Måtte bygge om huset for å få større vaskeromIDRETTSFAMILIEN

Idrettsfamilien

– Vi måtte bygge om huset for å få større vaskerom, ler den aktive familien fra Ulefoss. Med fire idrettsjenter i huset går vaskemaskinen kontinuerlig, mens mor og far løper fra trening til trening

Tekst: Hans Kristian Lahus

// Foto: Ulefoss Kameraklubb

Marianne Fjeldstad (34) og Frode Sannerholt (38) beskriver seg selv som arvelig belastet.

– Vi kommer alltid til å være engasjerte i lokalmiljøet. Det er tradisjon i familien på begge sider, sier Marianne og smiler. Vi sitter i et koselig hvitmalt hus på en gård øverst på Sannerholt, et par kilometer utenfor Ulefoss sentrum. Med flott utsikt mot Norsjø, og ved foten av Stangefjell. Utenfor er det lange og rette ranker med velstelt eplehage, der knoppene så vidt titter frem på de friserte grenene. Frode er odelsgutt, og har vokst opp på gården han overtok driften av i 2007. Han leverer hver høst tonnevis med frisk frukt til mottakene på Gvarv.

– Gården skulle gjerne vært større. Jeg kan ikke leve av den alene, forteller Frode, som arbeider full tid som elektriker ved siden av fruktproduksjonen.

Fire perler på en snor Inne i den koselige stuen er det bemerkelsesverdig stille og rolig. Vi mistenker at denne stillheten ikke alltid preger hverdagen hos den imøtekommende familien. For rundt langbordet i stuen sitter det fire blide jenter som tente lys. Kasandra (10), Josefine (8), Tiril (4) og Ine Sofie (2). Vi forstår raskt at stillesitting ikke er normalen i dette hjemmet.

–Jeg driver med fotball, turn, skiskyting og håndball, forteller eldstejenta Kasandra, før hun fortsetter. –Så driver Josefine med turn, håndball og fotball. Tiril og Ine Sofie har allerede startet på turn, men de er mest opptatt av dukker, lego og lekekjøkken.

Kasandra snakker på inn- og utpust, og det tar ikke lang tid før mistanken vår blir bekreftet. De sprudlende søstrene hennes går i gang med hver sin lek rundt i huset, og lydnivået øker. Men Kasandra blir sittende. Hun vil bli intervjuet mer. Hun skal jo tross alt bli profesjonell håndballspiller, og komme på TV når hun blir stor, så må hun bli vant til journalister, mener hun.

Har du noen forbilder som du ser opp til? – Ja, Heidi Løke. Hun er kul. Og så tåler hun mye. Jeg har møtte henne på håndballskole to ganger, forteller Kasandra ivrig.

Den allsidige 10-åringen liker aller best å spille fotball sammen med guttene, kan hun fortelle. – Ja, for de er tøffe. Akkurat som meg, sier hun.

Pappa Frode ler. – Kasandra, ro deg litt ned da.

Når eplene er høstet, og snøen melder sin ankomst, kjører Kasandra og Frode til Bø to ganger i uken. Skiskyttermiljøet i Bø er godt etablert, og her får Ulefossjenta kyndig veiledning av dyktige trenere. Kasandra liker godt

å møte barn fra andre skoler, forteller hun.

– Ja, det er skikkelig gøy. Da får jeg nye venner. Det er derfor jeg liker så godt å dra på turneringer og overnattingsturer med laget også.

Vinger og hjul Mamma Marianne vokste opp i Lunde med to storebrødre som drev med alpint, og var selv innom en rekke idretter i barne- og ungdomsårene. Det samme var Frode, som i tillegg var aktiv i korpset, der han prøvde seg på de fleste instrumenter. Om det var idretten som var deres første samtaleemne da Marianne og Frode møttes på Wings and Wheels i 2006 vites ikke, men det var i hvert fall på den årlige fly- og bilfestivalen som ble arrangert på flyplassen mellom Lunde og Ulefoss de to møttes for første gang. – Var ikke det praktisk da? Vi møttes på halvveien, ler Marianne.

Og praktiske løsninger er stikkordet for den travle familien på Sannerholt. Marianne er håndballtrener, sitter i styret i både turngruppa og håndballgruppa, og følger barna på de fleste treninger. Frode er øverste leder for idretten i Nome gjennom sitt lederverv i idrettsrådet. I tillegg er han leder i Ulefoss Sportsforening, og er innom laglederroller for barna.

Ekte engasjement Hvor kommer dette voldsomme engasjementet fra? –Det gir glede, svarer Frode kontant, før han utdyper. –Vi syns det har en verdi at barn, ungdom og voksne er aktive. Og da føler vi ansvar for å gjøre vår del av jobben for å legge til rette for det. Så har vi jo en mulighet til å påvirke da, når vi sitter i de rollene vi gjør. Og vi har begge et ekte engasjement for å gjøre frivilligheten i Nome så bred og inkluderende som mulig, sier Frode, og ser bort på Marianne.

–Så får vi jo være sammen med barna våre i deres aktiviteter, og det er en verdi som betyr mye for oss, sier hun. –Vi har lyst til å utgjøre en forskjell,

både for våre egne og for andres barn. Jeg tror også at det mangfoldet av aktiviteter som frivilligheten i Nome legger til rette for, er den beste forebyggingen mot mer usunne miljøer og aktiviteter for ungdommen vår, forklarer Marianne.

–Så blir jo dette i tillegg vår sosiale arena. Det er rett og slett her vi har vennene våre, og vårt sosiale nettverk, smiler Frode.

13 millioner til idretten i Nome Siden etableringen av Stiftelsen i 2012 er det delt ut gaver til idrettslige formål for til sammen nesten 13 millioner kroner, altså i gjennomsnitt snaut 2 millioner kroner hvert eneste år. Som øverste valgte leder for Nomeidretten, ser Frode den enorme betydningen dette har for fysisk aktivitet, inkludering, samhold, glede, helse og trivsel. – Vi er privilegerte som har Stiftelsen. Jeg vet ærlig talt ikke hva vi skulle gjort uten, sier han.

Hva er slik du ser det de største utfordringene for idretten i Nome fremover? – Vi må ikke bli bortskjemte. Og der kan det faktisk ligge en liten fare med Stiftelsen, som det er viktig at vi har litt bevissthet rundt. Vi må ikke glemme at dugnadsarbeidet fremdeles må ligge til grunn. Stiftelsens pengebinge betyr ingenting dersom vi ikke klarer å ta vare på, og videreføre dugnadsånden til neste generasjon. Frode har de siste årene sett en utvikling han advarer sterkt mot. – Jeg mener bestemt at vi ikke skal kunne kjøpe oss fri fra dugnad. Jeg ser eksempler på det både i Nome og andre steder, og jeg syns det er en uting. For meg er det en fanesak.

Dugnaden skal gjennomføres. Ikke kjøpes. Da er det ikke dugnad. Det er derimot starten på slutten for tilbudene til barna våre, fastslår han.

Ildsjelene blir eldre Det bringer den erfarne idrettslederen over på et annet tema han ser på med voksende bekymring: Anleggssituasjonen. – Det blir mer og mer komplisert å drifte

anlegg og maskiner. Vi er avhengige av fagfolk for å kjøre og reparere løypemaskiner, drifte kunstgressanlegg, og prosjektere vedlikehold og fornyelse. Jeg er bekymret for rekrutteringen av slikt nøkkelpersonell. De vi har blir eldre, og jeg skulle gjerne sett at vi klarte å få med en ny generasjon ildsjeler. Jeg har ikke løsningen på hvordan, men jeg tror det er viktig at vi setter fokus på disse utfordringene, sier Frode.

Nome idrettslag Nome Fotball så dagens lys for to år siden, og har representert en ny måte å tenke på i kommunen vår. Frode har vært tett på denne etableringen, og mener det er interessant.

Er dette starten på Nome idrettslag? – Det kan det være. Jeg er ikke fremmed for tanken. Jeg syns i hvert fall at vi skal tørre å diskutere det. Gjennom Nome Fotball ser vi nå at det har ført til at det samlet sett er flere som spiller fotball. Dersom den samme utviklingen vil være resultatet i andre idretter, så må vi virkelig se nærmere på hvordan idretten i Nome er organisert, og om en sammenslåing kanskje er veien å gå. Sett i lys av at vi behøver flere idrettsanlegg i kommunen, og samtidig ser stadige utfordringer med å rekruttere frivillige, trenere og ildsjeler, så kan det godt hende at vi om noen år har ett felles idrettslag i kommunen. Det får være en utfordring vi alle kan tenke på, smiler Frode Sannerholt avslutningsvis.