Festina lente - En introduksjon til antikken

Merete Margareth Tandberg

Turid Petersen (red.)

FESTINA LENTE

En introduksjon til antikken

Merete Margareth Tandberg

Turid Petersen

(red.)

FESTINA LENTE

En introduksjon til antikken

© Tell forlag AS 1. utgave / 1. opplag 2024 Omslagsdesign og grafisk formgivning: Milla. www.milla-design.no Trykk: Vestfjorden Media AS

Alle henvendelser om denne boka rettes til: Tell forlag AS, Leangbukta 30B, 1392 Vettre Tlf. 66780918 post@tell.no www.tell.no

ISBN: 9788275227148 Bokmålsutgave

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Boken er utgitt med støtte fra Utdanningsdirektoratet

Utdrag for vurdering

Innhold

Forord

Antikken inspirerer og fascinerer stadig mennesker verden over. Vi ser antikkens tragedier fremført på teaterscenene, vi ser motiver fra antikkens historie og mytologi i kunsten, og vi ser hvordan antikken har preget arkitekturen. Også for de moderne språkene og de moderne demokratiene, både politisk og juridisk, har antikken hatt svært mye å si for hvordan det er i dag. Mange av ideene fra antikken har vist seg så elastiske og slitesterke at de har tålt både tidens tann og tilpasningen til vår tid.

Når vi møter antikken, møter vi på mange måter en kultur som er så lik vår egen at vi kan speile oss i den. Samtidig byr antikken på et møte med «den andre». Antikken er tilstrekkelig ulik vår egen kultur til at vi kan kontrastere våre verdier og normer med verdier og normer i antikken. Slik kan vi få et kulturmøte i dobbel forstand. Den som har kunnskap om, og reflekterer over, kulturmøtene i antikken og kulturmøtet mellom egen tid og antikken, vil trolig også kunne se flere aspekter ved både seg selv og sin egen samtid. Et slik utgangspunkt er fruktbart både for å utvikle egen etisk bevissthet og for å bidra med sitt medborgerskap til fellesskapet og demokratiet.

Vi håper at Festina Lente kan åpne antikken for flere lesere. Hva er det vi speiler oss i når vi møter antikken? Hvor er vi like, hvor er vi ikke så like likevel? Noe er opplagt ulikt, andre aspekter ligner, men ser man nærmere etter med et kritisk reflekterende blikk, blir man ofte overrasket. Hva skjer da? Når vi ser de ulike beretningene om antikken, hva skal vi da tro?

Boka er skrevet som et svar på læreplanen til programfaget Antikkens kultur. Den egner seg både til undervisning og selvstudium.

Lege feliciter!

Turid Petersen

Merete Margareth Tandberg Trondheim, september -24

Jeløya, september -24

Slik bruker du boka

Festina Lente er strukturert i samsvar med læreplanens fire kjerneelementer. I «Antikkens historie» får leseren et innblikk i de realhistoriske rammene rundt livet i antikken med utgangspunkt i polis og hvordan demokratiet utviklet seg, og senere hvordan romerne overtok herredømmet. Bokas andre del, «Antikkens språk», handler om antikkens språk og tall, og hvordan vi kan spore elementer fra både klassisk gresk og latin i moderne språk. I «Antikkens kulturhistorie» blir leseren presentert for hvordan (forskerne mener) menneskene i antikken levde innenfor de realpolitiske rammene. Her dreier det seg blant annet om religion, mytologi, filosofi og mellommenneskelige relasjoner. I bokas siste del, «Antikken lever», rettes blikket fremover for å se hvordan antikken har vært tema og referanse i ulike epoker, først i antikken selv, deretter opp mot vår egen tid.

Vi anbefaler at delene leses i oppsatt rekkefølge. Kunnskap om hvordan man uttaler klassisk gresk og latin og om de etymologiske prinsippene, som er å finne i del to, «Antikkens språk», bør likevel komme tidlig. Spredt i boka står etymologiske forklaringer på aktuelle begreper, og med relevant forkunnskap er det lettere å forstå dette fagstoffet. Slik kan elevene året gjennom se etter antikke språkelementer også i eget og andre levende språk. Boka har ellers både innholdsfortegnelse og register, og man kan lese etter interesse.

Teksten er gjennomgående forsynt med spørsmål, noen med et søyle-ikon, andre med et ugle-ikon. Søylespørsmålene bygger kunnskap mens uglespørsmålene er refleksjonsspørsmål som har til hensikt å fremme forståelsen av fagstoffet.

På slutten av hver del finnes oppsummeringsspørsmål og utforskningsoppgaver. Dersom fagstoffet er godt innarbeidet, skal oppsummeringsspørsmålene gå radig. Ingen kan gjøre alle utforskningsoppgavene i løpet av ett skoleår, men man kan velge etter interesse eller relevans. Noen utforskningsoppgaver innbyr til større dybdelæringsprosjekter hvor eleven(e) selv må innhente kunnskap fra eksterne kilder og omsette den til kompetanse og utforske og reflektere over emnet de jobber med.

Fagfornyelsen (LK20) gir full metodefrihet, og vi kaster ballen over til de kreative sjelene vi vet finnes der ute.

Utdrag for vurdering

Polis, den greske bystaten, er kjernen i antikken. I bokas første del blir vi kjent med polis og de politiske rammene rundt livet i antikken. Vi trekker historiske linjer og ser samtidig på demokratiets fremvekst før vi går over til romerne og ser hvordan den lille bebyggelsen ved Tiberen ble et verdensimperium. 1

ANTIKKENS

HISTORIE

« antikken lat. antiquus ‘gammel’

« polis gr. πόλις ‘by’ og ‘bystat’

Antikken

•Nevn noen sentrale personer fra antikken. Hvor kommer de fra?

• Hvilken geografisk utstrekning hadde den greske og den romerske kulturen? Illustrer med en tegning.

•Hvorfor er antikken fortsatt interessant i vår tid?

Å avgrense en historisk periode og gi den et navn, er noe historikere gjør i ettertid etter visse kriterier. Ikke alle er enige, hverken når det gjelder antikken eller andre historiske perioder. I denne boka bruker vi et nokså vanlig hovedkriterium for å avgrense antikken, nemlig statsformen polis. Denne statsformen skal vi bli godt kjent med. Polis oppsto som samfunnsform på 800-tallet fvt. og besto frem til 400-tallet evt. Da ble den svekket, og antikken i Vest-Europa gikk over i middelalderen. Det er vanlig å dele antikken i to hovedperioder, først den greske, så den romerske. Da grekerne hadde sin storhetstid, var romerne i gang med å etablere og utvikle sitt samfunn, og vi skal senere se hvordan de to kulturene grep inn i hverandre. Da romerne overtok herredømmet over hele middelhavsområdet, er vi i romertiden. Gresk språk og kultur levde likevel videre.

Geografisk dekker antikken området som var dominert av de greske og romerske bystatene rundt nesten hele Middelhavet, og i romertiden ble utstrekningen så stor at det etter hvert ble vanskelig å kontrollere grensene. Selv om vi avgrenser antikken geografisk, vet vi at det fantes rikelig og fruktbar kulturutveksling med nærliggende kulturer blant annet i Mesopotamia og Egypt. Ettersom vi har en periode som strekker seg over 1200 år, og et enormt geografisk område med mange navngitte bystater, må vi begrense oss til generelle trekk. Noen bystater kjenner vi bedre enn andre, som Athen, og den blir derfor ofte utgangspunktet selv om vi kommer til å nevne også andre. Når vi kommer til Roma, og ikke minst Romerriket, faller noen av karaktertrekkene ved den klassiske greske polis fra, men både byen Roma og byene i Romerriket har ennå tilstrekkelig til felles med den greske polis til at vi kaller dem bystater.

SPORENE FRA ANTIKKEN

Antikken ligger 2000 år tilbake i tid, hvordan er det overhodet mulig å vite noe om denne perioden? Den har etterlatt mange spor, både skriftlige og materielle, og når vi skal danne oss et bilde av hva som foregikk i antikken, eller hva antikken er, er det disse sporene vi må sette sammen. Da må vi trå varsomt. Selv om vi har mange spor, er trolig så mye som 90 % gått tapt. Ved hjelp av ulike fagdisipliner som historie, arkeologi, filosofi, religionshistorie og sosialantropologi, og ikke minst antikkens morsmål gresk og latin, kan vi likevel få et nokså klart bilde, selv om mange forhold forblir uklare.

Antikken har både fascinert og vært forsket på i lang tid. Ulike tider har studert den med ulike innfallsvinkler, og den har derfor vært fremstilt på ulike måter. Hva antikken er eller var, handler derfor både om øyet som ser, og om hvem man spør. Fortellingen om antikken er ikke den samme i dag som den var i renessansen, heller ikke i Mussolinis Italia. Hvordan fortellingen om perserkrigene høres ut i Midtøsten, kan man også spørre seg. Når vi leser antikkens tekster, leser vi i all hovedsak seierherrenes beretning, den er ofte lite nøytral. Kanskje er den mer egnet til å si oss noe om hvordan seierherrene så på seg selv og fiendene sine, enn som en kilde til hva som faktisk skjedde?

Alle fremstillinger av antikken er nødvendigvis farget av sin egen samtid. Det gjelder også oss. Hvilke verdier og spørsmål er vi opptatt av? Hva er politisk korrekt i våre dager? Hvordan nærmer vi oss antikken?

Hvilke spørsmål vil vår tid stille til antikkens spor?

De materielle sporene

Arkeologien gir oss tilgang til samtidige kilder, og med moderne teknologi kan vi datere funnene nokså nøyaktig. Med «samtidig» mener vi at kildene faktisk er fra antikken. Arkeologene har gravd ut nesten hele byer som Pompeii og Ostia, Romas havneby. Disse funnstedene gir verdifull informasjon om hverdagslivet i mindre byer i Romerriket, og vi kan besøke dem som utendørsmuseer. Alle funnene skal likevel tolkes, og i kapittelet om Pompeii skal vi se at man også har pyntet litt på fortiden.

« arkeologi gr. ἀρχαῖος ‘opprinnelig’ og ‘gammel’ og λόγος ‘ord’ og ‘lære’

Apollon-tempelet i Bassae, Peloponnes, står i dag under presenning for å skåne det mot luftforurensing.

Mange funn er derimot mye mindre. Det kan dreie seg om mynter, keramikk, smykker, statuer eller andre materielle spor, intakte eller defekte. Når vi ser disse sporene, har en museumskurator bestemt hvor de skal stå, og de kan være plassert ved siden av gjenstander som opprinnelig kanskje ikke hadde noe med dem å gjøre. Gjenstandene er med andre ord tatt ut av sin kontekst. Selv om vi kan lese på plaketter hva vi ser, hvor gjenstanden er funnet, og hvem som trolig har brukt den til hva, skal det god innlevelsesevne og en godt utviklet kritisk sans til, før man kan analysere de ulike kunst- og kulturuttrykkene og reflektere over hva de kan fortelle om sin samtid. Ofte er vi avhengig av solid bakgrunnskunnskap.

Her ser vi tempelets indre frise utstilt i et eget rom, i øyehøyde med elektrisk belysning.

Noen av de samtidige kildene er store og kjente, som Parthenon på Athens akropolis og Colosseum i Roma. Hva kan slike sagnomsuste spor fortelle oss? Mange av oss har allerede sett dem avbildet eller hørt fortellinger om dem. Noen av disse store sporene har funnet veien til innendørsmuseum. På 1800-tallet dro en eventyrlysten delegasjon til Hellas. De hadde lest om et Apollon-tempel i Bassae, tegnet av selveste Iktinos, Parthenonarkitekten. Tempelet ble funnet på et øde sted i Arkadia sørvest på Peloponnes, i forfallen tilstand. De nysgjerrige ekspedisjonsmedlemmene fant spredte deler de kunne sette sammen til en frise. Frisen må ha smykket tempelets indre og viser blant annet kampen mellom amasonene og grekerne. Britene fikk frisen til England, og i dag har den en egen sal i British Museum. Man kan se den i øyehøyde sammensatt i den rekkefølgen arkeologer og kuratorer har sett for seg gi mest mening.

Arkeologene holder fortsatt på med både utgravninger og andre arbeidsmetoder for å gjøre bildet av antikken tydeligere. Mye gjenstår, både fordi det er kostbart, men også fordi moderne bebyggelse mange steder ligger over antikkens bebyggelse.

Gjør et søk etter de de nyeste arkeologiske funnene i middelhavsregionen. Hvordan jobber arkeologene, og hvordan påvirker nye funn det vi allerede mener vi vet om antikken?

De skriftlige sporene

Vi har mange innskrifter og lengre tekster på gresk og latin fra antikken. Innskriftene er originale, for eksempel på gravmonumenter eller triumfbuer. Tekstene fra antikkens forfattere finnes derimot ikke i original utgave, og manuskriptene har hatt en lang og strabasiøs ferd frem mot vår tid.

I antikken var papyrus lenge skriveunderlaget, et skjørt materiale særlig utsatt for fukt, og ble det for gammelt, smuldret det. For å distribuere tekstene, måtte de kopieres for hånd. I hellenismen pågikk dette for fullt, og i de lærde sentra som bibliotekene i Alexandria og Pergamon ble tekstene kopiert fra en papyrus til en annen. Da Alexandria innstilte papyruseksporten for å stikke kjepper i hjulene for Pergamon på 200-tallet fvt., visste Pergamon råd, og pergamentet kom i allmenn bruk. Med få unntak har vi kun tekster som ble kopiert over på pergament.

« manuskript lat. manus ‘hånd’ og scribere ‘skrive’ perf. part. ‘håndskrevet’

« pergament lat. pergamenus eg. ‘som kommer fra Pergamon’

Cyperus papyrus, den tropiske sumpplanten, ble i antikken dyrket rundt Nilen og brukt til å fremstille skriveunderlag. Gr. πάπυρος har gitt oss ordet «papir».

I middelalderen fortsatte munkene å kopiere de antikke tekstene selv om kristne tekster fikk forrang. Munkene hadde ofte dårlig lys og kalde rom. Tekstene de kopierte var ofte skrevet med forkortelser og uten mellomrom mellom ordene. Det var lett for en kald munk som så dårlig å blingse. Også pergament tok skade av klimatiske forhold og skadedyr, og tekstene var ikke alltid hele, og slettes ikke feilfrie da de til slutt nådde vår tid. I moderne tid har klassiske filologer studert dem og blitt mer eller mindre enige om hva som en gang sto der. Hva skrev de antikke forfatterne egentlig? Så har man oversatt tekstene, det siste skrittet på veien. Selv om det kan fremstå nærmest tilfeldig hvilke tekster som har overlevd, må vi likevel gå ut fra at de «kanoniske» tekstene ble valgt ut. Studiet av hvordan tekstene er kommet fra antikken til oss, og hva som mest sannsynligvis sto i dem, kalles tekstkritikk.

Å forstå antikken kan fremstå som en formidabel oppgave. Vi kan vite en hel del, selv om mye kun er sannsynlig. Når vi legger arkeologiske funn sammen med informasjonen vi får fra tekstene, blir kunnskapen sikrere. Og selv om stadig nye funn fører til at vi må revurdere det vi trodde vi visste, regner vi det som et skritt i riktig retning. Vi må bare alltid huske at vi er farget både av hvordan vi har sett antikken fremstilt tidligere, og ikke minst av sentrale verdier i vår egen samtid, det vil si øyet som ser.

Pergament var et kostbart materiale og ble ofte dobbelskrevet. Her ser vi tydelig en tekst skrevet oppå en annen, en vertikal og en horisontal tekst.

Pompeii

I 79 evt. hadde vulkanen Vesuv et voldsomt utbrudd. 200 meter av toppen ble blåst av og store landområder ble lagt under pimpstein og aske. For oss resulterte vulkanutbruddet i et særlig informativt spor etter antikken, for innbyggerne i en katastrofe. Med øyevitneskildringen fra Plinius d.y. har vi også en nøyaktig beskrivelse av selve utbruddet. Pompeii var ikke en spesielt sentral by i antikken, men den har blitt et særlig sentralt arkeologisk sted. Hele byen, ca. 8 km fra Vesuv, ble begravd. I dag er ca. 2/3 av Pompeii gravd ut, og utgravningene pågår fortsatt. I Pompeii har vi muligheten til å studere spor etter antikkens hverdagsliv.

Trolig bodde det ca. 15 000 mennesker i Pompeii, og rundt 2000 av disse skal ha omkommet i katastrofen. Mange klarte å flykte. Kom det forvarsel? Det er funnet spor etter både sprekker i veggene og pågående reparasjonsarbeid.

I utbruddets første fase ble vulkansk stein skutt opp i lufta og ga pimpsteinregn. Først kom en ganske lett, grå pimpstein som var vond nok å få på seg, og mange må ha flyktet. Så kom en tyngre pimpstein. Nå lå det etter hvert et pimpsteinlag i gatene. Dette nedfallet var hverken varmt eller giftig, bare vondt. Gatene ble nærmest ufremkommelige, og tak raste sammen.

Utdrag

Plinius d.e., en romersk vitenskapsmann med stilling også i marinen, var stasjonert i Napolibukta under utbruddet. Han døde da han forsøkte å hjelpe venner. Her ser vi Vesuvs utbrudd og gravfølget hans på et maleri fra 1780.

Pompeii er full av falloser og grov graffiti. Obskøniteter er ikke noe nytt.

Neste morgen, derimot, kom såkalte pyroklastiske strømmer ut av vulkanen med en hastighet på ca. 100 km/t, og de var både varme og giftige. De første bølgene ble stanset av bymurene, men de siste veltet inn over Pompeii og la seg over det som var igjen i en finkornet vulkanaske. De som var igjen i Pompeii på dette tidspunktet døde momentant.

I dag er Pompeii et stort utendørsmuseum, og man kan vandre gatelangs og se nokså intakte spor etter bosetningen, selv om de er satt i stand av kuratorene og ofte krydres av guidenes fortellinger.

Pompeii hadde vært bebodd siden gresk koloniseringstid, og vi finner spor etter etruskisk kulturutveksling. Byen byr på alle de obligatoriske offentlige byggene som hørte hjemme i en polis: templer, et svært godt bevart amfiteater, bad, idrettsplass og den offentlige åpne plassen, forum. Pompeii lå på en slette ved sjøen og hadde havn, men ikke noe akropolis. Vannforsyningen var godt utbygd, og byen var rikt forsynt med fontener.

Langs hovedgatene finnes spor etter butikker og tavernaer på gateplan, og etter boliger i etasjen(e) over. Det er rikelig med spor etter bordeller, og på veggene kan man se erotiske mosaikker som kan ha tjent som en meny. Tidligere ble de mange erotiske mosaikkene og graffitiene tatt til inntekt for at Pompeii var et spesielt «syndig» sted. I dag mener man at det erotiske innslaget var vanlig over hele middelhavsområdet.

Pompeii viser store forskjeller mellom rik og fattig, og mellom fri og slave. Faunens hus er et herskapelig hus med hageanlegg og rik utsmykning. Slavene, derimot, bodde trangt, mørkt og fuktig.

Mange mennesker ble begravd i lava og aske, og på samme måte som man har laget avstøpninger av dinosaurer, har man laget gipsavstøpninger av noen av de omkomne ved å helle gips i lavaens hulrom oppstått etter at kroppene råtnet bort. En av de mest spektakulære gipsavstøpningene er «Eseldriveren», en tittel han har fått fordi han ble funnet ikke langt fra restene etter et esel. Han har vært en «han» siden han ble gipset, og vi ser ham sitte med beina trukket opp under seg og hendene foran ansiktet, i dødsøyeblikket. «Eseldriveren» ble gipset på 1930tallet, og nylig ble den og andre gipsfigurer fra Pompeii sendt gjennom en CT-scanner på sykehuset i Napoli. Målet var å granske de gamle skjelettene nærmere ved hjelp av ny teknologi. Det viste seg at skjelettet stammer fra en mann og at han etter fysikken å bedømme kan ha vært eseldriver. Det bemerkelsesverdige er at skjelettet mangler både albueledd og hender. Trolig er gipsavstøpningen utsatt for såkalte skulpturelle utbedringer, kanskje for å skape en mer dramatisk historie. Ville man vise redselen? Skjelettet beviser i alle fall ikke at han holdt hendene opp mot ansiktet.

Som nevnt er ca. 2/3 av Pompeii utgravd, og utgravningene pågår fortsatt. Arkeologene konserverer og analyserer også tidligere funn, som gipsavstøpningene. Flere av mosaikkene som ble knust da takene ga etter, er også under restaurering.

Mange av 30-tallets gipsavtøpninger er CT-skannet og viser oss at historiene som verserer om figurene ofte ikke stemmer. Når vi fyller ut tomrommene mellom sporene, må vi være forsiktige med å tro på alt vi ser og hører.

UTFORSKNINGSOPPGAVER

1. Velg en gresk polis og utforsk den fysisk og sosiokulturelt. Presenter polis i en gruppe og sammenlign de ulike poleis.

2. Slaget ved Thermopylene har vakt interesse blant flere aktører så vel i underholdningsbransjen som i politikken. Utforsk selve slaget og moderne fremstillinger av det. Reflekter over hvorfor nettopp dette slaget har vakt så stor interesse. Fremstill slaget kreativt.

3. Undersøk det greske begrepet «isonomia» og bruk det til å forklare Kleisthenes’ fylereform. Drøft deretter hva Kleisthenes ville ment om vår måte å komme frem til politisk enighet på.

4. Ved slutten av perserkrigene var Athen blitt en sjømakt. Hvilken strategi la athenerne for å bygge opp en militær flåte? Drøft hvilken betydning flåten fikk for det athenske demokratiet og senere den athenske imperialismen.

5. Hva skiller det norske demokratiet fra demokratiet i antikkens Athen? Lag en skjematisk oversikt over kjennetegn på henholdsvis demokratiet i Athen og demokratiet i dagens Norge. Diskuter først hva som er relevant å sammenligne.

6. Ikke alle var like begeistret for demokratiet i Athen. Gjør rede for kritikken og drøft innvendingene kritikerne hadde mot styreformen.

7. Les om tempelet i Bassae og gjenoppdagelsen av det. Finn deretter bilder av rekonstruksjonen i British Museum. Undersøk hva som er gjort for å gjenskape frisen i museet. Hva ser publikum? Hvilke konsekvenser får slike rekonstruksjoner for hvordan vi forstår antikken?

8. Send ut en koloniseringsdelegasjon. Dramatiser.

Den romerske antikken

• Hvilke personer var sentrale i den romerske antikken?

• Hva lå bak romernes suksess som imperiebyggere?

I det følgende skal vi konsentrere oss om Roma og imperiet romerne bygde opp. Det betyr at vi en stund slipper grekerne (nesten) av syne, og dessuten at vi går tilbake i tid for å se hvordan den lille landsbyen ved Tiberen kunne bli til et stort imperium. Det startet med en strabasiøs ferd over havet, en liten landsby og gudenes vilje, som romerne selv hevdet.

KONGETIDEN

Arkeologene har funnet spor etter bosetning der Roma ligger fra minst 850 fvt. Ifølge sagnet, derimot, ble Roma grunnlagt nøyaktig 21. april 753 fvt. og byen ble en smeltedigel og etter hvert en metropol i et verdensherredømme. Som hos grekerne startet romerne med konger. Myten om grunnleggelsen er et produkt skapt av bevisste romere som hadde behov for en identitet. Hva kan de ha ønsket å si om seg selv med det vi nå skal høre?

Aeneas, Romulus og Remus

Romulus skal ha grunnlagt Roma 21. april 753 fvt., men vi hører også stadig at det var Aeneas som gjorde det. Hvordan kan dette ha seg? Romerne konstruerte selv opphavsmyten sin etter gresk mønster, og det var viktig å ha en stamfar fra gammel tid med guddommelig opphav. Ham fant de i trojaneren Aeneas, Venus’ sønn. Aeneas kom til Latium da Troja falt, og noen generasjoner senere kom tvillingene Romulus og Remus. Deres far var ingen ringere enn Mars, selveste krigsguden.

I Aeneiden, romernes nasjonalepos, leser vi om Aeneas’ strabasiøse ferd vestover fra Troja over Middelhavet via Karthago. Her gjør han et lengre opphold og forelsker seg i dronning Dido, Karthagos grunnlegger, byen som skulle bli Romas erkefiende.

Fresken fra Pompeii viser Dido og Aeneas. Aeneas havner i Karthago og forelsker seg i dronning Dido. Aeneas må videre, han har en by å grunnlegge.

Ulvinnen med Romulus og Remus. Motivet er lett gjenkjennelig og finnes i dag overalt i Roma, også i byvåpenet. Statuen står i Kapitol-museet i Roma.

Aeneas må videre; han har hatt drømmesyn og fått guddommelig påbud om å grunnlegge en by i Latium og kan ikke gi etter for noe så privat som en forelskelse. Med følget sitt kommer han til Latium, han gifter seg og grunnlegger byen Lavinium. Sønnen Ascanius grunnla senere Alba Longa, og det er der tvillingene Romulus og Remus kommer til verden. Onkelen deres kupper tronen og får dem satt ut i en kurv ved Tiberens bredder for å unngå at de rettmessig skal gjøre krav på tronen.

En ulvinne finner dem og lar dem die, og en gjeter finner henne. Han tar barna med seg hjem, hvor de vokser opp. Når guttene blir voksne, kommer opphavet for en dag. De gjeninnsetter morfaren sin, den rettmessige kongen, og grunnlegger selv sin egen by, Roma. Nå ryker de uklare, for hvilken høyde skal de befeste? Det avgjøres med fuglevarsel; Remus så fuglene først, Romulus så flest.

Romulus anlegger en hellig grense på Palatinerhøyden, en såkalt pomerium. Når Remus gjør narr av den, farer Romulus rasende opp og dreper ham. Men, Roma er altså grunnlagt. Når Palatinen så er befestet, oppdager Romulus og mennene hans at de mangler kvinner. Hvordan skal de videreføre Roma? Sendebud til nabosamfunnene vender tomhendt tilbake. Naboene ser på dem med skepsis. Ingen vil inngå ekteskapsavtaler med de nye naboene. Så inviterer romerne til fest. Sabinerne kommer med både kvinner og barn, og mens alle er opptatt av underholdningen, røver romerne de unge kvinnene i følget. Denne historien får likevel en forholdsvis lykkelig utgang, for når sabinerfolket kommer tilbake for å hente de unge kvinnene sine, går de unge konene meglende mellom sine fedre og brødre på den ene siden og ektemennene på den andre. Kvinnene har funnet seg til rette og ønsker å bli i Roma. Nå lever romere og sabinere sammen som ett folk.

Kongene

Frem til ca. 509 fvt. var Roma et monarki med syv navngitte konger. De tilskrives alle sentrale institusjoner i det romerske samfunnet og får på den måten æren for å ha bidratt til å reise grunnpilarene. Syv konger gjennom drøye 250 år gir hver enkelt en særlig lang regjeringstid, og trolig var det flere konger. Vi skal se kort på de navngitte kongene; de har betydd mye for hvordan romerne så på seg selv.

Da Romulus hadde grunnlagt og befestet Roma og skaffet kvinner, konsentrerte han seg om å organisere samfunnet. Han etablerte en rådgivende forsamling som besto av 100 patres (fedre) fra de fremste familiene, og han etablerte en folkeforsamling. Romulus sørget for at han selv hadde 12 livvakter, såkalte lictores, og selv var han øverste leder både sosialt og militært. Også patron-klientordningen er tilskrevet ham, og han skal ha regjert i 40 år.

Romas andre konge var sabineren Numa Pompilius, en fredens mann. Han tok seg av religionen og la januar og februar til det romerske året. Numa lot også Janustempelet oppføre på Forum Romanum. Det skulle stå åpent i krig og være lukket i fredstid.

Romas tredje konge, Tullius Hostilius, sørget raskt for å holde Janustempelet åpent. Han mente samfunnet ble «alderdomssvekket» av det rolige fredslivet og gikk til krig mot Alba Longa. Tullius Hostilius hadde likevel neglisjert gudene og skal ha omkommet da et lyn traff boligen hans.

Sabinerinnerovet er et motiv som stadig går igjen i europeisk kunst. Her ser vi Giambolognas statue Sabinerinnenes rov fra 1583. Janustempelet, her på en mynt fra Neros tid, var et lite bronsetempel, formet som en port med dobbeldører i begge ender.

Maleriet fra 1600-tallet viser Tullia, Servius Tullius’ datter, etter at faren ble drept. Sammen med Tarquinius, sønnen til Romas femte konge, kuppet hun tronen. Den som har vært på Kapitolhøyden i Roma, vil kjenne igjen de to i bakgrunnen, Kastor og Pollux.

Den fjerde kongen, Ancus Marcius, skal ha vært Numas barnebarn og gikk for å være en blanding av Numa og Tullius, altså både from og krigersk. Han førte krig mot flere nabostater og utvidet territoriet, jevnet byene med jorda og innlemmet befolkningen i Roma. Han anla også bru over Tiberen.

Romas femte konge, Tarquinius Priscus, er den første av de tre siste som alle kom fra Etruria. Det betyr ikke at Etruria tok makten over Roma, men er snarere et tegn på hvor åpen Roma var for folk utenfra. Priscus etablerte den gamle tradisjonen med å ta varsler fra fuglenes flukt som fast element, og han anskaffet de sibyllinske bøkene. Han anla Circus Maximus, stiftet festivalen Ludi Romani, drenerte Forum Romanum og påbegynte også Jupitertempelet på Kapitol.

Romas sjette konge, Servius Tullius, utvidet byen med to høyder, Viminalen og Quirinalen, og lot oppføre en ny bymur. Innenfor denne foregikk de sivile og religiøse prosessene. Alt som hadde med krig, våpen og død å gjøre, ble henvist til områdene utenfor. Servius Tullius delte videre borgerne inn i fire klasser etter

formue. Hvilken formue man hadde, avgjorde også hvilken rolle man spilte i krigen, ettersom man også i Roma som soldat stilte med egen rustning. Servius Tullius skal også ha innført sensorembetet, et embete med stor makt og prestisje.

Den syvende og siste kongen, Tarquinius Superbus, var en tyrann i ordets moderne betydning, noe vi også ser i tilnavnet hans, Superbus, «hovmodig». Han var sønn av Tarquinius Priscus og sammen med datteren til Servius Tullius, begikk han statskupp. Servius ble på sin datters ordre forfulgt og drept. Tarquinius Superbus styrte med en engere krets rådgivere, og både patres og folkeforsamlingen ble satt til side. I lengden ble det for drøy kost, og tidlig på 500-tallet var adelens beger fullt.

Roma hadde likevel opplevd vekst og gode tider under kongene. De hadde stort sett visst å holde seg inne med folket og trampet ikke unødig på adelen. Kongene bidro alle med noe, enten sosialt, religiøst eller militært, og mange av forordningene deres forble en del av samfunnsstrukturen under republikken, selv om maktfordelingen endret seg. Roma var et svært konservativt samfunn, her lot man ting være ved det gamle samtidig som man fornyet seg, sakte men sikkert.

DEN ELDRE REPUBLIKKEN

Den eldre republikken regner vi fra den siste kongen ble fordrevet ca. 509 fvt. og frem til Roma var herre over den italiske halvøya. Monarkiet var en saga blott, og den nye statsforfatningen, hvor maktfordelingen er det mest sentrale, ble innført. I løpet av den eldre republikken ordnet romerne indre forhold gjennom de såkalte stenderkampene. Den nye herskerklassen, nobiles, oppsto. Nå fikk både patrisiere og plebeiere tilgang til de politiske embetene. Perioden gikk over i den klassiske republikken tidlig på 200-tallet etter Pyrrhus-krigen.

Roma blir republikk

Omkring 509 fvt. ble Tarquinius Superbus fordrevet uten å bli erstattet av en ny konge. Roma gikk fra monarki til republikk, og romerne la kongetittelen, rex, for hat.

Hva skjedde i Athen på slutten av 500-tallet fvt?

Brutus ble en helt og inspirerte senere «frihetskjempere», som Caesar-morderne. De trodde at Brutus, en av Caesar-morderne, nedstammet nettopp fra ham, og det ga ham ekstra pondus.

Voldtekten av Lucretia og hennes påfølgende selvmord skal ha utløst statskuppet som førte til at Roma gikk fra monarki til republikk.

Tarquinius Superbus hadde styrt både enerådig og hovmodig, og slikt blir det misnøye av. Da en av sønnene hans, Sextus, voldtok Lucretia, en erverdig romersk matrone, og hun derpå begikk selvmord for å fri seg fra skammen, ble det en katalysator for å fordrive tyrannkongen. Lucius Iunius Brutus tok initiativet, og ble siden stående som liberator, frigjøreren.

ANTIKKENS SPRÅK

Både norsk og andre levende språk er fulle av rester etter gresk og latin, det gjelder både hverdagsspråket og særlig

det akademiske språket. Å se nærmere på gresk og latin er derfor å bli bedre kjent med både eget morsmål og andre språk. I denne delen lærer vi litt etymologi og litt om

antikkens tall og tidsregning for lettere å kunne kjenne igjen språkelementer fra gresk og latin i dagens språk. 2

Antikkens språk

• Nevn fem fremmedord med opphav i latin eller gresk.

• List opp noen symboler fra realfagene. Hva står de for?

• Finn fem vitenskapelige navn fra biologiens verden og fem fagbegreper fra humaniora med gresk eller latinsk opphav. Hva betyr ordene?

Skrift er et kommunikasjonsmiddel vi bruker for å bevare informasjon og kunnskap av ulik art. Skriver vi på varig materiale, kan nedtegnelsene våre nå fremtidige generasjoner. Skrift kan også reise over geografiske avstander, noe som en gang var revolusjonerende. Skrift fremmer dessuten mulighetene til å øve konstruktiv kritikk, og ikke minst til å tenke kritisk. Da samfunnet gikk fra å være en muntlig kultur til å bli stadig mer skriftlig, ga det plutselig rom for å reflektere over tekstenes innhold, selv om det var motstand også mot det skrevne ordet. I den muntlige kulturen hørte man de tradisjonelle fortellingene og kjente seg igjen. Tid til å tenke gjennom hva man hadde hørt, hadde man ikke i samme grad.

Språksporene fra antikken er mange, også fra den forhistoriske tiden, i.e. fra før den tiden skriftlige kilder spiller en avgjørende rolle når vi skal rekonstruere hendelsene og deres kontekst. Vi har spredte innskrifter som gravskrifter og språkspor som er helt eller delvis tydet, som leirtavler fra bronsealderen.

Det eldste skriftsystemet vi kjenner er sumerisk fra Mesopotamia, en kileskrift fra ca. 3400 fvt., brukt både til administrative, juridiske, religiøse og litterære formål. I det siste årtusen fvt. var fønikisk (punisk) det mest utbredte språket i Levanten, og derfra kom alfabetet til Europa, først til det greske kulturområdet, dernest til romerne.

Hvorfor startet man å skrive?

SPRÅK I ANTIKKEN

Den minoiske kulturen faller egentlig utenfor antikken når vi definerer den med utgangspunkt i polis, men fordi mytene herfra inngår i grekernes kultur, tar vi med noen ord om både minoisk og mykensk historie og kultur.

Fra Kreta og den minoiske bronsealderkulturen (2000–1400 fvt.) har vi rester etter et språk nedtegnet med en stavelsesskrift vi kaller linear A. Forskerne vet ikke hvilket språk det dreier seg om, kun enkeltord er tydet. Det ble brukt i palassadministrasjonen og til religiøse formål og må ha vært forbeholdt eliten og/ eller en gruppe skriveføre slaver. Språket er funnet på leirtavler som ble brent til keramikk da palassene ble ødelagt, mange i brann.

Hieroglyfer: tegnene fremstiller en gjenstand eller et begrep og gir mening hver for seg, brukt om egypternes gamle billedskrift. Egypterne mente tegnene var gudegitte, derfor hellige. Også på Kreta fantes en gammel billedskrift med hieroglyfer.

Stavelsesskrift: hvert tegn uttrykker lyd for én stavelse, og tegnene er tallrike. Sumerisk er et eksempel, og vi kaller skriften kileskrift fordi tegnene hadde kileform.

Bokstavskrift: tegnene uttrykker én språklyd og må kombineres for å danne alle stavelser. Bokstavene i et skriftsystem er færre enn tegnene i en stavelsesskrift. Både gresk, latin og moderne norsk har bokstavskrift.

Her ser vi en leirtavle med linear A, iblandet de eldre hieroglyfene.

« hieroglyf, ‘hellig inngravert’ gr. ἱερός ‘hellig’ og γλύφη ‘det inngraverte’

Herodot forteller at Kadmus ble sendt fra Fønikia for å finne søsteren, Europa. Kadmus fant ikke Europa, men han hadde med seg alfabetet til grekerne. Slik forteller mytene om kulturimpulser som finner veien fra en folkegruppe til en annen.

På leirtavler og innskrifter fra ca. 1400 fvt. og fremover finnes en yngre stavelsesskrift som ser ut til å være utviklet fra linear A. Den er funnet både på Kreta og på Peloponnes, der den mykenske kulturen blomstret. Samtidig som denne skriften dukket opp, forsvant øvrige spor etter den minoiske kulturen. Man tror derfor at folkene fra fastlandet inntok Kreta og palasskulturen der. Skriften kalles linear B og ble tydet av kryptologen Michael Ventris på 1950-tallet. Linear A og B har mange likhetstrekk, noe som gjorde det mulig å tyde de nevnte enkeltordene i linear A. Språket i den mykenske kulturen er en form for tidlig gresk, og også her ble språket brukt til administrative og religiøse formål. Da forskerne kunne lese linear B, fikk det stor betydning for hvordan vi forstår palasskulturen.

Hva gjør en kryptolog?

Gresk

Da den mykenske kulturen forsvant, forsvant også skriftspråket, og vi har ingen skriftlige kilder igjen fra antikken før siste halvdel av 700-tallet fvt. Grekerne overtok det fønikiske alfabetet og tillempet det sine lydbehov. Nå hadde grekerne et alfabet,

Utdrag for vurdering

riktignok ikke standardisert før på slutten av 400-tallet, men fra Homers epos ble nedtegnet ca. 700 fvt. har grekerne en sammenhengende litterær tradisjon frem til våre dager. Grekerne tok med seg både språket og alfabetet sitt når de reiste til koloniene og handelsstasjonene sine. Etruskerne tok raskt alfabetet i bruk, og ettersom kulturutvekslingen mellom romere og etruskere var stor, hadde romerne snart et alfabet å nedtegne språket sitt på, lett forandret. Romernes alfabet er blitt vårt, det latinske alfabetet.

Morsmålet i den greske poliskulturen var i all hovedsak gresk, og språket ble snakket i tre hoveddialekter: aiolisk, ionisk/attisk og dorisk. Dialektforskjellene viser seg også i litteraturen. Gresken spredte seg også som talemål til Magna Graecia, og da Alexander den store erobret sitt rike, og det i kjølvannet både ble etablert mange byer i det store området og utvandringen fra de gresktalende områdene var omfattende, ble gresken virkelig et verdensspråk. I hellenistisk tid hadde gresk utviklet seg til én fellesdialekt, «koiné». Det er fortsatt gammelgresk, men enklere enn gresken i for eksempel Platon og Sofokles’ tekster.

« koiné gr. ἡκοινὴ διάλεκτος ‘den felles dialekten’

Kartet viser utbredelsen av de viktigste greske dialektene: aiolisk, ionisk/attisk og dorisk. I tillegg kommer nordøstgresk og arkadokypriotisk.

« lingua latina lat. lingua 'tunge' og latinus adj. 'latinsk'

Latin

Da Roma var en liten polis, var språket der ett blant flere nært beslektede i Latium. Den italiske halvøya var ellers språklig mangfoldig. De fleste poleis i området rundt Roma sluttet forbund med Roma i begynnelsen av republikken, språkene deres var innbyrdes forståelige og ble kalt lingua latina etter regionen. I takt med Romas ekspansjon ble lingua latina ensbetydende med selve Romas språk, og latinen spredte seg først som administrasjonsspråk, dernest som talemål på de andre språkenes bekostning, bortsett fra i de gresktalende områdene i øst. Roma ble et verdensherredømme, og språket ble et verdensspråk. Romerne påla ingen å skifte talemål. Talemålskiftet må snarere tas til inntekt for den kulturelle prestisjen man forbandt med latin, og som gjorde at folk ønsket både å lære seg og å bruke latin daglig. Kom man til Roma fra en polis hvor språket var et annet og likevel behersket lingua latina, var det lettere å få innpass i makteliten og i det hele tatt å forstå hva som skjedde rundt en.

Skriftlig var latin alltid tett forbundet med Roma som sentralmakt, og rettskrivingen og stilidealet som vokste frem på 100-tallet fvt., forble lenge et stilideal. Vi ser derfor ikke samme dialektvariasjon i latinsk skrift som i den greske skriftkulturen. At man snakket ulike dialekter innenfor et så stort område, er en annen sak.

Latin ble påvirket av andre språk, og særlig gresk, etter hvert som romerne kom i kontakt med gresk kultur, både via Magna Graecia, og særlig da de hadde underlagt seg hele middelhavsområdet, og lærde grekere kom inn i det romerske samfunnet. Romerne lånte både ord og setningsstruktur. Slik kom en sentral forutsetning på plass for at latinen kunne nå den statusen den etter hvert fikk. Fra å være et bonde- og soldatspråk, ble latin et fullverdig kulturspråk, velegnet både til finstemt lyrikk og til å uttrykke kompliserte tankerekker, noe grekerne allerede hadde brukt språket sitt til i flere århundrer. Romerne utviklet en dyp respekt for gresk kultur, de lærte seg gresk, dro på dannelsesreise til de greske områdene for å studere retorikk og filosofi og la til seg aemulatio (se s. 140). Slik ble det romerske imperiet etter hvert tospråklig. Latin var majoritetsspråket, men mange behersket også gresk, språket både for slavene og for den som ville fremstå som lærd og dannet. Ikke sjelden krydret nobiles språket sitt med greske ord og fraser, for å fremstå både vittig og innforstått med høyaktede forbilder.

Hvorfor krydrer mange i dag språket sitt med innslag fra andre språk?

Da Vest-Romerriket falt, var latin for lengst etablert som språket i den katolske kirken, og slik ble det til langt opp i moderne tid. I senantikken overtok arabisk, slavisk og germanske språk som talemål i noen områder, men i de fleste områdene utviklet vulgærlatinen, sermo vulgaris (latin for «folkespråk») seg til de ulike romanske språkene. Latin opphørte å være morsmål rundt år 600 evt.

Latin døde likevel ikke ut. Den europeiske kulturtradisjonen var i begynnelsen, i alle fall i Vest-Europa, latinspråklig. Da latin opphørte som morsmål, besto språket likevel som tradisjonsspråk, det vil si som lingua franca innenfor kirke, administrasjon/diplomati og akademia, både muntlig og skriftlig. I den luther-protestantiske kirken erstattet morsmålene forholdsvis tidlig latin, men den katolske kirken holdt lenge på latinen og forretter ennå av og til på latin. Også innenfor akademia var latin lenge lingua franca, men morsmålene fikk sin plass, først tysk, og dernest engelsk, som nå har overtatt som lingua franca. Latin har ikke dermed utspilt sin rolle, men har fått status som långiverspråk, sammen med gresk. Når vi har behov for nye fagbegreper, er det herfra vi henter byggeklossene for å danne nye ord til det internasjonale akademiske vokabularet. De blir kalt fremmedord, men er en del av vår felles europeiske kulturarv.

Lingua franca var opprinnelig et fellesspråk som ble snakket i store deler av middelhavsområdet fra korstogenes tid og utover på 1800-tallet. Språket var utbredt blant mennesker som snakket ulike morsmål og hadde behov for å kommunisere, særlig fordi de drev handel og sjøfart. Betegnelsen er italiensk og betyr «frankisk språk», og språket var et romansk blandingsspråk. I dag brukes termen om alle språk mennesker uten felles morsmål bruker for å forstå hverandre, og engelsk er det mest utbredte.

« sermo vulgaris lat. sermo ‘tale' og ‘språk’ og vulgaris ‘folkelig' og ‘vanlig’

« diftong gr. δίς ‘to ganger’ og φθόγγος ‘stemme’ og ‘lyd’: tvelyd

« majuskel lat. maius ‘større’ komp. til magnum nøytrum ‘stort’, om store bokstaver

« minuskel lat. minus ‘mindre’ komp. til parvum nøytrum ‘lite’, om små bokstaver

Gresk ABC

Hvordan ser de greske bokstavene ut? Hvordan uttaler vi dem? Det er gjort grundig vitenskapelig arbeid for å rekonstruere den klassisk greske (attiske) uttalen, og i stadig flere internasjonale miljøer lærer studentene nå også å snakke gammelgresk, ikke bare å lese.

Det greske alfabetet består av 17 konsonanter og 7 vokaler.

MajusklerMinuskler Navn(Forenklet) uttale

Ααἄλφα a

Βββῆτα b

Γγγάμμα g

Δδδέλτα d

Εεἒψιλόν kort e

Ζζζῆτα z (stemt z-lyd, ‘dz’)

Ηηἦτα lang e

Θθθῆτα aspirert t (ikke th-)

Ιιἰῶτα i, j

Κκκάππα k

Λλλάμβδα l

Μμμῦ m

Νννῦ n

Ξξξῖ x

Οοὂμικρόν kort å

Πππῖ p

Ρρ

ῥ – i begynnelsen av ord

Σσ – i begynnelsen og inni ord

ς – i slutten av ord

ῥῶ r – alltid aspirert i begynnelsen av ord

σίγμα s

Ττταῦ t

Υυὖψιλόν y

Φφφῖ aspirert p (ikke f)

Χχχῖ aspirert k (ikke kj-)

Ψψψῖ ps

Ωωὦμέγα lang å

«Iota» er en halvvokal, noen ganger står den for «j», andre ganger for «i». Både e-lyden og o-lyden har ulike tegn for sine lange og korte utgaver, mens man for de øvrige vokalene må kjenne lengden, rett og slett fordi den kan være betydningsdifferensierende.

Lengden markeres normalt ikke. Gresk kan, som norsk og mange andre språk, slå sammen to vokaler til én lyd, en diftong.

Konsonantkombinasjoner med gamma γ Γ

KombinasjonUttale

Betydning

ἄγγελοϛ ‘ng’ angelos budbringer (senere: engel)

ἀνάγκη ‘nk’ ananke nødvendighet

ἔλεγχοϛ ‘n + aspirert k’ elenkhosskam, skjensel

Σφίγξ ‘nx’ Spinx Sfinks

Lær å uttale bokstavene og bokstavkombinasjonene.

Diakritiske tegn

Opprinnelig ble gresk skrevet kun med majuskler og helt uten tegn som nærmere anga hvordan enkeltlyder og ord skulle uttales. I hellenistisk tid var det ikke mange som visste hvordan Homers gresk skulle uttales. Da utviklet lærde i Alexandria et knippe tegn for å etablere en noenlunde fast norm. Disse tegnene kalles diakritiske tegn og er i dag standard i gammelgreske tekstutgaver. De vanligste angir om en vokal skal aspireres eller ikke (se under) og hvor trykket skal ligge.

Spiritus lenis og spiritus asper

Gresk har ingen bokstav for vår h-lyd, istedenfor finner vi de diakritiske tegnene spiritus lenis (mild pust) for den rene vokallyden og spiritus asper (ru pust) for h-lyd + vokallyd. En vokallyd i begynnelsen av et ord er alltid ledsaget av en spiritus. Tegnet for spiritus lenis ligner en apostrof, og tegnet for spiritus asper ligner en apostrof med buen motsatt vei.

ἄγγελοϛ har spiritus lenis og skal ha ren vokallyd: «angelos» Ἡρακλῆς har spiritus asper og skal ha h-lyd og påfølgende vokallyd: «Herakles».

Σφίγξ .

« diakritisk gr.

διακριτικός ‘som er egnet til å adskille’, fra διακρίνω ‘skjelne fra hverandre’

« spiritus asper lat. spiritus ‘pust’ og ‘ånd’ og asper ‘ru’ og ‘knudret’ Den greske sfinksen er ofte fremstilt med løvekropp, kvinneansikt og vinger. Prøv å uttale navnet bokstavrett:

« spiritus lenis lat. spiritus ‘pust’ og ‘ånd’ og lenis ‘mild’

Utdrag for vurdering

Samfunnene var preget av usymmetriske maktrelasjoner, både mellom kjønnene og mellom fri og slave. I denne delen får du innblikk i hvordan menneskene levde innenfor de historiske rammene vi skisserte i del 1. 3

ANTIKKENS

KULTURHISTORIE

Sporene etter hvordan menneskene levde og tenkte i antikken, er mange. Kulturen var rik og kom til uttrykk både materielt og skriftlig. Gjennom de mange århundrene gikk verdenssynet fra en religiøs til en rasjonell forklaring på verden, samtidig levde mytene videre, og det lå et religiøst lokk over bystatene.

Religion

« polyteistisk gr.

‘mye’, ‘mange’

‘gud’

« panhellens gr. πᾶν ‘alt’ og ἑλληνικός ‘gresk’: ‘allgresk’

• Nevn noen guder fra den antikke mytologien og hva de er kjent for.

Både den greske og den romerske religionen var polyteistiske, og i antikken verserte det mange fortellinger om alle krumspringene særlig de greske gudene fant på. Fortellingene utgjør en stor del av den greske mytologien, og samtidig som vi lærer å kjenne de ulike gudene, forteller mytene oss stadig noe om hva det vil si å være menneske. Mytene vitner også om hvordan grekerne først mente verden var blitt til og om hvordan de oppfattet ulike naturfenomener. Slike myter finner vi i mange kulturkretser, også i den norrøne.

I dag er religion for mange en privatsak, en personlig tro staten ikke har noe med. I antikken var religionen både offentlig og obligatorisk; alle skulle delta på de religiøse festivalene for å opprettholde polis’ gode relasjoner til de ulike gudene. Festivalene hadde også en sentral sosial rolle; de fremmet samhold, identitet og tilhørighet innad i de respektive poleis. I det greske kulturområdet vokste det også frem, særlig etter seieren over perserne, en fellesgresk identitet, og de store panhellenske festivalene og andre religiøse treffpunkt, som orakelet i Delfi, bidro til å styrke denne følelsen.

Når vi nå ser nærmere på hvilken rolle religionen spilte i antikken, må det bli i generelle trekk. Religion er i dag et omdiskutert begrep, selve ordet (religio) er latin og betød opprinnelig «samvittighetsfull adferd» og «gudsdyrking», men også («religiøs») «samvittighetstvil». Latin har flere ord for «prest». Et av dem er sacerdos som enten direkte eller i avledet form brukes på flere moderne språk for «prest» eller «preste-». Pavens latinske tittel er Pontifex Maximus, det var også tittelen på Romas yppersteprest og betyr egentlig «den største / fremste brobyggeren». Titlene kan være like, arbeidsoppgavene ulike. Vi har sett det før og vi kommer til å se det igjen; de samme eller overlappende begrepene brukt om nesten de samme fenomenene, men referanserammene er ulike. Vi må derfor være ekstra på vakt mot å gå til fagstoffet med «våre briller» på.

Hvilke oppgaver hadde Sacerdos? Hvilke oppgaver hadde Pontifex Maximus?

I våre dager holder mange troende sin gud for den eneste sanne gud, og den læren eller de dogmene som følger med religionen, som den rette veien å leve på. I antikken fulgte derimot ingen religiøs sannhet religionen på samme måte. Hverken prestene eller gudene påbød noen spesifikk moral, à la «De ti bud». Religiøse fenomener som «synd» og «skam» eksisterte heller ikke, selv om vi kan finne eksempler på at noe er «brudd på guddommelige regler». Om man skulle bryte en slik regel, la oss si gjestevennskapets lojalitetsbånd, risikerte man Zevs’ straff, og den kunne forfølge slekten i flere generasjoner og til slutt ramme hele polis. Når vi ellers snakker om de greske og romerske dygdene, har de lite og ingenting med religion å gjøre, snarere med normer og verdier man satte høyt i de respektive samfunnene, såkalte dygder.

Antikkens guder har alle sine feil og mangler, og med sine feil og mangler er de ikke ulike oss i adferd. Dydsmønster er det få som er, kanskje med unntak av Hestia. For gudene gjaldt de samme grunnleggende reglene for adferd som for menneskene; de hjalp sine venner, skadet sine uvenner og brydde seg ellers lite med dem som hverken var venner eller uvenner. Tenk bare på hvordan Athene alltid står både Odyssevs og Herakles bi og på hvordan Hera stadig vil hevne seg på den notorisk utro ektemannen Zevs. I gudene ser vi dessuten mange menneskelige trekk, og noen guder er mer eller mindre personifiseringen av abstrakte substantiver, som Eris (strid) og Dike (rettferdighet). Gudene ligner menneskene i både form og adferd, de er antropomorfe i dobbel forstand.

« antropomorf gr. ἄνθρωπος ‘menneske’ og μορφή ‘form’

En av de første scenene i Iliaden, skildrer pesten Apollon sender. Her ser vi Khryses, Apollon-presten i Troja påkalle Apollon og be ham sende pesten.

« attributt lat. attributum: ‘det tildelte’

DE OLYMPISKE GUDENE

De olympiske gudene fikk tilnavnet sitt fra det høyeste fjellet i Hellas, Olympos, det var hjemmet deres. De høye toppene var ofte innhyllet i tåke og skyer, og navnet «Olympos» betød ofte rett og slett «himmelen». Det var tolv olympiske guder, og de regnes ofte som de tolv vi finner på Parthenon-frisen, selv om Dionysos av og til bytter med Hestia.

De olympiske gudene er Zevs og søsknene hans: Hera, Demeter og Poseidon. Hades er også broren deres, men holder til i dødsriket Hades, og regnes ikke som olympisk. Hera og Zevs er både søsken og rette ektefolk, og sammen har de sønnene Ares og Hefaistos. Zevs er stadig utro og far til mange, blant andre de olympiske gudene Hermes, Dionysos, Athene og tvillingparet Apollon og Artemis. Afrodite hører også til blant de tolv.

Hvem var faren til Afrodite?

Det er ikke alltid like lett å holde gudene fra hverandre, men de har alle attributter, ulike gjenstander eller dyr de ofte opptrer med. Attributtene forteller oss både hvem de er og hvilke områder de assosieres med. Ser vi en gud med en trefork, en lyster, er det Poseidon; ser vi en gudinne med pil og bue og en hjort, er det Artemis.

Athene, skytsgudinne for flere greske bystater, er den kloke krigsgudinnen. Hun har flere attributter, blant annet en ugle og et skjold, og vi ser henne knapt uten hjelm. Smedguden Hefaistos var fødselshjelper da Athene sprang ut av panna på Zevs.

Olympiske guder

Etterkommere av Zevs og Hera

Etterkommere av Zevs

Poseidon

Neptunus

Hestia

Vesta

Mars Hefaistos

Vulcanus

Athene

Minerva

Apollon

Mercurius Dionysos

Bacchus

Under 1. punerkrig ble unge romerske soldater holdt som gisler mens en eldre fange dro til Roma. Da han ble spurt hvorfor han ikke rømte, svarte han at han hadde lovet å vende tilbake, og dessuten ville det bety døden for de unge soldatene; de var mye mer verdt for fellesskapet enn en gammel mann. Her en fremstilling fra 1791.

Mellommenneskelige (makt)relasjoner

De mellommenneskelige relasjonene i antikken var som oftest usymmetriske. Brorparten av kildematerialet fra antikken stammer fra den frie mannlige borgeren. Det er hans perspektiv som råder, om enn ikke utelukkende, og hvordan det var å være kvinne, slave eller barn sier kildene lite om. Hvis vi skal prøve å forstå hvordan de hadde det, er ikke bare kildene få og fragmenterte, vi må i tillegg passe oss for våre egne «politisk korrekte» oppfatninger; spørsmål om kjønn, sex, makt og religion er særlig utfordrende.

Hva mener vi med «å være fanget i egen tid»?

ENKELTINDIVIDET OG STORSAMFUNNET

En av de mest markante forskjellene mellom vårt moderne vestlige samfunn og antikkens polis, er relasjonen mellom individ og storsamfunn. Noe forenklet kan vi si at individet var til for fellesskapet i antikken. Vi husker at polis er definert som borgerne. Å investere ressursene sine i polis var dermed å investere i seg selv, og det hersket en klar oppfatning om at ingenting som ikke var godt for fellesskapet, kunne være godt for individet. Om man for eksempel ødslet formuen sin på privat luksus, havnet man raskt i en offentlig gapestokk.

Paterfamilias

Kulturen, både i den greske og den romerske antikken, var patriarkalsk. Den voksne frie borgeren var idealet. Han var husstandens ubetingede overhode og bestemte over alle husstandens medlemmer på alle områder. Paterfamilias bestemte over alt husstanden eide, selv om enkeltmedlemmene kunne forvalte deler av formuen og overta den når de gikk ut av patria potestas, farsmakten. Denne ordningen kalte man for peculium, og den gjaldt også slaver.

Det greske familieoverhodet hadde ikke fullt så mye makt som den romerske motparten, men han var fremdeles ansvarlig for alle kvinnelige slektninger som ikke hadde egen far i live. Han sto for medgiften og representerte dem i retten om nødvendig. Når døtrene hadde giftet seg, hadde de også fått nytt familieoverhode, ektemannen. I Roma kunne ektemannen bli ny paterfamilias for sin kone, hun kunne også forbli under sin fars verge.

« patriarki gr. πατήρ ‘far’ og ἀρχή ‘opphav’, ‘makt’ og ‘kommando’

Paterfamilias-institusjonen var regulert i «Tolvtavlelovene» og en integrert del av mores maiorum. Paterfamilias var lovpålagt å fostre opp sunne, friske borgere, og hadde likeledes makt over deres liv og død. Han kunne likevel ikke opptre etter eget forgodtbefinnende; Roma var et transparent samfunn, og medborgernes øyne voktet ham. Når barna var gifteklare, hadde han, som i de greske områdene, ansvar for å arrangere ekteskap. Ekteskapet handlet om å få legitime arvinger i stabile rammer og om å inngå gunstige allianser. Om det ble skilsmisse, gikk kona tilbake til faren med medgiften. Ektemannen kunne derfor ikke bruke medgiften som han lystet. Når det gjaldt barna, hadde paterfamilias siste ord i alle saker. En sønn kunne ikke bli egen paterfamilias så lenge faren levde, om faren ikke satte ham «fri», da ble sønnen sui iuris. Etter hvert ble paterfamilias-institusjonen svekket, og i senantikken var den mest en formalitet.

Uttrykket sui iuris kjenner vi kjenner fra dagens juspraksis. Hva betyr det?

I 340 fvt. lot Manlius Imperiosus Torquatus sin sønn henrette fordi han hadde gått til angrep uten ordre. Den romerske disiplinen var beinhard, og kanskje særlig for familiemedlemmer. Her en fremstilling fra ca. 1660.

Orestes ble sendt til slektninger i Fokis mens faren var ved Troja. Der vokste han opp sammen med prinsen Pylades, og de utviklet et nært vennskap. Her ser vi dem på en freske fra Pompeii, de er kommet til taurerne for å hente Ifigineia. Orestes og Pylades er et av flere idealiserte vennepar i gresk mytologi.

Venner

I Roma kalte patroner og klienter hverandre «venner», og forholdet var beskyttet i «Tolvtavlelovene» og en samfunnsbærende institusjon. Samtidig var det uten tvil et skjevt maktforhold preget av både nytte og plikt, beneficium og officium. Men var man venner i antikken, slik vi i dag tenker på venner og vennskap? Møttes de fordi de trivdes i hverandres selskap, og ikke bare for å inngå allianser eller bygge nettverk, eller fordi de ønsket noe konkret fra hverandre?

I Aristoteles’ Den Nikomakiske Etikk leser vi om vennskap som et forhold mellom to mennesker som vil hverandre vel og som er klar over dette. Vennskapet var et gode, og det var en av de ytre faktorene man trengte for å leve et godt liv. For Aristoteles var det tre hovedårsaker til å inngå vennskap: nytte, nytelse eller det gode. Vennskap man inngikk med andre for å oppnå nytte eller nytelse, ble rangert lavt. Disse var de vanligste, og var ofte kortvarige fordi de opphørte så fort nytten eller nytelsen ikke lenger var der. Samtidig finner vi de offentlige institusjonene som patron-klient-forhold i nyttekategorien, likeledes gjestevennskapet. Begge disse institusjonene sto høyt i kurs, og det var knyttet store forventninger til hvordan man behandlet både patroner, klienter og gjestevenner. Brøt man med forventningene, kunne man lett falle i sosial unåde. De private forbindelsene man inngikk for nyttens eller nytelsens skyld, forpliktet derimot ikke offentlig og kunne derfor oppløses uten tap av offentlig anseelse.

Det mest verdifulle vennskapet var vennskapet mellom gode menn med dygd, de søkte sammen for det godes skyld, og ville hverandre vel for den andres skyld, ikke sin egen. Dette var det edleste og varige vennskapet, helt uegennyttig, som ingen ville velge bort. Kun likemenn kunne inngå et slikt vennskap. «Slike vennskap», skriver Aristoteles, «er sjeldne».

Kvinner

Samfunnene i antikken var mannsdominerte, såkalte patriarki. Det skjeve kjønnsperspektivet både i antikken og senere gjør det ekstra utfordrende å forstå hvordan det var å være kvinne i antikken. Kvinnehistorien fra antikken ble heller ikke nevneverdig interessant for akademia før på 70-tallet, i takt med den generelle kvinnekampen i vesten.

De materielle kildene, som vasemalerier, mosaikker og tempelutsmykninger viser oss kvinner i ulike sosiale posisjoner, men er ingen direkte inngang til livene deres. Om hvordan de så på seg selv, er det lite å hente.

Om vi har «brillene våre» på, kan vi lett bli slått av den enorme mangelen på likestilling. Kvinnen var nesten usynlig i det offentlige livet, hadde ingen politiske rettigheter, ble aldri myndig og var alltid underlagt det mannlige familieoverhodet. Det finnes noen få unntak, for eksempel de rike enkene i Sparta. Platon uttrykte seg positivt om kvinnen, men han skjønte samtidig at tiden ikke var moden for å slippe henne til. Modningstiden ble lang, vi får da heller ingen reell kvinnekamp i vestlig kultur før på 1800-tallet.

Selv om holdningen til kvinnene varierte med sosial status og hvilken posisjon hun hadde i familien, ble kvinnen holdt for å ha lav moral og å være både intellektuelt og fysisk underlegen idealet, den mannlige borgeren. Kvinnen var kjent for å ha stor seksuell appetitt, noe som hang sammen med at hun angivelig hadde mye større seksuell nytelse enn mannen. Det hadde myten om Teiresias, den blinde seeren, fortalt grekerne, han hadde selv vært kvinne og opplevd seksuallivet både som mann og kvinne.

I det offentlige rommet var det ikke plass til kvinnen. Hun kunne likevel påvirke mannen sin og slik få politisk innflytelse, særlig i romersk keisertid. Ett eksempel er Livia Drusilla, Romas førstedame under keiser Augustus. De greske kvinnene, særlig kvinnene med høy status, forlot knapt hjemmet, bortsett fra i noen religiøse sammenhenger.

I Athen fikk kvinnene ofte fornavn etter faren sin, et mannsnavn med et hunkjønnssuffiks. I Roma hadde de ganske enkelt ikke egne kvinnenavn. Alle døtrene het det samme, slektsnavnet i hunkjønn, det samme navnet som faren og alle mennene i slekta

Livia Drusilla, Augustus’ kone, som gudinnen Ops eller Fortuna, fremstilt med overflødighetshornet. Her i naturlig kontrapoststilling i glyptoteket i København.

Zevs sendte den første kvinnen, Pandora, som straff for at Promethevs hadde stjålet ilden og gitt den til menneskene. Da hun åpnet krukken hun hadde med seg med all verdens sykdom og lidelser, slapp de ut blant menneskene. Bare håpet ble igjen. Nå er krukken blitt en eske, og uttrykket «Pandoras eske» bruker vi om en situasjon som gir mange uventede problemer. Er håpet et onde eller et gode?

hadde i hankjønn. Mennene hadde dessuten et fornavn, ikke så mange ulike, men med alle oppnavnene kunne man holde dem fra hverandre. En jente i slekta Iulia hadde en far som het Iulius. Hun fikk navnet Iulia. Fikk hun en søster, ble den eldste Iulia Maior (den eldre) og den yngste Iulia Minor (den yngre). Hvis det så kom en tredje søster, het hun ganske enkelt Iulia Tertia (den tredje). Denne navneskikken gjorde sitt til å holde kvinnene usynlige.

Det er vanskelig å skille mellom ideal, norm og realitet, men både i Athen og Roma var det et ideal at man ikke skulle omtale kvinnene, hverken positivt eller negativt. Kvinnene skulle heller ikke «provosere til folkesnakk». De skulle bare leve skjult, helst i hjemmet. I den berømte gravtalen sin roser Perikles kvinner som overhodet ikke omtales.

Ekteskap

Når mannen så slik på kvinnen, er det ikke til å undre seg over at mennene mente hun måtte temmes, instrueres og passes på. Ekteskapet var en sentral sosial institusjon både i den greske og romerske kulturen, og her kunne mannen trygge både kvinnen og de legitime arvingene. Her kunne kvinnen utføre primærrollen sin, å føde legitime barn, altså å sikre arvinger til mannens slekt. Å føre slekta videre var maktpåliggende. I et samfunn uten DNA-tester og fødselsregister måtte mannen passe godt på kvinnens seksualitet. Hvordan kunne mannen vite at han, og ikke en annen, var barnas far? Seksualmoralen var derfor ulik for menn og kvinner.

Man kunne også bruke ekteskapet til å inngå politiske allianser; to familieoverhoder kunne avtale et giftermål allerede mens bruden var et barn. Det fantes ikke offentlige ekteskapsregistre. Ekteskapet var en privat avtale, og skilsmisse var ikke vanskelig å oppnå selv om det var enklere for mannen enn for kvinnen. Jentene giftet seg i 12-årsalderen eller ved inngangen til puberteten. I Sparta var giftealderen litt høyere fordi de mente at en eldre kropp var sterkere og ville tåle flere fødsler. Brudgommen var alltid eldre, han måtte ha skaffet midler eller ha arvet. Ofte giftet ikke greske menn seg før de var rundt 30 år gamle. Ekteskapet bidro til å opprettholde stabile forhold i samfunnet. Man giftet seg ikke fordi man var forelsket i hverandre, det var imidlertid ikke uvanlig at varme følelser oppsto mellom ektefellene.

I tillegg til å føde legitime arvinger, skulle kvinnen styre arbeidet i hjemmet og selv spinne ull, en ærefull syssel. Hun hadde ansvaret for å holde styr på pengene som kom inn i husholdningen, husstandens slaver, og hun skulle sørge for at alle fikk den hjelpen de trengte om de ble syke.

Barn

I dag har barn rett til å bli hørt i saker som angår dem, og allerede fra barnehagealder skal de være med å forme hverdagen sin. FNs menneskerettighetserklæring har en egen barnekonvensjon, og hensynet til barnets beste er i mange situasjoner en tungtveiende faktor. På skolen lærer barna å tenke selvstendig og stille kritiske spørsmål. I antikken var det annerledes. Det startet allerede ved fødselen; barnets far avgjorde om den nyfødte skulle få leve. I «Tolvtavlelovene» fantes det en lov mot å la barn med kroppslyter vokse opp, og paterfamilias håndhevet denne bestemmelsen, særlig om barna var illegitime eller slavebarn, da ble de satt ut for å dø. I Sparta ble det sagt at eldrerådet avgjorde saken, ikke faren. De skriftlige kildene forteller om barn som ble satt ut, og materielle kilder forteller at noen må ha hjulpet barn med lettere funksjonshemminger. Det er funnet rester av tåteflasker med spesialmunnstykker, noe arkeologene har tolket som tilpasninger til leppe- og ganespalte. Barnedødeligheten var høy, mange døde før de ble ett år gamle. Siden døde flere før de ble voksne. Fordi så mange barn døde, ble den gjennomsnittlige levealderen lav.

Kjenner vi andre kulturer hvor man satte spedbarn ut for å dø?

På denne sortfigurvasen fra arkaisk tid sitter det kommende ekteparet på en vogn med forloveren bak seg. De er på vei mot brudgommens hus hvor en kvinne, trolig moren hans, venter. Vasen er brettet ut, derfor ser vi hele følget.

Denne rødfigurvasen viser familien Hektor, sønnen Astyanax ser med skrekkblandet fryd på farens hjelmpryd der han sitter trygt på morens fang. Motivet er hentet fra Iliaden

Utdrag for vurdering

ANTIKKEN LEVER

Lenge var antikken en prestisjefylt fellesreferanse for alle europeere. Mer enn noen annen historisk epoke har den satt sitt preg på ettertiden, både kulturelt og politisk.

Fordi vi alle er farget av vår respektive samtid, har antikken stadig skiftet uttrykk. I denne delen ser vi nærmere på ulike fremstillinger av antikken, og også på hvordan disse kan være med å påvirke hvordan vi forstår den. Antikken lever fremdeles, den påvirker hvordan vi tenker, organiserer samfunnet og snakker.

« resepsjonshistorie lat. recipere ‘oppta’ og ‘motta’ og lat. historia fra gr. ἱστορέω ‘iaktta’ og ‘utforske’

Antikken lever

• Hva assosierer vi med antikken i dag?

• På hvilke domener anvendes fremdeles symboler fra antikken?

• Hvilke kulturhistoriske perioder var sterkt inspirert av antikkens idealer?

Mer enn noen annen kulturhistrisk epoke har antikken påvirket senere perioder og vært den perioden mennesket har forholdt seg til bevisst eller ubevisst. Antikken har satt sitt preg på alle epoker, også innad i antikken, og den preger fortsatt vår tid. Kunnskapen om antikken er likevel ikke lenger allmenn, men det nysgjerrige mennesket vil merke at den ennå er til stede på ulike arenaer i samfunnet.

Å studere hvordan antikken har virket inn på senere tider er et eget fagfelt innenfor klassiske fag og kalles resepsjonshistorie. Fagfeltet omfatter også hvordan de respektive epokene har forholdt seg til antikken. Når vi får innsikt i dette, får vi samtidig bedre kjennskap til selve epokene.

Vi ser alle antikken gjennom vår tids «briller», selv om vi tar alle mulige forbehold, er kildekritiske og er oss bevisste det manglende kildegrunnlaget, rekonstruksjonene og det enorme tidsspranget vi står overfor. Når vi studerer resepsjonshistorien, kan vi se hvordan strømninger i enkeltperioder har ført til slutninger vi må kunne kalle sterkt påvirket av sin samtid. Innser vi andres misforståelser eller feiltolkninger, kan vi kanskje stille åpnere spørsmål.

Noen ganger må vi legge skylda for tidligere misforståelser og feiltolkninger på manglende innsikt i sakens faktiske natur, som vi har fått i dag på grunn av ny teknologi eller nye funn, materielle eller tekstlige. Andre ganger må vi erkjenne at politiske aktører har vært på ferde og brukt antikken for å legitimere politiske prosjekt. I slike tilfeller ser vi ofte at antikken er manipulert og fremstår fragmentert.

Antikken var lenge en periode med stor prestisje, den er dessuten «gammel». Å trekke veksler på antikken var et uttrykk for både dannelse og identitet og ga legitimitet og status både i kunstens og politikkens verden. Mye av antikkens tankegods er dessuten så godt at det ble et utmerket springbrett for vitenskapelig utvikling.

Hva mener vi med at antikken har vært, og fremdeles er, referanse og tema for senere kulturuttrykk?

ANTIKKEN BRUKER ANTIKKEN

Antikken er en periode på over 1000 år med stor geografisk utstrekning. Gjennom disse århundrene har vi flere eksempler på hvordan én polis dro veksler på tidligere tiders storhet for å fremme seg selv. Det mest påfallende eksempelet er hvordan den greske kulturen kom inn i den romerske.

Romerne utviklet en estetisk holdning de kalte aemulatio, de lot seg inspirere av den greske kulturen både i form og innhold, men tilpasset den sine forhold. Aemulatio var ingen ukritisk plagiering, men en kreativ måte å konkurrere med læremesterne på; den frigjorde kreative krefter både i form og innhold.

Hvor går grensen for plagiering? Kan man hevde at det å «la seg inspirere» holder som argument for at noe er originalt?

Hvor kommer det engelske verbet «emulate» fra? Hva betyr det?

Premisser for både litteratur og andre kulturuttrykk ble satt forholdsvis tidlig i antikken, og den romerske poeten Vergil er et godt eksempel på en forfatter som viderefører det greske eposet. Han skor sin Aeneiden, det romerske nasjonaleposet, over begge de homeriske eposene Iliaden og Odysseen, en grunnstein i grekernes felleskultur. Kjenner man Homer, strømmer assosiasjonene på mens man leser Aeneiden. De homeriske eposene hadde allerede vært gjenstand for iherdig filologistudium i Alexandria, og Homers høye stjerne sank ikke med Vergil. I Dantes inferno finner vi ham i den øverste sirkelen, blant de «dygdige hedningene». Odyssevs er derimot å finne lengre nede, i infernos 8. sirkel, full av svik og list som han er. Homer har virket på mange flere, blant annet vår egen Henrik Ibsen.

I dramaet Peer Gynt (1867) er Odysseen tydelig til stede. Ikke lenge etter kom James Joyce med sin Ulysses (1922). Modernismen i Norge lyder også av Odysseen: Paal Brekkes diktsamling, Roerne fra Itaka (1960), og av enda nyere dato Penelope er syk (2017) av Ole Robert Sunde, første bind i en trilogi hvis andre og tredje bind er inspirert av henholdsvis Dante og Vergil.

Også i skulpturene ser vi romernes interesse for de greske forgjengerne; de utsmykket boligene sine med greske statuer fra erobrede byer, som Korinth. Vi kjenner mange av de greske bronsestatuene nettopp fordi romerne lagde marmorkopier. Et kjent eksempel er den berømte Spydbæreren av Polykleitos fra ca. 440 fvt.

I den kjente Prima Porta-statuen av keiser Augustus ser vi klare trekk fra den klassiske athenske perioden, en idealisert kropp med et gjenkjennelig ansikt. Romernes påtagelige realisme er nå forlatt. Den klassiske skulpturen stoppet ikke i Roma, den fortsatte sin seiersgang.

Romerne lot seg inspirere også i skulpturkunsten. Her ser vi en romersk marmorkopi av Polykleitos' Spydbæreren og Prima Porta-statuen av Augustus. Senere kom Michelangelos David, Canovas Napoleonstatue (1802–1806) og Thorvaldsen: Jason med det gyldne skinn (1808–1828).

Homers Odysseen har fått et langt og virksomt etterliv. Her ser vi noen eksempler: Ibsens Peer Gynt, Joyces Ulysses, Brekkes Roerne fra Itaka, Sundes Penelope er syk, og Kubricks film 2001: A Space Odyssey (1968).

Pergamon, et nytt Athen?

Et tidligere, men mindre kjent eksempel, er hvordan Attalidedynastiet i Pergamon brukte arkitektur og kunst for å fremheve og hevde seg selv, både som Alexander den stores rettmessige arvtager og som videreformidler av den klassiske greske kulturarven. Riket Pergamon, som nylig hadde erklært seg selvstendig fra Selevkiderriket, lå vest i dagens Tyrkia, med hovedstaden Pergamon et stykke inn fra kysten.

Attalide-dynastiet konkurrerte med Athen og Alexandria om å være det ledende kultursenteret på 200-tallet frem til kongen i 133 fvt. testamenterte hele riket til Roma. For å fremstå som et kultursentrum, lot de byen sko over Athen som lest, og Attalidekongen inviterte kunstnere og håndverkere fra Athen og lot reise et enormt alter til ære for Zevs. Athene var Pergamons skytsgudinne, og en Athene Parthenon-statue er funnet i Pergamon, en kopi av den berømte Feidias-statuen som sto på Athens akropolis. Å velge seg Athene som skytsgudinne var trolig et bevisst valg i en bevisst strategi for å skaffe seg en posisjon i et internasjonalt miljø, hvor gamle «statussymbol» fortsatt hadde verdi. På frisen som omgir alteret kan man se de olympiske gudene kjempe mot gigantene, et motiv fra gresk mytologi som også er kjent fra Parthenon, der det bevisst ble brukt for symbolsk å fremstille hvordan athenerne/grekerne beseiret de barbariske perserne. I Pergamon ser vi det samme motivet som uttrykk for attalidenes seier over galaterne, en folkegruppe de stadig lå i krig med.

Hva kan attalidene ha ønsket å formidle med motivene fra Athen?

Pergamonalteret lå lenge begravd, men var beskrevet i den antikke litteraturen. På slutten av 1800-tallet startet tyskerne utgravninger. Alteret står nå med sine hellenistiske relieffer i Berlin, et trumfkort for tyskerne i kampen om å være en dannet stornasjon i Europa på slutten av 1800-tallet.

Sølvfatet fra det bysantinske hoffet viser scener fra fortellingen om David og Goliat, og skal trolig la oss forstå at den bysantinske keiseren var utpekt av gud på samme måte som både Saul og David. Formspråket er tydelig fra antikken. Sammenlign neste illustrasjon.

MIDDELALDEREN

Et markant skille mellom antikken og middelalderen, i tillegg til at samfunnsformen ble annerledes, var at kristendommen nå definitivt var den rådende religionen. All ikke-kristen aktivitet var offisielt forbudt, og Theodosius hadde stengt alle ikke-kristne templer og helligdommer. Antikken var likevel fortsatt en viktig premissleverandør over hele Europa, både som dekor og symbol. Kristne tenkere forsynte seg av Platon, Aristoteles og stoisismen, og kristne statsmenn brukte antikke symboler både for å konsolidere egen posisjon og for å fremme den kristne troen. Juvenal, den romerske satirikeren, var en rik kilde når prestene skulle rakke ned på samtidens laster. Det er trolig årsaken til at det finnes mange manuskripter med Juvenal-satirer, de har vært relevante for den kristne moralen. I kristne bygg og symboler er det videre så mange spor etter antikken at det ikke lar seg forklare alene med mangel på byggematerialer. Antikkens ruiner var langt flere enn i dag, og folk må ha undret seg over hvilken storhet som hadde frembrakt byggene som nå lå i ruiner, de store offentlige badene, akveduktene, templene og andre helligdommer.

Den pedagogiske tradisjonen som vokste frem med sofistene og retorikkutdanningen, utviklet seg til artes liberales, og da også både munker og bysantinske intellektuelle interesserte seg for antikkens klassiske tekster, var traderingen sikret. Tekstene ble både lest, kopiert og etterlignet. Noen ganger måtte en antikk tekst duge som skriveunderlag for en kristen tekst, som i middelalderen normalt var viktigere, men den antikke teksten har også latt seg dechiffrere. Vi kan takke middelalderens klostervesen for at vi overhodet har tekster fra antikken, bortsett fra ett og annet manuskript fra tørre ørkenhuler.

Formspråket på denne spillebrikken er tydelig middelalderens, motivet er hentet fra antikken og en av de mest populære mytene, den om Herakles’ storverker. Her ser vi Herakles til venstre, kong Diomedes opp ned i midten og hestene som med hunders glefsende kjefter grådig forsyner seg av maten til høyre.

Kunsten sto i all hovedsak i kirkens tjeneste, og i middelalderen har vi statsoverhoder som så seg selv som guds utvalgte. Et sølvfat fra det bysantinske hoffet på 600-tallet viser et eksempel på bibelsk motiv med antikkens formspråk. Slike fat var vanlige sent i romersk tid og tidlig i den bysantinske. De ga uttrykk for eierens velstand, sosiale status og solide dannelse. Det skjemmet ingen at de hadde islett fra antikken.

Den karolingiske renessansen

Karl den store ble i år 800 kronet til romernes hellige keiser av paven i Peterskirken, og selv om de lærde strides, har noen ment at det romerske imperiet nå ble videreført i kristen drakt.

Antikken kunne fremdeles legitimere både keiserens person og hans forehavende. Karl den store kombinerte kristne og antikke herskeridealer og fikk slik et nytt maktgrunnlag. Han sto for den første systematiske fornyelsen av antikken, en renessanse, og var også den første som aktivt brukte antikken for å legitimere seg selv politisk. Man kan si at han nærmest dro til Roma og hentet med seg autoritet hjem til sitt rike. Hvordan fornyet han antikken?

I Karls rike var det ingen hovedstad, men Karls hoff i Aachen utviklet seg til et oppholdssted for datidens lærde menn og en kultur som huset stor respekt for antikken. Her ble det skrevet episke dikt og historie etter antikkens mønster, og Karls biografi ble skrevet med utgangspunkt i Svetons keiserbiografier. Mange tekster, også fra antikken, ble kopiert og brukt i Karls reformerte skolesystem. Også arkitekturen minner om den romerske, selv om det ikke er samme opplagte likhet som når vi kommer til renessansen og klassisismen. Aemulatio-prinsippet meldte seg også her, ingen kopierte blindt. Kunstnere og arkitekter lot seg inspirere, særlig av basilikaer, triumfbuer, kolonnader og buer generelt. Så tilpasset de elementene sine behov, og resultatet var en byggebonanza.

De karolingiske minusklene (små bokstaver) revolusjonerte skrivekunsten da de under Karl den store avløste den tidligere uncialskriften som besto av kun store bokstaver. Nå kom tydelige små bokstaver i tre etasjer. Skriften var enkel å lese og mye raskere å feste til papiret enn uncialene. Den ble forløperen til våre småbokstaver.

« renessanse fransk renaissance lat. renasci ‘bli gjenfødt’

« humanisme lat. humanus adj. ‘menneskelig’

RENESSANSEN

Tidlig på 1400-tallet oppsto den epoken vi i ettertid har kalt renessansen. Kunstnere og filosofer fra denne epoken var særlig opptatt av antikkens kultur, kunst og filosofi. Renessanse kommer fra det franske «renaissance» og betyr «gjenfødelse», og det er antikkens idealer på ulike områder som gjenfødes. Kultureliten visste at de nå vendte seg mot antikken og samtidig ønsket å hoppe over middelalderen. Likevel snakker vi ikke om noe endelig brudd. Mange trekk fra middelalderen vedvarer, blant andre astrologi og magi, som dessuten i aller høyeste grad levde i beste velgående også i antikken, uten at vi har skrevet om det i denne boka. Middelalderen var dessuten heller ikke noe endelig farvel med antikken, som vi har sett. Forskerne regner derfor ofte renessansen som en overgangsperiode hvor vi finner både elementer fra middelalderen og tidligmoderne tendenser. Ideene som ble «gjenfødt» var gamle, ja, men de førte hverken til stagnasjon eller svermeri. Aemulatio var et seiglivet prinsipp, også renessansemennesket brukte det til å frigjøre kreative og innovative krefter. Målet var ikke å vende tilbake til antikken, men om mulig å overtreffe dens mestere. For å gjøre det måtte de tenke kritisk og tilpasse antikkens ideer egne behov.

« mesen lat.

Maecenas, ‘Augustus’ ‘kulturminister’. Han støtter poetene økonomisk så de fikk konsentrere seg om diktningen.

Da Byzantium falt i hendene på ottomanene i 1453, flyktet mange lærde derfra, og med seg brakte de ikke bare greskkunnskaper, men også mange manuskripter man i vesten anså for tapt. Spesielt i Firenze fant de lærde fra Byzantium mesener, særlig viktig ble Medici-familien. Firenze regnes som startpunktet både for humanismen og renessansen.

Leonardo da Vincis tegning Den vitruviske mann er et godt eksempel både på interessen for mennesket og interessen for å søke tilbake til kildene, ad fontes. I Vitruvius’ verk De architectura fra 1. årh. fvt. er skikkelsen skildret, men ikke illustrert. da Vinci var derimot ikke helt enig med Vitruvius, og i teksten som omgir tegningen kommer aemulatio-prinsippet til uttrykk, ingen blind kopiering, snarere en kritisk tilnærming som lar da Vinci frigjøre egne kreative krefter og utvikle tanken videre.

Humanismen

Med humanismen kom mennesket, og ikke gud i sentrum. Mennesket fikk egenverdi og ble holdt frem som ukrenkelig. Samtidig ble mennesket selv ansvarlig for å benytte sin fornuft og kritiske sans for å skaffe seg innsikt og kunnskap. Innsikt og kunnskap var ikke noe man ukritisk skulle innta kollektivt hverken fra kirke eller stat.

Å benytte seg av sin rasjonelle evne, det spesifikke menneskelige, er noe vi kjenner fra antikken. Nå tiltok også interessen for øvrige antikke dannelsesidealer: Ciceros verker ble blant andre hyppig lest. Gamle manuskripter dukket stadig opp, og de lærde studerte tekstene med ny iver og var kritiske. Hva sto det egentlig her? Et annet manuskript med samme tekst hadde et litt annet innhold. En tidlig kritisk filologi oppsto, og det ble et overordnet krav om å gå til kildene, ad fontes!

Hva symboliserte sirkelen og kvadratet i renessansen?

Arkitektur

Arkitekten Brunelleschi (1377–1446) skal ha studert antikke skrifter om arkitektur samt Pantheon og andre antikke bygninger, og vunnet konkurransen om å få reise en kuppel på kirken i Firenze. Dette ble den første kuppelen siden antikken. Påbegynt i 1420 sto den ferdig i 1436. Nå var renessansearkitekturen innledet. Vitruvius’ De architectura ble den største inspirasjonskilden, og flere av prinsippene herfra ble retningsgivende. Blant annet matematiske idealer om proporsjoner mellom byggets enkeltdeler og bygget som helhet. Ellers er det antikkens søyleordener, buer, hvelv og kupler som blir de gjennomgående elementene, elementer vi skal se igjen både i barokken og i nyklassisismen.

Den første kuppelen konstruert siden antikken, ble ferdig i 1436. Brunelleschi lot seg inspirere av antikke byggeprinsipper han fant hos Vitruvius og dessuten avdekket da han selv observerte og undersøkte antikke bygg, intakte eller i ruiner. Kuppelen på domkirken i Firenze er en spisskuppel, ikke en halvkule som på Pantheon.

A

Aachen 215

abacus 108

actio 261

Actium 81, 268 ad fontes 216-217, 220 adiafora 196, 199

aemulatio 100, 140, 148-149, 151, 154, 211, 215-216, 218, 220, 228, 264

Aeneas 3, 55-56, 152, 222 affiks 110

Afrika 26, 70, 74, 78, 93

Afrodite 124-125, 244

Agamemnon 25, 130, 135, 152 ager publicus 72-73 agoge 37, 239 agora 20, 30, 196

Agrippina d.y. 84

Aigevs 127

Aigospotamoi 40

Aiskhylos 155-156, 266

Ajax 144

akantusblader 138, 139

Akillevs 44, 48, 144, 152, 252

akklamasjon 36, 113

akropolis 15, 18, 20, 39, 126, 136, 138, 146, 213

aksent 104

akutt 104

akvedukt 176, 178, 270

Alarik 91

Alba Longa 56-57

Alexander den store 3, 44-45, 53, 63, 76, 99, 191, 196, 246

Alexander Liebermann 244

Alexander Severus 87

Alexandria 15, 45-46, 78, 81, 103, 118, 171, 175, 194, 211, 213, 268

alfabetet 96, 98-99, 102, 105-106, 151, 179, 251, 266

Alkibiades 40-41

allegori 188

Alpene 69, 219

Alving 157

Amerika 225

amerikansk 225 den amerikanske revolusjonen 223, 224, 225

amfiteater 18

anarkiet 3, 81, 87, 89, 270

Anaximander 182

Ancus Marcius 58

Antonius, Marcus 80-81, 268 apati 197, 207

Apollon 14-15, 31, 38, 123-125, 128, 134, 147, 172, 221, 229, 232

Appenninene 62 aptum 253-254, 256, 261 Ares 49, 124-125

Arginusai 40, 50, 185

Aristofanes 146, 157-158, 185

Aristogeiton 30

aristokrati 50

Aristoteles 4, 29, 44, 66, 156-157, 159, 162, 166, 169, 172, 175, 181, 187, 191-197, 202, 206-207, 214, 219, 221, 250, 252-255, 257, 260, 263, 265-266

arkaiske smilet 144, 145

Aristarkhos 175

arkaisk tid 3-4, 26, 32, 35-36, 48, 53, 136, 144, 151, 165, 266 arkeologi 13

Arkimedes 175, 268 arkimedesloven 175

arkitektur 4, 72, 134, 140, 195, 213, 217, 224, 238, 240-241, 265 arkitrav 136, 139-140

arkont 48

Artemis 38, 124-125

artes liberales 171, 214, 251, 265 arveord 115

Ascanius 56

Asia Minor 266

Asklepios 27, 172-173, 243 assimilasjon 110, 119

Asterix 247 astronomi 171

Astyanax 165 asyndeton 115

ataraxia 199

Athen 3-4, 12, 20-22, 28-29, 31-35, 38-43, 47-48, 53-54, 59, 64-66, 128, 134, 138, 145147, 156-158, 163-164, 166-167, 169-172, 180, 184-185, 187-188, 191-192, 196, 198, 200-202, 213, 218, 223-224, 228-229, 231, 239, 249, 253, 266, 268

Athene 21, 30, 38, 123-125, 130, 202, 213, 229-230 athenske trilogien 229 atomlæren 184

Atropos 230

Attalus 74

Attika 31, 40 attributt 113, 124 augures 129 Augustus 64, 82-84, 87-89, 91, 93, 118, 130, 140, 152-154, 163, 166, 212, 221, 224, 234237, 268, 270

Aurelian 227

Aurelius, Marcus 86, 173, 195, 197-198, 207, 270 avledning 111

BBabylon 45, 201

Bacchus 125 bad 18, 172, 270 barbar 23

barn 4, 21, 38, 57, 82, 160, 164-165, 168, 191, 200, 223, 248 barokken 5, 217, 220, 222-223 basis 138-139, 141, 238

Bassae 14-15, 54, 134 Beirut 203 Berlin 213, 231, 240-241

Berninis statue 222 bestemt artikkel 114 bevismiddel 255-256, 260 blodhevn 28, 201 borger 37, 42, 66, 75, 167, 195 Brekke, Paal 212 bronsealder 135, 266

Brunelleschi 217, 218

Brutus 60, 79-80, 226 bue 124, 140 Byzantium 90, 216

CCaesar, Gaius Julius 3, 44, 60, 68, 74, 76-81, 88-89, 92-93, 106, 118, 129, 148, 220, 226, 235-236, 247, 268 Caesarion 79

Caligula 84

Canovas 212

Capri 84

Capua 167 Caracalla 87, 270 Castor 61, 266 Catilina 259

Cato d.e. 72, 148, 238 Catullus 154 centurieforsamlingen 66

Ceres 125

Cicero, Marcus Tullius 75, 106, 148, 252253, 259, 262, 264 circus maximus 58, 86 cirkumfleks 104 Claudius 84 Commodus 86 concordia ordinum 62-63, 73 Corby, Gary 247 Cornelia 73

Coubertin, Pierre de 249 Crassus 77, 167 Cumae 27, 130 cursus honorum 62-63, 65-66, 76, 84, 92, 181

DDa Vinci, Leonardo 216 Dali, Salvador 244 damnatio memoriae 82 Dante 212

Dareios I 32

Dareios III 45

David 33, 186, 212, 214, 218, 226 David, Jaques-Louis 33, 186, 212, 214,

218, 226

Decius 88 deduksjon 113, 257

Dekeleia 40

Delfi 23-24, 27, 31, 33, 38, 44, 90, 122, 127128, 130, 145-146, 179, 255 deliske sjøforbund 266

Delos 39 deme 40

Demeter 124-125

demokrati 29, 31-32, 46-47, 50, 52, 224, 226, 253

Demokrit 183-184

Demosthenes 43, 147, 252, 261-264 diakritiske tegn 3, 103-104 dialekter, greske 100, 138 dialog 51, 156, 187

Diana 125

Dido 55-56 diftong 102-104, 119 digamma 106

diktator 64, 76, 79, 268

Diogenes 196, 206 Diokletian 88-89, 91

Diomedes 214

Dionysos 124-126, 154, 156-157 Disney, Walt 246 dispositio 261 divide et impera 63 docet et placet 151, 159, 248 dominatet 3, 81, 88, 270

Domitian 86

Donatellos David 218

Donau 86-87, 239 dorerne 34 dorisk dialekt 99

dorisk søyle 4, 138

Drakon 3, 26, 28, 53, 201, 266 drama 4, 154, 158, 266 drømmer 130, 234 Drusilla, Livia 83, 163 dux 235-236 dygd 162, 181, 190, 194 dygdsetikk 193

E Ebro 69 edil 65

Efesos 171, 183 Efialtes 247 eforene 36

Egeerhavet 28, 32, 39, 44 Egypt 12, 21, 39, 45, 81, 130, 235-236, 266, 268

Eide, Tormod 38, 66, 161, 252 eiendomsklasser 48 eksempel 15, 21, 23, 65, 93, 97, 99, 104, 106108, 111, 119, 130, 140-142, 144-145, 149, 153-154, 158, 160, 163, 167, 175-176, 181, 185, 191-192, 195, 197, 201, 203, 211-214, 216, 218, 222, 226, 237, 241, 244, 246, 248, 254-255, 257, 259, 264 ekteskap 4, 45, 161, 164 eldsterådet 36, 37 Elea 183

Eliot, T.S. 244 elocutio 261 Empedokles 173, 183 entasis 137 enthymem 257-259, 265 Epidauros 27 Epiktet 198 Epikur 198-200 epikurismen 198, 200 Epiros 63, 172 epos 4, 25, 99, 152-153, 159, 171, 179, 268 Erasmus av Rotterdam 219 Eretria 26, 32 erkjennelsesteori 183 etikk 51, 162, 173, 182, 186, 190, 193-194, 198, 202, 253, 256 etos 254-256, 261, 264-265 Etruria 58, 166 etruskerne 28, 99, 140-141, 176 etymologi 3, 95, 109, 112-113, 119, 255 Euboea 40 eudaimonia 186 EUR 238

Europa 5, 12, 24, 96, 98, 101, 104, 106, 118, 213-214, 219-220, 228-229, 232-233, 236, 242, 258

Eurotas 35

Evans, Arthur 135 evocatio 129 Evripides 155-156

F fabel 220, 225 falanks 43, 48 farao 79, 130, 266 Farsalos 78 fasces 224-225, 227, 235, 238 fascisme 234

Feidias 213 de fem hundres råd 31, 39 festivaler 23, 126-127, 151, 154, 157 Filip II av Makedonia 43 Filip V av Makedonia 70 Filippi 80

film 5, 33, 212, 241, 245-246, 248 filolog 220 filosofi 4, 7, 13, 45, 100, 154, 172, 179, 182, 184-188, 192, 200, 206-207, 216, 223, 253, 270 de fire hundres råd 31, 48 de fire elementene 173, 183 de fire kroppsvæskene 173 Firenze 216-217, 219 flegmatikeren 173 Fokis 162

folkeforsamling 22, 36, 57 folkehelse 174 folkejury 50 folketribun 65, 74-75 Foltz, Philipp Fønikia 24, 98 forstandsetikk 186, 190

forum 18, 20, 57-58, 61, 68, 79, 128, 174, 236-237, 252

Founding Fathers 225-226 Frankrike 140, 176, 226

fransk 216 den franske revolusjonen 5, 223, 226, 230 fremmedord 96, 101, 115-116 freske 162, 192, 200 frise 14-15, 138-139 fuglevarsel 56, 129 fyle 31, 49

G

Gabler, Hedda 156 galaterne 213 Galenos 173, 178, 219 gaming 5, 248 Garibaldi 234 Gaugamela 45 geometrisk tid 4, 143, 242 geosentriske verdensbilde 175 Germaine de Staël 232 Germania 239, 241 Geta 87

Giordan, Rick 247 gjeldsslaveri 203 gladiator 248 Glaukos 190

Goethe, Johann Wolfgang Von 228, 230 Gorgias 184, 207, 250, 252

Goscinny 247

Gracchus, Gaius 73-74

Gracchus, Tiberius 73-74 gravis 104

gresk 3, 7, 12-13, 15, 18, 20, 23, 28, 34, 44-46, 54-55, 64, 72, 78, 95-104, 109-112, 114-116, 119, 122, 135, 140, 142-143, 145, 147-148, 150, 154, 158-159, 162, 168, 170-172, 182, 195, 201, 205, 213, 216, 219-221, 243-244, 253, 256, 266, 268 den gyldne middelveien 194

H

Hadrian 87

Halikarnassos 179, 266

Hammurabi 201

Hannibal 68-72, 227

Harmodios 30

hedonisme 200

Hefaistion 152

Hefaistos 124-125

Hektor 165

Helena 25, 252

hellenismen 4, 15, 44, 53, 130, 147-149, 171, 175, 179, 195, 198, 221-222, 268

Hellesponten 41

heloter 33, 35, 38

Hera 123-125

Herakles 34, 44, 103, 123, 196, 214, 219, 221, 238, 246, 248

Heraklit 183-184, 197

Hermes 41, 124-125

Herodot 98, 179-180

Hesiod 266

Hestia 123-125

heteroseksuell 168

hieroglyf 97

Hipparkhos 30

Hippias 30, 32, 127, 266

Hippokrates 172-173, 178 hippokratiske ed 173

Hispania 70, 77 historieskriving 179

Hitler, Adolf 239-241

Holberg, Ludvig 158 Homer 48, 152, 170, 211, 255 homoseksuell 168

hoplitt 185

Horats 80, 151, 154, 158, 233, 237 høyklassisk tid 4, 146 høyreradikale 242 hulelignelsen 189, 207 humanisme 216, 219, 264 hvelv 136, 140, 217

Hydaspes 45

Hygieia 173, 243

Iiacta est alea 77

Ibsen, Henrik 211 idélæren 188, 190, 192 ideogram idus 3, 79-80, 118, 129

Ifigineia 162

Iktinos 15 imperialisme 39 imperium 42, 55, 65-66, 75, 82, 87, 106, 223, 239 indoeuropeiske 114, 115 induksjon 113, 259 Indus 45 infiks 110, 119 innskrift 15, 96, 98, 104, 105, 171, 236, 237 inventio 261

Iokaste 24

Ionia 182 ioniske opprøret 32 Isis 79 Issos 45

Iulia Maior 164

Iulia Minor 164

Iulia Tertia 164

Iustitia 67, 204

J Jackson, Percy 247

Janus 128

jernalder 25

Jerusalem 85-86, 270 Jesus 90, 118, 131, 218 jordmormetoden 185-186, 188, 206-207 Joyce, James 212 Juno 125, 266 Jupiter 125, 266, 268 jury 29, 49-50, 202 Juvenal 158, 214

Jynge, Gjertrud 202

K

Kadmus 24, 98 kairos 253-254, 261 kalendae 117-118 kalender 49, 117-118, 126 kannelyre 139

kapitél 139, 141

Karl den store 215, 220

karolingiske renessanse 215

Karthago 55-56, 68-72, 180, 266, 268 karyatiden 138

kasus 110, 114, 119 katharsis 156

keiserdømmet 3, 73, 81, 85-86, 88

Khaironeia 43, 266

kileskrift 96-97

klassisismen 215, 230

klassisk tid 3-4, 26, 32, 36, 106, 145, 148, 156, 239, 266

Kleio 179

Kleisthenes 3, 26, 31, 34, 49-50, 53-54, 67, 223, 266

Kleopatra 78-79, 81, 92, 235, 246-247, 268 klient 57, 67-68, 74, 92-93, 162

Klimt, Gustav 243

kloakk 174

Klotho 230

Klytaimnestra 202

Knossos 105, 135, 142, 266

København 147, 163

koiné 99, 195

kolerikeren 173

kollektivet 130, 181, 190, 228

koloni 26-27, 127, 225

kolonisering 26-27

komedie 157

komposittkapitél 138

konger 36, 42, 55, 57

kongetiden 3, 55, 61, 174, 225

konklusjon 257-258

Konstantin 89-91, 132

Konstantinopel 91, 203, 270

konsul 65, 74-77, 80, 82

kontrapost 218

Kopernikus 175

Korinth 26, 43, 46, 71, 134, 196, 212, 268

korsang 155

Korsika 69

Kos 171-173

kosmopolitt 195

Kreon

Kreta 24-25, 97-98, 135, 142

krim 5, 246

kristendommen 4, 88, 90, 131-133, 188, 214, 226

kristenforfølgelse 85, 88,132

Kubrick, Stanley 212, 241, 246

kvestor 65

kvinner 4, 21, 45, 52, 57, 106, 131, 153-154, 157, 163-164, 168, 191, 198, 223

Kybele 129-130

kyniker 195, 196

Kyniska 38

Kynosarges 196

Kypros 196

L

Lakhesis 230

Lakonia 35, 242

Langaard 229

Laocoon 244

Latium 55-56, 64, 100, 128, 151-152

Lauro di Bosis 236

Laurion 33, 40

legning 168

leiesoldater 42, 45

Leni Riefenstahl 240

Leonidas 33, 36, 38

Lepidus 80

Lesbia 154

Lesbos 153-154

Leuktra 38, 266

likhet for loven 28, 51, 62, 201, 203, 205, 207 liktorer 235, 238

linear A 97-98, 119, 135, 266 linear B 98, 119, 266

lingua franca 45, 101, 109 Livius 180, 219, 222, 237 loddtrekning 49, 51-52

logos 4, 131, 182, 184, 206, 254-257, 261, 264-265

lovgiver 29, 64, 201

Lucius Iunius Brutus 60 Lucretia 60

Ludvig XIV 221, 264

Luxemburg, Rosa 167, 241

Lykurgos 36, 201

lyrikk 4, 100, 153-154, 171, 266, 268

Lysimakhos 45-46

långiverspråk 101, 109, 115-116, 119 lånord 106

M

Machiavelli 219

Maecenas 154, 216

Magna Graecia 26, 28, 63, 99-100, 105, 134, 238 majuskel 102

Makedonia 3, 32, 43, 45-46, 70, 268

maktfordelingsprinsipp 224

Mankiewicz 246

Manlius Imperiosus Torquatus 161

Marathon 32, 38, 249

Marcellus, Marcus Claudius 175

Marius, Gaius 3, 74-77, 92, 268

Mars 3, 55, 79, 117-118, 125 Martial 158

masker 154-155 matematikk 108, 138, 176

Maxentius 89 meanderbord 242

medisin 4, 42, 172, 178 melankoliker 173 mellomterm 257 memento mori 232

memoria 261

Menander 157

Menelaos 252

Mercurius 125 mesen 154, 216

Mesopotamia 12, 96, 149

Messana 69

messe 37

Messenia 35 metoikere 52 metope 139

Michelangelo 130, 212 middelalderen 4, 12, 16, 86, 214, 216, 218, 220, 264-265

Middelhavet 12, 24-27, 46, 55, 69-70, 76, 130, 144, 173, 231 Milet 32, 182 Minerva 125 minoisk kultur 3, 24 Minos 24, 135 minuskel 102

Mithridates VI av Pontos 75 modernisme 244 Moliére 158

monarki 36, 57, 59-60 Montesquieu 224 morfem 109, 111 morfologi 114, 119 mørke århundrer 266 mos maiorum 62, 65, 73-74, 92 mosaikk 149-150

Mussolini, Benito 233-239, 248

Mykene 25, 135-136, 143, 231 mykensk kultur 3, 25, 149 Myron 146, 239 myte 234

mythos 4, 131, 182, 184, 206 mytologi 6-7, 24, 128, 162, 172, 201, 213, 221, 244

N

Napoleon 44, 231 Napoli 19, 27 navigare necesse est 237 nazismen 239, 241 Nemesis 230 Neptunus 125 Nero 84-85, 245 Nerva 86

Nietzsche 182 Nike 146 Nilen 16

nobiles 59, 62-63, 65, 67, 72, 74-75, 82-87, 91, 100 nomos 184, 188, 190, 223 nonae 118 novus homo 74-75, 92 Numa Pompilius 57, 117 Numidia 71 nyklassisisme 147, 217, 229, 230 nykomedien 157-158, 268

O

obelisk 235-236 Octavia 81 Octavianus 80

Odyssevs 37, 123, 152, 155, 211, 252

Oidipus 24, 155-156, 172 oligarki 42 olympiske leker 240, 266

Olympos 124 opplysningstiden 5, 223, 264 optimates 73-75, 77 orakel 4, 126-127, 133 Orestes 162, 201-202 ortofon 106

Oslo 229-230, 241, 244

Ostia 13, 149 ostrakisme 34

ottomanene 91, 216, 228 oversetning 257-258 Owen, Wilfred 233

P

Paestum 145

palasskultur 266

Pandora 164 panem et circensem 83, 158 Pannonia 86 papyrus 15-16, 266 Paris 221, 231

Parmenides 183-184, 188 paterfamilias 128, 147, 161, 165, 167, 171, 198, 229, 230 patos 254-256, 260-261, 264-265 patrisiere 59, 62, 65

Patroklos 152 patron 57, 67-68, 70, 92-93, 162 pax Romana 81 peculium 161, 167 pedimentet 230

Peisistratos 29, 266

Pella 44

Peloponnes 14-15, 25, 34-35, 39-40, 43, 98, 134-135

peloponnesiske forbundet 35, 40

peltast 42 peplos 144 pergament 15-16

Pergamon 4, 15, 74, 148, 171, 173, 213, 231, 268

Perikles 39-41, 47, 50, 53, 130, 164, 166, 247, 262, 266 perioiker 33

perserkrigene 3, 13, 23, 26, 32, 34, 47, 53-54, 93, 179, 266

Persia 21, 40, 43-45, 127, 266 pest 172

Pheidippides 249

physis 184, 188, 190, 193, 223

Pindar 266

Pireus 40

Pithekoussai 27

Plataiai 39

Platon 4, 26, 51, 99, 163, 181-182, 185-188, 190-193, 195, 197, 206-207, 214, 229, 265-266 Plautus 157-158 plebeiere 59, 62, 65

Plinius d.e. 17

Plinius d.y. 17

Plutark 34, 270 polis 3-4, 7, 11-12, 18, 20-23, 25-26, 28-29, 31, 34, 36, 38-39, 42, 47-48, 50-54, 63-64, 66, 68-69, 81, 89, 91, 93, 97, 100, 119, 122-123, 126, 130, 133, 143-144, 157, 160, 184, 190, 194-195, 211, 233, 262, 265-266

poliskultur 23

Pollux 58, 61, 266

Polyb 64, 180

Polyfemos 155 polyhistor 191

Polykleitos 146, 212 polyteister 90

pomerium 57

Pompeius, Magnus 3, 68, 74, 76-79, 130, 148, 167, 237, 268

Pontifex Maximus 122-123, 128, 133 Pontos 75

populærklulturen 245, 264 populares 74

Poseidon 124-125, 247

Pound, Ezra 244 praktisk visdom 194 prefiks 110-113, 119, 254 premiss 113, 182 presokratisk 182, 184, 192, 206, 266 pretor 65

pretorianergarden 81, 83-84, 86-87 prinsipatet 3, 81, 87, 268

Promethevs 164, 230 proskripsjon 76, 83

Protagoras 184, 207

Ptolemaios XII 78

Ptolemaios, Klaudios 78, 175, 178, 268, 270 punerkrigene 3, 68, 70, 92-93

Pylades 162

Pyrrhus 46, 59, 63, 268

Pythagoras 266

Pythia 127

Qquadrivium 171

Quintilian 253

R

Racine 221

Rafael 192, 200 relieff 147-148

religion 4, 7, 21, 23, 38, 122-123, 128, 130133, 143, 160, 245

Remus 3, 55-57 renessansen 4, 13, 215-220, 222, 264 republikken 3, 59, 63-64, 66, 73, 76-77, 79-80, 82, 92-93, 100, 106, 166, 180-181, 219, 223, 225, 227, 235, 241, 253, 259 resepsjonshistorie 210, 265 retorikk 5, 100, 171-172, 184, 191, 250-253, 259, 262, 265 rettssak 260 revolusjon 92, 224, 233, 268 Rhinen 87, 239 Rhodos 171-172, 268 risorgimento 234 røde fare 233 rødvasefigur 24 roere 33, 48

Roma 3-4, 12, 15, 20-22, 52, 55-64, 66-67, 6976, 78-83, 85-91, 93, 100, 106, 128-130, 134, 140-141, 147-148, 151, 158, 160-164, 166-169, 171-174, 180, 198, 200, 202-203, 212-213, 215, 220, 222, 225-226, 228, 230-232, 234239, 241, 245, 247-248, 253, 259, 265-266, 270 romanità 235-237, 264 romantikken 5, 228, 231, 239, 241, 251, 264 romersk 4, 17, 60, 64-65, 67-69, 71, 74, 79, 81, 86, 88, 93, 140, 147-148, 150, 153-154,

158, 163, 167, 176, 180-181, 197-198, 203, 212, 214, 219, 221-222, 224-226, 234-235, 238-239, 243, 245, 248, 266, 268 romerske revolusjon 92, 268 romertall 3, 107-108, 119 Romulus 3, 55-57, 65, 67, 91, 222 rotmorfem 111-113

Rubens, Peter Paul 222

Ruinenwert 241

S sabinerinnerovet 222

Saguntum 69

Salamis 47

Sallust 180 samnittene 62

Samos 41, 175, 178 sangviniker 173 sannsynlige 256-258, 264 Sardinia 69 satire 4, 158 satyrspill 155

Saul 214

Saylor, Steven 247

Scaevola, Mucius 180, 227 Schiller 230

Schliemann, Heinrich 231

Schliemann, Sophie 231 secessio 61-62, 266 seksualnormer 4, 169 senat 65, 91 senator 84, 171 Seneca 85, 196, 198 senklassisk tid 4, 147 sensor 59, 72 Septimius Severus 86

Servius Tullius 58-59

Sextus 60, 107 Shakespeare 158, 220 Shelley, Percey 228 sibylle 130

sibyllinske bøker 58,130 Sicilia 26, 40-41, 50, 68-70, 145, 183-184, 252, 266 Silenus 142

Skeibrok, Mathias 230 skolegang 4, 37, 170-171 skråfalanks 42 slaver 4, 21-22, 35, 40, 52, 72, 84, 88, 97, 131, 161, 165-167, 172, 176, 197-198, 223, 227

Smyrna 152

Snyder, Zack 246 sofist 184-185

Sofokles 99, 146, 155

Sokrates 4, 41-42, 180, 185-188, 190-191, 193-194, 196, 199, 206-207, 226, 229, 257258, 266

Solon 3, 28-29, 31, 48-49, 53, 201, 223, 227, 255, 266

sortfigurvase 144, 165 søyle 4, 7, 136, 138, 140 søyleorden 138, 141

Sparta 3, 28, 32, 34-36, 38-42, 135, 163-166, 169-170, 180, 201, 224, 226, 239, 241-242, 265 Spartacus 167, 241, 246, 268

spartakiade 167

Speer, Albert 241 spiritus asper 103 spiritus lenis 103-104

Stageira 191 stenderkampene 59, 61, 62, 92, 203, 267, 269 stereobat 137

stilo littorio 238, 241

stoisisme 195, 197, 198, 200, 206, 207, 214 Stone, Oliver 246 strateg 39, 41, 49, 51 stylobat 136 subjekt 116, 257 suffiks 110-114, 119

Sulla, Lucius Cornelius 3, 74-76, 92, 268 sumerisk 96-97

Sunde, Ole Robert 212 sverd og sandal 245, 246, 248

Sveton 84, 221 symposion 41, 188, 207 syntaks 114, 119, 154 syntetisk språk 114 Syrakus 175

T

tabula rasa 192

Tacitus 84, 180, 239 talesjanger 250 talionsprinsippet 201

Tarquinius Priscus 58-59

Tarquinius Superbus 59-60, 130, 226

teater 20, 195, 248, 268

tegneserie 5, 33, 246

Teiresias 163, 244

tekniske bevismiddel 255

tekstkritikk 16

teleologi 192, 197 tempel 15, 31, 127, 134, 141, 150, 163, 237238, 266, 268 temperament 190

Terents 157-158

tetrarkiet 88, 90

Thales fra Milet 182

Theben 38, 42-43

Themistokles 33, 47, 128

Theodosius 90, 128, 132, 214, 270

Thera 25

Thorvaldsen 212

Thrakia 32, 45, 90, 167

Thukydid 40, 128, 134-135, 179-180

Tiberen 11, 55, 58, 93, 174

Tiberius 73-74, 84

Titus 85-86, 140 tolvtavlelovene 161-162, 165, 203

tragedie 156, 159

Trajan 86-87, 221, 270

de tredve tyranner 42, 147

T

triereme 33

triglyf 138, 139, 141 triumfbue 86

trivium 171, 251

Troja 25, 55, 123, 152, 162, 222, 231, 252

Tullius Hostilius 57

tyrann 29, 36, 53, 59, 145

tyranntiden 3, 26, 29

Tyrkia 213

U

Uderzo 247

undersetning 257-258

urstoff 182, 192

Uruk 149

V

vannforsyning 22, 91, 176

varsler 4, 58, 129, 133

Veii 266

venstreradikale 5, 241

Ventris, Michael 98

Venus 55, 125, 221, 244

verdensår 197 verdensfornuft 183

Vergil 80, 152, 154, 211-212

Versailles 221, 233 versemål 152-154

Vesalius 219

Vespasian 85-86

Vesta 125, 237 vestalinne 128, 133 veto 61, 74 vitenskaper 4, 175

Vitruvius 216-218 volutt 138-139

Vulcanus 125 vulgærlatin 101 W

Wahlverwandtschaft 5, 230

X

Xenophon 34, 180 Xerxes I 32

Z

Zama 70-71

Zenon 196

Zephyrus 229

Zevs 23-24, 44, 123-125, 130, 164, 197, 213, 240, 249

Ææresembete 22, 23, 53, 65, 66

Æsop 225

Østerrike 242

Bildeliste

Side 10

Lisensiert fra Shutterstock. Av Philoxenus fra Eretria. Alexandermosaikken (ca. 100 fvt.). Offentlig eiendom.

Av de:Benutzer:Ticinese. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0. Av Joel Bellviure. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0. Lisensiert fra Adobe Stock.

Side 14

Lisensiert fra Shutterstock. Av Mike Peel. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 16

Av Krzysztof Ziarnek. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0. Christiania Kathedralskoles Bibliothek MS 37

Side 17

Av Jacob More. Mount Vesuvius in Eruption (1779). Offentlig eiendom.

Side 18

Foto: Maria Rud Wagle. Av NikonZ7II. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 19

Av Mentnafunangann. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 20

Av Tripio via deviantart.com

Side 21

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 22

Av Huesca. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 23

Av NikonZ7II. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 24

Av Berlin Painter. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 25

Av Xuan Che. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.0.

Side 27

Av Dipa1965. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 28

Av Shonagon. Hentet fra Wikimedia Commons. CC0.

Side 29

Av Sailko. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 30

Av Miguel Hermoso Cuesta. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 32

Av Arashk rp2. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 33

Av Jacques-Louis David. Leónidas en las Termópilas (1812). Offentlig eiendom.

Av George E. Koronaios. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Av Eric Gaba. Hentet fra Wikimedia Commons. Fri bruk.

Side 34

Av Janmad. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 35

Av MinisterForBadTimes. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 36

Av de:Benutzer:Ticinese. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 37

Av Edgar Degas. Jeunes Spartiates à l'entraînement (1860). Offentlig eiendom.

Side 38

Av anonym. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 39

Av Jastrow. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 40

Av John Steeple Davis. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 41

Av Pietro Testa. Den drukne Alkibiades forstyrrer symposion (1648). Offentlig eiendom.

Side 43

Av Peltast. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Lisensiert fra Shutterstock.

Side 44

Av Francesco Salviati. Alexander the Great kneeling before the High Priest of Ammon (1530-1536). Offentlig eiendom.

Side 45

Av Philoxenus fra Eretria. Alexandermosaikken (ca. 100 fvt.). Offentlig eiendom.

Side 46

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 48

Av Jona Lendering. Hentet fra Wikimedia Commons. CC0.

Av Franz von Matsch. Triumphant Achilles (1892). Offentlig eiendom.

Side 49

Av ajbear AKA KiltBear. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.0.

Side 51

Av Plato. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 52

Av Marsyas. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.5.

Side 56

Av Stefano Bolognini. Hentet fra Wikimedia Commons. Fri bruk. Lisensiert fra Adobe Stock.

Side 57

Av Thermos. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.5.

Av Classical Numismatic Group, Inc. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.5.

Side 58

Av Johannes Lingelbach. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 60

Av Jastrow. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Av Titian. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 62

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 63

Av Catalaon. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 64

Av Jona Lendering, Livius Onderwijs. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 65

Bilder lisensiert fra Adobe Stock.

Side 67

Av Classical Numismatic Group, Inc. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 68

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 69

Av Harrias. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 71

Av Heinrich Leutemann. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 72

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 73

Av Jean-Baptiste-Claude-Eugène Guillaume. The Gracchi (1847). Offentlig eiendom.

Side 74

Av Robert Graham. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.0.

Side 76

Av Silvestre David Mirys. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 77 Lisensiert fra Alamy.

Side 78

Hentet fra The Walters Art Museum. Creative Commons Zero.

Side 79

Av Vincenzo Camuccini. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 80

Av Rosemania. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.0.

Av Sergey Sosnovskiy. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Av Shakko. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 83

Av Joel Bellviure. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 85

Av Henryk Siemiradzki. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 86

Av ThePhotografer. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 87

Av Jani Niemenmaa. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 88

Av Sergio D’Afflitto. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Av Nino Barbieri. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 90

Av Raphael. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 91

Av Joseph-Noël Sylvestre. Le Sac de Rome en 410 par les Vandales (1890). Offentlig eiendom.

Side 94

Av Alicia Fagerving. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Av Ssolbergj. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 3.0.

Av Marsyas. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.5

Side 97

Av Olaf Tausch. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 3.0.

Side 98 Lisensiert fra Alamy.

Side 99

Av Fut.Perf. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 103

By Marie-Lan Nguyen. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.5.

Side 105

Av Air Force Staff Sgt. Brittany A. Chase, DOD. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 108

Av Razumhak. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 115

Av Marthe Johanne Moe. Hentet fra NDLA. CC BY-SA.

Side 116

Av Internet Archive Book Images. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 117

Av Bauglir. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 120

Av Shonagon. Hentet fra Wikimedia Commons. CC0 1.0

Av Harrieta171. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0. Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

By Marie-Lan Nguyen. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.5.

Side 123

Av Jacopo Alessandro Calvi. Chryses Persuading Apollo to Send the Plague upon the Greeks (før 1815). Offentlig eiendom.

Side 124

Av ArchaiOptix. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 125

Demeter: Hentet fra nettsiden til Greek Gods and Goddesses

Poseidon: Av Luis García. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0. Hestia: Av anonym. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Hera: Av Marie-Lan Nguyen. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Zevs: Av Marie-Lan Nguyen. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Ares: Av DIEGO73. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Hefaistos: Av Jastrow. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Athene: Av Jastrow. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Apollon: Rudolphous. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.0. Artemis: Av Shonagon. Hentet fra Wikimedia Commons. CC0. Hermes: Av Neoclassicism Enthusiast. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Dionysos: Av Jastrow. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.5. Afrodite: Av Shonagon. Hentet fra Wikimedia Commons. CC0.

Side 126

Av dronepicr. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.0.

Side 127

Av RickyBennison. Hentet fra Wikimedia Commons. CC0. Av Kodros Painter. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 128

Av Fubar Obfusco. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 129

Lisensiert fra Alamy.

Side 130

Av Michelangelo. Den kumeiske sibylle (1511). Offentlig eiendom.

Side 132

Av Manuel Parada López de Corselas. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 135

Av ΚούμαρηςΝικόλαος. Hentet fra Wikimedia Commons. Fri bruk. Lisensiert fra Shutterstock. Av Bernard Gagnon. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0. Av Zde. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 136

Lisensiert fra Shutterstock.

Side 137

Av B. Jankuloski. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 138

Av Liné1. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 139

Lisensiert fra iStock. Av Harrieta171. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 140

Lisensiert fra Shutterstock.

Av Giovanni Paolo Panini. Interior of the Pantheon, Rome (1734). Offentlig eiendom.

Av Benh LIEU SONG. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 141

Av Baldiri. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 142

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Av Jebulon. Hentet fra Wikimedia Commons. CC0.

Side 143

Av Joyofmuseums. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0. Av Hirschfeld Painter. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.5.

Side 144

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.5. Av Mountain. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Av Exekias. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 145

Av PaestumPaestum. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0. Av Critius. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 146

Av RaminusFalcon. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 3.0. Av Leomudde. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0. Av Siren-Com. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 147

Av Livioandronico2013. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0. Av Marie Thérèse Hébert & Jean Robert Thibault. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.0. Av Rhodians Agesander, Athenodorus and Polydorus. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.5.

Side 148

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Av Didier Descouens. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 149

Av Sailko. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 151 Lisensiert fra Shutterstock.

Side 152

Av Sosias. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 153

Sir Lawrence Alma-Tadema. Sappho and Alcaeus (1881). Offentlig eiendom.

Side 155

Av Anderson. Hentet fra Wikimedia Commons. CC0.

Av shakko. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0. Av NikonZ7II. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0. Alle tre bilder lisensiert fra Shutterstock og Adobe Stock.

Side 157

Av Autorstwa Jastrow. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Av Aubrey Beardsley. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 158

Av Stephen Henry Gimber. Juvenal (1837). Offentlig eiendom.

Side 160

Av Andries Cornelis Lens. Herkules beschützt die Muse der Schönen Künste vor Neid und Unwissenheit (1791). Offentlig eiendom.

Side 161

Av Ferdinand Bol. Consul Titus Manlius Torquatus Orders the Beheading of his Son (1661-1663). Offentlig eiendom.

Side 162

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 163

Av MumblerJamie. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.0.

Side 164

Av John William Waterhouse. Pandora (1895). Offentlig eiendom.

Side 165

Hentet fra hjemmesiden til Metropolitan Museum of Art. Offentlig eiendom. Av Jastrow. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 166

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 167

Av Incorporates artwork by Reynold Brown. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 170

Av Carole Raddato. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.0.

Side 172

Av Nina Aldin Thune. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 173

By shakko. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 174

Av Charles Le Brun. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Av Edward Sylvester Ellis og Charles F. Horne. Hentet fra Wikimedia Commons. Fri bruk.

Side 175

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 176

Av Benh LIEU SONG. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 177

Av Giovanni Paolo Panini. Interior of the Pantheon, Rome (1734). Offentlig eiendom.

Av Rabax63. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 179

Hentet fra hjemmesiden til Metropolitan Museum of Art. CC0.

Side 180

Av Matthias Stom. Mucius Scaevola in the Presence of Lars Porsenna (16401643). Offentlig eiendom.

Side 183

Av Donato Bramante. Crying Heraclitus and laughing Democritus (1477). Offentlig eiendom.

Side 184

Av Giuseppe Emanuele Ortolani e C. Biondi. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 185

Av Sting. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.5.

Side 186

Av Jacques-Louis David. La mort de Socrate (1787). Offentlig eiendom.

Side 187

Av Marie-Lan Nguyen. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 189

Av Jan Saenredam. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Av 4edges. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 191

Av Jastrow. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 192

Av Rafael. Skolen i Athen (1512). Offentlig eiendom.

Side 194

Av Wikimedia. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 196

Fra http://www.alexanderstomb.com/. Offentlig eiendom.

Side 198

Av I, Calidius. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0. Av Theodoor Galle. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Av Bibi Saint-Pol. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 200

Av Marie-Lan Nguyen. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Av Raphael. Stanza della Segnatura im Vatikan für Papst Julius II (1509-1510). Offentlig eiendom.

Side 201

Av Mbzt. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 3.0.

Side 202

Foto: Erik Berg. Lånt med tillatelse fra Det Norske Teatret.

Side 203

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 204

Av Yale Law Library. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.0.

Side 208

Av dalbera. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.0.

Av Carsten R D. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Av Lorenzo Isaac. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Av Hans Holbein the Younger. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Av Bruce Stokes. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.0.

Side 212

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Skjermbilde hentet fra https:// bokelskere.no/bok/peer-gynt/20409/ Skjermbilde hentet fra https://www. worcesterart.org/learning/library/ reading-ulysses/ Skjermbilde hentet fra https:// deichman.no/utgivelse/ pc29cda4d924003cc1115a1c78360418c Skjermbilde hentet fra https://www. gyldendal.no/ skjoennlitteratur/romaner/penelope-ersyk/p-10021902-no/

A. Marino / Shutterstock.com

Av Following Hadrian. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.0.

Av Joel Bellviure. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Av Commonists. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Av Yair Haklai. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0. Av Bertel Thorvaldsen. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 213

Av Lestat (Jan Mehlich). Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 214

Hentet fra hjemmesiden til Metropolitan Museum of Art. Offentlig eiendom. Hentet fra hjemmesiden til Metropolitan Museum of Art. Offentlig eiendom.

Side 215

Av Karolingischer Buchmaler. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 216

Av Leonardo da Vinci. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 217

Av Bruce Stokes. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.0.

Side 218

Av Rabe!. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 219

Hentet fra hjemmesiden til Metropolitan Museum of Art. Offentlig eiendom.

Av Hans Holbein the Younger. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 220

Skjermbilde hentet fra https://www. amazon.com/Antony-Cleopatra-WilliamShakespeare/dp/8121262305

Side 221

Av Jean Varin ou Warin. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0. Skjermbilde hentet fra https://www. akademika.no/skjonnlitteratur/ dikt-noveller-og-skuespill/ fedra/9788234000546

Side 222

Av Gian Lorenzo Bernini. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 3.0.

Av Peter Paul Rubens. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 224

Av Andreas Praefcke. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 3.0.

Side 225

Av BrandonBigheart. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Av John S. Sinnock. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 226

Av Jacques-Louis David. Sokrates' død (1787). Offentlig eiendom.

Side 227

Av Lorenzo Isaac. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0. Lisensiert fra Alamy.

Side 229

Lisensiert fra Shutterstock.

Side 230

Av Vidar Iversen. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 232

Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 232

Av Hubert Robert. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 233

Lisensiert fra Alamy.

Side 234

Av Ktw2006. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 235

Av NsMn. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 236

Av Livioandronico2013. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 238

Av dalbera. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY 2.0.

Side 239

Skjermbilde hentet fra https:// www.bloomsbury.com/au/tacitusgermania-9781853995033/

Side 240

Av Rcsprinter123. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0 DE.

Side 241

Av Bundesarchiv. Hentet fra Wikimedia Commons. CC-BY-SA 3.0.

Side 242

Av Stlemur. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Av Blackcat. Hentet fra Wikimedia Commons. CC0 1.0.

Satt sammen av: (1) Av Guanaco. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom, og (2) Av Keymap9. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 243

Av Gustav Klimt. Hygieia (1900-1907). Offentlig eiendom.

Av sailko. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.

Side 244

Av Carsten R D. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Av El Greco. Laocoön (1610-1614). Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Lånt med tillatelse av hanneorla på flickr.com.

Side 246

Moviestore Collection Ltd / Alamy Stock Photo

Side 247

spatuletail / Shutterstock.com

Av Sherloque Wells. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0. Skjermbilde hentet fra https://www. amazon.com/Pericles-CommissionMysteries-Ancient-Greece/ dp/0312599021

Side 248

Skjermbilde hentet fra https://www. bokkilden.no/dataspill-nettspillstrategiguider/classical-antiquityin-video-games-christian-rollinger/ produkt.do?produktId=26405241 Hentet fra hjemmesiden til Metropolitan Museum of Art. Offentlig eiendom.

Side 249

Av Luc-Olivier Merson. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 251

Av Røed. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.5.

Side 252

Skjermbilde hentet fra https://www. bloomsbury.com/uk/gorgias-encomiumof-helen-9780862920531/ Av Jastrow. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom. Skjermbilde hentet fra https://www. norli.no/boker/fagboker/religionhistorie-og-filosofi/filosofi-ogidehistorie/retorikk

Side 253

Av José Luiz Bernardes Ribeiro. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0. Av ukjent. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 254

Av Grigur. Hentet fra Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.

Side 262

Av Philipp Foltz. Hentet fra Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.

Side 262

Av Eugène Delacroix. Demosthenes Declaiming by the Seashore (1859). CC BY-SA 4.0.

Utdrag for