Troens Bevis Magasinet - Oktober

RUNE FORTELLER

Nytter det?

Ja, det nytter. Det er viktigere enn noen gang å gjøre nytte for seg. I en verden der betrakterne og kommentatorene tar større og større plass – og der folketallet øker med 1 milliard rundt hvert tiår, så trengs de som tror at det nytter mere enn noen gang.

Når en kommer nær på situasjoner som de fleste nordmenn ikke ville akseptert, eller tror er daglige tilværelser, så ser en nytteverdien klart.

Denne jenta kan ikke noen ting i menneskers øyne. Hennes stemor forsøkte ta livet av henne med vold og planlagt avkrefting gjennom mindre og mindre føde. Hun er totalt blind og har en hverdag som får en til å tenke dype tanker på hvorfor Gud? Hva er dette livet du har gitt henne?

Men det må være så mye mere. Gud ser nytteverdien i alle. Også i oss som reddet hennes liv. Himmelen venter på alle som tror at det nytter. Pek på Jesus ved å gjøre nytte for mennesker.

«Det er fullbrakt» var et rop og en proklamasjon om nytteverdien i alle mennesker. Vi har nytteverdi og kan være til nytte for mange. Ingen før oss har levd i en slik stor verden som vi lever i idag.

DET HAR ALDRI NYTTET MERE ENN NÅ.

EN GOD MIDDAGSLUR

Under mine mange samtaler med Emanuel Minos da jeg skrev biografien om han: «Når sant skal sies ...» fikk jeg blant annet høre om viktigheten av en middagslur. Den kjente svenske pinseleder Lewi Pethrus sa for mange år siden til Emanuel Minos: «Hvis du vil ha en god alderdom, begynn og sov middag.» Minos var da i førtiårene. Rådet ble praktisert, og Minos var overbevist om at middagsluren gjorde godt og hjalp ham også i alderdommen. Lewi Pethrus selv ble 90 år gammel og var aktiv hele livet.

Jeg har sovet middag siden jeg var 21 år. Middagsluren har fulgt meg gjennom livet. I Syden har de siesta midt på dagen. Et nødvendig avbrekk på det varmeste tidspunktet på dagen. Jeg tror den pausen gjør godt.

Vi kan ikke arbeide hele tiden. Vi trenger gode pauser der batteriene blir ladet opp. Jeg ser på middagsluren som en hurtiglader. Batteriet blir ladet opp og jeg blir mer effektiv og opplagt den siste delen av dagen.

Ved bryggen i Grimstad står det en morsom plakat som bysbarnet Knut Hamsun blir sitert på: «Et menneske er gammelt fra den dag det begynner å sove middag.»

Jeg er klar over at det er delte meninger om middagsluren. Hamsun og jeg er uenige i den saken.

Å arbeide er en glede og velsignelse. Gud har skapt oss slik. Så er det mennesker som opplever sykdom og andre ting som gjør dem arbeidsufør i kortere eller lengre tid. Disse trenger forståelse

og støtte i sin utfordrende hverdag fra oss som er velsignet med god helse.

I dag vil jeg sette søkelyset på at vi alle trenger hvile. Den som bryter de fysiske lover over tid, kan betale en høy pris. Vi er hele mennesker og må ta hensyn til de fysiske behov. Her kommer nødvendigheten av hvile og rekreasjon inn.

Bibelen oppfordrer oss til å hvile: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg kan finne hvile.» Salme 23, 1.

«Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» Salme 62, 2-3.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Matt 11, 28.

«I fred vil jeg legge med ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt.» Salme 4, 9.

Å hvile gjør godt og er nødvendig. Foran et nytt virkeår er det en viktig påminnelse.

Ansvarlig redaktør

KROPPSDELENE SOM IKKE VILLE JOBBE SAMMEN

Da jeg som 16 åring tok valget om å gi livet mitt til Jesus igjen, var det et kompliment å få høre at jeg ikke var som alle andre kristne. Jeg ønsket å vise at jeg tok avstand fra de fleste kristne, og spesielt det bildet menneskene i mitt miljø hadde av kristendommen. Jeg levde et soloprosjekt ved å alene forsøke å vise alle hvem Jesus var - og spesielt hvem han ikke var! En god del ungdommer jeg har jobbet med de siste årene har forholdsvis lik tilnærming til troen sin også. I takt med at jeg har blitt eldre og møtt andre voksne kristne, har jeg oppdaget at dette ikke bare er en «ungdomsgreie», men noe som preger så mange kristne miljøer!

Skal jeg være ærlig, så synes jeg det er en skam at så mange av oss kristne ikke vil assosieres med hverandre. Vi sier «amen» til at vi er Jesu kropp, en kropp med mange deler som fungerer på hver vår måte. Vi sier «amen» til at det må skje en vekkelse i Norge, at vi kristne må reise oss opp. Vi sier «amen» til slagord som at her er alle velkommen og et hjem for alle. Men i praksis er vi redd for hva andre tenker hvis vi assosieres med den og den kristne gruppa. Hva hvis de tror jeg er for liberal? Hva hvis de tror jeg er for konservativ? Er vi en kropp som ikke vil samarbeide og assosieres med de forskjellige delene som Gud har satt sammen?

Å være Jesu kropp sammen innebærer å tåle hverandre, elske hverandre og tørre å stå side om side om det som er alles oppdrag. Å elske en levende Gud, og å elske hverandre som oss selv. For et vitnesbyrd det er! At så forskjellige mennesker kan forenes om kjærligheten til vår Gud og til hverandre.

Jeg tror at vi kan komme dit hvor vi kan være stolte av å være kristne i Norge. Hvor de kristne blir kjent for den enheten de viser – på tross av at vi tilber og tjener Gud på forskjellige måter. På forskjellige språk, med forskjellige uttrykk og fasonger. Jeg tror vi setter varige spor når vi som har Jesu kraft på innsiden går i den samme retningen og kobler oss på den radikale kjærligheten Jesus selv har gitt oss. For det er Jesus som holder kroppen sammen og gir oss den retningen vi trenger for å spre evangeliet best mulig. Vi må bare forstå det største budet han har gitt oss: Å elske Gud, og å elske hverandre som oss selv.

Tekst: Zoé Skjæraasen Kristiansen

EN VIKTIG FASE

I TROENS BEVIS

LIGGER FORAN

«Jeg gråt som et barn. Aril smilte fra øre til øre og takket Gud, han så hvordan Gud innviet oss til å være med og bære arbeidet videre.» Lasse Rosten forteller fra en livsforvandlende bønnestund.

Tekst: Sten Sørensen

DU HAR JOBBET I TROENS BEVIS TIDLIGERE. NÅR, OG HVA VAR DINE OPPGAVER?

Mitt første møte med Sarons Dal var som frivillig medarbeider på stevnet i 1984. Sommeren året etter ble jeg spurt av ledelsen om å begynne å jobbe der. Jeg takket ja til det, men kun for ett år da jeg hadde planer om å gå på bibelskole. Det ble to år frem til sommeren 1987. Da jobbet jeg som selger på Logos Forlag. Reiste rundt og besøkte menigheter og kristne bokhandlere.

Så ringte ledelsen våren 1989. Han som hadde vært forlagssjef og daglig leder i Sarons Dal hadde sluttet. De trengte derfor en ny forlagssjef og lurte på om jeg var klar for oppdraget.

Jeg dro til Kvinesdal, hilste på deler av staben og tok en prat med Aril. Da ble det klart for meg at dette var mitt oppdrag. Sommeren 1989 var jeg tilbake i dalen med ansvar for forlaget og alt som tilhørte det med trykkeri, kassettfabrikk, studio etc. Rune Edvardsen begynte også å jobbe i Sarons Dal samme sommeren. Vi hadde ikke så mye med hverandre å gjøre i hverdagen, da han hadde ansvar for Aril sitt utenlands program, men vi fikk en god tone. Våren 1990 kom Aril og spurte om Rune og jeg kunne tenke oss å gå inn i et lederteam sammen med to andre avdelingsledere, og ta over ansvaret for den daglige koordineringen og driften av hele virksomheten. Dette sa vi ja til. Det vekslet litt på hvilke avdelingsledere som

Lars Agnar Rosten sitter i Styret til Troens Bevis og har også jobbet Nå i høst er han tilbake med hovedansvar for den daglige ledelsen

var sammen med oss, men Rune og jeg jobbet sammen i den rollen i 10 år, frem til jeg sluttet sommeren 2000. Tidlig på 90 tallet gikk jeg også inn i styret, en rolle jeg fortsatt har. Så jeg har fulgt arbeidet tett siden sommeren 1984.

HVORDAN VAR DET Å VÆRE TETT PÅ ARIL EDVARDSEN?

Det å få jobbe så tett på Aril og Kari har vært helt fantastisk. Aril gav meg mye tillit og jeg tror jeg kan si at vi fikk et nært forhold. Han er uten tvil den personen og den lederen som har betydd mest for meg i min utvikling

som leder og som troende. Det var mange hverdager med små og store, lette og krevende oppgaver, som skulle løses. Han var en tydelig leder, flink til å delegere og stolte på folk. Han var og alltid tilgjengelig om du trengte en prat. Det var ikke nødvendigvis så mange ordene, men det var nok til å gi retning, hjelp og trygghet til å stå i ansvaret. Han hadde en unik evne til å holde visjonen levende, og han bar med seg en tro på, og tillit til Gud som var helt spesiell. Han var svært kunnskapsrik og ble en mentor både åndelig og menneskelig som bidro sterkt til vekst i mitt liv.

jobbet

for misjonsorganisasjonen.

organisasjonen i Norge.

«DET MEST VERDIFULLE SOM FINNES ER MENNESKER. DET FINNES DERFOR IKKE NOE VIKTIGERE OPPDRAG PÅ DENNE JORD ENN Å HJELPE MENNESKER. DER HAR VI ALLE ET ANSVAR.»

HAR DU NOEN EPISODER SAMMEN MED ARIL SOM DU HUSKER SPESIELT GODT?

Fra alle de årene vi jobbet tett sammen er det mange episoder. Både fra hverdagen i Sarons Dal, under stevnene, på de mange møtene rundt om i landet, timelange bilturer, mange overnattinger i private hjem, på evangelist hybler og hoteller. Det har og vært mange spesielle opplevelser i utlandet i møter med religiøse og politiske ledere, og på kampanjer. Men jeg vil trekke frem tre episoder som er veldig personlige. Første gang var på sommerstevnet i 1984. Jeg gikk til forbønn på et kveldsmøte. Aril kom og hilste på og ba for meg. Jeg fikk en sterk følelse av at dette arbeidet og denne mannen kom jeg til å ha noe med å gjøre i fremtiden. Så var det på noe så «kjedelig» som et generalforsamlingsmøte på 90-tallet. I en bønnestund der fikk både Rune og jeg en helt spesiell opplevelse. Jeg fikk et møte med Gud. En overveldende nød og dybdeforståelse

for arbeidet veltet innover meg, og jeg gråt som et barn. Aril smilte fra øre til øre og takket Gud, han så hvordan Gud innviet oss til å være med og bære arbeidet videre. En tredje episode er et sykehusbesøk på 2000 tallet. Aril hadde fått slag. Jeg reiste og besøkte han og Kari der de var på sykehuset i Flekkefjord. Den samtalen, enheten og helligheten vi opplevde der kommer jeg aldri til å glemme. Aril delte så personlig om kallet og den nøden han kjente for arbeidet, landet og folket. Nok en gang opplevde jeg hvordan Gud koblet oss og gav meg en delaktighet i det som Aril bar på i sitt hjerte. Det ble en hellig stund som kommer til å prege meg resten av livet.

DU KOM OGSÅ TETT PÅ RUNE EDVARDSEN. HVORDAN ARBEIDET DERE SAMMEN? Når vi tok på oss ansvaret som lederteamet ble vi godt kjent. Vi tilbrakte mye tid sammen, og vokste sammen

Lasse Rosten kom til Sarons Dal for første gang i 1984. Siden den gang har han fulgt misjonsarbeidet og utviklingen som har skjedd på nært hold i alle år.

i oppgavene og som venner. Vi gikk også inn i styret omtrent samtidig. Rune viste tidlig at han hadde en gave i forhold til det overordnede og visjonære. Han leste situasjonene godt og lignet litt på sin far i forhold til det å forstå det store bildet, både med arbeidet og menneskene. Han hadde fokus på utenlands operasjonene og de store linjene, og jeg hadde mer det daglige med administrasjon, personale, økonomi, markedsføring, kommunikasjon etc. Vi søkte Gud, vurderte strategier og hadde i stor grad samme forståelse for hvordan vi skulle utvikle arbeidet. Vi så fort våre ulike gaver, noe som også betyr at man har fokus på ulike ting i forhold til hva som kreves for å oppnå de resultatene vi jobbet for. Dette er ting som kan skape friksjon og utfordringer når ulike gaver skal lede sammen, men vi var så trygge på hverandre, kjente hjertet til hverandre og var derfor aldri i tvil på at vi ville det samme, selv om vi så ulike behov for å nå målet. Vi støttet opp om hverandre og gav hverandre frihet til å lede på våre respektive områder. Og når det oppsto situasjoner i stab, eller andre ting i driften hvor jeg trengte et annet perspektiv, hadde Rune en egen gave til å se et større bilde og kom med visdom både i forhold til hvordan håndtere menneskene og oppgavene. Vi hadde et unikt godt samarbeid.

SÅ DU ET LEDERPOTENSIALE I RUNE ALLEREDE DA?

Helt klart. Etter hvert som vi jobbet sammen og vokste med oppgavene var jeg overbevist om at Rune hadde utrustningen til å kunne ta over etter Aril. Når Aril så døde var jeg aldri i tvil om at Rune var den som skulle ta over rollen som evangelist og visjonsbærer.

DU ER TILBAKE SOM LEDER I TROENS BEVIS. HVA SKAL DU GJØRE NÅ?

Det blir litt som tidligere der Rune og jeg skal stå sammen om ledelsen av arbeidet. Rune er evangelisten, den visjonære lederen med det overordnede ansvaret. Han vil og ha hovedansvar for alle utenlands operasjoner. Så skal jeg ta et hovedansvar for den daglige ledelsen av organisasjonen i Norge. Vi går inn i en viktig fase der vi sammen med styret skal ha fokus på organisasjons utvikling. På noen områder er det behov modernisering og profesjonalisering. Visjonen og budskapet er det samme, men vi må følge med i tiden og hele tiden koble på neste generasjon i dette livsviktige arbeidet.

HVORDAN KAN ARBEIDET VOKSE ENDA MER?

Jeg tror vi står foran en fantastisk mulighet der vi i enda større grad gir evangeliet og Jesu omsorg til mennesker både gjennom ord og handling. Vi skal gjøre evangeliet mer tilgjengelig for flere, men også hjelpe mennesker praktisk slik vi nå gjør i Uganda med å nå ut til de minste av de minste. Jeg er overbevist om at vår kjernevirksomhet med innfødte evangelister kommer til å vokse. Vi vil se ulike typer evangelister, arbeidere og menighetsplantere som når ut gjennom husfellesskap, tradisjonell kirkeplanting, lærere som jobber med barn, og diakonalt arbeid som det vi nå bygger opp i Uganda. Dette sammen med blant annet møtevirksomhet og Introkurset Det nye liv som leder mennesker til en grunnfestet tro på Jesus, vil vi nå stadig nye mennesker. Jeg ønsker og å se en enda sterkere kobling med

kristenfolket og den lokale menigheten her hjemme og kirkeledere og menigheter ute i de ulike landene vi jobber. Troens Bevis er et unikt bindeledd mellom kristenfolket og menighetene «her hjemme», og de troende og mulighetene «der ute».

HVORFOR ER ARBEIDET UT FRA SARONS DAL SÅ VIKTIG OG EFFEKTIVT?

Det mest verdifulle som finnes er mennesker. Det finnes derfor ikke noe viktigere oppdrag på denne jord enn å hjelpe mennesker. Der har vi alle et ansvar. Og av alt vi kan gjøre for mennesker, er det å gi de evangeliet det aller viktigste. Jesus elsker alle. Han har gitt sitt liv for å gi gjenopprettelse til alle. Vi som har fått denne overbevisningen, bærer ansvaret for å fortelle alle den sannheten.

Vi kan med stor trygghet si at arbeidet i Sarons Dal er særdeles effektivt. Vi har en svært liten administrasjon. Det er ingen fordyrende mellomledd eller store byråkratier som skal finansieres. Vi er direkte koblet med den lokale kirken og lederne i de landene vi jobber. Ny teknologi gjør og at vi kan følge opp flere bedre, med mindre personell enn før.

HVA VIL DU SI TIL ALLE SOM BER FOR OG STØTTER ARBEIDET UT FRA TROENS BEVIS?

Først av alt vil jeg si tusen, tusen takk, til hver enkelt som står med oss. Takk for tilliten dere viser, og takk for at dere har bevart nøden for de som enda ikke har hørt evangeliet. Det er lett å bli seg selv nok, og prioritere tid og penger på det vi selv er en del av i hverdagen. Men det er kristenfolket og menighetene som ser lenger enn sin egen hverdag, som er med og forandrer verden.

Og så vil jeg invitere alle som ønsker det til å ta kontakt om det er ting de lurer på. Om de har tips til ting de mener vi kan gjøre bedre, noe de savner eller noe de vil skryte av. Jeg vil og anbefale alle å gjøre seg kjent med «min side» via våre nettsider. Der kan de følge med på arbeidet, oppdatere opplysningene vi har på dem samt oppdatere sine gavebeløp om de ønsker det. Vi er ingenting uten giverne og forbederne. Vi har et tydelig kall og ser store muligheter. Men i praksis kobler vi bare ressursene som giverne representerer med behovene og mulighetene der ute. Sammen skaper vi enorme resultater, avslutter Lasse Rosten.

GRENSELØS UTADVENDT

- Både i Norge og den vestlige verden, er menighetene opptatt av hvordan nå ut til mennesker utenfor kirkens vegger. Vi er ikke i opposisjon til folk, men våre handlinger og uttrykksformer kan noen ganger tyde på det. Jesus var grenseløs. Han var full av kjærlighet og nåde. La oss lære av Ham, begynte Rune.

Sebastian fortsatte med å fortelle om sin kriminelle bakgrunn, før han møtte Jesus og ble forvandlet. Jeg møtte Jesus alene. Ingen andre var innblandet. Jeg var i ferd med å ta mitt liv, skulle hoppe fra plattformen og ned på togskinnene foran toget. Men istedenfor å dø på et jernbanespor, ble jeg reddet og befant meg deretter på et rom alene. Der bøyde jeg kne, og ba til Gud. Det fins jo en lengsel inne i oss alle, poengterte Sebastian.

- Vi kristne lever ofte i vår egen boble, ber om vekkelse og tenker at folk må bli som oss. Det er viktig at folk får oppleve Jesu nåde og Hans kjærlighet. De gjennombrudd jeg har fått, har kommet fordi kristne levde side om side med meg hele tiden. Jeg ble møtt med kjærlighet av forståelsesfulle troende. Etter hvert jobber Den Hellige Ånd med oss og forvandler oss.

- Det er viktig at folk ikke blir møtt med fordømmelse, bud og regler, men Guds kjærlighet. Vi er ikke verd å bli elsket, men slik møter Jesus oss. Ikke alle skal redde tusen, men bare én sjel er mer verdt enn hele verden, fortsatte Sebastian, og minnet om at det å følge opp mennesker også innebærer skuffelser og utfordringer.

Nytt i år under Stevnet var en samling tre ettermiddager med hovedfokus på hvordan en kan nå ut med evangeliet til den vanlige nordmann. Blant ukens gjester var bl.a Farmen pastor Thor Haavik, Gina og Øystein Gjerme, Viggo Klausen, Thomas Åleskjær og Hans Martin Skagestad. Her er et utdrag fra samtalen mellom Rune Edvardsen og Sebastian Stakset:

Tekst: Harald Mydland

Rune Edvardsen og Sebastian Stakset hadde en lydhør forsamling under andre dagen av Grenseløs.

BYGGE RELASJONER OG DELE GLEDENS BUDSKAP

- Den største utfordringer for oss i dag er at vi treffer for lite folk, fortsatte Rune. Vi har altfor få ikke-kristne venner. Vi må bruke mer tid sammen med andre og bygge relasjoner. De jeg leder til Jesus er mennesker jeg har truffet utenfor kirken.

- Hvordan skal vi «vanlige» folk vinne mennesker, poengterte Sebastian. Jo, den store forskjellen er Den Hellige Ånd. Vi skal forkynne gledens budskap til de ydmyke, der det fins god og mottakelig jord. La Jesus lede deg til dem som trenger hjelp. Folk vil elske oss hvis vi ledes av Den Hellige Ånd og bruker kjærlighetens språk.

- Bønnen kommer oss her til hjelp, og stoltheten brytes ned ved hjelp av kjærlighet og ydmykhet. Ikke alle skal reise til Uganda som Rune, men du har mennesker i din nærhet som trenger deg. Vår oppgave er å vise dem Jesu kjærlighet, understreket Sebastian.

IKKE SKYGGE FOR JESUS

- Ingen bør reise til Uganda, før de har evangelisert i sitt nabolag, mente Rune. Folk må oppleve at du er glad i dem. De må bli sett og anerkjent, og ikke kjenne på at de ikke er gode nok. Vi må ikke stille oss i veien for Jesus, men formidle Ham slik Han er.

- Jeg tror vi går spennende tider i møte. Mange folk kjenner ikke Jesus og den kristne kultur. Her har vi store muligheter.

I andre land har folk et åpent sinn. De får et nytt syn på Jesus. Vi må pakke Ham ut og vise Ham slik Han er, mente Rune.

- Når vanskelige tider kommer, slik vi nå ser i Ukraina, vil alle bli bedt for, understrekte Sebastian. Alle står i samme skjebnefellesskap. Vi kan fort komme inn i tider der folk trenger Gud mer enn før.

TILLIT TIL JESUS

- Jeg er alltid nervøs, men har lært å stole på Jesus, innrømmet Rune. Det er ikke meg det står på. Jeg har tillit til Ham og Hans kraft. Vi representerer Jesus og hviler i Ham.

- Herren hadde ikke gitt meg denne tjenesten hvis det var plattformen jeg søkte, fortsatte Sebastian. Det er en åndskamp. Det er ikke først og fremst på de store stevnene det skjer. Det meste Gud har brukt meg til, er ikke kjent. Det handler om enkeltmennesker jeg har møtt i samtaler og forbønn i det skjulte.

Avslutningsvis poengterte Sebastian at det er viktig å fortelle folk at de er gode nok som de er. Rune framholdt at hans engasjement i verden er motivert av brannen og nøden i det han har sett og opplevd.

«DET ER VIKTIG AT FOLK IKKE BLIR MØTT MED FORDØMMELSE, BUD OG REGLER, MEN GUDS KJÆRLIGHET. IKKE ALLE SKAL REDDE TUSEN, MEN BARE ÉN SJEL ER MER VERDT ENN HELE VERDEN.»

- Sebastian Stakset

Farmen Pastor Thor Haavik delte fra sitt eget liv og erfaringer under den første Grenseløs samlingen.

FORDELER OG ULEMPER MED KRISTEN TRO

- For min del opplever jeg at fordelene med kristendommen langt overgår ulempene. Derfor holder jeg kristendommen for sann og jeg ønsker å ta del i den, sier Thor Haavik.

- Det er lett å angripe en tro som er basert på en tykk bok, og flere tusen års historie. Derfor er det fristende i dag å lage sin egen tro, ut fra det man finner attraktivt og slik man ønsker det skulle være. Men dette er hjemmelagede livssyn der man samler det man liker, og tar bort det man ikke liker. Det er å skape Gud og sannheten i sitt eget bilde, begynte Thor, sitt interessante og tankevekkende seminar tirsdag.

DRØMMETRO UTEN ROT I VIRKELIGHETEN

- Det blir en slags drømmetro, som ikke har sin rot i virkeligheten. Hjemmelagede livssyn er sårbare. Men å ha et spesifikt livssyn er modig, fordi det innebærer å plassere seg innenfor et tankesett, som både vil ha fantastiske komponenter og deler som man selv opplever som utfordrende.

- For om Gud fins så virker det ganske sannsynlig, at ikke alt jeg tenker stemmer overens med det Gud tenker. Som et begrenset menneske ville det være overraskende og usannsynlig om Gud var enig i alt det jeg tenker.

- Innenfor det kristne livssynet og i en virkelighetsoppfatning vil det finnes plusser og minuser, fordeler og ulemper. Derfor

vil jeg gjerne trekke fram tre fordeler og tre ulemper ved den kristne tro, fortsatte Thor.

MENNESKESYNET

- Den første fordelen er det kristne menneskesynet. Dette er så sterkt beskrivende og vakkert, at enhver skulle ønske det var sant, basere og bygge sitt selvbilde på det, og møte sitt medmenneske etter det.

- Det er ingen av oss som fullt ut strekker til, og vi trenger å se vår egen begrensning. Vi klarer ikke å være perfekte. Vi trenger Guds nåde, tilgivelse og frelse, og er vanvittig verdifulle i Guds øyne. Vi er mye mer betydningsfulle i Guds øyne enn vi kan forestille oss. I utgangspunktet er vi små og syndere, men vi er elsket av Gud.

- Den første ulempen er at Gud ønsker full overgivelse til ham, slik at Han blir Herre i våre liv. Det kan koste, men det vil bli til glede og gang for oss, og gi oss en indre fred og tilfredshet.

HIMMELHÅPET

- Den andre fordelen er himmelhåpet. Dette i motsetning

«Farmen-prest» Thor Haavik med tankevekkende seminar under Sommerstevnet:

Tekst: Harald Mydland

til ateistens oppfatning om at døden får det siste ordet, og at urettferdigheten og mørket seirer til slutt. Men med Jesu oppstandelse seiret lyset over døden og mørket. En evighet av fullkommen fred, kjærlighet og glede venter oss som tror på Jesus.

- Ulempe nummer to ligger i det å være tapt for Gud. Valget om evig fellesskap med Gud må tas i dette livet, ved å ta imot Jesu nåde og tilgivelse. Gud vil at vi alle skal tilbringe evigheten sammen med Ham, men vi må selv ta dette valget, understreket Thor.

BIBELENS FORTELLINGER

- Den tredje fordelen som den kristne troen gir er fortellingene Bibelen gir, og som vi kan basere livene våre på. Noen eksempler: Vi er skapt med mening og hensikt. Vi har

fortellingene om Jesus, som er så nære, dype og gode, og vi er aldri alene.

- Den tredje og siste ulempen med den kristne troen er mulig tap av anseelse, hos venner, familie, kolleger og bekjente. En del er redd for hvordan omgivelsene vil ta imot dette at vi bekjenner oss som kristne.

- For min del opplever jeg at fordelene langt overgår ulempene. Derfor holder jeg kristendommen for sann og jeg ønsker å ta del i den, sa Thor, og avsluttet med følgende to spørsmål til ettertanke: Hva synes du er den største fordelen med kristen tro, og hva er den største ulempen? Se denne og andre taler fra Stevnet på troensbevis.no/ sommer.

Thor Haavik talte og deltok på flere arrangement under Sommerstevnet. Han blir også å høre på neste års Stevne.

PLANTET KIRKE ETT ÅR

ETTER HAN BLE RUSFRI

Han var en av de verste og døden nær. Hvem skulle trodd at Ram noen gang kunne vinne mennesker for Jesus?

I Nepal: Glenn Tønnessen

«Ytterst» i Nepal i regionen Far Western ligger landsbyen Budar, omgitt av til tider ufremkommelige veier, fjell og daler. Hinduismen har generelt fått et sterkt fotfeste i fjellandet Nepal og slik er det også her i det sørvestlige lavland.

Troens Bevis-evangelist Ram Sijali var en av de mange i landsbyen som hadde fått den hinduistiske religion gjennom morsmelken, men livet gikk fort i stykker for den unge gutten.

- Jeg fikk dårlige venner, kom under dårlig påvirkning og ble tidlig sprøytenarkoman hekta på heroin, kokain og alt annet.

Jeg bevegde meg i en utrolig dårlig sirkel, ble fort en av de verste og levde i dødsskyggens dal klar til å forlate livet når som helst, forteller vår nasjonale evangelist rolig og smilende.

Men en evangelist på besøk i landsbyen for 12 år siden forandret Rams liv.

- Den omreisende evangelisten begynte å forkynne for meg. Jeg bestemte meg der og da for å bli en kristen, men jeg klarte ikke å bli rusfri og spilte lenge et skuespill bak ryggen på min familie.

Men likevel opplever Ram at han bak familiens rygg beveger seg mer og mer ut av rusavhengigheten.

- For fem år siden ble jeg endelig rusfri og kunne begynne å leve et rent liv med og for Jesus. Det gikk bare ett år før jeg overtok den første kirka i 2018, det som vi i dag kan kalle «moderkirka».

Ram har på kort tid blitt en av Troens Bevis’ sine store menneskefiskere og har sett over 50 mennesker komme til tro i løpet av det siste året.

FAR WESTERN NEPAL: Dette vakre nepalske landskapet møter oss på vei til den nasjonale evangelisten Ram Sijali.

- Jeg ser flest mennesker komme til tro gjennom dør til dør evangelisering der vi leverer ut Introkurset Det Nye Liv. Vi tar da systematisk kontakt 2-4 uker etterpå og tilbyr å komme på besøk eller inviterer til kirka. Stadig kommer da mennesker til tro.

Ram har et personlig mål om å evangelisere 1000 enkeltpersoner de neste to år.

- Dette vil jeg gjøre gjennom å gå fra hus til hus, fra familie til familie, og på den måten få en relasjon med mål om å gi dem Introkurset. Vi spør ofte om noen er syke og trenger forbønn.

Den 27 år gamle pastor Ram opplever også at mennesker i nød oppsøker kirka.

- Når de er nede så kommer de. Syke, demonbesatte, fattige og mennesker med stor sosial nød.

Slikt blir det resultater av og Ram opplever at hovedkirka vokser raskt og at de tre «søsterkirkene», som er startet opp de siste to årene, også beveger seg i voksende retning.

- Vi er 200 medlemmer totalt nå, 70 av dem i hovedkirka. Dette er i utgangspunktet et lite nådd sted så for ett år siden hadde vi en evangeliseringskampanje med Introkurset der vi gikk fra dør til dør og besøkte om lag 1000 hus. 40 nye kom til tro som resultat av dette!

En av de som i løpet av den siste tiden har kommet til tro er 17 år gamle Sangita.

- Som de fleste vokste jeg opp i en hindufamilie. Jeg hadde et dårlig liv med dårlige vaner, bl.a med mye inntak av alkohol, og jeg hadde helsemessige utfordringer. Jeg traff på Ram. Han spurte om jeg ville ha Introkurset samtidig som han inviterte meg til kirka.

UTENFOR HOVEDKIRKA. Fra v: Troens Bevis-evangelistene Sajan og Ram, Mina, Sangita og Glenn Tønnessen.

VEKKELSESHISTORIEN NEDSKRIVES I «EDENS HAGE». Fra v: Sangita (i bakgrunnen), Ram, Glenn Tønnessen og Sajan.

Sangita, som hele tiden har sittet sammen med oss i den frodige hagen utenfor Rams kirke, opplever at Ram begynner å veilede og forklare henne bibelvers og tekst i Introkurset.

- Jeg får et ønske om å følge Ram og når jeg like etter møter kirka så opplever jeg den attraktiv for meg, noe som gjør at jeg begynner å gå regelmessig i kirka. Etter forbønn i kirka får jeg bedre og bedre helse, forteller Sangita begeistret.

For om lag ett år siden gjør Sangita en livsviktig bestemmelse.

- Jeg var i kirka og Sajan, en av Troens Bevis sine evangelister fra Kathmandu, var på besøk i kirka. På det møtet tok jeg imot Jesus og jeg opplevde en indre fred i hjertet. Mer og mer har dette blitt et liv for meg det at Jesus tar seg av meg, avslutter den unge damen omgitt av palmer i det som jeg etter hvert opplever som en Edens hage.

Det blir en gripende og avslappende stund i den rolige, velstelte hagen etter mange timer i bil på de ubehagelige veiene i borteste delen av Nepal. Ram og kona Mina, som selv opplevde å bli helbredet og frelst for 11 år siden, nikker i takt med fuglekvitteret fornøyd til det som unge Sangita forteller.

- De fleste i kirka er unge, fortsetter Ram. Det er fordi kirka oppleves attraktiv for de unge siden vi holder kontakt og tar oss av dem, veileder dem til å prioritere rett i sine liv og gjør interessante og relevante ting sammen. Vi kommuniserer i det hele tatt lett med unge mennesker, forteller Ram.

- Be for tjenesten min, be for de som har beveget seg bort fra troen, for mange gjør det. Be for vår økonomiske situasjon. Vi har blant annet mange barn og familier som vi ikke har midler til å gjøre noe for eller gi noe til.

TAKK TIL DEG SOM STØTTER: Den nasjonale evangelist Ram Sijali vinner mange mennesker for Jesus

Det begynner å bli sent og mørkt og før vi forlater den flotte hagen ønsker Ram at vi skal be for ham.

KOM TIL TRO PÅ JESUS: Sangita (til v.) fikk et nytt liv. Her sammen med Ram sin kone Mina og deres barn. Mina har sett hele sin familie komme til tro.

HIMMELVENDT

Elisabeth og John Morris Olsen er kjent for sin sterke troshistorie. Som ektepar tok de imot kallet til Sarons Dal for 44 år siden. Nå vet Elisabeth at det kanskje ikke er så lenge til hun skal få møte John igjen. Men denne gangen blir det oppe i himmelen.

Tekst: Bente Rognmo Thakre

Enfredag ettermiddag i slutten av august banker jeg på døren til Elisabeth Olsen. Hun bor i et romslig og koselig hus som hun og ektemannen John brukte flere år på å pusse opp. Det har en nydelig utsikt over Sarons Dal, elven som renner gjennom dalen og fjellene som omkranser Kvinesdal. I tillegg blomstrer det frodig i hagen hennes.

Nå er det 8 år siden mannen hennes, John, gikk bort. Elisabeth er nylig blitt diagnostisert med blodkreft i en alder av 82 år. Hun får regelmessig behandling ved sykehuset, og er inntil nå frisk nok til å bo hjemme. Sist gang jeg snakket med henne på telefonen, fortalte hun at det var allerede åtte personer som hadde ringt den dagen, så jeg vet at hun har venner som stiller opp, hjelper med innkjøp og kommer på besøk. Da jeg traff henne i sommer, satt hun i en bil og strålte av lykke. Hun kunne fortelle at venner hadde hentet henne så hun kunne komme ned til Kvinesdal sentrum for å kjøpe litt blomster til hagen.

- Det er seks måneder siden jeg har vært ute av huset, bortsett fra på sykehuset. Nå kan jeg ikke vente med å komme hjem så jeg kan få plantet de nye blomstene jeg fikk kjøpt, fortalte hun og smilte fornøyd.

Vi setter oss ned ved stuebordet og mimrer litt felles minner før jeg spør henne om det siste året. Hva var det som skjedde?

- Ja, det begynte jo med at jeg tok vaksinen 2. februar 2021,

også orket jeg ikke så mye. Jeg begynte å ta blodprøver for å finne ut om det kanskje var noe fra vaksinen. Det tok ikke lang tid før jeg ble kalt tilbake til sykehuset i Kristiansand. Der fikk jeg beskjed om jeg hadde fått leukemi. Jeg var jo veldig forundret, og det sa jeg til legen min, men jeg var ikke sjokkert. Etter en stund begynte jeg med blodoverføring og ble ført over til Flekkefjord sykehus. Men etter jul 2021 ble jeg veldig syk. Jeg fikk lungebetennelse og det ene med det andre, og da trodde de at det var min siste tid, og det trodde jeg også. Men det var en ung mannlig sykepleier, og han sa at det ser ikke ut som om du skal gå enda, for da hadde jeg vært veldig syk om natten. Men det hadde vært helt i orden med meg. For jeg er veldig himmelvendt. Jeg skal hjem.

Føler du deg redd eller engstelig med tanke på døden? - Jeg må si at til dags dato har jeg ikke vært redd for hva som skjer, for jeg har lagt hver dag i Herrens hender. Og Han leder. Jeg har jo hatt dager som har gått både opp og ned. Men da er det så godt at en kan få lov til å sukke til Gud, her er jeg, hjelp meg. Og da får jeg hjelpen jeg trenger med en gang. Nå holder jeg på med blodoverføringer, og det blir oftere og oftere. Men jeg bare ser frem til den dagen da Herren tar meg hjem. Men jeg er også takknemlig for hver dag jeg får. Jeg har så mange venner og naboer som hjelper meg. Jeg har det så godt midt oppe i alt.

Hvor gammel var du da du fikk en bevisst tro?

- Jeg er vokst opp i et kristent hjem, men jeg var 11 år da jeg

bøyde kne på en låve på søndagskoleleir på Klavenes gård.

Ellers vokste jeg opp i Filadelfia Oslo, og det var pastor Barratt som velsignet meg. Det føler jeg at jeg har vært hele livet.

EKTEPARETS DNA

Mens Elisabeth var norskfødt og oppvokst i Oslo, var hennes mann John født i New York av norske foreldre. Men historien om Elisabeth og John er mer enn historien om norsk amerikanerne som kom hjem igjen, det er historien om to mennesker som ikke overlot livet til tilfeldighetene.

De har en forunderlig historie om Guds klare ledelse, som egentlig går helt tilbake til den gang Johns far reiste til sjøs, bare 14 år gammel.

Han jobbet seg opp fra byssegutt til stuert og fikk seg etterhvert jobb som baker i Brooklyn.

Moren til John kom fra Arendal og reiste først som au pair til England før hun tok turen til New York, hvor hun traff og giftet seg med Johns far. I løpet av 17 år fikk de 13 barn. Selv om begge foreldrene var kristne, var det først da John var

12 år at moren begynte å ta familien med til en liten afroamerikansk baptist forsamling, hvor John tok imot Jesus som frelser i 1949.

- Det samme året som jeg tok imot Jesus på ungdomsleir i Norge, legger Elisabeth til.

JOHNS KALL

Seksten år gammel slutter John skolen og begynner å jobbe sammen med faren sin, som nå var murer. I 1957 reiser John på bibelskole i Chicago, men vender ikke tilbake etter det første året. Tilbake i New York føler John seg litt forvirret, og en dag ber han en bønn der han spør Gud, «hva vil du med mitt liv?». I sitt indre hører han en stemme som sier; «En dag skal du til Norge og gjøre noe for meg». Norge, tenker han forundret. Det er jo et mer kristent land enn Amerika! Året er 1958. Han får også et løfte om at Gud har en kone for han, og at han skal vite hvem det er når han ser henne.

Dette ordet tar John til seg, men seks år går uten at noe skjer på kjærlighetsfronten.

Elisabeth Olsen jobbet 27 år som Aril Edvardsens sekretær. Nå har hun vært pensjonist i 15 år.

ELISABETHS LØFTE

Fra tidlig barndom av drømte Elisabeth om Amerika og lysten bare økte på ettersom årene gikk. Den 14. mai 1954, bare 16 år gammel, seilte hun sammen med sin venninne ut Oslofjorden med gamle ”Stavangerfjord”.

Foruten de personlige eiendelene hun hadde i kofferten, hadde Gud gitt henne et løfte fra Jesaja 42:10: ”Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd”.

De første åtte månedene tilbrakte Elisabeth i Seattle. Siden ble det San Francisco. Her jobbet hun på kontor. Men etter 16 måneder bar det hjem til Oslo igjen.

Senere bodde hun i Amerika i flere perioder, men etter en tids opphold tok hjemlengselen alltid over, og hun reiste hjem igjen.

Så treffer hun John Olsen i Oslo.

FRIDDE ETTER 4 DAGER

John var invitert til å være med på en møteserie til Norge med Full Gospel Businessmen, som var en kjent organisasjon på den tiden. Året er 1966.

Elisabeth og John foran den amerikanske peisen i stuen deres som John har laget.

Aril Edvardsen skrev alle bøkene sine for hånd. En av Elisabeths oppgaver var å skrive dem inn på datamaskin. Her er en hilsen fra Aril til henne i en av hans siste bøker.

Etter møtet går han ut i vestibylen, og etterhvert kommer en av de amerikanske kvinnene med ei norsk jente. Hun sier at han må hilse på Elisabeth, som snakker engelsk. De prater noen få minutter før han må bli med de andre i følget tilbake til hotellet. Tirsdag oppdager John tilfeldigvis Elisabeth utenfor hotellet sitt idet noen går ut av bilen hennes, og hun inviterer ham på en sightseeing tur i Oslo.

- Jeg hadde tenkt å vise ham Vigelandsparken, men han nektet å gå inn blant alle de nakne skulpturene, ler Elisabeth. - Typisk amerikaner!

Etter fire intense dager frir John til Elisabeth. Han vet han skal tilbake til USA, men han vet også at han har funnet kvinnen i sitt liv. Elisabeth føler det samme og svarer ja. Tre måneder senere er han tilbake i Oslo. De gifter seg og etter få dager stiger de ombord på amerikabåten Sagafjord den 7. januar 1967. Det skulle ta 11 år før de flyttet tilbake til Norge.

I mars ‘77 ble ekteparet kontaktet av pastor Bjørn Bergmann, en god venn av Aril Edvardsen. Han hadde fått beskjed av Aril om å være på utkikk etter et norsk-amerikansk ektepar. I mai samme år treffer de Aril og hans kone Kari, og de lover å tenke

over saken. Etter et par uker sier Elisabeth at nå må vi skrive til Sarons Dal og si om vi kommer eller ikke.

- Så si vi kommer, svarer John. Nå måtte huset selges og firmaet avsluttes.

- Tiden gikk og vi fikk bare ikke fred for å ta huset ut på markedet. Plutselig ringer en bekjent som spør om vi kjenner til noen hus i området som er til salgs. Ja, det gjør vi jo, og de byr akkurat det beløpet John og jeg hadde blitt enige om at vi trengte for huset vårt, uten å ha sagt det til dem.

Da sier Elisabeth at hvis Gud klarte å selge huset, må Han også selge bilen som tegn på at de skal dra. Og ikke lenge etter er bilen også solgt til en person som byr nøyaktig det beløpet ekteparet igjen var blitt enige om på forhånd, uten å røpe det. Slik fikk de den siste bekreftelsene på at flyttingen nok var i Guds ledelse.

EN SNØKLEDD BYGD

Det er nå 44 år siden de kom til Kvinesdal. Elisabeth husker godt den kalde vinterkvelden som hun steg av toget på

Elisabeth og John har levd et langt og rikt liv. - Klart vi kunne krangle, men vi lærte å be hverandre om tilgivelse med én gang, sier Elisabeth.

Storekvina og hun så en snøkledd liten bygd opplyst av måneskinn.

- Jeg har likt meg fra første dag, selv om jeg til tider har ønsket meg bort, men jeg har aldri fått fred for det. Og jeg må jo si at jeg trives. Min tante sa alltid at jeg skulle bli misjonær. Det var vel Sarons Dal hun mente med det.

John var tilbudt jobb som radioprodusent og skulle hjelpe til med brevkurset "Det Nye Liv"; Elisabeth som Arils personlige sekretær. Det ble 27 år. Etter mange års innsats

innen radioarbeidet i Sarons Dal, valgte John å trekke seg tilbake i 1983. Senere kom han tilbake og gjorde tjeneste som vaktmester i ni år i perioden 1985 til 1994. Etter dette arbeidet han som selvstendig næringsdrivende i bygningsbransjen.

Det er ikke få hus i Kvinesdal som John Olsen etter hvert fikk satt sitt preg på, enten det var en kunstferdig utformet peis eller et stykke solid og nøyaktig snekkerarbeid. I en periode var han også med som eldste i Kirken i Dalen, og han var virksom gjennom bibelspredningsarbeidet til Gideon.

Elisabeth har grønne fingre og har en frodig og vakker hage.

ARILS SEKRETÆR

- Det var en veldig fin og interessant tid i Sarons Dal. Bare det å se hvordan Guds arbeid har blitt spredt over hele kloden og det å nå inn til unådde stammer, det har vært en fantastisk tid, minnes Elisabeth.

- Jeg var også med fem ganger som reiseleder til Israel for Troens Bevis. Også hadde jeg en gruppe med til Kenya da Aril Edvardsen hadde kampanje i Nairobi.

Hvordan var det å være Arils sekretær?

- Han sa jeg var den eneste som kunne tolke skriften hans, ler hun.

- Jeg har tydet håndskriften hans og har skrevet mange av bøkene over på datamaskin. Det har jo ikke akkurat vært få opp gjennom årene. Ofte gjorde han mye rettinger underveis, slik at jeg faktisk har skrevet bøkene hans flere ganger.

- Men Aril var en fantastisk forkynner. John pleide å si at den eneste jeg holder meg våken på når han taler er Aril! Og alle som var på møter med John vil huske at han pleide å duppe av under talene, ler hun igjen.

- På lørdager på kanal 10 sender de fra gamle møter i Sarons Dal. Der er det flere av talene til Aril. De er absolutt verdt å se!

TAKKNEMLIG

Når du tenker på oppdraget ditt i Troens Bevis, hva overrasket deg?

- Kanskje det at Guds oppdrag krevde både tålmodighet og utholdenhet. Men jeg takker Gud for både Aril og Kari som stod i arbeidet de gjorde. Det skal de virkelig ha ros for. Det var ikke bare enkelt. Men du verden hvor interessant og spennende det også har vært. Jeg har trivdes og likt meg veldig godt. Gjennom årene har jeg praktisk talt blitt kjent med mennesker fra hele verden. Da jeg kom til Sarons Dal var vi flere ansatte enn i dag, for i dag gjør datamaskiner arbeidet hurtigere, og trykkeri, kassettkopiering og forlag er overlatt til andre. Jeg har kunnet følge utviklingen i med- og motgang gjennom mange år, noe som har vært en stor berikelse for meg.

Hvordan vil du beskrive din egen trosreise?

- At Herren har vært med oppe i alt. Også etter at John gikk hjem til Herren for åtte år siden, har det allikevel vært en fin tid. Savnet er der, men han er hjemme hos Herren, og jeg også gleder meg til å komme frem, den dagen jeg skal hjem. Jeg tar en dag av gangen, Herren vet og kjenner dagene fremover. Så jeg har alltid tenkt på det at dagen i dag har jeg fått, men i morgen kjenner jeg ikke. Og det kan vi få lov til å hvile i, for Herren kjenner den. Og Han bringer oss igjennom, enten det er her på jord eller for evigheten.

ØNSKER Å BRINGE HÅP GJENNOM MUSIKKEN

Mot slutten av august fikk Sarons Dal besøk av det amerikanske bandet Highroad. De var med på en countrygalla der de fikk by på vakre og melankolske toner fra hjemlandet. Sammen med det norske bandet Justified, skapte de god stemning for de flere hundre som hadde møtt opp på konserten.

Highroad fra Nashville spilte under Countrygallaen i Sarons Dal hallen.

Tekst: Bente Rognmo Thakre

Detamerikanske bandet Highroad fra Nashville, bestående av fire unge kvinner, imponerte under konserten med sitt musikktalent. De sang en variasjon av amerikansk country, deriblant grassroot blues og Appalachian inspirerte viser, hvor mandolinen og fela skapte spesielt god stemning. Highroad har vært på flere turnéer, og avslører at en av favorittstedene de stadig vender tilbake til er Alaska.

- Vi har reist opp til Alaska flere år på rad, der vi samarbeider med et misjonsstyre, og besøker avsidesliggende steder, forteller Sarah Davidson, som startet bandet i 2013.

- Noe av det mest spesielle var da vi fløy inn rett før nedstengingen i 2019. Vi fikk låne en lastebil fra en menighet som vi kunne kjøre. Vi oppdaget kjapt at bremsene nesten ikke virket, det var ikke noe luftventilasjon med kald eller varm luft, radioen virket ikke, og vår første konsert lå 540 km unna. Det var heller ikke bensinstasjoner før hundrevis av kilometer! Men det gikk bra, og vi sier bare «Takk Jesus at du var med oss rundt alle de fjellene», ler hun.

Dere kaller bandet deres en «ministry» eller tjeneste. Hva er det dere ønsker å formidle?

- Vi ønsker å lage og å synge sanger og musikk som opphøyer Gud og som bringer håp til mennesker uansett hvor de befinner seg i livet. Vi ønsker bare å lage god musikk som vi kan ære Han med! Også tenker vi jo at vi gjør det Jesus har kalt oss til med våre talenter.

Hva slags tilbakemeldinger får dere?

- Vi elsker å høre folks historier. Mange kommer og forteller oss hva en spesiell sang har betydd for dem, eller at en sang forandret hvordan de ser på livet, eller gav de nytt håp da de var i ferd med å gi opp. Det er veldig oppmuntrende for oss når vi hører hvordan musikken vår har vært med på å forandre liv. Vi er jo helt vanlige mennesker, og står i utfordringer som alle andre. Det er tilbakemeldingene som gir mening til det vi driver med!

Dette er andre gang dere er i Norge, hva har overrasket dere mest?

- Det er hvor rent alt er her, og den utrolige vakre naturen!

Hva er det beste med å være på turné?

Det er uten tvil alle menneskene vi treffer! Også liker vi veldig godt å smake på forskjellige typer mat!

Hva er favorittmaten deres i Norge?

- Uten tvil vafler med bringebærsyltetøy og rømme! Det hadde vi aldri smakt før og det var nydelig!

SNAKKET OM PSYKISK HELSE

Justified fra Eiken var det andre bandet som deltok på countrygallaen. De la ikke skjul på at hver sang hadde sin egen betydning. Med sangtitler som «Englevakt», «Ord som setter fri» og «Det fins en Gud», er en aldri i tvil hva dette bandet ønsker å formidle.

Allerede 15 oktober er det ny konsert i Sarons Dal arena med Evangeliske sanger i sør.

I tillegg til egenproduserte sanger, hadde de også med flere av de gode, gamle bedehussangene.

Bandmedlemmer delte også personlige historier om bønnesvar og englevakt til oppmuntring for tilhørerne. Felles for både Highroad og Justified er at de ønsker å bringe håp og tro gjennom musikken sin. Hovedvokalist Oline Meland var åpen om sitt liv, der hun blant annet fortalte at hun kunne oppleve angst.

- Men troen på Gud er det som gir meg styrke og håp, sa hun, og snakket opplysende og informativt om psykisk helse før de tok en egenprodusert sang om dette temaet.

Sangruppa har i ni år preget mye av sang og musikklivet på Sørlandet og kom nettopp ut med et nytt album.

NESTE KONSERT I SARONS DAL ARENA ER 15. OKTOBER MED EVANGELISKE SANGER I SØR.

Hovedvokalist i Justified, Oline Meland snakket blant annet om psykisk helse, og var ikke var ikke redd for å by på seg selv.

Målet til bandet Highroad er å lage musikk som bringer håp til mennesker, uansett hvor de befinner seg i livet.

KINA: 2000 bønnekrigere ba for Stevnet!

- Vi har 2000 bønnekrigere som ber for dere under Stevnet i Sarons Dal, fortalte en av feltlederne for de nasjonale evangelistene i Sørøst-Asia og Kina.

Troens Bevis sin feltleder for Kina kunne fortelle i forkant av Sommerstevnet at Troens Bevis sine evangelister og deres nettverk i Kina var med på å be for Sommerstevnet i Sarons Dal.

- Vi opplever at Gud gjør mektige ting i Kina gjennom evangelistenes arbeid, på tross av økt forfølgelse og tøffe kår. De er så takknemlige for både forbønn og støtten de får fra misjonspartnere i Norge. Under hele Stevnet var de med på å be for åndelig gjennombrudd i Sarons Dal, fortalte feltlederen.

NEPAL:

Reddet fra menneskehandel

Denne kvinnen var et offer for menneskehandel, men ble reddet av Troens Bevis sitt team i Nepal.

- Hun var et offer for menneskehandel, men hun ble reddet og er nå frisk og tilbake til et normalt liv, forteller en av Troens Bevis sine evangelister i dette området.

- Utfordringen er at hverken familien hennes eller samfunnet vil akseptere henne. Det er så mange sosiale normer i samfunnet vårt som gjør det vanskelig for offer for menneskehandel å vende tilbake til et normalt liv. Vi gir henne rådgivning og har lært henne å lage litt ting som hun kan selge, samtidig som vi følger henne opp. Vær gjerne med og be for dette arbeidet.

LAOS:

18 mennesker kom til tro under begravelse

En gruppe lokale evangelister i Laos fikk være med og dele evangeliet under en begravelse i et isolert område oppe i fjellene i Laos. De forteller at de fikk be til frelse med 18 mennesker den dagen.

- For mange var det første gangen de fikk være vitne til en kristen begravelse. De ble veldig grepet når de fikk høre evangeliet og at det er håp selv etter døden. Nå skal vi starte et husfelleskap her, forteller en av evangelistene.

Wendys hjørne

GUDS BESKYTTELSE!

Tekst: Wendy Wakode, IE konsulent

Evangelistene i Kambodsja drar ofte ut på evangeliseringsturer for å forkynne om Jesus. En dag skjedde det noe som kunne få store ringvirkninger, for evangelistene og for menneskene i området de passerte på motorsykkelen. Menneskene der undret seg ikke, men var veldig sikre på at noe(n) overnaturlig hadde grepet inn! Hvem? - Og hva skjedde?

Feltlederen i Kambodsja, som leder den daglige oppfølgingen av evangelistene og evangeliseringsarbeidet der, deler dette sterke vitnesbyrd med oss. - Som jeg ønsker å dele videre med dere:

«En av evangelistene som arbeider i teamet, reiser ofte ut på evangeliserings-turer sammen med mannen sin for å dele de gode nyheter om Jesus, og også for å følge opp husgruppene. En dag de var ute på motorsykkelen kom de utfor en stor ulykke. Motorsykkelen de kjørte hadde stor fart, og plutselig kom det en hund på veien, som de krasjet med. Krasjet førte til at de rullet rundt 3 ganger. De som var vitne til ulykken var så overrasket over å se den beskyttelsen som var over dette ekteparet. De sa til dem: «Dere må være veldig gode mennesker (med det refereres til gode Buddhister som gjør mange gode handlinger), siden det er noe overnaturlig som har beskyttet dere. Ellers ville dere ha blitt drept momentant i en slik ulykke!» Dette ekteparet er veldig ivrige til å gå ut til unådde områder i fjerntliggende landsbygder og skogsområder. Takk Gud for Hans beskyttelse over dem!»

Gud er god! Han beskytter oss fra mange farer.

Fantastisk slik historien her også forteller, at menneskene som ble vitner til ulykken tydelig kunne se og oppleve at her var det «noe(n)» overnaturlig som hadde beskyttet dem! Vi vet jo at det er Gud, men menneskene som ble vitner til ulykken, og som ikke kjenner Jesus vet jo ikke det. Men nå vil jo de også få en mulighet til å få høre, om hvem som beskyttet ekteparet fra døden.

Det er så stilig, for Gud finner alltid en måte å gjøre noe godt ut av enhver situasjon. Han snur ting rundt, og gjør at alt tilslutt bare blir så bra!

Salme 18:3 «Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.»

Bønn for Kambodsja

Be gjerne for evangelistene; om Guds beskyttelse over dem. Og for Guds visdom, ledelse og - fremgang i evangeliseringsarbeidet. Vær gjerne også med å be om at det skal åpne seg mange flere muligheter for dem, til å nå ut til enda flere mennesker i unådde områder med dette herlige evangeliet! - Ja, slik at de får høre om Jesus, og kan ta imot Ham!