Tidsskriftet A2/2022 by Tidsskriftet A

Foto: Anne Jørgensen Bruland Foto: Torstein Lund Eik

Fakultet for arkitektur og design

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ad - www.facebook.com/ab.ntnu 2

4–5

6–7

8-9

oppdateringer

essay

kronikk

Hva skjer, A?

Eg er ikkje student nett no

Brød og Sirkus

10-11

12–15

16-17

illustrasjon

reportasje

Studentenes s(k)andaler

Extinction Rebellion

Tja, vi elsker dette landet

20–27

29–31

fjerneverdig

tegneserie

Daljesmellen

Hills like white elephants

34-37

38-39

kreativ tekst

illustrasjonssak

En skildring av Trondheims fasetter

Vet du hvem som føkka opp?

intervju

Arkitektkonkurranser

32–33 kronikk

Fremtidens skandale

dikt

fra arkivet

Mathilde Nicoline Bergersen, A3 2013 4

leder

Skandaler vekker både forargelse og pinlig oppsikt, de oppstår her og der og varierer i omfang. De færreste ønsker å skape skandale. Det vil dermed ikke si at vi alltid unngår handlinger som går i mot den gjengses moral eller rettsoppfattelse, vi bare satser på at vi ikke blir tatt for det. For det er først i møtet med publikens øye at skandalen blir et faktum. Det skjer igjen og igjen; politikere, kjendiser, ektefeller, lærere og hvemsomhelst kan være kilden til en skrikende, rød overskrift med utropstegn bak. Vi andre kan lene oss tilbake og dømme fra vår høye moralske hest, i håp om at våre egne skjeletter ikke kommer valsende ut av skapet. Og skulle det skje, er det vel bare å beklage og «jeg visste ikke at man liksom ikke skulle få gratis bolig eller stjele møbler eller hehe kan man ikke ligge med mindreårige eller er ikke den knekken på bygget litt kul da?».

Vi arkitekter jobber i en bransje som i aller høyeste grad må tåle dagens lys, for der skal jo byggene helst stå en liten stund. Skal vi virkelig være moralens fanebærere burde vi vel bare legge vekk tegnebrettet og slutte å prosjektere? For å være helt stueren og karbonnøytral viser seg å være vanskelig. Er det ikke det ene, så er det nok det andre. Det er fint å være idealist når man er student, for da har vi den deilige friheten ved at det vi tegner ikke skal bygges. Ikke en eneste krone skal brukes, ikke et tre skal hogges og ingen byggesøknad skal skrives. Hvor fort må skylappene på når vi skal ut i det virkelige yrkesliv? Er det noen få heldige som kan beholde sin integritet, eller må vi alle regne med at den må jekkes ned for i det hele tatt ha en jobb som gir mat på bordet? Klarer vi å holde klimanøytral, estetisk kvalitet, pris per kvadratmeter, byggteknisk forskrift og alle de andre ballene i luften samtidig? Eller blir vi til slutt noen gjøglere som mister den ene etter den andre, men pytt pytt «the show must go on?». frida mjelle rønning ansvarlig redaktør

Hva skjer A? Hannah Ryggen - Anti Monument når

25. mars - 14. august Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum m.fl.

hvor

Årets Hannah Ryggen Triennale tar i bruk anti-monumentet som et prisme for å utforske den anerkjente tekstilkunstnerens arv gjennom dialoger med tretti utvalgte samtidskunstnere. For første gang siden oppstarten i 2016 samarbeider Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum med andre sentrale kunstinstitusjoner i Trondheim om triennalen: Kunsthall Trondheim, Trondheim kunstmuseum, K-U-K, samt Ørland/Bjugn Kunstforening.

Archipelago når

25. mai Cinemateket

hvor

Regissør Joanna Hogg er kjent for sin minimalistiske tilnærming til filmmediet. I Archipelago utforsker hun forskjellige spørsmål rundt integritet, og på hvilken måte vi er selvstendige som mennesker. Filmen utspiller seg i idylliske omgivelser på Syllingene og har Tom Hiddleston i hovedrollen. 6

Masterutstillingen 2022 når

19. mai - 5. juni Tegnesal 211, 213, 215 og 217 i Sentralbygg 1

hvor

Utstillingen åpner med vernissage torsdag 19. mai klokken 15:00, og vil være mulig å sjekke ut frem til 5. juni. Det vil gjennomføres åpne presentasjoner av diplomene mellom 23-25. mai.

Meta.Morf 2o22 når

17. april-14. august K.U.K

hvor

Økologi kommer fra det greske Oikos, som betyr hjem. I dag er ethvert aspekt av hjemmet vårt endret av ny teknologi, menneskeskapte miljøkatastrofer, bioteknologiske underverker og uklare skillelinjer mellom det tilvirkede og det naturlige. Har hjemmet vårt blitt fremmed for oss i denne tiden med globale økologiske transformasjoner? I Ecophilia-utstillingene på Meta.Morf 2022 presenteres kunstnere som stiller kritiske spørsmål ved hva det vil si å være en ekte økofil – en sann elsker av naturen – i dag. Utstillingen finner sted på tre gallerier i Trondheim; K.U.K., Trøndelag senter for samtidskunst og TEKS.studio.

Trondheim Punkfestival 2022 når

27-28. mai Lager11

hvor

2 dager med punk og streetfood på Lager11, Sluppens eget eldorado for eksotisk gatemat og god stemning. Artister som Pappasaft, Bakrus og Anti-Lam Front kommer, og det blir bra liv! Det er kun 200 billetter til salgs per dag, så vær kjapp hvis du skal være med på moroa! Billettene koster 270 kr per dag.

Eg er ikkje student nett no tekst

Elise Brandsvik Skeide illustrasjon

Ingrid Brennhagen

Tre semester att – diplomen inkludert – så kan eg kalle meg arkitekt. Sju semester med ufatteleg mykje lærdom og testing og feiling, snuing av modellar på hovudet, kamp med dataverktøy og så mykje påfyll av inspirasjon at det tyt ut gjennom øyrene. Ein skulle trudd at alt dette ville gi både energi og motivasjon, yrkesstoltheit og formingsglede. Noko det absolutt har. Men likevel kjennest det som ei megatung oppgåve å fullføre. Etter dei tre fyrste åra på masterutdanninga i Trondheim er det fleire enn ein skulle tru som tek lengre pauser. Eg er ein av desse. På studieplanen til utdanninga står det at «I løpet av studiet kan en ta maksimalt ett år frivillig permisjon. En del studentar tar slik permisjon etter 6. semester for å skaffe seg verdifull erfaring som praktikant ved et godt arkitektkontor i Norge eller utlandet.» Dette var ikkje min grunn. Etter sju semester i NTNU sin arkitektfabrikk hadde eg fått heile faget langt oppi halsen. Heile. Faget. Eg var sliten psykisk og frykta at dersom noko ikkje endra seg kom eg til å verte sjuk. Det var smertefullt. Ingenting gav ordentleg glede, verken på privaten eller på skule. Ingenting engasjerte og alle gjeremål i kvardagen kjendest som ei plikt. Kvar vart det av overskotsmennesket eg var då eg flytta til Trondheim?

I dag arbeider eg som hjelpearbeidar ved Bakken & Magnussen AS, som har spesialisert seg på restaurering av gamle murbygg ved hjelp av teknikkane og materiala som var tilgjengelege då bygget eller ruinen vart reist. Dette kan eg ingenting om. Så dagane går stort sett med til å flytte stein, blande mørtel og rydde etter murarane. «Shit, det høyrest megakjedeleg ut,» tenker du kanskje. Og skal eg vere heilt ærleg så stemmer det tidvis. Likevel er det lenge sidan eg har hatt det så bra som no. Etter berre nokre veker på jobb merka eg at hovudet letna. Dagane inneheldt plutseleg mykje mindre apati. Eg fekk lyst til å ordentleg leve att. Ikkje at eg på nokon måte hadde tankar om sjølvmord. Eg berre hadde veldig få tankar om å leve. Noko som høyrest meir dramatisk ut på papiret enn det vart opplevd. Heldigvis kan eg skrive om dette i fortid.

Men kva var det som utløyste denne mangelen på livskraft? Det er enkelt å tenke at dette kan skuldast på covid, men så lett trur eg dessverre det ikkje er. Ein kan samanlikne arkitekturstudiet med fyrstegongstenesta. I starten vert ein broten ned for så å kunne formast til å passe inn i dei gjeldande normene. Dette ser ut til å vere særs vellukka i det norske militæret. Det som vert snakka om i ettertid er dei utfordringane deltakarane har kome seg gjennom samla og samhaldet det har skapt. I arkitektutdanninga skjer den same nedbrytinga, men i staden for å verte bygd opp att, møter ein knallhard konkurransekultur (bevisst eller ubevisst), og ein må stå for å bygge seg opp att heilt sjølv. For somme går dette av seg sjølv, og for ein heil del andre går det slik som det gjekk med meg. No er det viktig for meg å presisere at dette ikkje er ein kritikk mot dei som underviser i

faget. Det er mogleg at dette ikkje er ein kritikk i det heile. Kanskje er det å vere litt psykisk ustabil ein del av det å drive med noko kreativt? Van Gogh som plutseleg mangla eit øyre og deretter tok sitt eige liv. Virginia Woolf som også tok sitt eige liv. Lista er lang. Men. Og det er eit stort men; skal vi romantisere denne ‘torturerte kunstnaren’? Fokuset på psykisk helse mellom unge har aldri vore større, så eg har trua på at dette uheldige biletet på at personleg krise må til for å lage god kunst kan leggast vekk ein gong for alle. Så ser det ut som denne tankerekka endar her. Med litt meir forståing for korleis eg sjølv har og har hatt det, og med meir vilje til å ta grep for å unngå å kjenne på det same att. Så dersom du kjenner deg att i noko av det eg har skrive her; du er ikkje åleine. Det betyr ikkje at du ikkje er bra nok til å bli arkitekt, berre at du har behov for ei lita (eller lengre) pause. 9

Brød og Sirkus tekst

Elly Emma Hesjevik illustrasjon

Elise Brandsvik Skeide

I det gamle Romerriket ble frasen «panem et circenes», eller «brød og sirkus» til. Skulle den styrende eliten holde folket under kontroll og unngå oppmerksomhet rundt poiltikken måtte de stille med mat og underholdning. Noe av den mest inspirerende arkitekturen gjennom tidene ble bygd med dette formålet for øyet. Et eksempel er colosseum i Roma. Her kjempet gladiatorer en kamp på liv og død med sverd og spyd. Eller så kunne det være lettere underholdning med slaver som ble matet til løvene. Det å holde storslåtte kultur- og idrettsarrangement for å få fokus bort fra andre problemer er ikke et nytt fenomen. Kina har akkurat arrangert vinter-OL med pomp og prakt. Årets fotball-VM skal holdes i Qatar, det forrige ble arrangert av Russland. Er det noe disse autokratiene kan så er det å arrangere spektakulære idrettsarrangement. Vi blir påspandert det ene flotte sportsarrangementet etter det andre. Og ikke minst, med prisverdig arkitektur som kulisser. «Bird’s Nest» i Beijing er et eksempel på en sportsarena som er i særklasse, både mekanisk og designmessig. Et flott sted å samle folk og vise frem nasjonen fra sin beste side. Vi har god samvittighet når vi stiller opp, uten å tenke for mye på hvorfor vinter-OL avholdes i et land med 1,4 milliarder innbyggere og fem par ski, og høster 16 OL-gull. Norge blir beste nasjon og kaster heder over det norske idrettseventyret samtidig som Kina har 1 million uigurer i «omskoleringsleire». Litt har 10

vi vel tenkt på det, men helst så stille at ingen har hørt tankene våre. Helt til Lise Klaveness dro katten ut av sekken. Hun utfordret FIFA på menneskerettigheter og likestilling. Hun utfordret oss alle til å ta et standpunkt i viktige saker, selv når det koster litt. De nye stadionene til Qatar ser ut til å bli fantastisk flotte. Flere kjente arkitekter har bidratt og milliardene har sittet løst. Spesielt Al Janoub stadion er en severdighet, tegnet av en vår tids største arkitekter Zaha Hadid. Når vi ser på arbeidsforholdene under oppføringen bør severdighetene komme med en bismak. Vi har opplagt tatt for lett på menneskerettighetene; noen med ønske om å tjene penger, andre med ønske om å realisere seg som idrettsutøver eller arkitekt. Det er forståelig at det sitter langt inne for arkitektene å takke nei til slike muligheter. Har man lyst til å sette navnet sitt på kartet er man nødt til å ta store prosjekter. Og de største prosjektene med de største budsjettene kommer ofte på bestilling fra regimer som ikke har «kastet bort» mye penger på sosiale utfordringer. Men det er vanskelig å skille mennesket fra arkitekten og å begå umoralse handlinger i “kunstens navn” gjør de faktisk ikke mindre umoralske. Man bør tenke seg om før man setter navnet sitt på noe så permanent og symbolsk som en bygning kan være. For synes vi egentlig noe om arkitekten bak Colosseum, dersom han visste hva formålet var?

EXTINCTION REBELLION MOT SKANDALØS OLJELETING

tekst

Ingrid Brennhagen

foto

Extinction Rebellion

Disclaimer: Dette er dessverre ikke en arkitekturrelatert sak. For selv om arkitektur jo er det som opptar størsteparten av vår våkne tilstand, så blekner likevel viktige siktlinjer og gode romsekvenser i skyggen av klimakollapsen som vår verden er på vei inn i.

Skandale er et begrep gjerne brukt om kjendisutroskap og skattefrie pendlerboliger, men finnes det egentlig noe mer skandaløst enn å bevisst føre politikk som kommer til å gjøre planeten vår ulevelig for fremtidige generasjoner? Tilsynelatende er det bred enighet om hva som rent vitenskapelig, og for så vidt politisk, kreves for å nå målet fra Parisavtalen om maks 1,5 graders oppvarming. Hvilke tiltak den norske regjeringen faktisk ønsker å gjennomføre for å nå disse målene er derimot en helt annen sak. Dette vises tydelig i det jeg mener kan kalles en skandaløs norsk oljepolitikk.

opprørere

Heldigvis finnes det opprørere som er villige til å handle for å forhindre masseutryddelsen vi foreløpig har i vente. La oss presentere Extinction Rebellion, også kjent som XR: Extinction Rebellion er en desentralisert internasjonal miljøbevegelse som bruker ikkevoldelige aksjoner og sivil ulydighet for å presse myndigheter til å handle i klimakrisen og den økologiske krisen. 31. oktober 2018 annonserte britiske aktivister «Declaration of Rebellion» mot britiske myndigheter, og Extinction Rebellion ble født. I ukene etter dukket det opp flere grupper som sluttet seg til bevegelsen, både i Europa og i USA, og kort tid etter også resten av verden. Noe av det som skiller XR fra andre tilsvarende miljøbevegelser er tilnærmingen til bruk av metode. Siden tradisjonelle strategier

Fra Extinction Rebellion sin Telegram-kanal for Stopp Oljeletinga! -kampanjen: «TREDJE DAG MED AKSJONER I dag gikk det ikke noe tog, så derfor ble det heller ikke blokkert. Derimot ble det blokkert tankbiler. Fra klokka 11 var aktivistert til stede på Sjursøya terminal og hindret bilene i å frakte fossilt drivstoff ut av terminaler.

«FJERDE DAG MED AKSJONER Mandag var det på’n igjen, og aksjonister slo til mot Sjursøya oljeterminal i Oslo havn for fjerde gang på en uke. Fire tankbiler ble besteget, og aksjonister satte seg oppå bilene med bannere hengende ned. Flere lenket seg fast i tankbilene.

Fire tankbiler ble besteget, og aktivister klatret opp på bilene. Flere lenket seg fast også fast i tankbilene. Tankbilsjåførene ble møtt med kaffe og kaker, og tonen mellom dem og aksjonsdeltakerne har stort sett vært god. Trafikk som ikke er relatert til olje har fått flyte fritt gjennom aksjonsstedet. Arrestasjonene begynte klokka 16 og de siste ble arrestert ca klokka 18. I alt har 31 blitt arrestert i dag. Gratulerer med en godt planlagt og gjennomført aksjon.»

Blokaden ble innledet kl. 11. Første person ble fjernet og arrestert kl. 12:15, siste kl. 14:50, etter at politiet hadde skåret dem løs fra sine lenker. På et tidspunkt oppsto det litt amper stemning mellom frustrerte politifolk og aktivister, og selv om det kan være stressende og vanskelig å stå i, opptrådte vi rolig og proft. Bra jobbet, alle sammen!»

Blokade ved Sjursøya oljeterminal på fjerde dag med aksjoner 15

som lobbyvirksomhet, stemmegivning og protester ikke har gitt betydelig gjennomslag til nå, bruker Extinction Rebellion ikkevoldelig, forstyrrende, sivil ulydighet som opprørsmetode for å fremprovosere endring. stopp oljeletinga!

I skrivende stund driver Extinction Rebellion Norge en kampanje mot norsk oljepolitikk, under navnet «Stopp oljeletinga!», som del av den internasjonale kampanjen «Just stop oil!». Kampanjen kommer med krav om at norske myndigheter erklærer at de øyeblikkelig skal stanse utdeling av letetillatelser for olje på norsk sokkel, samt at regjeringen må legge frem en plan for rettferdig omstilling for arbeiderne i oljesektoren. Som XR skriver på sine hjemmesider, så har vi allerede funnet mer olje og gass enn det vi kan forbruke, og dette kravet er derfor det første nødvendige steget for å forhindre full klimakollaps.

Torbjørn og kjæresten Leonore i møte med politiet 16

aksjonsuker

Med kommende klimakollaps som bakteppe anser Extinction Rebellion Norge det som at de ikke har noe annet valg enn å aksjonere, og holdt derfor 28. mars til 8. april aksjoner i Oslo i forbindelse med «Stopp oljeletinga!»kampanjen. Lokale XR-grupper fra hele landet kom til Oslo under disse aksjonsukene for å være med å aksjonere mot oljeleting. Tidsskriftet A har snakket med en av opprørere fra Extinction Rebellion Trondheim som har deltatt på aksjonsukene i Oslo for høre om deres opplevelser fra aksjonene. -vi kommer til å fortsette og aksjonere Knapt et døgn etter at fjerde dag med aksjoner har gått av stabelen i Oslo møter jeg Torbjørn Reitan Fyrvik på Bøker & Bylab i Trondheim. Torbjørn har så vidt rukket hjemom etter at han ankom Trondheim med nattoget fra Oslo tidlig samme dag. Likevel har han velvillig satt av tid til å ta en prat om hans opplevelser fra aksjonsdagene.

På det innledende spørsmålet om hvordan den generelle opplevelsen av aksjonene har vært, svarer Fyrvik at det har gått fint og rolig for seg. Han forklarer at det føles godt å være i fellesskap med likesinnede, samt få muligheten til å uttrykke den frustrasjonen, desperasjonen og redselen han føler på ovenfor klimakrisen vi har i vente. Fra Extinction Rebellion sin lokalgruppe i Trondheim reiste det totalt 16 aktivister. 12 av disse som såkalte røde aktivister, som er villige til å bli arrestert, og fire som grønne aktivister, som fyller andre nødvendige støtteroller i aksjonen. Torbjørn forklarer engasjert videre om hvordan XR operer som organisasjon. Noe han vil trekke fram, som et viktig motsvar mot metoder som ikke har fungert så godt i miljøbevegelser og aktivisme tidligere, er XR sin kjernefilosofi om det de kaller for samtykkebasert, framfor konsensusbasert, organisering. Dette går ut på at ikke alle må være enige om alt alltid, men at alle skal akseptere de forslagene som blir lagt fram. En slik type tilnærming legger grunnlaget for ordlyden «good enough for now, safe enough to try», som en måte å forklare at vi virkelig ikke har tid til å bruke 30 nye år på å diskutere oss fram til den ene perfekte løsningen.

Avslutningsvis spør jeg Torbjørn om kravet fra kampanjen om å slutte å dele ut oljelisenser er den aller viktigste klimakampen å kjempe akkurat nå. Han svarer at de krisene vi nå står overfor er så komplekse og mangfoldige at det er umulig å beslutte i hvilken ende det er mest riktig å starte. Likevel presiserer han at det i den norske konteksten unektelig er oljeindustrien som har størst innvirkning på de globale klimaproblemene, og derfor er kravet om å slutte å lete etter olje helt essensielt. Samtidig uttrykker Torbjørn personlig at det er totalt utilstrekkelig å bare slutte å lete etter olje, og at all oljeproduksjon egentlig burde vært avsluttet i dag. Uansett er kampanjen “Stopp oljeletinga!” et viktig og selvfølgelig steg i riktig retning, der man i større grad kan sikre seiere og videre mobilisering for miljøbevegelsen ved å sette seg oppnåelige delmål. Extinction Rebellion og Torbjørn etterlater ingen tvil, de kommer til å fortsette å aksjonere til den norske regjeringen møter kravene deres. Har du lyst til lese mer om kampanjen eller engasjere deg i Extinction Rebellion? Sjekk ut www.extinctionrebellion.no

REFERANSELISTE

Extintion Rebellion Norge (2022) Stopp oljeletinga! Extition Rebellion Norge [Telegramkanal]. Tilgjengelig fra: https://t.me/StoppOljeletinga (Hentet 02. april 2022) Extintion Rebellion (2022) Extinction Rebellion About us. Tilgjengelig fra: https://rebellion.global/about-us/ (Hentet 03. april 2022) Exttintion Rebellion Norway (2022) Stopp oljeletinga! Tilgjengelig fra: https://extinctionrebellion.no/no/events/ juststopoil#aksjonsukene (Hentet: 03. april 2022) 17

Tja, vi elsker dette landet Som vi viser frem Selger skogen, elvevannet Tog og pleiehjem Fisken går til kapitalen Null til far og mor

Ja, i strøm- og matpriskrise Bygger vi på dyrkbar jord Ja, i strøm- og matpriskrise Bygger vi på dyrkbar jord

Inspirert av Øystein Hauge

tekst og illustrasjon

Marie Line Furland

Bølgen av politiske skandaler skyller over det norske folk

Arkitektkonkurranser Det siste året har temaet arkitektkonkurranser gjentatte ganger blitt satt på dagsordenen. Nasjonalt har konkurranser til nytt museumsbygg på Domkirkeodden på Hamar og verdensarvsenter for Urnes stavkirke brakt mange arkitekters stemmer frem i lyset og skapt overskrifter i nasjonale arkitekturtidsskrifter og aviser.

tekst

Frida Mjelle Rønning Gard Gundersen Sagbakken illustrasjon

Signe Dahl

arild eriksen Arkitekt og eier av Fragment AS

Er det noe problematisk med hvordan arkitektkonkurranser avholdes i dag? I hovedsak bør innleveringskravene begrenses sammenlignet med hva som er praksis i dag. Det bør unngås at kontorer gjør det samme arbeidet i forberedelsene til konkurransen (fysiske analyser, modellbygging, foto) og innleveringskravene kunne vært begrenset til noe tilsvarende kravene Europan-konkurransen stiller for større byutviklingsoppgaver: tre stk stående A1-plansjer og noe mindre for bygninger.

fragmentoslo.cargo.site

Hvorfor er det bra med arkitektkonkurranser? Det er bra at andre fagmiljøer enn de større og etablerte får tegnet bygg og områder i Norge. Det er også bra for brukere og beboere i en by eller et nabolag å kunne vurdere ulike løsninger for enkeltbygg og områder. landet rundt, om tjenesten like gjerne kan kjøpes lokalt. Jeg mener det også det kunne vært Norske Arkitekters Landsforbund sitt ansvar at det finnes arkitektkontorer på små steder omkring i landet som blir prioritert til lokale oppgaver. Er det virkelig NAL sin rolle å tilrettelegge for konkurranse mellom norske arkitekter, eller burde det være å skape flere jobber flere steder, og med en større bredde oppgaver?

Til konkurransen om Urnes verdensarvsenter som nylig ble avholdt kom det inn 124 forslag. Om en anslår at hvert kontor brukte rundt 300 timer på konkurransen og ellers ville fakturert 1100 kr/timen, så ble det altså brukt 40 millioner kroner på denne konkurransen. Folk skal selv få velge hvordan de bruker tiden sin men jeg mener disse timene kunne vært bedre utnyttet, også om kontorene tenker at dette arbeidet er en slags etterutdanning for kontoret.

Er det noen tendenser du ser i vinnerforslagene i konkurranser? Det er felles for de fleste vinnerforslagene at de benytter eksterne illustratører for å lage vakre illustrasjoner. Utover akkurat det er det vanskelig for meg å hevde noen tendenser. Jeg er helt sikker på at vinnerforslagene er gode og funksjonelle. Jeg synes ikke denne debatten skal handle om akkurat det.

Kan arkitektkonkurranser være feil virkemiddel for å oppnå beste mulige alternativ? Hvilke andre muligheter er eventuelt aktuelle? Her er det jo mange som synes det er vanskelig å utfordre eksempelvis anbudsreglene i EØS. Det betyr ikke at det er utenkelig med løsninger hvor tidlig samarbeid og utvikling av bygg og områder skjer med et valgt arkitektkontor sammen med et nabolag. Det er viktig for god distriktsutvikling i Norge å styrke fagmiljøer over hele landet. Det bør ikke være slik at et stort konsulentselskap i Oslo sender sine konsulenter

Savner du noe i prosessene rundt arkitektkonkurranser som avholdes? Jeg savner avgrensede og tydelige innleveringskrav. Jeg savner også en drøfting om nødvendigheten av fotorealistiske illustrasjoner. I en byplanoppgave hadde det vært tilstrekkelig med en digital eller fysisk modell med hvite volumer som viste etasjer og høyder. Det kan også tenkes at konkurranser om enkeltbygg alltid bør inneholde krav til tydelig å vise høyder i forhold til bebyggelse rundt – kanskje også med noen enkle volumer som viser alternativ organisering for mulige lavere volumer. 23

kai reaver Stipendiat ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

subjekt.no

Rådgiver i NAL

Hvorfor er det bra med arkitektkonkurranser? At fri og åpen konkurranse om beste prosjekt skal gi et godt faglig grunnlag, samt slippe til nye aktører i markedet, er i utgangspunktet en god idé og har historisk sett også vært viktig for å sikre nettopp disse verdiene. Mange viktige byggverk er basert på konkurranser og flere arkitektkontor er startet nettopp på konkurranser. Det er ikke sikkert at den tradisjonen eller ideologien varer evig, særlig med klimakrise, digitalisering og urbanisering, som skaper andre typer utfordringer og markeder. Er det noe problematisk med hvordan arkitektkonkurranser avholdes i dag? Mange påpeker arbeidsmengden, særlig vedrørende alle tegninger og informasjon som må produseres. Det kan også oppleves problematisk at arkitekten tar mye risiko og ofte mesteparten av kostnadene samtidig som man ikke er garantert noe som helst. Det er blitt poengtert at det er et manglende ledd mellom medvirkningen fra brukerne av et bygg, og designprosessen i konkurranser,

Gründer / daglig leder i Udaru Gjesteprofessor ved HEAD – Haute école d’art et design, Genève

som gir av naturlige årsaker begrenset tilgang til etterspurte brukerdataer. Det kan være vanskelig å beskrive brukerbehov tilstrekkelig i et konkurransegrunnlag, og når et endelig design er valgt i en konkurranse, kan det være for sent å bringe inn brukermedvirkningen og endre designet. Det kan også være verdifullt å spørre hvorvidt et hundretalls firma som bruker hundrevis av timer hver er best samfunnsgevinst samlet sett for bruken av tiden vår, med mange ulike oppgaver i samfunnet. Likevel synes mange kontor at det er faglig givende å ha relativt frie tøyler. Kan arkitektkonkurranser være feil virkemiddel for å oppnå beste mulige alternativ? Hvilke andre muligheter er eventuelt aktuelle? For offentlige bygg krever lovverket konkurranse for å hindre monopolisering, og i det private er det i utgangspunktet ikke krav om en stor arkitektkonkurranse, men det brukes ofte parallelloppdrag med 3–4 tilbydere. Dette gagner oppdragsgiver som får ulike forslag og tilbud. Statsbygg har nylig flagget ønske om mer iterative prosesser i arkitekturanskaffelser, og

«Jeg lurer på om konkurransemodellen - som jo er god til å svare på fastsatte kriterier - er den beste måten å få de vanskelige, menneskelige egenskapene, inn i forslagene.»

programmer som innovative anskaffelser ser på muligheter for behovskartlegging i tidlig fase. Direkteoppdrag er det motsatte av konkurranser, og det kan gjøre at man får akkurat den arkitekten man ønsker seg. Det er lovmessige utfordringer knyttet til noe sånt i offentlig oppdrags sammenheng, fordi det strider mot konkurranseprinsippet. Er det noen tendenser du ser i vinnerforslagene i konkurranser? En tendens jeg merker er at media fokuserer ofte på bilder fremfor plantegninger og dyptgående informasjon som gjør at det blir vanskelig for folk å forstå hvorfor et prosjekt har vunnet. Vi vet av forskning at opplevelse av bilder har lav overføringsevne til ferdige byggverk og byrom og innholdet i bildene (for eksempler menneskene i bildet) har ganske mye å si for opplevelsen av bildet. Samtidig så er ikke juryer nødvendigvis så fokusert på bilder i seg selv under juryeringsprosesser, og er derfor kanskje opptatt av andre ting, som økonomi, funksjonalitet, gjennomføringsevne og bærekraftskriterier. Disse er ikke nødvendigvis visuelle eller romlige egenskaper slik arkitekter eller allmenheten kanskje tenker er det viktigste i

prosjektvurderingen. Min erfaring er at mye tid brukes på unødvendig produksjon og at det samtidig ikke er alle som har satt seg godt nok inn i de reelle konkurransekriteriene. Savner du noe i prosessene rundt arkitektkonkurranser som avholdes? Jeg savner en faktabasert debatt som går på lovverk, politisk system og incentiver i konkurranser fremfor en debatt om man liker eller misliker et forslag som vinner eller taper. Det er dypere problemstillinger som går på etikk, rettferdighet, markedssyn, teknologiutvikling o.l. Jeg savner samtidig en diskusjon om teknologibruk og brukeropplevelse; hva er brukeropplevelsen til jury, offentligheten, og lignende. Vi besitter litt for lite data om prosessen til å kunne påstå så mye konkret. Vi trenger også en diskusjon om AI, der vi kan komme i en turing-situasjon med mange automatiserte forslag. Hvis hundrevis av forslag kan genereres ved et tastetrykk så setter litt av idéen om forfatterskap og åndsverk på prøve, særlig når hele bransjen benytter samme verktøy. Jeg lurer på om konkurransemodellen, som jo er god til å svare på fastsatte kriterier, er den beste måten å få de vanskelige, menneskelige egenskapene, inn i forslagene.

gitte langlo a-r-t.no

Hvorfor er det bra med arkitektkonkurranser? Jeg ser svært få fordeler med arkitektkonkurranser. Det er ressurssløsing med mindre alle deltakere får betalt for alt arbeidet som gjøres. Er det noe problematisk med hvordan arkitektkonkurranser avholdes i dag? Ja, vi får ikke betalt for det viktigste vi leverer: ideene våre! Bare arkitektene har kompetanse og kunnskap om å skape arkitektur, helhet i prosjekt og genuine ideer. Har til nå ikke sett en konkurranse der honoraret har stått til arbeidet som utføres. Kan arkitektkonkurranser være feil virkemiddel for å oppnå beste mulige alternativ? Hvilke andre muligheter er eventuelt aktuelle? Det er feil virkemiddel etter min mening fordi det er umulig å utrede godt nok slik at en har reelle alternativer. Konsept må vanligvis jobbes mye med før en har et levedyktig prosjekt, og da kan veldig mye være endret ift. den ideen som ligger i et hurtig utviklet konsept. Vet ikke om jeg har noe godt forslag til alternativer. Jeg foretrekker å utvikle prosjekt i tett samarbeid med byggherren gjennom hele prosessen, men EØS-lovgiving og forskrift om offentlig anskaffelse har gjort dette litt vanskelig. I dag blir arkitekttjenestene gjerne konkurranseutsatt gjennom flere runder og det kan være ulike arkitekter for ulike faser av prosjektet som fører til mindre eierskap til den fulle prosessen.. Dette er et stort problem i bransjen, og vanskelig å finne løsning på. Arkitekt blir mer og mer underlagt entreprenørmakta, og generelle prosjektledere uten arkitektkompetanse tar over tidligfaseutredningen. Jeg tror derfor ikke at åpne arkitektkonkurranser er løsningen. 26

Sivilarkitekt MNAL i ART arkitekter og ingeniører i Ålesund Leder i Møre og Romsdal arkitektforening

Er det noen tendenser du ser i vinnerforslagene i konkurranser? Usikker fordi vi ikke deltar ofte i slike konkurranser, har bare deltatt i pris- og designkonkurranser i det siste og kun noen få. Der vi har deltatt ser vi at flotte renderinger og illustrasjoner jobbes ekstra mye med av alle, men at vinnerutkastet blir ugjenkjennelig i virkeligheten. Savner du noe i prosessene rundt arkitektkonkurranser som avholdes? Jeg savner mer verdsetting av jobben man gjør i konkurranser. Det burde være prekvalifisering eller en trekning blant de kvalifiserte slik at det var bare et fåtall som deltar og som da kan få betalt for arbeidet. Jeg syns konkurranser er svært ressurskrevende, og dessuten med total usikkerhet om vi får noe igjen. Vi deltar sjelden og kun der det er honorar, dvs. der en er prekvalifisert. Livet er for kort til å jobbe gratis i konkurranser der vi vet at det blir mange som leverer og vi har lite å hente om vi ikke vinner. Det blir i så fall omtalt som et dyrt kurs, og de gangene vi har gjort slike så ser vi at det har veldig liten effekt på f.eks. markedsføring eller kunnskapsbygging internt. Til det er ressursene for få i mindre firma, vi har ikke råd til å sette større team til å jobbe uten å vite at vi får betalt. Sett ift. markedsføring har det liten verdi fordi i dagens mengde av informasjon i alle kanaler blir en konkurranse glemt veldig kort etter at vinneren er kåret. Jeg tenker at dette ikke er samfunnsøkonomisk forsvarlig heller.

sanden+hodnekvam Arkitektkontor

Hvorfor er det bra med arkitektkonkurranser? Det er bra og viktig med arkitektkonkurranser for å finne fram til de beste løsningene. Dersom en arkitektkonkurranse gjennomføres på en god måte så er det det beste forslaget som vinner, uavhengig av bekjentskaper, CV etc. Det er med andre ord et demokratisk virkemiddel som også taler arkitekturens sak. Er det noe problematisk med hvordan arkitektkonkurranser avholdes i dag? Det er veldig mange forskjellige måter å avholde en arkitektkonkurranse på, der noen typer kan være svært arbeidskrevende og/eller gi dårlige odds for å vinne. Det er jo i utgangspunktet noe problematisk at arkitektstanden bruker tusenvis av arbeidstimer på prosjekter som aldri blir realisert, og som kunne blitt brukt på å gjøre de prosjektene som faktisk bygges bedre. Å droppe åpne konkurranser blir likevel ikke veien å gå ettersom det er så mye positivt med denne konkurranseformen. Kan arkitektkonkurranser være feil virkemiddel for å oppnå beste mulige alternativ? Hvilke andre muligheter er eventuelt aktuelle? Arkitektkonkurranser er et samlebegrep rundt mange typer anskaffelser. Vi er positive til at det avholdes arkitektkonkurranser på så mange oppgaver som mulig, fremfor direkte anskaffelser, så må man heller diskutere hvordan konkurransene avholdes og hvilken konkurransetype som passer for de forskjellige oppdragene. En arkitektkonkurranse kan være svært arbeidskrevende og kreve hundrevis av timer, men det kan også være så enkelt som å skrive en tekst på en A4-side om hvordan man mener oppgaven bør løses.

Er det noen tendenser du ser i vinnerforslagene i konkurranser? Det varierer vel veldig fra konkurranse til konkurranse, og noe vi synes det er vanskelig å si noe generelt om. Savner du noe i prosessene rundt arkitektkonkurranser som avholdes? Vi har inntrykk av at det har vært et generelt ønske fra både NAL og oppdragsgivere at det kommer inn flest mulig forslag, men at det kommer inn 200 forslag i en konkurranse er ikke nødvendigvis bare en gladsak. Det store antallet forslag gjør at mange gode arkitektkontor også dropper å delta, så det er ikke nødvendigvis slik at jo flere forslag, jo bedre løsninger. Dersom det er flere arkitektkonkurranser ville antagelig antall innleverte forslag gå ned. Kanskje det kunne vært krav om å levere forslaget på norsk språk, krav om deltagelse på befaring eller lignende som kunne gjøre at det ble færre innleverte forslag. Det kunne nok også vært en fordel at juryen i en arkitektkonkurranse hadde et eller flere jurymøter før konkurransen slik at de kunne være med på å utforme konkurranseprogrammet i større grad. Det hadde gjort programmene og konkurransens intensjoner tydeligere for deltakerne. Dersom det i konkurransen står et ønske som juryen er uenige i, er det naturligvis synd.

johannes laukeland fester sunde, arkitektnytt.no

fredrik lund

- Professor i arkitektur ved NTNU - Innehaver av Studio Fredrik Lund

Hvorfor er det bra med arkitektkonkurranser? Arkitektkonkurranser er bra fordi de skaper en fantastisk mulighet til å få en byggeoppgave belyst ordentlig; og å få fram de beste ideene for den aktuelle oppgaven. De er også bra fordi de gjør det mulig å slippe til unge friske krefter som stiller kritiske spørsmål og derigjennom sørger for en helt nødvendig fornyelse av samfunnet. Er det noe problematisk med hvordan arkitektkonkurranser avholdes i dag? Ja, det er høyst problematisk, for ikke å si.... ja, jeg vil kalle det en skandale! Det har nemlig de siste årene vært en klar tendens at det blir stadig flere såkalte prekvalifiserte (og også typen innbudte ) konkurranser, stadig færre åpne. Spesielt prekvalifisering er ytterst uheldig, nettopp fordi det hindrer den nevnte fornyelsen, og bidrar til en «forgubbing» av faget og samfunnet. Eksempel; for å prekvalifisere deg til en 28

konkurranse om en ny brannstasjon ber de deg dokumentere tre brannstasjoner du har tegnet fra før. (Så de er sikker på at du behersker dette! Og er varm i trøya, så å si.) Men hvem er det som har tegnet tre brannstasjoner? Det er iallefall ikke noen yngre nyutdannet arkitekt! Og er det ikke slik, at en ung arkitekt som nettopp ikke har gjort dette før, vil kunne se det med friske øyne og kanskje komme på nye og bedre løsninger? Fenomenet handler jo egentlig om et voksende trygghetsbehov i samfunnet. Alt skal være forutsigelig, kalkulerbart og derfor trygt! Dette behovet bare eser ut for tiden; tar snart helt overhånd, spør du meg! Grosch var 27 år når han tegnet Oslo børs i 1827. Jeg tviler på at han hadde tegnet tre børsbygninger før det… Von Hanno var 26 år i 1850 da han fikk ansvaret for å bygge om Oslo domkirke. Hvilke referanser fikk han jobben på tro? Kanskje at han var arkitekt? En ung arkitekt med visjoner kanskje?

«Det gjør det mulig å slippe til unge friske krefter som (...) sørger for en helt nødvendig fornyelse av samfunnet!»

Kan arkitektkonkurranser være feil virkemiddel for å oppnå beste mulige alternativ? Hvilke andre muligheter er eventuelt aktuelle? Nei. Det er ikke mulig for meg å komme på noe alternativ til åpne arkitektkonkurranser. Det måtte isåfall være konkurranser utført på en annen måte. Kanskje løse praktiske, prinsipielle oppgaver? Men åpne for alle. Er det noen tendenser du ser i vinnerforslagene i konkurranser? Ja, jeg ser en klar tendens til at man går for det «trygge og trauste» og fremfor alt: det forutsigbare, og unngår prosjekter som utfordrer konvensjoner, forutsetninger og rammer. Dette er etter min mening en ytterst uheldig utvikling, som nettopp hindrer fornyelse, kritiske spørsmål og utvikling av arkitekturen og samfunnet. Tilsvarende tendens med overdrevet fokus på forutsigbarhet og kontroll ses jo overalt i samfunnet for øvrig, og får meg bare til å tenke: dette er et sykdomstegn; for ”den som intet våger, intet vinner”, og samfunnets nødvendige re-kreasjon og fornyelse stopper jo opp. Degenerering er resultatet, hvis vi ikke våkner opp. En annen interessant tendens er det overdrevne fokus på realistiske og perfekt utførte «virkelighets-gjengivende» renderinger som nærmest kreves for å nå opp i dag. De er ekstremt kostbare og bidrar også til å ekskludere studenter/unge arkitekter fra deltagelse. Jeg har resonnert litt med min danske partner Martin Forsby om dette fenomenet. Det sies jo at det er blitt slik for at ikke-arkitekter/lekfolk i juryer skal «forstå» prosjektet; ...hva det innebærer å bygge nettopp dette. Da kan jo Munch-museet være et morsomt eksempel å nevne. Den renderingen som «solgte» ( gud forby dette ordet!) prosjektet mer enn alt annet var jo dette transparente, lette og luftige huset på bildet, der lyset innenfra siver igjennom. Senere har det jo vist seg at bygget ble alt annet enn dette, og denne renderingen ble trukket fram som

bevis på at folk (juryen, Oslo kommune, Hav Eiendom osv) var blitt ført bak lyset, haha… Men dette eksempelet viser jo med all tydelighet hvilket potent og farlig redskap «virkelighet-renderinger» kan være. Et aspekt ved dette er jo at de representerer en forringelse av tilliten til arkitektene i juryen vis a vis lekfolkene. Det var jo tradisjonelt arkitektenes oppgave med sin faglige tyngde å kunne tolke tegningene i et utkast og formidle hva de inneholder av kvaliteter til de øvrige i juryen. Med tillit. Nå har renderingene blitt en slags formidlet garanti, som det jo viser seg, gang på gang, at ikke var til å stole på allikevel. Savner du noe i prosessene rundt arkitektkonkurranser som avholdes? Ja, nemlig at de må være åpne konkurranser. Åpne for alle. Men at de for større oppgaver med fordel kan være i to trinn; der første trinn er en åpen idékonkurranse, med ikke så omfattende krav til innlevert materiale. Ut ifra de forslag som kommer inn velger en jury ut f.eks. 5 eller 10 finalister til andre trinn, som så gjør et mer detaljert forslag. Så kåres en vinner ut fra disse. Så vidt jeg vet var den åpne konkurransen om operaen i Oslo i år 2000 sist gang dette ble gjort i Norge. Og resultatet ble jo bra. I Sverige ble konkurransen om utvidelsen av Stadsbiblioteket i Stockholm i 2006 avholdt på denne måten. Det kom inn 1070 idéprosjekter fra hele verden. Jeg deltok selv. Juryen valgte ut 8 finalister. En annen faktor jeg kommer på er at man i visse kategorioppgaver i større grad oppfordrer til (evt. krever) sammensatte team. Der f.eks. landskapsarkitekter, arkitekter og kunstnere, botanikere, planleggere osv oppfordres til å samarbeide om utkast.

illustrasjon

Petter Ringstad

Fremtidens skandale tekst

Anders Egge illustrasjon

Elise Brandsvik Skeide

Som så mange andre barn av etterkrigstiden er brutalismen blitt gjenstand for kritikk for sin påtrengende natur og upassende oppførsel. Begrepet kommer av det franske begrepet for ubehandlet betong, og har mot formodning lite å gjøre med stilartens brutale uttrykk. Med sine rette linjer og ærlige materialbruk manifesterer den sin posisjon som den stygge andungen i norsk arkitekturhistorie, elsket og hatet for sin opprørske natur og evne til å tilsynelatende gi blanke faen i omliggende bebyggelse. Hvis brutalismen hadde lagd lyd ville den vært en Joy Division-plate; industriell, monumental og kompromissløs. Og det er nettopp disse egenskapene som gjør den så kontroversiell. Brutalismen går for å være en demokratisk arkitektur, og de fleste eksemplene vi ser i dag er offentlige bygg som utdanningsinstitusjoner, kontorlokaler og kirker. Stilen bringer assosiasjoner til det offentlige, og intensjonen var å skape en arkitektur som virket inkluderende for alle. Kanskje er det akkurat fordi at så mange har et forhold til denne typen arkitektur at den vekker så mye engasjement. Likevel er det stoiske uttrykket og den beskjedne estetikken med på å gjøre at bygningene for mange forbindes mer med det politiske Øst-Europa enn det norske sosialdemokratiet.

Det er få bygg i Norge som har vært like omdiskutert som Y-blokka, tegnet av arkitekt Erling Viksjø og ferdigstilt i 1970. Sammen med Høyblokka utgjorde de to bygningene regjeringskvartalet, og samspillet mellom dem har vært ansett for å være en av arkitekturens fremste kvaliteter. De horisontale linjene til Y-blokka var ment til å utfylle det vertikale uttrykket til Høyblokka, noe var med på å skape et unikt byrom på bakkeplan. I motsetning til annen brutalistisk arkitektur var Y tegnet i en mer menneskelig skala og med en mer dynamisk form, og blir gjerne sett på som et arkitektonisk høydepunkt fra perioden. Bygget har uansett blitt kritisert for å ta lite hensyn til omgivelsene, og det er derfor interessant at det ble revet nettopp for å frigjøre plass til enda større bygningsmasse. Viksjø er også arkitekten bak Bergen rådhus, som har vært gjenstand for kritikk helt siden det ble oppført i 1974. En skulle kanskje tro at bergensere er vant med grå og monotone uttrykk, men selv fra under paraplyen har byens innbyggere kåret rådhuset til Bergens styggeste bygg. På tross av at rådhusets fremtid har vært diskutert i lang tid ble det for noen år siden bestemt at bygningen skulle renoveres fremfor å rives. Det kan tenkes at at det ville være lite lønnsomt å erstatte bygningsmassen med noe annet enn akkurat hva rådhuset kritiseres for, da

den gjennomgående kritikken mot brutalismen ofte er slående lik kritikken mot mye av dagens arkitektur. Et viktig aspekt, personlige preferanser lagt til side, er hvorvidt det er miljømessig forsvarlig å fortsette å rive betongkonstruksjoner som dette. I fremtiden vil vi være nødt til å tenke annerledes, både når det kommer bevaring og transformasjon av eksisterende bygningsmasse. Det vil være i stor grad være nødvendig å unngå rivning av hensyn til klimagassutslipp tilknyttet nybygg, og bevissthet rundt miljøvennlige løsninger vil også sette premissene for hvilke materialer vi velger å jobbe med. På grunn av brutalismens overdrevne bruk av betong vil det være uaktuelt å bygge tilsvarende bygninger i dag, og den eksisterende brutalistiske

arkitekturen vil dermed stå igjen som den siste av sitt slag. Det er vanskelig å si hva fremtiden bringer for disse grå betongblokkene som strekker seg urokkelig over terrenget, som om de vil stå der for alltid. Noen mener brutalismen er for ung til å oppnå allmenn aksept, men at dette vil endre seg fremover. For andre står bygningsmassen igjen som en kreftsvulst i bybildet til minne om en tid der gale arkitekter fikk gjennomslag for sine ideologiske overbevisninger. Dilemmaet oppstår når det er skandaløst å rive, samtidig som arkitekturen fremstår som skandaløs i seg selv. Likevel finnes det mange eksempler på arkitektur som har provosert i sin samtid, men som senere har oppnådd høy anerkjennelse og blitt en viktig del av arkitekturhistorien.

En skildring av Trondheims fasetter

En grå vårdag vandret jeg, tung til sinns, gatelangs gjennom Trondheim by. Øynene gynget i takt med hodet mitt og blikket strakk seg gatelangs bortover Elgeseter gate. Blikket mitt blir møtt av en reklameplakat for en lokal dagligvare. De sprikende fargene svir i øynene mine idet jeg passerer. Et varmt, flakkende skilt byr på husly fra den støvete gaten tvers over fra Samfundet, men jeg skal videre. Trondheim torg; en sjelløs monolitt med en arkitektonisk identitetskrise. En åpen plass som klarer å lukke seg innad, her regjerer kapitalens ansiktsløse vesen. Jeg vandret videre. Buran står i tråd med Elgeseter, også her dekkes de inviterende forretningsvinduene i de flotte jugendgårdene til med store, sprikende plakater. Bakklandet fylte denne grå dagen med farger og de små forretninger i de gamle arbeiderhusene står staut og stolt ut i gaten, deres integritet uhindret av sprikende farger og blikkfangende titler. “Om bare resten av byen kunne tatt et blad fra Bakklandets bok”

tekst og illustrasjoner

Runar Dahle Bakland Anders Skaar

Vet du hvem som 1. Det ungarske medlemmet av det europeiske parlamentet, József Szájer, ble i november 2020 stoppet av politiet i Brüssel. Han ble observert klatrende ned et avløpsrør da han prøvde å rømme fra et politi-raid av en «sex-fest». Szájer, et medlem av Orbáns høyreorienterte party Fidesz som har vært har på sin anti-LHBT-retorikk, var en av rundt 20 mennesker, for det meste menn, som hadde deltatt på festen. En kilde fra det Europeiske Parlament sa at det jo ikke er noe galt i å delta på sex-fester av noe som helst slag, men at denne hadde brutt med Belgias koronalover om ikke å samles mer enn fire personer innendørs. 2. Pruitt-Igoe var navnet på et boligprosjekt i St. Louis, Missouri, USA. Bygd mellom 1951-55 som en del av byens urban fornyelsesprosjekt, var det i begynnelsen sett på som en forbedring fra det tidligere slumområdet. Imidlertid begynte leveforholdene å forverre kort etter bygningene sto ferdige. I midten av 60-tallet var området plaget av dårlig vedlikehold, mye lovbrudd, vandalisme og ungdomskriminalitet. Flere forsøk på å snu om på nedgangen feilet, og i 1972 ble flere av bygningene revet med eksplosiver. Pruitt-Igoe har for mange blitt et symbol på modernismens feilaktige holdning til urban utvikling.

3. 8. november 2018 klarte den norske marinen å forlise en av sine egne fregatter da KNM Helge Ingstad kolliderte med tankskipet Sola på tross av klare advarsler over radiosambandet. Fregatten fikk omfattende skader, grunnstøtte og gikk til slutt ned. Hendelsen førte til enorme kostnader og mye latterliggjørelse på sosiale medier.

4. Den romerske diktatoren Julius Cæsar ble den 15. mars i år 44 f.v.t snikmyrdet av en gruppe senatorer under et møte i Roma. Han ble knivstukket 23 ganger. Senatorene påsto de handlet grunnet frykt for Cæsars konsentrasjon av makt og at hans diktatur underminte den romerske republikken. Konsekvensene av mordet førte til borgerkrig og til syvende og sist til slutten av den romerske republikken, og begynnelsen av det romerske imperiet. 5. Kina, 1958 til 1962. Mao Zedong fører en pestkampanje mot fluer, mygg, rotter og spurv for å eliminere disse. Den forsøkte utryddelsen av spurvene, også kjent som «knust-spurv-kampanjen», resulterte i alvorlig økologisk ubalanse da gresshoppebestanden skøyt i været siden den ikke lenger hadde noen rovdyr. Spurvekampanjen ble en av årsakene til den store kinesiske hungersnøden som hadde et dødstall på 45 millioner mennesker…I 1960 ble kampanjen mot spurven avsluttet, og omdirigert til veggedyr. 40

føkka opp her? Det har vært mange skandaler gjennom tidene - klarer du å matche skandalene med riktig bilde?

E 41

Favorittserien er tilbake med en ny sesong denne gangen tar Charlotte Thiis-Evensen for seg bevaring og fornyelse av gamle hus.

- stoner God bok om et helt middelmådig liv. Omtalt som en moderne klassiker med behagelig lengde og bra linjeavstand. john williams

@finnterest

På denne instagramkontoen finner du autentiske og “uredde” boliger, hentet fra Finn. no. Her kan du utforske rom som er blottet for kjedelige designtrender og tynne, hvitmalte gipsvegger. Både eksklusive verk fra kjente arkitekter, samt mer anonyme perler er å finne på denne kontoen.

Redaksjonen

arkitektens hjem sesong 6

anbefaler

- refurbishment Oppsamling av høgdepunkta frå magasinet DETAIL under tema renovering, påbygg, oppussing og ombygging. I tillegg til teoretiske tekstar, inneheld boka fleirfaldige døme på prosjekt. Frå mindre tiltak til enorme prosjekt, tilbyr samlinga masse inspirasjon og varierte måtar å tilnærme seg utfordringar på. best of detail

rise of the warrior apes

En gruppe forskere følger den største sjimpansestammen i verden over en 20 års periode. Dokumentaren tar for seg hierarkiet og de sosiale relasjonene innad i stammen, i tillegg til viktige temaer som kannibalisme og slakting av rivaliserende apesamfunn. En kraftfull, hjertevarmende og til tider grotesk dokumentar som gir et innblikk i hvordan noen dyr i visse tilfeller kan oppføre seg utrolig likt mennesker. 42

ARKbib anbefaler tekst

Marit B. Nasvik, marit.b.nasvik@ntnu.no, Arkitektur- og byggbiblioteket

Det er en skandale om du ikke har lest denne boken Neida, men dette er en bok jeg vil anbefale på det sterkeste. Denne gangen vil jeg anbefale boken Arkitekt Wenche Selmer (1920-1998) : omtankens arkitektur av Elisabeth Tostrup. Wenche Elisabeth Selmer (1920-1998) var en kvinnelig pioner innenfor arkitekturen, og er en av Norges fremste arkitekter innenfor eneboliger og fritidseiendommer. Wenche Selmer arbeidet også i perioden 1976-1989 ved Arkitekthøgskolen i Oslo, hvor hun underviste. I de omkring 100 arbeidene til Wenche Selmer gjenspeiles forskjellige tidsperioder, men det er alltid til stede en tydelig kontinuitet med trekk som kan kjennetegnes ved hennes stil, blant annet en stor omtanke for stedet, menneskene, byggemåten, materialene og samspillet dem imellom. Boken er delt inn i to hoveddeler, liv og virke og utvalgte bygg, den første delen kaster lys over den andre. Tostrup undersøker i denne boken hvordan Wenche Selmer brukte sin fagkunnskap og sine personlige preferanser i samspill med de skiftende arkitekturstrømningene, hvilke arkitektoniske virkemidler Selmer utviklet og benyttet, og sist men ikke minst hvordan Selmer har posisjonert seg som arkitekt, kvinne og pedagog. Wenche Selmers arkitektur beskrives best gjennom det spørsmålet hun som oftest stilte til oppdragsgivere: “Hva kan dere unnvære?”. Selmer hadde en stor omtanke i utformingen av husene til terrenget, bebyggelseskarakteren i området, menneskene og deres bruk av boligen. Hun var opptatt av å skape en sammenheng, og ta hensyn til det allerede eksisterende når noe nytt skulle skapes, for å bygge noe nytt er alltid en inngripen i naturen. Derfor studerte hun omgivelsene nøye, og det var ofte denne observasjonen og opplevelsen som satte i gang ideene til prosjektet. Alt var gjennomtenkt, fra

Arkitekt Wenche Selmer: omtankens arkitektur av Elisabeth Tostrup

plassering og romorganisering til lys, forbindelse mellom ute og inne, lokal byggeskikk og materialer. Wenche Selmer tar i bruk ulike materialer og den grunnleggende tanken er at materialene selv utgjør et viktig arkitektonisk virkemiddel som har sin egen skjønnhet, men overflaten blir bare behandlet når de trenger beskyttelse. Selmer prøvde mange ulike teknikker for behandling av treverk, men tok utgangspunkt i tradisjonen etter arkitektene Magnus Poulsson og Knut Knutsen. Bakerst i boken finner man en oppskrift til behandling av treverk. Det materialet som dominerer mest hos Selmer er tre, som oftest furu inne og gran ute. Materialene og behandlingen av materialet skal bidra til en arkitektur som skal være både vakker og lett å vedlikeholde. Wenche Selmers omtanke og nøysomhet har stor relevans spesielt nå med tanke på hvordan vi må finne måter å leve i større grad i samspill med omgivelsene (les bærekraft, men dette ordet blir brukt til så mangt om dagen). Boken finnes både trykt og digitalt, på norsk og på engelsk på biblioteket. Du vil finne flere relevante bøker utstilt i biblioteket som du kan låne.

PS! Wenche og Jens Selmers eget hus i Oslo ligger ute for salg! 43

illustrasjon

Frida Mjelle Rønning 44

Arctic Salmon Center, Hamarøya, Nordland Arctic Salmon Center, Hamarøya, Nordland

Vi viser vei i det grønne skiftet

Borgafjellet barneskule

En kombinasjon av massivtre på alle flater og hybrid ventilasjon gir tidenes sunneste inneklima.

linkarkitektur.com 46

Det lønnerseg segååvære være Det lønner fagorganisert bådeunder under fagorganisert --både ogi iarbeidslivet arbeidslivet studietiden studietiden og Det om at at det detlønner lønnerseg segå åvære væreorganisert organisert i Arkitektenes fagforbund (AFAG) Det er er ingen tvil om i Arkitektenes fagforbund (AFAG) som planlegging- eller ellerdesignstudent. designstudent.Som Somstudentmedlem studentmedlem i AFAG får du som arkitektur-, arkitektur-, planleggingi AFAG får du markedets billigste billigste studentforsikring. påpå gratis rådgivning innen jus og markedets studentforsikring.Du Dufårfårtilgang tilgang gratis rådgivning innen juskarriere, og karriere, invitasjoner til relevante ogog tilgang på på årligårlig lønnsstatistikk invitasjoner relevante kurs kursog ogsosiale sosialearrangementer arrangementer tilgang lønnsstatistikk med lønnsanbefalinger lønnsanbefalinger for På På toppen av det helehele kankan du søke med fornyutdannede nyutdannedeogogpraktikanter. praktikanter. toppen av det du søke om reisestipend i forbindelse med diplomarbeid. om reisestipend i forbindelse med diplomarbeid. De tre tre første første årene halv kontingent dersom du har meldt De årene etter etterfullført fullførteksamen, eksamen,betaler betalerdudu halv kontingent dersom du har meldt deg inn som student. deg inn som student. Studentmedlemskapet i AFAG koster fra 400 kr i året inkludert forsikring.

Studentmedlemskapet i AFAG koster fra 400 kr i året inkludert forsikring. Du kan lese mer om Arkitektenes fagforbund og Du kan lese mer om Arkitektenes fagforbund og dine medlemsfordeler på www.afag.no.

dine medlemsfordeler på www.afag.no.

Gjør som 5500 arkitekter før deg Gjør som 5500 arkitekter før deg - meld deg inn i Arkitektenes fagforbund

- meld deg inn i Arkitektenes fagforbund

Arkitektenes fagforbund (AFAG) er et fagforbund for personer med mastergrad eller tilsvarende innen arkitektur, planlegging, fagforbund kunsthistorie(AFAG) og design. organiserer ogsåmed de som driver egen virksomhet samt studenter. Arkitektenes er etForbundet fagforbund for personer mastergrad eller tilsvarende innen arkitektur, AFAG har over 5500 medlemmer og er tilsluttet hovedorganisasjonen Akademikerne. AFAG har som mål å arbeide planlegging, kunsthistorie og design. Forbundet organiserer også de som driver egen virksomhet samt studenter. for gode lønns- og arbeidsforhold gjennom ordnede avtaleforhold, yte medlemmene bistand i tvister med AFAG har over 5500 medlemmer og er tilsluttet hovedorganisasjonen Akademikerne. AFAG har som mål å arbeide arbeidsgivere og arbeide for full sysselsetting blant arkitekter, planleggere og designere.

for gode lønns- og arbeidsforhold gjennom ordnede avtaleforhold, yte medlemmene bistand i tvister med arbeidsgivere og arbeide for full sysselsetting blant arkitekter, planleggere og designere. www.afag.no

www.afag.no

post@afag.no

23 33 24 80 47

23 33 24 80

redaksjonen

til bidragsytere

Frida Mjelle Rønning (ansv. red.) Anders Egge (påtr. red.) Elly Emma Hesjevik (øko.ansv.) Gard Gundersen Sagbakken (jour.ansv.) Runar Dahle Bakland (jour.ansv.) Martin Alvenes (nettsideansv.) Edvard Solgaard (foto- og ill.ansv.) Signe Dahl (layoutansv.) Petter Ringstad (PR-ansv.)

vil du skrive til tidsskriftet a?

skribenter

Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskrifteta.no

Elise Brandsvik Skeide, Gard Gundersen Sagbakken, Anders Egge, Frida Mjelle Rønning, Ylva Seierstad, Runar Dahle Bakland, Anders Skaar, Elly Emma Hesjevik, Martin Alvenes, Ingrid Brennhagen, Marie Line Furland fotografer og illustratører

Edvard Solgaard, Ylva Seierstad, Ingrid Brennhagen, Anders Skaar, Runar Dahle Bakland, Marie Line Furland, Elise Brandsvik Skeide, Signe Dahl, Gard Gundersen Sagbakken, Frida Mjelle Rønning layout

Ingrid Brennhagen, Signe Dahl forside

Edvard Solgaard illustrasjon s. 10-11

Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til Tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei. Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder.

tidsskriftet a www.tidsskrifteta.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur, kunst og design på NTNU, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker. annonser

Gard Gundersen Sagbakken

Elise Brandsvik Skeide, annonse@broderskabet.no

illustrasjon s. 18-19

kontanktinformasjon

Frida Mjelle Rønning illustrasjon s. 36-37

Ylva Seierstad

Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: redaksjonen@tidsskrifteta.no Nett: www.tidsskrifteta.no Printes av: MERKUR grafisk Trykkeriet er svanemerket Opplag: 150 Trykk: 120 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

takk til