Fortellingen om Sasha

Ledelse 2042

Avslutningsvis vil vi beskrive en dag i en leders liv i 2042. Da har de fleste bedrifter tilpasset seg industri 4.0 og kanskje til og med 5.0. Noen snakker om hvorvidt vi til og med har passert disse stadiene, og at vi sakte nærmer oss hva den russiske fysikeren Kardachev kalte Civilization 1.0. Noen vil si at dette spesielt gjelder for lederen vi skal snakke med i dag.

Sasha er 33 år gammel, og en av Norges yngste børsdirektører. Hun er født i Narvik og bor der fortsatt, selv om hovedkontoret til firmaet hennes ligger i Stavanger. Hun er dermed en av de første 10-erne i en ledende posisjon i et stort selskap, et selskap hun selv startet for snart 15 år siden. 10-erne var en generasjon som utmerket seg allerede i studiene som Quattroporte gjorde under det tøffe 20-tallet. Ifølge henne selv har hun aldri besøkt kontoret fysisk. Delvis av miljømessige årsaker, men også fordi det på 2040-tallet føles mindre presserende å forlate en ekstremt effektiv og erfaringsmessig post-fysisk verden til fordel for en lavoppløselig virkelighet – som man pleier å si.

Hei Sasha, hyggelig å møte deg! Kan du fortelle litt om bakgrunnen din?

– Selvfølgelig! Jeg hadde det ikke så gøy på skolen, for jeg har en lettere nevropsykiatrisk variasjon. Det gjorde det vanskelig for meg å hevde meg i sosiale sammenhenger. I løpet av de ti årene på grunnskolen og på videregående hadde jeg ingen å spise lunsj med, og ingen ville henge med meg. Moren min syntes synd på meg og hentet meg ofte, og vi gikk ut og spiste sammen flere ganger i uken. Jeg var alene. Samtidig syntes jeg det var lett på skolen. Veldig lett. Ingenting var vanskelig. Bortsett fra kunst og håndverk, muligens. som vi bør beskytte. Er ikke det viktig for deg?

– Da jeg begynte på universitetet, endret mye seg, og jeg fant min greie. Som du kanskje vet, startet jeg min første virksomhet som 20-åring, og tjente en million. Det var basert på en helt ny oppskaleringsprosess. Det å skape vakre og individuelt tilpassede produkter. Selskapet ble kjøpt av IKEA og gjorde at jeg var økonomisk uavhengig før jeg fylte 23 år. På den tiden hadde jeg allerede startet selskapet jeg jobber i i dag.

Imponerende, men er det du beskriver riktig? Det føles litt som en oppdiktet historie. Flere, inkludert noen av dine medarbeidere, hevder at de aldri har møtt deg. Og det er vanskelig å finne skolekamerater eller medstudenter som i det hele tatt kan huske deg.

– Det er ikke rart at de ikke husker meg. Jeg var veldig innadvendt. For noen var jeg nesten usynlig.

Det er, hvis jeg får være så direkte, noen som mener at du ikke eksisterer –noen mener at Sasha bare er et sansende kunstig system. At du rett og slett er en cobot som har utviklet deg til den perfekte lederen. Med hardkodede verdier og et høyt nivå av moral og etikk.

– Jeg synes spørsmålene dine sier mer om deg enn om meg. Har det noe å si om jeg er en robot, et menneske eller et sted midt imellom? Som du vet har det vært mulig å styrke kognitive og fysiske evner ved hjelp av AI i lang tid nå. Både ved hjelp av implanterte brikker og tekniske hjelpemidler. Jeg ser på meg selv som et menneske. På en eller annen måte minner dette meg om tiden da det var ekstremt viktig å klassifisere folk i en kjønnsstereotypi. Helt passé. Det jeg er betyr vel mindre enn hva jeg har oppnådd. Når det er sagt, så må du ikke ta det for gitt at jeg er en AI.

– Jo, men kanskje vi kan legge bort den typen av pseudo-intellektuell diskusjon i akkurat dette intervjuet. Vi skulle snakke om lederskap, ikke om konsekvensene av posthumanisme.

Hva mener du er den største forskjellen mellom ditt lederskap i forhold til hvordan det var på 2020-tallet?

– Tidsperspektivet. Jeg er en aktivist og innovatør og prøver å få ledergruppen min til å se forbi neste kvartal, år, og til og med utover vår levetid. Perspektivet mitt er hvordan vi ønsker å bli husket om 60 år. Som noen som gjorde noe verdifullt og unikt. Vi har en åpen dialog og en ikke-hierarkisk, tverrfaglig ledergruppe. Alles synspunkt er like viktig, og det er lov å endre mening. Så har vi selvfølgelig helt andre verktøy i dag enn det som eksisterte på 20-tallet. Sammen med ledergruppen kan jeg på kort tid utforske problemstillinger og scenarier som tidligere tok måneder å gjøre. Om det i det hele tatt hadde vært mulig.

Er ikke hovedansvaret ditt å sørge for at selskapet gjør det bra og skaper verdier for aksjonærene?

Som du vet foregår det en etisk debatt i dag om hvorvidt posthumanisme vil drepe menneskeheten på lengre sikt. Det vil si at det finnes en unik menneskelig essens

– Jo, og det er det jeg gjør. Forretningsplanen og den opprinnelige ideen som jeg formulerte for mitt første selskap er plattformen som har ført meg videre i mitt arbeid som leder. Å skape produkter og tjenester som aldri vil synke i verdi, og som vil leve, om ikke for alltid, så langt utover vår levetid.

Tenk for eksempel på vår pleierobot Ethel, som kontinuerlig oppdateres og tilpasses din personlighet og dine behov. Selv estetisk. Det løste mange av problemene med rekruttering som vi var plaget av i helse- og sosialsektoren på 10- og 20-tallet. Ethel er uavhengig av levetid og kan følge deg gjennom hele livet hvis du ønsker det. Den vil sørge over deg hvis du går bort, og kan også bære ditt minne videre til neste bruker. Du blir en del av et større kretsløp.

– Det er mulig å parallelt drive en effektiv virksomhet som også gir mening i et større perspektiv.

Hvis du kunne sende en melding til lederne på 20-tallet, hva vil du skrevet til dem?

– Det viktigste er visjonen din. Ikke hvordan den skal oppfylles. Har du et kreativt og smart team, finner dere løsningene. Selv på de problemene som virker uløselige.

– Ha en klar idé om hvordan din bedrift vil bidra til noe godt i det lange løp.

– Innse at de store problemene du står overfor i dag vil være løsbare, selvom du og ledergruppen din mangler et språk for å beskrive hva som kreves.

Hvem kunne ha forstått sosiale medier på 80-tallet og hjerne-til-hjerne-kommunikasjonen som vi har i dag på 40-tallet? Svært få.

– Innse at de ansatte er alt. På 20-tallet begynte vi å forstå at vi sto foran en global mangel på humankapital. Gjør alt for å finne de rette medarbeiderne og la dem være en del av en konstant læringsreise.

– Se teknologi som en mulighet, ikke en trussel. Samarbeid med AI-systemer. Ikke sett AI opp mot mennesket.

Sasha lurer på:

Kan jeg stille deg et spørsmål?

Så klart!

– Er ikke du journalistroboten AGENDA2040, som har kodet inn public service-verdier knyttet til habilitet? Som jeg faktisk var med å utvikle. Et verktøy for å redusere den økende polariseringen og den agendasettende journalistikken som var et problem på 20- og 30-tallet.

Jeg vet ikke.

– Så synd! Jeg skulle gjerne ha møtt deg neste gang du besøker Narvik. For jeg eksisterer.