roar å ha med seg børse eller fiskestang. Han vil ha litt mer spenning. Mens han fyller opp kaffekoppene, forteller han ivrig om den neste store gutteturen han skal på. Da er det Alaska som er målet, og sammen med en kameratgjeng skal han tilbringe noen uker i Nord-Amerika sin villmark.
Slet med Atle Skårdal Roar er ekte telemarking. Født på Rjukan, men flyttet allerede som 2-åring til Hørte, og videre til Bø da han fylte syv. Der bor han fremdeles, på gården Torstveit. Som ungdom var Roar en allsidig idrettsmann, og satset på både alpint og sykkel. – Det er ikke få timer jeg har tilbragt i Skjellaugfjellet, forteller Roar, og peker bort på den beryktede fjellsiden bare noen hundre meter unna bålet på Lundås. Selv om Roar var et par år eldre, så var det to unge Lundegutter som stadig presset han mellom slalåmportene i den stupbratte bakken. – Atle Skårdal og Tom Nygård var to fantastiske alpinister. Alle vet jo hvor god Atle ble, men faktum er at Tom var et like stort talent. Jeg husker at han blant annet slo den italienske legenden Alberto Tomba som ungdom, mimrer Roar.
Etter å ha tatt medalje i NM i parallellslalåm, dreide Roar satsingen over på sykkel, og da spesielt landeveissykling. Samfunnsøkonomen med utdannelse fra både Oslo, London og Sveits, endte til slutt på landslaget sammen med blant andre Dag Otto Lauritzen og Atle Pedersen. – Pass på at du får med at jeg har slått dem begge to. Flere ganger, smiler Roar, mens Per Richard ler godt.
Redde for risiko Det er slik de er når de er sammen, Roar og Per Richard. Roar snakker mest, høyest og bruker størst armbevegelser. For så vidt størst ord også. Per Richard er mer lavmælt, nøktern og balansert i kroppsspråket. – Forskjellen på oss er at jeg er risikoavers av natur, mens Roar er risikoavers av profesjon, humrer Per Richard. Risikoavers betyr å være lite interessert i å ta risiko dersom belønningen ikke står i forhold til risikoen. Det er tydelig at den ene av dem er født sånn, mens den andre har måttet arbeide mer for å begrense viljen til risikotaking.
Kanskje var det derfor de arbeidet så godt sammen i prosessen som ledet
til sammenslåingen av Sparebanken Telemark og Holla og Lunde Sparebank i 2012. Og samtidig til etableringen av Sparebankstiftelsen. En stiftelse som har vist seg å bli en pengemaskin.
Mange som misforstår Men før vi går videre med den historien – hva er den største misforståelsen rundt Stiftelsen?
– En stor misforståelse er at mange tror at Sparebank1 Telemark eier Sparebankstiftelsen. Det er feil. Det er faktisk helt motsatt. Sparebankstiftelsen i Nome, sammen med sin søsterstiftelse i Grenland, er majoritetseiere i banken, slår Per Richard fast.
– Deler av overskuddet fra driften av banken går som utbytte til eierne. Som en av to store eiere, så får Sparebankstiftelsen et vesentlig utbytte de årene banken går med overskudd. Deler av dette utbyttet gir Stiftelsen ut til allmennyttige formål i Nome, forklarer Roar.
– Pengene skapes i banken, og tilfaller Stiftelsen, understreker Per Richard.
Det er den korte og enkle versjonen. Hele historien er derimot lengre.
Finanskrisen slo ned i Nome Holla Sparebank og Lunde Sparebank fusjonerte – altså slo seg sammen – i 2004. Den nye banken fikk navnet Holla og Lunde Sparebank, med Iver Juel som banksjef. To år senere, i 2006, overtok Roar stillingen til Juel.
I 2007/2008 slo finanskrisen ned som en bombe, og rystet hele den internasjonale finansverden. Det som startet som en boligkrise i USA, spredte seg raskt over hele kloden. Den lille sparebanken i Nome ble også påvirket. Roar, som hadde arbeidet med strategisk risikostyring i Storebrand før han kom til «banken kåns», skjønte at noe måtte gjøres. – Det store spørsmålet var hvordan vi skulle posisjonere oss i dag med utgangspunkt i det som kom til å skje i morgen, forteller han. I 2009 overtok Per Richard som styreleder i Holla og Lunde Sparebank. Han tok på seg vervet mest for at han ville gjøre en dugnadsinnsats i det som nå var blitt hjembygda hans. Han forsto raskt at dette ikke kom til å bli noe rolig dugnadsverv. – Tradisjonen i banksektoren var slik at de gamle banksjefene bestemte alt, og i praksis var enerådende. Dette var Roar opptatt av å snu. Det var styret som skulle ha makten, og det var der de avgjørende beslutningene skulle bli fattet. På denne måten la vi i fellesskap til rette for at det heretter var styret som skulle ha kontrollen, forklarer Per Richard. Banksjefen fikk samtidig en viktig rolle som strategisk rådgiver for styret.
PER RICHARD JOHANSEN
– Og da må jeg skynde meg å legge til at det styret som vi hadde i banken var meget kompetent, understreker Roar.
På frierføtter I 2009 tok banksjefen i Sparebanken Telemark, Per Halvorsen, kontakt med Roar. Han ville drøfte mulighetene for en fusjon mellom de to bankene. De møttes over en øl på det kjente utestedet Lorrys i Oslo. – Sikker på at det kun var over én øl, blunker Per Richard. – Nei, det var nok noen flere, ler Roar, og fortsetter. – Men konklusjonen ble at vi sa nei til Per Halvorsen sitt frieri. Vi sa nei til å slå bankene våre sammen. Årsaken var at vi følte at vi ikke hadde ryddet ferdig i banken. Finanskrisen hadde sendt sjokkbølger gjennom hele bankvesenet, og vi mente at vi behøvde mer tid før vi var klare for et ekteskap. Men det som skjedde var at vi utviklet et veldig sterkt tillitsforhold. På denne tiden var Holla og Lunde Sparebank den eneste banken i Nome. I nabobygda Bø var det derimot trefire banker. Konkurransen tiltok, og lederduoen forstod at noe måtte gjøres for å sikre bankens eksistens og videre utvikling.
Stengte seg inne på hytta Påsken 2010 ble vendepunktet. Da dro Roar til hytta i Rauland, og stengte seg inne mens familien gikk på ski. Hele påskeuken satt han inne og analyserte seg frem til strategiske alternativer for banken, og kom ikke ut før kalenderen viste første påskedag. Da hadde han med seg et notat på 100 sider, der han i detalj beskrev bankens alternative veivalg. Konklusjonen var følgende: Banken hadde god økonomi. Men nye reguleringer ville føre til økte kostnader. Samtidig traff ny teknologi hele banknæringen, noe som ville gi behov for ny og kostnadskrevende kompetanse hos de ansatte. Banken hadde mange små bedriftskunder, og potensialet for vekst var begrenset. Konklusjonen var ikke til å misforstå. Forandringer måtte komme. Banken måtte endre seg dersom den skulle overleve.
– Det var Roar som tok initiativ til hele denne prosessen. Jeg vet ikke om den hadde kommet i stand uten han, forteller Per Richard.
Størst i Telemark Styrelederen fulgte rådene fra sin banksjef. De ble enige om at de måtte være offensive. Her gjaldt det å handle. Det ble gjennomført samtaler med flere av nabobankene, uten at noen av disse førte til konkrete forhandlinger om sammenslåing. Resultatet ble til slutt et nytt møte med Per Halvorsen. Også denne gang på Lorrys. Rundt det samme bordet de hadde møttes ved ett år tidligere, satte de to banksjefene Per og Roar seg ned nok en gang. Og denne gangen ble de enige. Nå skulle de sammen starte prosessen med å slå bankene sammen. De skulle bli én felles bank. Telemarks største. – Det er viktig å understreke at valget om å slå seg sammen var et virkemiddel. Målet var å sikre en solid
ROAR SNIPPEN
bank for innbyggerne i Nome, forteller Roar.
Per Richard fortsetter. – Og måten Sparebanken Telemark gikk frem på ovenfor oss gjorde at vi fikk full tillit til at de var den banken vi ville gifte oss med. Det var ingenting i veien for at de, som var en mye større bank enn Holla og Lunde Sparebank, kunne etablert en egen filial i Nome og tatt opp konkurransen med oss. Men istedenfor så inviterte de til samarbeid. Det gjorde oss trygge på at dette var det ekteskapet vi ville satse på. Jeg vil si at nøkkelen til denne vellykkede fusjonen særlig var at Sparebanken Telemark viste stor raushet i forhandlingene. Uten denne rausheten tror jeg ikke fusjonen ville ha blitt realisert. Det ble derfor raskt skapt et tillitsforhold til styreleder Per Wold og banksjef Per Halvorsen. Viktig var det også at vi sammen ville bygge en stor regionbank i vårt fylke, og ta opp konkurransen fra de større forretningsbankene. Kanskje var det også viktig å hete Per, ler Per Richard.
Napoleon preget Nome Våren 2011 startet konkrete forhandlinger mellom de to bankene. Og det er her modellen med Sparebankstiftelsen blir til.
– Det aller aller viktigste for oss var å sikre at verdien som hadde blitt bygget opp gjennom 150 års bankdrift i Nome ble værende i lokalsamfunnet. Men hvordan skulle vi klare det? Det var det store spørsmålet, husker Per Richard.
Mange lokale banker var på dette tidspunktet fusjonert inn i større banker. Resultatet av dette har blitt beskrevet som «det store bygderanet». For å forstå hva dette betyr, må en gå langt tilbake i tid.
Tidlig på 1800-tallet var det tøffe tider for rett og slett å produsere nok mat til befolkningen. Det var krevende å dyrke korn, og under Napoleonskrigene blokkerte engelskmennene norske havner. I disse årene ble det satt i gang offentlige tiltak for å skaffe mat. Et viktig tiltak var å bygge kornmagasin rundt omkring i norske bygder. Hit måtte bøndene levere korn, slik at bygda hadde nok matkorn gjennom vinteren, og ikke minst såkorn til neste års produksjon. Det ble også tilført korn fra både Danmark og Russland, for å fylle opp kornkamrene.
Norsk Lokalhistorisk Institutt beskriver at fra omkring midten av 1800-tallet var det ikke lenger vanskelig å skaffe korn, særlig kom det mye og billig korn fra Amerika. Denne tilførselen var så rikelig at det førte til omlegging fra korn til husdyr i norsk jordbruk. Kornmagasinene ble etter hvert avviklet, og pengene som kom inn fra salget, gikk ofte inn som grunnfond for den lokale sparebanken. Vi fikk en utvikling fra «kornbank» til «pengebank».
– Dessuten kunne ikke musa spise opp pengene, slik den ofte gjorde med kornet, smiler Per Richard.
Også Flåbygd hadde egen bank Gjennom denne historien kommer det tydelig frem at verdiene som lokale bygdebanker ble etablert på, i hovedsak stammet fra bygdesamfunnet selv. På denne tiden var det ikke uvanlig at hver bygd, ofte små bygder, hadde sin egen bank. Lunde Sparebank ble etablert i 1862, mens Holla Sparebank så dagens lys i 1877.Faktisk hadde også Flåbygd sin egen bank, Flåbygd Sparebank. Den ble fusjonert med Lunde Sparebank så sent som i 1963.
Tilsvarende lokale sparebanker fant vi over hele landet. Sakte og sikkert bygget bankene opp verdier. Dette var verdier som omtrent utelukkende kom fra lokalsamfunnet rundt banken, og som ble tilført av innbyggerne gjennom aktiv bruk av sin lokale sparebank.
Så kommer vi til bygderanet.
Det store bygderanet Da disse lokale sparebankene startet å slå seg sammen, det som kalles å fusjonere, med andre banker, så skjedde det noe med verdiene som var bygget opp gjennom generasjoner. De ble nemlig flyttet fra bygdene, og inn i større og mer sentrale banker. Bankene gikk inn med sin egenkapital, som ble en del av den nye og store banken sin samlede kapital. Ofte skjedde dette uten at noen av verdiene ble igjen i bygda som den gamle sparebanken hadde sin opprinnelse i.
Stiftelsen blir til Det var dette som Roar og Per Richard var så oppmerksomme på da Holla og Lunde Sparebank skulle fusjonere med Sparebanken Telemark. De ville ikke bli utsatt for et bygderan. For dem var det helt avgjørende at de fant en måte å sikre at verdiene ble igjen i Nome på. Redningen ble en lovendring i Sparebankloven. Frem til 2009 var
Illustrasjon av kornlageret som har blitt en del av Sparebankstiftelsen sin nye profil.
det ikke anledning til å opprette lokale sparebankstiftelser. Men da konkrete forhandlinger om sammenslåing startet i 2011, var dette en mulighet. Denne grep Roar og Per Richard, og de forstod raskt at modellen rundt en ny storbank i Telemark måtte inneholde sparebankstiftelser.
– I tillegg til at vi måtte sikre at verdiene ble igjen i bygda, så var det også avgjørende at de ansatte i banken fikk beholde jobben sin. Derfor gikk modellen ut på at samtlige ansatte skulle bli overført til den nye banken, legger Per Richard til.
Roar reiser seg fra den korte tømmerstokken han sitter på, og retter på reinsdyrskinnet han har mellom seg og stokken. Per Richard står allerede. Sammen speider de utover Lunde. – Vi ser jo allerede synlige resultater av Stiftelsen sine bidrag da. Se der nede. Ny kunstgressbane. Tilsvarende har vi på Ulefoss. Det er ikke sikkert vi hadde hatt disse uten Stiftelsen, kommenterer Per Richard.
Det var dette som var målet. Det var dette de mente med å sikre at verdiene i den gamle banken skulle bli værende i bygda, og gi muligheter for nåværende og fremtidige generasjoner.
Tøffe tak Tilbake til 2011. Forhandlingene med Sparebanken Telemark er for så vidt i mål. 3. oktober går det ut børsmelding om fusjonsplanene. – Det var litt av en dag altså. Jeg var så spent og nervøs. Faktisk så skulle jeg ta elgprøven den dagen, men var så skjelven at jeg ikke klarte å holde børsa stille, og måtte bare dra hjem fra skytebanen, forteller Roar, og legger til. – Så på elgjakta den høsten ble jeg kun driver uten gevær.
Roar ser bort på Per Richard. – En ting som gjorde, og fremdeles gjør meg stolt, var hvordan de ansatte tok imot fusjonsforslaget om morgenen den 3. oktober. Det glemmer jeg aldri. Alle ansatte var innkalt til et allmøte kl 08, og det var nok mange spekulasjoner om hva som var agenda på møtet. Jeg redegjorde for de utfordringene vi som bank sto overfor, at vi var nødt til å bli større, og dermed slå oss sammen med en annen bank. Så lot jeg løsningen henge i luften noen sekunder, før jeg sa at vi skulle slå oss sammen med Sparebanken Telemark. Da klappet alle ansatte. Det var sterkt å oppleve, sier Roar, og får gåsehud når han forteller.
Men fremdeles gjenstod det som både Roar og Per Richard visste kom til å bli det mest krevende. Nemlig å overbevise Holla og Lunde Sparebank sine egne beslutningsfora om at en fusjon var det riktige grepet å ta.
– Vi måtte selge inn forslaget til lokalsamfunnet. Både til opinionen, og internt til bankens styrende organer. Til syvende og sist var det forstanderskapet i banken som måtte si ja. Og det med 2/3 flertall, forklarer Per Richard.
Et middel som ble valgt var å invitere innbyggerne i Nome til et folkemøte. Dette fant sted på Ulefoss samfunnshus i november. Her kom det tydelig frem at fusjonsplanene splittet bygdefolket. Noen var sterke motstandere av sammenslåingen, mens andre var glødende tilhengere. Det var en historisk kveld. Meningsbrytningen var tøff. Ordene var direkte.
– Den kvelden var krevende. Samtidig, og det er det mange som ikke tror på, så var kvelden veldig givende. Den viste hvor enormt engasjement folk hadde for lokalbanken. Samtidig var det en kveld der jeg følte vi virkelig hørte på hverandre, og tok hverandres meninger på alvor. Alle brydde seg. Jeg innrømmer gjerne at jeg nok kanskje ble oppfattet som for ensidig i min argumentasjon, men samtidig så var jeg på dette tidspunktet overbevist om at det var riktig å fusjonere. Og da måtte jeg som styreleder være tydelig på det, forteller Per Richard.
Roar, som også var en sterk pådriver for fusjonsplanene, erindrer møtet på samme måte. – Denne kvelden ga oss en kraft inn i forhandlingene. Vi visste at selv om salen var delt i synet på hva som var riktig å gjøre, så var alle enige om at en ønsket en sterk bank i lokalsamfunnet. Så på mange måter kan en si at motstanden mot fusjonen var med på å gi oss styrke inn i forhandlingene.
Slankekuren Går det an å peke på én enkelt faktor
som vippet uenigheten i favør fusjon? – Tja, hva skal vi si, spør Roar, og ser bort på Per Richard. – Det er vel ikke én enkelt faktor som sånn sett avgjorde, men det er klart at det var sterkt når gamle banksjef Iver Juel offentlig gikk ut og støttet fusjonsplanene. Det var viktig for prosessen, svarer Per Richard.
Det blir stille. Begge tar en bit av den medbrakte lefsen. Drikker en slurk kaffe. Per Richard snur seg mot Roar. – Men du Roar, vi må vel si noe om at dette var vanskelig. For oss begge. Kanskje spesielt for deg? – Ja, men jeg vil ikke virke sytete. Det var på ingen måte synd på meg, svarer Roar. Før han fortsetter. – Men jeg innrømmer at det var tøft. Jeg opplevde å bli mistrodd. Det var hele veien dem som mistenkte meg for å ha en skjult agenda. Jeg kan i dag si at det hadde jeg aldri. Mine anbefalinger var enkelt og greit hva jeg oppriktig mente var til det beste for banken. Og til det beste for lokalsamfunnet. Men det var det mange som ikke trodde på. Det var nok det vanskeligste. Sånn personlig.
Hvilke utslag ga dette? – Det mest synlige er nok at hele denne perioden var en effektiv slankekur. Jeg gikk ned mange kilo, smiler Roar.
En ny bank blir født Etter kvelden på Ulefoss fortsatte prosessen mot en sammenslåing, og forstanderskapet vedtok planene om fusjon. – Vi vil derfor også rette en takk til forstanderskapet som 1. desember 2011 vedtok at Holla og Lunde Sparebank skulle slå seg sammen med Sparebanken Telemark. Det var en modig, men klok beslutning, slik som vi ser det, sier Per Richard og Roar samstemt.
26. november 2012 var saken klar. Da var den nye banken et faktum. Sparebank1 Telemark.
Eierstrukturen ble bygget opp med to sparebankstiftelser. Én i Grenland og én i Nome. Sammen skulle disse to stiftelsene være hovedeiere i Sparebank1 Telemark. Egenkapitalen fra gamle Holla og Lunde Sparebank ble konvertert inn som egenkapitalbevis i Sparebankstiftelsen Telemark – Holla og Lunde, som er det hele og fulle navnet på stiftelsen.
– Etablering av en tilsvarende stiftelse i Grenland var et viktig signal om raushet i forhandlingene. Ved å lage en stiftelse med samme antall medlemmer i bankens øverste organ, representantskapet, fikk Nome en påvirkning som egentlig var større enn størrelsen på banken skulle tilsi, slår Per Richard fast.
PER RICHARD JOHANSEN
Slik gikk det altså til at verdiene gjennom 150 års bankdrift ble sikret for lokalsamfunnet i Nome.
Pengebingen vokser Stiftelsen har derimot ikke alle verdiene sine bundet opp i Sparebank1 Telemark. Rundt 120 millioner kroner forvaltes i tillegg i det frie kapitalmarkedet.
I dag er derfor situasjonen den at Stiftelsen mottar både deler av overskuddet fra Sparebank1 Telemark, og utbytte fra de frie midlene som forvaltes.
Det er deler av dette samlede overskuddet som hvert år deles ut som gaver til allmennyttige formål i Nome. Den øvrige gevinsten går inn som egenkapital i Stiftelsen, og skal sikre at fremtidige generasjoner også nyter godt av forfedrenes investeringer. – Kapitalen skal for all fremtid fortsette å jobbe i lokalsamfunnet. Det er hensikten, slår Per Richard fast.
Sparebankstiftelsen fremstår i dag som en suksess. Den er en styrtrik pengebinge, som målt i kroner pr innbygger er den største i landet. Banken har fremdeles filialer både i Lunde og på Ulefoss. Men hverken Roar eller Per Richard vil slå seg på brystet, og si «vi hadde rett». – Nei, absolutt ikke! Vi er selvsagt tilfredse med hvordan situasjonen ser ut i dag. Både når det gjelder Stiftelsen og banken, men samtidig vet vi jo ikke hvordan alternativet hadde sett ut. Det får vi heller aldri vite. Så dette handler ikke om å vinne og tape – eller om å ha rett eller ta feil. Men vi må samtidig få lov til å slå fast at en del av ”dommedagsprofetiene” i hvert fall ikke har slått til. Heldigvis, konkluderer Roar.
Som en del av fusjonen gikk Roar inn som banksjef for økonomi og finans i den nye banken. En stilling han fremdeles har i dag.
Hva bringer fremtiden? Er Sparebankstiftelsen et tre som vokser inn i himmelen? – Det vet vi ikke. Vi er i finansverden. Og den endrer seg. Ofte raskt. Akkurat nå, så går norsk økonomi bra, og da går bankene bra. Derfor har vi de siste årene sett at Stiftelsen har fått store midler tilført. Men i økonomien finnes det ingen garantier. Vi har hatt flere kriser de siste årene. IT-bobla som sprakk, dott com-bobla som gjorde samme, alle husker finanskrisen, og vi lever i en tid der det er uro i verdensøkonomien. Alt dette påvirker både banken og Stiftelsen, fastslår Roar.
Per Richard bryter inn. – Derfor må forvaltningen av Sparebankstiftelsen sees i et stort og langsiktig perspektiv. Vi forvalter verdiene til fremtidige generasjoner i Nome. Disse verdiene skal vi ikke gamble med. Vi skal sikre dem. Det må stiftelsen sine styrende organer aldri glemme.
Ved siden av bålet ligger en stor isklump. Per Richard reiser seg, og løfter opp isklumpen. Sammen legger de to mennene den oppi flammene. Det kommer en fresende lyd når vann møter ild. Bålet slukner. – Det skulle tatt seg ut om vi to satte fyr på Lundås, ler Per Richard.
Risikoaversen preger fremdeles den gamle lederduoen.
