Tidsskriftet A3/2016 by Tidsskriftet A

3/2016

INNHOLD

21,3 gram / 05 Studene// /// Kva skjer, A? / 06 Genius Loci / 8

leder og fra arkivet oppdateringer artikkel

Hele Trondheims hotell / 10

hovedreportasje

Slalomhekk og hagelangs / 16

illustrasjonssak

Materialenes menneskelighet / 22 The Common Project / 25

essay debatt

Skikkelig SlumSjelens historie / 33

kommentar

Mennesker gir bygg sjel / 34

kommentar

På egenhånd / 36 Katedralen / 38

illustrasjon essay

Sakrale rom / 40

fotoreportasje

Sjøkneleren / 46

kåseri

Mellom himmel og jord / 48 Døden i byen / 50 I middelmåtigheitas namn / 52 Et sjelelig arbeid / 54 Arkbib anbefaler / 55

Forside Sara Solana

dikt artikkel fjerneverdig

kranglekroken bibliotekhjørnet

leder

21.3 GRAM Det har blitt sagt at en menneskesjel veier 21.3 gram. At en bestemt masse forsvinner fra kroppen uten logisk forklaring, i det en person dør. I det øyeblikket man ikke lenger eksisterer.

ansvarlig redaktør

Tidsskriftet A har etter mange tiår utviklet seg til å bli arkitektstudentenes viktigste talerør. Vi skriver om alt mellom himmel og jord. Vi utfordrer utdanningen, institusjonen og fagstanden, og kommer med egne tanker og ideer. På denne måten former vi vår fremtid som arkitekter, på samme måte som vi former byen. Dette er våre unike 21.3 gram. For hver person som kommer og går settes et spor. Forbli bevisst og engasjert. Du er en del av den store diskusjonen. Gå utenfor tegnesalens fire vegger, plukk opp pennen og finn spørsmålene.

TIDSSKRIFTET A SITT ARKIV: A (1963), NR. 4. SIDE 5

I sjelen ligger drømmer og forventninger. Minner, inntrykk og assosiasjoner. Lukten av mat som sitter i veggene og den stikkende følelsen av nostalgi som følger med. Alt disse veggene har vært vitne til. Når man får en skikkelig god klem, og hjertet hopper over et slag. Øyeblikket du innser hvor liten du er, og hvor stor verden er. Dette er atmosfærer som ikke kan konstrueres eller defineres. Likevel kjenner man det så klart og tydelig. Det uhåndgripelige blir plutselig til målbar materie. 21.3 gram konsentrert menneskelig essens.

kimberly wolf

LEDER

oppdateringer

KVA SKJER, A? tekst/ mari mostrøm nilssen, arkitekturstudent ntnu, marimn@tidsskrifteta.no og ane sofie kjelland, arkitekturstudent, ntnu, anesofie@tidsskrifteta.no

http://hjernekraftverk.no

eit nytt år med ntnu live studio Tysdag 27. september var det duka for prosjektlanseringar frå Live Studio. Spanande prosjekt med UKA, Miljøpakken, Trondheim Kommune og Pstereo er blandt det ein kan vere med på dette året. Sjekk ut ntnulivestudio.org/, og NTNU Live Studio på Facebook for meir info.

forskerforbundet powered by pechakucha Forskerforbundet er for tida på turné og kjem den 9.november til Trondheim og Samfundet. Det blir ein kveld med spennande innlegg frå 12 forskjellige forskarar frå ulike disipliner. Snakkar me tverrfagleg dag og utveksling av kunnskap? Det gjer me! Dørene til Storsalen opnar 20.00.

NTNU live studio

me gratulerar! Ein sumar har gått, haustsemesteret har starta, og difor treng me å gratulere og applaudere litt folk sida sist. Det er no 30 år sidan Svein Hatløy låg ned den første grunnsteinen og markerte starten på eventyret Bergen Arkitektshøgskole. Ein litt humpete veg til annerkjend arkitektutdanning var det, og difor synast me det viktig med ein ekstra shoutout. I tillegg starta Svein Hatløy, saman med Lars Fasting, Tidsskriftet A i si tid på NTH. All ære til dei! Neste, og siste, til å motta gratulasjon er dei tre NTNU studentane som no i haust blei tildelt byggeskikkprisen 2016, for arbeidet deira med rehabiliteringsprosjektet Ladekaia. Thea Hougsrund Andreassen, Robin Loe, Andreas Bakken Smedås, me gratulerar! 8

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2016, S. 6–7

oslo arkitekturtriennale 2016 Arkitekturtrienalen blir i år arrangert for 6. gong. After Belonging tar for seg dei forskjellige aspekta ved tilhørighet. Frå 8. september til 27. november blir det arrangert debattar, utstillingar, utfluktar og mykje meir.

the common project Årets fellesdagar på NTNU for 1., 2. og 3. klasse arkitektur skal ta for seg sosial bærekraft i dagens samfunn. Studentar har sidan oktober førebudd bygging, kurering og fest. Me heidrar samarbeid og viser til “The Common Project” si heilt eigne utgave i midten av A. God lesing!

fellesforelesning Ville Hara frå arkitektkontoret Avanto i Helsinki kjem til Trondheim i starten av november. Med arbeid som Lookout Tower, Koirasaari Sauna og Four-cornered Villa, er me spente på kva han har å seie. Kvar og når? 10.11: 19.00 på DIGS. 11.11: 14.15 i auditorium S5.

uka - ås To dagar igjen no. Drikk med måte. God festing!

arkitekturdagen 2016 Arkitekturdagen 2016 arrangerast i år i Oslo, og tar føre seg temaet “Sykt lykkelig”. 24. november er dagen, fylt av forelesningar om arkitektur, livskvalitet og folkehelse. Interessert? Sjekk ut NAL sin nettside.

KVA SKJER, A?

artikkel tekst/ eline mogen, arkitekturstudent, ntnu, elinem@tidsskrifteta.no illustrasjon/ eline thunes johansen, arkitekturstudent, ntnu, eline@tidsskrifteta.no

GENIUS LOCI stedsånden

Har du noen gang befunnet deg på et sted og fått en helt spesiell følelse av omgivelsene? Uansett om dette var en middelaldersk by med trange gater og en storslått katedral, eller en lysning i skogen omkranset av majestetiske trær; har du kjent på stedets genius loci. Men hva går egentlig dette begrepet ut på?

karakter, altså sitt eget personlige preg, på samme måte som hvert enkelt menneske har sin egen personlighet. Han definerer genius loci som atmosfæren til et sted, eller ”stedsånden”. Med dette mener han den følelsen man får av å være på stedet; en følelse som er et resultat av de inntrykkene man tar inn.

Genius loci er innenfor arkitekturen gjerne forbundet med den norske arkitekten og arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schulz (1926-2000) som i sin bok Genius Loci: Towards a Phenomenology of Architecture fra 1980 legger vekt på å definere og forklare hva genius loci er, og hvilken betydning dette har i arkitekturen.

Norberg-Schulz skriver om hvordan en plass er bygget opp av ulike fysiske deler, altså at den rent konkret består av for eksempel bygninger, gater og vegetasjon. Det er derimot ikke bare dette som skaper stedsånd. Et sted må oppleves som et totalt og “kvalitativt” fenomen. Her spiller for eksempel lys en svært viktig rolle, fordi dette har mye med atmosfære å gjøre. Først ved å observere alle disse elementene samlet kan man forstå et steds genius loci.

Begrepet i seg selv er likevel mye eldre enn den norske arkitekten, som også underviste som professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Fenomenet stammer nemlig fra Romerriket. Ifølge gammel romersk tro var en genius loci en ånd som voktet over mennesker og steder. Denne ånden gav liv og var med på å bestemme personlighet og karakter. om stedsånden Nettopp karakter er et viktig stikkord i Norberg-Schulz sin definisjon av fenomenet. Han legger vekt på at alle steder har sin egen 10

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2016, S. 8–9

å orientere og identifisere seg Norberg-Schulz legger i sin definisjon av stedsånden vekt på forholdet mellom menneske og sted, og i dette forholdet er særlig to begreper viktige; identifikasjon og orientering. Ifølge arkitekturteoretikeren er disse to psykologiske funksjonene essensielle i menneskets opplevelse av et sted. For å kunne oppleve stedet på ordentlig er mennesket avhengig av å kunne orientere seg i omgivelsene, altså å vite hvor

man er. Man må imidlertid også kunne identifisere seg med omgivelsene man ferdes i, og det er dette som er kjernen av begrepet. Likevel understreker Norberg-Schulz at de to aspektene også kan betraktes hver for seg, selv om de begge er viktige deler av totalopplevelsen. Han skriver at det er mulig for et menneske å orientere seg i et miljø uten å identifisere seg med det og føle seg hjemme der. På samme måte mener han at det er mulig å føle tilknytning til et sted man ikke er kjent med fra før. For eksempel som turist opplever man reisemålets spesielle karakter, og denne blir en viktig del av opplevelsen. Man identifiserer seg altså med stedets atmosfære. Norberg-Schulz mener det er mye på grunn av dette at noen plasser blir populære reisemål. trondheims genius loci Hva ville så Norberg-Schulz tenkt om han beveget seg gjennom Trondheims gater? Trønderhovedstaden består av bebyggelse fra ulike tidsepoker, og kan derfor sies å ha en svært spesiell stedsånd. Fra Nidarosdomens gotiske prakt til de fargerike trehusene på Bakklandet og langs Nidelva; dette er arkitektur og omgivelser

som med sin egenart og spesielle karakter bidrar til det Norberg-Schulz ville kalt byens genius loci. Opplevelse av stedsånden har som nevnt med identifikasjon å gjøre, og vil derfor variere fra person til person. For Trondheims mange tusen studenter vil nok for eksempel Studentersamfundet og campusområdene frembringe en særegen følelse, fordi dette er omgivelser de identifiserer seg med. Disse delene av byen er viktige bestanddeler i studentens opplevelse av byen, og er derfor en del av det de opplever som Trondheims stedsånd. Gå i fotsporene til Norberg-Schulz og tenk litt på dette fenomenet neste gang du er en plass du synes har en egen identitet. Se deg godt rundt, reflekter over hva som skaper akkurat denne atmosfæren og kjenn på stedets genius loci.

Kilder: 1. Norberg-Schulz, C. (1980) Genius Loci: Towards a Phenomenology of Architecture. New York: Rizzoli International Publications, Inc. 2 Kiran, K. (2009) Christian Norberg-Schulz. Tilgjengelig fra: https:// snl.no/Christian_Norberg-Schulz (Hentet: 25.09.2016)

GENIUS LOCI

artikkel tekst/ mari mostrĂ¸m nilssen, arkitekturstudent, ntnu, marimn@tidsskrifteta.no og kimberly wolf, arkitekturstudent, ntnu, kimberly@tidsskrifteta.no foto/ nadia buer haugen, arkitekturstudent, ntnu, nadia@tidsskrifteta.no

HELE TRONDHEIMS HOTELL renovering av britannia

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2016, S. 10â&#x20AC;&#x201C;15

En omfattende renovering av Britannia hotell i Dronningens gate er satt i gang, og dørene holder stengt i to år fremover. Ny eier og REMA 1000-gründer Odd Reitan sin store ungdomsdrøm går i oppfyllelse, men med blandede reaksjoner og forventninger fra Trondheims befolkning. Dette historiske hotellet har i snart 120 år vært et samlingspunkt for lokale, tilreisende og kongelige. Vi har snakket med både arkitekter og antikvarer for å høre de mange sidene i debatten.

om hvor man skulle bo, og for kongefamilien var det alltid mat fra Britannia på menyen. Denne storhetstiden har passert. I dag består store deler av de besøkende av den eldre garde, og unge sjeler ses sjeldent. Vil disse få en større plass når renoveringen har funnet sted? Vil ungdommen føle seg komfortabel til å nok en gang komme hit for å gå på dans? Og ikke minst, kommer den eldre garde til å ville fortsette å ta lunsjen sin på Britannia?

Hotellet, som ble bygget på slutten av 1800-tallet i stilen nyrenessanse, har i sin levetid gått gjennom flere stadier av utbygging og oppussing. I de senere årene har blant annet Trondheims storstue Palmehaven blitt pusset opp, og et spa har blitt tilført. Sent i fjor gikk eierskapet over til E.C. Dahls Eiendom, noe eieren Odd Reitan skal ha drømt om helt siden han selv sto i den mauriske Palmehaven som 14-åring. Etter dette har det blitt lagt flere planer for en større oppussing av hotellet, hvor det i tillegg til bevaring også har blitt sett på eventuelle behov for riving og gjenoppbygging.

Med dette åpner debatten seg, og mangt et spørsmål om hvordan man renovere et så betydningsfullt bygg har kommet på banen. Hvordan skal man ta vare på følelsen av det gamle Britannia, og fremdeles invitere til ny bruk? Hvor mye skal oppgraderes, og hvor viktig er det å bevare det gamle? Å ta vare på bygg, om det så gjelder restaurering eller transformasjon, blir viktigere og viktigere for oss. Det handler om bærekraften som ligger i å ta i bruk noe som allerede eksisterer, men også om våre verdier når det kommer til å ta vare på noe mer enn det fysisk bygde - nemlig kulturen og historien som er en del av rommene.

folkesjelen Britannia har lenge vært et av landets viktigste hotell. Før i tiden ble det brukt av unge og gamle, enten det ble holdt storslåtte bryllupsfester, eller om man bare ville ta seg et glass konjakk på ettermiddagen. For tilreisende var det ikke spørsmål

for mye penger, for lite kunnskap Trondheims byantikvar Mette Bye forteller at det er flere faser av det ærverdige hotellets historie som må ivaretas. Hun mener at særegne rom som Palmehaven, Speilsalen og de eldste delene

HELE TRONDHEIMS HOTELL

KIMBERLY WOLF

av hotellet har et direkte krav på bevaring, men at andre deler, som hotellrommene, må “forutsettes oppgradert til dagens standard”. Det legges altså vekt på at det er mye historisk og arkitektonisk verdi i de store rommene som må bevares. Så hvis du er en hyppig Britannia-lunsjer, skal ikke ditt faste bord i Palmehaven forsvinne med det første. Større frihet når det gjelder hotellrommene kan virke viktig for at Britannia i det hele tatt skal overleve som hotell, så også dette er en logisk tankegang. Flere frykter derimot faren for at hotellet vil miste noe essensielt i denne prosessen. Arkitekt og professor Fredrik Lund påpeker at et bygg med så mye historie praktisk talt er et felles eie; han stiller spørsmålstegn ved at at man enda ikke har tilgang til noen konkrete planer for ombyggingen, og at den offentlige debatten til nå har vært dempet. Lund refererer til renoveringen av Palmehaven i 1985, hvor veggene ble malt og en ny belysning ble satt opp. “Et eller annet ble veldig feil allerede da, i forhold til hva som var - deilige nedslitte rom med vegger full av patina.”, forteller arkitekten, som nå frykter det verste for havens fremtid. Han understreker at det krever forståelse, følsomhet og kunnskap for å lage god arkitektur, og spesielt i et prosjekt som dette, som potensielt har stor fallhøyde. Videre mener Lund at dagens konsumsamfunn legger opp til et oppussingshysteri som gjør at “vi bygger bort poesien i omgivelsene våre.” Norge har alt for mye penger som vi ikke vet hvor vi skal gjøre av, som har ført til at vi lider av en slags fortidsangst, hvor alt må være nytt og moderne. Flesteparten av befolkningen vil nok ikke velge et nedslitt hotellrom ovenfor et nytt. Komfort og modernitet er stikkord som går langt fremfor nostalgi og historie hos mange. H.C. Neupert (NTNU UB)

HELE TRONDHEIMS HOTELL

Klaus Forbregd (NTNU UB)

en ny logistikk Så hvordan tar man alle disse meningene i betraktning og setter i gang med denne store oppgaven? Arkitektkontoret PKA har blitt ansatt for å renovere selve bygget, mens interiøret står Oslobedriften Metropolis for. PKA har altså fått jobben med å sjonglere mellom byantikvaren, Reitan og hans hotelldriftsrådgivere, og samtidig finne sin egen visjon for dette betydningsfulle bygget. Foreløpig er planen å utvide dagens hotell, legge til en større konferansesal og flere nye hotellrom, samtidig som den gamle delen skal renoveres. Det er også planer om å endre strukturen og logistikken i flere deler av hotellet. Heisen skal bygges ut, slik at man skal kunne nå alle de forskjellige etasjenivåene fra en og samme heis. Vegger må rives for å skape hotellrom som passer dagens forventninger om romstørrelser, og deler av konstruksjonen må forsterkes. Dette blir sett på som nødvendig for å tilpasse hotellet til dagens logistikk og standard. 16

MARI MOSTRØM NILSSEN

Byantikvaren og PKA er i stadig dialog for å sikre seg om at alt går riktig for seg, og for å finne de beste løsningene når det gjelder fornying og renovering av det gamle. De viktige rommene byantikvaren påpeker at må vernes, jobbes altså ømfintlig med. For å åpne mer opp mot byen ønsker arkitektene å forstørre vinduene nederst i fasaden, men tar hensyn til at denne skal være så intakt som mulig nettopp, fordi den er verneverdig. I tillegg skal det være et ønske om å gå enda lengre tilbake i tid når de historiske rommene skal restaureres. Både arkitektene og Reitan ser for seg Palmehaven mer lik den opprinnelige - med palmer, gressplen og en vannfylt fontene. Likevel ser de nødvendigheten av fornying. Det handler om bedre bevegelse i bygget, universell utforming og komfort. Ting som hører til samfunnet vi lever i, og ting som må til for at bygget skal kunne utnyttes til det optimale. Det store spørsmålet her er, hvordan skal man finne denne balansen?

nytt liv i midtbyen Prosjektets grunnleggende visjon er å bringe hotellet tilbake til sin storhetstid - når det kommer til arkitekturen, men ikke minst folkelivet. Det store ønsket er å gjøre Britannia mer innbydende for alle Trondheims innbyggere, ung som gammel. Både PKA og Reitan håper på at et fornyet Britannia også skal gjøre Midtbyen mer attraktiv, at det storslåtte hotellet nok en gang skal kunne gi noe tilbake til byen. Et sted å være, en komfortabel lobby, fine salonger, og en Palmehave som alle vil ta i bruk. Er dette realistisk? For slik det er i dag, føles hotellet litt for høytidelig til at den gjennomsnittlige studenten vil tenke på å stikke innom en lørdag formiddag for å ta seg en kaffe. Og hva kommer til å gjenstå når alt er over? Vil Britannias sjel være like tilstedeværende som før? Hotellet er godt kjent for sine engasjerte ansatte, men alle måtte finne seg nye jobber da renoveringen startet. Jostein som begynte å jobbe for hotellet i 1969, og som kunne hatt Britannia til mellomnavn; hvordan blir det når han ikke lenger er å finne i

Palmehaven? Det har vært sagt at Palmehaven er hotellets essens - og igjen at palmene er Palmehavens essens. Likevel var det hele ni år, fra 2005 til 2014, ikke en eneste palme å finne i hagen. Selv om palmene er tilbake, skal Britannia få ny drakt og nye ansatte som muligens har liten tilknytning eller historisk kjennskap til hotellet. Vil det være det samme, eller vil det føles som et kaldt og kommersielt businesshotell? Et sentralt spørsmål, som man bare kan håpe på at de klarer å finne ut av, både når det gjelder arkitekturen og den verdifulle sjelen. Om dette blir hele Trondheims hotell igjen, gjenstår å se. Det hersker en kollektiv enighet om hva som er greit, men ikke hvordan man kommer seg dit. Det ligger et stort potensiale til å skape nytt liv, men også til å ødelegge karakteren totalt. Hvordan forholder vi oss til denne skjøre balansen mellom nytt og gammelt? Det får Reitan finne ut av. En ting er i hvert fall sikkert, vi venter i spenning, og sensommer 2018 får vi forhåpentligvis svar.

HELE TRONDHEIMS HOTELL

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2016, S. 16â&#x20AC;&#x201C;21

illustrasjonssak illustrasjon/ vegard forbergskog, arkitekturstudent, ntnu, vegard@tidsskrifteta.no tekst/ erik hjelle carlson, arkitekturstudent, ntnu, erik@tidsskrifteta.no

SLALOMHEKK OG HAGELANGS

skjegg stryker striper i asfalt irrende innfall fĂ¸les grĂ¸nne brokete bekker husker hansken resirkulasjonen biter deg i bakenden

SLALOMHEKK OG HAGELANGS

Den heldige grantreenighet forenes under premisset om sirkulasjon. Og pannekaka slukes rĂĽtt av grisen i elva!

VEGARD FORBERGSKOG

SLALOMHEKK OG HAGELANGS

ERIK HJELLE CARLSON

Sonja møtte Magne på Bispeholmen Geir ønsket seg en rød kjole.

SLALOMHEKK OG HAGELANGS

essay tekst/ julie gaby berger, arkitekturstudent, ntnu, juliegb@tidsskrifteta.no foto/ sara solana, kunstner og fotograf, sara@tidsskrifteta.no

MATERIALENES MENNESKELIGHET friheten i å være begrenset

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2016 S. 22–24

Hva er det med materialene som gjør de i stand til å tale så direkte til oss?

Et massivt og slitt furugulv kan i all sin beskjedenhet og ærlighet være kilde til store sanselige opplevelser. En varm overflate, som kanskje knirker lett når du går på den, og som mot en bar fot avslører sine harde årringer, og sine riper og sår etter et langt liv. Hva er det med materialene som gjør de i stand til å tale så direkte til oss? tause historiebærere Materialene er i all sin stillferdighet glimrende historiefortellere. Hvilket byggemateriale som er typisk for et sted, forteller noe om naturressurser og industri i området, og hva som har vært vel ansett av det respektive samfunn. Mens tegl nærmest har blitt et dansk nasjonalsymbol, har vi i Norge en sterk tradisjon for bruk av tre. På denne måten bærer materialene en symbolsk betydning knyttet til sin historie. Denne betydningen er det vi mennesker som tillegger materialene, og den er ofte knyttet til assosiasjoner og minner. Man kan i endeveden lese hvor i stammen trestykket er tatt fra. Det forteller således en historie om sitt eget opphav, og gjør sin opprinnelige sammenheng lesbar. På samme måte kan en industrielt fremstilt betongoverflate røpe hva slags tilslag som er støpt inn i sementen, og hvor lenge den har herdet. Slik som glohet magma fra jordens indre størkner og blir til stein, størkner og herder flytende betong i sin forskaling, og står igjen med all sin tyngde og forsteinede natur. egenrådighet Louis Khan hevdet at selv en murstein ønsker å bli noe. Han mente at hvert materiale hadde en forutbestemt skjebne, som det med stahet ønsket å følge. Hvis man i arbeidet med arkitektur står fast, foreslo han å konferere med materialet: Hva ønsker teglsteinen å gjøre?

MATERIALENES MENNESKELIGHET

Hvert materiale har sine egenskaper, så vel som begrensninger.

På samme måte som et menneske blir lykkelig av å bruke sine anlegg og egenskaper, er det noe riktig med å la materialene få utnytte sitt fulle potensiale. På grunn av treets styrke på tvers av fibrene, egner det seg for eksempel særlig godt som bjelke. Teglsteinen på den andre siden, tåler kun trykk, og må stables i buer og hvelv hvis den skal spenne over noe. Hvert materiale har sine egenskaper, så vel som begrensninger. Der de kommer til kort, kan vi velge å introdusere et annet materiale, eller vi kan la materialets begrensning bestemme, og løse problemet på en annen måte enn først tenkt. De stedene der bygningskulturen har vært preget av begrenset tilgang på materialer, ser vi en særlig stor kreativitet i utnyttelsen av materialet. I Japan førte for eksempel mangelen på skruer og spiker til en rik håndverkstradisjon, med et mangfold av eksepsjonelle sammenføyninger i tre. Sammenstilling av ulike materialer kan imidlertid også være en måte å artikulere materialenes styrker og svakheter; de får en rolle i en konstruksjon. De ulike materialenes styrker blir utnyttet, på samme tid som man erkjenner at de også har begrensninger. Når teglsteinen stables til skiver, som bærer en lett trekonstruksjon, får hvert materiale gjøre det de kan best. De allierer seg med materialer som er sterke der de selv er svake, og helheten begrenses ikke lenger av det enkelte materialets tilkortkommenhet. menneskelig håndtering Teglsteinens format og størrelse er tydelig bestemt av menneskehånden. Den er dimensjonert ut i fra at en mann skal kunne løfte og stable den med hendene. Også i treindustrien er dimensjonene bestemt ut i fra hva en snekker kan håndtere. Til tross for en velutviklet ingeniørkunst, er vi stadig begrenset av menneskets 26

JULIE GABY BERGER

manøvrering av materialene, og maskinene som håndterer dem. Vi er prisgitt å kunne frakte, stable, løfte på plass og sammenstille materialene. Gjennom historien har bygningsdelene derfor blitt brutt ned til håndterbare størrelser, og dette har gitt dem dimensjoner som mennesket uanstrengt kan forstå og relatere seg til. materialenes motstand Til tross for at det strebes etter perfeksjon i et byggverk, vil materialenes uregelmessigheter alltid prege uttrykket til slutt. Vi kan forsøke å velge emner som ser like ut, men hvert enkelt stykke tre vil alltid være helt unikt. Selv med all verdens kunnskap om treets tørrhetsgrad, og de beste teknikker for sammenstilling av treemner, vil en limt bordplate kunne sprekke opp. Og dersom en ubehandlet trefasade ikke er montert riktig, med tilstrekkelig lufting, vil den raskt fortæres av sopp og råte. Siden treet er levende, og underlagt naturens lover, vil det alltid ha overtaket på oss. Det er som at vi har klart å fange en villhest, lært den å kjenne, og klart å temme den. Likevel vil den ha sin sta personlighet, og er aldri garantert at den ikke vil gjøre opprør. Vår dype fasinasjon for materialene kan begrunnes i at de representerer menneskets evne til å beherske naturen. På samme måte som det å temme ville dyr krever tilstedeværelse, tålmodighet og kunnskap, tvinger materialene oss til å stoppe opp, lytte til dem, og å ta dem på alvor. Pallassma hevder at samtidsarkitekturens overflatefokus, og streben etter perfeksjon er et symptom på vår frykt for å dø. Materialene representerer derimot en ekte og levende skjønnhet, som isteden for å avvise feil, ujevnheter og aldringstegn, snarere blir styrket av dem. De bærer med seg historien om sin egen, og menneskelig begrensning. Og kanskje det nettopp i å erkjenne og akseptere sin begrensning, fremfor å fornekte den, ligger en stor befrielse.

the common project

Hvert år arrangeres fellesuka for 1. til 3. årstrinn på arkitektstudiet ved NTNU. Den åpner for samarbeid på tvers av trinnene og skal skape et tryggere sosialt felleskap. I år er det «The Common Project» som skaper rammene for dette samarbeidet. Navnet viser ikke bare til at dette er et samarbeid på tvers av årstrinn, men utforsker også temaet «sosial bærekraft». Ved å rette fokuset på alt som er «common» kan vi diskutere mye; det gjensidige, det vanlige, det delte, det fellesskapende,

INNHOLD FORSIDE/ Sosial bærekraft SIDE 2/ Ensomhet

SIDE 3-4/ Gestalt i a jour SIDE 5-6/ Samlet i bobleplast BAKSIDE/ Tankar

til og med det dårlige. Oppgavene for denne uka har et vidt spenn, der en av dem er å skrive om arkitektur. I følge Sebastian Østlie, som er ansvarlig for årets fellesuke, skriver arkitektstudenter alt for lite i løpet av studietiden. I dette heftet tar vi ulike standpunkter når vi skal se på de komplekse ordene «sosial bærekraft». Hva innebærer det? Hva betyr det? Og hvordan påvirker det oss?

MEDVIRKENDE TEKST/ Zdravko Zivanovic Marie Lytomt Norum Ulrikke Schønfeldt Mari Mostrøm Nilssen ILLUSTRASJON/ Maria J. Aaberge Zdravko Zivanovic Ulrikke Schønfeldt

THE COMMON PROJECT

LAYOUT/ Mari Mostrøm Nilssen Malin Dalby Borger FORSIDE/ Malin Dalby Borger Maria J. Aaberge BAKSIDE ILLUSTRASJON/ Malin Dalby Borger BAKSIDE TEKST/ Mari Mostrøm Nilssen

Iillustrasjon/ ulrikke schønfeldt, arkitekturstudent 3. årstrinn, ntnu

Det siste en vil, er å belaste samfunnet med sin ensomhet.

THE COMMON PROJECT

tekst og illustrasjon/ zdravko zivanovic, arkitekturstudent 3. årstrinn, ntnu

GESTALT I A JOUR! Et meningsfylt hele i tre

Et nytt skoleår er godt i gang, og et sted ikke langt unna sentrum finner vi en nyoppført installasjon i lyst tre. Vi som kjenner til ritualet tenker; se der ja, førsteklassingene på ferde igjen. Mon tro hva navnet på dette årets oppgave er? Var det ikke fryktelig lenge siden Wood-li-do? I en god stund nå har byggeoppgaven i første semester på arkitekturlinja blitt praktisert. En meget unik måte å starte sin fem år lange utdanning på. Klassen deles i grupper som hver får sin modul de skal designe, og deretter bygge i tre. Til slutt settes de sammen og stilles ut for oss alle. Gjerne bygget

THE COMMON PROJECT

på en slik måte at vi kan leke rundt og klatre oppå. Samtidig som dette foregår, blir enkelte førsteklassinger introdusert for boken «The Eyes of the Skin», skrevet av den kjente finske arkitekten og teoretikeren Juhani Pallasmaa. To år tilbake i tid var det få tanker om en sammenheng mellom de to. Byggeoppgaven ble utført, og boken ble lest. Når jeg nå ser tilbake på det, er det bare flere likhetstrekk som dukker opp. At vi skal bli bedre kjent med hverandre og få en god start på studiet gjennom en slik byggepraksis er den mest åpenbare grunnen. Etter dragebygging blir dette en nokså naturlig opptrapping av

faglighet, så vi kan òg si at denne byggeoppgaven er et passende neste trinn i undervisningen. Et annet viktig element, er det å se det tenkte og det tegnede bli til noe ekte, noe virkelig man kan ta på. Noe som bare er tall på et ark eller én centimeter i en en-til-ti modell er ikke noe å forholde seg til. En meter er ikke noe annet enn et ord før man tar frem måleutstyr og skal kutte planken. I tillegg er vi studenter, oppgavene våre kan og skal være fulle av feil, for det er en del av prosessen. Det skal være lov å drite seg ut fordi det ikke har konsekvenser. Bygget skal ikke bygges og man kan derfor tenke og mene både stort og utenfor fornuftens domene, hvor enn det nå måtte være. Det kan derfor bli litt lett å løsrive seg fra den virkelige verden og ha liten forståelse for en-til-en målestokk. Her kommer byggeoppgaven inn som en måte å sette standarden på. Studentenes møter realiteten om bygging og de utfordringene det kan gi. Overgang fra modell og papir til noe mer virkelig er ikke alltid smooth sailing. I samtaler med studenter har meningene stort sett vært positive om dette første prosjektet.

Noen har reflektert over hva som ble gjort og andre lot byggeoppgaven gå i glemmeboken. Den andre fellesnevneren er kommentarer på at de selv fikk bygge det, hvordan det hjalp på forståelsen av oppgaven i sin helhet og å kunne være med fra start til slutt. For dette er noe vi ikke møter på så mange ganger utover i studiet. Professor Pallasmaa tar òg dette opp i sin bok. Hans største frykt og plage i boken, er vår stadig sterkere avhengighet til øyet som mål for alt. Hvor de andre sansene blir undertrykt og at arkitektur ikke minst er noe som går mer og mer i retning bare estetikk observert på avstand. Kroppen blir dermed fremmedgjort. Han tar det i retningen av at tunga skal ha mye å si den òg, om hva slags arkitektur vi skal omgi oss med. Dette kan være lurt, fordi det gjør at noen av oss lærer smaken av bark og våt sement. Som resultat, blir oppgaven langt mer taktil. Vi opplever byggingen med vårt største organ, huden, og går tett innpå den. Vi lærer å kjenne Norges viktigste byggemateriale samtidig som vi introduserer hele kroppen for arkitekturfaget. Hele gestalt i a jour.

THE COMMON PROJECT

tekst/ marie lytomt norum, arkitekturstudent 3. årstrinn, ntnu illustrasjon/ maria j. aaberge, arkitekturstudent 3. årstrinn, ntnu

SAMLET I BOBLEPLAST Se for deg at du kommer fra en dyster og sjelløs bydel. Hva ville du gjort for å gi stedet liv?

Etter Berlinermurens fall, sto den tyske krigsbyen i en gjenoppbyggingskrise. Da kom den kreative og alternative gruppen med arkitekter, Raumlabor, på banen. Det lille arkitektkontoret har en rask og hemningsløs byutviklingsstrategi. De setter opp mindre, midlertidige installasjoner, som en kritikk mot den konservative arkitektoniske produksjonen som preger byen.

THE COMMON PROJECT

Raumlabor sine lekne og halvseriøse prosjekter av søppel og bærekraftige materialer, har skapt nysgjerrighet over hele verden. Deres visjon er å skape aktivitet i rommene mellom de eksisterende bygningene. I krysningen mellom kunst, arkitektur, byutvikling og urbane inngrep, ønsker de å belyse

dagsaktuelle problemer. Installasjonene skal ikke bare være estetisk vakre, men de skal gi rom for debatt, kommunikasjon og forhandlinger. Arkitektgruppen ser det største potensialet i uberørte og vanskelige urbane settinger. De vil aktivere de forlatte og nedslitte stedene, de stedene som andre har gitt opp. På den måten vil de gi befolkningen en forståelse av hvilke muligheter som finnes i omgivelsene sine. De utforsker og tilnærmer seg området i 1:1 skala, og bruker de materialene som finnes på stedet. For Raumlabor er arkitektur først og fremst et sosialt fenomen. I startfasen av et prosjekt bruker de tid på å studere byrommet, og bli kjent med menneskene som er der. Dette gir dem en forståelse av hva plassen brukes til, og hva den betyr for de lokale. Deres nøkkelstrategi i byggeprosessen er å skape et samarbeid mellom både ingeniører, sosiologer, etnografer, beboere og lokale eksperter. et kjøkken som flytter på seg.

Et av de mest oppsiktsvekkende prosjektene deres, er bobleplastkjøkkenet “The Kitchen Monument”.

Nå reiser det populære kjøkkenet fra sted til sted i Europa, og det har bidratt til å skape liv i glemte bydeler. Det opplåsbare kjøkkenet er et sosialt høydepunkt for de lokale. Her kan alle som vil bidra til å lage enkle møbler, før de til slutt samles for å lage mat og bli kjent med hverandre. operahuset på metroen. Mülheim

hadde tidligere en populær markedsplass ved en metrostasjon, men markedet var lagt ned, og da ble området preget av hærverk og uhygge. Raumlabor ønsket å friske opp den nedslitte plassen, men de fryktet at en ny installasjon ville bli vandalisert i løpet av kort tid. Løsningen deres ble å sette opp en “Operahytte” av containere. I dag brukes operaen til blant annet kunstvisninger, konferanser, bar, kino, lesecafé og ikke minst musikk, og den er et sterkt symbol på hvordan man kan reaktivere og transformere et ødelagt byrom. Det er lett å la seg inspirere av hvordan Raumlabor sine arkitektoniske visjoner har skapt glede og engasjement i små lokalsamfunn. Som arkitektstudenter kan vi lære mye av å se hvordan enkle og bærekraftige grep kan utgjøre store forskjeller.

THE COMMON PROJECT

heilskap

korleis velge

hĂ¸gt og ruvande

kven skal med

ein labyrint

kven passar inn?

alt stĂĽr i forhold

det store

til kvarandre?

det lille

heilskapen?

i heilskapen

saman me ler

inn i evigheten

me smilar

stĂĽr du

du hoppar av garde

me delar den

i solnedgangen

saman

eg blir med

fortid og framtid kan det vare i notid for alltid blir det brukt ustanselig alt kan stĂĽ forbilledlig i fortid og framtid

kommentar tekst/ ingvild stokke, arkitekturstudent, ntnu, ingvild@tidsskrifteta.no illustrasjon/ joana bruno, grafisk designer, joana@tidsskrifteta.no

SJELENS HISTORIE en kort innføring

de fleste tror de har en men få kan forklare hva sjel er. Sjel refererer ofte til noe virkelig og viktig, en egen dimensjon i mennesket på lik linje med fornuft og følelser. Gjennom historien er begrepet definert på utallige måter, og dekker ulike forestillinger man har gjort seg om mennesket fra oldtiden og frem til i dag. i det gamle egypt mente de at menneskets sjel var delt i fem; hjertet, skyggen, navnet, personligheten og livskraften. Når kroppen dør, forlater livskraften legemet og personligheten slippes ut. De bygget store gravkamre hvor hjertet og skyggen kunne hvile, mens navnet levde videre. antikkens grekere så på sjelen som noe det levende mennesket hadde, til forskjell fra det døde. De brukte dimensjoner fra menneskekroppen og naturen til å skape arkitektur med elementer kopiert opp gjennom tiden. vikingene mente at sjelen oppholdt seg sammen med kroppen i gravhaugen, slik at den døde fortsatte å tilhøre fellesskapet på gården. På denne måten fortsatte de å leve og ha en betydning for sine etterkommere.

i islam og kristendommens dualistiske menneskesyn er sjelen en udødelig bærer av det menneskelige. Den hører til i en idealverden som kun kan nås via tanken. Moskeer og kirker ble sakrale rom hvor tanken ledes mot det overmenneskelige. for å fri sjelen fra straff i skjærsilden etter jordlivet, kjøpte syndere avlatsbrev i middelalderen. Dermed ble kirkene rikere, og de gotiske kirkerommene høyere, større og flottere. nasjonalromantikerne hadde en ide om at hver nasjon hadde sin sjel, og på midten av 1800-tallet konkluderte de med at det norske folkets felles sjel baserte seg på fjorder, fjell, rosemaling og dragestil. dr. duncan macdougall forsøkte å bevise at den menneskelige sjelen hadde en masse, og derfor var målbar. Ved å veie døende fant han ut at kroppene ble 21 gram lettere etter døden hadde inntruffet. sjelen blir ingeniørkunst i 1914 med psykologien som praksis. Samtidig åpnet stål og armert betong en verden av flere muligheter i arkitekturen.

SJELENS HISTORIE

FORFATTER

kommentar tekst/ alice lødemel sandberg, arkitekturstudent, ntnu, alice@tidsskrifteta.no illustrasjon/ ruben ratkusic, arkitekturstudent, ntnu, ruben@tidsskrifteta.no

MENNESKER GIR BYGG SJEL ingen mennesker, ingen sjel

“Har bygninger sjel,” sa hun. “Hvem sa det?”, sa han. det er jo ingen her. Det var ingen der. Ingen løp gjennom løvet, knep øynene mot den sterke solen og hogg målrettet spettet i steinen. Ingen la stein på stein og hogg nøysommelig ranker øverst på hver søyle. Det var ingen som satte seg på benkene tett i tett og ba om regn og sol og regn. Ingen gikk oppover midtgangen med et skrikende rødsprengt barn. Det var ingen som knuget en annen hånd hardt, og ingen lysegrønn bredbremmet hatt to benker frem. Det var ingen som gjemte seg under benken og ingen som puttet en femtilapp ned og lurte en hundrelapp opp. Det var ingen som lo så stille at de ristet, og ingen som bet sorgen i leppa. Ingen som snakket og preket og formannet og forkynnet. Det var ingen gamle historier og nye minner. “Og du tror bygget står der? Og har sjel?”, sa han. Det var jo ingen der. ingen trår på de ikke nedsunkede trappetrinnene og lar rekkverket med den ikke slitte lakken dra ingen oppover. Ingen stopper og drar pusten før ingen konfronterer de to store eikedørene. Ingen dytter det seige håndtaket ned og gir døren et bestemt skyv. Ingen kjenner en lett vind med fuktig kald lukt av kleberstein slå i ansiktet. Det er ingen som står i døråpningen og minnes harde benker og kalde kjellere. Ingen trer inn i rommet og løfter øynene langsmed søylene til blikket stopper på rankene. Ingen tar et langt åndedrag og lar gudsfrykten fylle kroppen, lar det støvete lyset fylle kroppen. Det er ingen minner.

det er ingen som går fremover, med en ekkel anelse av to øyne i nakken, og lurer på om frykten vil bli sterkere eller svakere lengre inn i rommet. Ingen stopper der framme og kjenner hjertet banke litt hardere av forventning før det dabber av, og glemte hva ingen egentlig forventet. Ingen prøver å riste av seg de tjukke veggenes maktdemonstrasjon, men noe er fortsatt annerledes her inne enn der ute. Ingen tar på den kalde steinen, som for å redusere veggen til kun stein, men et lite stikk i hånden gjør at ingen sin fantasi igjen gjør et byks og løper mot frykten. Ingen har fortalt historien. ingen setter seg ned på den glatte benken og prøver å få ryggen til å passe uten å skli ned. Ingen tenker at å bare sitte her litt, så kanskje følelsen av frykt vil slippe taket. Ingen kommer inn gjennom døra, og ingen skvetter og snur seg mot de ikke nyankomne. Ingen snur seg tilbake og kjenner stresset bre seg fra steingulvet og opp. Ingen fyller rommet. ingen greier ikke å konsentrere seg mer og reiser seg for å gå. Ingen nikker knapt til de to som ikke kom inn der de har stoppet for å ta inn atmosfæren som ingen nettopp ga slipp på. Og ingen går ut i den klamme sommerlufta og rister av seg frysningene som benken satte i ryggen. Først noen minutter senere har ingen latt klebersteinen miste taket og trekker inn barndommens lukt av råtne blader og kvae. Ingen føler noe. Har treet laget lyd når ingen hørte det falle? Har arkitekturen sjel når ingen opplever den? MENNESKER GIR BYGG SJEL

illustrasjon illustrasjon/ sina marie haave, arkitekturstudent, ntnu, sina@tidsskrifteta.no

PÅ EGENHÅND

TIDSSKRIFTET A, UTG. X, 201X, S. X–X

ARTIKKEL TITTEL

essay tekst/ mina asfari-rad, arkitekturstudent, ntnu, mina@tidsskrifteta.no illustrasjon/ jan trinh, arkitekturstudent, ntnu, jan@tidsskrifteta.no

KATEDRALEN

Vi hadde kun hĂ¸rt et rykte. En vag beskrivelse. Men vi skulle finne den.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2016, S. 38â&#x20AC;&#x201C;39

Vi vandrer rundt på den værbitte øya. Det er kun oss og noen saueflokker som befinner seg her ute i vest. Vi trasker rundt på leting, for å bekrefte et rykte. På denne øya, mellom gresstuftene, stenene og myren finnes en katedral. En naturlig, hemmelig katedral. Det er vanskelig å finne den. Vi bruker lang tid. Landskapet er stort, vi er små. Når en av oss omsider ser åpningen i fjellet, ser vi ikke annet enn en tynn, lang sprekk. Den må vi skvise oss igjennom. Forventningene om dette mystiske rommet er skyhøye, den potensielle skuffelsen er stor. Men idet vi smetter igjennom sprekken, én etter én, vet vi at vi har kommet til rett sted. Og ikke hvilket som helst sted; et av de vakreste på jord. De skrå fjellveggene smalner og strekker seg høyt over oss, det er så vidt vi kan skimte toppen. Veggene møtes i et hull. Lyset skinner igjennom dette hullet, ned langs de mørke veggene og ned igjen til oss der inne. Det er mørkt, men lyset er sterkt nok til at vi kan se hverandre. Det lille lyset man får gjennom sprekken forsterker følelsen av å være inne i noe. Inne i fjellets hjerte. De ruglete veggene rammer oss inn. Det er ikke mye plass. Det lukter rått. Våt stein. Det lukter mektig masse. Vi fyller katedralen og katedralen fyller oss. Vi står alle med ryggen mot de kalde veggene. Hadde det regnet ville vannet piplet langs veggene og kilt oss i nakken. Åpningen i toppen ville blitt en trakt. Vi står gjemt inne i berget, men er fortsatt utsatt for været.

Vi er alle stille av fascinasjon og beundring. Det er når vi begynner å ytre denne beundringen at vi opplever magien på det sterkeste; akustikken. Selv den skjøreste stemme får en engels klang i dette fantastiske rommet. Vi står tett og synger av høy hals. Det buldrer lett rundt oss. Fjellet forsterker tonene våre, blir med på sangene vi synger. Vi skjønner hvor hulrommet i berget har fått navnet sitt fra. Det er uvisst hvor lenge vi er der, det er uvesentlig. Tid er et begrep som forsvinner der inne. Det legges igjen utenfor sprekken. Når vi smetter ut igjen til det røffe øylandskapet nikker vi anerkjennende til hverandre. Vi vet at det var en uforglemmelig opplevelse. Det ble ikke tatt noen bilder der inne. Tanken streifet oss ikke. Det er ikke nødvendig når rommet er så sterkt i minnet. Berget på Færøy, helt vest langs Norges kyst, i landets vestligste kommune, bevarer et hemmelig rom. Det er unikt. En naturlig skjønnhet med en overnaturlig opplevelse. Ingen har skapt det, og ingen kan skape noe som er likt.

KATEDRALEN

TIDSSKRIFTET A, UTG. X, 201X, S. Xâ&#x20AC;&#x201C;X

fotoreportasje foto/ christel hilmo, fotograf, christel@tidsskrifteta.no

SAKRALE ROM

ARTIKKEL TITTEL

FORFATTER

CHRISTEL HILMO

ARTIKKEL TITTEL

kåseri tekst/ hannah hoem grelland, arkitekturstudent, ntnu, hannah@tidsskrifteta.no illustrasjon/ tiina tinouschka nilsson, kunstner og illustratør, tiina@tidsskrifteta.no

SJØKNELEREN

sjøkneler, jeg? Arkitektur er arkitektur si, om så bygningene er like eller ulike. Hvis det er mange av samme type, er det vel bare et tegn på at arkitekturen fungerer? At arkitekten fungerer? Det er vel akkurat derfor arkitekter har en ferdigmal på både bolighus og utsmykning av sitt eget eksteriør. Kjedelig, sa du? Hvis noe som fungerer er kjedelig, ja. - Og for at noe skal fungere, må først og fremst pengeboka lekke minst fire stykk tusenlapper i timen. Ikke så nøye med mangfold og arkitektur for de som ikke har lomma full av tusenlapper. Hus er hus, penger er penger, arkitektur er arkitektur, og arkitekten selger ihvertfall ikke sjela si… for noe mindre enn et rekesmørbrød. apropos reke Man kan vel sammenlikne arkitekten med sjøkneleren, som kan se 16 flere farger enn mennesker. Det er med andre ord ikke nødvendig å stusse over at arkitekten ser farger, former og funksjoner mannen i gata ikke ser. Selvsagt er det nødvendig med det smale, lille vinduet øverst i høyre hjørne på bygningen over gata. Joda, det koster litt. Bittelitt. Bittelitt mer enn det vinduet som ikke må spesialbestilles. - Men så gir vinduet åpenbart et helt spesielt uttrykk til fasaden og byggets indre rom - det får en ny, uant kvalitet. Det spesialbestilte, bittelitt dyrere vinduet gjør at lyset spaltes, ikke bare i regnbuens, men i et fargespekter på størrelse med sjøknelerens. Det danner et helt utenkelig, fantastisk fargespill både i det indre rommet og i den ytre fasaden. Ser du det ikke, sa du? Nei, det hjelper å ta en femårig utdannelse i å bli sjøkneler først. 48

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2016, S. 46–47

å bli sjøkneler med et videre fargespekter enn noe annet ikke-overmenneskelig vesen, som man sikkert kan tenke seg, krever hard jobbing. Jeg mener, en blir faktisk litt sliten i håndleddet av å skravere og viske med knettgummi dagen lang. For ikke å snakke om hvor sliten sinnet kan bli av flere timer med diskusjon om hvordan rommet mellom veggene føles, hvordan treverk, nærmere bestemt japansk fjellbjørk, kjennes i møte med håndflaten, og hvordan lyset påvirker menneskers humør og sjeleliv. En skal ikke tulle med skravur, tektonikk, farger, rom og sjel - det krever hard jobbing. Det er derfor arkitekten kan skille mellom Nupen-blått og koboltblått, vet du. Tenk deg å ikke vite den forskjellen dersom du er sjøkneler, da. Flaut. etter fem år med ulikt innhold av forskjellige fargespekter, kan man altså kalle seg arkitekt. Så begynner det virkelige livet - en skal plutselig konversere med andre arter som er trent i ingeniørfag, eiendomsmegling, byggfag og annet fremmed som ikke innebærer valør, kontrast og større mengder trelim. Men et felles språk har de allikevel alle sammen: 500-lapper. Blendet av penger, sier du? Neida, det er helt greit at alle nybygg i en omkrets på 80 kilometer ser helt like ut. Jeg mener, hvis noe fungerer, kan en like gjerne bruke det for det det er verdt. Penger blender da på ingen måte øyeeplene til en arkitekt. Joda, det produseres vann i munnen, men det fører jo absolutt ikke til at pengene styrer hva som blir bygget. Nei. Bare se på alle de flotte, unike byggene på Moholt studentby. Ser heller ingen grunn til at

Pruitt Igoe ble revet på 70-tallet. Unikt fargespekter der, altså. Men fargespekteret er kanskje ikke så stort likevel? Jeg mener, du har sett han før. Han svarte, fargerike blekkflekken med penn i lomma, runde briller og syv kopper kaffe i hånden. Og om du nå stusser over hvordan arkitekten får tid å håndbrygge syv kopper kaffer om dagen, har jeg svaret fordelt på fire ord. Intens jobbing uten pauser. Jobbing for at mennesker skal trives, føle seg hjemme og ikke minst finne veien både inn og ut av et bygg, omså det er unikt eller standardisert. Det er vel en grunn til å

bruke store deler av livet sitt på å dykke dypt inn i et fargespekter de fleste andre ikke ser, men kanskje allikevel føler på kroppen. Det er ikke alltid lett å være sjøkneler. Spesielt ikke om lukten av tusenlapper og rekesmørbrød ligger i luften. hadde jeg vært arkitekt hadde jeg i hvert fall ikke tegnet unike bygg. Jeg mener, se for deg at pengene strømmer inn på konto like fort som studielånet ble brukt opp på tegnesaker og tracingpapir. Om jeg hadde solgt meg selv? Om jeg hadde solgt sjelen min? Nei nei, i hvert fall ikke sjelen. Liker å tegne kliss like bygg, jeg. SJØKNELEREN

dikt tekst og illustrasjon/ malin dalby borger, arkitekturstudent, ntnu, malin@tidsskrifteta.no

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2016, S. 48â&#x20AC;&#x201C;49

MELLOM HIMMEL OG JORD

artikkel tekst/ oda sivesind holthe, arkitekturstudent, ntnu, oda@tidsskrifteta.no illustrasjon/ frøydis jensen kolseth, arkitekturstudent, ntnu, froydis@tidsskrifteta.no

DØDEN I BYEN “death is merely the companion (rather than the opposite) to life”

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2016, S. 50–51

I arkitekturhistorien har døden vært et viktig tema, og den har gitt oss noen fascinerende svar på hvordan arkitekturen kan skape rom for døden. Faraoene begynte planleggingen av sine “dødens palasser” allerede i barnealder, og monumenter over døden har historisk sett vært viktige arkitektoniske verk. Den døde skulle i mange kulturer klargjøres for etterlivet, og ofte var dette etterlivet viktigere enn livet selv. I vår tids samfunn har vi fjernet oss lenger og lenger vekk fra denne bevisstheten rundt døden, og vår kontakt med døden er kanskje således fjernet fra livet. I byene legges nye gravplasser i periferien, og både fysisk plass og økonomiske ressurser kan bli et stort problem i fremtiden. Heldigvis foreslås det flere kreative løsninger på hvordan vi skal minnes våre døde i årene som kommer. dyrkbar mark eller siste hvilested? Ingen unnslipper døden, og i dag unnslipper vi heller ikke det faktum at byene våre vokser og de dyrebare arealene i byen har stor verdi. Har man i den moderne byen plass til gravplasser, eller må vi i fremtiden tenke nytt om hvordan vi velger å minnes våre død? Ser man rundt omkring i verden i dag er det et utall skikker og normer for hvordan vi behandler våre døde. Fellesnevneren er en stor respekt for døden. I Norge velger vi å legge folk i jorden, enten i kister eller urner. Arkitektur for døden er i dag et spørsmål om landskap og beplantning, hvor vi står igjen med valget av type stein og en setning for å minnes de som en gang var. Men er det rom for denne arealkrevende løsningen i framtiden? Norges byer vil i årene som kommer mangle tusenvis av gravplasser, noe økt urbanisering og en kommende eldrebølge bidrar sterkt til. Spørsmålet blir raskt hvor vårt siste hvilested i byen faktisk skal være. Er det viktigere å bruke dyrkbar mark til gravlegging eller matproduksjon? Dagens gravplasser er grønne lunger i byene, slik sett er de viktige i våre tette urbane miljøer. I dag brukes gravplasser til å minnes, et sted man går for å tenke og for å finne fred. Men samfunnet aksepterer kanskje ikke at vi bruker gravplassene til mer enn å sørge. Kan jeg spille ballspill og grille på gravplassen, ta meg en joggetur? Eller er den redusert til et ikke-sted som innehar en enkelt funksjon. En grønn lunge i byen som nesten ingen kan bruke.

fremtidens gravplasser Det finnes mange som tenker på hva en urban gravplass kan bli i fremtiden. I diplomoppgaven sin ved AHO ser Magnus Næss for seg vertikale gravplasser, midt i byen. Ved DeathLab ved Colombia’s GSAPP undersøker man hvordan man kan utnytte den lagrede energien i døde kropper til å skape offentlige installasjoner og minnesteder. Et av forslagene kalles “Constellation park” hvor man forestiller seg en lysinstallasjon under Manhattan Bridge i New York. Tusenvis av lysceller skal drives av energien fra nedbrytende menneskelig biomasse, med en miks av nylig tente, flimrende og falmende elementer. Nærmer vi oss døden som noe naturlig, noe som er en viktig del av livet, kan vi kanskje se mulighetene for at døden også kan være en ressurs. Et annet forslag fra DeathLab bruker energien fra biomassen til å produsere energi og varme, samtidig som man forestiller seg en virtuell gravplass, hvor de dødes virtuelle liv kan samles. Om man istedet ønsker en mer håndfast måte å bli husket på kan kanskje frysetørking, såkalt promesjon, være løsningen. Metoden er svensk, men har ennå ikke blitt tatt i bruk. Gjennom frysetørking blir kroppen brutt ned og restmaterialet blir til jord i løpet av et års tid, og gir nytt liv i naturen. Flere av disse løsningene kommer med svar på hvordan vi både kan minnes og utnytte døden til en ressurs i våre tette byer. Man kan lure på om vi er klare for denne fremtiden - der bestemor blir til varme i vinterkulda, mens du surfer på hennes virtuelle gravplass av gamle facebookstatuser og instagrambilder. Kanskje er det fortsatt viktig for oss at stedet vi besøker også rommer den siste fysiske rest av den døde. Likevel må vi i fremtiden tillate oss å tenke nytt rundt hvordan vi huser våre døde, og huske at minnene fortsatt er de samme selv om bestemor hviler i et høyhus midt i byen.

Kilder: 1. Shipwright, F. (2015) The New Crematorium. Tilgjengelig fra: http:// www.uncubemagazine.com/magazine-38-16130073.html#! page42 (Hentet: 09.10.2016) 2. Norge trenger tusenvis av nye gravplasser (2008) Tilgjengelig fra: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norge-trenger-tusenvis-av-nye gravplasser/a/514565/ (Hentet: 09.10.2016)

DØDEN I BYEN

fjerneverdig

I MIDDELMÅTIGHEITAS NAMN desakralisere? tekst/ ane sofie kjelland, arkitekturstudent, ntnu, anesofie@tidsskrifteta.no foto/ marte kittang, fotografistudent, nffs, marte@tidsskrifteta.no

Fjerneverdig adj. motsatt av verneverdig, brukes om bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur)

PROSJEKTINFORMASJON adresse: schimers gate 1, trondheim byggjeår: 2016 arkitekt: eggen arkitekter

Sidan den gamle St. Olavs katolske kyrkje fall, har Trondheim venta i spenning på at det neste gudshuset skal ta plass i Prinsens rekker. Tida har snart kome, men har vi venta forgjeves?

ny og ne. I røyndomen er det eit praktdøme på nok eit kapitalistisk ‘’besparingsprosjekt’’. Reint materiale er for tungt, for svakt, for dyrt, og dei prøver vel fortsatt å kutte i budsjettet.

Med første augekast kan det nye tilskotet til byen sjå litt middelmåtig ut, og ikkje at det ikkje er dét, men la oss ikkje dømme nokon for kraftig heilt enno. Som frekvent brugjengar kan eg fastslå at utbyggjar ikkje har planar om at dette bygget skal måtte rivast etter lusne 42 år, som den førre kyrkja. Her er det sett konstruksjonsstål i alle baugar og kantar, og det heile er dekka for det meste i teglverk og ein liten smule glas.

Domen skal kommunisere ei sakral kjensle, ein nærleik til noko overmenneskeleg, eller så er det kanskje dét dei prøver å oppnå med det høge taket. Det er jo allmennkunnskap at høgt under taket er lik guddomleg nærvær.

Teglverket i seg sjølv er jo vel og bra, og med litt tredetaljar i hovudrommet til kyrkja kan nok Gud og godtfolk bli lurt til at dette er ordentleg mur og trehandtverk utan like. Sjølv om teglverket ikkje verkar til å ha nokon annan funksjon enn å ‘’pynte litt’’ og gjere det ‘’litt mellomaldersk’’. Så kanskje tolar det ei og anna regnskur i henhold til forskriftane i 54

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2016, S. 52–53

Sjølv om dei har treft hovudet på spikaren på så mange punkt(.) er det andre ein ikkje har svara på. Mellomalderen og gotikken si fortrylling av ljos ser ut til å bli haldt utanfor i domkyrkja, der vindauga er å finnast oppe ved taket og utan fargar i det heile. Dette er kanskje for å ‘’dra ljoset ned’’, men med 200 besøkande, funkar det? Er kyrkjer blitt for gode for farga glas? Glas i faktisk augehøgde? Og korleis verkar overgangen frå hovudrommet der ein skal tilbe, og over til kvardagsbruken? Får eg ta kyrkjekaffien

min i det guddommelege skjæret eller blir eg tvinga inn i eit utleigekontor, kvar betong, berande stål og estetisk tre rår. Ingen kan påstå at venane våre i Eggen Arkitektar ikkje har tenkt på plasseringa i gamal kristen mellomalderskikk, der tårnet og inngangen nesten er vendt mot vest og alteret nesten er vendt mot aust; frå ca. død til ca. liv. Faktiske mellomalderkyrkjer kan eg tilgje, men med dagens kompass er eg usikker på om det er greitt. Gridsystemet dei har valt seg ser ut til å ta utganspunkt i den eksisterande trafikktrakta og nærliggjande flora. Prinsens gate vil dog ikkje miste forma si som hovudpulsåre for asfalt inn til sentrum, samstundes vil vi som går over brua bli relativt skjerma sumarstid når trea er grøne. Teglverket som skal gje bygget eit preg av tida då Tryggvason sprang gatelangs med spisse pinnar, er med viten og vilje underordna både Erkebispegarden og Nidarosdomen. Noko som i og for seg er ein

fin tanke, kyrkjer er jo historisk sett byggja for å underordne seg andre bygg i om lag same stil som forgjengaren. Ta til dømes Notre-Dame, som la seg under alle andre kyrkjer i Paris, det er sånt det blir god arkitektur av. Når vi snakkar kyrkje, snakkar vi kanskje eit av vesten sine desidert største verkemiddel arkitektonisk sett. Vi snakkar prangande, storslått og ei gjenspeiling av kulturen og tidsepoken ho er byggja i. Den nye Domkyrkja legg seg medvetne under noko eldre og eksisterande, ho finn ikkje ein ny og innovativ identitet, (ho berre ‘’glir forbi’’). Vi kan snakke både fram og attende om det førre katolske gudshuset, men det var i alle fall noko nytt, på sitt eige glasboks-tenkande vis. Den nye St. Olav katolske kyrkje gjer ei kjensle av mindreverdskompleks; av klagesong og sideblikk over til kremtomta og den tidlegare elskaren: Nidarosdomen. FJERNEVERDIG

kranglekroken

ET SJELELIG ARBEID tekst/ solrun skiple fjær, arkitekturstudent, ntnu, solrun@tidsskrifteta.no illustrasjon/ mari synnøve opheim gjertsen , arkitekturstudent, ntnu, mari@tidsskrifteta.no

Det er torsdagskveld på tegnesalen. Agnethe har nettopp spurt Jørgen om konstruktiv kritikk på prosjektet sitt. Jørgen blir litt stille før han sier: «Skulle ikkje prøvd å leggja litt meir sjel i prosjektet ditt Agnethe?» «Hæ? Hva mener du med ”legge mer sjel i det”, er det for lite annerledes for deg Jørgen?» «Haha, nei, da handlar ikkje om da. Har du nokonsinne høyrt nokon sei at the Bierpinsel e full i sjel?» «Haha nei, seff ikke, det brukes vel oftere om religiøse rom. Men jeg prosjekterer jo ikke noe kirke så hvorfor skulle det ha noe å si.» «Eg like å tenkje at all arkitektur ska ha sjel.» «Okeeei, men sånn litt mer konkret, hva burde jeg gjøre for å gi arkitekturen min sjel da?» «Eg tykkjer da har noko med arbeidsprosessen å gjera, hvis du legg sjela di i arbeidet, så vises da i arkitekturen.» «Men jeg jobber jo så mye, jeg er jo her natt og dag, jeg ha jo lagt livet mitt i prosjektet så da burde vel sjelen min være der òg.» «Nja, eg trur ikkje sjel e det same som arbeidsinnsats akkurat. Noko arbeid e meiningslaust, da har ikkje sjel, og vil antakeleg ikkje føyre til noko sjel heller. Men hvis du puttar verdiane dine i arbetet, så får arkitekturen sjel.» 56

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2016, S. 54

«Men er det lurt å bli så personlig investert i et prosjekt? Jeg mener hvordan skal jeg skille meg selv fra prosjektet, hvordan skal jeg tåle kritikk? Og ikke minst sensuren?» «Eg tenkjer at kritikk som går på det teiknetekniske og andre fomalitetar har ingenting med arkitekturen din å gjera, det handlar bare om koreleis du kommuniserar da, så det burde ikkje bli noko problem. Men om ein sensor eller en kunde eller gudane veit hvilken autoritetsperson som plutseleg vil ha ein negativ meining om dine arkitektoniske prinsipp, så må du læra å enten forsvare dei prinsippa og verdia, eller endra dei.» «Men jeg tror du glemmer en litt viktig ting oppi alt dette ideologiske profetisnakket. Tror du at noe av det kommer til å ha noe å si når du kommer ut i den virkelige verden? Et sted hvor pengene styrer? Er det ikke bedre å holde sjelen sin så langt som mulig unna arkitekturen man lager, så slipper man å måtte ofre den med budsjettkuttene?» «Da e kanskje ikkje lurt å innvolvera sjela si for mykje, men kan ein gjera noko meir hederleg og sjeleleg enn å ofra seg?»

bibliotekhjørnet

ARKBIB ANBEFALER tekst/ stine thordarson moltubakk, arkitektur- og byggbiblioteket stine.moltubakk@ub.ntnu.no foto/ frøydis jensen kolseth, arkitekturstudent, ntnu, froydis@tidsskrifteta.no

å designe sakrale rom Det stadig økende livssynsmangfoldet i Norge og vesten forøvig, gjør at bygninger for åndelighet ikke lenger bare innebærer kirker, kapeller og bedehus. I tillegg kan dagens arkitekter få oppdrag om å utforme bygg over hele verden. I et slikt landskap er kulturelle og religiøse tradisjoner og tabuer tilsynelatende uendelige og uoversiktlige, noe som kan være en utfordring. Heldigvis reflekteres livssynsmangfoldet og utfordringene rundt dette i stadig større grad i litteratur som forsøker å skape orden i dette “kaoset” av tradisjoner - blant annet i boken Designing Sacred Spaces av Sherin Wing. kulturell kompetanse Utgangspunktet for denne boken var at Wings ektemann og hans kollega sammen skulle designe et Shaolin-tempel i California. Kollegaen var selv religiøs og sikker på at dette gjorde han kompetent til å på respektfullt vis designe et spirituelt rom, men den gang ei. Han gjorde nemlig den tabben å putte alteret i et hjørne, uten å vite at “You can’t put Buddha in a corner”. Å designe hellige rom krever kulturell kompetanse! Dette fikk Sherin Wing til å spørre seg: Hvordan produseres sakrale rom? Hvordan kan man som designer fra én kultur greie å skape sakrale rom for mennesker av en annen? Eller blir slike rom skapt av brukerne selv? Hvilke elementer må være tilstede for å gjøre et rom “hellig”?

lærdom fra case-studier Forfatteren forsøker å finne svar på disse spørsmålene blant annet gjennom å se nærmere på porteføljene til syv arkitektkontor som har jobbet med design av sakrale rom. Boken inneholder i alt 20 illustrerte case-studier fra disse kontorenes prosjekter. Her får vi blant annet høre om prosesser rundt det å designe kirker, templer, synagoger og klostre rundt om i verden. I tillegg har Wing spredt et knippe essays innimellom alle casene. Gjennom disse gir hun leseren korte introer til flere sentrale tema: Blant annet de største verdensreligionene, historiske og teoretiske aspekter ved religion og arkitektur, hvordan arkitektur konstruerer identitet, samt ulike filosofi- og fagretningers diskusjoner rundt rom og materalitet. og det finnes mer... Biblioteket sitter på masse litteratur om religiøs arkitektur. Denne kan gå mer spesifikt inn på bygningstyper for bestemte religioner. Vi har også verker innen arkitekturfilosofi og -teori, som tar for seg noen av arkitekturens grunnspørsmål i større detalj. Designing Sacred Spaces har imidlertid litt av alt, og kan derfor være et godt sted å starte for å få en god oversikt over et komplekst og stadig mer aktuelt tema. BIBLIOTEKHJØRNET

TIDSSKRIFTET A www.tidsskriftetA.no

Tidsskriftet A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Vi vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

TIL BIDRAGSYTERNE vil du skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a.

redaksjon Kimberly Wolf (ansv. red., styreleder), ntnu Mari Mostrøm Nilssen (nestleder, jour.ansv.), ntnu Ane Sofie Kjelland (jour.ansv.), ntnu Erik Hjelle Carlson (økonomiansv.), ntnu Sandra Elise Nylund (layoutansv.), ntnu Eline Thunes Johansen (foto- og ill.ansv.), ntnu Hanne Barriteau Siiri (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu journalister Malin Dalby Borger, Oda Sivesind Holthe, Solrun Skiple Fjær, Alice Lødemel Sandberg,

Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei. Bidraget kan være så langt eller kort som du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskriftetA.no.

Mina Afsari-Rad, Eline Mogen, Julie Gaby Berger, Hannah Hoem Grelland, Ingvild Stokke. fotografer og illustratører

Sara Solana, Ruben

Ratkusic, Vegard Forbergskog, Joana Bruno, Mari

Annonser

Syneøve Opheim Gjertsen, Tiina Tinouscha Nilsson,

Erik Hjelle Carlson og Kristoffer Førsund Heradstveit

Marte Kittang, Nadia Buer Haugen, Jan Trinh, Frøydis

annonse@tidsskriftetA.no

Jensen Kolseth, Christel Hilmo, Sina Marie Haave. layout

Hege Akernes Olsen og Ane Sofie Kjelland

Kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim

forside

E-post: post@tidsskriftetA.no

Sara Solana

Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket

TAKK TIL

Opplag: 750 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

Studio Beta, Fredrik Lund, NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnar Houen og Sebastian Østlie.