8-9 oppdateringer
Hva skjer, A?
20-21 artikkel
Arkitektur som kulturarv
34-35 illustrasjon
Norsk kultur
9-10
12-17
18-19
essay
reportasje
illustrasjon
Kapital uten kultur
Safe Space Collective
Surdeigskultur
24-25
26-27
28-33
musikk
fotoserie
reportasje
Fem ”ikke-vestlige” album du burde sjekke ut
Bibliotek
Arkitektenes Hus åpner for nye muligheter
36-39
40-41
42-43
artikkel
illustrasjon
essay
Takk for fornærmelsen
Kulturometer
Emily(ne) in Paris
4
fra arkivet
Fritt forum for alle som er interessert i arkitektur Utgave nr.2 1963
5
leder
I denne utgaven begir vi oss ut på temaet kultur, et deilig ord som kan bety litt av hvert. Det stammer fra det latinske ordet cultura, som er avledet av colere, som betyr dyrking. Så når vi stiller spørsmål rundt egen kultur så spør vi kanskje: Hva er det vi dyrker? Hva er det vi gror frem? Hvilke atferder og mønstre er det vi gir næring til? Det er ikke noen tvil om at kultur er noe flott, men man skal være bevisst hvilke bakterier man ender opp med å kultivere. På den ene siden kan du få deilig rakfisk som kan serveres i godt lag, og like fort kan du havne i sykehussenga med botulisme – det skal bare noen dårlig vaskede redskaper til. Selv etter et par år med pandemi, oppleves verden mindre. Ulike kulturelle referanser er ikke bare mer aksepterte; de hylles. Til og med populærkulturen har åpnet seg opp for annet enn amerikansk skvip. Plutselig dropper Karpe et album som får alle fjortisene til å skrike «Allah Allah Ya baba» ut av vinduet på bilen, for noen år siden vet jeg ikke om det ville ha skjedd. Det er deilig at vi beveger oss i rett retning. Hva er ståa fra arkitektenes side? Hvor er profesjonen og utdanningen på vei? Det finnes stemmer der ute som prøver å skubbe oss i rett retning. Hører vi dem? Som student er det kanskje lett å sitte i den trygge tegnesalen og kritisere, for hva vet vel vi? Ansvaret hviler på våre skuldre, uavhengig av om vi vedkjenner oss dette eller ikke. Det er vi som skaper rommene hvor liv skal utfoldes
og folk skal trives. Folk skriker gjennom Arkitekturopprørets talerør at de er lei av det som bygges i dag. Tar vi det innover oss eller avfeier vi det og fortsetter som før? Kanskje skylder vi på utbyggerne, budsjettene, TEK17 eller begrepsforvirring, men det gjør ikke saken bedre for vår del. Jeg drar til legen og sier at jeg har skadet menisken, han sender meg ut igjen og sier at jeg har avrevet fremre korsbånd, jeg må komme tilbake når jeg har lært meg forskjellen på de to, da kan vi prate. Ikke noe forståelse, ikke noe forsøk på å anerkjenne symptomene til tross for misforståelsen. Ikke noe medisiner eller operasjon, ei heller en lovnad om bedring – det er en dårlig lege. Modernisme eller klassisisme, er det så nøye hva det kalles når poenget uansett er at det som bygges ikke er godt nok? Symptomene er tristhet, sinne og oppgitthet, vi er den dårlige legen som ikke vil ta disse på alvor. For vi vet best, sant? Hva med den sosioøkonomiske homogeniteten som gjør seg gjeldende i yrket og utdanningen? Hvilken kultur gir dette oss, og ikke minst, hvilke konsekvenser har dette? Hvem er vi, og for hvem? Safe Space Collective lanserte en podkast hvor arkitekturkulturen blir problematisert. Det plager meg at dette ikke gjøres i større grad, spesielt i høyere utdanning. Jeg savner større fokus, ikke bare på problemene, men også på løsningene. Vi burde identifisere tingenes tilstand, deretter ta dette inn i prosjekteringen og gjøre noe med det. Det ansvaret vi har er ikke til å feie under et teppe, det må fram i lyset og vi må utfordres på å reflektere over konsekvensene av handlingene våre. Men, det å snakke om kultur og ukultur er ikke lett. Det er temaer som kan være såre og vanskelige, en vil nødig tråkke noen på tærne. Det er lettere å holde det litt lettbeint når man snakker om kultur. Denne utgaven byr på en snill tilnærming til temaet med noe alvor innimellom.
frida mjelle rønning ansvarlig redaktør
God lesing!
6
Hva skjer, A? Trondheim Arkitekturfilmfestival 23-24. april sted Cinemateket
facebook.com/trondheimarkitekturfilmfestival
når
Andre runde for Trondheim Arkitekturfilm Festival inneholder 12 filmer, med visninger fordelt over to dager, på Cinemateket. Festivalen byr på et uvurderlig utenfrablikk, og viser filmer med tematikk som berører Trondheim fra ulike vinkler. Om kunstmuseet som en driver i byutvikling, om moderne sykkelkultur i Nederland, om det evige vedlikeholdet som følger med en steinkatedral, og om følelser som vekkes når stilkopiering blir brukt til å erstatte tapt by. I tillegg serveres film om design, film til inspirasjon og film som ren underholdning, med kreativitet og det kritiske blikket som omdreiningspunkt.
Arkitekt- og designrevyen 26. og 27. mars sted Lager 11
Årets arkitektur- og designrevy, Rekyl, finner veien tilbake til Sluppen og skal avholdes på farge- og smaksrike Lager11. Her ventes den kjente, gode stemninga servert gjennom humor, sjarm og flotte musikkinnslag. Etter utsolgte forestillinger de siste årene gjelder det her å være tidlig ute og sikre seg billetter til det mest samlende kulturarrangementet som foregår i den pågående samlivskrisen mellom linjeforeningene Broderskabet og Leonardo!
7
arkitekt- og designrevyen
når
Utstilling med Marie Sjøvold og Charlotte Thiis-Evensen når
18. februar - 20. mars sted Dropsfabrikken
dropsfabrikken.com
Arbeidene til Marie Sjøvold og Charlotte ThiisEvensen i utstillingen Slutten tematiserer døden, eller snarere, slutten på livet. Gjennom bruk av foto, grafikk, video, lyd og skulptur er dette en heller livsbejaende utstilling som tar for seg hvordan vi forholder oss til at livet en gang tar slutt.
Ola Kvernbergs Steamdome når
2. april kl. 22:00 Storsalen, Studentersamfundet
sted
samfundet.no
Etter å ha (heldigvis) blitt koronautsatt til en restriksjonsfri vårlørdag kan endelig Ola Kvernberg ta med seg sitt perkussive damplokomotiv, Steamdome, til Samfundets storstue. Med et stjernelag av musikere blir albumet Steamdome II fra 2021 grunnlaget for denne kvelden hvor toget betjener holdeplasser fra elektronika til jazz, drevet av trommemaskin, synther, pumpeorgel og Kvernbergs gode, gamle fele.
Fotokurs med Kristoffer Wittrup 31. mars kl. 19:00 sted Arkitektenes Hus Trondhjems Arkitektforening inviterer til fotokurs med den danske arkitekturfotografen Kristoffer Wittrup på Arkitektenes Hus. På kurset vil du få med deg Wittrups tips og triks til hvordan du kan forbedre dine fotoevner, uavhengig av om du bruker telefonen eller kamera. Videre vil han analysere egne bilder, hvor han også forklarer teknikker og overveielser han foretar når han fotograferer. Til slutt vil han avsløre hemmelighetene rundt etterbehandling av arkitekturfotografi. Gratis påmelding for studenter som er medlem av TAF eller NAL.
foto: kristoffer wittrup
når
8
Kapital uten kultur Nordmenn er rike, men mangler stil. Hvordan ble det til?
tekst
Runar Dahle Bakland Elly Emma Hesjevik illustrasjon
Marie Line Furland
Da Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike ble vi en nasjon som påvirket andre. Vi samlet rikdom i Europa og hadde en posisjon vi aldri har sett maken til siden. Men løsningen med å plyndre seg til velstand holdt ikke lenge. Vi endte opp som husmenn under dansk styre. Senere gikk det fra vondt til verre; svenskene styrte oss. Da vi endelig i 1905 ble våre egne herrer forble vi kanskje husmenn i sjela. Vi var fattige og nøysomme, stolte av å kunne brødfø en familie ved å drive landbruk i 70 graders helning. Ikke noe galt med denne nøysomme nordmann. Vi utviklet oss til gode sosialdemokrater som tenkte på fellesskapet – vi tok vare på hverandre. Og samtidig som våre edsvorne menn lagde Norges grunnlov jobbet befolkningen på spreng med sitt; Janteloven. I ‘69 traff vi gull, og Norge gikk fra å være et obskurt, halvfattig fiskevær til å bli en av verdens rikeste land per capita. Og senere, på 80-tallet, ble det i løpet av noen få år lov til å både tjene og bruke penger, vi fikk mer én kanal på TV-en og det hele ble kjent som jappetiden. Pengene strømmet på og gikk løs på Janteloven med Champagne og yacht. Norge fikk sine første Exitkarakterer. 9 9
På bare ti år gikk Norge fra å være en nasjon hvor idealet var likhet og nøysomhet, til en nasjon hvor pengene rådde. I denne hurtige prosessen vokste Jonas og Erna opp. Man skulle trodd at denne økonomiske løssluppenheten medbragte vakker kvalitetsarkitektur, men la deg ikke lure. Som vi alle vet; med nyrikdom følger smakløshet. Forrige gang vi nordmenn hadde noen form for økonomisk stabilitet og velstand bygde vi stavkirker og Nidarosdomen. Når vi 800 år senere igjen fikk penger til overs å leke oss med bygde vi Oslo Plaza og Barcode. Er det grunnet i tidens ånd, eller jappe-generasjonens nyrike tendenser? Nå er det gått 50 år siden vi ble rike. Vår generasjonen har ikke lenger noe nyrikhet å skylde på om vi setter opp flere stygge bygg. De før oss stilte med kapital, la oss bidra med noe kultur. Så riv hipsterskjegget ut av postkassa, rett på bøttehatten og finn på no kult. :)
10 10
11
Safe Space
Collective A french-vietnamese queer collective practicing at the intersection of art, architecture and activism.
During the resurgence of Black Lives Matter illustrasjon og foto in 2020, ROM for kunst Flere bidragsytere og arkitektur posted an open call on social media. The Oslo based gallery was searching for a collaboration with someone to tackle the issues concerning diversity and representation in the field of architecture in a Norwegian context. That someone ended up being Armelle Breuil, Paul-Antoine Lucas and Bùi Quý Son – better known as Safe Space Collective. tekst
Frida Mjelle Rønning Petter Ringstad
After answering the open call, a period of several months with frequent preparations followed, and what started out as an idea for a podcast evolved into so much more. They had to do research on the topics, find people to contribute to the visual and textual work, figure out who to include in the panel and get funding to do the project. You get the deal, a lot had to be done. And, being a project that touches on some sensitive and difficult topics, they naturally met some obstacles down the road. For example, when they managed to find highly interesting people with stories that brought the group to tears, many of the interviewees were hesitant to speak publicly about their experiences. The collective also questioned themselves during this time. Were they comfortable with speaking? Were they the right
people to bring up these kinds of questions? Which language should it be in? The fear of offending someone is certainly present when it comes to such sensitive topics. Together with ROM they worked through these challenges, and in May and June 2021 Safe Space Collective had a five week residency at the gallery of ROM, with an exhibition where they also recorded the podcast. The following fall they released six episodes of the podcast Safe Space, where each episode tackles different themes of the overall question of diversity and representation in the field of architecture. The podcast consists of first hand testimonies from people whose stories and experiences make you reflect on the impact of your actions. What the collective is aiming for is not to tell people how to act or how to design, but rather to start a conversation that is long overdue. They provide a platform to those who have not previously been heard and discuss the topics that have traditionally been shunned at the universities or on the front page news. As Son put it: “We wanted to talk to people who are affected by these issues or engaged with transforming these issues into something better. It is so important for us to have these conversations, and especially to listen before we talk.”
12
the zine launch
Photo by Bùi Quý Son
After the podcast they released zines for each episode that consisted of written and visual work on the same theme, as well as quotes from the episodes. The group tells us that they now want to explore how all this knowledge can be incorporated into their work and teachings. After you talk the talk – walk the walk. They also encourage fellow architects and students to be aware of their responsibility, and dare to take a stand when it comes to social and political matters. We should celebrate our differences, and embrace the richness this may offer to the designs we make. For the necessary systemic change to happen, we need to stand together. We must also take responsibility for the words we use and the acts we make. As Armelle puts it: “You can always blame the client, the regulations or the municipality, but at the end of the day it is still your design they build.” The lines we draw will eventually make out the surroundings where someone’s life is unfolding – that’s power. Even though the lines are a manifestation of how you believe your client wants it, it is still your proposal. So, show them something you want them to see and something you can be proud of having designed. It is up to you to advocate the good solutions. This is your responsibility.
the safe space collective
From the left: Bùi Quý Son, Armelle Breuil, Paul-Antoine Lucas
13
the safe space as an exhibition at rom for kunst og arkitektur
Photo by Bùi Quý Son
recording of the podcast
Photo by Safe Space Collective
14
15
Zine number 5 Environmental Justice and the Preservation of Sápmi
16
SURDEIGS-
@skillebekksurdeig
INSPO
Surdeigskultur består av en blanding gjærsopp og melkesyrebakterier som finnes naturlig i kornets skall. Ved å kombinere mel, vann og salt over tid vil kulturen blomstre. I bakst vil denne kulturen bryte ned fytinsyre slik at tarmen kan ta opp alle de fantastiske nærigsstoffene i kornet.
Man kan fint lage en egen surdeigskultur. Dette tar ca. en uke. Kjenner du noen som baker med surdeig? Spør om å få en liten del av kulturen i et gammelt syltetøyglass. Du kan også spørre et bakeri!
Marie Line Furland 17
K
D g k B o
Syren som dannes i brødet senker PH-verdien og dermed øker holdbarheten.
illustrasjon
Tekst og illustrasjon: Marie Line Furland
ETTER
FØR
En bakeklar surdeig er matet med mel og vann. Den bobler av glede, klar for å brukes!
kall. uren nsyre
Tekst og illustrasjon: Marie Line Furland
S-
Man kan tilsette surdeigskultur i mer enn bare brød. I tillegg til søte bakverk, kan kulturen brukes i vafler.
Fermenteringsprosessen i surdeigsbaking bryter ned ufordøyelige karbohydrater i melet. Dermed er surdeig skånsomt for tarmen.
KULTUR Den eldste surdeigskulturen er 4500 år gammel. Forskere hentet kulturen fra krukker i graven til Tutankhamon. Bakteriene overlevde den lange dvalen, og skapte et luftig og aromatisk brød. forskning.no
Bruk gjerne økologisk mel ettersom dette inneholder en rikere flora av mikroorganismer.
n og en.
18
19
Arkitektur som kulturarv Urnesportalen står igjen som et løsrevet fragment av den førkristne arkitekturen i Norge. Den er en svært få bevarte verk innenfor «Urnesstilen», og blir ofte trukket frem som eksempel på et norrønt kulturuttrykk. Samtidig er ikke urnesstilen et utelukkende norsk fenomen. Den ble skapt gjennom nordeuropeisk kulturutveksling på 1000-tallet og har sine røtter i keltiske kunsttradisjoner. Stilarten er interessant i norsk sammenheng fordi den er nesten blottet for den greko-romanske innflytelsen som senere ble dominerende i Norden. Kristendommen brakte nemlig med seg kontinentale stilidealer, og satte tydelig preg på lokal arkitekturtradisjon. Til og med våre «erkenorske» stavkirker ble i hovedsak bygget etter romerske prinsipper, med basilikaplan og steinimiterende tresøyler. Urnesportalen representerer derfor et unikt eksempel på noe «virkelig norsk» – et arkitektonisk verk født ut av lokale, norrøne kulturtradisjoner. Den asymmetriske komposisjon og luftige dyreornamentikken er i utakt med den tunge og steinbaserte, romanske arkitekturen. Uttrykket ligger kanskje nærmere gotikken, som i likhet med Urnesstilen fikk godt fotfeste i Nord-Europa – dog et par århundrer senere. Selv om Urnesstilen gikk tapt i overgangen til kristendommen fikk den en viktig innflytelse på senere arkitektur. Treskurden ble videreutviklet i utformingen av kristne stavkirker. Dyre- og planteornamentikken ble kombinert med sakrale motiver fra bibelen. Man kan si at det skjedde en omfattende omtolkning av impulser fra kontinentet. Den klassiske, kristne estetikken ble satt inn i en ny, norsk kontekst – med lokale materialer og håndverkstradisjoner. Kristendommens inntog i Norge brakte derfor med seg en slags estetisk identitetssøken; en overgang fra norrøne til greko-romanske stilidealer. Midt i denne overgangen står Urnesportalen, som en bro mellom to stilepoker. Det er interessant å spørre seg hvilken rolle slik omtolkning har i dagens arkitektur. Finnes det fortsatt lokale tradisjoner som er sterke nok til å
tekst og foto
Martin Alvenes
sette sin «vri» på internasjonale impulser? Bidrar arkitekturen til å skape en felles kulturarv? Mange vil påstå at modernismen har gjort slike problemstillinger utdaterte; arkitekturen har blitt så internasjonal og rotløs at den ikke trenger å gjenspeile verken kultur eller historisk opphav. Kanskje dette er et perspektiv vi er nødt til å reevaluere? Modernismen satte i gang en omfattende og nødvendig omveltning i arkitekturen, men den skapte også et problematisk forhold til historiske aspekter. Le Corbusier skal visstnok ha funnet sine stilideal i antikken, men det er vanskelig å lese dette ut av arkitekturen hans. Så vanskelig faktisk, at mange av de som prøvde å etterligne ham mislykkes i å uttrykke en lignende historiebevissthet. Referansene våre har blitt så introverte og trendorienterte at det sjelden foregår noen omtolkning og oversettelse mellom kulturer og tidsepoker. Dette gjenspeiles i samtidens arkitektoniske diskurs. Kjennskap til historisk arkitektur og bygningers rolle som kulturelle objekter blir ikke sett på som noen essensiell del av arkitektutdanningen – man kan bli arkitekt i dag uten å ta stilling til slike tema. Som resultat har vi nå en samtidsarkitektur som delvis svikter i sitt samfunnsoppdrag. Det som bygges har kanskje aldri vært så løsrevet fra kultur og historie som det er i dag. I sin higen etter å «finne opp seg selv» har arkitektene skapt en kontekstløs og ahistorisk arkitektur, som det er vanskelig å føle noen tilknytning til. Sannheten er at man aldri kan løsrive seg fra historiske og kulturelle kontekster. Alt man gjør som arkitekt er basert på tidligere kunnskap – man står på kjempers skuldre. Å ikke være bevisst på denne kunnskapen vil bidra til at arkitektyrket får svekket respekt og relevans i samfunnet. Det gjør oss mindre oppmerksomme både på vår egen, og andre kulturers uttrykk, og resulterer i en lite mangfoldig, trendorientert arkitektur. Om vi skal endre på dette er vi nødt til å rette blikket både mot historien, men også kulturutvekslingen som finner sted i dagens globaliserte samfunn. Kun på den måten kan vi skape en arkitektur som blir like meningsfylt og representativ som Urnesportalen. 20 20
21
22
Fem «ikke-vestlige» album du burde sjekke ut tekst
Brage Bjerck Årøen illustrasjon
Aurora Skofteland
I dagens digitale verden har det aldri vert større friheit og utval på kva ein kan høyre på av musikk. Mykje av dei globale musikklistene dominerast av vestleg musikk, samtidig er sjangrar som k-pop i stor vekst, og på TikTok eksplodera mange sære nisjelåtar i popularitet. Sjølv om aukande internasjonalisering i musikkverden, er det ein heil del låtar og artistar som går ukjent blant folk flest. Derfor har eg plukka ut dei beste godbitane frå twistposen når det kjem til «ikkje-vestelege» album som du bør sjekke ut.
Yurie Kokubu - Relief 72 hours (1983) Japans citypop er ein deilig sjanger som miksar funk, disco og jazz (samt ein rekke andre sjangrar) til ein herleg gryte av lystig, japansk pop. Her blir det nytta slappande bass, synthesizer, discogitar, strykerekke og blåserekke. På mange måtar lik den vestlege 80-talls popmusikken, bare mindre overspelt og litt meir presis. Yurie Kokubu sin Relief 72 Hours er ein klassikar i sjangeren, med slagarar som «スノッブな夜へ», «とばして Taxi Man» og «Just a Joke». På erketypisk 80-talls vis skifter den mellom balladar og popslagarar, som i citypop-sjangeren enten handlar om kjærleik eller sommar (Derfor er heiter ofte 50% av låtane noko med “summer” eller “love”). Albumet er ein sukkersøt og lystig banger som bør konsumerast mellom sein vår og tidlig haust.
Kino - Последний герой (Posledniy geroy) (1989) Frå 60- til midten av 70-talet var rock, jazz, blues, etc. sett på som kapitalistisk og antikommunistisk musikk, derfor ulovleg i Sovjetunionen. Dermed blei all ikkje-statleg musikk tvungen til undergrunnscena og fekk derfor eit ganske annleis lydbilde samanlikna med sine sjangerbrødre i vesten. På 80-tallet blomstra denne scena og samstundes med det kom Kino, kanskje ein av Russlands mest ikoniske rockegrupper. Samleplata Последний герой (Posledniy geroy) inneholder slagere som «Последний Герой», «Группа Крови» og glasnostlåta ”Changement” / ”Хочу Перемен”, kor sistnemnte blei nærmare ein frigjeringshymne for vidare generasjonar. Sjølv om ein kan sjå likheitar mellom Kino og for eksempel Joy Division, så står Kino igjen med eit ganske unikt lydbilde i historia. Meir dystert og nedstemt, men som likevel er veldig verdt å sjekke ut. 23
Fela Kuti - Live with Ginger Baker (1971) Afrobeat er ein vestafrikansk sjanger med sin opprinnelse frå Nigeria. Den miksar funk og jazz med tradisjonell vestafrikansk musikk og instrumenter, med eit sterkt fokus på rytme. Multiinstrumentalist, politisk aktivist og tidlegare nigeriansk presidentkandidat, Fela Kuti, er rekna som sjølve gudfaren av denne sjangeren. Saman med trommerock-pioneren Ginger Baker frå bandet Cream lagde han etter min meining kanskje det beste live-albumet i historia. Eit rytme- og perkusjonstungt album med hyppige improvisasjonar frå blåsera, trommer og synthesizer, som aldri har eit kjedelig augeblikk. Om det er kun eit album du burde sjekke ut frå denne lista, så er det dette. Kel Assouf - Black Tenere (2019) Frå Sahara kjem det nomadiske folkeslaget tuaregane og i tillegg kanskje den mest innovative rocken som skjer per dags dato: nemleg tuareg rock/blues (Også kjent som ørken/Sahara-rock). Inspirert av vestleg, 60–80-talls rock som for eksempel Jimi Hendrix, delt mellom kvarandre via Bluetooth på gamle mobilar, utvikla dei sin eigen form for elektronisk, afrikansk blues. Grupper som Bombino, Mdou Moctar og Tinariwen er verdt å nemne seg, men også Kel Assouf sin Black Tenere frå 2019. Med assosiasjoner til Cream og Deep Purple er albumet ein solid miks mellom europeisk og saharisk innflytelse. Låtane flyter mellom det draumande, til hardare rock. Eit album verdt å merke seg for alle som er glad i gitarmusikk.
Mulatu Astatke - New York–Addis–London: The Story of Ethio Jazz 1965–1975
Anset som grunnleggaren av Ethio jazz (jazz frå Etiopia), så nytter Mulatu Astatke ein fusjon av sjangrar og innpulsa i sin musikk. Med tydelige trekk frå sitt eige heimland av Etiopia, jazz, i tillegg til tydeleg latinamerikanske innpulser som bossanova. Samleplata New York–Addis–London: The Story of Ethio Jazz 1965–1975 er ein variert samling av låtar som viser både det musikalske spennet til Astatke, samt utviklinga til sjangeren i seg sjølv. Om du er glad i ein blanding av sjangrar med forankring i jazz, miksa med litt mindre tilgjengeleg musikk, så er dette ei plate du burde sjekke ut.
sjekk ut spillelista med favorittene på spotify!
24
Bibliotek - fra gresk bibliotheke, grunnbetydning ’forråd av bøker’ tekst og foto
25
Ylva Seierstad
Bibliotek er en institusjon som med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturformidling.
26
27
Åpner for nye muligheter Arkitektenes Hus, Brattørgata 4
tekst
Anders Egge foto
Kristoffer Wittrup, arkitektfotograf Signe Dahl
Trondhjems arkitektforening er en fagideell organisasjon som har eksistert lengre enn NTNU. Foreningen er en lokalforening av Norske Arkitekters Landsforbund og står for tilnærmet alt av NAL sin faglige aktivitet her i Trondheim. Tilbudet består av foredrag, kurs, utstillinger, faglige debattmøter, samt sosiale sammenkomster for foreningens medlemmer. Helt siden stiftelsen i 1902 har det stått på agendaen til foreningen å skaffe et eget lokale til å utøve sin virksomhet, og styret har brukt mange frivillige arbeidstimer på å starte opp Arkitektenes hus i Trondheim. - Mye av tida til oss som driver foreninga har gått til å finne lokaler vi kan ha foredrag i. Ørjan Nyheim er en av de som har vært svært aktiv i prosessen. Han er partner i FUR Arkitekter og tidligere leder av Trondhjems Arkitektforening. Sammen med resten av styret har han jobbet med å realisere Arkitektenes hus som et samlingspunkt for fagmiljøet i byen og andre som interesserer seg for byplanlegging og arkitektur.
- Vi i arkitektforeningen trenger ikke lengre å bruke tid på å finne vårt eget lokale, og det gjør at terskelen for å finne på nye ting er lavere. Tidligere har foreningen holdt foredrag på steder som Digs og Work-Work, men i slutten av 2017 bestemte styret seg for å intensivere letingen etter et lokale de kunne disponere fritt selv. Rent praktisk måtte lokalet være stort nok til å romme opp mot 100 tilhørere, i tillegg til at arealene skulle romme bar, lagringsplass og litt støtteareal. Styret ville ha et lokale i sentrum med synlighet på bakkeplan, og det tok nesten et år før de fant et egnet lokale i Brattørgata 4. - En av målsettingene med å ha eget lokale er å synliggjøre arkitekturfaget for byen og byens innbyggere. Vi ser etter å ha hatt det i bruk at det fungerer etter intensjonen. Når vi har foredrag her så står folk gjerne på gata, kikker litt inn og lurer på hva det er som skjer her. Foreningen har inngått en langtidsleieavtale med familiebedriften som eier gården, og avtalen strekker seg over 10 år. I slutten av 28
november 2019 åpnet endelig Arkitektenes hus med intensjon om å være et tilholdssted for faglige debatter og foredrag. Viktigheten av et samlet fagmiljø Arkitektenes hus fikk bare et par måneder med normal drift før samfunnet stengte ned i mars 2020, og det gjenstår enda å se hvordan de nye lokalene vil påvirke arkitektmiljøet i Trondheim på sikt. - Vi ser jo i de månedene vi har hatt tilnærma normal aktivitet at det å ha eget lokale åpner opp muligheter for foreninga, og for så vidt også for våre faglige samarbeidspartnere. Det at vi laget Arkitektenes hus har gjort at vi har fått et slags samlingssted for all den aktiviteten som er arkitektur og design-relatert. Og det har vært intensjonen også, at vi skal prøve å samle alt det som graviterer mot arkitektur og designfaget.
29
Arkitektenes hus benyttes av alt fra Trondheim kommune til NTNU med tilhørende studentmiljø. Det er ikke bare Trondheim arkitektforening som holder foredrag i lokalene, men også fagorganisasjoner som Landskapsarkitektenes lokallag, Bolig- og byplanforeningen og Fortidsminneforeningen. Foreningen er opptatt av å være så inkluderende de kan, og prøver å invitere inn alle som har lyst til å være med. - Faget vårt er ganske bredt, og Trondheim er en liten landsby i internasjonal sammenheng. Så vi må samle det vi har, og vi ser jo at det har blitt et attraktivt lokale for andre å disponere også. Det har vært intensjonen hele veien at vi skal være et billig og attraktivt alternativ for andre frivillige fagkollegaer.
Nyheim forteller også at Trondheim har hatt lange tradisjoner for samarbeid på tvers av arkitektkontorene. De største kontorene var gjerne 20-25 ansatte, og mange var avhengig av å gå sammen for å kunne være i stand til å delta i arkitektkonkurranser. Utviklingen i bransjen har de siste årene vært at store, gjerne internasjonale, rådgiverkonsern kjøper opp de store arkitektkontorene, og Nyheim ser de samme tendensene i Trondheim. - Som fagstand så er vi jo litt pressa i byggebransjen, så det at vi står sammen tror vi kan være positivt. Det at den arkitekturrelaterte aktiviteten i byen blir samlet hos oss arkitektene gjør kanskje også at vi på sikt tar tilbake litt den mest sentrale rollen i byggebransjen. At arkitektene er det naturlige midtpunktet.
Nylig hadde de utstilt byggeskikksprisvinneren for Trondheim kommune, og det arrangeres også politiske debattmøter i regi av arkitektforeningen. Her kan politikere eller bedriftseiere fortelle om sin agenda og hva de jobber med. Nyheim mener det er viktig at de som sitter på beslutningsmyndighet kan bli utfordret av arkitekter på en litt halvoffentlig og ufarlig måte. Hvem som helst kan komme med innspill, og en får mulighet til å bidra til diskusjon. - Det handler kanskje mest om å kommunisere ut faget vårt. Senest i høst hadde vi et møte rundt det her med lokalisering av det nye kunstmuseet. Da hadde vi en sånn arkitektursalongdebatt som var litt uformell og på gateplan, hvor styret i museene i SørTrøndelag møtte opp og fortalte hvordan de tenker.
foto: Kristoffer Wittrup 30
DESEMBER 2021 - sneak peak
Betydning for studentmiljøet Arkitektenes hus benyttes også ofte av studentgrupper som blant annet Studio Beta, Broderskabet og oss i Tidsskriftet A, og tidligere har også designstudentene hatt masterutstilling der. Styret har tenkt nøye gjennom hvordan Arkitektenes hus kan bidra til et tettere samarbeid mellom studenter og folk som allerede er i bransjen. - Vi er jo fremtidige kollegaer om veldig få år, og det er en energi og en drive der som vi kan ha gjensidig glede av. Terskelen for fellesarrangementer med studentgrupper har blitt veldig mye lavere, noe som gjør at vi kan ha høyere aktivitet, et bredere tilbud og kanskje også et større sosialt tilbud til både arkitekter og arkitektstudenter. Og det er en veldig fin bonus. Det går med en del utgifter til å holde lokalet åpent, og foreningen har forståelse for at studentgruppene ikke har mulighet til å
31
betale husleie. Derfor har de fått i gang en avtale hvor studentene bistår foreningen med dugnadstimer under arrangementene som holdes. Nyheim forklarer at Arkitektenes hus på sikt skal være et sentrum for faglig diskusjon, men også en sosial møteplass mellom studenter og fagmiljøet i Trondheim. Han presiserer at dette er noe unikt i norsk sammenheng, og ser for seg at samarbeidsprosjekter som tegnekurs, fotokurs og quizkvelder kan være mulige fremtidige sosiale begivenheter. - Det ikke spiller så mye rolle om du er voksen eller ung, eller om du har utdannelse eller ikke. Om du er interessert i arkitektur så kan du komme og få et glass øl og ha det hyggelig. Styret hadde også en intensjon om å få på plass et tilbud på dagtid, og våren 2021 hadde de inngått en avtale med Jacobsen og Svart om å ha en dagåpen kaffebar i Brattørgata 4. Nyheim
mener det bidrar til å synliggjøre arkitektfaget for offentligheten. - Vi i TAF driver på kveldstid først og fremst. Og det er kjipt å ha et mørkt og tomt lokale på dagtid, et sånt hull i byen. Det tok litt tid før vi fikk på plass avtalen med Jacobsen og Svart, men vi er veldig glade for at vi fikk det til. For det gjør at Arkitektenes hus også er åpent på dagtid. Muligheter for fremtiden Likevel er han klar på at Arkitektenes hus er et konsept i kontinuerlig utvikling, og at det enda er mye uutnyttet potensial. Neste steg vil være å jobbe enda mer med å formidle arkitektur og ha tydeligere arkitekturrelatert innhold. Han ser for seg at flere utstillinger av arkitektkonkurranser og studentarbeider vil bidra til å skape et større engasjement.
Nyheim ga seg som leder av Trondheim arkitektforening i fjor sommer, da Thea Hougsrud Andreassen tok over vervet. Når han om et halvt år også gir seg i styret har han vært involvert i foreningen i 10 år. Han håper og tror at foreningen vil fortsette å skape engasjement rundt Arkitektenes hus, og sier de er helt avhengige av å få med seg nye studenter og nye frivillige i styret som har lyst til å jobbe med konseptet videre. - Det konseptet her kan videreutvikles til noe som vi kanskje enda ikke engang har tenkt på. Dette har jo aldri blitt gjort før. Man har jo Arkitektenes hus i Oslo også, men det er litt sånn utenfor sentrum på et vis. Det er ikke et sted folk bare dropper innom, men det har vi fått til. Og det har potensial til veldig interessante ting som vi kanskje enda ikke har sett konturene av. Så det er en veldig spennende tid fremover.
foto: Kristoffer Wittrup 32
hva er egentlig norsk kultur?
33
bunad, ski og brunost?
34
35
Tusen takk for fornærmelsen Erfaringer fra en male-workshop
tekst og kunstverk
Fredrik Shetelig, professor i arkitektur ved IAP, fakultetet for arkitektur og deisgn, NTNU
Først fikk vi med oss kunstmaleren Per Olav Bråten som vi kjenner fra arkitektstudiet, som lærer. Materialer som maling, et par lerreter på ca 90x90cm, ett sett med billige akrylfarger, hvit takmaling, pensler og knivblader ble fikset. Vi satte av en helg med tre arbeidsøkter på to til fire timer.
Fredag ettermiddag: Så sitter vi der, foran hvite lerret med masse maling og ingen klar idé om hva vi skulle gjøre. «Bare pust og kjenn etter. Etter en stund så kommer det noe». Jeg puster, lukker øynene og kjenner etter. Veldig vage fornemmelser. Må vel bare begynne allikevel? Litt maling rett på lerretet, ublandet. Mye rødt. Begynner å blande og male utover med feite lag. Blander i litt sparkelmasse for å få det tjukkere. Legger på nye farger, blander i yoghurtbegre. Har et par partier som jeg synes begynner å se litt kult ut. Et intenst rødt parti og et knallgult felt. «Ja, litt kitschy, det der» kommenterer Per Olav. «Den gulfargen må du jobbe mer med.» Hæ? Den kommentaren svei. Sånn amatør klusse-greier? Nei, jeg skal vise ham at den gule der, den skulle jeg beholde! Etter hvert svelger jeg stoltheten min og utvikler det gule og røde feltet ved å blande inn flere nyanser. Hmmmm – han hadde jo rett, men jeg var litt furten til utpå kvelden. Da hadde jeg sittet mange timer lengre enn planlagt og malt og malt – det ene motivet oppå det andre – lag på lag til jeg ikke orket mer.
Lørdag: Ny dag. Oi - bildet fra i går ser jo ganske bra ut? «I dag skal vi male over med hvit takmaling og la det tørke et par timer». Bildet blir gradvis borte under det hvite. Det kjennes både leit og frigjørende samtidig. Mens det tørker begynner vi på et nytt lerret. Sitter og kjenner etter, og begynner å male igjen etter hvert. Ingen tydelige motiver. Bare farger oppå og i hverandre. Lag på lag. «Da er vi klare for å skrape i det hvite på bildet fra i går». Vi legger på et felt på 20x20 cm med fuktig hvit maling av gangen slik at det blir lettere å skrape ned gjennom fargelagene. Ganske tungt arbeid faktisk. Planen var å skrape hele lerretet, men jeg lar det stå igjen en liten stripe fordi jeg synes det ser fint ut. Sitter og stirrer på de kaotiske tegningene som trer frem. Her er det mye å lete i! Er ikke det der et øye? Og en rygg? «Bruk 4H blyanten til å hente ut og forsterke det du ser. Når dere har landet et motiv bruker dere en dekkfarge til å male rundt motivene slik at de trer frem». Et mylder av motiver ligger der når jeg myser litt. Synes det er fine ting overalt. Jeg har ikke lyst til å male over noe! Blander ut en tynn varmgul og legger 36
rundt figurene slik at både bakgrunn og figurer er synlige. Tenkte først å skifte til flere farger, men holder meg til den gule på hele bildet. (Nå er jeg vel forbilledlig disiplinert tenker jeg litt selvhøytidelig) Det ble jo både fint og interessant! Til og med en forbipasserende synes det er fint! Men nå er jeg stuck! Jeg tør ikke gjøre mer. «La det stå noen dager, eller lengre. Så kan du ta det frem og se om du kan komme videre. Noen bilder kan jo ta mange måneder». ferdig grunnlagsbilde
malt over med hvit takmaling
underveis i å skrape
37
ferdig skrapt
- begynn å lete etter motiver
Søndag: Jeg lar bilde nummer én være og jobber bare med bilde nummer to. Etter skrapingen leter jeg etter større motiver som kuttes av billedkanten og forsøker å kombinere både opakt og transparent topplag rundt motivene. Det går ganske radig og synes det blir ganske bra det også. Etterpå ser jeg at den ene figuren ser platt og sur ut - må jobbes mer med den der. Jeg er fremdeles stuck med begge bildene, etter tre uker, men jeg har en plan. Det er noe med farger. Jeg bladde tilfeldigvis i en bok om Gauguin. Oi! Jeg oppdager noe som jeg ikke har sett i bildene hans på samme måte før: en palett med nesten motstridende farger som er både dynamiske og harmoniske. Jeg tror jeg ser bildene annerledes nå fordi jeg har begynt å støte på problemer med farger (inklusive en produktiv fornærmelse). Etter en prat med Alex Booker får jeg et par mer presise forbilder å studere: Bonnard (som jo er inspirert av Gauguin) og Morandi, en modernist med en langt mer behersket palett der det meste ser grått ut inntil man ser lenge nok og ser alle nyansene. Jeg ser på bildene deres en god del, fler og fler farger trer frem i de samme bildene. Nye balanser mellom foran/bak, tung/lett, hold/ slipp, varm/kald, inne/ute trer frem hele tiden. Jeg har prøvd å «safe» med bildet mitt og jobbet med det i photoshop (slik at jeg ikke ødelegger originalen). Jeg prøver ut fargepaletter der, hentet fra Gauguin og Bonnard. Men - jeg vet at jeg må gå løs på selve bildet på et tidspunkt. Det blir for kjedelig når jeg er så fornøyd. Har stoppet å lære av det.
slik bildet er nå
Kultur kan være mange ting, men i denne historien mener jeg kultur er: Å bygge videre på vennskap mellom fagfeller og jobbe med estetikk sammen Å organisere seg slik at man får prøvd ut nye teknikker basert på andres kunnskap Å ta imot kritikk fra en som kan noe, og bruke den til egen utvikling Å lete forbi det umiddelbare uttrykket, bruke tid på å fordype seg i estetisk sansing og lete i det vage
38
ØSTERS MED
HØYE TONER OG MINST DOBBEL HAKE CR
EN-ENDING TO HYTTER
SØT HVITVIN
STRIKKEVEST
HEIDIS UGGS
39
BRITANNIA
DANSE FORAN STORTINGET
HJEMMEBRYGG LOKAL BAR
DRITGAMMEL
SABRURA BL
SURDEIG DATO
SURE TONER OG MINST DOBBEL ØL VIDAR VILLA EGON
ITALIENSK OPERA
L VIN IKKE DRIKKE BARE SMAKE
HVERDAGSDRESS
LAZER OG JEANS
ODISKEN
POLITISK AKTIV ARIANA GRADE
TAKK, HAR LAGET DEN SELV
N IDUN KETCHUP LANG ETTERVEKST BARE ØL GRANDIS
K U LT U R O M E T E R
REDO MOZART DRITDYR VIN
illustrasjon og tekst
Ingrid Brennhagen 40
Emily(ne) away from Paris A miniseries of nine episodes describing a first immersion in Norwegian culture from a French point of view.
text
Emeline Collignon illustration
Edvard Solgaard
Disclaimer: ”Weird” or ”surprising” does not mean ”negative”. Some of these examples are very positive and, should I dare say… inspirational.
Episode 1: It’s (definitely) not the price of the pack One of the first things you expect in Norway is the high price of alcohol. So, when we arrived at the grocery store and saw 35 kr on the billboard for beers we thought people had lied to us. I mean, it was cheaper than in France! Little did we know… We left the store extremely satisfied with the deal we had made and then checked the details of the bill. The rest is history. Episode 2: What is that??? I was peacefully coming back from Rema 1000, when I suddenly saw four guys on small skis with wheels, rolling down the road where the cars usually drive. I have to admit that I laughed really hard. I had never seen that in my life. Seeing someone skiing in the streets is already rare in France so imagine skis on wheels… ain’t happenin’!
41
Episode 3: The ice runners The sports culture is quite impressive in Norway, I mean, people have probably been training since they were five years old here, and in any weather (yes, it is possible to run on snow). To be fair, everything in this country makes you want to go exercise whether it is at the gym or in nature. I can’t exactly say the same thing about the French capital. Believe me or not, most people don’t actually have Emily’s life in Paris, they don’t live next to le Jardin des Tuileries (a «big» park located next to The Louvre). So if you want to run, it’s either breathing pollution and running on dog shit in the streets or, if you feel brave, training in your 9m2 apartment. Thanks, but no thanks. I’d rather continue on going to the bar after school, convincing myself that fifteen minutes of yoga per week will give me a summer body. Episode 4: Du skal ikke tro at du er like så meget som min veske No, you don’t smell bad. No, you don’t look weird. Then why is no one sitting next to you on the bus? I am still asking myself that question. The weirdest thing is that after four months in Norway, I was putting my bag next to me on the bus in Paris and people were looking badly at me. I mean, it is comfortable to sit alone… but why stand when you actually have the opportunity to sit? Is the purse more important than you? Episode 5: World champions in trust Once, I bought a bike on Finn.no and I couldn’t pay immediately. The person let me leave with the bike, trusting the fact that I would pay her. Luckily for her, I am honest. If you exported a trust based society like the one in Norway, to France, the country would probably go bankrupt in less than a second. There are many great things in France but we are little (big) thugs. I wish we were able to let people weigh their meal themselves and pay the right price, or enter the subway without having to validate a ticket, or even leave their X-Acto knife on a table and find it at the same spot an hour later, but stop me… I dream too big.
Episode 6: The Birk religion You thought that coming to Norway would require investing in special gear for cold weather, skis, big jumpers, warm hats… nah… forget everything, just buy a pair of Birkenstocks. What am I saying? Buy two! One for home, one for work. Yes, you will see people walking around with slippers at school and you know what? One day you will try it, and you might even like it. Episode 7: If a person is blocking the way, just wait until they notice you Norwegians are polite. By polite I mean, very polite. For example, the sound of a car honk simply doesn’t exist here. You will be lucky if you hear the sound of a fire truck’s siren during your stay in Norway (trust me, I live next to a highway). On the contrary, honking is Parisian’s favourite sport, we got skillz there. Any reason to honk is a good reason. With that marvellous sound goes a little «Connard!» [kånAr] and there you go, you can drive in France! Episode 8: Tough skin Norwegians are tough, no doubt about it. I mean, jumping in ice cold water like it was a hot bath is not natural… at least not for my lazy French a**. I am not even surprised to see a Norwegian wearing a t-shirt in the middle of a blizzard anymore. Even Norwegian berries have superpowers! I swear that I have seen raspberries grow at temperatures under -1 degrees. Crazy. Episode 9: Wool power One of the first things you learn as a foreigner is: «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» (No bad weather, only bad clothes). In Paris, one of the first things you learn is: «It’s OK to freeze to death as long as you are stylish». Oh for how long have I lived in ignorance (and cold), underestimating the power of wool and undertøy. Now when I go back to France I am that annoying friend telling you that you should dress better, and singing the praises of wool’s thermal properties. Norway, what have you made of me..?
42 42
43
44 tegnet av
Edvard Solgaard
– albertine sarrazin Lyst til å lese noe som får deg til å ønske deg tilbake til 60-tallets Paris? Astragal er en semibiografisk klassiker skrevet av franskalgeriske Albertine Sarrazin, utgitt i 1964. Den omhandler i grove trekk beskrivelser av Albertines (i boken kalt Anne) fengselsopphold, romantiske affærer, og tanker om livet, kjærligheten, og hennes egne og omverdenens tanker om ungdom og seksualitet. I boken får man et godt innblikk i skyggesiden av fransk høykultur på 60-tallet, skrevet av en vaskeekte intellektuell. Den er også et supert valg om man har lyst til å utvikle sitt engelske (eller franske) vokabular!
musikk: big thief
– dragon new warm mountain i believe in you Sjeldent har et noen tatt for seg de små og store spørsmålene, de vanlige og uvanlige livssituasjonene på et mer livsbejaende og selvsikkert vis enn Big Thief gjør på sitt femte album. Låtskriver Adrianne Lenker synger om alt fra atomet og poteten til planeter og himmellegemer med en utforskende og sårbar stemme som kler drømmepop, så vel som americana og bandets mer vante folkrock. Dette dobbeltalbumet, med sine 20 spor og 80 minutter, føles aldri for mye eller for lite, og vil være en tonefylt humørspreder og inspirasjonskilde for lyttere i tiår fremover. Hør, hør, hør.
cinemateket
anbefaler
Etter en større oppussing, omrokkering og delvis rebranding har Olavshallen endelig åpnet flere nye og gjenåpnet noen gamle dører. Cinemateket er dermed endelig oppe og går igjen og inviterer til ukentlige visninger av kult-, kunst- og kvalitetsfilmer du vanligvis ikke får oppleve på stort lerret. Som vert også for Kosmorama og Trondheim Arkitekturfilmfestival er Cinemateket en selvfølgelig institusjon i kultur-Trondheim. Programmet oppdateres utover våren, så følg med! film: sans soleil Denne essayfilmen fra 80-tallet utfolder seg som en strøm av minner, flytende avgårde på tvers tid og rom. Filmens regissør, Chris Marker, er kjent for å skape filmer som undersøker mnemoniske kvaliteter ved menneskets eksistens – hvordan vi husker steder, mennesker og andre inntrykk. I Sans Soleil blir denne tematikken utforsket gjennom en suggererende voiceover – lest opp som fra et reisebrev. Filmen kan gjerne nytes i eget selskap og legger til rette for stille kontemplasjon rundt ens sted i verden.
45
Redaksjonen
bok: astragal
ARKbib anbefaler tekst
Marit B. Nasvik, marit.b.nasvik@ntnu.no, Arkitektur- og byggbiblioteket
Fortellinger om arkitektur og kultur Det vi omtaler som kultur er vekslende, overlappende og uten tydelige grenser. Likevel er dette et hierarkisk begrep vi bruker til å klassifisere noen eller noe innenfor, som avgrensede enheter. Denne gangen vil jeg anbefale to bøker (det skal godt gjøres å velge bare en) som tar opp hvordan kultur former arkitekturen, og vice versa. Den første boken jeg vil anbefale er Northern Experiments: The Barents urban survey 2009. Denne boken er et samarbeid mellom mange bidragsytere: galleriet 0047, Barents Triennale 2009 som ble arrangert av Pikene på broen, tidligere Institutt for byforming og planlegging ved NTNU, Universitetet i Lappland, Buromoscow arkitektkontor m.fl. Målet med boken var å presentere et samtidig bilde av regionen, og urbanitet i nord. Boken gjør leseren bedre kjent med Barentsregionen slik den er i dag med det vi kjenner til fra før som tøffe arktiske vintre, spektakulær natur, tettbygder med svenskehus, større byer, og industrialisering. Artiklene og bruken av grafikk skaper på en elegant og noen ganger humoristisk måte et nytt bilde av regionen, og viser hvordan kultur, historie, ressurser og arkitektur flyter sammen over strengt bevoktende landegrenser. Først og fremst vil jeg anbefale bokkapittelet “The Sami building tradition: a complex picture” av Joar Nango som har studert arkitektur her ved NTNU. Joar Nango er kjent for å arbeide i grenseland mellom arkitektur og kunst, og lager installasjoner som inkluderer betrakteren sosialt. Jeg vil også anbefale et av hans mest omfattende prosjekter, det samiske arkitekturbiblioteket Girjegumpi (2018-). I dette bokkapittelet skriver Nango om det komplekse bildet i samisk byggeskikk, hvordan en etnisk synvinkel forenkler bildet og definerer den samiske byggeskikken som en helhet. Med eksempler på slike elementer som finnes i sentralbygninger så vel som bygninger for
northern experiments: the barents urban survey 2009.
whose tradition? discourses of the built environment
turistnæringen. Nango belyser dette komplekse bildet som gjør at leseren får et mer nyansert bilde av hvordan samisk byggeskikk er mer en måte å tenke på, og en tilpassing til omgivelsene, materialer og stedet selv. Den andre boken jeg vil anbefale er Whose Tradition? : Discourses of the built environment (red. Nezar AlSayyad, Mark Gillem og David Moffat) som undersøker tradisjon i arkitekturen gjennom flere sentrale tema med eksempler fra flere ulike steder, som for eksempel Indonesia, Myanmar, Brazil, Portugal, Afrika og USA. Boken er delt inn i fire ulike tema: sted, folk, kolonialisme og identitet. Hvor flere bidragsytere undersøker temaene fra ulike synsvinkler. Her granskes blant annet ettervirkningene av kolonialismen og hvordan de kan endre dagens narrativ om arkitektonisk identitet, og hvordan tradisjoner som har røtter i et spesifikt sted blir gjort krav på av ulike grupper som har motsetningsforhold til hverandre. Boken avsluttes med to reflekterende tekster, den ene om relasjonen mellom tradisjon og følelsen av å være hjemme, og den andre om hvordan konseptet om tradisjon forsøker å sette fingeren på og klassifisere noe som stadig er i endring. Bøkene kan lånes fysisk fra biblioteket, og vil være utstilt i biblioteket sammen med en rekke andre bøker som belyser dette temaet. 46
Nye Stavanger rådhus
Vi viser vei i det grønne skiftet! linkarkitektur.no 47
Det lønner seg å være fagorganisert under studietiden Det er ingen tvil om at det lønner seg å være organisert i Arkitektenes fagforbund (AFAG) som arkitektur- eller designstudent. I tillegg til å tilby markedets billigste studentforsikring, får du som studentmedlem tilgang på gratis rådgivning innen jus og karriere, invitasjoner til relevante kurs og sosiale arrangementer og tilgang på årlig lønnsstatistikk med lønnsanbefalinger for studenter. På toppen av det hele kan du søke om reisestipend i forbindelse med diplomarbeid. Studentmedlemskapet i AFAG koster fra 400 kr i året inkludert forsikring. Du kan lese mer om Arkitektenes fagforbund og dine medlemsfordeler på www.afag.no.
Gjør som 5500 arkitekter før deg - meld deg inn i Arkitektenes fagforbund
Arkitektenes fagforbund (AFAG) er et fagforbund for personer med mastergrad eller tilsvarende innen arkitektur, planlegging, kunsthistorie og design. Forbundet organiserer også de som driver egen virksomhet samt studenter. AFAG har over 5500 medlemmer og er tilsluttet hovedorganisasjonen Akademikerne. AFAG har som mål å arbeide for gode lønns- og arbeidsforhold gjennom ordnede avtaleforhold, yte medlemmene bistand i tvister med arbeidsgivere og arbeide for full sysselsetting blant arkitekter, planleggere og designere.
www.afag.no
post@afag.no
23 33 24 80 48
redaksjonen
til bidragsytere
Frida Mjelle Rønning (ansv. red.) Elise Brandsvik Skeide (øko.ansv.) Gard Gundersen Sagbakken (jour.ansv.) Anders Egge (jour.ansv.) Martin Alvenes (nettsideansv.) Edvard Solgaard (foto- og ill.ansv.) Petter Ringstad (PR-ansv.) Signe Dahl (layoutansv.)
vil du skrive til tidsskriftet a?
Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til Tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei. Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder.
skribenter
Elly Emma Hesjevik, Runar Dahle Bakland, Gard Gundersen Sagbakken, Martin Alvenes, Frida Mjelle Rønning, Petter Ringstad, Anders Egge, Brage Bjerk Årøen, Emeline Collignon, Fredrik Shetelig
Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskrifteta.no
fotografer og illustratører
Frida Mjelle Rønning, Martin Alvenes, Signe Dahl, Nora Nossum, Ylva Seierstad, Marie Line Furuland, Ingrid Brennhagen, Edvard Solgaard, Aurora Skofteland, Kristoffer Wittrup forside
Edvard Solgaard, arkitekturstudent
illustrasjon s.
22-23
Ingrid Brennhagen illustrasjon s.
Nora Nossum
34-35
tidsskriftet a www.tidsskrifteta.no
A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur, kunst og design på NTNU, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker. annonser
Elise Brandsvik Skeide, annonse@broderskabet.no kontanktinformasjon
Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: redaksjonen@tidsskrifteta.no Nett: www.tidsskrifteta.no Printes av: MERKUR grafisk Trykkeriet er svanemerket Opplag: 150 Trykk: 120 gr. matt Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087
takk til
49
Arctic Salmon Center, Hamarøya, Nordland