Troens Bevis Oktober 2015 by Troens Bevis Verdens Evangelisering

Skandinavisk misjons- og vekkelsesmagasin

TROENS BEVIS MAGASIN - OKTOBER 2015 - 56 ÅRGANG

BØNN FORANDRER ALT

s. 16

EN GUD SOM ER STØRRE ENN FRYKTEN OG LIDELSEN

s. 20

TRE FANTASTISKE LIVSPARTNERE FOR MISJONENS SAK

s. 28

«Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.» Joh 15:15.

TROENS BEVIS MÅNEDLIG VEKKELSESMAGASIN FOR

SKANDINAVIA OKTOBER 2015 56. årgang TROENS BEVIS VIL - være en profetisk røst som setter fokus på misjon og unådde folkeslag - formidle tro på vekkelse og innhøsting - gi balanserte og trosstyrkende artikler som inspirerer til vekst i hele kristenfolket

UTGIS AV TROENS BEVIS VERDENS EVANGELISERING Sarons Dal, N-4480 Kvinesdal Tlf. (+47) 38 35 75 00 Fax (+47) 38 35 75 01 E-post: mail@troensbevis.no Nettsted: troensbevis.no REDAKSJON: Ansvarlig utgiver: Rune Edvardsen Redaktør: Sten Sørensen Designer: Mariell Hovdhaugen JOURNALISTER: Bente Rognmo Thakre Rune Edvardsen Sten Sørensen Bjørn Olav Thune Harald Mydland Glenn Tønnessen FOTOGRAF: Jan Ivar Vik Nathalie Edvardsen Dan Alexander Edvardsen ABONNEMENT Sendes ut gratis i Norge og Norden Frivillig kontingent: kr 349,- pr. år Giro: 3080 30 43007 Dansk postgiro: Fonden Troens Bevis Danmark 1-658-0546 Svensk postgiro: 7 42 87-4 Finsk postgiro: 800014 70201790 Færøyisk postgiro: 66222 alle er N-4480 Kvinesdal

Bergen Grafisk Fjøsangerveien 70A, 5068 Bergen Opplag: 6400 eksemplarer

Innhold:

4 s. 16 s. 20 s. 28

Misjonsektepar bruker Brevkurset i Kenya Bønn forandrer alt En Gud som er større enn frykten og lidelsen Tre fantastiske livspartnere for misjonens sak

Kamelen og nåløyet

Det er lettere for en kamel og komme gjennom et nåløye enn en rik å komme inn i Guds rike. Det gjelder nok dessverre også i dag. Med Jesus som grensevakt til Europa, hva tror dere Han hadde gjort? Hadde Han satt opp gjerder og brukt tåregass og batonger? En som selv har vært flyktning, ville nok åpnet armene spesielt til de som enda ikke har møtt Hans ekte kjærlighet. Han hadde nok holdt ord. Eller hadde Han bedt om å få se passet først, og sjekket om de kom fra rette land eller rase? Han holdt gjestebud for de fattige da de rike hadde nok med sitt. Han ba inn fra alle kanter og satte dem til hedersgjester i selskapet. Han satte ikke grensene som i dag skiller oss. Det har en gjeng røvere og kolonialister gjort etter å ha plyndret sivilisasjoner og folkegrupper i generasjoner. Men slik tenker ikke Jesus. Bilder av barn som flyter i land på strender de trodde var redningen, ryster oss i media og på Facebook. Tenk om vi som tror på Jesus hadde stått opp i mot urettferdigheten på jorden og sammen vist Jesu sanne kjærlighet, da hadde vitnesbyrdet ført til tro for millioner. Vi har muligheten nå, når verden rystes av frykt og hat til å vise veien til vår Gud som elsker alle.

Jeg har i dag vært sammen med fundamentale muslimer som forteller meg at vi er annerledes. Vi kommer med kjærlighet til folket og Dina Mobile Klinikk skiller ikke mellom folk som hjelpes, sier disse til meg. Dere viser vei til Gud, får jeg høre.

Mulighetene er her nå. Religioner skjelver fra innsiden når de starter med å drepe hverandre. Verden roper etter kjærlighet og trygghet. Vi har svaret!

Ansvarlig utgiver

Straffer Gud folk og nasjoner?

LEDEREN

Metodismens grunnlegger John Wesley holdt en preken allerede midt på 1700-tallet om dette tema. Han slo fast at Gud straffer ikke, hverken individuelt eller kollektivt. Det kommer en dag da han skal holde dom, men nå lyder kallet til omvendelse og frelse av nåde. Men i det som skjer ligger det et kall til å vende om til Gud, forkynte Wesley for 250 år siden.

Inntil den dagen kommer ikke Gud til å dømme oss. Vi må, uten Gud, leve med vårt liv og ta konsekvensene av det på «dommens dag».

En del av mine venner – også noen av mine forkynnerkollegaer – går i surr når det gjelder årsak og virkning. Årsaken til alt det triste og meningsløse som skjer, er at verden ligger i det onde. Virkningen av det som skjer bør drive oss nærmere Gud, slik at vi kan vise medmenneskelighet og omsorg, og ikke minst be for dem som er blitt utsatt for ulykker og tragedier.

Det finnes en dom, men den blir fullbyrdet på dommens dag og må ikke knyttes til enkeltepisoder som f.eks. Utøya-tragedien.

Det sies ting i dag som får meg til å lure på om flere som i mange år har forkynt evangeliet egentlig ikke har fått tak i Guds hjerte. «Herren, Herren Gud, Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet». På sensommeren er boken: «22.juli-profetien» blitt omdiskutert. Forfatteren av boken argumenterer for at Utøya-massakren var Guds direkte dom over Norge. Argumentasjonen er at det var «ikke annet enn rimelig» at AUF-ungdommene ble myrdet på Utøya fordi de var medlemmer av en politisk armé som på en meget reell måte har kjempet mot Israel. Det finnes mye spekulativt i boken, men det mest dramatiske er at den vanskeliggjør forkynnelsen av evangeliet. For boken presenterer et gudsbilde fjernt fra det som møter oss i Det nye testamentet. I NT fremstår Jesus full av kjærlighet og nåde og Hans stedfortredende død på korset er hovedbudskapet.

For meg er Joh 3,16 - 17 en veiviser – og ikke domsord fra GT. Vi må forkynne Guds åpenbarte vilje slik den er vist oss i NT. Min tro bygger på Jesu forsoningsverk!

Familiene etter en katastrofe og tragedie skal møtes med omsorg og kjærlighet fra de kristne. Vi skal ikke legge stein til byrden, slik denne bok gjør. Det er Kristi sinnelag som skal prege oss! Det er også derfor vi driver misjon: Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham!

«For meg er Joh 3,16 - 17 en veiviser – og ikke domsord fra GT. Vi må forkynne Guds åpenbarte vilje slik den er vist oss i NT. Min tro bygger på Jesu forsoningsverk!»

Ja, men er ikke Gud hellig da, og får ikke syndige handlinger konsekvenser, spør noen. Gud er absolutt hellig! Det å synde får konsekvenser. «Syndens lønn er døden». Slik jeg ser og forstår NT, venter en dom alle mennesker én dag. Da står vi alle foran Kristi domstol. Og vårt forhold til Jesus i dette jordelivet avgjør vår dom når vi alle skal dømmes.

Redaktør

Foto: Jan Ivar Vik.

Misjonsektepar bruker Brevkurset i Kenya på nytt vis Misjonsekteparet Steen og Jane Moseeg har funnet et nytt bruksområde for Brevkurset «Det Nye Liv». De lærer pastorer i Kenya hvordan de kan undervise nyfrelste gjennom kurset. Sarons Dal har betydd mye for ekteparet, og i takknemlighet gir de en uke av ferien sin som kollektører under Stevnet. Av Bente Rognmo Thakre - Vi jobber i Kenya som misjonærer ca. en måned i året og når vi er i Kenya er det vi med et team som reiser rundt og holder kampanjer. Men mange steder har vi sett at de lokale pastorene ikke vet hvordan de skal følge opp de nyfrelste. Så jeg begynte å undervise pastorene hvordan de kan følge de nyfrelste opp. Pastorene deler dermed ikke ut kurset på tradisjonelt vis, men de bruker Brevkurset som undervisningsmateriell. Og samtidig lærer vi dem å sette den nyfrelste i kontakt med en person fra en menighet, gjerne en nabo eller noen som bor i nærheten av dem, som tar dem med på møte, så det blir en slags fadderordning, forklarer Steen. - Også får pastorene beskjed om at alle nyfrelste må få besøk av dem eller en fra menigheten innen 24 timer etter at de ble frelst. Steen Moseeg reiste ut som misjonær for egen regning i 1997. Han er utdannet bioingeniør, og inngikk en avtale med sin norske arbeidsgiver om fast permisjon halve året slik at han kunne virke som kortidsmisjonær ute i feltet. Slik tjente han til sitt eget underhold samtidig som han fikk flere måneder ute i feltet. De siste årene etter at han flyttet til Norge og fikk familie, blir det en kortere tur til Kenya på en til to måneder hvert år. Da overser de arbeidet de har vært med på å starte samtidig som de reiser rundt og holder kampanjer. - Vi har hatt en del korstog, men nå har vi også gått over til pastorkonferanser, kvinne – og enkekonferanser og forebyggende HIV arbeid gjennom en mobil helse klinikk. Også tilbyr vi en ny, banebrytende intravenøs behandling for malaria for både voksne og barn, i tillegg til et omfattende vaksineringsprogram. Som belønning for å ta vaksinene får barna klær og gjerne en kosebamse, legger han til. 4

Misjon i gjerning og ord Hovedfokus for Steen sitt virke i Kenya har vært den fattige Luo stammen ikke langt fra Victoriafossen. Han har hatt virke ut fra Thessalia misjonsstasjon som har vært under Norsk Pinsemisjon siden 1957. For ni år siden var Steen og Jane med på å åpne en sykestue og fødeavdeling der. Han forteller at han har alltid lagt vekt på å være ute blant lokalbefolkningen, og bor gjerne hos innfødte istedenfor på hotell. - Bønnen min har alltid vært at vi skal være ett i Herren, og jeg prøver å være så mye blant lokalbefolkningen som mulig. Når vi er på besøk blir vi alltid stoppet av lokalfolk som husker oss og som inviterer oss hjem på te, og det tar vi oss alltid tid til. Jeg har prøvd å gjøre praktiske ting for å forbedre levevilkårene deres, deriblant fikk vi slutt på en vidstrakt korrupsjon som gjorde at gårdbrukerne ikke fikk betalt for sukkeravlingene som de leverte til fabrikkeierne i området. De holdt på å sulte i hjel mens andre gjorde seg rike på deres avling, men det fikk jeg heldigvis satt en stopp for, fortalte Steen i et intervju som stod på trykk i 2012.

Fikk hjelp i nøden Med god støtte og inspirasjon fra sin kenyanske kone Jane, driver ekteparet også et utadrettet arbeid for å hjelpe enker og fattige kvinner. - Jeg vet godt hva det betyr når du ikke har noe, og ikke har noen til å hjelpe deg, forteller Jane. Da hennes foreldre døde, fikk hun ansvar for sine tre yngre søsken, bare elleve år gammel. - Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle fø dem, og jeg var helt fortvilet. Men foreldrene mine var

kristne, og på tross av at vi var fattige hadde de alltid et åpent hjem og de delte det lille vi hadde med dem som ingenting hadde. Som elleveåring ropte jeg ut min nød til Gud. Så åpnet det seg en plass på Thessalia Misjonsstasjon for mine tre mindre søsken. Det ble redningen for oss, minnes hun. Jane ble kjent med Steen Moseeg gjennom søsknene på Misjonsstasjonen. Etter hvert fikk Jane også sitt eget kall fra Gud til å hjelpe sin egen stamme, Luo folket. Mange år senere, da det ble snakk om ekteskap mellom Steen og Jane, satte Steen som betingelse at hun først kom på besøk til Norge ett år for å se om hun kunne tenke seg å bo her. Og kjærligheten seiret over snø, en fremmed kultur og et nytt språk. De ble gift, har fått to nydelige barn. Jane har lært seg flytende norsk og går i full jobb.

Tre-misjonsgenerasjoner - Men det som er ekstra hyggelig er

at vi har fått ta min svigermor, Nanny Moseeg, med til Kenya, sier Jane. - Nanny hadde i alle år sitt eget kall til Afrika, men kom ikke ned dit før hun var 68 år gammel for første gang. Det er viktig å huske at en aldri er for gammel for Guds kall. Det er de eldre som må nå de eldre. De hører ikke på oss unge, ler Jane. - Også er det de eldre og besteforeldrene som ber. Det er nesten den viktigste oppgaven av alle, understreker hun. - Men jeg må få legge til at min svigermor har støttet en innfødt evangelist gjennom Troens Bevis i Kenya siden 1965, så hun har jo hatt en stedfortreder der i mange år allikevel! Steen Moseeg kan fortelle at Sarons Dal har betydd mye for dem som familie i hele tre generasjoner.

- Min morfar, Valdemar Pedersen, var frafallen i mange år, men da Aril Edvardsen hadde kampanje i Borgestad på 60-tallet kom han tilbake til Gud. Han var med på Stevnet i Sarons Dal flere ganger, og han var alltid sist i seng etter kveldsmøtet og den første som stod opp om morgenen for å gå på bønnemøte. Han gikk bort i 1983, men vi har altså vært tre generasjoner i familien som har brent for misjon og de unådde, forteller Steen. - Og da Aril Edvardsen gikk bort i 2008 bestemte vi oss for å komme hit for å vise at vi støtter Sarons Dal og arbeidet videre. Vi har vært støttepartnere i flere år, og synes det høres veldig spennende ut med Troens Bevis sin nye satsning i Sørøst-Asia! Steen og Jane sitt misjonsarbeid har på ingen måte stagnert de siste årene selv om de nå bor mesteparten av tiden i Norge. De har alltid lagt vekt på at det er de nasjonale evangelistene 5

og pastorene som tar avgjørelsene om hvordan de skal nå sine egne, og de må også ta ansvar for en del av sitt eget underhold. - Ett av teamene våre har hatt flere kampanjer i Kimana området, og tre uker før Stevnet i juli fikk vi beskjed om at flere 10 talls var blitt frelst. Til sammen er det flere hundre som er blitt frelst den siste tiden. - Jeg bruker mye tid på å undervise pastorene og evangelistene om at Jesus er den gode hyrde og at vi skal ha samme holdning. Jeg forklarer dem også hva som er vårt fundament som kristne. Vårt fundament er ikke pastoren, men Guds ord. Da jeg var ute i Kenya sist, var det veldig hyggelig å se at hver gang jeg underviste, sjekket pastorene for så se at det jeg sa stemte med Guds ord. Det gjorde meg glad! Men på tross av alle prosjektene i Kenya kombinert med familie og jobb, prioriterer det driftige ekteparet også tid til å være med som medhjelpere under Stevnet. - I sommer er det 50 år siden jeg først kom til Stevnet! Da Aril Edvardsen gikk bort sa jeg at Sarons Dal skal ikke dø ut, og siden har vi vært her hver sommer som medhjelpere, smiler Steen Moseeg.

Dina-boken er den perfekte julegaven! Dina-boken «Mamma, hvem kan redde oss?» skrevet av Johan Christian Sandvand er den perfekte julegaven! For hver bok du kjøper gir du 175 kroner til voldtatte jenter i Den demokratiske republikken Kongo. Bestilles ved å ringe (+47) 38 35 75 40 eller ved å sende en mail til mail@dinastiftelsen.no. Kan også bestilles på dinastiftelsen.no. NB! For å være sikker på at du skal få boken tilsendt til julaften bør du bestille før 14. desember.

Det var ingen hemmelighet at Oskar og Karla Buli hadde hjerte for misjon Karla og Oskar Buli var et stille og rolig ektepar som hadde et sterkt hjerte for misjon. Da Karla gikk bort i 2012, 94 år gammel, hadde hun og hennes avdøde mann satt opp et testamente der de gav rundt 1 million kroner til misjonen gjennom Troens Bevis Verdens Evangelisering. Av Bente Rognmo Thakre - Oskar kom fra Kvås i Lyngdal, og Karla kom opprinnelig fra Flekkerøya. Men de bodde i Vågsbygd og gikk i Betania i Kristiansand, forteller Karlas svigerinne, Ågot Buli, også fra Vågsbygd. Ågot var gift med Oskars bror, Odd. - Oskar var krigsseiler og hadde krigspensjon, supplerer Ågot. - Han kom fra en kristen heim i Kvås i Lyngdal, og han og broren var de beste kamerater. Så vi var veldig mye sammen som ektepar, forteller hun. Hvordan vil du beskrive Karla og Oskar? - De var stille og rolige folk. Veldig greie! Men i motsetning til Ågot og Odd, som fikk seks barn, hadde ikke Oskar og Karla barn selv. - Men de var veldig glade i barn og veldig generøse som ektepar, legger hun til.

Oskar og Karla var også to lengre turer i USA, der de bodde i Brooklyn i New York i til sammen 14 år. Norsk amerikaneren Jack Lorentzen forteller i en e-post fra USA at Oskar og Karla var svært gode venner av foreldrene hans. - Foreldrene mine traff hverandre gjennom dem. De var vitner da foreldrene mine giftet seg, og om jeg ikke tar feil, tror jeg at de sponset foreldrene mine, hver for seg, så de kunne komme til Amerika. Foreldrene mine var Aasne og Harold Lorentzen. Oskar og Karla var også svært gode venner med Myrthel og Andy Andersen. De besøkte hverandre hele tiden i hverandres hjem inntil de to andre parene reiste tilbake til Norge. Sist jeg så Karla og Oskar var da jeg var i Norge for 40 år siden! Han bekrefter også at ekteparet hadde en sterk tro, akkurat som foreldrene hans, og gikk trofast i kirken mens de bodde i Brooklyn. Vet du hvilken tilknytning de hadde til Troens Bevis, Ågot? - De reiste så lenge de kunne på Stevnene, der de bodde i telt. Jeg husker at jeg var med to ganger, mens barna var små, og det ble etter hvert til at jeg ble hjemme. Men mannen min fortsatte å bli med dem, og jeg vet at de trivdes veldig godt i Sarons Dal! Kom testamentet deres som en overraskelse på deg? - Å nei. Oskar fortalte oss om det da de satte det opp, og vi syntes det var helt greit. Jeg har ikke hørt om noen i familien som har hatt noen innvendinger på det! Også visste jeg også at de støttet Troens Bevis med gaver hver måned, så vi var jo fullt klar over at misjon var viktig for dem.

Intervju med

Frank Erlandsen Ingrid og Frank Erlandsen plantet i 1992 en menighet i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland hvor de var pastorer i 15 år. I dag er de pastorer i Betel Trondheim og under Sommerstevnet i år ble det gjort kjent at de nå ønsker å være partnermenighet med Troens Bevis. Av Sten Sørensen Frank, hvorfor har dere bestemt dere for å bli partnermenighet med Troens Bevis? Vi formaliserer med dette en relasjon som har vært på mange måter gjennom mange år mellom Troens Bevis og Betel. Vi støtter nasjonale evangelister gjennom Troens Bevis og har tro på dette arbeidet. I tillegg tror vi på styrken og troverdigheten i enhet og samarbeid for en større hensikt.

Betel Trondheim er nesten 100 år og har alltid vært engasjert i misjon, hvordan vil du beskrive misjonsarbeidet deres i dag? Vårt oppdrag er lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. 20 prosent av Betels økonomi går til misjon internasjonalt. Vi har en bibelskole som er misjonsorientert. Åtte personer i staben vår i menighet og skole er tidligere fulltidsmisjonærer. Vi har 30-40 nasjonaliteter representert i lokalmenigheten, og er derfor internasjonalt preget med norsk forankring. Vi har fulltidsmisjonærer, støtter diverse «ministries» fast og reiser selv som menighet og skole på korttids misjonsinnsats flere ganger hvert år. Vi har også årlig konferansen «MISSION POSSIBLE» som Rune Edvardsen skal delta på neste år den 15.-17. april.

Du og din kone Ingrid har selv vært misjonærer i Tyskland i 15 år, hvordan påvirker det pastorsjobben i Norge? Det gjør at vi har større forståelse for mennesker som har annen bakgrunn, tro og kultur enn vår egen. Vi får større hjerte for mennesker og blir enda mer takknemlig for alt Guds folk i alle kirker og konfesjoner. Da vi vet hva det vil si å starte på null, setter vi stor pris på de ressursene og menneskene som finnes i eldre og etablerte menigheter. Vi blir også veldig hensiktsorientert i tenkningen og arbeidet. Oppdraget setter kursen for det vi vil holder på med.

Hva gjør dere i menigheten for å nå flere med evangeliet i Trondheim? Både bibelskole og menighet er opptatt av byen vår. Bibelskolen er på gata hver uke og sprer glede og gjør barmhjertighets gjerninger. Betel driver Omsorgskafeen sammen med tre andre kirker. Vi inviterer byens ledende politikere til verdidebatt i forbindelse med lokalvalget. Vi har to årlige konferanser som handler om å nå byen vår - ungdomskonferansen «RESTART» i august og «MER - mellom himmel og jord» i oktober. I tillegg tror jeg menighet og utrustende lederskap må redefineres og redesignes til å handle om at mandag er kirkens viktigste dag. Søndagen er for å hjelpe medlemmene å være kirke - lys og salt - i samfunnets hverdagsliv. Mandag er første dagen etter å ha blitt bygd opp på søndagens gudstjeneste.

Hva gjør du som pastor for å involvere menigheten i misjon? Preker og underviser om oppdraget vårt. Arrangerer årlig misjonsreise som heter «MISSION POSSIBLE TOUR» der jeg sammen med bibelskole og menighet reiser med opptil 30 personer.

Hva er ditt og menighetens forhold til Troens Bevis? Jeg er venn med Rune helt fra barndommen av. Dette vennskapet er nå fornyet og fordypet etter at vi flyttet tilbake til Norge fra Tyskland. Min far var sterkt involvert i Troens Bevis, så jeg er vokst opp med Sarons Dal og sommerstevnene der. Jeg var veldig begeistret og er takknemlig for Aril Edvardsen - både personen og tjenesten. Noen av Betels medlemmer er engasjert i blant annet Dina Stiftelsen. Inntekter fra vår søndagskafe går jevnlig dit. Medlemmer fra menigheten reiser også hele veien fra Trondheim til Sarons Dals Sommerstevne. Noen av dem tar på seg frivillig arbeid der.

Du planlegger å bli med Rune Edvardsen på en misjonsreise til India neste år, hva håper du å få ut av en sånn reise? Det blir min fjerde misjonsreise til India. Jeg elsker India. Det blir bra å se misjonsarbeidet til Troens Bevis og det strategiske arbeidet på nært hold. Gjennom felles gode venner kjenner jeg partnerne til Troens Bevis i India - Ernest og Rachel Komanapalli. Jeg gleder meg til å se Rune i aksjon for å nå tusener av verdifulle flotte indere. I tillegg tror jeg flere pastorer og ledere skal være med på reisen, og fellesskapet i en slik gruppe er unikt.

Hva tror du et partnerskap med Troens Bevis kan bety for Betel? Jeg tror det kan gi en synergieffekt av samarbeid og enhet. Vi vil effektivisere og nå lenger ut. Engasjementet for å fullføre oppdraget vårt vil tilta ved inspirasjon og pasjon som ligger i Rune og hans flotte medarbeidere.

45 voldtatte jenter hentet ut av Kongos skoger Nylig hentet Dina-stiftelsen 45 voldtatte jenter ut av Kongos skoger. Jentene er mellom tre og syv år, og er nå tatt med til Dina-stiftelsens mottakssenter for voldtatte jenter i Goma. Soldater fra opprørsgruppen FDLR og fra den kongolesiske regjeringen står bak voldtektene. Av Nathalie Edvardsen 1100 kvinner og jenter helt ned i spedbarnsalder voldtas hver dag i Den demokratiske republikken Kongo ifølge American Public of Health (2011). Konflikt og overgrep i provinsene Nord-Kivu og Sør-Kivu øst i landet har drevet millioner av mennesker på flukt. Tortur, tvangsarbeid, væpnede angrep og voldtekter preger hverdagen til disse menneskene. Dina-stiftelsen har siden 2002 vært en viktig aktør i dette området, og har reddet og gitt hundrevis av kvinner og barn et verdig liv etter vold og overfall. For mange jenter er Dina-stiftelsen eneste mulighet til å få hjelp. 45 nye voldtatte jenter ble i august hentet ut fra Kongos skoger. Soldater fra opprørsgruppen FDLR og fra den kongolesiske regjeringen står bak voldtektene på jentebarna. Jentene er mellom tre og syv år. - Vi trenger nå ekstra støtte for å hjelpe disse jentene. Jentene har opplevd mye vondt og trenger akutt hjelp og omsorg. I første omgang har vi behov for 25 000 kroner til madrasser, klær og sko, men vi har også et stort behov for faste støttepartnere som kan ivareta barnas behov i lang tid fremover, forteller Nathalie Edvardsen som er administrasjonsleder i Dina-stiftelsen. - De voldtatte jentene vil nå få et hjem, beskyttelse, medisinsk tilsyn og hjelp til å bearbeide traumene. Jentene vil bo sammen med andre jenter som deler deres skjebne, og få ansatte som tar seg av dem. Jentene får tilgang på psykologhjelp og advokathjelp til å følge opp saken. De som trenger det får kirurgisk behandling ved Panzi sykehus. 10

Dina-stiftelsen samarbeider med verdenskjente Denis Mukwege, grunnlegger og lege ved Panzi sykehus i Bukavu. Han har blitt en av verdens ledende eksperter på hvordan man skal helbrede indre fysiske skader forårsaket av gruppevoldtekt, og har mottatt flere priser for sitt arbeid. - Gjennom et samarbeid med sykehuset gir vi jentene en best mulig behandling.

Snur jentenes tragedie om til håp! - Jentene som er fem år eller mer får starte på en 12 års utdanning som gir de kunnskapene til å unngå fattigdom, holde seg friske og få håp for fremtiden. De får gå seks år på grunnskole og seks år på videregående skole, og får lære blant annet fransk, engelsk, matematikk, kjemi, samfunnsfag, geografi og historie. I Goma har vi startet en egen skole for å utdanne jentene våre. Jentene får også opplæring i bruk av datamaskiner og symaskiner, som skal hjelpe de til å få gode jobber i fremtiden, forklarer Edvardsen. - Jentene vil bo på senteret til de blir store nok til å klare seg selv eller til de selv ønsker å forlate senteret.

Dersom du ønsker å støtte de voldtatte jentebarna kan du gi en gave eller signere deg som fast støttepartner på dinastiftelsen.no.

Mistet sønnen på Utøya Tror ikke på Guds straffedom Ekteparet Anne Lene og Håvard Melsnes bosatt i Farsund mistet sønnen på Utøya den 22. juli 2011. Det er den tyngste dagen i deres liv. Av Sten Sørensen - Med bare én måned igjen til sin 18-årsdag ble Syvert skutt og drept på Utøya. Den dagen det skjedde, var vi i forferdelig fortvilelse. Det var masse tanker som gikk rundt i hodet på oss. Vi prøvde å få tak i Syvert, men fikk ikke svar, forteller Håvard. Søndag 24. juli kom beskjeden. Kripos sa at det ikke lenger var håp om å finne overlevende. Tre dager senere fikk de bekreftet at gutten var identifisert og var en av de 69 som mistet livet på Utøya.

Det ble en svært tung tid for ekteparet. En ufattelig stor sorg måtte bearbeides. Revet fra oss på bestialsk vis. Hans liv, og ungdom, tok slutt 22. juli 2011, på Utøya. Kun én måned fra å feire sin 18. bursdag. Det som skulle vært hans bursdag den 21. august, ble i stedet den dagen det ble arrangert minnesmarkering i Oslo Spektrum. - Jeg glemmer aldri når han fortalte meg om at han, før min 40-års dag, hadde skrevet til Morten Harket for å høre om han kunne komme og spille

Foto av Martine Petra: Syvert ble brutalt drept på Utøya. Han manglet én måned på å bli 18 år. 12

Foto: Det er mot vår tro å hevde at Gud sto bak at Syvert ble drept på Utøya. Gud er nemlig kjærlighet!

i bursdagen til verdens beste mamma. Det skjedde ikke. Istedet kom Morten Harket for å spille i det som skulle være Syverts 18-års dag. Jeg har mange minner. Verdifulle minner. Jeg bærer dem i mitt hjerte. De er en dyrebar skatt. Jeg glemmer aldri nyheten som kom den 22. juli 2011. «Skyting på Utøya»! «Herregud»!!!! Min sønn var der. Jeg prøvde å få kontakt med ham, men fikk aldri svar på mine oppkall. Det hele var uvirkelig. Det å høre om at en mann gikk rundt og henrettet unge mennesker var som et mareritt. Jeg ba til Gud. Ba om at min vakre sønn måtte være i sikkerhet. Jeg ba om at Syvert skulle komme hjem igjen. Jeg dro til Sundvollen. Kom dit tidlig om morgenen 23. juli 2011. Der ble jeg møtt av desperate foreldre som var samlet med et håp, og bønn, om at deres kjære skulle dukke opp. Det var hengt opp lister på en vegg. Disse ble løpende oppdatert. Her kom det opp navn på de skadde som var sendt til sykehuset. Jeg ba om at Syverts navn skulle dukke opp der. Det hele var uvirkelig. Det var som om det hele var en vond drøm. Informasjon fra Kripos kom stadig til oss. De fortalte om deres søk på, og rundt Utøya. De lette med båter, og på land. Søndag 24. juli 2011 fikk vi beskjed om at det dessverre ikke var mer håp om å finne overlevende. Vi burde dra hjem for å starte sorgarbeidet. Dagene gikk som i en tåke. Mitt barn, drept av en forskrudd person. Jeg hatet ham.

- Det å gå i butikken for å gjøre de vanlige innkjøpene var en belastning. Avisforsider med bilde av min sønns morder var overalt. Jeg kom ofte gråtende hjem etter slike turer. Hvorfor måtte avisene bruke forsidene på denne drapsmannen? - Ved midnatt 26. juli 2011 fikk jeg en oppringing. Det var politiet som kunne fortelle om at Syvert var identifisert. Det var bekreftelsen på at jeg aldri mer skulle få se ham. At jeg aldri mer skulle få fortelle ham at jeg elsket ham. Jeg fikk se ham igjen, rett før begravelsen. Jeg husker at jeg gikk inn i kapellet. Der inne sto kista. Jeg gikk bort til den, og der lå han. Min gutt. Han var kald når jeg strøk ham på kinnet, og kysset ham. For siste gang. Tiden etterpå var fylt av sorg og savn. En vårdag i 2012 gjorde mor til Syvert, Anne Lene denne opplevelsen: - Jeg tar med meg en kaffekopp ut på verandaen og setter meg ned og tenker, og ikke minst savner Syvert. Ett av mine fire barn fikk ikke oppleve denne våren. Han skal aldri mer få oppleve spirende blomster, gryende fuglekvitter og bjørkas spirende løv. Han er borte.

Jeg setter meg ned og tenker. Og jeg faller bort. I en drøm? Jeg er plutselig i ei fengselscelle. Der sitter Syvert og smiler. Han holder Anders B Breivik i hånda. Han ser på meg og sier: «Mamma, du må tilgi ham». «Jeg kan ikke det, Syvert. Han har drept deg», svarer jeg. Syvert sa da til meg: «Du må tilgi for at vi begge skal få fred. Min tid var kommet. For meg var det et fett hvordan jeg døde, men du må tilgi». Jeg sa da til Syvert at hvis det var det han ville, da skulle jeg tilgi ham. Syvert smilte, reiste seg og ga meg en klem. - Jeg satt der med kaffekoppen i hånda. Sola varmet og jeg følte en fred. Jeg hadde tilgitt min sønns drapsmann, og dette gav meg tilbake roen og freden. Det tok bort hatet jeg hadde til Breivik. Nå idag har jeg det bra. Jeg tenker på Syvert hver eneste dag, og jeg savner ham. Savner når han tok fram gitaren sin og spilte en av sine selvskrevne sanger. Jeg vet at han er hos oss. Jeg snakker med ham, men får ikke svar. Men likevel kjenner jeg i mitt hjerte at han er her, sier Anne Lene Melsnes med lav stemme. Ekteparet er oppgitt over at noen kan finne på å si at terroren på Utøya skyldes Guds straffedom. Da har man jo et gammeltestamentlig Gudsbilde, sier foreldrene til Syvert. Begge tar sterkt avstand fra boken: «22.juli profetien». De er begge aktive kristne og sier i kor: I stedet for en vred Gud, bygger vi vårt liv på «den lille bibel»: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Det er mot vår tro å hevde at Gud sto bak at Syvert ble drept på Utøya. Gud er nemlig kjærlighet! 14

Våre faste støtteannonser Vi støtter misjonen til unådde folkeslag.

SIGBJØRN HJORTHAUG Fysioterapeut/ Manuellterapeut www.manuellterapeuten.no

SRK HMS system Tlf 91 62 62 67 www.ssrk.no

Ribe, 4770 Høvåg Tlf: 37 27 41 34 Mob: 90 84 57 90

- Støtter Troens Bevis sitt misjonsarbeid.

Kontorrekvisita Datarekvisita Rengjøring Emballasje Catering Tørkemateriell www.k-p-e.no post@k-p-e.no

TRENGER DU VERKTØY? -vi har det du trenger! Sveiseutstyr Kompressorer Luftverktøy Håndverktøy Forbrukervarer Kontakt: Tikomanik A/S Tlf: 69141546/91107946 VERKTØY SPESIALISTEN

Hamek AS Støtter Dina Stiftelsen Telefon 69 21 26 80

www.klimasystem.no Tlf: 37 25 78 00

Innfødte Evangelister:

Bønn kan forandre altfor en jøde, en kristen, en muslim, en hindu og en buddhist Fem innfødte evangelister forteller her hver sin historie om hvordan folk fra de fem store religionene på hver sin måte oppdager Jesus, den levende Guds Sønn, og begynner å følge Han. Av Bjørn Olav Thune

Jødiske Shmuel er medpastor i en hebraisktalende forsamling i Tel Aviv og er ansvarlig for evangeliseringen. Gjennom året har de flere måter å nå ut til befolkningen i byen og i andre deler av Israel. Ofte er de både jøder og arabere sammen i teamet som deler evangeliet. Han vil gjerne fortelle om en ung israelsk mann han har hatt gleden av å disippelgjøre. Vi kan kalle ham Yaghil (anonym): - Yaghil var en suksessrik forretningsmann som eide en bar i byens mest trendy strøk. Han hadde en amerikansk kjæreste, men en dag slo hun opp fordi hun hadde blitt en kristen og hun mente at forholdet ikke ville fungere dersom de ikke var sammen om troen på Jesus. Hun forlot Israel og reiste hjem til Amerika. Han ble sjokkert og ønsket derfor å finne ut mer om troen hennes. Han møtte på noen troende som delte evangeliet med han, og slik kom han til tro og ble døpt. Før kjæresten dro til Amerika hadde hun begynt å gå i menigheten hvor Shmuel tjener. Derfor bestemte Yaghil seg for å gå på møtene der for å lære mer. Shmuel sier: – Jeg har disippelgjort han og vi møttes hver uke til bibelstudium på kontoret mitt. En dag spurte søsteren hans ham ut om den nye troen hans, så han tok også henne med til bibelstudium. Hun hadde mange 16

spørsmål, men var nysgjerrig etter å høre mer. Hun hadde noen problemer hun slet med, så jeg spurte om vi kunne be for henne i Yeshuas (Jesu) navn. Hun sa ja og lot meg be for henne. Jeg ga henne en bibel og ba henne lese i den.

I dag møter jeg både broren og søsteren regelmessig, og hun er meget nær en avgjørelse om å ta imot Herren som sin Frelser. Be for Yaghil og hans søster. La meg samtidig takke for støtten som innfødt evangelist. Vi setter så pris på at dere står sammen med oss og ber for oss. Foto: Shmuel forkynner evangeliet i Israel.

Foto: Dåp i Tel Aviv.

Foto: Melwin fra India ble pastor.

Kristne Melwin får en voksentro Finny og Sadhu Chellappa fra India deltok på Stevnet sommeren 2015 og her er ferske nyheter fra dem: Sadhu forteller om Melwin som vokste opp i et kristent hjem med sin barnetro. Han var ikke en etterfølger av Jesus og var usikker på om han var frelst. Melwin sier det slik: – Foreldrene mine gikk i en statskirke. Jeg hadde ingen dårlige vaner i livet og jeg både ba og leste i Bibelen, gikk til kirken og fulgte i mine foreldres fotspor. Jeg var en flittig skoleelev på college og har en bachelor i kunst. Jeg fikk en god jobb, men trivdes ikke i det hele tatt. En dag fikk jeg høre at Gud kalte meg til å tjene ham ved å forkynne evangeliet for folk. Jeg fikk også se i en drøm at jeg ville bli pastor i en landsby kirke. En dag fikk jeg høre Finny, Sadhus sønn, preke i et evangelisk friluftsmøte i landsbyen Padapai. Der og da bestemte jeg meg for å gi mitt liv til Jesus, og jeg fikk ta imot Guds frelse og Den hellige Ånds kraft til tjeneste. Sadhu Chellappa inviterte meg til å bli med i treningsprogrammet for pastorer. Der lærte jeg så mye om hvordan jeg kunne nå de unådde i landsbyene, ikke bare gjennom evangeliet, men ved å bruke Vedaskriftene. På den tiden holdt Finny på å bygge en kirke i en landsby og han sa til meg at jeg måtte gjøre meg klar til å bli pastor. «Du skal lede den nye menigheten» sa han til meg. Jeg trodde han spøkte med meg. Hver gang han traff meg gjentok han dette og sa det til meg. En dag samtalte jeg med Gud om denne saken. Jeg fikk en tydelig ledelse og det var som om Herren sa til meg: «Du skal lede denne menigheten som pastor i landsbyen» Da jeg delte det med Finny sa han at han allerede visste det siden Gud hadde sagt det samme til han, og han gjentok: «Det kommer til å bli deg». I dag er jeg pastor og vi er til sammen 60 personer som møtes for å tilbe Herren. Sadhu legger til at Melwin er en begavet sanger og musiker, og at han er dyktig til å undervise barn og unge. Han har skole for barna på kveldene. I tillegg hjelper han fattige og enker med det de trenger og tjener Gud helhjertet.

Hinduen Rashpal ser bønnens kraft

Foto: Evangelisten Ravi forkynner for hinduer.

Ravi er en innfødt evangelist i Asia som jobber til daglig med å starte cellegrupper og lærer dem opp til å spre evangeliet på nye steder gjennom husmøter og besøk. 17

I den siste tiden har han fokusert på fem steder, og folkegruppene han når er der er Majbi, Jatt, Radhaswami og Hinduer. Av 25 nye troende og syv nydøpte deler han historien om hinduen Rashpal:

Foto: Evangelistene har kommet til landsbyen.

Foto: Opp i fjellene for å nå buddhister med Guds Ord.

Foto: Der folk samles stopper evangelistene opp.

- Jeg heter Rashpal og kommer fra en hindufamilie. Som barn ble jeg ofte syk som følge av at familien min ofret til avgudene og tilba dem. Etter at bestefaren min døde var det ingen som tok seg av ofringen hjemme hos oss, men den onde ånden ønsket fortsatt å få offer og tilbedelse. Fra en spesiell dag kjente jeg på meg at det alltid var noen som fulgte etter meg. Jeg pleide å se meg tilbake for å sjekke, men jeg kunne ikke se noen der. Jeg begynte å gjøre merkelige handlinger både på skolen og ute blant folk. Foreldrene mine kunne ikke forstå hva som hadde skjedd med meg. De ble redde av å høre på klagene mine og se oppførselen min. Derfor sluttet de å snakke med meg og å bry seg om meg. En natt ble jeg verre og jeg begynte å kaste opp blod. Alle ble urolige og søsknene mine gråt. Jeg ble verre for hver dag, så faren min ba heksedoktoren komme hjem til oss. Han utførte ritualene sine. Jeg ble helt gal mens han holdt på og jeg kastet meg over han, slo han og banket ham opp. Han ble så redd at han løp bort fra hjemmet vårt. Foreldrene ble overbevist om at jeg var gal og faren min kastet meg ut hjemmefra. Jeg hadde ingen steder å gjøre av meg og var så forvirret. I mange måneder vandret jeg omkring. Folk pleide å gjenkjenne meg i gatene og ga meg flere kallenavn. Jeg pleide å spise restene fra mat som ble kastet i søppelet. Ingen ønsket å se meg, men Gud så meg selv om jeg var lavt nede på rangstigen. En dag så jeg et lys som strålte over meg og det begynte å bevege seg framover. Jeg fulgte etter lyset som stanset opp ved et hus lenger borte. Jeg kunne høre at det var mange folk der inne. Jeg tittet innenfor og kunne se at det var mange som ba der inne, så jeg gikk inn og fant en plass i et hjørne av rommet. Mens de holdt på å be kunne jeg merke at jeg ble bedre og bedre. Jeg følte at jeg ikke var alene lenger, men at Gud var med meg. Neste dag kom jeg tilbake og ba selv også. Da fant jeg ut at dette var huset til en pastor i menigheten. Han ga meg en varm velkomst og sa at jeg kunne komme til han hver dag og be. Han inviterte meg til å spise mat med han hver dag, og det det gjorde noe med meg å møte et slikt menneske. Jeg tenkte tilbake på da familien min forlot meg, men Gud forlater aldri sine barn. Pastoren begynte å dele Guds ord med meg hver dag og slik ble livet mitt sakte, men sikkert forvandlet.

Foto: Evangelisten Mashi. 18

I dag tror jeg på Jesus Kristus, og at familien min også en dag også vil komme til tro på Jesus som den sanne Frelseren. Nå arbeider jeg i en butikk og bor i et hus som jeg leier. Noen ganger når det er lite penger til livsopphold, så hjelper menigheten meg. Jeg er meget lykkelig med livet mitt nå, og det takker jeg Jesus Kristus for. Buddhisten Purna finner fred Evangelisten Dil i Nepal besøker flere steder i Nepal hver uke. Han møter mange vanskeligheter og jobber hardt for å nå de mest unådde stammene, som for eksempel folkeslagene Rautney og Chepang. Han deler en fersk historie: - Jeg møtte Purna som kommer fra et sted som heter Dang. Han er 48 år gammel, gift og har to barn. Stammen han tilhører er den minst nådde i Nepal og heter Rautney. Tidligere i år gikk vi til fots i om lag fire timer for å finne dette folket. De er nomader og det betyr at de flytter fra sted til sted og ikke bor lenge på ett sted. Jeg var på et slikt sted for å forkynne da jeg møtte Purna. Han ønsket meg velkommen inn i sitt hus. Han fortalte meg at han ofret til alle slags guder, men at han aldri hadde nådd fram til en indre fred. Han var på leting etter en sann, ekte fred i sitt hjerte. Det var en gyllen anledning for meg til å dele Guds kjærlighet med ham. Jeg fortalte han at det å ta imot Jesus handler ikke om å få en ny religion, men om å ta imot Jesus som sin personlige Frelser. Han ville gjerne at vi skulle be for han og det gjorde vi. Den neste dag skjedde det noe i hans indre og han kunne merke en ny glede i livet sitt. Siden han tilhørte en buddhist familie var det ikke lettvint for han å tro på Jesus. Hans egne familiemedlemmer og slektninger ga han motstand når han bekjente sin tro på Kristus. Han krysset alle disse barrierene og tok imot Jesus som sin personlige Frelser. Be for Purna at han vokser åndelig.

Muslimen Faridas mirakel Evangelisten Mashi virker i det nordlige distriktet i landet sitt. Nå snakker fler og fler om et mirakel som har skjedd med Faridas nyfødte baby og dette er hennes historie: – Jeg heter Farida og kommer fra muslimsk familie. Vi kjente bare til én kristen familie der vi bor. Disse pleide å be hver søndag og få besøk av en pastor

som underviste fra deres hellige bok Bibelen. Som muslim hadde jeg ikke lov til å gå inn til dem, for familien min ville ikke tillate det. Jeg pleide å snike meg innpå og lytte til de i hemmelighet fra utsiden av huset. Jeg likte spesielt å høre på når de ba bønnene sine. En dag kom en kvinne som pleide å komme til dette huset bare for å treffe meg. På den tiden var jeg gravid og hun sa direkte til meg at Herrens Ånd hadde sendt henne ut til meg for at hun kunne dele Guds kjærlighet med meg. Hun sa også at Gud hadde vist henne at familien vår kom til å få noen problemer og at Gud ønsket at vi skulle be til Han om redning og frelse. Hun delte dette også med mannen min, men han ignorerte det hun sa. Jeg kunne ikke gjøre så mye fra eller til for jeg var selvsagt redd for min familie. Etter to måneder fødte jeg barnet vårt. Gud gav oss en sønn, men han hadde ingen øyne, og der hvor det skulle vært øyne var det bare arrmerker. Da jeg fikk se sønnen vår ble jeg så bekymret, men plutselig kom jeg til å huske på ordene som den kristne damen hadde sagt. Jeg og min mann ble så trist og lei oss fordi vi hadde ignorert Guds varsel om hva som kom til å skje. Da pastoren fikk vite nyheten om vår sønn besøkte han oss og oppmuntret oss til å ikke miste troen og håpet, men fortsette å be. Han ba for oss og for sønnen vår hele tiden, og etter noen måneder begynte øynene på sønnen vår å komme ut på mirakuløst vis. Jeg og min familie var sjokkerte over å se dette og vi hadde aldri noensinne sett noe lignende. Etter noe tid begynte sønnen vår å se, ikke helt perfekt, men Gud hadde virkelig åpnet øynene hans. Jeg kunne ikke la være å fortelle om dette overalt jeg var. En kvinne som heter Zareena spurte meg hvordan dette miraklet kunne skje, at min sønn nå kunne se. Jeg fortalte henne om Jesus og hvordan bønn kan forandre alt. Jeg ba henne tro på Jesus Kristus så hun også kunne erfare store ting. Hun ble med meg på møte i menigheten og pastoren fikk også dele Jesus med henne og be for henne. Zareena og familien pleide å oppsøke heksedoktoren før, men nå har Gud fått virke med sin kraft også i hennes liv, og hun har blitt totalt forvandlet. Alle heksedoktor-amulettene de hadde hjemme har blitt kastet ut. Jeg tror at Gud kan forvandle liv og gjøre utrolige ting akkurat slik han har gjort for familien vår. Takk Herre for at Du alltid er god! avslutter Farida.

En Gud som er større enn frykten og lidelsene Troens Bevis sin arabiske satellitt kanal fortsetter å høre fra folk som bor i krigssonene i Syria, Libya, Jemen og Bahrain. Felles for mange av dem er at de leter etter en Gud som er større enn frykten og lidelsene de daglig er øyevitne til. Av Bente Rognmo Thakre - Jeg så tittelen på programmet deres «Gud hører vår bønn». Det er en slik Gud jeg trenger, og derfor tar jeg kontakt med dere, skrev en syrisk mann til Troens Bevis sin arabiske satellitt kanal, Miracle Channel. Etter at han fikk kontakt med oppfølgingskontoret vårt i Kairo, fikk de lede han til Jesus. Denne mannen er kun én av en strøm av seere som kontakter oss fra krigssonene i den arabiske verden. - Vi vet at folk ser og følger Miracle Channel over hele Midtøsten og NordAfrika. Men vi trenger virkelig å be for disse menneskene som lider. Vi må be om fred for disse områdene og hjelp for dem som lider, men også at Jesus skal åpenbare seg som frelseren for disse folkene, sier Barty Shokralla, lederen for Miracle Channel. Troens Bevis sin arabiske satellitt kanal når inn i 22 land i Midtøsten, Nord- Afrika og den Persiske Gulfen. Det har med rette vært mye fokus på Syrias krig og lidelsene til flyktningene fra dette landet. Men faktum er at det er flere land i dette området som også opplever store lidelser gjennom sekterisk uro og krig. I Jemen slåss Al-Qaida og IS om herredømme. I Bahrain kjemper Sjia muslimene mot undertrykkelse fra landets kongefamilie. Libya har en kamp mellom to motstridende 20

regjeringsmakter, fraksjoner som støtter og dreper fra begge sider, militante islamister og IS. De kristne er blitt drept og fordrevne fra Irak, og Kurderne lider store tap mot IS, der deres kvinner og barn blir bortført og solgt som slaver.

Klandrer seg selv Selv arabiske journalister ser det håpløse i regionen og skriver om hvordan den største skylden for flyktningkrisen som har rammet verden er de arabiske styresmaktene. «Vi kritiserer europeerne for at de strammer grensene sine. Vi anklager dem for ikke å løse et flyktningproblem som er vår egen skyld. Beslutningstakere i den arabiske verden har sviktet folket sitt og de har bevist sin inkompetanse og manglende evne til å komme opp med løsninger på problemene deres. De forsetter å mangle visdom og er besatt av makt og kontroll,» skriver Khaled Almaeena, en saudi arabisk journalist som BBC.com linket opp mot. En kvinne fra Syria som nylig tok kontakt med Miracle Channel forteller at hun var hele tiden livredd på grunn av alle drapene som skjedde rundt henne. - Jeg trengte noen som var større enn det som skjer rundt meg, sa hun.

Etter å ha tatt kontakt med oppfølgingskontoret vårt, tok hun imot Jesus som sin frelser. - Nå går jeg rundt og forteller andre om freden som Jesus har gitt meg. Nå er jeg ikke lenger så redd og jeg vet at jeg er i Guds hender, uansett hva som skjer med meg. En annen mann fra Syria tok kontakt med Miracle Channel fordi han hadde en venn som var blitt kristen. Han tok også i mot Jesus som sin frelser, og nå ber han oss om å be for at familien hans også skal komme til tro. Og at de skal få komme til et trygt sted.

Radikal kjærlighet Men det som ikke kommer så tydelig frem i media bildet er hvordan lokale kristne, både i araberverdenen og i Europa, bruker anledningen til å vise radikal kjærlighet for de muslimske flyktningene som strømmer over grensene. I Jordan og Libya er det flere lokale menigheter og kirker som hjelper til i flyktningeleirene. Muslimer er ofte forbauset over denne vennligheten og flere blir etter hvert overvunnet av den uventede kjærligheten de møter. Nour er pastor i Jordan og ikke en nybegynner i flyktning tjenesten. Han begynte for over 20 år siden da flyktninger strømmet over grensen

mellom Irak og Jordan som følge av den første Gulf-krigen. «Vi har et ordtak i Jordan: Hvem er nestemann?» betror han med et smil. «Vi har tatt imot Palestinerne, Irakerne og Libaneserne.» Så når den Syriske konflikten begynte å bli kritisk, visste han at den spede strømmen med flyktninger til Jordan snart ville bli en flodbølge. Menigheten, som begynte med å hjelpe rundt 30 flyktningfamilier, koordinerer nå hjelp til flere hundre familier, eller minst 1000 mennesker. Hans menighet har nådd kapasiteten for lenge siden, men fortsetter allikevel å hjelpe nye flyktninger. Men Nour kaster ikke bort energi på å bekymre seg for de store tingene. Han og hans hjelpere fokuserer på behovene de ser fremfor seg, en dag av gangen. «Jesus elsker oss og Han ber oss hjelpe andre,» sier han. «Det tar mye tid. Jeg tar en dag av gangen. Jeg tenker ikke på morgendagen. Jeg våkner opp, jeg er sterk, jeg fortsetter. Når kvelden kommer er jeg trøtt. Jeg sover. Det er lett. Morgendagen vil ta hånd om seg selv, slik Jesus sa. Jeg kan elske andre i dag og jeg kan elske andre i morgen. Det er ikke mitt arbeid, det er Herrens. Jeg klarer ikke å hjelpe alle disse folkene alene. Jeg er avhengig av Gud og Jesus. Andre menigheter og organisasjoner oppmuntrer meg. Jeg står ikke alene.»

Usynlige engler langs flyktningeveien Mens media har fokuserte på den hardhendte behandlingen flyktningestrømmen fikk i Budapest i september, var det også lokale kristne der som var tilstede og som viste radikal kjærlighet, skriver IMB. org. En nyplantet menighet i Budapest hjelper flyktninger ved Budapests Keleti togstasjon, der de deler ut klær og har gått sammen med to andre hjelpeorganisasjoner. I Tyskland forvandlet tjenestemenn en gymsal til et krisemottak for flyktninger, og flere fra lokale menigheter hjalp til. I Berlin har menigheten til Pastor Gottfried Martens opplevd at menigheten hans har økt fra 150 til over 600 medlemmer på grunn av flyktninger som har tatt imot Jesus, skriver nyhetsbyrået Associated Press. Han sier at det har kun vært ca. ti prosent frafall hos dem som ikke får oppholdstillatelse, så han mener at omvendelsene er ekte. I løpet av det siste året har folk fra syv forskjellige syriske grupper kommet til tro og begynt å møte i husgrupper blant flyktninge arbeidet vårt, sier James 21

Keath, Baptist misjonens strategiske leder for Midtøsten. «Og husgruppene reproduserer seg selv i flyktningmottakene,» legger han til. Syria er den humanitære katastrofen i vår tid, men det er også den største anledningen vi har til å fremme evangeliet blant noen av de minst nådde folkegruppene på jorden, sier han. «I hvert land rundt Syria og nå gjennom Europa, har vi anledning til å få kontakt med syrere som aldri før. Og de som jobber blant flyktningene, finner ikke bare knuste liv, men også åpne hjerter!» Asylsøkere kommer til tro I Kirken i Dalen i Kvinesdal har menigheten hatt et aktivt arbeid blant flyktninger og asylsøkere over lengre tid. Flere muslimer har tatt imot Jesus. Men det at de tar imot Jesus betyr ikke at utfordringene deres forsvinner. Flere har fått avslag på søknadene om oppholdstillatelse og er sendt ut av landet. - Det har vært en stor sorg for oss å se venner som vi er blitt glade i som sendes tilbake til en usikker fremtid. Spesielt når vi har hørt litt om hva de har vært igjennom før de kom til Norge, sier Petra T. Aasland, lederen for Brevkurset «Det Nye Liv» i Troens Bevis og aktivt medlem av Kirken i Dalen.

- Da lurte vi på hva vi kunne gjøre nå. Da fikk pastoren vår, Sofia Bruno, ideen om at vi kunne sende han på bibelskole med de innsamlede midlene, så får han være der til han eventuelt blir hentet av politiet for utsendelse. Så til stor glede i menigheten og etter å ha underrettet alle offentlige instanser går han nå på bibelskole. Vårt håp er at han vil få med seg en ballast som kan være med på å forandre livet hans enda mer, og kanskje også påvirke andres, selv om han i verste fall skulle bli sendt tilbake til Iran. - Det som vi ser som den største oppgaven vår er å gi dem Jesus. Vi ønsker at våre asylsøkere og flyktninger skal få oppleve og personlig erfare en Gud som er der for dem, og vil hjelpe dem, uansett og hvor de enn er. Med deres bakgrunn og i deres uforutsigbare livssituasjon er dette for mange av dem vanskelig å stole på, da de føler at hele fremtiden deres blir avgjort av UDI eller advokaten, eller styresmaktene i landet de kommer fra. Vi føler at den beste gaven vi kan gi dem er troen på en Gud som er større enn alle omstendighetene deres. Klarer vi det, venter det dem et liv i sann frihet og fred!

En av dem som har valgt en annerledes løsning på sine problemer er en iraner som ble kristen gjennom virket til Kirken i Dalen. På grunn av hans spesielle situasjon og det vonde han hadde opplevd gjennom mange år før han kom til Norge, ønsket menigheten å gripe fatt i saken hans. De samlet inn midler til advokat, men etter to avslag og sakens stilling følte samtlige at det ikke hadde noe formål å anke på nytt.

Noe å selge?

Nå kan du raskt, enkelt og helt gratis starte ditt eget garasjesalg og støtte Troens Bevis ved å donere deler av salgssummen.

SLIK JEG SER DET

Denne gangen: Arnfinn Clementsen

Forkynn evangeliet og bygg samfunnet Jeg glemmer ikke et TV-intervju på 90-tallet. Vi møtte en selfanger fra New Foundland. Han ble spurt hvorfor han drev med selfangst. Han svarte med stolthet: «Jeg driver med selfangst for å forsørge min familie og bygge min nasjon!» Selfangst er omdiskutert, men det er ikke poenget. Hvor mange i vårt land ville sagt det samme om hvorfor man jobbet i den bedriften, i den forretningen, på den skolen, eller i det sykehjemmet. «Jeg gjør det for å bygge mitt land!» Jeg tror på individets frihet og et demokratisk samfunn, men vår tids ufattelige egoisme og selvrealisering kan i neste omgang frata de kommende generasjoner de viktigste fellesverdier som et samfunn må bygges på. Det er mye snakk om kroner og øre, men de største utfordringene handler om menneskeverd, om retten til liv og ikke minst et verdig liv for alle uansett bakgrunn, hudfarge, religion og kultur. Å bygge samfunnet har dype røtter i norsk kristen vekkelseshistorie,

I dag er mange av disse verdiene under press. Likevel handler ikke kristne verdier først og fremst om «saker» eller moralske spørsmål, men om å forandre hjerter. Noe av utfordringen i dag er at det ikke er en levende kristen, åndelig vekkelse i samfunnet. Alt for få nye blir kristne! Samtidig er det kristne verdigrunnlaget svekket i skole og offentlige institusjoner. Men «avkristning» - jeg liker ikke ord med negativt fokus - handler ikke først og fremst om at vi «taper» kristne verdisaker, men om at menigheter stagnerer, søndagsskoler legges ned, og alt for få nye kommer til tro!

Kristen tro har forandret landet. Åndelige vekkelser og kristen tro har påvirket, forandret og utviklet vår nasjon gjennom mer enn 1000 år. Det er mye å si om vikingetidens kristendom, men når vi ser de lange historiske linjer vil vi fort oppdage at Norgeshistorie og kirkehistorie er sterkt flettet sammen. Bare tenk på Hans Nilsen Hauge og den «haugianske vekkelsen» på 1800-tallet i forkant av grunnloven og Eidsvold i 1814.

To tanker på en gang. Vi må klare å ha to tanker i hodet på en gang. Evangeliet må gå hånd i hånd med sunt samfunnsengasjement. Verdier og moral må gis til neste generasjon som positive livsprinsipper, men ikke som veien til frelse. Evangeliet handler om ufortjent nåde uansett hvem vi er eller hva vi har gjort. Samtidig vil vi bygge inn i barne- og ungdoms-generasjonen bærekraftige verdier som kan hjelpe dem å bygge gode hjem og et godt samfunn. For kirken og den troende er oppdraget klart: Forkynn evangeliet og bygg samfunnet! Det er viktig at kristne er bevisst sitt samfunnsansvar og utøver positiv innflytelse der de er satt i det daglige. Relasjon er viktigere enn demonstrasjon og konfrontasjon, og tillit åpner veien for dialog, innflytelse og formidling av tro og verdier.

Norge er bygget på et kristent verdigrunnlag og en kristen kulturarv.

Vi må prioritere rett. En av de største utfordringene i vårt land er ikke

situasjonen generelt i det norske folk, men mangelen på handlingskraft og radikal prioritering i kirken. Jeg har ofte sitert erkebiskop William Temple; «Kirken er den eneste institusjon som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer». Mens Norges kristne diskuterer sangstil, møteopplegg, israelske flagg og mye annet som egentlig er mer uvesentlig, behøver denne verden lys og salt. Jeg tror at en levende kirke kan forandre en nasjon. Evangelisering, misjon, og sunt samfunnsengasjement drevet fram av nestekjærlighet må bli vår prioritet! Du kan bety en forskjell. Jeg vil avslutte med den unge kassadamen på Kiwi. Hun ekspederte sine kunder med et varmt smil og hyggelige ord. «Takk for at du smiler så godt», sa jeg, «Det koster så lite», svarte hun med et enda bredere smil! Vi kan alle bety en forskjell der vi er i hverdagen! Vi kan smile til mennesker, vise mennesker Jesus kjærlighet, legge vekk fordommer og fordømmende holdninger, og være frimodige og positivt tydelige på det vi står for! Det koster egentlig så lite! Norges framtid er i våre hender! Du og jeg kan bety en forskjell!

Misjonsnytt

Aksjemegleren som reddet 669 barn Mot alle odds klarte den engelske aksjemegleren Nicholas Winton å redde 669 flyktningbarn på vei til Hitlers dødsleirer i 1938. Da den britiske krigshelten gikk bort i en alder av 106 år, var oppfordringen hans den samme: «Våg å hjelp og ikke vent på andre. Da kan det bli for sent.» Av Bente Rognmo Thakre Da en 29 år gammel aksjemegler fra London skulle reise på skiferie til Sveits i desember i 1938, fikk han en telefon fra en venn i Praha. «Jeg har en veldig interessant oppgave for deg og jeg trenger din hjelp. Ikke bring skiene.» Da Winston kom frem, ble han spurt om å hjelpe til i flyktningeleiren, der tusener av mennesker på flukt fra Hitler bodde under skrekkelige forhold. München konferansen hadde nettopp blitt holdt i september i 1938, og Hitler hadde gjort krav på Sudentenland, et område i Tsjekkoslovakia som i stor grad var befolket av tyskere. Winton var overbevist om at tyskerne snart kom til å okkupere resten av landet. Nyhetene om Krystallnatten som fant sted den 9. og 10. november samme år hadde nådd Praha, og folk av uønsket rase og tilhørighet prøvde å redde seg ut av landet. Men i motsetning til andre øst-europeiske land, hadde ikke Tsjekkoslovakia noe flyktningesamarbeid med resten av Europa. «Jeg oppdaget at barna til flyktningene og andre folkegrupper som var Hitlers fiender ikke fikk 24

tilsyn», fortalte Winton. «Jeg bestemte meg for å forsøke å få oppholdstillatelse for dem i England. Men kravene ble for vanskelig for de fleste familiene. Myndighetene ville ha 50 pund per barn, og du måtte ha en familie som var klar til å ta imot hvert barn. Det var en hjerteskjærende situasjon. Mange av flyktningene hadde ikke penger til å dekke et måltid mat. Foreldrene var helt desperate etter å få barna i sikkerhet når de ikke klarte å få visum for hele familien. Det var da jeg begynte å forstå hvilken lidelse det er når militærtroppene begynner å marsjere.»

Kø av familier Winton satte opp kontor i Praha der han begynte å registrere barna til familier som ville ha dem i sikkerhet. Snart var det hundrevis av familier som stod i kø utenfor kontoret hans. Han kontaktet flere land for å høre om de ville ta barna. Bare Sverige og England sa ja. Storbritannia gikk med på å ta imot barn under 18 år så lenge han fant et hjem for dem og satte inn et depositum på 50 pund per barn for å garantere hjemreisen deres etter krigen.

Fordi han ville redde så mange barn som mulig, reiste Winton tilbake til London. Der jobbet han på aksjebørsen på dagtid, og brukte ettermiddagene og kveldene til flyktningeprosjektet sammen med sin mor, sin sekretær og noen få frivillige. Han måtte samle inn midler og finne foster hjem. Han reklamerte i britiske aviser, i kirker og synagoger. Han trykte bilder av barna som han sendte ut over hele landet. Å finne fosterhjem var bare en av en lang rekke problemer for å få de nødvendige dokumentene fra tyske og britiske myndigheter. «Myndighetene i England jobbet veldig sent med å godkjenne visumene. Vi forsøkte å skynde på dem, men de sa bare, hva er hastverket? Ingenting kommer til å skje i Europa. Dette var kun noen måneder før krigen brøt ut. Så vi forfalsket visum dokumentene,» forteller han.

Toget som forsvant Den 4. mars i 1939 forlot Wintons første barnetransport Praha med fly til England. Winton klarte å

organisere i alt syv transporter som gikk via tog og båt til Liverpool , der britiske fosterforeldre ventet for å ta imot barna. Den siste togtransporten med barn dro 2. august 1939, og brakte antall barn som ble reddet til 669. Det er ikke vanskelig å forestille seg følelsene til foreldrene som sendte barna sine fra seg, vel vitende om at de kanskje aldri fikk se hverandre igjen. Og like sterk var nok frykten til barna som forlot sine kjære og livet de kjente for det ukjente. Den 1. september 1939 skulle den største transporten finne sted, men den dagen invaderte Hitler Polen, og alle grenser som var kontrollert av tyskerne ble stengt. Det ble slutten på Wintons redningsaksjon. Winton sa i ettertid at det bilde som har hjemsøkt han mest i alle år er ansiktene til hundrevis av barn på togstasjonen i Praha som skulle på det siste toget. Toget med barna forsvant sporløst. «Kun timer etter kunngjøringen av Hitlers invasjon, forsvant toget. Ingen av de 250 barna om bord ble sett igjen. Vi hadde 250 familier som ventet i Liverpool på barna som aldri kom. Om toget hadde gått en dag tidligere, ville det ha kommet frem. Ikke ett av de barna ble hørt fra igjen, det var en forferdelig følelse.» Betydningen av Wintons misjon er bekreftet av skjebnen til det siste toget som forsvant. I tillegg døde de fleste foreldrene og søsknene til barna som ble reddet i konsentrasjonsleirer.

Tiet om redningsdåden Etter krigen tiet Nicholas Winton om det han hadde gjort. Ikke engang hans kone visste om det før hun et halvt århundre senere, i 1988, fant en notisbok på loftet. Notisboken hadde bilder av alle barna og en komplett liste med navn, noen få brev fra foreldrene og andre dokumenter. I dag er notisboken og dokumentene i Holocaust muséet i Israel. Historien om krigshelten kom ut i media og snart begynte barna som var blitt reddet å skrive takkebrev til Winston. Brev kom fra hele verden, og mange ringte på døren hans for å takke han personlig. «Hans ord til oss i dag er at dersom det er behov for at du gjør noe for dine medmennesker, må du gjøre det.» sa britiske Lord Dubb, som var seks år gammel da han ble reddet av Winton. «Det største ønske til faren min var «å oppmuntre folk til å gjøre en forskjell og ikke vente på at andre skal gjøre det. Det er dette han prøvde å formidle gjennom alle hans taler og i boken om hans liv», sier Winstons sønn Nick.

Preget verden Blant dem som ble reddet er en verdenskjent filmregissør, journalister, kabinett medlemmer, politikere og en av grunnleggerne til de israelske luftstyrkene. Helt til han døde i juni, 106 år gammel, gikk Winton med en ring som han hadde fått av flere av barna med en inskripsjon fra det jødiske Talmud: «Redd ett liv, redd hele verden.»

Troens Bevis 25 år siden

500 000 barnebibler til sovjetiske hjem Sarons Dal deltar i viktig felleskirkelig nordisk prosjekt. Barnebibelen trykkes på mange sovjetiske språk!

Av Rune Edvardsen Vi har sett at Gud har åpnet dørene i Øst-Europa. Millioner av barn og voksne venter nå på at du og jeg skal utføre vår del av misjonsbefalingen, å spre evangeliet til hele verden. Gud har åpnet dørene, han har hørt alle de bønner som har blitt bedt. Han har gitt sine bønnesvar. Nå er tiden inne til å strekke våre hjelpende hender mot barna i Sovjetunionen og Øst-Europa. Det er enorme behov for barnebibler. Overalt der min far, Aril Edvardsen, har reist i øst er det etterspørsel etter barnebibler og barnelitteratur.

Et nordisk samarbeidsprosjekt

Jeg sitter nå som representant for Troens Bevis, Sarons Dal, i et nordisk råd for spredning av barnebibelen i øst. Her har organisasjoner fra alle de nordiske land samlet gått inn for, så fort som mulig, å samle inn ti millioner kroner til barnebibler. Sarons Dal er med i den norske gruppen som består av: Åpne Dører, Pinsevennenes Ytre Misjon, Det Norske Bibelselskap, Misjon i Øst og Troens Bevis Verdens Evangelisering. Vi i den norske gruppen har som mål å klare halvparten av de ti millioner. Så ti millioner kroner er nok et for lite mål. Barnebibelen skal deles ut på mange språk: Russisk, moldavisk, usbekisk, tadsjikisk, aserbajdsjansk, ukrainsk, georgisk, latvisk, litauisk, estisk, og som et nybrottsprosjekt trykkes det også på ossetisk. 1. oktober 1990 startet aksjonen «BIBLER TIL BARNA-NYTT HÅP I ØST».

70-årig «fangenskap» er slutt

Gjennom 70 år har det i Sovjetunionen vært forbudt å gi barna opplæring i den kristne tro. Foreldre og prester som brøt loven risikerte lange og strenge straffer. Noen ganger ble barna tatt fra dem og plassert i barnehjem. Nå forbereder man en ny religionslov der forbudet er fjernet. I menighetene tar man friheten på forskudd og søndagsskolearbeidet blomstrer. Samtidig arbeides det med å få samarbeide med skoler og biblioteker i Sovjet, for å få inn barnebibler og annen kristen barnelitteratur. I Sovjetunionen mangler de alt når det gjelder kristen litteratur til barn. Ledere fra alle kirkesamfunn har en bønn til oss – SEND OSS BARNEBIBLER!

Rune Edvardsen sitter som Sarons Dal representant i «Nordisk Råd for spredning av Barnebibelen i øst». Den 1. oktober 1990 gikk startskuddet for aksjonen som har fått navnet «Bibler til barna – nytt håp i øst» som har fått bred støtte, både av kirkeledere og politikere. Biskop Gunnar Lislerud er aksjonsleder sammen med journalist Per Storrusten. Målet er å sende 520 000 barnebibler til Sovjet på forskjellige språk, i første omgang. Dette bør vær en kulturoppgave for hele Nordens folk, og en viktig felles evangeliserings-oppgave for alle kristne i særdeleshet.

animistisk bakgrunn i Kaukasusfjellene, et av Sovjets mange unådde folkeslag, selv om det finnes en menighet av Osseterne i Georgias hovedstad, Tblisi. Aril Edvardsen har blant annet prekt i denne menigheten og sett osseterne søke frelse. Men også de andre språk som Barnebibelen trykkes på er unådde folkeslag fordi evangeliet har vært isolert til kirkene i 70 år og den nye generasjonen kjenner ikke evangeliet.

Fire av de elleve språk Barnebibelen blir trykt på, tales av folk som regnes for unådde folkeslag. Usbekerne, som er muslimer, regnes i dag for å være verdens mest folkerike unådde folkeslag. Også tadsjikerne og aserbajdsjanerne er muslimer og er unådde folk. Likeså er osseterne, et folk på to millioner med Foto: Rune Edvardsen, her med den russiske barnebibelen, er koordinator for opplegg av stevner og prosjekter i Sarons Dal, samt koordinator for Aril Edvardsens korstog og møteopplegg i inn- og utland.

Skattefradraget Regjeringen har satt opp beløpet for skattefradraget for 2015 til 20 000,- kr per person. Dette er en flott måte å støtte misjonen på. Se om du kan justere ditt beløp for dette året! De som gir over 500 kr per år og inntil 20 000 kr – vil få 27 prosent i redusert skatt. Det vil si at enkeltpersoner kan få inntil 5 400 kr i mindre skatt, ektepar det dobbelte. NB! Vi må ha oppgitt personnummer for å kunne innrapportere gaven til Skatteetaten. Ring oss på tlf: 38 35 70 00 for å opplyse om dette.

Tre fantastiske livspartnere for misjonens sak! Ruth Solli opplevde hvordan bygda hennes ble forandret av Aril Edvardsens teltmøter i 1960. Misjonær Oddveig Gangså fikk en ny misjon gjennom Sarons Dal da hun kom hjem fra misjonsmarka i 1987. Aanen Solli får oppleve Sarons Dal som et sted som favner alt Guds folk. Her får du møte tre trofaste misjonspartnere som har stått sammen med Sarons Dal i mange år. Av Bente Rognmo Thakre Ruth Solli, Sokndal: Ruth Solli forteller at hun var til stede da Aril Edvardsen talte på møtene i bygda hennes i 1960. Det var under møteserien i Hauge i Dalene i Sokndal at Aril fikk klarhet i sitt livskall en ettermiddag han var i bønn. På dette tidspunktet var Aril en ung evangelist som hadde vært frelst i 3 ½ år. I lengre tid hadde han fastet og bedt om at Gud skulle vise ham veien videre. «Alltid før når Gud hadde talt til meg, hadde det vært i form av en dyp, umiskjennelig fornemmelse,» skrev Aril i ettertid. Men denne gangen var det annerledes. Jeg hørte en stemme som talte med klare og tydelige ord. Sterke ord: «Din livsoppgave skal være verdensvid evangelisering gjennom nasjonale kirker og nasjonale vitner.» Møteserien i Ruths hjembygd ble det som satte kursen videre for Troens Bevis. Forandret bygda di seg etter at Aril hadde møteserien der i 1960? - Ja det gjorde den, sier Ruth ettertenksomt. - Det var mange i

bygda som ble åndsdøpt under den møteserien. Siden reiste Ruth og familien til Sommerstevne i Sarons Dal hvert eneste år, og hun kan fortelle at hun ikke har gått glipp av et eneste Stevne siden det første i 1964! Ruth forteller at hun er oppvokst i en kristen familie der faren var reisende emissær inntil han giftet seg og tok over familiens gårdsbruk. - Vi gikk på stevner og møter og det som var fra vi var små. Det har jeg sett på som veldig viktig i ettertid, forteller Ruth. Hva er grunnen til at du som fast støttepartner har gitt din støtte til Troens Bevis Verdens Evangelisering i så mange år? - For meg er det misjonen som er viktig. Det er misjonen jeg støtter, enten det er Aril eller Rune som leder. Jeg vil stå med i tykt og tynt. Det jo oppdraget som er viktig!

Hva betyr det for deg å komme på Stevnet? - Det betyr veldig mye. Det gir meg veldig mye velsignelse. Også er det kjekt å ha Kanal 10 også, legger hun til med et lurt smil.

Oddveig Gangså, Marnadal: Oddveig Gangså var ute som misjonær fra 1963 til 1987. Først i Sør-Korea og deretter på Taiwan. Hun jobbet som sykepleier på barnesykehus i Sør-Korea og på barnehjem i Taiwan. Som følge av krigen mellom Nord- og Sør-Korea var mange barn blitt både skadet og foreldreløse. Det førte til at de trengte både pleie og en stor porsjon kjærlighet. Senere flyttet Ruth til Taiwan der hun jobbet på et barnehjem for poliorammede barn, kombinert med menighetsarbeid. Når skjønte du at du ville reise ut som misjonær? - Det var en lang vei å gå. Før det måtte jeg få en utdannelse. Jeg følte at jeg var ikke skikket nok, at alle andre var så mye bedre enn meg. Jeg ba til Gud og sa at jeg måtte ha et

spesielt ord for å være sikker på at det var Herren. Og det fikk jeg. Jeg leste historien om Gideon og at han var den yngste og at han følte seg heller ikke skikket, men Gud gav han befaling om å gå allikevel. Da bare visste jeg at jeg ville komme inn på skolen som jeg søkte på. Etter fullført utdannelse tok jeg også ett ekstra år med jordmorskole, også ble det utreise. Hva var det vanskeligste når du kom ut? - Det var språket, og landets kultur. Du kom til et land som var så fattig, og du ble så uendelig glad i dette folket, du fikk en sånn endeløs kjærlighet for dem. Men jeg kan legge til at jeg likte maten veldig godt. Spesielt den kinesiske som var litt krydret. Det likte jeg!

Foto: Ruth Solli.

Hvordan ser du tilbake på de årene du var ute? - Jeg synes at det var veldig rike år. Men når jeg ser tilbake, tenker jeg ofte at jeg kunne gjort litt mer. Barna var så sultne på kjærlighet. De satt ikke bare rett på fanget. De tok armene rundt deg og klemte deg og holdt deg fast. De ville ikke slippe. Det å vise kjærlighet, det er veldig viktig, ikke bare mot barn, men mot alle. Når du ikke har så mye språk, finnes det allikevel et kjærlighetens språk. Men de rike årene på misjonsmarken tok slutt i 1987? - Jeg reiste hjem da min far hadde fått kreft. Da far døde ble jeg hjemme hos mor. Jeg bare kjente at det var min oppgave å ta meg av mine foreldre. Og da mor døde, var jeg blitt pensjonist. Men jeg har hatt det veldig bra i Filadelfia menigheten i Mandal, som nå er blitt Familiekirken, legger hun til. - Det var da jeg kom hjem fra misjonsmarken at jeg begynte å reise fast til Stevnet i Sarons Dal hver sommer. Unådde folk ligger meg på hjertet. Jeg tror det var da jeg begynte å støtte innfødte evangelister, og jeg har støttet dem gjennom årene. Jeg leste også flittig bønneboken til Aril Edvardsen om forskjellige folkeslag som du kunne be for hver dag. Den boken fulgte meg i mange år, for de unådde folkeslagene ligger meg virkelig på hjertet, understreker Oddveig mens øynene blir fuktige. - Så reiste jeg også med til Israel og Gaza med Aril Edvardsen, og jeg hilste på Arafat. Jeg følte så nød for disse folkeslagene, og at jeg skulle be for dem. - Det var nok mange som nok tenkte hvordan kan du gjøre det? Hvordan kunne du ta Arafat i hånden?

Foto: Oddveig Gangså.

Foto: Aanen Aase.

Men vi var jo der med evangeliet, ikke av politiske grunner, forklarer hun. - Stevnet i Sarons Dal har betydd veldig mye for meg, ikke minst fordi jeg føler at det er et sånt godt samhold 29

«For meg er det misjonen som er viktig. Det er misjonen jeg støtter, enten det er Aril eller Rune som leder. Jeg vil stå med i tykt og tynt.» - Ruth Solli «Vi vil jo alle til himmelen, derfor er det så greit å bli kjent her!» - Aanen Aase «… selv om en er pensjonist kan en fremdeles være aktiv i Guds rikes arbeid. Pensjonistalderen gir en veldig mye tid til å bruke på Jesus og evangeliet.» - Oddveig Gangså

mellom de kristne. Også har det vært veldig gode sangkrefter. Jeg blir bygd opp åndelig og får inspirasjon til å gå videre. - Men jeg synes det er viktig å huske at selv om en er pensjonist kan en fremdeles være aktiv i Guds rikes arbeid. Pensjonistalderen gir en veldig mye tid til å bruke på Jesus og evangeliet. Så jeg bruker mye tid på bønn, for jeg ser at det er min oppgave nå. - Jeg angrer ikke, jeg er veldig glad jeg reiste ut som misjonær. Jeg har hatt et veldig rikt liv, jeg har sett bønnesvar og at Jesus er med hele tiden. Han er med, gjennom alt. Jeg er glad i livet og vil gjerne leve så lenge som jeg kjenner at jeg kan vær til hjelp for andre mennesker. Så lenge jeg kjenner at jeg er frisk og ikke kjenner noe smerte. Så jeg har tenkt at mennesker må ikke være redde for å ofre, om det er midler eller tid eller ting, for de får velsignelsen tilbake. De må være lydige og gå når Herren taler. Så vil de oppleve at Herren er med når Han taler.

Aanen Aase (96), Kvinesdal: Aanen Aase og kona Edith kommer fra Slimestad i Kvinesdal og har gått trofast på Slimestad Bedehus mesteparten av deres liv. Men de har i alle år fulgt virksomheten til Troens Bevis gjennom blader og trykksaker med stor interesse. De har også vært med som trofaste støttepartnere i alle år gjennom bønn og gaver. - Ja, jeg har vært med helt fra begynnelsen, vi vokste jo opp med både Sarons Dal og teltmøter i Kvinesdal. Mamma støttet også misjon i alle år og min søster Inger Miller var misjonær, forteller Aanen.

- Jeg husker også at min mor, Marie, ba mye. Hun hadde vanskelig for å komme fra gården, for vi hadde kyr, men hun brukte mye tid på å be. Når søsteren min, Inger, var ute på misjonsmarka, om det var noe galt, så merket hun det og sa det til pappa, også ba de for henne. Men Aanen har også hatt misjon i hjertet sitt i alle år. I 1949 reiste han et par år til Svalbard med en kamerat. Der jobbet han i gruven, men på dagtid gikk han fra hus til hus og inviterte barna på søndagsskole som han holdt om søndagen. Aanen forteller at han har alltid vært klar på at han ville besøke og støtte Sarons Dal og favne hele bredden av Guds rikes folk. Selv under en tid da det det tverrkirkelige felleskapet ikke alltid var oppmuntret i alle kristne kretser, gikk Aanen mot strømmen og søkte sammen med alt Guds folk. - Jeg var ukependler i ti år da jeg jobbet på Falconbridge i Kristiansand fra 1972 til 1982. I Kristiansand var det jo mange flere forsamlinger enn jeg var vant til, og jeg ble så begeistret da jeg oppdaget at de hadde møter på faste kvelder hver uke. Så jeg syklet rundt og kunne gå på møte hver eneste kveld i uken mens jeg var borte fra familien min. Også på tirsdagene, da det ikke var møte noen steder, ble jeg invitert hjem til en arbeidskollega som hadde bibelgruppe den kvelden. - Mottoet i heimen vår har alltid vært: «Vi vil jo alle til himmelen, derfor er det så greit å bli kjent her nede!» - Også må jeg si at jeg og min kone Edith var i flere år også med på eldretreffene oppe i Sarons Dal da de ble holdt for en tid tilbake, det var veldig fint! - Og noe annet som betydde mye for oss var Full Gospel Businessmen samlingene som John Morris Olsen fra Sarons Dal holdt i hjemmet vårt på Ytre Egeland i en periode. De samlingene var veldig fine og det var flott å oppleve at vi kunne komme sammen på tvers av kirkesamfunn. - Jeg synes det er veldig positivt at det er så godt samarbeid mellom de forskjellige menighetene oppe i Sarons Dal. Jeg må også fortelle at da jeg var på møte med Åge Åleskjær i Sarons Dal for to år siden, ble jeg bedt for smertene i foten min som jeg har hatt plager med. Verken forsvant og har aldri kommet tilbake!

Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. De skal få hvile fra sitt strev, for deres gjerninger følger med dem. Åp.14.13

Det kan bli avgjørende for andre mennesker, og dine verdier kan leve videre

Kontakt oss nå for å få vite mer om hvordan dine verdier kan leve videre. Arnold Dragland Tlf. 38 35 75 07 arnold@troensbevis.no

troensbevis.no

Gevir

VIL DU GI EN ANDEL AV DIN ARV TIL TROENS BEVIS ETTER AT DINE KJÆRE HAR FÅTT SITT?

- Kongolesiske soldater må b voldtekter skal stoppe Det sier gynekologen Denis Mukwege, til The Guardian. Mukwege har blitt en av verdens ledende eksperter på hvordan man skal helbrede indre fysiske skader forårsaket av gruppevoldtekt, og er Dina-stiftelsens samarbeidspartner i Øst-Kongo. Av Nathalie Edvardsen

I følge den verdenskjente gynekologen, som har blitt en av verdens ledende eksperter på hvordan man skal helbrede indre fysiske skader forårsaket av gruppevoldtekt, står den kongolesiske hæren fast i en kultur av seksuell vold. - De kongolesiske soldatene bør bli avvæpnet fordi mange av hærens tropper er «helt syke». De bør bli fratatt våpnene, og erstattes av rekrutter som har aldri utført seksuell vold eller kjempet for en voldelig milits. Den kjente gynekologen er grunnlegger av Panzi sykehus som har behandlet mer enn 30 000 overlevende etter seksuelle overgrep begått av militære og militser i Øst-Kongo. I fjor ble han tildelt EUs høyeste menneskerettighetspris, Sakharov-prisen, for å ha reddet livet til tusenvis av voldtektsofre. Dina-stiftelsen samarbeider med den kjente gynekologen. De voldtatte jentene som kommer til stiftelsens sentre i Øst-Kongo får behandling ved Panzi sykehus, mens Dina-sentrene fungerer som et retreatsenter. Et av sentrene ligger bare to km fra sykehuset.

En tredjedel av voldtektene begås av den kongolesiske hæren Mukwege legger til at voldtektsforbrytere i Forsvaret til Den demokratiske republikken Kongo (FARDC) bør vurderes som «ofre».

- Soldatene ble traumatisert under en av Afrikas mest brutale og eldste kriger, og trengte psykologhjelp som ikke var tilgjengelig for dem.

bli avvæpnet om

Mukwege henviser til en by i Øst-Kongo hvor kongolesiske soldater begikk massevoldtekt i 2012, og sier: «I Minova og andre steder er det FARDC som voldtar istedenfor å beskytte befolkningen sin. FARDC har vist at de kan ødelegge befolkningen, og det er et stort problem. Hvis vi ønsker å kjempe mot seksualisert vold, da må vi være modige nok til å si at vi må opprette en hær der folk aldri har vært i en milits før eller har aldri vært involvert i voldtekt eller ødeleggelser.» Mukwege stiller også spørsmål til det internasjonale samfunnet som gir store pengesummer inn i et militær som rutinemessig utfører seksuell vold. - Storbritannia og andre land bruker mye penger for å prøve og bygge en hær av folk som er «helt syke» og ødelagt. De vil aldri lykkes, i følge gynekologen. FN anslår at mer enn en tredjedel av voldtektene som skjer i den østlige delen av landet er begått av den kongolesiske hæren. - Til tross for å ha brukt £ 5.2m på å arrangere høyprofilerte toppmøter om å få en slutt på seksualisert vold, har den britiske regjeringen forpliktet seg til mindre enn en femtedel av dette beløpet til å takle voldtekt i krigssoner i 2015.

- Vi må være modigere enn dette! Hvorfor kan vi ikke begynne å sende FARDC til å gjøre sosialt arbeid som å fikse veier, beskytte husene eller produsere mat? De kan gå i sine uniformer, men de trenger ikke sine våpen. På den måten kan de være nyttig for samfunnet. Mukwege legger til at mange militære rekrutter hadde allerede kjempet for voldelig milits og utført voldtekt da de gikk inn i hæren, noe som betyr at seksuell vold ble med inn i tankegangen til landets militære. - Mange av gjerningsmennene er selv ofre fordi mange av dem bare var barn de ble med i hæren. Og det er ingen psykologisk støtte til å hjelpe dem, sier Mukwege. - Vi prøver å bygge noe med folk som er mentalt ustabile. Studier viser at de fleste har post-traumatisk stresslidelse. Hvordan kan du gi dem våpen? En ny undersøkelse fant at den største massevoldtekten i landets historie ble antagelig satt i gang av regjeringen og militære påtalemyndigheter, mens voldtekts tiltaler i ØstKongo har falt og tilfeller av seksuell voldt økt til tross for politiske og internasjonale løfter. Kilde. The Guardian

Pastor Thang i Vietnam:

Mennesker frelst og helbredet

Evangeliet utbrer seg i Vietnam på tross av at de kristne opplever undertrykkelse og en viss forfølgelse fra myndighetene. Nasjonen er nå nr. 16 i på forfølgelseslisten «World Watch List », noe jeg fikk bekreftet da jeg besøkte landet tidligere i år. Av Glenn Tønnessen Troens Bevis støtter nå hele 70 evangelister i landet og flere av dem fikk jeg treffe i og nær Ho Chi Minh City (tidligere hovedstad Saigon) i løpet av 2-3 dagers besøk i området. De fleste har sin egen uregistrerte huskirke da de kommunistiske myndighetene i landet ikke tillater registrering. Et sterkt ideologisk og kommunistisk mørke ligger over landet hvorav over halvparten av befolkningen er buddhister. Vår feltleder i Sør-Vietnam er Daniel Pham som leder en bevegelse med 260 uregistrerte huskirker, bevegelsen som har sett 3500 vietnamesere frelst bare i løpet av den siste julehøytiden.

Daniel ordner med bil og jeg blir tatt med ut på den tørre landsbygda der varmen og lukten av Vietnam er påfallende. Langs en smal vei, en halvtimes kjøretur fra storbyen, finner jeg vår innfødte evangelist, Pastor Thang. Thang er i fulltidstjeneste som pastor og evangelist og familiens bolig rommer også en huskirke. En enkel stue på 30 kvadratmeter samt et flisebelagt gårdstun er hans kirke. Han flyttet tilbake til dette sted, sin hjemplass, for 15 år siden og begynte bibelstudier for sin familie. Huskirka ble etablert for godt fire år siden. Nå samles godt 20 personer hver søndag. Sist jul samlet Pastor Thang 100 mennesker fra naboområdet til julemøte og åtte mennesker ble frelst. De vietnamesiske kristne er virkelig flinke til å utnytte høytidene. Noe å lære for

Foto: Glenn Tønnessen sammen med Pastor Thang og datteren på fem år, som de ble velsignet med etter forbønn.

Foto: Forbønn for Pastor Thang sammen med andre huskirkeledere.

oss materialistiske kristne i Vesten. Menigheten til Pastor Thang har skaffet seg stor innflytelse i området og noen av de lokale landsbylederne var også blant de inviterte i jula. - Jeg leder også fem andre huskirker i området. Totalt 145 mennesker ble frelst i disse huskirkene i 2014. Vi opplever Guds mirakler blant oss og flere mennesker har blitt helbredet fra Hiv-smitte. Jeg opplevde selv miraklenes Gud. Jeg og min kone kunne nemlig ikke få barn, men ved forbønn opplevde vi miraklet og fikk ei velskapt jente. Hun har nå blitt fem år. Bare rundt ti prosent av kirkene i Vietnam har fått registrere seg. Det virker som om optimismen med hensyn til religiøs frihet i Vietnam har bleknet noe i det siste. Be for huskirkene som møter vold og trakassering mange steder i landet. Men Gud går frem og det jeg opplever i Vietnam er meget oppmuntrende for en mann som kommer fra et vekkelsesfattig Europa. De innfødte evangelistene er et meget effektivt misjonsverktøy. Dere skulle vært her og sett det selv. Enhver kristen bør ha sin stedfortreder, eller flere, slik at vi alle på denne måten kan forkynne evangeliet «like til jordens ender» (Ap.gj.1.8). Derfor sender Troens Bevis nå ut flere hundre nye evangelister i Sør-øst Asia. Måtte jeg kunne være med å vekke det skandinaviske kristenfolket til ropet fra høstmarkene der ute.

Om Vietnam Flagg Leder President Nguyen Triet Innbyggertall 89,0 millioner Evangeliske kristne 1,8% Hovedreligion Buddhisme (52,5%) Unådde folkeslag 60 (56%) Myndigheter Kommunistisk stat (kilde: Operation World)

Unge vietnamesere kommer til tro gjennom Brevkurset! Brevskolen i Vietnam åpnet våren 2015. Brevkurset blir flittig brukt av vietnamesiske innfødte evangelister, og det kommer allerede rapporter om vietnamesere som kommer til tro. Brevkurset er for øvrig det første av sitt slag som er offentlig godkjent av myndighetene i landet. Av Bente Rognmo Thakre Her følger tre ferske vitnesbyrd fra Vietnam: Vitner for venner og kolleger Jeg heter Pham Tuan Linh og er 28 år gammel. Jeg ble en troende for seks måneder siden. En kristen venn inviterte meg til menigheten hans. På det tidspunktet var jeg en alkoholiker og gambler. Jeg hadde skilt meg fra min kone, og jeg var ikke fornøyd med livet. Etter å ha vært i kirken flere ganger, oppdaget jeg at jeg trengte Jesus. To dager etter at jeg tok imot Jesus, gav jeg opp både drikking og røyking. Jeg gikk også til min tidligere kone og delte evangeliet med henne. Selv om vår relasjon ikke er gjenopprettet, kan vi nå være venner. Jeg fortsetter å dele evangeliet med mine arbeidskolleger og venner og inviterer dem til å være med på møte i menigheten. Jeg ble også akkurat ferdig med Brevkurset «Det Nye Liv».

Foto: Pham Tuan Linh vitner for venner og kolleger i Vietnam. 36

Jeg satte veldig pris på Brevkurset fordi det gav meg en dypere forståelse av frelsen. Nå er det lettere for meg å dele evangeliet med andre. Tusen takk for at dere har hjulpet meg. Må Gud velsigne dere! Fikk hjelp med hjertesorg Jeg heter Nguyen Ut Nho og er 25 år gammel. Jeg flyttet sammen med en venn for å dele på husleien. Vi hadde ganske like, triste historier. Vi hadde begge slått opp med våre kjærester, og vi led begge av hjertesorg. Men han var en helt ny kristen, og han inviterte meg med til menigheten sin der jeg fikk høre evangeliet. Som følge av det tok jeg imot Jesus som min frelser. Det var for to uker siden. Etter det følte jeg meg så fredfull og lett til sinns. Tungsinnet, smerten og tristheten over at det var slutt med kjæresten min forsvant. Jeg er også blitt ferdig med

Foto: Nguyen Ut Nho fikk hjelp med hjertesorg etter at han ble en kristen.

Påsketur med Troens Bevis

Foto: Brevkurset ble gjennombruddet for troen hans.

Brevkurset «Det Nye Liv». Jeg forstår Guds store kjærlighet for meg mye bedre nå. Jeg er så takknemlig for alt Han har gjort for meg. Og jeg er så takknemlig over frelsen som jeg har gjennom Han. Tusen takk! Brevkurset ble gjennombruddet Jeg heter Lai Quoc Phong og er 35 år gammel. Min far omvendte seg til kristendommen for to år siden. Jeg ble ofte med han på møte i menigheten, men jeg tok ikke undervisningen om Jesus alvorlig. I løpet av disse to årene har menigheten flere ganger foreslått at jeg burde bli døpt. Men jeg har alltid hatt en unnskyldning. Egentlig var det fordi jeg ikke trodde på Jesus og ikke mente at dåpen var nødvendig for meg. Men de siste månedene har faren min oppmuntret meg til å ta Brevkurset «Det Nye Liv». Selv om jeg ikke var veldig interessert, tok jeg kurset. Brev for brev opplevde jeg at jeg stadig hungret mer etter Guds ord, og jeg ble mer og mer interessert i kurset. Nå forstår jeg Guds kjærlighet og frelsen i Jesus, og jeg ønsker å bli døpt. Faktisk kan jeg ikke vente til jeg blir døpt! All takk til Gud for Hans utrolige kjærlighet mot meg og hele verden. Tusen takk for dette kurset som har hjulpet meg å forstå denne kjærligheten!

Det er en glede for Troens Bevis Verdens Evangelisering å arrangere tur til Israel i påsken 2016. Vi besøker de mest sentrale stedene og puster inn levende bibelhistorie fra landet som har preget vår kultur og formet vår tro. Dette kommer til å bli en tur fullspekket med opplevelser. I løpet av rundreisen blir det også tilrettelagt for møte med både messianske jøder og palestinske kristne. Brosjyren og programmet finner du på fokusreiser.no 1. Utreisedag 2. Fridag i Tel Aviv 3. Tel Aviv – Cæsarea – Haifa – Tiberias 4. På og rundt Gennesaretsjøen 5. Galilea og Golan 6. Tiberias – Kana – Nasaret – Dødehavet – Jerusalem 7. Nye delen av Jerusalem og Betlehem 8. Oljeberget – Gamlebyen i Jerusalem 9. Fridag i Jerusalem 10. Hjemreisedag

Reiseledere på turen er: Rune Edvardsen og Sten Sørensen Påmelding: Sabra Fokusreiser +47 38 12 56 60

faste støtteannonsører Våre fasteVåre støtteannonser

Kontakt Troens Bevis på (+47) 38 35 75 00 for støtteannonser for ditt firma

Ufotrafikkskole trafikkskole UFO støtter arbeidet i Troens Bevis

KJØPESENTER I LYNGDAL Sentrumsgården

Hegland Trykk

Telefon 92 21 44 19

Takk til våre annonsører!

Sentralstøvsugerbutikken

Ribes Elektro

Spesialist på kristen musikk og litteratur gjennom 75 år

Her kan du annonsere for ditt firma ...

Avdeling

BOKHANDEL

Østregate / Torvgaten 4838 ARENDAL post@hoyerbok.no

VESKEHUSET

Elvegt.5 4370 Egersund TELEFON 37 00 46 60 TELEFON 37 00 46 50 Tlf: 51 46 77 11 TELEFAX 37 02 81 88 TELEFAX 37 02 81 88 Vi fører alt av skolemateriell og har landets største utvalg i skolesekker -Butikken for mannen Askjems ann_Bobil & Caravan_Layout 1 28.01.13 12.53 Side 1 www.silverinvest.no

NORGES STØRSTE • Etablering av selskap

Her kan du annonsere for ditt firma ... silverinvestno

• Fakturering/Lønn/Remittering

VAREHUS FOR MOBIL FERIE silverinvestno Landets beste priser på verdens beste metall...

• Tilgang til eget regnskap; gjøre en del av jobben selv.

• Skanne bilag inn i eget regnskap • EHF-fakturering

• Elektronisk innhenting fra

SIRDALSVEIEN 38, 4376 HELLELAND Tel efo n: 51 40 24 00 • p o st@ l und regnsk ap.no

Salg av Parkmaskiner Her Kommuner kan du for annonsere for firma ... ogdittGolfbaner!

Tine og Nortura.

Takk til våre annonsører

Den gode ferieopplevelsen…

ÅSHAUGVEIEN 4, 3170 SEM V/TØNSBERG • TLF. 33 30 13 00 • WWW.ASKJEMS.NO

TveitPark

Mob: (+47) 905 60 660 - E-post: gunnar@tveitas.no - www.tveitpark.no

Gi flyktningene Jesus! Flyktninger strømmer mot Europa. Langs veien står kristne som hjelper med mat og klær, og forteller om Jesus. Mennesker på flukt finner håp. På samme måte søker flyktninger til Troens Bevis sine TV sendinger og blir frelst ved å se på Miracle Channel! Mennesker er i desperat søken! Miracle Channel er en unik måte å forkynne evangeliet på til folket i den arabiske verden. Du kan gjøre dette ved å gi en gave på denne giroen. Hittil i år mangler vi 1,5 million kroner til TV arbeidet, som mye skyldes gavesvikt fra USA. Kanalen går fortsatt døgnet rundt men vi har måttet kutte livesendinger. Planen er å starte dette opp igjen om midlene kommer. Dersom alle som får denne giroen gir noe, er arbeidet mulig å fullføre. Din gave betyr mer enn du tror!

Gi en gave og gi flyktninger sannheten om Jesus!

Foto: Gjennom Miracle Channel kan du forkynne evangeliet for mennesker på flukt.

Bruk vedlagt giro eller kontonummer 3080 30 43007 i Norge. Du kan også gi en gave med VISA/Mastercard på troensbevis.no eller sende en SMS med TRO (mellomrom) beløp til 2377. 39

Ønsker du og din menighet besøk? Vi styrker teamet og legger planene for 2015/2016. Ønsker du og din menighet besøk er du velkommen til å ta kontakt! Om du ønsker besøk til inspirasjon, forkynnelse, misjonsfokus, pastor- og ledersamlinger, misjonssamtaler, inspirasjon og fokus på menighetens lokale mandat eller misjonsoppdrag. Ulike tjenestegaver står klare til å komme! Vi stiller gjerne til en samtale om hvordan Troens Bevis Verdens Evangelisering kan være til hjelp for dere. Følgende medarbeidere er med jevne mellomrom på reise: Sten Sørensen, Rune Edvardsen, Kai Johansen, Hans Martin Skagestad, Glenn Tønnessen og Lars Agnar Rosten. Ta kontakt for nærmere informasjon. Send en epost til mail@troensbevis.no eller ring (+47) 38 35 75 00

B-blad. Returadresse: Troens Bevis, Sarons Dal, N-4480 Kvinesdal, Norway