Tidsskriftet A3/2022

For oss handler det ikke bare om høy arkitekturkvalitet.

Det handler om å skape rom for bedre liv.

Tenk stort

Vennesla kirke, Norge

Leder Hva skjer A? Dragvoll - underdimensjonert og undervurdert Undereksponerte bilder Underforstått Floating University Finnes det svar i dypet? Motkultur Kollektiv hjernetåke

Velkommen ned til Trondheims kjellerbarer Milliardoverskridelser Quiz om alt under 10 undervurderte ting God vin til under 150-lappen Under lupen

Semesterets første utgave er her, denne gang i form av blåkledde «Under». Temaet kan tolkes både konkret og abstrakt på samme tid, og skribenter og illustratører har stått fritt til å velge hjernehalvdel i arbeidet med bladet.

På mange måter kan det være nærliggende å tolke begrepet som noe håndfast, og en mulig definisjon kan være «et punkt som ligger lavere enn et annet angitt punkt». Vi har en forståelse av hva dette betyr, og for gjennomsnittsmennesket vil referansepunktet være ca. 180 cm over bakken. 1. etasje ligger som regel under 2. etasje, og med mindre du er god for 300 milliarder vil din egen kropp og sjel befinne seg under stratosfæren hele ditt sanselige liv. Ved denne tolkningen av ordet vil nok de fleste av oss være på samme bølgelengde. Det er alltid noen som skal lage helvete, men du skjønner hva jeg mener.

Skal vi gå dypere inn i materien, vil en annen slags form for hierarki begynne å danne seg. Det kan være det er her personlig smak kommer inn i bildet, og at man selv kan stå ansvarlig for rangeringen av en gitt problemstilling. Språket tar sine forhåndsregler, og vårt kjære tema kommer ikke alltid like godt ut av disse. Under vil måtte føye seg for det vanlige, for ikke å snakke om det ekstroverte og ambisiøse over. Heldigvis eksisterer det en tid og et sted hvor ord ikke trenger å bli tolket bokstavelig, og det blir opp til hver enkelt hvordan man velger å finne betydningen.

For de fantasifulle blant oss vil det være naturlig å forholde seg til temaet som et substantiv fremfor en preposisjon eller tidsadverb. Et

under, en noe mer folkelig utgave av ordet mirakel, vil betegne de fenomenene som ikke kan forstås ved hjelp av fornuft eller forklares på noen som helst vitenskapelig måte. Hva er det som gir livene våre farge, uten at vi kan forklare hvorfor eller sette fingeren på nøyaktig hva det er som gir dem verdi?

Dersom du tilhører den intellektuelle eliten, vil kanskje prinsippet om samtidighet finne veien til din bevissthet. En hendelse som skjer pågående gjennom forløpet av en tidsperiode eller en annen hendelse. Så vidt jeg vet ble jeg unnfanget under OL i ‘94, men jeg har ikke gjort matten og har ikke tenkt til å spørre heller. Det bør også nevnes at prinsippet om samtidighet har sine svakheter. Noe med feilmargin, eller var det usikkerhet? Og om jeg husker rett går også tiden forskjellig for oss alle, så heller ikke her kan vi være enige. Men der går altså grensen for hva en enkel arkitektstudent trenger å henge seg opp i.

Denne utgaven handler om det underlige, det mangelfulle og det uperfekte. Vi har undersøkt, underforstått og underrettet, både hva som rører seg under grunnen du står på og hva som gjemmer seg bak fasaden. Alt under en paraplybetegnelse som på dette tidspunktet kun kan ansees for å være A-redaksjonens våte drøm; et tema så vagt at det smaker vann.

God lesning!

Torsdagsbar

når 3. november hvor. Skiboli

Ta turen til Skiboli og skyll vekk eksamensang sten med en øl eller sprengt den vekk med en Hiroshima. Torsdagsbar er i ferd med å bli en in stitusjon som knytter bånd på tvers av klassetrinn og studieprogrammer. Ingen andre steder finner du større avstand mellom nivået på musikken og prisen på alkoholen. Ta med deg en venn eller kom alene, det ryktes om to for en på shots!

Hva skjer

brennapalooza.

når 18. november hvor HAVET

To dager, to byer og en drøss av de mest lovende unge bandene i Norge. I samarbeidet HAVET arrangeres første del av festivalen brennapalooza i Trondheim den 18. november. Bandet brenn står bak som initiativtakere og er med i en lineup som også inkluderer Michelle Ullestad, Evig Ferie og This Daze. HAVET har allerede vist seg å være spennende kulturarena med sin beliggenhet på Nyhavna og denne festivalen kan være en gyllen mulighet til å oppleve stedet på sitt beste. Billetter ligger nå ute for salg, også for U18.

Petters JazzJam

når 16. november hvor Lokal Bar

Petters JazzJam har med årene blitt en kjent og kjær tilstedeværelse på Trondheims konsertscene. Her kan du oppleve et bredt spekter av sjangere og få et nært innblikk i byens svært engasjerte jazzmiljø. Jammen finner sted på Lokal Bar og utarter seg (som regel) i form av en konsert som etter hvert flyter over i en helaftens jam. Nivået er høyt og humoren sitter veldig løst. Petter legger det meste til rette for en storartet kveld som aldri blir lik den forrige.

La Haine

når 16. november kl. 18 hvor Cinemateket

Rå, brutal og visuelt eksplosiv. La Haine (Hatet) slo ned som en liten sjokkbølge i fransk film da den kom ut i 1995. Handlingen finner sted i forstadsområdene utenfor Paris og gir en usminket skildring av de mange opptøyene som herjet der på 80- og 90-tallet. Her utforskes det dype, nesten kroniske hatet som kan utvikle seg mellom politi og borgere. Filmen er fortsatt like aktuell i dag, over 25 år siden etter den kom ut, og kan nå oppleves i nyrestaurert versjon på Cinemateket i Trondheim.

Dragvoll

Underdimensjonert og undervurdert

tekst

Sigve Lødmel Eivor Runde Barlaug foto Emil Magnus

Campus Gløshaugen, stort og fotogent, med sitt hovedbygg tatt rett ut av en Harry Potter bok, og plassert i «studenthjertet» av Trondheim. Dette er familien NTNU sin stolthet og eldstemann i søskenflokken. Et steinkast fra sentrum ligger familiens øyensten og minstemann Kalvskinnet. Og langt ifra både folk og by finner vi den mellomste i flokken. Bortglemt, i utkanten av Estenstadmarka, som blir for varm om sommeren og for kald om vinteren, ligger familien NTNU sitt sorte får, campus Dragvoll. Fortjener Dragvoll egentlig dette stempelet som det glemte barnet i midten, som en slags Kevin McCallister av NTNU sine campuser?

Da Dragvoll åpnet i 1978, var bygget allerede svært omdiskutert på grunn av tomtevalget. Mange mente at det var feil å legge et universitet «på landet». Bygget ble opprinnelig tegnet av Henning Larsen. Konseptet er en generell og fleksibel bystruktur, og de særegne glassoverbygde gatene skulle gi subtropisk klima hele året. I 1983 fikk Henning Larsens kontor Houens Fonds Diplom for Dragvoll – en pris som regnes som en av Norges fremste utmerkelser innen arkitektur og byggeskikk. Man har likevel ikke vært lenge i studentmiljøet i Trondheim før man hører en student uttale sin avsmak for Dragvoll.

Da Under Dusken lagde en videoreportasje om Dragvoll i oktober 2021, uttalte en student at «bygget er kanskje ikke så fint, men det er koselig da». I samme videoreportasje, humret syv av ti spurte studenter med på at ja, de hadde opplevd å bli truffet av regn inne i bygget. Arkitekters beskrivelser av bygget er derimot fylt av fraser som «omsorgsfull detaljering» og «god materialbehandling», på tross av lekk i taket. Bygget er altså like mye elsket som hatet.

U

nderdi M ens J onert

Henning Larsen var strukturalist, og i strukturalismen var man opptatt av fleksibilitet i bruk av areal, muligheter for utvidelse og industriell produksjon av identiske bygningselementer. De strukturalistiske idealene er synlige på Dragvoll. På grunn av tilsynelatende like konstruksjoner, er det til tider vanskelige å orientere seg i bygget. Henning Larsens ide for bygget var at plandisponeringer skulle kunne endres til enhver tid. Som et moderne universitet skulle det kunne bygges ut ved behov.

Dette har blitt gjort to ganger: en gang i 2003, og en gang i 2007, men til tross dette er Dragvoll i dag ikke stort nok. I en analyse av arealsituasjonen på Dragvoll i 2014, kommer det frem at «anlegget er underdimensjonert i forhold til dagens aktivitet og tilfredsstiller ikke krav til rasjonell undervisning og forskning». Det er vanskelig å finne leseplass, luften er dårlig. Om sommeren blir lokalene varme, og studentene snakker om glassdekkets «drivhuseffekt». Ideen om å la bygget vokse i takt med studentmassen, har man latt forfalle med årene. Inntrykket er at mange studenter dessverre ikke synes Dragvoll er en god campus.

U nderv U rdert

En gang vi studerte på Dragvoll var vi relativt blinde til byggets kvaliteter. Sen til forelesninger, med andre ting på hjernen, er det lett å glemme å se seg rundt. Sannheten er at Dragvoll ikke er så ille som en skal ha det til. Det er mye ved bygget som er godt gjennomtenkt. De runde trappetårnene i rød tegl har spesiallagd murstein, og bygget har (åpenbart) godt lysinnslipp. Det er med god grunn at arkitekter snakker om “omsorgsfull detaljering”. Ryktene sier for eksempel at det på bunnen av de runde trappetårnene finnes spesiallagde, buede branndører - kun for å ikke bryte tårnenes form. Dragvoll er et symbol på en spesiell del av den moderne arkitekturhistorien. Den dagen Dragvoll eventuelt slutter å være NTNU-lokaler, skylder vi bygget at vi tetter igjen taket, og finner et nytt, passende bruksområde.

For selv om Dragvoll kanskje ikke er like stort og flott å se på som Gløshaugen, eller ligger like sentralt som Kalvskinnet så må vi ikke glemme at selv om noen ser Dragvoll som «dritten i midten» i søskenflokken av campuser så er det fortsatt en del av familien.

foto Benjamin Hogseth og Emil Magnus

Underforstått

tekst Linn Sofie Olsen ill U stras J on Signe Dahl

Du har kanskje opplevd det før. Du er ute et sted, på en bar, et dansegulv, en fest utenfor byen. Musikken dunker hult i brystet, blodet bruser av karbonerte enheter. Luften tettes, du lukter en sødme, gulvet klistrer fast i skosålene, det klør i halsen etter den halve sigaretten du bomma. Plutselig finner du deg selv på toalettet, i speilet finner du to øyne – dine egne. Pupillene utvides og trekker seg sammen, du suges inn i deg selv.

Plutselig ser du deg selv, i kjøtt og blod. Jo lenger du kikker inn i dine egne øyne jo mer faller ansiktstrekkene sammen i en mørje. Er det virkelig deg? Der du står og trekker inn luft, puster den ut igjen, øynene blanke, et levende dyr. Plutselig er ingenting selvsagt. Verden er absurd, menneskeansiktet grotesk og kroppen underlig tilstedeværende. Alt det gitte blir gjort uforståelig i dypet av dine egne øyne.

Plutselig banker det på døren og du hentes tilbake. Det fremmede ansiktet i glassflatens refleksjon blir igjen kjent. Du væter fingrene med tungen og trekker vekk klumpete rester av maskara under øynene. Trekker gjennom håret med fingrene. På et øyeblikk blir du deg selv igjen, du faller tilbake inn i det behagelige selvfølgelige.

Vi snakker om det selvfølgelige, eller gitte sannheter. Det underforståtte. Ting vi ikke ofrer en tanke men som likevel utgjør det mest nærværende i vårt liv – selve rammeverket for vår eksistens. Jeg er meg. Du er deg. Vi er forskjellig fra hverandre. Samtidig er vi litt like. Ansiktet rundt 20 cm langt, vi har (ideelt sett) fem fingre på hver hånd. Vi sitter komfortabelt om lag en halv meter over bakken. Vi bor i hus. Vi er mennesker.

Konspirasjonsteoretikere vil ofte at vi skal question everything. Alt du vet er feil. På VGs

glorete og blinkende online-oppslag oppdager du at du har åpnet bananer fra feil side hele livet. Vi har til og med et helt fagfelt dedikert til spørsmålsstilling rundt det selvfølgelige. I filosofien settes mennesket under lupen – for hva er det vi egentlig holder på med?

Vi lever nemlig i en interessant tid i menneskehistorien. Planeten holder på å gå ad undas, det er krig i Europa, vi er på vei inn i en økonomisk regresjon. Gjennom disse kolsvarte brillene kan det i blant synes å være ganske meningsløst å lage invitasjonsrom eller spørre seg selv hva et hus egentlig er. Men det er likevel kanskje dette vi må gjøre, vi som skal bli arkitekter. Stirre de etablerte sannhetene inn i hvitøyet, for hva er egentlig et hus? Og hvor mye mer klimaanlegg, sandwich-elementer og fasadeplater må måkes inn i byggverk før vi sier at nok er nok?

Rem Koolhas snakket om Junkspace. ‘… a fuzzy empire of blur, fusing high and low, public and private, straight and bent, bloated and starved’ … ‘smooth, all-inclusive, continuous, warped, busy, atrium-ridden’… ‘the product of an encounter between escalator and airconditioning’ … ‘like being condemned to a perpetual Jacuzzi with millions of your best friends…’

Junkspace er kjøpesentre, varemagasin, parkeringshus, generiske kontorbygninger, flyplasser. Mastodontene som har falt fra himmelen siden annen verdenskrig og holdt våre byer som gisler. Bygninger som skal avvikle, fra parkeringshuset til dagligvarehandelen. En kommersiell såpeboble hvor temperaturen er konstant og alt er skinnende plast. En ny glatt verden inne i den gamle rynkete verden. De antikke greske templene skulle bringe en opphøyet, hellig verden inn i den ufullkomne jordlige verden. Junkspace er en glorete alternativ verden felt inn i det iblant ugjestmilde

landskapet, de tidvis skitne urbane gatene eller ved den mekaniske og umenneskelige motorveien.

And you may find yourself living in a shotgun shack

And you may find yourself in another part of the world

And you may find yourself behind the wheel of a large automobile

And you may find yourself in a beautiful house, with a beautiful wife And you may ask yourself, ”Well, how did I get here?”

Dette sang David Byrne i Once in a Lifetime, om tidens nådeløse gang, og hvordan selvfølgelighetene sniker seg inn og blir hele livet. De stjålne øyeblikkene hvor man møter sine egne øyne i speilet, dissosierer og plutselig står utenfor seg selv, man spør «Well, how did I get here?».

Dagene har en tendens til å flyte forbi. Rutiner, gjentagende bevegelser i habituelle rom hvor hjernen forenkler og automatiserer. Du glemmer om du skrudde av kaffetrakteren og om du løste ytterdøren for du var ikke til stede. Du var til stede i fysisk forstand, men ikke åndelig, om man kan si det. Det var den vante bevegelsen, automatikken, som skrudde av bryteren og vendte nøkkelen om. Slike habituelle trivialiteter har en tendens til å stable seg. Forfatter Stig Johansson beskrev dette på en god t-skjorte og kjøleskapsmagnet-vennlig måte: Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet. Leo Tolstoj har også tenkt på dette, noe som beskrives i hans dagbøker:

I was cleaning a room and, meandering about, approached the divan and couldn’t remember whether or not I had dusted it. Since these movements are habitual and unconscious, I could not remember and felt that it was impossible to remember-so that if I had dusted it and forgot-that is, had acted unconsciously, then it was the same as if I had not. If some

conscious person had been watching, then the fact could be established. If, however, no one was looking, or looking on unconsciously, if the whole complex lives of many people go on unconsciously, then such lives are as if they had never been.

Det er skremmende å tenke på at livet kan flyte merkbart forbi på denne måten. Det er gjennom mangel på bevissthet at det underforståtte og selvfølgelige i vår livsførsel blir hele livet. Det blir som om en aldri har fantes, da man ikke var tilstede i sitt eget liv. Så, hvordan være tilstede? Yoga, analogt fotografi, høre på en vinylplate, gå en uvant vei - det er mange medisiner vi benytter for å rømme fra de gjentakende rytmene i det moderne liv. Shklovsky trekker frem aktiv persepsjon som en måte å hente bevisstheten til overflaten, og kurere oss for den ørkesløse tiltaksløsheten i det gjentagende;

‘Perception is an end in itself, that the good life is the life of a man fully aware of the world’

Persepsjon er et mål i seg selv. Og hva får oss til å kvikne til og virkelig bruke vår persepsjon til å forstå? Natur, farger, interessante detaljer – og ikke minst; kunst. Her kan arkitektur komme på banen, i kraft av dens evne til å være nettopp byggekunst. Det visuelle i arkitekturen kan få oss til å stoppe opp og ofre våre omgivelser en ekstra tanke. Den kan gjøre oss bevisst og kanskje slik gjøre livene våre litt bedre. Hvis tingene vi legger merke attpåtil er vakre kan det fostre positive følelser. Kanskje skjønnheten tross alt er litt viktig? At bygninger kan være mer en bare bomaskiner og logistisk avvikling – et middel for et kommersielt eller økonomisk formål. Kanskje skjønnheten kan redde oss fra å bli slukt av det underforståtte?

Men, hva er skjønnhet i dag? Fra marmortempler til Sirkus shopping – «Well, how did I get here?». Mange retter pekefingeren mot modernismen, eller snarere funksjonalismen som ble gjeldende i kjølvannet av første verdenskrig. I Arkitektur styrer måten vi tenker på beskriver arkitekt og universitetslektor Eskild Narum Bakken det slik; «– Man kastet ut barnet med badevannet, skjønnheten ble i seg selv et fiendebilde. Arkitekturen fikk en ny innfallsvinkel, den ble noe instrumentelt,».

Funksjonalismen hadde nettopp funksjon som mål for øyet, og ornamentikk ble følgelig ansett som overflødig og strippet vekk. Ikke så unaturlig i en kritisk tid for samfunnet, hvor man måtte stille spørsmål ved de etablerte sannhetene i arkitektur. Sannhetene som ikke var rene sannheter, men forestillinger som brakte med seg en rekke assosiasjoner. De fascistiske lederne i Europa foretrakk ofte å bygge tempellignende prydbygg med klassiske aner for å demonstrere sin makt. En tid preget av rasjonering og nød var vel ikke tiden for overdådig ornamenterte byggverk som utsondret makt og velstand.

Dersom man sidestiller ornamentering (badevannet) og skjønnhet (barnet) kan arkitektur uten ornamentikk kun oppfattes som noe instrumentelt. Modernismen og funksjonalismen har derimot produsert noen

utrolig vakre byggverk, hvor lysets avtrykk skaper levende ornamentikk på glatte murvegger. Håndverket og følgelig de nette, menneskelige proporsjonene som ligger i ornamenterte byggverk skulle bli vakre minner om en forbigått tid – det var behov for å tenke nytt.

Nå er det igjen på tide å tenke nytt. Igjen kommer vi tilbake til Junkspace, som dessverre kan anses som en samlebetegnelse for brorparten av dagens bygningsmasse. «Well, how did I get here?». De politiske linjene, kapitalismens glitrende løfte om en ny verden etter krigen, har fulgt oss hit. Ønsket om profittmaksimering har sivet gjennom sprekkene i planleggingsarbeidet og gjort seg synlig i vårt bygde miljø. Det modernistiske formspråket har blitt underforstått, og ikke et middel for å skape en dynamisk og engasjerende arkitektur.

Så er det igjen dette underforståtte selvfølgelige, det som sniker seg inn i alt vi gjør, opererer i skyggene, og ikke gjør seg til kjenne før du stirrer det rett i hvitøyet. For å oppnå denne tilstedeværelsen finnes mange midler, men jeg tror vi har en jobb å gjøre hva gjelder det bygde miljø. De fysiske rammene rundt våre liv kan vekke oss litt, bidra med visuelt engasjerende påfyll som kan berike livet og gjøre oss mer bevisste. Mer bevisste rundt det faktum at, ja, det er dette som er sjølva livet.

Kilder: Koolhas, R., Foster, H. (2013) Junkspace with Running Room London: Notting Hill Editions Ltd Shklovsky, V. (1965) Art as Technique, i Lemon, L. T., Reis, M. J. (red)

Russian Formalist Criticism Four Essays. University of Nebraska Press, Lincoln and London. page 3.

Med uttak fra: Leo Tolstoys Diary, datert Februar 29, 1897.

Snørøy, A. (2021) Arkitektur styrer måten vi tenker på. Psykologisk.no. Tilgjengelig fra: www.psykologisk.no/2021/10/ arkitektur-styrer-maten-vi-tenker-pa/ (Hentet: 10.10.22)

And you may ask yourself, «How do I work this?»

And you may ask yourself, «Where is that large automobile?»

And you may tell yourself, “This is not my beautiful house”

And you may tell yourself, “This is not my beautiful wife”

Under fjorårets Biennale i Venezia var temaet How will we live together?

Et spørsmål man kanskje tenker politikere burde ha interesse av. Men de har vært litt for opptatt med sin globaliserte neoliberalistiske politikk til at fremtidens boformer har kunnet blitt vurdert som så mye annet enn fet verdistigning.

Prosjektet denne saken handler om er veldig kult, det er så kult at alle arkitekter burde ha hørt om det. Det heter Floating University, er verken flytende eller et universitet og er lokalisert i Berlin. Kontoret bak prosjektet heter Raumlabor. De ble under fjorårets Arkitektur Biennale i Venezia tildelt The Golden Lion for beste bidrag i den 17. verdensutstillingen How will we live together?

Årets Arkitekturtriennale i Oslo med tema Oppdrag nabolag – (Re) former for felleskap, bygger på det samme samfunnsaktuelle tema om hvordan vi former stedene vi lever og deler for vår felles fremtid. I den Antropocene tidsalder er veien videre et spørsmål som ikke kan utsettes. Individualisme er en luksus for det globale nord. Tross vår luksus-kultur møter vi nå en krise, som får oss til å tenke felleskap. Jappetidens desorienterte virkelighetsbilde har tatt en slutt, ikke fordi noen moral har vunnet over den neoliberalistiske debatten, men fordi jorden selv har talt. I fortsettelsen av vår eksistens, har arkitekturen en viktig rolle. En mer empatisk arkitektur som fremmer forståelse om universelle verdier, og bygger en bro mellom mennesket og natur er hva vi søker. Her er Floating University et godt eksempel og en viktig bidragsyter.

komplekse spørsmålene rundt kontemporær urbanitet i byer, arkitektur, mennesker og natur kan besvares. Hvordan vil byer håndtere den globale oppvarmingen? Ressursene som blir færre? Ekstremt hurtig utvikling og globalisering? Hva er veien videre? Hvilke kunnskaper, redskaper og ekspertiser trenges for å bygge fremtiden? Verdens politikere har jo delvis rettet oppmerksomheten mot disse spørsmålene, såpass sent ute i problemet at man nesten må stille spørsmål ved intensjonen. Er det kun for å opprettholde kredibiliteten, og å beholde siste rest av integriteten? Men folk har endelig begynt å spørre etter arkitektene og de urbane planleggerne, historisk sett en potensiell kilde til kompetente holistiske tanker som binder sammen kunnskap og formsvar. Floating University er et radikalt politisk involvert prosjekt, drevet av frivillighet og sponsorer. Gjennom sin eksperimentelle praksis, jobber de på tvers av ulike disipliner og tar ansvar for å finne svar. Kanskje tiltaksløsheten fra politiske instanser kan få arkitektene inn på banen igjen, som en sentral rolle i kriseminimeringen?

Floating University er stedet som tiltrekker seg ulike ressursgrupper, noen av Europas fremste urbanister, arkitekter, planleggere og politikere kommer hit. Floating bidrar til å knytte ulike fagfelt sammen, for å lære, dele og samarbeide med hverandre. Blant annet om hvordan de

Floating ligger på Tempelhof Field i Berlin, det som historisk sett var en av de tre mest ikoniske flyplassene i Europa før andre verdenskrig. I 2008 stengte myndighetene ned

foto Lena Giovanazzi

flyplassen. Ved hjelp av 60 millioner euro ble området transformert til det som i dag er Berlins største grønne park. På hele 355 hektar er den et populært sted for byens hippe innbyggere, og et habitat for enkelte rødlistede fuglearter og insekter. På 30-tallet ble det i ytterkanten av Flyplassen bygget et regnvannsbasseng for å håndtere overflatevann. Senatet i Berlin ønsket å utvikle eiendom her, men det ble nedstemt av innbyggerne. Dette området er hva som i dag utgjør tomten til Floating University. Den hadde vært stengt i 60 år, før den i 2018 endelig ble åpnet opp av Raumlabor arkitekter. Det startet her, som et temporært urbant forskningsprosjekt. Plassert midt i en sumpaktig, kunstig vanndam med frosker og mye annet liv. I slutten av 2018 gikk det fra å være et uformelt prosjekt til å bli etablert som en offisiell organisasjon kalt Floating e.V. Hva som i dag utgjør Floating University. Arkitektens rolle i samfunnet har ligget under en stein i denne sumpen litt for lenge. Steinens bergart er ikke gneis, kvarts eller granitt, som jo var noen av de vanligste bergartene, og som vi uten spørsmål sprenger bort ved enhver mulighet for profitt. Bergarten det er snakk om er veldig vanskelig å sprenge bort, den heter Jappetidens ungdom ble aldri voksen, den var i sin tid støttet av verdensbanken og er svært utbredt i dagens globaliserte landskap. Og ja, den bidrar til et økosystem i ubalanse.

Innen arkitekturen har kapitalismens sjelelløse bygg blitt dens ansikt, og dagens arkitekter er stilt ansvarlige for disse spøkelsene.  Floating er en kunnskapsbase, som gjennom diverse tilnærmelser til spørsmålene om vår felles fremtid, driver en masse forskjellige prosjekter, arrangementer og installasjoner. Ja Floating tar faktisk ansvar for å knytte sammen redskaper og ekspertiser som trenges for å snu retningen, og finne ut hvordan vi kan bygge den bærekraftige fremtiden vi alle snakker om. Arkitekturen her er åpen og eksperimentell. Gjennom sitt unike uttrykk hedrer den stedets identitet med en hoved-paviljong midt i vannområdet. Det er et japansk tilsnitt over det hele, med de lette lekne og synlige bærekonstruksjonene av metall og tre, kombinert med hvite elementer som danser mellom dem.

Prosjektet er organisert gjennom selvstendig drevne grupper som har ansvar for ulike deler av organisasjonen. Noen av gruppene er Urban practice, Learnscapes, og Neighbourhood. Hver sommer arrangeres en ti dagers festival av gruppen Climate care. Festivalen retter seg mot hvordan vi kan lære av den naturlige verden, og skape en ny syntese i vår teknokratiske tid, for en mer kosmologisk kunnskap. Den reflekterer rundt dualismen mellom natur og kultur. En egen gruppe med navn Space gjør mye, blant annet byggingen. Gjennom medvirkningsprosesser har de involvert alt fra barn og naboer, til kjente arkitekter i prosessen i om å skape stedets arkitektur. De tar også vare på vannbassenget og forsker på forurensning av natur i området.

Professor ved universitetet for kunst I Berlin (UdK) Markus Bader, er en av Raumblabor´s grunnleggere. Han har jobbet mye med eksperimentelle strukturer og «liveprosjekter» med ulike grupper i offentlige rom. Med en uformell tilnærming har han skapt flere steder for samling og kunnskapsutveksling. Han har videreført sine erfaringer til Floating, hvor åpne rom i en urban natur skaper øyeblikk av samme kvalitet og atmosfære. Stedet inneholder auditorium, laboratorie tårn for eksperimentell vannfiltrering, kjøkken, bar og toaletter. Arkitekturen er åpen og inviterende, den ligger sensitivt i landskapet og ivaretar biodiversiteten. Den snakker naturens organiske språk. Den er like fri, standhaftig og radikal som prosjektet i seg selv. Gjennom dette formspråket dannes et grunnlag for arkitekten som en samfunnsaktiv formidler. Her holdes foredrag av ulike ressursmennesker, som engasjerer seg på flere nivåer i de kreative prosessene på stedet. For å nevne noen: Eyal Weizmar, Benjamin Bratton, og Keller Easterling (ja, værsågod sjekk dem ut) Space gruppen har arrangert en rekke seminarer, workshops, feltturer, og tatt imot mange institusjoner på besøk som TU Berlin, ABK Stuttgart, RISEBA Universitet Riga, og flere.

Det er en radikal frihet i prosjektet. Når man kommer inn i den egenartede naturoasen, er det ikke spor av noen neoliberalistisk utdanningsinstitusjon. Og hodepinen av tunge byråkratier er forsvunnet. Her er en levende samkapelse mellom kunst og arkitektur, hvor det inviteres til kreativitet, action, og funksjonalitet. Juryen i Venezia uttrykket at de ble inspirert av deltakelses- og medvirkningsprosessene, regenereringen av landskapet, og det felles ansvaret prosjektet formidler.

Floating tar ansvar for å gjennom kommunikasjon løfte bort steinen arkitektens rolle har ligget under, omdanne sumpen den har vært sunket ned i, til en kreativ livgivende dyrkbar jord, og skape den nye samfunnsorienterte posisjonen og rollen som arkitektene fortjener. Med en ansvarlig, fremtidsorientert, aktiv, politisk engasjert, kreativ, kunnskapsformidlende tilnærmelse. Med fokus på å være løsningsorienterte i samskapelsen av vår felles fremtid, How will we live together? Er dette prosjektet meget inspirerende.

Floating University skaper fremtidens arkitekturhistorie mens du leser, om du skulle føle deg inspirert anbefales det å ta turen innom neste gang du er i Berlin. For her er det stadig nye ting på gang!

Floating University Berlin. 2022. A Natureculture learning cite. Hentet 10.10.22 fra: https://floating-berlin.org/.

foto Victoria Tomaschko

referanse

Finnes det et svar i dypet, eller ser jeg bare meg selv?

Å stige inn i et bygg er litt som å dykke ned i en innsjø. Man bryter overflaten og forsvinner inn gjennom korridorer, rom og døråpninger. Hele tiden er man halvveis bevisst på at det finnes en utside – en overflate. Dersom bygget er tilstrekkelig komplisert, mister man kanskje følelsen av hvor denne overflaten er og hvordan den ser ut. Så stiger man ut igjen, og med ett har det som tidligere omsluttet deg blitt skjult bak et mer eller mindre lukket ytre. Selv synes jeg spenningen som oppstår mellom innside og utside er en av arkitekturens viktigste kvaliteter. En overflate – fasaden – bidrar til å invitere deg inn og skaper en antagelse om hva som venter på innsiden. Ofte blir selve forventningen alt man står igjen med, fordi bygget ikke alltid er direkte tilgjengelig. Antall mennesker som kun ser et hus fra utsiden er jo som kjent langt større en de som får sjansen til å oppholde seg i det. Da blir fasaden ofte vår eneste måte lese bygget på. Som et interessant ansikt du bare får se et glimt av på bussen, gjør gode fasader oss nysgjerrige på hva som finnes under overflaten, og skaper en lengsel inn til disse skjulte universene som potensielt eksisterer rundt oss.

I området hvor jeg vokste opp fantes et spesielt hus som skapte en slik lengsel. Det lå i nærheten av en tursti og var lenge for meg bare en normal, om enn noe pittoresk del av omgivelsene mine. Etter hvert, utover i tenårene, da jeg stadig gikk tur forbi dette huset, begynte

det å utvikle seg en voldsom nysgjerrighet og fascinasjon for hva som måtte befinne seg på innsiden. Det lå for seg selv ved kanten av en liten skog, med utsikt over et jorde. I forhold til stien og landskapet var det plassert slik at man ikke kunne danne seg noe helhetlig bilde av bygningskroppen. Utformingen og designet skilte seg ut på en spesiell måte. Det føltes både nytt og gammelt på samme tid og var ganske annerledes enn husene i nærheten. På den måten ble dette bygget for meg et svært mystisk og enigmatisk objekt i et ellers ganske kjedelig nabolag på Hamar.

Med tiden skapte jeg meg et bilde av hvordan innsiden kanskje kunne se ut. Hva slags mennesker som bodde der, hvilke møbler de hadde og hva slags materialer og farger alt ting besto av. Huset ble alltid observert på avstand og i mismodig tenåringssjenanse turte jeg aldri å gi det mer enn et par raske blikk før jeg trasket videre. I ettertid, som arkitektstudent, har jeg skjønt at det finnes gode grunner for å ville utforske hus man er fascinert av. Samtidig er jeg er også takknemlig for at nettopp dette huset har forblitt et mysterium. For dersom jeg en dag skulle få mulighet til å stige over dørstokken, og se med egne øyne hvordan ting faktisk så ut, ville hele den perfekte avstandsforelskelsen bli fullstendig knust. Fantaseringen om huset var på en måte et speil inn i min egen smak, identitet og personlighet. Jeg fylte det med

Martin Alvenes

alle de fineste møblene jeg hadde sett i bøker og på film. Mange netter når jeg ikke fikk sove, kunne jeg begynne å fabulere om karakterer og historieforløp som hadde utspilt seg i huset. Alt var klart og tydelig for meg, og det føltes egentlig ganske deilig å slippe å forholde seg til virkeligheten. Bygningen ble en evig kilde til inspirasjon, og var i stand til å romme alle verdens ideer på én og samme tid, kontinuerlig skiftende mellom ulike stemninger og utforminger.

Senere har det selvfølgelig vært nye hus som har skapt lignende tankestrømmer, og ofte kan noe så enkelt som en tegning av en fasade være nok til å sette i gang fantasien. Det har fått meg til å tenke over hva som gjør at vi bygger så store forventninger basert på det som ligger i overflaten. Ikke bare i arkitekturen, men også ellers i livet. Hvor mye av oss selv vi tømmer ned i noe vi ikke kan se bunnen av – og kanskje aldri får se bunnen av. Jeg tror vår higen etter å fylle omgivelsene med mening er en dypt menneskelig egenskap, som ikke nødvendigvis er overfladisk og fordomsfull. I mange tilfeller kan den gjøre oss mer egnet til å forstå verden rundt oss, spesielt når vi møter på noe som virker tvetydig. Der det er noe udefinert, spørrende og gåtefullt tror jeg også det finnes et rom for refleksjon – et sted hvor vi må trekke trådene selv og tolke ting på våre egne premisser. Ofte oppdager jeg at de tingene som i utgangspunktet virket uhåndgripelige, viser seg å ha kvaliteter som er så sterke at de ikke trenger å støttes opp av noen instruksjonsbok. Mangelen forklaring gjør det enklere å se ting slik de er, og forstå hva som virkelig gjør at de appellerer til oss.

Av den grunn setter jeg alltid pris på å møte arkitektur helt uten noen foranledning. Å kunne vandre rett forbi en fasade og bli konfrontert med en nysgjerrighet som oppstår utelukkende fra bygget selv, og inviterer til utforsking helt på egne premisser. Da blir det tydelig at arkitekturen må kunne eksistere uavhengig av noe overhengende konsept eller budskap. Det meningsinnholdet som finnes, må formidles utelukkende gjennom et arkitektonisk språk. Den kanskje tydeligste representasjonen av dette språket finner vi i fasader, og det er ofte de som i størst grad blir meningsbærende for et byggverk. Selv synes jeg en god fasade skal ha et tydelig underliggende språk som setter i gang en forventning og følelsesmessig reaksjon. Samtidig må det også være rom for refleksjon, en tvetydighet som ikke gir noen åpenbare svar. Den må være både virkningsfull og ambiguøs på samme tid.

Det å være akkurat passe tvetydig, i arkitekturen som i poesien, krever uhyre god beherskelse av språket. Man lærer seg all grammatikken og ordforrådet for å vite nøyaktig hva man ikke skal si. Da blir det man velger å legge i overflaten, som kun hinter om noe utenforstående, så uendelig mye mer virkningsfullt. Den meningen vi da tømmer ned i disse tingene er dels født ut av vår egen fantasi og forestillingsevne, men vel så mye et produkt av verket i seg selv. Fasaden blir reddet fra å bare være noe overfladisk eller dekorativt. Den blir meningsbærende for hele byggverket, og bidrar til å etablere en følelsesmessig tilknytning til omverdenen. Slike fasader føles, for meg, som overflaten på dype innsjøer. Man ser seg selv i refleksjonen av dem, men alltid med en visshet og forventning om at det finnes noe mer der nede i dypet.

MOTKULTUR

Tekst:

Illustrasjoner: Nora B. Ommundsen

JESUS

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

år 0 - 33 e. Kr Betlehem

Messias, Guds sønn, JHVH «Halleluja», «Vær hilset»

Langt hår og midtskill, kjortel, 5-dager-skjegg Hedonisme

Det glade budskap, fred Gud, Det gamle testamentet Peter, Maria Magdalena, Judas Vin Horer Bibelen Ja

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

VIKINGENE

800 - 1066 Noreg De hedenske monstre «Til Valhalla!» Hjelm, skjegg, kraftig kjeveparti Katolisisme, svake mennesker Plyndring, voldtekt, seiling, kapitalisme Gullet og de grønne skogene Tor med hammeren, Harald Hårfagre, Eivind Blodøks Hamp, mjød Forfengelighet Heimskringla Ja

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

KRISTIANIA-BOHÊMEN

1885-1910

Grand Kafé, Kristiania Inkompetente døgeniktere «Du skal hade og foragte alle bønder», «Du skal ta live a dei» Bart, stokk, hatt, angst Bønder, ekteskap, stebere, karriere, Christian Friele Nakenhet, fri sex, café-besøk, blasfemi, ytringsfrihet Fylla, sosialisme, anarki Hans Jæger, Edvard Munch, Christian og Oda Krogh Absint Ekteskap Det syke barn av Edvard Munch Ja

Anders Egge og Nora B. Ommundsen

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

SUFFRAGETTER

1903 - 1928

Storbritannia Feminist bitches, WSPU «Gjerninger, ikke ord» Lang kjole, hatt, lenker, brannbomber Patriarkatet, politikere, politi, hysteria Stemmerett, sivil ulydighet, direkte aksjon Mannshat, militante aksjonsformer, sultestreik Emmeline Pankhurst Adrenalin og vold Tvangsmating Stormingen av parlamentet i 1907 Ja

HIPPIEBEVEGELSEN

1964 - 1972 San Francisco, California Blomsterbarn, freaks «Peace & Love», «Flower Power», «Make Love, Not War» Langt hår med midtskill, kjortel, 5-dager-skjegg Vietnam-krigen, etablerte konvensjoner Fri sex, fred LSD, marijuana

John Lennon, Janis Joplin, Jimi Hendrix, Charles Manson LSD, marijuana Kriminalitet

The Mamas & The Papas - California Dreamin’ Ja

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

PUNK

1970-1989

London

The Wild Ones

«God is dead» Hanekam, naglebelter, lær, nesering DDR, dress, bransjen Hedonisme, nihilisme, ytringsfrihet, anarki, DIY Fitte, rock og revolusjon

Iggy Pop, Nietzsche, Sid & Nancy

Heroin

Kapitalisme

Sex Pistols - Never Mind the Bollocks Ja

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

HOOLIGANS

1974 - 2004

London, England Casuals «Stand Your Ground» Ølmage, tatoveringer, skalla Tape fotballkamper Vinne fotballkamper, vold Vold Barrington Patterson Guinness Vold West Ham vs. Millwall Nei

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

SVARTLAMON

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

BLITZ-MILJØET

1982 - d.d. Skippergata 6, Oslo Pønkete venstresosialister, pøbler «No hard drugs», «Kutt pengemakta!» Palestina-skjerf, naglebelter, lær, nesering Margaret Thatcher, FrP, kapitalisme, nynazisme Anarki, væpna revolusjon, AKP(m-l) Pønk Stein Lillevolden Hasj Hard drugs Stormingen av Oslo rådhus i 1986 Ja

1990 - d.d. Trondheim Norges første byøkologiske forsøksområde «Svartlamon lever!»

Røde øyne, ullgenser, rullings Boligpriser, riving, kapitalisme, patriarkatet Anarki, dugnad, motkultur, kunst, rusreform Ting som er gratis Karl Marx, Trotskij, Bjørnar Moxnes Marijuana Fjordland Selvbyggerprosjektet Ja

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

HIPSTER

2008 - 2015 Løkka Skjeggkre “Fett” Dum snurrebart, flanell, manbun, beanie, tegl Mainstream Avokado, mikrobrygg, naturvin, indie, rusreform Ingen Hozier, Father John Misty, Bon Iver Espresso, Caffe Latte, Flat White, Cappuccino Mainstream, kapitalisme MGMT - Oracular Spectacular Nei

ANTI-VAXXERS

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

INCEL

2019 - d.d. Reddit Blue-baller, permavirgin «End reverse-rape» Dunbart, t-skjorte Chads, kvinner, minoriteter Vold, gaming, mannsdominans Selvforakt og kvinnehat Jordan Peterson, Andrew Tate Databrus Porno u/womenCanOnlyLoveChad Nei

Tid: Fødested: Også kjent som: Slagord: Visuelle kjennetegn: Mot: For: Inspirert av: Sentrale personer: Foretrukne rusmidler: Guilty pleasure: Magnum Opus: Anerkjent av ettertiden:

2021 - d.d. USA Alt-right «I call my own shots» Overvekt Vaksiner, abort, LGBTQIA+, klima, forskning Ytringsfrihet, USA, Second Amendment Pseudovitenskap, fake news Ben Shapiro, Charter-Svein, Donald Trump Oxy, Jesus Arbeidsløshet

Stormingen av Kongressen i 2021 Nei

Kollektiv hjernetåke

tekst Benjamin Hogseth foto Emil Magnus

Når man ser tilbake på fortiden er det lett å la seg fortrylle av varme minner og stilrene fotografier med den estetiske kornigheten fra en rull Kodak Gold. Det er ikke til å legge skjul på at det leder til en virkelighetsfjern idé av fortiden, da det er mange som har det bedre nå enn de hadde det før. Dagens samfunn har plass til flere enn før. Fortiden var ikke bedre, i hvert fall ikke for enkelte mennesker.

Likevel er det noe som mangler i dag, noe som generasjonene før oss hadde mer en nok av. Fra månelandinger, skyskrapere og internasjonale

romstasjoner, til FN og en ide om en forent verden. Det var en optimisme, en visjon for en felles idealistisk retning. Der vi nå stirrer på våre egne sko og lurer på hvordan vi skal komme oss gjennom den situasjonen vi står i, så generasjonene før oss opp og lurte på hva som var der ute.

Selv den dag i dag, et halvt århundre etter vi landet på månen, er et av de mest ambisiøse prosjektene i dagens romfart, å dra tilbake til månen.

Om den politiske og kulturelle zeitgeisten anno 2022 skulle beskrives med ett ord hadde det vært postmoderne stagnasjon.

Ofte føles det som om vi er i en slags kollektiv hjernetåke, som forhindrer oss fra å ta tak i det mangfoldet av problemer vi står foran. En slags nummenhet som gjør at vi aldri helt klarer å se for oss svaret. Det virker som om vi har gitt opp å klatre mot fremtiden, men heller har gått av stigen for å finne vår egen hale.

Kanskje er det da sånn at vi ikke har for mange problemer, men at vi ikke vet hva vi vil at svaret skal være?

Vi er per dags dato i sluttfasen av en pandemi, midt i en proto-kald krig og i startfasen av en miljøkatastrofe som kan sette det siste punktumet for menneskeheten slik vi kjenner den. Likevel føles det ut som om Fukuyama hadde rett da han sa at historien sluttet med det liberale demokratiet. Vi har liksom ikke troen på at noe annet er mulig.

Er det altså slik at ikke engang en eksotisk gryterett av katastrofer kan vekke den kollektive ånden til å ta styring over vår egen fremtid? At global oppvarming servert med en siderett av Russisk gass-kvelertak ikke er nok til å få oss til å omstille til fornybar energi? At et samfunn som er enormt mer produktivt enn noen gang tidligere ikke klarer å se for seg noe annet å bruke tiden på enn å sitte på jobb?

Om den politiske og kulturelle zeitgeisten anno 2022 skulle beskrives med ett ord så hadde det vært postmoderne stagnasjon. For

forutenom å være et utrolig irriterende ord, er postmodernismen også en perfekt beskrivelse av samfunnet vi lever i nå. Fortapt tro på narrativer, forkastelse av mening og politisk impotens.

Tiden er her for å innføre en ny epoke; nymodernismen. En ny tro på menneskeheten, og dens evne til å gjøre makt fra vilje er kanskje akkurat det vi trenger nå. En vridning av det kollektive synet på hva som er grunnen til at vi står opp om morgenen. En gjenerobring av det moderne narrativet.

For kanskje er det akkurat nymodernismen som skal være naloxonet for et bedøvet samfunn som har overdoset på metakultur og underambisjon?

Velkommen ned til Trondheims kjellerbarer

tekst Elly Emma Hesjevik og Anders Skaar

foto Elly Emma Hesjevik, Anders Skaar og Emil Magnus

Man finner dem spredt over alle byer. Bortgjemt fra gatas liv og dømmende blikk. I dagslys har de lett for å bli oversett, men når øltørsten kommer frem blir man dratt mot dem. Mot beskjedne inngangspartier og trapper som fører ned mot det ukjente. Ned til kjellerbaren. Skjermet fra innsyn og utsikt, i mørke og intime lokaler med dårlig ventilasjon. Her er det lett å glemme livets kvaler, eller at det er tirsdag, eller at klokken kanskje ikke er så mye.

Utover 70-tallet dukket det opp kjellerbarer i private hjem over hele landet. Enhver forelder i discoens tiår drømte om å ha et sted hvor man kunne trekke seg unna overetasjens ordinære liv. Et sted hvor far kunne ta noen øl med gutta eller invitere til fest uten at omverdenen eller barn kunne ødelegge illusjonen. Er det fortsatt skjermingen fra «overetasjens» stress og forpliktelser som lokker oss ned i kjellerbarene? Hvorfor egner disse lokalene seg så godt som utesteder? Vi har tatt turen ned til tre av Trondheims kjente og mindre kjente kjellere for å få en større innsikt i hva som skjer der.

ØX tap room

Øx tap room kan trygt plasseres i high end kategorien av kjellerbarer. Forkjærlighet for øl er en fellesnevner for de fleste som frekventerer kjellerbarer, men her er det ølets kvalitet heller enn kvantitet som står i fokus. «Dette er et sted for ølentusiaster» påpeker bartender Thomas Walmsley. Stedet gir en følelse av å være åpent og stort på tross av at vi befinner oss under bakken. Åpenhet har klart vært i tankene under innredningen når man ser glassrutene rundt barens store sølvfargede gjæringstanker. Vi snakker med en av gjestene som påpeker hvordan alle de små nivåforskjellene som «ikke gir mening», absolutt gir mening i et sted som dette. Han har et godt poeng. Noen få bortgjemte seksjoner og små nivåforskjeller gjør at de ulike sittegruppene oppleves som intime.

Øx beviser at en kjellerbar ikke må være brun for å fungere godt. «I de fleste kjellerbarer kommer det et punkt på kvelden når eldre karer begynner å løfte på hverandre» melder en av gjestene, en selverklært kjenning av kjellerbarer. Øx er ikke et slikt sted. Rundt om i lokalet sitter det flere par, noen av dem mer etablerte enn andre. Kanskje Øx er stedet for en første date? Under en behagelig belysning som verken er for mørk eller lys. I et lokale som balanserer nytt med den rustikke kjellerestetikken. Bortgjemt fra omverden og trondheimsvær.

Circus bar

Vi drar videre retning Circus. I kontrast til Øx, kan man si at denne kjelleren ligger trygt i kategorien brun bar. Når vi synker ned trappene kjenner vi på en spenning. Hvilket sirkusshow kan vi vente oss denne gangen? Den mørke kjelleren er avlang. Høye bord og krakker følger benken som strekker seg langs med langveggen. Det smale rommet gjøres enda litt trangere ved at bardisken tar plass i nesten hele lokalets lengderetning. Hvor enn folk står eller sitter, er det kort vei til ølkrana. «Circus hadde ikke vært Circus om det ikke var litt mørkt og trangt.» forteller Torleiv Berge, som er med å drive denne godt kjente kjellerbaren. Og trangt er det. Man kan krype ned i denne kjelleren for å gjemme seg fra omverdenen, men her nede kan man ikke gjemme seg fra de andre gjestene. Det smale området mellom bar og sittegrupper fungerer som transportåre, dansegulv og barkø. I denne sonen blir man tvunget til å interagere med kjellerens andre gjester.

Hvem er disse gjestene? «Det er en morsom blanding av mennesker som samles her nede» forklarer Torleiv. Det er altså ikke bare en type menneske som frekventerer her. Noe vi også erfarer. Rundt et bord sitter rollebesetningen av den nyoppsatte Cats musikalen på Trondheim teater. Innerst i lokalet sitter en eldre gjeng som i utgangspunktet pleide å dra hit da stedet var en countrybar. «Her er det kanskje litt klamt, men det er hvertfall metaforiskt høyt under taket.» avslutter Torleiv før han må gå for å tappe øl.

Selv om det ikke er fredag enda er det god kok på Circus. Gjestene er kommet for en rolig øl, men ender fort opp med en Hiroshima bomb. «Helgen kommer liksom tidligere til denne kjelleren. Her er du i en egen underverden der de på bakkeplan ikke eksisterer. Da er det lett å glemme både de der oppe og at du skal på forelesning i morgen.» Dette kan noen studenter fortelle, de har akkurat gått på «Hiroshima-smellen» som de kaller det.

Dragvollkjelleren

Vår siste kjeller ligger i studentbyen på Moholt, stedet hvor man finner Trondheims høyeste tetthet av kjellerbarer. Vi følger gangstien som strekker seg mellom de lave teglsteinsblokkene. Forbi innganger som leder ned til kjellerbarer eid av ulike linjeforeninger, til vi stopper ved Dragvollkjelleren. Den allerede lille kjelleren er delt opp i flere små rom, med hver sin klare funksjon. Et beerpongrom, et danserom, et loungerom, og i sentrum av det hele; rommet med bardisken. Kjellerbaren driftes av linjeforeningene på Dragvoll, som ikke er kjent for sine store

budsjetter. Noe som også gjenspeiles i barens begrensede midler, melder Trygve Larsen, en av barens bartendere. «Heldigvis fungerer det enkle interiøret godt i et kjellerlokale som dette» skyter Erik Johansen inn, han er også bartender. Det stemmer nok. Hvite og svarte vegger med spor etter tidligere fester og enkle sittegrupper bygget opp av europaller. Du får følelsen av å være i en kjeller hvor samfunnets regler og normer ikke står like sterkt. Kjellerbarens begrensede midler har dekket de helt essensielle tingene. De to bartenderene viser alle de ulike lyssettingene som er installert rundt baren. Trygve skrur opp lyden på anlegget, bassen kan kjennes i hele det lille undergrunnslokalet.

Bartender Erik mistenker at det nettopp er «underground» følelsen som trekker så mange studenter til kjellerbarer som dette. «Vi har merket at lokalet gir litt ekstra promille. Folk som kan å drikke andre steder, går fort på en snurr her under bakken.» fortsetter Trygve. Det er tydelig at dette lille kjellerlokalet fungerer som en slags frihavn for øltørste Dragvollstudenter. Her i et shabby trangt lokale, blir både stemningen og promillen for høy.

Milliardoverskridelser

tekst Sigve Prytz ill U stras J on Nikolay Hjertaas

Kostnadsoverskridelser i offentlige prosjekter har blitt en vanesak. Vi ser overskriftene fra de store avisene hvor vi blir presentert store summer som kastes bort, men diskusjonen mangler. I en tid hvor det økonomiske handlingsrommet til både stat og privat strammes inn, er det rart at dette ikke er en større debatt.

milliarder

Fornebubanen og det nye regjeringskvartalet. Det finnes mange eksempler, men det trengs ikke flere. Begge prosjektene har store kostnadsoverskridelser i milliardklassen. En milliard er så stort at de fleste av oss ikke har et forhold til en slik størrelse. Majoriteten vet hvor mange nuller det er i en milliard, men de færreste av oss har et reelt forhold til milliarder.

vi har det for godt til å bry oss Nordmenn lever generelt ganske komfortable liv. Om staten bruker noen ekstra milliarder her og der er vel ikke så nøye. Vår hverdag endres ikke betraktelig om staten blåser tjue milliarder på t-bane. Vi har hatt en lang periode med økonomisk vekst og mye rikdom. Det burde riktignok ikke være en unnskyldning, men det er nok en av flere forklaringer på en uansvarlig forvaltning av offentlig midler og lite oppmerksomhet rundt det.

dobbelt så stort som i sverige og finland Norges statsbudsjett er i 2022 på størrelse med Sveriges, som har dobbelt så mange innbyggere. Finland, med ganske likt innbyggertall har rundt halvparten så stort statsbudsjett som oss. Våre naboland har en lignende nordisk modell. Det gir ikke mening at Norge skal være dobbelt så dyrt i drift per innbygger som våre naboland.

mye vil ha mer

Politikerne utformer statsbudsjettet, fordeler og omfordeler av goder. Det blir flere goder for hvert år. Vi har en generasjon med politikere som har fråtset i økonomisk vekst og olje. Det er grobunn for politisk ukultur. Alle vil ha mer til sitt prosjekt, sin komité eller sitt departement. Uansett hva det brukes til er det en suksesshistorie å få bevilget midler. Det sies at man ikke vinner valg på kutt i budsjettet, men vi har ikke så mange eksempler på det.

prioriteringer

På grunn av oljen som smører det norske systemet har vi ikke behøvet å sette like mye til side. «Prioritering» har blitt et fremmedord. Enkelte ting som har blitt gjennomført, hadde kanskje ikke livets rett i utgangspunktet. Vi er tjent med strengere prioriteringer i begge ender av skalaen. Det et riktig steg i retning av mer effektiv pengebruk. De beste prosjektene vil ideelt sett vinne frem og ha strammere tøyler.

manglende eierskap

En ting er å begå en feil, det er menneskelig. En annen ting er systemfeil. Feil som skjer gang etter gang uten at det får konsekvenser. «Skin in the game» er det noe som heter. Kanskje er det en løsning på ineffektiv pengebruk. Hvis beslutningstakerne hadde mer eierskap til prosjektene ville det kanskje sett annerledes ut. For å sette det på spissen; hvis det var politikernes penger det var snakk om, hadde de stått igjen med litt flere milliarder. Kostnadsoverskridelser burde altså møtes med konsekvenser for de involverte. Det er nok vanskelig å inkorporere dette i praksis, men det løses nok med en milliard eller to.

referanser

Jensen, M. H. (2022, Oktober 4). Mener Norge trenger prioriteringsdebatt om pengebruken. Hentet 4.10.22 fra www. skatt.no/2022/10/04/norge-trenger-prioriteringsdebatt-ompengebruken/

QUIZ

om alt under

1 Hva heter det dypeste punktet i havet?

2 Hvilket begrep brukes for å beskrive en valuta som ikke har en underliggende verdi?

3 Under unionstiden med Danmark kunne man handle med blant annet speciedaler kommer skilling og mark. Hva var mest verdt av en skilling og en mark?

4 Under dette modellnavnet er det produsert mer enn 40 millioner biler. Bilprodusenten holder til i Japan og modellen heter ...

5 Hvor mange medaljer vant Norge i skøyter under Vinter-OL i Sotsji i 2014?

6 Norge vant én gullmedalje under disse lekene. Hva heter utøveren?

7 Hva heter den tidligere tyske tennisspilleren, som er kjent under tilnavnet «Fraulein Forehand»?

8 Svenske Rolf Magnus Joakim Larsson er bekjent under artistnavnet ...

9 Hva heter briten som vant gullmedalje menn singel under Sommer-OL i Rio 2016?

10 Hva består mesteparten av jordens indre faste kjerne av?

11 Under hvilken internasjonal filmfestival deles prisen «Gullbjørnen» ut?

12 Under hvilken krig foregår handlingen i boken «Krig og fred» av Leo Tolstoj?

13 Hvilket år ble «Mossekonvensjonen» undertegnet?

14 Hva kalles den bestialske straffemetoden til sjøs (som forlengst er avskaffet), hvor offeret dras i et tau under skroget fra den ene til den andre siden av skipet?

15 Hvilken norsk krigshelt dekorert med Krigskorset med sverd for sin innsats under andre verdenskrig, ble i 1952 utnevnt til kontreadmiral?

16 Hvilken berømt britisk sjøhelt døde under slaget ved Trafalgar (etter å ha sikret Storbritannia seieren)?

17 Hvilken admiral, som egentlig var imot Japans krig med USA, ledet den japanske marinen under angrepet på Pearl Harbor?

undervurderte ting

Å vorse alene

Linja er tynn mellom alenetid og alkoholisme

Edruhelg Du er i hvert fall ikke alkoholiker

Alene hjemme i kollektivet Definitivt alenetid

Fotbad Ingenting er som følelsen etterpå, det er sjeldent man er ren på beina

Varm klut på hodet Som en god klem fra mor

Ex.phil Hat det eller elsk det

Suppe Som en varm klut i magen

Selvvarmende nudler Denne er smal

Facebook marketplace En slags Finn med gamle folk som selger ting altfor billig

Prim som voksen Alt man kan kjøpe med voksenpenger

tekst Hanna Wers og Marie Sevang

God vin til under 150-lappen

tekst Maren Sofie Duesund ill U stras J on Nora B. Ommundsen og Petter Ringstad

Crudo Catarratto Zibibbo 2021 139,90 kr

En personlig favoritt. En skikkelig saftig og leskende hvitvin med litt krydret og tropisk smak. Denne passer nok bra til sjømat, selv nyter jeg den ofte også bare ved peisen med en god film eller bok.

J. Moreau & Fils Chardonnay 2021 134,90 kr

Veldig lettdrikkelig chardonnay uten eik. Ung og crisp med god mineralitet og syre. Passer utmerket til skalldyr og fisk, eller bare for å drikke og mimre om sene sommerkvelder.

Ioppa Colline Novaresi Nebbiolo 2021 150,00 kr

Her får du en typisk nebbiolo uten å tømme lommeboka. God frukt og bra syre. Vær oppmerksom på at denne har en del tanniner (les: snerp) og noen syns den kan være litt stram å drikke alene, men en veldig god matvin. Prøv den til lam, storfe, rød pizza eller en soppbasert rett.

Jan Vidal Vita Vivet Cava Brut 154,90 kr

Denne cavaen sprenger 150-kroners budsjettet, men det er den verdt. Billig musserende av kvalitet er ikke alltid lett å finne, men dette er en innertier. En flott balansert cava som er perfekt å starte selskapet med eller finne fram om noe skal feires.

Dönnhoff Riesling 2021 / Dönnhoff Riesling

Trocken 2021 139,90 kr

Nå sparker jeg ned åpne dører, men man kan ikke unngå å nevne polets sannsynligvis beste kjøp til under 150 kr. For mange en klassiker, og om du ikke allerede har prøvd den bør du gjøre det snarest.

Trocken betyr tørr, som igjen betyr lite sukker. Drikker veldig godt alene for de som er glad i en tørr riesling, og hvem er vel ikke det? Ellers ville jeg prøvd den til fisk, skalldyr, vegetar eller fet mat.

Er du glad i den litt søtere varianten, anbefales den første av dem. Den er også svært matvennlig med sin restsødme. Par den med sushi eller annen asiatisk eller meksikansk mat.

Niepoort Drink Me Nat Cool Tinto 2021 182,90 kr (100cl)

Denne flaska er 1L, altså større enn de «vanlige» flaskene på 75cl. Justerer du for mengde, koster denne godt under 150 kr. Dirk Niepoort, vinkongen fra Portugal, produserer vin og portvin langt opp i de høyere prisklasser. Dette er en lettdrikkelig og leskende rødvin som vil imponere uansett hvem som kommer på besøk. Her får du mye vin for pengene både med tanke på kvalitet og kvantitet. Og navnet – Drink Me –kunne det vært mer passende?

Carussin Completo 189,90 kr (100cl)

Også denne flaska er 1L, og koster under 150 kr om du justerer for «vanlig» flaskestørrelse. Carussin er enda en produsent å legge på minnet, prøv gjerne også deres andre budsjettvennlige viner. Dette er min nye husvin når det kommer til de røde. Det er umulig å bomme dersom du serverer denne til pizza eller pasta. Vinen er perfekt å ta med som vertinnegave eller å servere til gjester, da du får noen ekstra glass i flasken. Eller er du kanskje bare litt ekstra tørst selv?

under

lupen

SIRI, 1. KLASSE

Har du noen prosjekter underveis?

– Jeg skulle ønske jeg hadde masse prosjekter. Det kommer.

Hva undrer du deg mest over i hverdagen?

– I går for eksempel, jeg spiste to polarbrød, og etterpå fant jeg ut at de var mugne. Det var veldig ekkelt. Så da begynte jeg å lure på hva mugg smaker.

Og så tenkte jeg at jeg har jo allerede spist det, så jeg smakte litt til.

Hvordan forholder du deg til verdens undergang?

– Oi, eh, hmm. Gidder ikke bruke en eneste kalori på å tenke på når livet går over. Jeg vil egentlig ikke tenke på at livet skal ende. Man vet jo aldri hvor lang tid man har, så man må bare leve dag for dag. Når jeg sier det høres det ut som jeg er dødssyk, men det er sant!

Har du opplevd noen undre i det siste?

– Nei.

Hva synes du er undervurdert?

– Det er underv urdert å gi hverandre en klem, vi må klemme mer! Føler du deg underfundig?

– Nei, jeg føler meg ganske åpen og jeg er ikke smart nok til å være lur og underfundig.

LARS, 1. KLASSE

Har du noen prosjekter underveis?

– Ja, AFAG-konkurransen.

Hva undrer du deg mest over i hverdagen?

– Studiet? Nei … Livet? Framtiden. Hvordan forholder du deg til verdens undergang?

– Litt mer at jeg ikke gjør det. Legger det i bakhodet og ikke tenker på det. Har du opplevd noen undre i det siste?

– Et under at jeg kom inn på arkitektur. Tror ikke så mye på undere og mirakler og sånt. Hva synes du er undervurdert?

– *Lang tenkepause* Vestlandet. Nei, ka annet då, planter. Planter er undervurdert. Og være lenge på tegnesalen*. Føler du deg underfundig?

– Ja.

*dette var rundt kl 19

tekst og foto Frida Tobiassen Lid og Hedvig Vollset

PETER, OVERINGENIØR

Har du noen prosjekter underveis?

– Alltid. Akkurat nå en stol.

Hva undrer du deg mest over i hverdagen?

– Hvordan planlegge dagen og være forberedt på alt mulig.

Hvordan forholder du deg til verdens undergang?

– Jeg har blitt eldre, så jeg tenker mer på det nå enn da jeg var 30. Men samtidig, jeg tror det er håp i folk. Folk flest er bra folk.

Har du opplevd noen undre i det siste?

– Ikke helt mirakler, men jeg synes at det bestandig er noe positivt som kommer ut fra negative ting i livet.

Hva synes du er undervurdert?

– Folk som er lengst ned på stigen, i arbeidslivet og generelt. Det finnes folk som ikke er så fokusert på penger og suksess, og de er også viktige i livet.

Føler du deg underfundig?

– På en bra måte.

HEDDA, 1. KLASSE

Har du noen prosjekter underveis?

– Leker litt med et par ideer foreløpig, så får vi se hva det blir til!

Hva undrer du deg mest over i hverdagen?

– Hvordan man kan bli en morgenfugl?

Hvordan forholder du deg til verdens undergang?

– Den tunnelen har jeg ikke forvillet meg inn i. Har du opplevd noen undre i det siste?

– Å klimpre litt på piano i mellomrommet når skoledagen drøyer. Anbefaler ikke å høre på da, for din egen del.

Hva synes du er undervurdert?

– Jeg har lyst til å si regn, men kommer til å hate meg sjølv for det senere.

Føler du deg underfundig?

– Nei, pleier ikke å spøke med sånt.

For oss handler det ikke bare om høy arkitekturkvalitet.

Det handler om å skape rom for bedre liv.

Tenk

Det lønner seg å være fagorganisert under studietiden

Det er ingen tvil om at det lønner seg å være organisert i Arkitektenes fagforbund (AFAG) som arkitektur- eller designstudent. I tillegg til å tilby markedets billigste studentforsikring, får du som studentmedlem tilgang på gratis rådgivning innen jus og karriere, invitasjoner til relevante kurs og sosiale arrangementer og tilgang på årlig lønnsstatistikk med lønnsanbefalinger for studenter. På toppen av det hele kan du søke om reisestipend i forbindelse med diplomarbeid.

Studentmedlemskapet i AFAG koster fra 400 kr i året inkludert forsikring.

Du kan lese mer om Arkitektenes fagforbund og dine medlemsfordeler på www.afag.no.

Gjør som 5600 arkitekter og designere før deg - meld deg inn i Arkitektenes fagforbund Arkitektenes fagforbund (AFAG) er et fagforbund for personer med mastergrad eller tilsvarende innen arkitektur, planlegging, kunsthistorie og design. Forbundet organiserer også de som driver egen virksomhet samt studenter. AFAG har over 5600 medlemmer og er tilsluttet hovedorganisasjonen Akademikerne. AFAG har som mål å arbeide for gode lønns- og arbeidsforhold gjennom ordnede avtaleforhold, yte medlemmene bistand i tvister med arbeidsgivere og arbeide for full sysselsetting blant arkitekter, planleggere og designere.

Anders Egge (ansv. red.)

Elly Emma Hesjevik (øko.ansv.)

Runar Dahle Bakland (jour.ansv.)

Martin Alvenes (nettsideansv.)

Edvard Solgaard (foto- og ill.ansv.)

Signe Dahl (layoutansv.) Petter Ringstad (arr.ansv.)

skribenter

Eivor Runde Barlaug, Sigve Lødmel, Anders Egge, Hanna Wers, Marie Sevang, Martin Alvenes, Maria Magdalena Mühleisen, Linn Sofie Olsen, Benjamin Hogseth, Elly Emma Hesjevik, Maren Sofie Duesund, Sigve Prytz, Frida Tobiassen Lid, Anders Skaar, Hedvig Vollset

fotografer og ill U stratører

Maria Magdalena Mühleisen, Emil Magnus, Frida Tobiassen Lid, Nora Bakken Ommundsen, Nikolay Hjertaas, Benjamin Hogseth, Elly Emma Hesjevik, Signe Dahl, Martin Alvenes, Anders Skaar

Signe Dahl, Maria Magdalena Mühleisen, Nora Bakken Ommundsen, Martin Alvenes forside

takk til

vil d U skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til Tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.

Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder.

Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskrifteta.no

til bidragsytere tidsskriftet a www tidsskrifteta no A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur, kunst og design på NTNU, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

annonser Elly Emma Hesjevik, annonse@broderskabet.no

kontanktinfor M as J on Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: redaksjonen@tidsskrifteta.no Nett: www.tidsskrifteta.no

Printes av: MERKUR grafisk Trykkeriet er svanemerket Opplag: 150 Trykk: 120 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

Nora Bakken Ommundsen

redaksjonen

Arctic Salmon Center, Hamarøya, Nordland