Tidsskriftet A3/2021 by Tidsskriftet A

4–5

6–17

18–21

oppdateringer

reportasje

Hva skjer, A?

Credo

Smaken er som baken

22–25

26–27

28–29

essay

tegneserie

Architecture exists in the public

Architect Man

Stereotyper på NTNU

30–41

42–43

44–47

tidsskriftet a tester:

illustrasjonssak

Øl

De 5 smaksansene

Smakløst

48–53

54–55

56–57

intervju

dikt

anbefalinger

En smak av den nye dekanen

Post-corona, vi har mistet all smak

Erik og kriss, jazz, ghettosandwich, m.m.

illustrasjonssak

fra arkivet – A2, 2018

hver sin smak, håvard gismerøy ekker

leder

Ordet smak favner mange betydninger. Smak kan være en iboende egenskap hos et stoff som vi opplever gjennom sansene våre, eller noe som ikke tilhører objektet i det hele tatt, men noe som vi mennesker anser oss som eiere av. Er smak den subjektive opplevelse av forkjærlighet i en bestemt retning eller er det den objektive og sikre evnen til å ta en kyndig, estetisk vurdering? Spørsmålet om god og dårlig smak har filosofene beskjeftiget seg med i årrekker. Nå er det tidsskriftets tur til å smake på temaet. Er vi arkitekter smaksdommere som skal utvikle vår egen subjektive stil? Eller er vår oppgave å tegne noe som er nøytralt og generelt nok til at alle og enhver skal kunne like det? Kanskje er vi egentlig bare behovstolkere som oversetter brukerens uttrykte behov til et prosjekt de aldri kunne tenke seg til, men likevel kommer til å elske. Denne utgaven byr på saker med stort spenn. Vi tar turen fra Michelinstjerne til laktofermentert stout, fra mannen på gata til den nye dekanen, og fra studenter til drittsekk-arkitekter. Vi utforsker temaets mange betydninger. Håper det smaker.

frida mjelle rønning ansvarlig redaktør

Hva skjer, A? Julemarkedet i Trondheim når 1-19. desember sted Trondheim Torg

julebyentrondheim.no

På Torvet i Trondheim sprer Julemarkedet lun og nostalgisk julestemning i hele 19 dager. Årets største juleopplevelse introduserer også en ny, stor attraksjon; et høyreist pariserhjul som tårner 33 meter over bakken og 15 meter over selveste Olav Tryggvason-statuen – i hjertet av Trondheim.

Julekonsert med Hoeykoret og Jamgruppa når 1. desember kl. 20

julebyentrondheim.no

sted Skiboli

Kom i julestemning på Skiboli med korsang av hoeyeste klasse, samt fengende musikk fra Jamgruppa. 30 kroner er alt du trenger for å kickstarte julestemningen til en velkjent trall i godt lag – kanskje får du også vrikket rockefoten. Varm gløgg, kaffe og kaker blir servert. Alt dette og mer venter deg på Skiboli onsdag 1. desember kl. 20.00, vel møtt!

It’s Just a Phase når 19. november - 13. februar 2022

elizabeth ravn, k-u-k.no

sted Kjøpmannsgata Ung Kunst

Dette er den aller første utstillingen på K-U-K, kuratert av Rhea Dall og Elmgreen & Dragset. Tematisk ser utstillingen på livsfaser og måten de har endret seg på i lys av samfunnsmessig, etisk og teknologisk utvikling i nyere tid. Med særlig fokus på kropp og identitet vil kunstverk fra 29 kunstnere med svært forskjellige bakgrunner og fra hele verden, bringe K-U-Ks utstillingsrom til live, mens institusjonen tar sine første skritt.

Jul på Sverresborg når 4-5. og 11-12. desember

Rusle rundt mellom vakre julepyntede hus og markedsboder, hør nydelig julemusikk, kjenn lukten og smaken av alle godsakene og vær med på koselige, tradisjonelle juleaktiviteter. Det blir blant annet konserter med Damekoret Hedda, Trondheim Toradergrupper og Candiss. Garantert julestemning!

sverresborg.no

sted Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Tidsskriftet A ønsker alle en riktig god jul!

c r e d o tekst og foto

Gard Gundersen Sagbakken og Frida Mjelle Rønning

I den nye bydelen Lilleby, som er under stadig utvikling, ligger et lite matunivers med store ambisjoner. Sentrumet i dette universet, Credo, ble i 2018 omtalt av Dagens Næringsliv som «Norges beste restaurant». Omkranset av høye leilighetsbygg og lave rekkehus, ligger det transformerte industribygget, som i tillegg huser den rustikke søsterrestauranten Jossa. Bygget ble i 2019 nominert til Statens pris for byggkvalitet. Samme år ble også tildelingen av Michelinstjerne og Michelins bærekraftpris et faktum. Det er ikke tilfeldigheter som har ført til denne hederen, omtalen og posisjonen som Credo er i, verken når det kommer til den gastronomiske eller den arkitektoniske opplevelsen. Med en stødig hånd og et fremadrettet blikk er eier, restaurantsjef og kokk, Heidi Bjerkan sentral i alle valg som tas i Lillebys pulserende mathjerte. lokalet på lilleby

Frem til 2007 huset den funksjonalistiske bygningen fra 1948, Bergs Maskinhall. Parallelt med utviklingen og transformasjonen av Lilleby til en ny, grønn bydel, har også maskinhallen blitt det nye hjemmet til Credo, som tidligere holdt til i en veit i Midtbyen. Med flyttingen ble det naturlig for restauranten å være enda mer ambisiøs, og desto viktigere ble det å kunne løfte de lokale samarbeidspartnerne ytterligere frem i rampelyset. Ambisjonen – og nivået – gjenspeiles i arkitekturen og interiøret, og går igjen i alle detaljer, fra store til små. Omkranset av høye boligkomplekser og vennlige rekkehus ligger det basilikaformede transformasjonsprosjektet, som delvis har blitt en del av konstruksjonen til den gamle maskinhallen. 6

«Jeg kunne uansett ikke tenkt meg at noen skulle bygd et nytt lokale til oss. Men det var viktig å gjøre lokalet fleksibelt. Jeg liker ikke å tenke at noe skal være for resten av livet»

– Man får jo egentlig ikke tak i slike restaurantlokaler. Jeg kunne uansett ikke tenkt meg at noen skulle bygd et nytt lokale til oss. Men det var viktig å gjøre lokalet fleksibelt, jeg tror ikke man kan planlegge for resten av livet. Ting endrer seg, og pandemien har vist hvor viktig det har vært å ha et fleksibelt lokale som kan tilpasses til skiftende behov, forteller Bjerkan. I godt samarbeid med Skibnes Arkitekter har Bjerkan selv vært med på hele prosessen med å utforme lokalet som nå huser Credo og Jossa. – Det gikk veldig kjapt fra vi fikk ideen til det hele var ferdig. Jeg og arkitektene forstod hverandres behov godt. Jeg tror det viktig å stole på fagfolk, at de er gode på det de driver med. Bjerkan forteller om en gjest som kom for å spise på den første åpningsdagen til nye Credo som fortalte at han hadde jobbet der hele sitt liv. Han var så stolt og fornøyd, og det hele var så rørende at alle sto og gråt. – Historien til bygget sitter jo i veggene, og det

merkes at dette er et bygg hvor folk har jobbet. Det mener jeg er verdt å ta vare på. Jeg tror det er viktig å være bevisst på historien. Det gjør at vi som jobber her blir mer solide, og får en større respekt for bygget. Bevaring og transformasjon av det gamle bygget handler ikke bare om historiene og de arkitektoniske kvalitetene, men vel så mye om det viktigste fundamentet Credo hviler på: bærekraft. – Bærekraft er noe vi jobber med hver dag. Alt starter jo med jorda, men vi jobber ikke bare med veien til bordet, men også tilbake til jorda. Fra jord til jord. Vi komposterer så mye som mulig, men avfallshåndtering er utfordrende. Som restaurant prøver vi alltid å tenke: Hvordan skal vi legge igjen minst mulig avtrykk, men samtidig mest mulig formidling og kunnskapsdeling? En viktig del av det er rett og slett å bare inspirere andre til å gjøre små grep. Om alle sammen, i hele verden, gjør noen små endringer, så kommer vi langt på vei. Det er det vi prøver å formidle til de som kommer hit, heller enn å formane noe.

veien fra veita

Veien til Lilleby har vært lang, og ikke så åpenbar som det flotte restaurantlokalet kanskje gir inntrykk av. Historien går tilbake til 1998, da Bjerkan ble invitert med til å starte Credo sammen med Calle Fegth og Tor Schjølberg. Tilholdsstedet den gang, og frem til 2017, var på hjørnet av Ørjaveita og Credoveita – veita som også ga restauranten sitt navn. Beliggenheten var i en litt mørk sidegate til Trondheims mest travle partystrøk, og overgangen til det nye lokalet på Lilleby kunne omtrent ikke vært større. Når man nå trer inn den tunge tredøra til matuniverset på Lilleby blir man møtt av et luftig og stort rom, med lys flommende inn fra store, industrielle vinduer oppunder den bevarte saltaksformen. Adkomsten via vestportalen plasserer besøkende i basilikaens midtskip, hvor vinduene opptrer som klerestorium, og hvert sideskip innehar hver sin restaurant; Credo i nord og Jossa i sør. Det er gjennomgående godt lys i bygget, for i tillegg til de gamle industrivinduene er hele vestfasaden et eneste stort glassfelt. Dette gir liv til den lille grønne, spisbare jungelen som finnes på de ulike nivåene i bygget. Her gror

det i plantekasser på taket til de indre volumene, og området rundt inngangspartiet bugner av svære vekster. Det store fikentreet ved inngangen bærer ingen frukter, men bladene brukes til å smaksette is og oljer. Alt som plantes kan spises. – Vi produserer mat her inne også og ansvaret for vanning og vedlikehold deles av alle ansatte. Ikke bare er det bra med egendyrka ingredienser, men alle plantene gjør det også bedre å jobbe her. Bedre luft og innemiljø, rett og slett. Også er det veldig viktig for oss som jobber her å ha det godt rundt oss. Der gir også de store vinduene et godt arbeidslys, og selv tror jeg ikke at jeg kunne gått tilbake til å jobbe på et mørkt kjøkken igjen. kvalitet over kvantitet

Mesaninen i lokalet huser restaurantens loungeområde. Her tas gjester med både før og etter selve restaurantbesøket. Dette flerbruksrommet kan oppleves som en nøye kuratert samling av møbler, servise og kuriositeter. – Alt er norsk design, og mye er kjøpt brukt. Noe er fra det gamle lokalet vårt, jeg prøver å gjenbruke så mye som mulig. Tingene våre skal

være av kvalitet og vare lenge, og de burde tåle å brukes og få noen skrammer. Litt patina bygger bare opp under historiene vi forteller. Men ting må skje steg for steg, man må sette tæring etter næring. Bygget er bygd med minimalt med midler, og vi har virkelig ikke hatt råd til alt fra start. I restaurantlokalet i første etasje og mesaninen finner man et solid utvalg møbler fra den Moldebaserte møbelprodusenten Fjordfiesta. Bjerkan nevner stolt bordet med 750 millioner år gammel Oppdalskifer, og forteller om det store trebordet laget av 50 år gammel bjørk fra Fannremsgården, en av de viktigste samarbeidspartnerne til Credo. – For meg er luksus et godt stykke tre. Selv liker jeg ikke kjipe bomullsduker når jeg skal på restaurant. Det blir fort for stivt, og her vil vi at ting skal være mer nedpå. Det er også noe vi kan fortelle til gjestene. Sånn sett blir historien til treverket i bordet en del av historien til Credo. Vi har tatt med oss bord fra gamle Credo. Bord som er så solide at vi aldri trenger å kvitte oss med dem. Fannremsgården og Skjølberg Søndre er de to lokale gårdene Credo samarbeider mest med. Fra Skjølberg Søndre i Svorkmo leveres det blant annet grønnsaker og andre spiselige vekster, storfe, lam og ferskmelk. Fannremsgården har tidligere levert melk, rømme, smør og storfe, men de syv kyrne – også omtalt som «styret» til Credo – har nå blitt overtatt av Skjølberg Søndre, og gårdbruker Jon Fredrik Skauge fokuserer nå på tekstil, som er hans fag og håndverk. Linserviettene i restauranten er spunnet og vevd på lin fra Fannremsgården.

«For meg er luksus et godt stykke tre. Selv liker jeg ikke kjipe bomullsduker når jeg skal på restaurant. Det blir fort for stivt, og her vil vi at ting skal være mer nedpå»

– Klesindustrien er en versting, og der har ikke vi selv funnet den beste løsninga enda, men vi ønsker å jobbe mer med det. Vi ser jo at ikke alt kan handles lokalt, vi er avhengig av handel med andre land. Det gjelder bare å kjøpe fra de som gjør ting riktig, hvor arbeiderne har det fint. 13

ungdom og ramen

Gjennomsnittsalderen for de som jobber på Credo er 21 år. Som med alt annet i Heidis matunivers, er det en tanke bak dette også. – Det er så fint å jobbe med så mange unge. De har en helt annen tanke bak alt, og er mye mer bevisst. Sånn sett er jeg veldig positiv til framtida, og derfor synes jeg det er viktig å fokusere enda mer på de yngre. Gjennom Geitmyra matkultursenter for barn, formidles det lærdom og matglede rundt det å lage god og sunn mat. – Hadde det vært opp til meg skulle denne formidlingen ha nådd helt til barnehagebarn, så forståelsen og gleden hadde vært enda mer naturlig for den kommende generasjonen. Matkultursenteret Geitmyra Credo har lokale i gamle Finnes barnehjem, som er nærmeste nabo til maskinhallen hvor Credo og Jossa hører hjemme. I tillegg huser Finnes Villa Credo-

universets ferskeste spisested på Lilleby, ramenrestauranten Edoramen. – Av de tre restaurantene er Edoramen konseptuelt den minst norske, samtidig som den igjen er den mest norske, for der bruker vi kun norske råvarer. Med unntak av den Japanske nudelmaskina er alt norsk, og gjerne lokalt. Shiitakesopp og soppgris kommer fra Trøndersopp i Leksdal, og nudlene lages på norsk urkorn som landhvete og svedjerug fra Holli Mølle. – Dette gir en annen smak enn japanske nudler. Det er helt uinteressant for meg å importere «riktig» mel og korn fra utlandet for å få nudler som i Japan. Vi skal bruke norsk korn, og lage de nudlene som passer til oss.

smaken og den grønne flisa

Om man setter Credo opp mot andre restauranter av samme ry og posisjon, vil man se at Credo er noe litt annet; røffere, mer naturlig og folkelig. Det er mer jordnært og velkomment på et vis. – Noen restauranter er veldig pompøse. Alt skal være så stivt, og klarer de ikke da å levere på mat å drikke blir jeg skuffa. Her inne skal ting være litt nedpå samtidig som det er av topp kvalitet. Det er selvfølgelig viktig at rettene ser fine ut, men det må ikke bli for tillaget eller gå på bekostning av at maten vi serverer er varm. Det er en balansegang å få alt til å passe inn. Hovedfokuset vårt er å gi en helhetlig opplevelse. Det er faktisk ikke maten som er det viktigste her, men alt det rundt, som gjør opplevelsen. Sånn er det med alt man gjør. Alt spiller sammen. Og så må man ikke glemme at alt er ikke for alle. Det finnes de som ikke liker Credo, og det synes jeg er et sunnhetstegn. I det stadig ekspanderende matuniverset til Bjerkan finner vi også mathallen Vippa i Oslo, som hun var med å starte i 2017. Felles for alle stedene er at de er tuftet på bærekraft, kunnskaps- og historieformidling og smak. Med erfaring fra steder som Bølgen & Moi, Grand Hotel og cruiseskipet «Queen Elizabeth 2», og

som kjøkkensjef ved Det kongelige hoff, spenner Bjerkans erfaring og referanser bredt. Men hvor kommer hennes egen smak fra? – Selv har nok smaken min utviklet seg og blitt til underveis. Det viktigste er at det er ekte. Jeg liker ikke når ting blir fake, eller at man skal opprettholde en fasade. Jeg har begge beina planta på jorda, og prøver ikke å pynte på noe. Noe jeg ofte gjør er å ta og føle på tingene rundt meg, jeg liker veldig godt når du kan føle kvaliteten. Det første man fester blikket ved når man inntar Credo er en boks i grønn flis som er husets vinrom. Den samme grønne flisen går igjen i flere vegger på kjøkkenområdet, hvor universets stadig utvidende og utforskende kjerne ligger. Arkitekten var kanskje ikke enig i grønnfargen, og budsjettet gjorde at de heller ikke kunne velge helt fritt, men for Bjerkan som skal se på grønnfargen hver dag, var det viktigste at hun likte den. – Jeg blir glad hver gang jeg går inn her. Det er et helt fantastisk hus, men det har også mye med stemninga inne her å gjøre. Sånn var det ikke på gamle Credo, og det måtte nok en endring til. Det trengtes ny energi, og jeg tror det er sunt å skifte spor av og til.

Smaken er som baken tekst

Emma Walaunet og Stine Marie Warø Pedersen illustrasjoner

Stine Marie Warø Pedersen

Når man er innom temaet smak, kommer man ikke unna det kjente og kjære ordtaket ”smaken er som baken ”. Men er den egentlig det? Vi har intervjuet et utvalg mennesker for å få innsikt i deres arkitektoniske smak - og hva de anser som Trondheims vakreste og styggeste bygninger.

Navn: Carina Haugen Alder: 21 Yrke/utdanning: Student Smak: Ikke særlig fan av funkis-hus. Elsker bygg som er preget av fortiden, og som har litt personlighet Vakrest: Hospitalløkka 20 a-c Styggest: Siloene på Ilsvika

Navn: Almira Canovic Alder: 62 Yrke/utdanning: Skolesekretær Smak: Kombinasjonen mellom klassisk og moderne. Gamle bygg bør tas vare på og pusses opp med et litt moderne preg Vakrest: Nidarosdomen og gamle bybro Styggest: P-hotell på Brattøra

Navn: Amund Mikalsen Rolfsen Alder: 32 Yrke/utdanning: Arkitekt Smak: Formalist. Alt fra romersk, gresk og barokk til modernisme og postmodernisme. Er mest opptatt av proporsjoner – hvordan ting passer sammen. Vakrest: Nidarosdomen og Stiftsgården Styggest: NAV-bygget ved Sirkus shopping

Navn: Vidar Pedersen Alder: 43 Yrke/utdanning: Kommunikasjonssjef Smak: Funksjonalisme. Rene linjer med fokus på lysinnslipp og romfølelse, som den amerikanske ambassaden i Oslo Vakrest: Moxnessbygget eller Britannia Styggest: Beddingen 16, bygget over Olivia

Navn: Nina Haarsaker Alder: 47 Yrke/utdanning: Arkitekt Smak: Er glad i bygg med ulike temperatursoner, med stor variasjon av rom. Bygg som forsøker å være nøytrale er ofte de peneste Vakrest: Mitt eget hus Styggest: For breie fylkesveier innenfor kommunegrensene

Should architects be taste dictators?

text

Emeline Collignon illustration

Ylva Seierstad

Our job, as architects, is to design for others, right? Then why is it that architecture being built today is so hated, so criticised? Is our taste, as architects, so different from that of non-architects? It seems like we need to reconcile contemporary architecture with the public’s taste. Is it by welcoming them in or by taking a step towards them? And is it desirable to involve everyone in the making of a public building, a city, a place? Spoiler alert: I don’t have any particular answer, probably just more questions. I could do a PHD on that subject actually. This article is more like food for thought, in order to help us reflect on our practice. I would like to start with two extreme scenarios. One in which everyone decides all together and the other where only one educated person decides. They both have pros and cons and show us different ways of making architecture. Our first scenario demonstrates the expression of everyone’s taste. Slums in general seem like a good example. This type of architecture is very unusual for northern/ western countries. Our cities are so well organised, we are not used to displaying our tastes in such an ostentatious manner. They are places where people build with no concern for what their neighbour is doing, 22

but with what they can find, and what they like. There is no politician or urbanist saying that this or that construction will not fit into the city’s aesthetic pattern. Even though this type of urban amalgam is chaotic, it can make us think of how far we are now from instinctive architecture. The one you don’t need any science to build, only your vital urge for a shelter. In this scenario, there is no need for architects anymore. We have to admit that this type of architecture emerges in very specific conditions which include poverty. For most people it is way more comfortable to live in an organised city, but most of the time, organised mean monotonous expression of taste. Which leads us to our second scenario, and Haussmannian Paris seems like the perfect example. The first image that comes to my mind when I think of Paris is grey. Not only because of the weather, but mainly because of the stone colour that makes up these typical facades. They are the expression of only one taste. It is so famous and powerful now that it leaves very little room for other forms of architecture to exist in Paris. Yet, everyone likes it and everyone is against destroying Haussmannian buildings. This authoritarian decision truly shifted Paris from an unsanitary and chaotic city to a clearly organised and sanitary metropolis. When we look at it now, it was probably a vital decision for Paris. In reality, when Haussmann decided to destroy nearly all

«[...] The more you are confronted with different types of food, the more you broaden your taste palette, and learn to become curious. It is the same in architecture»

of Paris, we can imagine he was not Parisian’s 1853 man of the year. It is something we tend to forget when we think of this beautiful city (absolutely not subjective comment). If such a situation were to happen today, it would cause great conflict and outrage. How can someone have the right to say «The whole city will, from now on, look like this!»? Let’s revisit taste a little bit: do you ever ask yourself why architects’ taste are sometimes so different from that of nonarchitects? As a kid, you highly rely on your parent’s education. The more you are confronted with different types of food, the more you will broaden your taste palette, and learn to become curious. It is the same in architecture. As we enter our studies, most of us have never really had a taste of architecture or at least does not have deep knowledge regarding history, theory, aesthetics, et cetera. We also are more keen to judge a building as ugly when it has been deemed ugly by most others. For example Y-blokken in Oslo, which is now destroyed. It also reminds me of Sainte Marie de la Tourette’s convent by Le Corbusier in France. I went there many times as a kid and found it was a very cold and dark place. I learned it was a famous building only a few years ago and I suddenly started appreciating it. Not in an aesthetical way but because I understood how much of a turning point it represented in architecture history. 24

The perception we have of these buildings has lost its naivety, we have learnt their history and context; that is the difference between us and non-architects. The more you get into your studies, the more you learn about different types of architecture and thus understand how it was built and how it happened. It is a little bit like finding someone weird or annoying in your class but once you start to know them you start appreciating them. Maybe, modern buildings are those super annoying classmates that turn out to be extremely captivating and intriguing? Does this mean that understanding is the key to appreciating? In order to really appreciate architecture you should be educated? Shouldn’t good architecture be understandable and touch the greatest number of people? If yes, how then can we make architecture accessible again? Perhaps listening and communicating is the key, however, democratic architecture is probably one of the most difficult tasks to achieve. Tøyen boligbyggelag in Oslo is a very good example of participative architecture in Norway. It is a cooperative-based association that develops resident-led, noncommercial housing. It’s aim is to reconnect citizens with the city they live in, by creating

more affordable, inclusive and democratic housing. We can imagine how difficult it must be to synthesise the opinions of hundreds of participants. Yet this should be the most interesting part of our job : understanding people, their wishes and their tastes, in order to create the best architecture for them. So in the end : should architects be taste dictators or not? As I already spoiled for you, I have no clue. However, what I am convinced of is that architecture is about opening up new possibilities. This is why we need architects. We show people what they never really thought about thanks to what our education gives us : the ability to have a whole buffet of architectural examples in our mind in order to pick what is best for any given situation. To me, the link between the public and architecture comes down to communication. By communicating well, you give people a glimpse of what it is like to see the world as an architect. In return, if you listen to them closely, you will hear the naive voice you lost during your studies, and maybe we need a bit of naivety every now and then. If we manage to treat our taste both with trust and humility as the result of an education, then maybe, we can manage not to be asshole architects.

Har du kontroll på de typete Trondheimsstudentene som fyller byen vår? Finn frem alle (gjemte, fortrengte eller helt åpenbare) fordommer og prøv og gjett hvilken campus i Trondheim eller bygg på Gløs studentene hører til. NB! Før du du fnyser og tenker – Maken til fordømmende og generaliserende innhold som ikke stemmer overens med min oppfatning av verden!, så bare pust med magen og husk at vår quiz er basert utelukkende på stereotyper, folk vi kjenner og en ekstremt begrenset mengde research.

tekst og illustrasjon

Katrina Hjermann og Aurora Aase Skofteland layout

Camilla Alm Larsen

A. Stripa på Gløs B. Dragvoll C.Realfagsbygget på Gløs D. Kjelhuset på Gløs

Tidsskrif te t A teste r:

[Advarer om skrivefeil og småfrekk språkbruk] Bordet er dekket, lysene er tent, ølen står kaldt og skuldrene er høye. Petter deler ut Resorb i en rituell anti-bakrus-seremoni og vi er klare. Klokken slager 18 fredag ettermiddag og kveldens begivenhet skal begynne. Gard tar pizzaen ut av ovnen og stemningen stiger.

testpanelet bestående av

Petter Ringstad, Runar Dahle Bakland, Edvard Solgaard og Gard Gundersen Sagbakken

1. LAGER – DAHLS PÅ FLASKE «En klassiker og han er god! Noe helt annet enn Dahlsen fra boks.» Sies det. Edvard melder om noter av syntetisk banan og uttrykker sin misnøye «Den er ikke litt tam da? Ingenting gærent liksom, men heller ingenting å skrive hjem om». En øl som kan drikkes i større kvanta. Score: 59/100 2. NEIPA – MONKEY BREW HOT WARP «Hjelp jeg er jo ikke ferdig med første!» Sier Gard og heller i seg. Et frempek, kanskje? Det luktes. «OOOH lukter digg, som en tropisk symfoni!» Hot Warp sklir lett ned «Som et silketørkle» sier Gard. Petter forveksler meldinger «Skulle skrive you’re welcome – autocorrecta til you’re selvmord» Hva faen Apple? «Ananas, mango, papaya – alt det der, men er den kanskje litt tam?» Spør Runar og konkluderer med at den burde ha vært kaldere. «Mer øl enn mango IPA, husk, de kunne kalt den Tropical Hawaii Fresh Ipa.» En god fredagsøl som gjør deg litt tørr i munnen. Score 61/100

3. LAGER – BARE ØL 4,7 % 0,5 L Panelet blir ikke enige «Du kjenner hvor billig den er.» «Dahls var bedre.» « Nei den smaker mye renere. Mer elegant. Nærmere en ordentlig pils.» Det snakkes om Kingsmanfilmene, hvor vi er samstemte om at 2-eren er vesentlig dårligere enn førstefilmen. «Om dette var en pils fra pappa på hytta en varm sommerdag hadde jeg blitt glad ass.» Det bondes over fedre, opphav og dialekter. En Ringenes Herre-parallell? «En øl du burde drikke fort og kjøpe i store kvanta.» Funker for å bli full. Et polariserende øl. Score: 56/100 4. JULEØL – MONKEY BREWS, JESUS 2021 DOUBLE BOCK «Endelig en mørk øl» Sier Runar fornøyd. «Fysj, æsj, sjekk fargen ... er det gløgg eller?» Sier Gard. Edvard mener den lukter jord og mineraler. Gard forteller at han nylig hadde korona, og har minimalt med smak- og luktesans. Hvorfor er han her, egentlig? «All hail the ape» Det skåles, drikkes. En juleøl med trøkk som utvikler seg i munnhulen. «Smaken smeller definitivt på utpust» Sier Runar. «Monkey brew er flinke tøysekopper som lager seriøs øl» Melder Edvard. «Smaker det som kaffe? Eller kanskje litt karamellsaus. Den skifter nesten konsistens og blir til en dessert i munnen» «Helt klart mektige greier som man må ta seg tiden til, men utrolig god» Sier Gard. Runar forteller om kokte svisker og rosiner som de har til ribba… «Som en kraftig belgisk sjokoladetrøffel, mer på det søte enn det bitre. Minner om Moccabønner» Score 86/100

5. LAKTOFERMENTERT STOUT – #YOLOMÆLK, EN JÆVEL PÅ 14 % Klokken er 19:50 og et vakuum av lyd innhyller rommet i det Edvard stemmer gitaren og Petter stalker en jente på Instagram.Yolomælk er svart som Gamle-Eriks toer. «Fyfaen ølen der ass»sukker Gard mens han kaster et bekymret blikk på glassene. «Den er jo KØL SVART!» MYE smak. Definitivt en krevende øl. Petters ansikt strammer seg til «Pengepremie til han som styrter det her» «Kaffe, salt lakris, går ikke veldig lett ned, silketørklet er av.» Sier Gard. Petter viser Runar et bilde av sin mor fra en tid forut. Noen forsiktige noter klinger ut av gitaren. Det virker som guttene holder samtalen gående for å

slippe å drikke mer av #Yolomælk. Edvard ser betenkt ut, «Den er sterk, men den er god. Alkoholen er gjemt bak kaffe og karamell … Noe gjærbakst?» Runar tar en større slurk «Etanolen røsket i bihulene. Hvis du girølet litt tid … kan den MINNE om en velbalansert, mørk øl.» For en pyse. «Jeg vil si at dette er en velbalansert god øl, med sofistikerte smaksnoter» Særlig, Edvard. Petter sukker «Dette ølet får ut det verste i meg.» Score: 38/100

6. LAGER - BUDWEISER USAs svar på Tuborg? Husker dere da alt hadde baconsmak? Tam pils. Nesten saft. Farris. Smaker ingenting i noen retning. Sprudlevann med rust. Rustbeltet i USA tross alt. Den er ikke vond, men fornærmende tam. Veldig, veldig kjip. «Har dere sett UKE-revyen? *Aaaaaah* *Ooooh* *Eeeeh*» Alt vel, Gard? Petter ser en tegning av seg selv. «Ligner på farfar, etter to slag, da han lå for døden.» Sier du farfar er i helvete? Budweiser er som vann. Folk er enige. Score: 31/100 7. STOUT – MONKEY BREWS FRONAX A «Den rockabilly-stemmen!» (Om Ragarockers) «Utsøkt! Silkemyk! Helt ærlig; nice.» Uttrykker Runar. «Perfekt for en feit faen som meg som er glad i sjokolade.» Petter knuser kjøkkenet. Mange dårlige italienske mafia-etterligninger i omløp. Smått rastistisk. Er det Gudfaren eller Sopranos? Tungt øl. God, men krever sin mann. Det er nå 3 menn og 1 gutt igjen. Muligens 2 menn og 2 gutter. Skulle ønske vi gikk tilbake i tid og spilte på Roskilde, for så å satse fullt ut på arkitekturstudiet. Score: 65/100.

8. PILSNER - FRYDENLUND «Sånn skal pils smake. Smak av malt. Her har vi dratt opp en jævla plante fra jorda og putta den i vann. Østkantoslos oppgjør» Konstaterer Edvard. Runar: «kan vi skru ned volum? La oss være litt seriøs.» Edvard sier bestemt at han «absolutt ikke er kristen selv» før han tar en rask bønn og proklamerer at Jesus Christ Superstar har tidenes beste og deiligste soundtrack. Runar: «kan ikke noen skru opp? Så tar vi litt allsang» «Det er god pils det her, et kommunistopprør i oslogryta» «det smaker overraskende sosialistisk» Vi skjønner tegninga Edvard. Det spilles Heaven on their minds fra Jesus Christ Superstar. Edvard forteller anekdoter om den kontroversielle musikalen. Runar henger egentlig ikke med på det religionfokuserte samtaleemnet, Det kommer vel egentlig ikke som en overraskelse. Han er jo fra nord!! Hahah. Der har de samleie med kusiner, nevøer, mamma og filleonkel. Neida, Runar, kødder. (Disclaimer: Dette er Petters tanker.) Gard setter i gang en harmoniserende «LISTEN» til siste del av Heaven On Their Mind. «´Lectric eye … Moonage dream, David Bowie …» Gard er en stjerne. Men pilsen, da? God pils. Opprørsk, ifølge Edvard. Ok ifølge Runar. «Litt som BARE ØL.» Sier Runar, men vent? BARE fikk jo toppkarakter fra deg, Runar, mens Frydenlund bare er OK? Hykler ass. Runar: «Kan vi dempe musikken litt?» En særdeles detaljert tegning av en penis dukker opp. Score: 71/100

9. DARWIN IPA Edvard klasker oss med en vakker sjørøvervise. «Fyfaen nais øl smake ananas, god ipa og greier.» Edvard åpner seg angående sitt forhold til sin far. Runar ler LITT for mye. Mye religiøs prat mikset med noen grufulle seksuelle anekdoter følger. «Det er fint på Jæren» Edvard. «RÅGO ØL» Petter. «HAL TOPPSEIL MY BOYS, HIV HO.» Vi har mistet det, hjelpes. «En jævlig bra IPA.» Edvard ser for seg endeløse Indiske sletter når han drikker. Score: 86/100 10. STOUT – SVALBARDBRYGGERIETS GRUVE 3 STIGER Det synges sanger som har oppstått gjennom kvelden, men tross syngingen er stemningen amper før en ny stout. Petter snakker nordlending nå. «Hver stout jeg har drukket har fjernet 2% av min penis´ erigerte lengde.» Hva faen, Gard?«Periodevis er jeg ekstremt impotent/inkompetent. Det går dårlig med lille-Petter» Sier Petter med et sukk, han meddeler: «Smaker som en søt kalvebæsj. Fra de nyeste kalvene som enda ikke har rukket å springe på markene. Kun har stått i bingen. JEG VIL IKKE HA. 11% ÅÅÅÅH, Faen!» Runar ler og harker som om han har kols. Han bånner hele. «Den er ikke så verst. Gode noter av citrus og sjokolade.» «Skal jeg drikke mer av den her? Da kommer jeg til å spy.» Petter er ferdig «Den er helt jææævlig!» Folk går hver til sitt. Petter spyr, og Runar ler av Petter som spyr. Hvem vet hva Gard gjør. Edvard noterer det hele, og synes det er godt øl ass, mørkt og sjokoladeaktig. Digg og nam. Resten er pyser. Gard tenker at det er den perfekte tiden å ta frem gitaren igjen. Han spiller sine akkorder mens Runar gjør sitt fornødne på porselenstronen. Petter er ute av seg. Stillhet tiltar. Power-puking på Runar? Svakt.

11. ØL – ZIMM’S LEGACY LERVIG BRYGGERI. Hvor mange bilder er det igjen på det kameraet? 13? har me brukt opp heile kamerarullen? «koriander og banen» i flg edvard. Korianader og anal. Hvem står i kasssa på rema? Ikkje bananmannen håper eg. Han er skummel. Men kjekk. «det smake fermentert barnemat». «Det smaker som tanta min sin parfyme». “Ville aldri drukket denne.” “Smaker som noe jeg ville hatt i håret.” Petter byr opp til dans. Edvard gjetter på en dans han tror ble danset på 1600-tallet. Roomien til Petter ankommer. Dårlig sjans for ligg her i kveld. De drar videre. Power-puke på Runar. Score: 56 samme som bare øl. 12. RUNARS INGEFÆRØLBØLHØLSHØLRØL Runar melder at pink floyd er nasjmusikk. Tåpe ass. Gard kaster halvbrent chips i munnen. Bommer for det meste. Edvard kommenterer at Runar sitt fjes «ikke er et fjes». Stakkars Runar, han kan vell ikke noe for fjeset sitt? Stolte Edvard påstar at han ikke kjenner noe. Ta en shot vodka da, EDVARD. Runar skryter over styrken på sitt forrige ingefærøl. Hvem faen bryr seg om den forrige? Og Runar mener fortsatt at vi skal bånne glasset. Men er det vits, da? Prosenten minner jo tydeligvis mer om promille, og ølet smaker visstnok mer som vann enn alkohol. Fy, æsj, fysj. Runar vil ha «Duell of the

faiths». Den er så JÆVLIG bra. Nå blir det Star Wars-prat. Fytti helvette så nørd. Gard etterligner Yorda, Edvard leverer en (egentlig ganske bra) Darth vader og Runar nyter. Fy faen, jeg nekter å skrive om dette. Med vennlig hilsen Petter. Men okei, jeg må faktisk bare fortsette. Firern, femmern, enern eller toern? Rouge one, two tre eller what the fuck. Drit i det da. Runar buster en nut under dune, jeg også, men fortsatt, fuck starwars, da. For en nerdefest. For noe utdatert dritt. Edvard: syveren er ganske bra. Åttern og niern er forferdelig. Hva faen snakker vi om nå, egentlig? Hvor mange nummer av denne nørdeparaden finnes det, egentlig. Herregud. Im out. NESTE ØL!!!!!!! Snow hey oh now listen what I say oooooooh TAKe ME ON THE OTHEER SIDEEEE 13. HANSA MANGO IPA Det er lummert belyst, og stemningen er laber. Gutan har sakket i sporet og nå stiller Gard spørsmålet «Hva kan vi ikke sensurere?» Skribenten er ute og kaster opp mens resten av besetningen bryter ut i allsang til The Dubliners. Dette lover ikke godt. GOD DAMN SON JEG TROR HUN ER EN KEEPA Vi er rullekake nå og mango Ipa klasker akkurat slik en mango ipa bør. Edvard har strippet ned til en lekker singlet og Gard har en eksistensiell krise. Bare Petter virker som han er i vater og det med både et og to danseben. Når det gjelder selve ølen så er den helt grei. Tropiske noter som klasker snytskaftet på en særdeles forutsigbar måte. Nå virker det som om spotify-lista har mer å si en øleb vus snajer ¨’’ (Ølen vi smaker) Etter en lang LCD SOUNDSYSTEM DANCE SESH har guttene enda ikke funnet sin konsentrasjon ettersom Petter har satt på og synger til nok en sang «Still DRE». Vil denne ølsmakingen noensinneqsssssssssssss.. Jesus jeg er

full. Kjennes ut som et tog har røsket meg med fra perrongen uten tillatelse. Jeg vet jeg er 400 meter unna egen leilighet, men det kjennes ut som 400 Km. Nå føles det som jeg er evig dypt i en konflikt mellom mine egne meninger og akademia. Score: 50/100 14. ... Er det et problem å kalle min far «pappa»? Jeg er 22, jeg burde ha utvokst det.. Likevel savner jeg hans godtakelse, en oppriktig klem. 100 kg, 90kg, spiller ikke noen rolle. Petter snakker om kalorifattig mat, men bare kødder. Runar betegner seg selv som på ingen måte tynn, kanskje med et par kilo ekstra. Om han møter noen som helst vil han skal veie et par kilo mindre så er det feil. Så lenge du har det bra i livet så er det bra. «God mat gir deg 100000% mer glede enn en kalorifattig diett.» Poenget er at man må ikke endre på seg selv. Score: 32/100

15. BARE ØL IGJEN Gard og Edvard synger til sangene fra David Bowies mesterverk «The rise and fall of Ziggy stardust And the Spiders from Mars» Petter og Edvard konkurrerer i hvem som kan drikke halvliteren raskest. Petter spyr PÅ bordet. Det er sinne i rommet nå. Gard spiller gitar. Runar ligger i saccosekken sin. Han har ikke vært med på en stund. Han bryter ut i et redselsskrik ved oppdagelsen av at sjokoladeplaten er oppspist. Discolysene snurrer. Folk brekker seg ved tanken på en ny øl. Ingen har gitt poengscore til Turborg. Nå ler Petter og Gard til lyden av Runars oppkast på toalettet. Samtlige kollapser på sofaen. Generelt sær stemning i rommet. Score: 40/100

Og med det er Tidsskriftets ølsmaking konkludert. Om du har planlagt å legge stor vekt på den under ditt neste innkjøp anbefaler vi å gjøre det med en toppet spiseskje salt. Takk for oss.

Smak som bygninger tekst og illustrasjon

Tale Skrøvset Amundsen

SURT – LA SAGRADA FAMILIA, FORDI EVIG OPPUSSING GJØR ENHVER SUR

BITTER – Y-BLOKKA, FORDI DEN BLE REVET

SØTT – PEPPERKAKEHUS, FORDI PEPPERKAKEHUS

SALT – DEN NORSKE OPERA & BALLETT, FORDI DEN LIGGER I HAVET. DUH.

UMAMI – KUNSTHAUS GRATZ, FORDI BARE SE PÅ DEN DA 43

smakløst /’sma:klø:st/ Adjektiv Å bygge kun etter økonomiske og funksjonsmessige prinsipper, uten tanke for estetikk eller sted.

tekst og foto

Signe Dahl

En smak av den nye dekanen tekst

Frida Mjelle Rønning og Gard Gundersen Sagbakken foto

Martin Alvenes

Marianne Skjulhaug er nyansatt dekan ved Fakultet for arkitektur og design. Etter tre

måneder i sitt nye embete tenkte vi i Tidsskriftet A at det var på tide å bli litt bedre kjent med den nye fakultetslederen. Vi tok turen til tredje etasje i Sentralbygg 1 for å stille henne noen avmystifiserende spørsmål.

Kjapt oppsummert: CV-en din? Jeg begynte å studere arkitektur på NTH her i Trondheim i 1984. Vi var en opprørsk klasse hvor mange valgte å dra etter 2. klasse, det var ganske dramatisk. Jeg dro til Bergen og startet på BAS, det året skolen der startet. Det var utrolig spennende. Vi hadde byplankurset der, og jeg lærte masse. Jeg dro likevel tilbake til NTH hvor jeg tok diplomen i 1990. Da jeg var ferdig uteksaminert var det finanskrise, og 50 % av alle arkitekter var arbeidsledige. Vi gikk på en smell. Noen fra kullet reiste til Berlin, andre til Stockholm, for der var det jobber. Jeg fikk meg et tre måneders engasjement i Sortland kommune i Vesterålen. På den tiden føltes det som en evighet, jeg reiste opp og endte med å bli lenger. Det var en spesiell opplevelse, jeg fikk så masse ansvar som jeg ellers aldri ville fått. Jeg gjorde alt fra små tilbygg og ombygginger, til sentrumsplan, det var «værsågod, gå i gang».

Jeg har erfart at man må gripe mulighetene som kommer. En kort periode var jeg prosjektleder for skulpturlandskap i Nordland. Det var også mye ansvar og i et annet fagområde, det og lærte meg masse. Etter perioden i Nord-Norge startet jeg en karriere som byplanlegger, både i det offentlige og det private. Jeg har vært innom flere kommuner på Vestlandet, samt Asplan Viak og Norconsult. Et at de mest interessante prosjektene var Bybanen i Bergen, det var virkelig fantastisk. Parallelt med dette underviste jeg på BAS jevnlig. En rød tråd gjennom livet mitt, og som jeg fortsatt holder fast i, er Europan. Europan handler om skjæringspunktet mellom arkitektur og byplanlegging. Å være med i en internasjonal fagdiskurs har utvidet det faglige perspektivet mitt, og det har vært viktig for meg. Da Svein Hatløy, grunnlegger og rektor gjennom mange år skulle gå av med pensjon søkte jeg jobben, og fikk den. BAS er en flott skole som har bidratt til å endre norsk arkitektur og jeg trivdes godt med utfordringene. Etter å ha jobbet i Bergen i nesten 20 år flyttet jeg til Oslo for å starte som instituttleder for urbanisme og landskap og etterhvert også gjøre doktorgrad på AHO. Der ble jeg i 10 år, og tenkte vel egentlig at det var der jeg skulle være. Men så kom utlysningen fra NTNU, og jeg søkte. Det var en utrolig flott og motiverende tilsettingsprosess, så jeg bestemte meg for at dette må jeg jo gjøre om jeg får lov, og det fikk jeg. Jeg har jo vært her som

diplomsensor, og føler på den måten at jeg har vært inne i fagdiskusjonene om arkitektur ved AD i en lang periode, og det var en del kjente fjes da jeg kom. Det føles som å ha kommet hjem, og jeg er skikkelig fornøyd. Hva mener du er den største utfordringen for arkitekturfaget? Den største utfordringen er nok å fortsette å gjøre det som er kjernen i faget, å gi vakker form, samtidig som utfordringene vi står overfor løses. Det er også utfordringen for oss som har ansvaret for utdanningen, hvordan innretter vi utdanningen i den krevende tiden vi står i. Skal vi gå radikalt til verks eller skal vi satse på at vi greier å justere raskt nok? Arkitekturfaget er gammelt, og det her en treghet i seg. Vi må bare passe på at vi ikke blir for trege og henger etter. Hvordan vil du si arkitekturstudiet og

Trondheim har endret seg siden den gangen du var student? Det har endret seg en del, som er naturlig på nesten 40 år. Jeg opplever at Trondheim er arkitektur. Med det mener jeg at arkitekturen er sterkt tilstede, fra Nidarosdomen til samtidsarkitekturen som er godt synlig og av høy kvalitet. Jeg vil trekke frem K.U.K som et godt eksempel på hvordan samtid og historiske lag kommer til uttrykk i en moderne bygning. Arkitekturstudiet har utviklet seg og jeg ser høy grad av profesjonalitet, samfunnsengasjement og entreprenørskap. Jeg synes det er imponerende at nyutdannede går ut av studiet og starter egne kontorer. I min tid tror jeg kunsten stod sterkere på studiet, det vil jeg gjerne diskutere nærmere som dekan. Det ville vært flott å få til en bedre kobling mellom de fire hovedretningene arkitektur, kunst, planlegging og design.

”Det ville vært flott å få til en bedre kobling mellom de fire hovedretningene arkitektur, kunst, planlegging og design.”

Har du ambisjon om å påvirke arkitektstudiet på noen måte? Jeg håper jo at jeg vil gjøre det, men i dialog med instituttene og studentene. Foreløpig er hovedambisjonen å synliggjøre oss mer nasjonalt og internasjonalt. Det burde være mer en selvfølge å se til det som blir gjort her da det er veldig mye bra.

Det er lørdag, klokken er 13:00, du har ingen du skal møte og ingenting som skulle vært gjort, hva finner du på da? Da kan jeg finne på å gå ut av huset alene. Så går jeg til Fretex, også bruker jeg god tid der. Jeg går gjennom butikken på en måte som nesten blir som meditasjon. Hvis ikke det, så ville jeg nok begynt å vaske. Eller om jeg har litt ekstra tiltak ville jeg dratt til Ringve og badet.

Favorittfilm? Jeg er veldig glad i filmene til Pedro Almodovar, de er litt burlesque og tett på hva livet handler om. Dokumentaren City Dreamers er også utrolig fin. Den handler om fire kvinner som har bidratt vesentlig til faglig utvikling av arkitekturen og landskapsarkitekturen i forrige århundre. Den filmen anbefaler jeg sterkt fordi den viser så tydelig hvordan kvinner er oversett i arkitekturens kanon. Siste bok du leste? Det er Doreen Massey for space. Sikkert for femte gang. Hun har et fantastisk teoretisk perspektiv på sted, som åpner opp stedsbegrepet og utfordrer for eksempel forståelse av tilhørighet. Lesetrykket ligger mest på det faglige,

men jeg har en helt ny roman liggende klar som jeg har lest noen sider av og som jeg planlegger å lese mer av: Anne Oterholm med Livslyst. Neste reisemål? Helt faktisk går det til Oslo på fredag, til AHOs 75 års jubileum, jeg skal holde et foredrag jeg ikke er helt ferdig med. Beste motetips? Det er Fretex det. Jeg er som regel 55 % Fretex. Nr. 1 comfort food? Ferske vårruller, som rulles i rispapir, obs ikke fritert altså, med peanøttsaus og koriander. Det er noe av det beste jeg vet.

Har du noen tips eller råd til dagens studenter? Jeg har respekt for generasjonsforskjeller, og jeg opplever verden på en annen måte enn det dere gjør. Så på en måte tror jeg at dere vet best. Samtidig kan det tenkes at ved å lete hos eldre generasjoner, kan dere finne innsikt som er interessant og viktig for dere. Vi står på skuldrene til våre forgjengere med et hav av kunnskap som det kan bygges videre på inn i vår tid. Dessuten ikke vær redde for å være frekke. Det er et vanskelig fag dere er på vei inn i. Handlingsrommet for arkitekter i dag er vesentlig utfordret. Bruk studietiden til å øve på å tøye og åpne det handlingsrommet som gis, det er viktig. Bruk friheten som ligger i det at dere er studenter for å skape meningsfull arkitektur i vår tid.

BAS eller AHO? NTNU Oslo eller Trondheim? Trondheim Berlin eller Paris? Paris Pent eller funksjonelt? Pent Sentralbygg eller Hovedbygningen? Sentralbygget Te eller kaffe? Kaffe, men burde vært te Sommer eller vinter? Sommer Jobbe før eller jobbe siden? Jobbe før, jeg har et sånn husmor-gen i meg som bare vil få ting unna Bok eller film? Film Pizza eller tacos? Spiste verdens beste pizza i København, det må nok være pizza

10 K J A P P E

VI HAR MISTET ALL SMAK tekst og illustrasjon Ingrid Brennhagen

en vanlig novemberdag jeg på torget sto og undret meg over hvorfor alle skulle glo jeg var nå bekledd i det jeg om dagen pleier og i hvert fall ikke i det styggeste jeg eier nesten to år med hjemmekontor hvem skulle tro en konsekvens så stor en ny hverdag i bare komfortable bukser og hjemmeeksamener der nesten alle jukser her står vi igjen uten sosiale antenner men var det da så viktig med menneskevenner? jeg kjenner ikke lenger hva noe smaker og det kommer visst ikke uten visse haker for selv om pandemien har gått inn for landing er det fortsatt appelsinjuice i min frokostblanding min smakssans er ikke hva den en gang var og jeg vet i grunn ikke om jeg vil få noe svar i for-i-fjord hadde jeg definitivt tenkt fysj og fysj men nå står jeg her jammen på torget i pysj kanskje for noen en liten sak men jeg tror vi har mistet absolutt all smak

anbefaler

musikk: art av aksel rønning trio Aksel Rønning Trio er en gruppe fra jazzlinja ved musikkonservatoriet i Trondheim. Tidligere i år slapp de albumet Art, hvor eksperimentering og impulsivitet står sentralt i musikken. Perfekt for ensomme kvelder på tegnesal eller ensomme kvelder hjemme.

stemmegaffel.no

dokumentar: crime and penalties Er en del av dokumentarserien Untold, forteller Maclain og Chapman Way historien om ishockeylaget Danbury Thrashers. Klubben ble stiftet av mafiamannen Jimmy Galante som en gave til sin 17 år gamle sønn A.J., som umiddelbart overtar rollen som klubbpresident og daglig leder. Spillerne tiltrekker seg oppmerksomhet ved å virke mer interessert i å slåss enn i å vinne hockeykamper. Dokumentarserien fremstår som et studie av amerikansk sjarmløshet og lav IQ.

netflix

spotify

Dette ikoniske albumet fra 2007 er et sjeldent eksempel på norsk musikk som modnes som en fin årgangsvin. Over én og en halv dekade etter at dette kunststykket ble unnfanget fremstår det for publikum som en uimotståelig klassiker. Erik og Kriss ble – som Munch – slaktet i sin samtid, men udødeliggjort gjennom sine dype dykk inn i det indre følelsesliv. Av nevneverdige låter vil vi dra frem Er Du Med Oss, Spille Spill og ikke minst soundtracken til en generasjon; landeplagen Den Låta.

Redaksjonen

musikk: gull og de grønne skogene av erik og kriss

/ ghettosnickers Ikke råd til Credo, men likevel på utkikk etter kulinariske opplevelser? Fortvil ikke. Brødskive med peanøttsmør og nugatti er en smaksbombe av dimensjoner, og gjør seg like godt som frokost som til et fullverdig mellommåltid i en hektisk studiehverdag. Fungerer også utmerket godt som toast.

cappelen damm

mat: komaskive

En roman fra 1840-tallet på behagelige 200-og-noe sider, tilbyr leseren en brukbar mengde kulturell kapital pr leste side. Handlingen finner sted i Russland under livegenskapet og beskriver hovedpersonen Tsjitsjikov og hans reise for å kjøpe døde sjeler – arbeidere som har dødd siden siste folketelling. Boken fungerer som en komisk satire om grådighet, samtidig som Gogol knytter det hele sammen med et Russland i identitetskrise. Funker både for deg som liker å lese og deg som liker å ha lest. 56

facebook.com/nugatti

bok: døde sjeler av nikolai gogol

ARKbib anbefaler tekst

Stine Thordarson Moltubakk, stine.moltubakk@ntnu.no, Arkitektur- og byggbiblioteket

300 år med arkitekturopprør Å si at synet vårt på hva som er stygt eller pent er i stadig endring er ikke akkurat en kontroversiell påstand. Stadig blusser debattene opp, enten det dreier seg om kunst, design, mote eller arkitektur. Et firma har fått designet ny logo og noen liker den gamle bedre, et nytt bygg har blitt reist og noen synes det er firkantet og sjelløst, ungdommen bruker buksene vi som vokste opp på 90-tallet trodde vi skulle slippe å se igjen, og så videre. Disse diskusjonene ender ofte ikke opp noe konstruktivt sted, da det gjerne blir en diskusjon om nettopp subjektiv smak. Denne gangen vil jeg derfor anbefale boken Ugliness and Judgment: On Architecture in the Public Eye hvor professor i arkitektur, Timothy Hyde, går inn i dybden på denne typen diskusjoner, spesifikt innen arkitekturdebatter fra de tre siste århundrene i britisk arkitekturhistorie. Heller enn å prøve seg på å lande en endelig definisjon av hva som er stygt og pent, velger Hyde isteden å se på de sosiale effektene slike debatter har hatt opp igjennom tidene. Hyde starter boken med å ta for seg ulike teoretiske perspektiver på «stygghet», men går deretter gjennom en bred samling av eksempler på debatter som har oppstått rundt ulike bygninger og prosjekter. Ett eksempel fra boken er Mansion House Square, som ble tegnet tidlig på 1960-tallet av Ludwig Mies van der Rohe. Bygget skulle stå ved en stor åpen plass, omkranset av historiske bygg. Grunnet høyden, de historiske omgivelsene og trafikale forhold måtte prosjektet innom planmyndighetene for godkjenning. Planmyndighetene var i utgangspunktet positivt innstilt, til tross for at prosjektet krevde at flere historiske bygg måtte rives. Først i 1982 hadde oppdragsgiver kjøpt opp alle de potensielle rivningsobjektene, men på disse 20 årene hadde også samfunnet og byen endret seg. London hadde nå flere høyhus og

Mies van der Rohe’s Mansion House Square foto: theguardian.com

mange nye bygninger, som ikke alltid var gode bygninger. Samtidig hadde flere historiske bygg blitt revet, og en bevaringstankegang begynte å ta form rundt byggene som fortsatt stod. Viktoriansk arkitektur hadde fått hevet status og en viss fiendtlighet mot modernistisk arkitektur hadde også gradvis vokst frem. Saken endte med at planmyndighetene avslo prosjektet de 20 år tidligere var positive til. På grunn av endrede samfunnsforhold fremstod et tidligere attraktivt prosjekt nå langt mindre attraktivt. Gjennom dette eksempelet viser Hyde hvordan prosessen rundt Mansion House Square ikke bare handlet om stygt og pent, men også om økonomi, lover, regelverk—sammenfiltret med estetiske vurderinger. Mansion House Square er bare et av mange rikt beskrevne eksempler Hyde bruker for å belyse denne typen smaksdebatter fra flere vinkler, noe som igjen er nyttig for å få en bedre og mer nyansert forståelse av dagens arkitekturdebatter—for eksempel det pågående Arkitekturopprøret. Boken kan både lånes fysisk fra biblioteket og som e-bok via Oria.no.

Det naturlige stedet å starte! 58

Bruket Brygge, Fredrikstad, 2021

MEINICH ARKITEKTER 59

ZEB-laboratoriet i Trondheim

Foto: Nicola Lolli, SINTEF

Et forbildeprosjekt innen nullutslippsbygg. 60

linkarkitektur.com

Det lønner seg å være fagorganisert under studietiden Det er ingen tvil om at det lønner seg å være organisert i Arkitektenes fagforbund (AFAG) som arkitektur- eller designstudent. I tillegg til å tilby markedets billigste studentforsikring, får du som studentmedlem tilgang på gratis rådgivning innen jus og karriere, invitasjoner til relevante kurs og sosiale arrangementer og tilgang på årlig lønnsstatistikk med lønnsanbefalinger for studenter. På toppen av det hele kan du søke om reisestipend i forbindelse med diplomarbeid. Studentmedlemskapet i AFAG koster fra 375 kr i året inkludert forsikring. Du kan lese mer om Arkitektenes fagforbund og dine medlemsfordeler på www.afag.no

Gjør som 5400 arkitekter før deg - meld deg inn i Arkitektenes fagforbund

Arkitektenes fagforbund (AFAG) er et fagforbund for personer med mastergrad eller tilsvarende innen arkitektur, planlegging, kunsthistorie og design. Forbundet organiserer også de som driver egen virksomhet samt studenter. AFAG har over 5400 medlemmer og er tilsluttet hovedorganisasjonen Akademikerne. AFAG har som mål å arbeide for gode lønns- og arbeidsforhold gjennom ordnede avtaleforhold, å yte medlemmene bistand i tvister med arbeidsgiverne og å arbeide for full sysselsetting. 61

redaksjonen

til bidragsytere

styret

vil du skrive til tidsskriftet a?

Frida Mjelle Rønning (ansv. red.) Gard Gundersen Sagbakken (journ.ansv.) Anders Egge (journ.ansv.) Martin Alvenes (nettsideansv.) påtroppende styremedlemmer

Signe Dahl (layoutansv.) Edvard Solegaard (foto- og ill.ansv.) Petter Ringstad (PR ansv.) avtroppende styremedlemmer

Anne Marte Gjørvad (layoutansv.) Elise Brandsvik Skeide (øko.ansv.) Tale Skrøvset Amundsen (styremedlem) skribenter

Aurora Aase Skofteland, Edvard Solgaard, Emeline Collignon, Emma Walaunet, Elise Brandsvik Skeide, Frida Mjelle Rønning, Gard Gundersen Sagbakken, Ingrid Brennhagen, Ida Berthelsen, Jenny Fjeld Ranfelt, Katrina Hjermann, Petter Ringstad, Stine Marie Warø Pedersen, Runar Dahle Bakland fotografer og illustratører

Frida Mjelle Rønning, Emma Walaunet, Martin Alvenes, Stine Marie Warø Pedersen, Jenny Fjeld Ranfelt, Ida Berthelsen, Ingrid Brennhagen, Signe Dahl, Ylva Seierstad, Edvard Solgaard, Ylva Seierstad layout

Anne Marte Gjørvad, Camilla Alm Larsen, Ida Berthelsen, Ingrid Brennhagen, Signe Dahl, Tale Skrøvset Amundsen forside

Edvard Solgaard

takk til Stine Thordarson Moltubakk,

Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til Tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei. Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til aredaksjonen@gmail.com

tidsskriftet a www.tidsskrifteta.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur, kunst og design på NTNU, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker. annonser

Elise Brandsvik Skeide, aredaksjonen@gmail.com kontanktinformasjon

Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, NTNU, 7491 Trondheim E-post: aredaksjonen@gmail.com Nett: www.tidsskrifteta.no Printes av: MERKUR grafisk Trykkeriet er svanemerket Opplag: 150 Trykk: 120 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

Varig, funksjonell og vakker arkitektur

4600 Ansatte

315

Arkitekter

Oppdrag

Trondheim

6932

Omsetning MNOK

120

Kontorer

Island

Sandvika

Filippinene Botswana Sør-Afrika

Zambia Mosambik

Thailand Polen

Malaysia

New Zealand 63